Men hva med fedmeepidemien? (Del 5 av 8)

Dette innlegget er en del av bloggserien Sommerfugleffekten (start her og les i kronologisk rekkefølge).

For å ta hovedpoenget først: Finnes egentlig noen fedmeepidemi? Joda, det skrikes ut om denne såkalte epidemien opp og i mente, vi blir fôret med at vi dør som fluer og at våre barn kommer til å dø før oss på grunn av fedme. Men det at noe sies veldig mange ganger, gjør det ikke automatisk sant. Som vi så i forrige innlegg gjør slanking mer skade enn nytte, og overvekt og fedme ikke spesielt farlig. Overvekt og fedme er faktisk så lite farlig at personer i kategorien overvekt (BMI 25-29,9) har 17 % lavere (!) mortalitetsrate enn normalvektige, personer i kategorien kraftig overvekt (BMI 30-34,9) har omtrent samme mortalitetsrate som normalvektige, og personer i kategorien fedme (BMI 35+) har 36 % høyere mortalitetsrate. (Så de som hevder at overvekt kan forkorte livet med ti år eller mer, kan ta seg en bolle.)
Undervektige, derimot, har en mortalitetsrate 73 % høyere enn normalvektige, til kontrast.
[Kilde, se også referanser]
 




Forekomsten av overvekt og fedme har ikke økt på mange år. Vi blir faktisk ikke tyngre og tyngre. Selvsagt har forekomsten økt på et tidspunkt, i USA er dette tidsrommet satt til omtrent år 1980-2000. Norge har som alltid et lite etterslep etter Storebror, så her begynte og sluttet det noen få år senere. Barnevekststudien fra 2008-2012 viser for eksempel ingen økning (!) i vekt hos barn, og konklusjonen er dermed at: "Vi ser dermed ingen tendens til at andelen med overvekt går opp, verken hos gutter eller jenter." Dessuten er vi ikke bare tyngre enn før, vi er også høyere.
Det må også nevnes at kategoriene, eller kriteriene, for BMI brått ble nedjustert i 1998. Dermed er det vanskelig å finne et nøyaktig sammenligningsgrunnlag. Før 1998 ble BMI 18,5-27,3 regnet som normalvekt.
Men hva med alle som dør av fedme, da? Ja, det er jo forskrekkelig. Forskere fra Center for Disease Control anslår at 28000 mennesker dør årlig på grunn av overvekt og fedme i USA. Dette tallet ligger langt under vanlige estimater over for eksempel årlige influensadødsfall og selvmord (nå dør man selvsagt ikke som direkte følge av mengden kroppsmasse, men tilleggssykdommer), men likevel snakker vi ikke om noen influensaepidemi (til vanlig, altså) eller selvmordsepidemi. Vi snakker heller ikke om noen spiseforstyrrelsesepidemi, til tross for at forekomsten av spiseforstyrrelser øker.
Hadde de som roper ut om "fedmeepidemien" virkelig brydd seg om helse, hadde de også snakket om en "epidemi" av spiseforstyrrelser. De hadde snakket om "influensaepidemi" og "selvmordsepidemi". De hadde bekymret seg for det totale helsebildet, som søvn, stress og velvære, for å nevne noe. De hadde ikke akseptert fat-shaming og dødstrusler og grusomme kommentarer. Hvis de virkelig hadde brydd seg om helse, hadde de snakket om hvordan vi best kan støtte hverandre og hjelpe hverandre. Fordommer og hetsing kommer ikke fra et ønske om å promotere helse.
[Kilde] [Kilde]

Det er ikke lett å være blant de forskerne som kommer med kontroversielle resultater. Forskeren K. Flegal, for eksempel, som utførte studien som ble nevnt øverst i innlegget, ble kritisert så det sang. Hun ble beskyldt for å utelate variabler, beskyldt for å gjøre slett arbeid, og hetset av andre forskere som selv tuklet med sine materialer.
Det å bevisst lete etter et spesifikt resultat, og dermed presentere resultatet deretter (koste hva det koste vil) skjer iblant i studier, spesielt i studier der penger og makt er involvert. Dermed skjer det spesielt ofte i studier om fedme. National Obesity Forum, for eksempel - en britisk lobbygruppe med stor påvirkningskraft - som jobber på vegne av en lang liste av farmasøytiske selskaper, innrømte i 2014 å ha løyet i sin siste rapport. I rapporten hadde de advart mot at forekomsten av fedme økte i Storbritannia og at halvparten av befolkningen ville være "obese" innen 2050, selv om de visste at forekomsten tvert imot hadde stagnert. Talsmann T. Fry uttalte at de hadde misrepresentert fakta bevisst "for å nå et bredere publikum".
Det er vanskelig å forstå hvor slike holdninger kommer fra. Burde vi ikke vært glade for at overvekt ikke er så farlig? Tydeligvis ikke. Talsmann for National Obesity Forum, T. Fry (igjen) valgte å kommentere Flegals metaanalyse på følgende måte: "Dette er en forferdelig beskjed å komme med. Vi burde ikke ta for gitt at vi kan avslutte treningsstudiomedlemskapet, at vi kan spise oss til døde på Black Forest Gateaux." (som overhodet ikke var det Flegals analyse sa). Som om det ikke fantes noen gråsone, noen mellomting mellom å presse i oss kake og å sulte oss?
En forsker kunne valgt å fokusere på sluttresultatet ved å konkludere med at overvekt forkorter livet, for eksempel. Det kan sies å finnes en viss sannhet i det, hvis du ser på det i videst mulig betydning. Men denne konklusjonen formidler ikke at det kun er ekstrem fedme som korrelerer med tidlig død, formidler ikke at overvekt korrelerer med et lengre liv, formidler ikke at dødsraten innenfor overvekt/fedme er lav, og, ikke minst, at alt dette bare dreier seg om korrelasjoner, ikke kausalitet. Det vi vet er at overvektige og moderat "obese" pasienter lever lenger og er friskere enn normalvektige pasienter med de samme helseproblemene - og mange av disse helseproblemene får som regel overvekt/fedme skylden for, sånn som hjertesykdom, slag og diabetes. Personer som var normalvektige idet diabetesen ble oppdaget, hadde dobbelt så høy mortalitetsrate som dem med overvekt/fedme.
Men fremdeles anbefaler leger og forskere vektreduksjon "for å bedre helsa" til personer med disse sykdommene.
[Kilde]
 



Overvekt/fedme blir i dag ansett som en risikofaktor for blant annet diabetes type 2. I seg selv er behandling på grunnlag av risikofaktor kontroversielt (prediabetes og prehypertensjon betyr slett ikke at man nødvendigvis kommer til å utvikle disse sykdommene), men det er spesielt kontroversielt i dette tilfellet. Risikoraten for å utvikle lungekreft av røyking er satt til 9-10. Risikoraten for å utvikle hjertesykdom blant overvektige, derimot, ligger på 1,1-2, bare så vidt høyere enn hos befolkningen for øvrig. Med et så lavt tall har vi en temmelig svak korrelasjon, og det kan ikke tas altfor seriøst: Kanskje kan det sammenlignes med å påstå at de med gule tenner har større risiko for å få lungekreft. 
Men hva angår diabetes og vekt, kan vi lure på hva som forårsaker hva: Er det vekta som forårsaker diabetesen, eller er vektøkning et tidlig symptom på diabetes (kausalitet)? Eller er det en tredje faktor vi ikke vet om som forårsaker begge (korrelasjon)? (mer om min egen forklaring på korrelasjon vs. kausalitet her.)
Som regel stopper fedmeforskningen der - på korrelasjon. Dette forteller oss ingenting om kausalitet, eller hva vi kan gjøre med denne informasjonen.

Ordet "fedme" (obesity) har gått fra å være en beskrivelse til å snarere bli en diagnose, et synonym for et lass av uønskede kvaliteter: Grådighet, latskap, viljeløshet og groteskhet. Måten vi ordlegger oss på former hvordan vi tenker: Tenk bare på dine egne assosiasjoner når du hører ordet "morbid obesity".
Hvis du ikke umiddelbart kjenner deg igjen i dette, prøv bare å tenke tilbake på forrige nyhetsartikkel eller tv-nyhet du så om fedme. Det var illustrert med bilder av ekstremt tykke personer uten hoder/ansikter, vraltende avgårde, som kanskje dytter innpå med hamburger eller iskrem, eller som står på et legekontor eller en badevekt, var det ikke? Dette fenomenet beskrives av psykoterapeut C. Cooper som "headless fatty images". Det er vanskelig å relatere seg til, og føle empati med, en ansiktsløs "blubbe"; og det er også poenget, selvfølgelig. Kanskje er det også et element av "Det er for flaut å vise fram noen som er så tykk, så vi må skjule vedkommendes identitet" (en forklaring som er like støtende).
 


(Som dette bildet, for eksempel: Det illustrerte artikkelen jeg skrev et sinnablogginnlegg om nylig. FOTO: Scanpix)


Hvorfor gikk vekta vår opp? Mange eksperter har teorier, og ikke bare teorier som "vi spiser for mye, vi spiser feil mat, vi trener for lite". Fattigdom, for eksempel, korrelerer kraftig med vekt og sannsynlighet for å utvikle visse sykdommer, og fattigdom har økt i USA. (Dette må på ingen måte forveksles med at fattige er dumme eller ikke kan nok om kosthold.) Alle vet at vi spiser for mye. Ja, vi spiser så altfor mye at det har blitt et globalt problem. Eller? Flere studier har konsekvent vist at vi ikke spiser mer nå enn vi gjorde på 70-tallet. Tvert imot spiser barn og unge, og spesielt jenter, i vestlige land færre kalorier nå enn før. Vi spiser også mye mer frukt og grønt nå enn tidligere, blant annet fordi vi nå har tilgang på det året rundt.
Transfett og McDonald's har fått skylda i stor grad, men disse dukket opp allerede i henholdsvis 1911 og 1940, altså omtrent 70 og 40 år før vi begynte å merke noe til vektøkning. Dessuten spiser 2 % av den franske populasjonen daglig på McDonald's, og McDonald's får mye større profitt i Frankrike enn noe annet sted i Europa. Den gjennomsnittlige BMI'en i Frankrike, spør du? 24.
Forskere finner stadig flere og tydeligere korrelasjoner mellom det å utsettes for forurensende stoffer, og fedme og diabetes. Flere av oss bruker medisiner for psyken; én av fem amerikanere. Noen forskere tror at en faktor kan ha vært at amerikanere (og etter hvert flere vestlige land) fra 1980-åra og frem til (omtrent) 2000 ble anbefalt å spise lite fett. Nyere forskning peker på at kunstig søtning som aspartam, sukralose og saccharin bidrar til vektøkning. L. Bacon, forsker, mistenker at den prosentandelen som har lagt på seg betydelig vekt er mer sårbar for kombinasjonen av faktorer som forårsaket kollektiv vektøkning i utgangspunktet. Men ingenting tilsier at vi alle kommer til å bli "obese". Det er ikke bare mennesker som har blitt tyngre. Dyr har også blitt det. Deres økte vekt kan ikke sies å skyldes overspising, inaktivitet, eller noen av de andre årsakene vi nevner når vi snakker om mennesker. Vi har å gjøre med faktorer vi ennå ikke klarer å forstå.
Selv når matinntak og energiforbruk blir nøye observert i feltstudier, er samsvaret lavt mellom energiinntak og kroppsvekt (!).
I tillegg ser det ut til at jo mer vi nyter maten vi spiser, desto mer effektivt klarer kropper å effektivt benytte næringsstoffene: fordi fordøyelsesprosessen kicker inn tidligere ved synet av noe vi vet vi har lyst på (spyttproduksjon, sterkere sultfølelse osv). Dette kan bety at ettersom så mange har unngått å spise sin favorittmat når de slanker seg, har de fordøyd den dårligere og dermed lagt på seg.
Foreløpig, dog, er alt dette sett i sammenheng med "fedmeepidemien" bare teorier. I mange tiår har vi lett etter en syndebukk; og det har jo gått så fantastisk bra at den skyldige er fett, nei, sukker, nei, karbohydrater, nei, aspartam, nei, for mye mat, nei, inaktivitet, nei, at færre røyker... And the list goes on. Og sånn fortsetter vi. Ad infinitum. Fremdeles har vi ingen konkret årsak å vise til. Vi vet rett og slett ikke.
[Rolland-Cachera, Bellisle og Deheeger: "Nutritional Status and Food Intake in Adolescents Living in Western Europe," European Journal of Clinical Nutrition 54 (2000): S41-S46] [Gard og Wright: The Obesity Epidemic: Science, Morality, and Ideology (Oxon: Routledge, 2005), 114.115] [Chaix et al.: "Food Environment and Socioeconomic Status Influence Obesity Rates in Seattle and Paris," International Journal of Obesity 38 (2014): 306-314] [Everson et al.: "Epidemiological Evidence for the Relation Between Socioeconomic Status and Depression, Obesity, and Diabetes," Journal of Psychosomatic Research 53 (2002): 891-895] [Lee et al.: "A Strong Dose-Response Relation Between Serum Concentrations of Persistent Organic Pollutants and Diabetes," Cardiovascular and Metabolic Risk 29 (2006): 1638-1644] [Lim et al.: "Inverse Association Between Long-Term Weight Change and Serum Concentrations of Persistent Organic Pollutants," International Journal of Obesity 35 (2011): 744-747] [Shrivastava og Johnston: "Weight Gain in Psychiatric Treatment: Risks, Implications, and Strategies for Prevention and Management," Mens Sana Monographs 8 (2010): 53-68] [Nestle: "Diet Wars," Frontline (2004)] [Suez et al.: "Artificial Sweeteners Induce Glucose Intolerance by Altering the Gut Microbiota," Nature 514 (2014): 181-186] [Sobal og Stunkard: "Socioeconomic Status and Obesity: A Review of the Literature," Psychological Bulletin 105 (1989): 260-275]

Og i tilfelle det er noen tvil: Den enkleste måten å få et studie finansiert på i disse dager, er å inkludere ordet "obesity" i forslaget. Eller enda bedre, "childhood obesity".

Så, når alt kommer til alt har vi hittil kommet fram til at 1) overvekt er ikke farlig og 2) forekomsten av overvekt øker ikke. Så hvorfor er vi da fremdeles så oppsatt på å "kvitte oss med problemet"? Som vi skal se i neste del: Profitt, makt og interessekonflikter er tett knyttet til overvekt.

Neste innlegg: Interessekonflikter? LEGER? Særlig! (Del 6 av 8)

 

#sommerfugleffekten #harrietbrown #bloggserie #sjokoladeilomma #vekt #overvekt #undervekt #normalvekt #fedme #kropp #helse #mat #sunn #usunn #frisk #syk #skjønnhet #idealer stigma #stigmatisering #leger #helsepersonell #slanking #diett #slankekur #fedmeepidemi 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits