Er skjønnhetsidealer et problem? (Del 3 av 8)

Dette innlegget er en del av bloggserien Sommerfugleffekten (start her og les i kronologisk rekkefølge).

En av mine favorittoppgaver er den jeg deler ut til studentene når jeg har forelesninger om kroppslig mangfold tidlig i semesteret. Jeg ber studentene om å finne bilder fra media av kropper de mener er tynne, tykke og normale. Vanligvis ber de meg om å definere de tre kategoriene, hvorpå jeg ber dem bruke sin egen dømmekraft.
I kategorien "tynn" tar de med bilder av kjendiser vi ikke bare anser som tynne, men som vakre. I kategorien "tykk" tar de ofte med uflatterende bilder som brukes til å illustrere nyhetssaker om kraftig overvekt*.
Det er kategorien "normal" som er vanskelig for dem, og det er selvfølgelig poenget med oppgaven. De tar med bilder av kropper som varierer fra slanke til kraftige. Men det mest oppsiktsvekkende er hva studentene sier om disse "normale" kroppene. De føler seg nesten alltid forpliktet til å forklare svært detaljert hvorfor en spesifikk kropp passer inn i "normal"-kategorien. De blir defensive, som om resten av klassen bare venter på sjansen til å kritisere bildevalget deres. Når jeg poengterer til dem at nettopp dette skjer med reelle kropper, at trusselen for å bli kritisert, hetset eller sett ned på fordi man ikke møter en konkret standard er noe vi alle frykter og opplever, kunne man hørt en knappenål falle i gulvet.
Og dette er vanligvis begynnelsen på en livlig og fruktbar diskusjon.

(*såkalte "headless fatties")


I dette innlegget går vi videre fra hvordan vi har det til hvordan skjønnhetsidealer påvirker oss.
Vi er vel alle mer eller mindre overbevist om at vi ikke lar oss påvirke i nevneverdig grad. At bilder og beskjeder fra media og markedsføring, for eksempel, ikke gjør noe med oss. Vi vet jo hvordan bilder photoshoppes og manipuleres, vi vet at mye av det vi ser ikke reflekterer virkeligheten (eller engang er fysisk mulig i virkeligheten). Vi er jo ikke dumme, herregud. Vi har vokst opp i dette og lært å navigere. Nei, det vi personlig og individuelt (for det er det) tenker på som vakkert, har med våre egne meninger og preferanser å gjøre.
Men stemmer egentlig det?
Joda, vi vet godt at bilder photoshoppes, men når vi tror at den kunnskapen gjør oss immune tar vi feil. Det reduserer faktisk ikke reaksjonen vår i møte med disse bildene; vi reagerer med like høyt nivå av negativt kroppsimage på photoshop-merkede bilder som på umerkede. Og merkelig nok, men i tråd med sitatet øverst, er det faktisk spesielt normalvektige som er misfornøyde med egen kropp.
[Tiggemann, Slater og Smyth, "'Retouch Free': The Effect of Labeling Media Images as Not Digitally Altered on Women's Body Dissatisfaction," Body Image 11 (2013): 85-88] [Tremblay et al., "Perceptions of Self in 3-5-Year-Old Children: A Preliminary Investigation into the Early Emergence of Body Dissatisfaction," Body Image 8 (2011): 287-292]
 


 

Det sies at skjønnhet har med evolusjon å gjøre, at vi fra naturens side er skapt slik at vi (ubevisst) går etter ytre tegn på god helse og gode gener, i øyemed å føre slekta videre i best mulig forfatning. Survival of the fittest. Det er derfor vi synes slanke mennesker er vakrest: Fordi det vitner om god helse. 
Men stemmer egentlig det?

Forskningen er med på denne teorien. Opp til et visst punkt. Ansiktssymmetri, for eksempel, er en ganske anerkjent faktor. Andre anerkjente faktorer er blant annet sterke kinnbein, vide hofter, høyde og muskelmasse. Men når vi snakker om faktorer utover det, som vekt for eksempel, har vi ikke forskning til å backe oss opp. Hvordan skulle vi ellers forklare at skjønnhetsidealets kroppsfasong har endret seg så dramatisk opp gjennom historien? For litt over 100 år siden ble kvinnene i Renoirs malerier sett på som vakre, og deres BMI var på omtrent 29. Det vi nå ville kalt overvekt, eller på grensa til kraftig overvekt, ble da ansett som ønskelig og attraktivt. I tider der mat var vanskelig å finne nok av, ble ingenting ansett som sunnere eller mer fertilt enn en kraftig kropp. I vår tid, der mat de fleste steder er i overflod, er det lett å legge på seg, og fertiliteten er ikke truet. Som de fleste samfunn før oss opphøyer vi det som er sjeldent og unikt, og forkaster det som er  vanlig. Og det som er sjeldent i den vestlige verden, er supermodellkropper som høyst kan sies å være oppnåelig for 5 % av oss.
Dette vet vi selvfølgelig veldig godt. Vi vet også at jorda er rund og går i bane rundt sola; likevel opplever vi det som at jorda er flat og at sola står opp i øst og går ned i vest. På samme måte klamrer vi oss fast til den fjerne ideen om at vi kan, og burde, forme kroppen vår så den ser ut som en supermodellkropp. Og vi tror vi har disse idealene fordi det er sånn det er meningen at vi skal se ut. Vi tror preferansene våre rundt skjønnhet og kropp er noe medfødt og uunngåelig, at vi er immune mot påvirkning utenfra. Vi liker bare tilfeldigvis hvordan kroppene til supermodeller ser ut, det er alt.


Hvor kommer skjønnhetsidealene fra, da? Jeg tror vi med relativt høy grad av sikkerhet kan si at de ikke kommer fra enkeltindividet selv. Hadde 7 % av unge kvinner/jenter rapportert at de misliker sin egen kropp, kunne det kanskje ha stemt til en viss grad. Men når det er snakk om 97 % kan vi ikke egentlig konkludere med annet enn at det er en del av noe større, kan vi vel? Men hva er dette "noe større"? Er det en komité som bestemmer at dette skal vi trakte etter i år? Er det moteskapere? Er det kosmetikkprodusenter?
Jeg tviler på at én spesifikk gruppe mennesker (f. eks. L'Oréal) "bestemmer" noe alene. Summen av alle utseendefokuserte bransjer, derimot, har svært mye av makten til å sette en standard. Disse bransjene lever (selvfølgelig) av profitt, og det lønner seg for dem å "hjelpe" hverandre: Jo mer samstemt bransjen er om et ideal, desto mer forsterket blir dette idealet hos enkeltindividet. Og det skjer ubevisst. Som nevnt mange ganger tidligere, fungerer hjernen vår slik at bare vi hører noe ofte nok, fremstår det til slutt som en ufravikelig sannhet. I dette tilfellet, sannheten om hvordan vi "burde" se ut.
Og det er ikke slik at det bare er utseendefokuserte bransjer som bidrar til å forsterke skjønnhetsidealer: Også leger/helsepersonell (!), skole (!) og mange flere (mer om dette i del 6 av 8), for ikke å snakke om reklame- og markedsføringsbransjen som selvfølgelig har som mål å få produkter til å selge. Vi eksponeres for over tusen salgsannonser/reklamer per dag (i 1964 ble vi i gjennomsnitt eksponert for 26 per dag). Studier viser at jo mer vi utsettes for dette, desto mer misfornøyde er vi med kroppene våre. Og vi får større (bevisst eller ubevisst) trang til å tilpasse oss normen når den kulturelle normen vises og forsterkes hvor vi enn fester blikket.
Vi er raske til å internalisere kulturelle normer. Ikke bare kjøper vi disse normene, vi forsvarer dem også med sterk lidenskap. Vi har investert så mye i dem, kanskje har vi brukt årevis på å prøve å oppnå disse idealene: Hvis vi da oppdager at idealene ikke reflekterer noe positivt som vi trodde, smuldrer fundamentet vi har bygd opp tanker og identitet på, opp. Og det ønsker vi jo ikke.
[Kilde] [Hummel et al.: Visual Adaptation to Thin and Fat Bodies Tranfers Across Identity, PLOS One 7, no. 8 (2012)] [Vartanian og Hopkinson: "Social Connectedness, Conformity, and Internalization of Societal Standards of Attractiveness," Body Image 7 (2010): 86-89]

Nå er vi ikke i et fengsel: Vi har alltid muligheten til å slå av tv'en, legge fra oss motebladet. Men å gjøre det blir jo på en måte det samme som å isolere seg fra verden, og det samme som å la fienden vinne. Det gir meg også en ekstra vond smak i munnen fordi det minner om den typiske håndteringen av mobbing: I stedet for å forsøke å gjøre selv små endringer for å rette opp problemet, må mobbeofferet forlate gruppen (og kanskje til og med flytte) og begynne på nytt et annet sted.
Og det er ikke lett å gå i ring rundt negativt forsterkende beskjeder om kroppsideal. Bare tenk hvor mye krefter det tar å holde seg unna alt fra dokker, tv, internett, sminke, aviser til internaliserte normer fra venner og bekjente. Skal vi klare å skjerme oss selv fullstendig, må vi nesten bo alene på en fjelltopp uten kontakt med andre enn vår egen familie. Og jeg tror nok ikke engang Amishfolket klarer å unngå det helt.
 


(Et eksempel til etterfølgelse?)
 

Markedsføring baserer seg på å få oss til å føle oss utilstrekkelige, dårligere, ikke perfekt nok; og deretter tilby produkter som kan "fikse" det som er "feil" med oss. Selvsagt: De vil jo selge produktene. Det er ikke lenger bare skjønnhetsprodukter som bruker slik markedsføring heller, helse har i stadig større grad oppnådd samme idealstatus. Markedsføring av helseprodukter (som fremmer et uoppnåelig mål om perfekt helse) gir markedsføringsbransjen enda en måte å utnytte angsten vår på. Butikkjeden Life, for eksempel, har de siste månedene hatt en radioreklame om å lytte til kroppen (denne delen var veldig fin), og med denne reklamen ville de selge proteinpulver. Proteinpulver! Life og deres artsfrender har gjennom årevis med tilpasset markedsføring klart å brande seg selv som en aktør som bryr seg, som vil ivareta helsa vår, men reklamer som dette beviser (i alle fall delvis) at de ikke utelukkende jobber for vårt beste. I tillegg gir de indirekte et inntrykk av at "hvem som helst" kan oppnå "perfekt helse". Men perfekt helse er like uoppnåelig og utenfor vår kontroll som den perfekte kroppen er. Helse har også, som kropp, blitt et moralsk imperativ, noe vi må bry oss om og passe på for å ikke bli sett ned på.
Problemer som dette har ikke bedret seg de siste tiårene, tvert imot har det blitt mye verre. Markedsføringsbransjen har mye større kontroll nå enn tidligere over hva som får mediedekning, og hvordan.

I 2013 spurte London-byrået PHD mer enn 600 amerikanske kvinner om når de pleide å føle seg verst utseendemessig. Resultatene ga et bilde av at de fleste kvinnene følte seg minst attraktive i begynnelsen av uka, derfor konkluderte de med at mandager var en god dag for å markedsføre skjønnhetsprodukter. De la til: "Styrk markedsføringen under de mest sårbare øyeblikkene".

Smart markedsføring, absolutt, særlig for den ($250 milliarder) globale skjønnhetsbransjen. Men ikke så bra for resten av oss.

[Kilde]


Skjønnhetsidealer kan virke harmløst. Det har jo tross alt alltid eksistert et eller annet ideal som folk strekker seg etter, og ingen ble jo tidligere syke av skjønnhetsidealer. Eller, ble de det? Hva med skjønnhetsidealer som for eksempel fotbinding i Kina for nesten 1000 år siden, som medførte blant annet dårlig blodsirkulasjon, infeksjoner og koldbrann? Ja, og la oss nå ikke glemme at de som fikk føttene krympet, for alltid mistet evnen til å kunne gå, da.

Uansett hvor mange ganger folk (særlig middelaldrende menn) skriver i kommentarfelt at kroppspress ikke finnes, er det ikke vanskelig å se at vi betaler prisen for et usunt skjønnhetsideal. På flerfoldige ulike måter. Under finner du et utvalg av dem:

I en studie fikk barn i barnehagealder utdelt en liste med seks positive og seks negative egenskaper, og ble bedt om å fordele disse egenskapene på tre dokker: En tynn, en normal, og en tykk dokke. Den tykke dokka ble minst tildelt egenskaper som "smart", "glad", "har en bestevenn" og "vakker". I stedet fikk den tykke dokka konsekvent tildelt egenskaper som "trist", "venneløs", "blir ertet" og "spiser mest".
I en annen lignende studie sa et overveldende flertall av jentene at den tykke karakteren i en bok hadde mindre sannsynlighet for å gjøre det bra på skolen, like hvordan h*n så ut, eller bli invitert på fester. Når de skulle velge en karakter fra boka de ville blitt venn med, valgte bare tre (av 73!) av jentene den tykke karakteren. Og jo eldre jentene var, desto mer negativt så de på den tykke karakteren.
[Worobey og Worobey, "Body Size Stigmatization by Preschool Girls: In a Doll's World, It Is Good to be 'Barbie'," Body Image 11, no 2 (2014): 171-174]  [Harrison et al.: "No Fat Friend of Mine: Very Young Children's Responses to Overweight and Disability," European Congress on Obesity (2013)]
 




Personer som liker seg selv og er fornøyd med egen kropp - uavhengig av størrelse/vekt - har mye større sjanser for å ta sunne, fornuftige valg. Når vi derimot fôres med beskjeder om at vi ikke er gode nok, eller til og med "feil", er det mer sannsynlig at vi gir opp helsefremmende aktiviteter før vi engang har prøvd. Så ikke bare dytter skjønnhetsidealer og kroppspress oss inn i slankeatferd og forstyrret spising, det forhindrer oss også fra å gjøre ting som er bra for oss.
[Blake et al.: "Adults with Greater Weight Satisfaction Report More Positive Health Behaviors and Have Better Health Status Regardless of BMI," Journal of Obesity (2013)]

Man kan vanskelig påstå at et spesifikt skjønnhetsideal er det som skaper spiseforstyrrelser. Men vi vet at vår tids skjønnhetsideal, i alle fall, bidrar til å skape negativt kroppsbilde og forstyrret spising - som igjen kan bidra til å utløse spiseforstyrrelser. Og det å gå langt i å strekke seg mot et ideal, er ikke sunt eller fornuftig selv om man ikke får en spiseforstyrrelse av det.
Det er ikke bare kvinner som tar skade av skadlige idealer, stadig flere menn tar skade av det. Og i mange tilfeller hever ingen et øyebryn når det kommer til mannlige skjønnhetsidealer (de er jo bare sexy, de er jo bare mancandy!). Jeg har for eksempel aldri hørt noe annet i vennegjengen min enn at Channing Tatum er "dritheit", men kroppen hans ser jo ikke naturlig sånn ut. Man får ikke en sånn kropp med sunne mengder og typer trening. Men vi har blitt så vant til å se svært muskuløse og definerte "sexy" menn i populærfilmer at vi tydeligvis begynner å tro at det er meningen at menn skal se ut sånn. Den totale mangelen på variasjon av kvinnekropper er gammelt nytt, men det ser ikke ut til å bli noen stor bedring på film- og tv-fronten.

For omtrent 20 år siden ble en (nå velkjent) studie gjort på Fiji. Forskerne undersøkte tenåringsjenters holdninger til mat og kroppsimage like etter at tv'en kom til landet, og tre år senere ble de undersøkt på nytt. Det var ikke tilfeldig at det foregikk på Fiji: Der var store kropper ansett som estetisk vakre, og slanking og forstyrret spising var relativt ukjente fenomener (det hadde bare vært ett dokumentert tilfelle av anoreksi noensinne).
Forskerne så store endringer hos tenåringsjentene før og etter. Før tv'ens inntog hadde ingen av dem kastet opp for å kontrollere vekta, og få av dem rapporterte slanking eller negativt kroppsimage. Bare tre år senere sa 11 % av jentene at de kastet opp for å gå ned i vekt, 69 % bekreftet å ha slanket seg på et eller annet tidspunkt, og 75 % sa at de følte seg for store eller tykke. En av jentene fortalte forskerne: "Skuespillerne, spesielt de europeiske jentene, jeg beundrer dem og vil være som dem. Jeg vil ha deres kroppsstørrelse. [...] Vi vil ha disse tynne, slanke kroppene [på tv]."
[Becker et al.: "Eating Behaviours and Attitudes Following Prolonged Exposure to Television Among Ethnic Fijian Adolescent Girls," British Journal of Psychiatry 180 (2002): 509-514]

Når vi fokuserer på størrelsen til statsministeren vår i stedet for på politikken hennes, går vi glipp av sjansen til å ta et veloverveid og meningsfylt politisk valg (og dette mener jeg helt oppriktig, uansett hvor himmelstormende uenig jeg er med politikken hun står for). Jo mer vi fokuserer på at vi ikke er bra nok, jo mer tid vi bruker på å "korrigere" utseendet, desto mindre tid bruker vi på å "leve utover" og faktisk ha kapasitet til å gjøre en forskjell i verden.

Byrden blir tyngre å bære jo mer du avviker fra idealet, uansett ideal. I dette tilfellet, når idealet er en tynn kropp, er det ikke lett å være tykk. Holdningene til alle kroppsfasonger tar skade av idealet; tykke kropper demoniseres. Anonym netthets av tykke mennesker har blitt daglig kost, og "feit" har blitt det verste man kan kalle hverandre (mer om dette i del 7 av 8). Uansett om vi er unge, vakre og tynne, eller om vi er middelaldrende og overvektige, er kroppene våre lysende målskiver for hvem som helst som har en (negativ eller "positiv") kommentar på lur.
 



 

I forrige innlegg sa jeg at jeg (heldigvis) kjenner mange som har et avslappet forhold til kropp og mat. Men jeg kjenner også mange som sliter med disse tingene, og i svært mange tilfeller har det kommet som lyn fra klar himmel: Personer jeg gjennom hele barndommen har trodd at hadde god selvtillit og var fornøyd med seg selv, har etter at jeg ble voksen kommet med små (eller store) stikk av kroppshat. Og ikke bare unge mennesker, nei: Til og med kvinner over 60! Når slikt kroppshat har fått lov til å vokse i flere tiår, er det vanskelig å bli kvitt; jo eldre disse menneskene er, desto mer inngrodd er kroppshatet. Det blir rett og slett stadig vanskeligere å prøve å overbevise dem om at de har et problem som sitter i hodet, og ikke rundt midjen. Og det blir stadig vanskeligere å prøve å imøtekomme kroppshatet deres med logikk eller fakta.
Dette gjør meg skikkelig trist. Disse menneskene kunne hatt det så mye bedre, men de er fanget. Det gjør meg også skikkelig sint. Ikke sint på dem som sliter, men sint på alle samfunnmekanismene som har skapt alt dette kroppshatet i utgangspunktet. Sint nok til at jeg kjenner på en enorm trang til å prøve å redde verden ved å luke ut alt ugress jeg ser.

Når jeg snakker med folk om det som denne bloggserien inneholder, og da spesielt når jeg sier at overvekt ikke er helsefarlig, reagerer de som regel ganske kraftig. De tror ikke på det jeg sier. Jeg klandrer dem ikke, for perspektivene våre rundt vekt og størrelse har blitt bygd opp over flere tiår, og konstant blitt forsterket av å ha blitt gjentatt i det uendelige. Da er det er klart det tar tid å tenke annerledes på ting og være åpen for å endre standpunkt. Det kan også være skummelt for mange å skulle tenke nytt, spesielt for den (store) gruppen som har investert veldig mye i å ha den sannheten de har (mer om dette i del 7 av 8).
Ofte gir jeg opp nesten før jeg har begynt i muntlige samtaler. Jeg vil gjerne bli mer bastant og tørre å fortsette inn i en (potensielt heftig) diskusjon, men det krever mye av meg. Skriftlig er det mye lettere, da slipper jeg å se ansiktsuttrykk og høre tonefall, i tillegg til at jeg har mulighet til å plotte inn så mange kilder jeg bare orker. Samtidig plager det meg at jeg ikke snakker muntlig om slikt oftere, eller i hvert fall ikke bare med personer jeg vet fra før at er enige. For hvordan kan jeg tro at noen blir overbevist dersom jeg ikke engang prøver å implementere slike temaer over middagsbordet? For å skape en diskusjon om dette, er folk nødt til å snakke om det. Jeg ønsker ikke at slikt skal begrenses til meningsutveksling i sosiale medier, der det bare leses av dem som aktivt oppsøker det.
 

If tomorrow, women woke up and decided they really liked their bodies, just think how many industries would go out of business.

- Gail Dines, professor i sosiologi og kvinnestudier ved Wheelock College, Boston


Neste innlegg: Men slanking gir jo bedre helse? (Del 4 av 8)


#sommerfugleffekten #harrietbrown #bloggserie #sjokoladeilomma #vekt #overvekt #undervekt #normalvekt #fedme #kropp #helse #mat #sunn #usunn #frisk #syk #skjønnhet #idealer stigma #stigmatisering #leger #helsepersonell #slanking #diett #slankekur #fedmeepidemi  

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits