Interessekonflikter? LEGER? Særlig! (Del 6 av 8)

Dette innlegget er en del av bloggserien Sommerfugleffekten (start her og les i kronologisk rekkefølge).

Det er vanskelig å få en mann til å forstå noe som inntekten hans avhenger av at han ikke forstår.

- Upton Sinclair

I forrige innlegg så vi på hvorvidt det egentlig eksisterer noen fedmeepidemi. Jeg avsluttet med å si at profitt, makt og interessekonflikter er tett knyttet til vårt syn på overvekt, og det skal vi gå inn på nå. Det er temmelig overveldende å lære noe om mengden av feilinformasjon som får leve videre bare fordi noen profiterer på det.
Først vil jeg understreke at dette innlegget baserer seg på amerikanske tilstander: USA er mye mer kapitalistisk orientert enn oss, og i Norge har vi enkelte regelverk som forhindrer en del av det som har skjedd i USA. Likevel er vi selvsagt ikke upåvirkelige; holdninger og forskningsresultater overføres også hit.
 


("The Big Bang")
 

La oss begynne med litt basics og historie: Fedmeoperasjoner en svært lukrativt, og stadig flere legges under kniven. I år 2000 ble 37000 fedmeoperasjoner foretatt i USA, i 2013 hadde tallet steget til 220000 - nesten en seksdobling (et søk på Google gir litt, men ikke veldig, varierende tall). Og det er ikke bare fedmeoperasjoner som er pengemaskiner, det er så godt som alle andre vektreduksjonsprogrammer eller -produkter også. Slankepiller ble vanlig allerede på 1920-tallet, når leger foreskrev stoffskiftemedisiner til friske personer for å gjøre dem slankere. Ti år senere dukket preparater som vanndrivende piller, avførende piller og amfetamin opp.
Det var i 1942 at besattheten av vekt virkelig begynte å ta form. Da lagde et forsikringsselskap tabeller over "ønsket" forhold mellom høyde og vekt, og dette ble den mest brukte standarden i USA. For første gang kunne man sammenligne seg med standardisert forestilling av hva man "burde" veie. Heretter økte også bruken av medisinsk-klingende ord som fettvev, overvekt og fedme. Konnotasjonene til disse ordene er ikke positive: "Overvekt" impliserer at noe er overflødig. Ordet "obese" kommer fra latin "obesus" ("å ha spist seg tykk"); som formidler ikke bare en klinisk atmosfære, men også en overhengende følelse av moralsk fordømming. Disse holdningene spredte seg som ild i tørt gress, og mange medisinske eksperter trodde at jo tynnere en person var, desto friskere var vedkommende. Dette igjen var inspirasjonen bak mange bestialske nye behandlingsmetoder, blant annet å låse kjeven (såkalt "jaw wiring").
Selv om fedmeoperasjoner er mye tryggere nå enn det var før 1990, medfører det fremdeles komplikasjoner for mange, inkludert forstyrret spising, langvarig underernæring, tarmblokkering og død. I dag har vi noen ulike varianter som justerer hvor mye mat pasienten kan spise (ved å putte en ballong i magesekken eller eller amputere den), og vi har noen ulike varianter som amputerer mesteparten av magesekken og endrer deler av tynntarmen, slik at maten dirigeres bort fra tykktarmen og næringsstoffer ikke kan absorberes (!!).
[R. Pool: Fat: Fighting the Obesity Epidemic (Oxford: Oxford University Press, 2001), 189] [Sobal: "The Medicalization and Demedicalization of Obesity," in Eating Agendas: Food and Nutrition as Social Problems, ed. D. Maurer and J. Sobal (New York: Aldine de Gruyter, 1955), 70] [From "Ideal Weight/Ideal Women: Society Constructs the Female," in Weighty Issues: Fatness and Thinness as Social Problems, ed. J. Sobal and D. Maurer (New York: Aldine de Gruyter, 1999): 97-116] [F. Quadde: "Stereotaxy for Obesity," The Lancet 303 (1974): 267] [Kilde]

Jo mer vektreduksjon kalles "fedmebehandling" som helst bør overlates til profesjonelle, desto mer har leger å tjene på det. Å kalle noe en sykdom fører til større grad av diagnostisering, og gjør at definisjonen av en sykdom utvides. Og flere diagnoser fører til økte inntekter og økt profitt. Profitt er drivkraften bak mye av forskningen og behandlingen av fedme, og ikke rart: Det er en gullgruve. Fedmekirurger og andre leger eier slankeklinikker, har aksjer i (eller får penger fra) produsenter av slankeprodukter og farmasøytiske produkter, eller er medeiere/partnere på sykehus som foretar fedmeoperasjoner. Og det er her vi kommer direkte inn på interessekonflikter. (Slike medeierskap og lignende fører forresten ikke til bedre kvalitet på behandlingene. Tvert imot.)
Husk mens du leser videre at slanking ikke virker: Leger og helsepersonell foreskriver slanking og dietter til tross for dette. Kanskje for å skape en masse av returnerende kunder.
[Mitchell og Sass: "Physician Ownership of Ancillary Services: Indirect Demand Inducement  or Quality Assurance?" Journal of Health Economics 14 (1995): 263-289] [Lo og Field, eds.: Conflict of Interest in Medical Research, Education, and Practice (Washington, DC: National Academies Press, 2009)]
 



 

Den mest fundamentale interessekonflikten fant sted i juni 2013, på årsmøtet til the American Medical Association (AMA). Hundrevis av leger fra hele landet hadde kommet hit for å stemme over en liste over organisatioriske retningslinjer, blant annet hvorvidt de var enige eller uenige i Resolution 420: "That our American Medical Association recognize obesity as a disease state with multiple pathophysiological aspects requiring a range of interventions to advance obesity treatment and prevention."
Spørsmålet hadde vært debattert i årevis: Skal vi klassifisere fedme som en sykdom i seg selv, eller skal vi fortsette å anse det som en risikofaktor for andre sykdommer? Noen måneder tidligere hadde AMA bedt sin egen Committee on Science and Public Health om å undersøke dette nærmere. Komiteen returnerte en femsiders rapport der de anbefalte å ikke offisielt klassifisere fedme som en sykdom - av flere grunner. For det første fordi fedme ikke passer inn i noen sykdomsdefinisjon: Det har ingen symptomer, og det er ikke alltid skadelig. For det andre involverer en sykdom, per definisjon, at kroppens normale mekanismer ikke fungerer som de skal: Men i tilfellet fedme fungerer mekanismene nøyaktig som de skal ved å tilpasse seg ytre omstendigheter (sulteperioder). Dette betyr at kropper som tenderer mot fedme ikke er syke, men tvert imot mer effektive i møte med ytre stimuli enn naturlig slanke kropper (bedre overlevelsesmekanismer ettersom de klarte å lagre fett, i stedet for å forbruke det og spise av seg selv). For det tredje påpekte komiteen at assosiasjonene mellom fedme og sykdom var basert på korrelasjon, og ikke kausalitet. For det fjerde var komiteen bekymret for at det å sykdomsbefeste fedme potensielt kunne skade pasienter ved å skape grobunn for enda mer stigma rundt vekt, og presse dem til å gjennomgå unødvendige og bortkastede "behandlinger".
AMA var ikke enige med sin egen komité. Resolution 420 ble vedtatt med et overveldende flertall.
[Kilde]

Jeg spurte AMAs leder, Ardis Hoven, MD, om å hjelpe meg å forstå hvorfor medlemmene stemte fullstendig på tross av komiteens anbefaling. Hun ville ikke snakke direkte med meg, i stedet skrev hun til meg via en talsperson: "AMA har lenge anerkjent fedme som et stort kollektivt helseproblem, men dette er første gang vi har anerkjent fedme som en sykdomstilstand på grunn av utbredelsen og alvorlighetsgraden av det."
Så med andre ord er fedme en sykdom fordi det er mye av det og fordi det er alvorlig (selv om Hoven ikke ville definere "alvorlig"). Og fordi det er mye av det burde vi anse det som en sykdom.

Det var neppe det A. Hoven skrev som var den egentlige årsaken til vedtaket om å kalle fedme en sykdom. James Hill ved Anschutz Health and Wellness Center, University of Colorado, fortalte ABC News: "Nå kan vi begynne å få standardisering for refusjoner og behandlinger."
Med andre ord, follow the money.
"Hvis en pasient kommer inn på grunn av en avrevet negl, spør man likevel om vedkommende opplever brystsmerter," forklarer lege Bradley Fox [til forfatteren av boka Body of Truth]. "Jo flere diagnoser som dekkes i løpet av en konsultasjon, desto mer penger tjener du." Dermed vil det å klassifisere fedme som en sykdom, generere mye mer penger til legestanden: Legen trenger bare å nevne vekta til pasienten for å kunne kreve større betaling (ja, fra pasienten) for besøket.
Det skal også nevnes at BMI-kategoriens nedre skjæringspunkt av "overvekt" ble redusert fra 27 til 25 i 1998: Dermed ble millioner av mennesker overvektige over natta. Argumentasjonen som ble brukt for å forsvare dette valget var at et "rundt tall" som 25 ville være lettere å huske. Joda, det er det helt sikkert. Men det presset en enorm andel mennesker inn i kategoriene "overvekt" og "fedme", som igjen plutselig "gjorde dem behandlingstrengende". Flere pasienter å behandle betyr større marked og mer penger å tjene.
[Kilde] [Kilde]
 


(Hvorfor klages det konstant over at "fedmeepidemien" koster oss så mye penger, tror du?)
 

Det panelet som vedtok å redusere BMI-kategoriene, National Institutes of Health, ble ledet av professor X. Pi-Sunyer; en forsker som lenge hadde mottatt penger fra slankeindustrien. Faktisk hadde åtte av ni i dette panelet finansielle interessekonflikter. Pi-Sunyer var kanskje den verste, med bånd til giganter i slankeindustrien som blant annet Eli Lilly, GlaxoSmithKline, Arena, Novartis, Novo Nordisk, AstraZeneca, Amylin Pharmaceuticals, Orexigen Therapeutics, Sanofi-Aventis og VIVUS. Han insisterte på at ingen av disse selskapene påvirket objektiviteten hans i det hele tatt. Selvfølgelig. Selvfølgelig vil ikke noen innrømme at de lar seg påvirke på en negativ måte. Men når de samme personene blir spurt om de tror dette påvirker kolleger, svarer de ja.
Tilsvarende problematikk med interessekonflikter finner vi hos Panel On Obesity.
Selskapene som leger har bånd til, har en genial businessmodell. De har oppdaget at det ikke skal mye til for å generere økte resepter på deres produkter - det å regelmessig sende helsepersonell bedriftsartikler som penner og kjøleskapmagneter kan være nok til å skape en følelse av forpliktelse til avsenderen. Følelsen av forpliktelse kan være vag, til og med usynlig, men likevel svært effektiv når det kommer til å påvirke hvilke resepter leger skriver ut til pasienter. Det er ikke uten grunn at legemiddelselskaper regnskapsfører slike gaver som markedsføringsutgifter.
Er leger da korrupte? Naive? Eller er det bare sånn at legemiddelselskaper er svært flinke til å manipulere leger? E. Campbell, professor i medisin ved Harvard Medical School, heller mot det siste. Og det å vite at du kan bli påvirket, beskytter oss ikke fra påvirkning. Leger er, som oss alle, bare mennesker som kan bli blindet av sine egne bias.
[Kilde] [Kilde] [Kilde] [Oldani: "Thick Prescriptions: Toward an Interpretation of Pharmaceutical Sales Practices," Medical Anthropology Quarterly 18, no. 3 (2004): 325-356] [Quiñones: "A Prescription for Change," Princeton Weekly Bulletin 92, no. 25 (2003)] [Friedberg et al.: "Evaluation of Conflict of Interest in Economic Analyses of New Drugs Used in Oncology," JAMA 282 (1999): 1453-1457] [Bekelman, Li og Gross: "Scope and Impact of Financial Conflicts of Interest in Biomedical Research: A Systematic Review," JAMA 289 (2003): 454-465] [Davidson: "Source of Funding and Outcome of Clinical Trials," Journal of General Internal Medicine 1 (1986): 155-158] [Katz, Caplan og Merz: "All Gifts Large and Small: Toward an Understanding of the Ethics of Pharmaceutical Industry Gift-Giving," American Journal of Bioethics 3 (2003): 39-46] [Dana og Loewenstein: "A Social Science Perspective on Gifts to Physicians from Industry," JAMA 290 (2003): 252-255]

Men selv dét over er en bagatell sammenlignet med enkelte andre i bransjen. For eksempel er det vanskelig å finne en fedmeforsker som ikke har fått penger fra slankeindustrien (farmasøytiske selskaper, slankeoperasjonsklinikker eller produsenter av slankeprodukter, for eksempel). Mange selskaper nekter å publisere studier som ikke stiller produktene deres i et positivt lys. Mange studier publiseres ikke i det hele tatt, andre studier gjemmes vekk etter beste evne. Noen ganger truer selskaper med rettssak overfor forskere som prøver å publisere studier som ikke gagner dem. Så, dersom du for eksempel vurderer en slankeoperasjon, og en tredjedel (et delvis hypotetisk tall) av studiene på området aldri ble publisert fordi de ga "feil" resultat, går du inn i avgjørelsen med et svært forvrengt syn på hvorvidt den operasjonen virker eller er skadelig.
Det finnes enda flere kreative måter å påvirke helsepersonells syn på vekt og helse. Én av disse er å skrive diettbøker, noe mange fremtredende fedmeleger og -forskere har gjort. For eksempel har Amanda Sainsbury-Salis, en forsker som i 2014 etterlyste en "hastende revurdering" av body positivity, skrevet boka The Don't Go Hungry Diet: The Scientifically Based Way to Lose Weight and Keep It Off Forever. Det har også andre forskere, leger og professorer gjort: Walter Willett, Robert Lustig, David Ludwig, Yoni Freedhoff, David Katz, James Hill, Nicole Avena, David Heber, og (tør jeg si det?) Berit Nordstrand. Alle disse store navnene innenfor fedmeforskning og legeverden; alle disse selger diettbøker.
Mange eksperter bygger sin akademiske og kliniske anseelse og karriere på fedmebehandling. De risikerer å tape mye mer enn penger dersom vektreduksjonsparadigmet noen gang snur. 
[Bodenheimer: "Uneasy Alliance," 2000]
 



 

Jeg kunne ha fortsatt i det vide og brede med å "avsløre" taktikker, men problemet er at jeg ikke har plass. Jeg håper jeg har fått poenget mitt fram, men i motsatt fall anbefaler jeg å lese kapittel 4 i boka Body of Truth.

Neste innlegg: Stigmatiseres overvektige, da? (Del 7 av 8.)

 

#sommerfugleffekten #harrietbrown #bloggserie #sjokoladeilomma #vekt #overvekt #undervekt #normalvekt #fedme #kropp #helse #mat #sunn #usunn #frisk #syk #skjønnhet #idealer stigma #stigmatisering #leger #helsepersonell #slanking #diett #slankekur #fedmeepidemi 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits