Men slanking gir jo bedre helse? (Del 4 av 8)

Dette innlegget er en del av bloggserien Sommerfugleffekten (start her og les i kronologisk rekkefølge).

I forrige innlegg snakket vi om skjønnhetsidealer og hvordan de påvirker oss. Nå går vi videre til temaet slanking.

Uten at jeg har noen teorier om hvorfor, er det påfallende hvordan ingen slanker seg for noen andre, de gjør det alltid for "sin egen del", og det har selvfølgelig ingenting med påvirkning å gjøre. Jeg har hørt de villeste unnskyldninger for å forklare ønsket om vektnedgang: Jeg vil ikke slite ut knærne. Jeg vil ha mer energi. Jeg risikerer å få en livsstilssykdom - nei, jeg har ingen risikofaktorer nå, men plutselig, vet du! For eksempel leste jeg i en bloggpost nettopp (som jeg vil holde anonym): Det er helt greit å være fyldig også, for de som ønsker å være det. Ikke noe vondt om de. Men jeg trives best med 65-75 kg, og det skal jeg klare! Eller med andre ord: Jeg har ingen negative holdninger til kroppsvekt, bortsett fra når det er snakk om min egen kroppsvekt. Jeg vil jo ikke oppfattes som feit, som en av dem. Derfor har jeg bestemt meg for å kvitte meg med over en tredjedel av kroppsvekta mi, helst i går. (For øvrig til sammenligning med alle andre setninger som lyder "Jeg er ikke xx, men...": Har du behov for å slenge inn et "men" der, så er du mest sannsynlig xx.)
Disse argumentene høres kanskje ikke ut som noe å stusse over. Alle vet jo at overvekt går hardt utover knær, gjør oss trøtte og dorske, og at det bare er snakk om tid før man får diabetes, høyt blodtrykk eller slag. Og det er på grunn av dette det er viktig å slanke seg. Ikke sant? 

Forholdet mellom vekt og helse er langt fra så enkelt som vi tror. Vi forveksler automatisk det å være tykk med å være usunn, og roser tynnhet som et eksempel på god helse. Vi tror slanking gjør oss tynnere og friskere. Og vi anser slanking for å være helsefremmende og ufarlig. Men ingenting av dette er sant.
 




I januar hvert år går 50 millioner amerikanere på slankekur (altså omtrent én av seks). Mange gir opp etter et par uker, men prøver på nytt og på nytt resten av året. Det vil si at den gjennomsnittlige amerikanske kvinnen har gått på 50 slankekurer i sitt voksne liv.
Du skal jobbe hardt for å finne en kvinne som aldri har gått på diett, med andre ord.
Vi slanker oss av to grunner: Utseende og helse. Dersom vi vil bli ansett som attraktive i dagens samfunn er vi nødt til å være relativt slanke (men heldigvis er ikke alle helt enige i det). Og hvis vi ikke er slanke, har vi garantert hørt mange ganger at helsa står i fare dersom vi ikke går ned i vekt. Så vi slanker oss. Vi anser det i verste fall for å være harmløst, og hvis det ikke virker er det vår egen skyld fordi vi ikke prøvde hardt nok eller gjorde det riktig. Løsningen blir da enda mer diett, en ny diett, en strengere diett.
["100 Million Dieters, $20 Billion: The Weight-Loss Industry by the Numbers," ABC News, May 8, 2012]

I virkeligheten er sjansen for å holde vekttapet nede i 5 år eller mer, omtrent like stor som sjansen for å overleve metastatisk lungekreft: 5 prosent.

Nesten alle som slanker seg ender opp med å bli tyngre i lengden. Mange får snarere dårligere enn bedre helse. Spesielt gjentatt slanking forårsaker et steinras av negative fysiske og psykiske konsekvenser. Slanking er faktisk en stor risikofaktor for både overspising og fedme. 
Slanking kan gjøre oss tynnere for en periode. Opptil omtrent 4-5 år. Det er neppe tilfeldig at de fleste studier følger slankere i opptil 3 år (men helst mindre), og på grunnlag av det hevder at det virker. 
[Corwin, Avena og Boggiano: "Feeding and Reward: Perspectives from Three Rat Models of Binge Eating," Psychology & Behaviour 104 (2011): 87-97] [Mann et al.: "Medicare's Search for Effective Obesity Treatments: Diets Are Not The Answer," American Psychologist 62 (2007): 220-233] [Neumark-Sztainer et al: "Obesity, Disordered Eating, and Eating Disorders in a Longitudinal Study of Adolescents: How Do Dieters Fare 5 Years Later?" Journal of the American Dietetic Associasion 106 (2006): 559-568] [Pietiläinen et al.: "Does Dieting Make You Fat? A Twin Study," International Journal of Obesity 36 (2012): 456-464]

Jeg spurte David Allison ved University of Alabama om forskning på slanking. Han insisterte på at forskning viser at slanking virker langt utover fem år. Jeg forklarte at jeg bare visste om ett slikt studie (som mer spesifikt var rettet mot oppfølging av personer med diabetes type 2), og spurte om han kunne gi meg noen flere studier som fulgte deltakerne i fem år eller mer, uansett resultat. Han kunne ikke finne noen.





Vektreduksjonsbehandling er en pengemaskin. For på grunn av at diettene ikke virker, finnes det alltid en enorm mengde returnerende kunder (tenk bare på estimatet om at den gjennomsnittlige amerikanske kvinnen går på 50 slankekurer i løpet av livet!). Det er en genial businessmodell: Du vil jo helst tjene mest mulig på produktet ditt, og da er returnerende kunder en av de enkleste måtene å få det til på. (Les gjerne: An Open Apology to All of My Weight Loss Clients.)
Det verste av alt er at vi har visst lenge at dietter ikke virker. I 1958 skrev A. Stunkard, en velkjent fedmeforsker ved University of Pennsylvania: "Of [obese] people who lose weight, most will regain it". Allerede for 30 år siden (!) utga P. Ernsberger en detaljert review (=gjennomgang av tidligere studier) om sammenhengene mellom fedme og helse. Han fant ut at overvekt og fedme ikke var store risikofaktorer for død eller hjertesykdom. Han kom med en hypotese om at tilstander som assosieres med fedme (som høyt blodtrykk og hjertesykdom) faktisk var et resultat av feilbehandling - altså jojo-slanking - samt at mange legers skepsis mot fedme handlet mer om "moralsk og estetisk bias" enn medisinske fakta. Flere konkluderte med det samme på 90-tallet.
[Kilde] [Ernsberger og Haskew: "Health Implications of Obesity: An Alternative View," Journal of Obesity and Weight Regulation 6, no. 2 (1987): 55-137] [Garner og Wooley: "Obesity Treatment: The High Cost of False Hope," Journal of the American Dietetic Associasion 91 (1991): 1248-1251]

Jeg tror én av grunnene til at vi fremdeles tror at slankekurer virker, er skammen over å ikke få det til. Jeg vet i alle fall med meg selv at hvis jeg først hadde gått ned mange kilo og fått positive kommentarer fra alle kanter, ville jeg ikke akkurat følt for å kringkaste nyheten om at jeg, fire år senere, var enda tyngre enn før jeg slanket meg. Antakelig ville jeg isolert meg mer, og unngått samtaleemnet vekt etter beste evne.

Det er som om vi ikke har lyst til å vite sannheten, eller tro på den. For på tross av hva vi vet, er det slik at hvem som helst som stiller spørsmålstegn ved vektreduksjonsparadigmet like gjerne kunne ha anbefalt crack til småunger: Folk reagerer med skrekk, fordømming og frykt. Eller verre.





Alt dette betyr at en av de mest gjentatte frasene de siste ti årene ikke er sann: At våre barn vil bli den første moderne generasjon som kommer til å dø før sine foreldre. Dette dommedagsprofetiet lever videre fordi det har blitt allemannseie, og fordi det er skremmende.

Når vi snakker om barn - alt dette snakket om barnefedme (childhood obesity) er samme smørje. Jo tidligere barn slanker seg, desto tyngre har de tendens til å bli. Barn og unge som slanker seg er betydelig tyngre ti år senere enn dem som aldri har slanket seg, selv om de ikke var tykke til å begynne med. De har et verre forhold til kroppen sin enn ikke-slankere, og har mindre sannsynlighet for å ta sunne, fornuftige valg. Barn og unge som slanker seg opplever langvarig vektøkning og får ofte forstyrrede spisevaner som kan vare livet ut.
Likevel fortsetter slanking av barn å forsvares med nebb og klør. Den kjente barnelegen W. Sears uttalte i 2012: "For hver spiseforstyrrelse vi kanskje skaper, tror jeg det er hundrevis av helsemessige konsekvenser av fedme som er mye verre." Sears overser selvfølgelig glatt både at spiseforstyrrelser er den mest dødelige psykiatriske sykdommen som finnes, og haugene av forskning som viser at fedme ikke er spesielt farlig. Er dette er symptom på samfunnet og kulturen vi lever i? At spiseforstyrrelser ikke egentlig er så ille, spesielt sammenlignet med det å være (gisp) FEIT? At det er ok å forstyrre barns spising og selvbilde med den hensikt å gjøre tykke barn tynne (som uansett ikke virker)?
[Neumark-Sztainer et al.: "Dieting and Disordered Eating Behaviors from Adolescence to Young Adulthood: Findings from a 10-year Longitudinal Study," Journal of the American Dietetic Associasion 111 (2011): 1004-1011] [Enriquez, Duncan og Schur: "Age at Dieting Onset, Body Mass Index, and Dieting Practices: A Twin Study," Appetite 71 (2013): 301-306] [Neumark-Sztainer: "Dieting and Unhealthy Weight Control Behaviors During Adolescence," Journal of Adolescent Health (2012): 80-86]

Pasienter med diabetes type 2 blir heller ikke mindre utsatt for hjerteinfarkt, slag og tidlig død som følge av vektreduksjon. Likevel fortsetter leger å klamre seg til ideen om at personer med diabetes type 2 må slanke seg.
Slanking reduserer muskelmasse, beintetthet og indre organer, og reduserer forbrenningen. Samtidig øker det andelen kroppsfett, og ofte også blodtrykk og kolesterol. Vi snakker dessuten lite om skadevirkningene av jojo-slanking. Jojo-slanking korreleler med høyere grad av hjertesykdom, nedsatt immunforsvar, insulinresistens, triglycerider, høyt blodtrykk og "det farlige magefettet". 
[Kilde] [Blair et al.: Body Weight Change, All-Cause Mortality, and Cause-Specific Mortality in the Multiple Risk Factor Intervention Trial," Annals of Internal Medicine 119 (1993): 749-757] [Lissner et al.: "Variability of Body Weight and Health Outcomes in the Framingham Population," New England Journal of Medicine 324 (1991): 1839-1844] [Anderson et al.: "Weight Cycling Increases T-cell Accumulation in Adipose Tissue and Impairs Systemic Glucose Tolerance," Diabetes 62, no. 9 (2013): 3180-3188] [Nebeling et al.: "Weight Cycling and Immunocompetence," Journal of the American Dietetic Association 104 (2004): 892-894] [Yatsuya et al.: "Association Between Weight Fluctuation and Fasting Insulin Concentration in Japanese Men," International Journal of Obesity and Related Metabolic Disorders 27 (2003): 478-483] [Olson et al.: "Weight Cycling and High-Density Lipoprotein Cholesterol in Women: Evidence of an Adverse Effect: A Report from the NHLBI-Sponsored WISE Study," Journal of the American College of Cardiology 36 (2000): 1565-1571] [Montani et al.: "Weight Cycling During Growth and Beyond as a Risk Factor for Later Cardiovascular Diseases: The 'Repeated Overshoot' Theory," International Journal of Obesity 30 (2006): S58-S66] [Cereda et al.: "Weight Cycling is Associated with Body Weight Excess and Abdominal Fat Accumulation: A Cross-Sectional Study," Clinical Nutrition 30 (2011): 718-723] [Kajioka et al.: "Effects of Intentional Weight Cycling on Non-Obese Young Women," Metabolism 51, no. 2 (2002): 149-154]

Dere ser den enorme haugen med studier som bekrefter farene med slanking, og som bekrefter at slanking ikke gjør oss verken tynnere eller friskere. Når da høyt respekterte leger, professorer og ledere ved helseklinikker hevder at de ikke er kjent med noen negative effekter av slanking, kan man lure på hvorfor. Her vil jeg igjen trekke fram min (og ikke bare min) teori om at dette stammer fra legers vekt-bias og bånd til slankeindustrien (mer om dette i del 6 av 8).
 



Alt dette er ikke for å si at vekttap aldri er positivt for noen: Noen opplever bedring av blodtrykk, kolesterol eller leddsmerter. Men problemet er at vektreduksjon nærmest har blitt en resept som deles ut i øst og vest på refleks. Når helsepersonell anbefaler vektreduksjon for nesten ethvert helseproblem (mer om dette i del 6 av 8) ikke bare baserer de seg på uriktige antakelser; de går potensielt glipp av andre helseproblemer.
Det skal også nevnes at skremmende mange som bestemmer seg for å begynne på diett og samtidig begynner å trene og spise sunnere, automatisk mener de har vekttapet å takke for forbedret helse. Slår det dem ikke at treningen og det sunnere kostholdet alene kan være årsaken?

La meg understreke det først som sist: Kroppen er et mirakel (i overført betydning, selvsagt). Det er egentlig ganske fantastisk at den får til alt den får til, helt uten vår innblanding. Tusenvis av mekanismer og systemer fungerer perfekt dag etter dag, år etter år, og vi tenker ikke over det engang. En av disse mekanismene går ut på at kroppen vet hva den trenger, bare vi prøver å lytte. Cravings er ikke tilfeldig, de sier noe om hvilke næringsstoffer kroppen har behov for der og da. Vi kan tenke logisk på hva vi "burde" trenge til vi blir blå i ansiktet, men logikken funker bare på papiret og "bor" ikke inni kroppen: Den har faktisk ikke peiling.
Etter at slanking ble mainstream har vi tilpasset oss et nytt tankesett som handler om å jobbe imot kroppen. Vi har, sakte men sikkert, lært at kroppen ikke får til noe særlig på egenhånd, at vi må kontrollere den. Og de fleste av oss hever ikke engang et øyebryn; vi går i stedet ukritisk etter kaloritabeller, klokka og kostholdsråd. Når vi gjør en matvare "forbudt" til tross for cravings, går kroppen i alarmberedskap (og nei, vi kan ikke tenke oss ut av det). Den merker at den ikke får det den trenger og tror dermed den utsettes for en sulteperiode. La oss si at det er kake du har demonisert. Plutselig sitter du der, da, og nekter deg selv så mye som en kakesmule på mandag, for deretter å sprekke og spise hele kaken på torsdag (jeg spiste et stykke, så jeg kan like gjerne spise hele). Her er en enda bedre forklaring på fenomenet. Denne mekanismen er ikke sjelden, eller noe som skjer en liten andel av slankere: Så godt som ingen unnslipper den, men vi har blitt så vant til å kontrollere kroppene våre at vi tror det handler om manglende viljestyrke. Noen kaller dette sukkeravhengighet, og foreskriver "disiplin og riktig fokus" - uten å tenke videre over mekanismene bak sult og feilernæring og om det kanskje har noe med saken å gjøre. Det tror jeg både er skadelig for den det gjelder, og dessuten bidrar det til å demonisere sukker, som ikke er farlig.
Det hadde dessuten ikke hjulpet stort å være foruten denne mekanismen heller: De som har tatt slankeoperasjon og klart å holde vekta nede, kan ikke spise mer enn omtrent 1300 (kvinner) eller 1700 (menn) kalorier per dag, og selv blant denne gruppen ender omtrent 1 av 3 opp like tunge som de var før operasjonen.
Det er dessuten ikke bare fysisk slanking går utover oss. Hvis vi ser bort fra trøtthet og slapphet, blir mange i en eller annen grad besatt av mat: De veier maten, teller kaloriene, noterer innholdet i hver bit de spiser. Teller minuttene til neste måltid, drømmer og dagdrømmer om mat. En helt naturlig biologisk reaksjon, selvfølgelig: Skal vi overleve perioder med lite mat, er det helt avgjørende at vi ikke legger oss ned og gir opp, men at vi aktivt leter etter det vi trenger for å overleve. 
[Kruseman et al.: "Dietary, Weight, and Psychological Changes Among Patients with Obesity, 8 Years After Gastric Bypass," Journal of the American Dietetic Association 110 (2010): 527-534]

Husk at det fremdeles er mye vi ikke vet. Noen ganger viser studier helt motsatt resultat, noen av disse motsetningene kan kanskje gi et bilde av vår manglende kunnskap om kroppens svært komplekse mekanismer. Men kompleksitet er vanskelig å gjengi i overskrifter og avisartikler med maks xxxx tegn. Et studies nyanser går ofte tapt på bekostning av retorikk.

Dette med slanking er langt fra et isolert problem. Det henger nøye sammen med skjønnhetsidealer, helseangst, hvordan vi ser på overvekt, og industrien. Stay tuned. 

Neste innlegg: Men hva med fedmeepidemien? (Del 5 av 8)

 

#sommerfugleffekten #harrietbrown #bloggserie #sjokoladeilomma #vekt #overvekt #undervekt #normalvekt #fedme #kropp #helse #mat #sunn #usunn #frisk #syk #skjønnhet #idealer stigma #stigmatisering #leger #helsepersonell #slanking #diett #slankekur #fedmeepidemi 

2 kommentarer

Charlotte

10.03.2016 kl.15:35

Kroppen liker søte smaker fra naturens side, sånn som bær f.eks, fordi det hjalp mennesket å overleve. Bare fordi den moderne kroppen har lyst på kake, betyr ikke det at kake er sunt for den - den blir lurt. Så, ettersom tidene og maten har forandret seg, kan vi faktisk ikke lenger høre på kroppen alene. Vi spiser mye mer i dag enn vi gjorde i naturen for lenge siden, og må rett og slett begrense inntaket.

Det er ikke sikkert kommentaren min passet til innlegget, jeg orket ikke å lese alt, men tror jeg skjønte poenget.

sjokoladeilomma

10.03.2016 kl.15:49

Charlotte: Mja, nei, det var ikke poenget mitt, i grunnen :p Nå snakket jeg om slanking, som ikke er det samme som å ha et variert kosthold, det blir to helt forskjellige ting.
Ut fra personlig erfaring (og mange jeg kjenner sier det samme) trenger vi ikke "passe på hva vi spiser". Du sier at vi ikke kan lytte til kroppen alene fordi den blir lurt da, men det er langt fra min erfaring!! Når jeg kjenner etter om jeg har cravings, varierer de fra måltid til måltid; noen ganger ender det med frossenpizza, andre ganger med kikertsalat, og stort sett noe imellom der. Det er ikke sånn at når jeg tillater meg det jeg vil ha,så sitter jeg med hodet nedi en trelitersboks is... Dessuten, så fort jeg tillot meg å spise hva jeg ville, så mye jeg ville, når jeg ville, da fikk jeg MINDRE lyst på godteri og fastfood (!). Det høres kanskje snålt ut, men forbuden frukt er mest spennende, og dermed ble godteri mye mindre spennende.
I tillegg er kroppene våre biologisk utstyrt for å overleve sultperioder; med andre ord går den etter hovedsakelig raskt/lett tilgjengelig fett og karbohydrater idet den oppfatter at den ikke "får" noe når den ber om det.
Nesten alle som ikke har kontakt med kroppen, tror som regel at de har det (vi kan jo ikke vite noe om det vi går glipp av?). Jeg tror mange har blitt så vant til å prøve å kontrollere kroppene sine at de ikke lenger kjenner signalene kroppen er utstyrt med fra naturens side. I så fall kreves en større jobb for å komme dit at man er "in sync", såklart.
Hehe, jeg får ikke helt til den der at den moderne kroppen har lyst på kake?
Ja, vi spiser mer enn steinaldermannen (takk gud, for han ble jo ikke gammel!). Men å begrense inntaket tror jeg er tull. Vi spiser ikke mer nå enn på 70-tallet, for eksempel, og vi spiser generelt mer frukt og grønt ettersom det er tilgjengelig året rundt. Vi spiser også mindre enn Frankrike og Romania, og de har mye lavere gjennomsnittsvekt enn oss - så jeg tror ikke det er så enkelt.
Igjen vil jeg understreke at dette ikke bare er MIN erfaring, jeg kjenner mange som har opplevd det samme. Det er sant at vi liker søte smaker fra naturens side, ja - men resten av kommentaren din er jeg ikke enig i. Men takk for kommentaren uansett! Ha en fin dag :)

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits