Hvordan står det til med oss? (Del 2 av 8)

Dette innlegget er en del av bloggserien Sommerfugleffekten (start her og les i kronologisk rekkefølge).
 

Kroppen min, sier jeg til terapeuten, er for kjøttfull, for sulten, for ukontrollerbar. Den ser ikke ut sånn som det er meningen at den skal se ut, sånn som jeg vil at den skal se ut. Den er tyngre enn jeg vil at den skal være. Enn den burde være.
Jeg håper hun vil lære meg hvordan jeg kan kontrollere appetitten min.
[...]
"Hva hvis du syntes kroppen din var ok slik den er akkurat nå?" spør hun.
Jeg stirrer på henne. Jeg har lyst til å si "Er du fucking nuts?"
Selvfølgelig har jeg ikke vurdert muligheten for å synes kroppen min er ok. Denne uakseptable kroppen. Og jeg kommer ikke til å vurdere det. Det ville være det samme som å la meg selv forgå.
Og de som lar seg selv forgå, fortjener det ubehagelige som måtte komme.
Denne terapeuten, som ikke akkurat er tynn selv, må ha kjent på den samme skammen over å ha en kropp som nekter å oppføre seg, ikke vil kontrolleres, og som ikke ser ut slik den burde. Hvordan kan hun i det hele tatt stille meg et sånt spørsmål?
[...]
Jeg vil ikke høre at jeg ikke kan "fikses".

 




Mange vil kanskje si at kroppspress ikke egentlig er et problem. At det er konstruert av noen få, skjøre unge kvinner. I mange, mange kommentarfelt har jeg sett ulike varianter av følgende utsagn (som forresten hver eneste gang er skrevet av middelaldrende menn, just sayin'): ''Kroppspress er bare i deres egne hoder, det er ingen her ute som påfører dere kroppspress. Dere må bare slutte med det!''
Yeah, but no. I utgangspunktet fint tenkt, og de har sikkert gode intensjoner (eller så vil de bare trolle). Men det hjelper ikke når forskning viser oss det motsatte. Det disse mannfolka ikke skjønner, er at de selv har sluppet billig unna kroppspresset vi (særlig unge kvinner) bombarderes med hundrevis av ganger hver eneste dag (mer om det i innlegg 3 av 8: Er skjønnhetsidealer et problem?).
Litt statistikk er på sin plass her (selvsagt, statistikk er feilbarlig og kan tukles med for å oppnå ønsket resultat, men det gjelder jo i alle retninger). Så, hvordan står det egentlig til med oss?

97 % av unge kvinner spurt av magasinet Glamour i 2011 svarte at de følte hat mot kroppene sine minst én gang om dagen, og ofte mye mer. 97 PROSENT. [Kilde]

75 % av amerikanske kvinner rapporterer at de har forstyrrede spisevaner. [Kilde]

18 % av menn sier at de føler seg tykke på daglig basis.

Kryssilden av normative beskjeder begynner tidlig. Flere studier har vist at tre- og fireåringer (!!) er redde for å bli tykke. Selv om de ikke mottar slike beskjeder hjemme. Slike beskjeder kommer fra flere og flere steder: Fra media, fra leger og eksperter, fra skoleadministrasjoner, fra politikere.

På 1970-tallet var gjennomsnittsalderen for jenter som begynte å slanke seg fjorten år. Nå, til sammenligning, er gjennomsnittsalderen åtte år. [Kilde]

Vektrelaterte holdninger topper listen over ting barn og ungdom mobber hverandre for - nesten uavhengig av størrelse - og det forekommer i mye høyere grad enn mobbing for ting som handikap, rase, sosial klasse eller seksuell orientering.
[Puel, Luedicke og Depierre: "Parental Concerns About Weight-Based Victimization in Youth," Childhood Obesity 9 (2013): 540-548]

Et Google-søk på ordet "obesity" for bare ti år siden returnerte omtrent 217 000 treff. I det første halvåret av 2014 ga et lignende søk nærmere 27 millioner treff*. Vi friker mye mer ut nå enn noensinne over hva vi veier og hvordan kroppene våre ser ut.

I gjennomsnitt sier kvinner i USA at deres ideelle kroppsvekt er 13 til 19 % under deres medisinske ideelle vekt.
[Owen og Laurel-Seller: "Weight and Shape Ideals: Thin Is Dangerously In," Journal of Applied Social Psychology 30, no. 5 (2000): 979-990]

Høsten 2013 spøkte tidligere talkshowvert fra Good Morning America, Joan Lunden, på the Today Show om at en av fordelene med å ha brystkreft og gjennomgå flere runder aggressiv kjempterapi, var vekttapet. Jeg vet at dette var galgenhumor, og at dette brukes til å takle forferdelige situasjoner. Men ingen ville ha ledd dersom det ikke var en sannhet i det faktumet at tynnhet verdsettes. Selv om tynnheten kommer fra å kjempe mot en potensielt dødelig sykdom.

Mange kvinner på hospitser (altså i terminal fase med kreft) opprettholder slankeatferd og dietter. Til tross for at de snart skal dø.

Det har vært snakk om å sette spedbarn på dietter.

Halvparten av oss vil heller dø enn å være tykk.
[Maurer og Sobal: "Eating Agendas: Food and Nutrition as Social Problems (New York: Aldine de Gruyter, 1995)]

(*Jeg Googlet ordet "obesity" selv 5. mars i år, og jeg fikk et annet tall. Ikke 27 millioner treff, neida: "About 68,200,000 results". Altså over det dobbelte.)
 




Dette er nitrist lesing. Selvfølgelig vet vi, heldigvis, at ikke alle har det sånn. At ikke alle på denne kloden regelrett lider bare fordi de har en kropp. Men problemet har fått lov til å vokse seg så stort at vi plutselig står ansikt til ansikt med en overflod av konsekvenser. Konsekvensene varierer i alle retninger, og inkluderer blant annet:
- Stadig flere utvikler spiseforstyrrelser.
- Stadig flere blir så opphengt i mat, kropp og vekt at de ikke lenger klarer å bry seg om viktige ting og gjøre en forskjell i verden.
- Stigmaet knyttet til overvekt blir større og større - når det burde ha gått motsatt vei - fordi tynnhetsidealet blir stadig viktigere (mer om dette i del 7 av 8).
- Vi bryr oss stadig mindre om helse, og eksponentielt mer om utseendet (uansett hva vi tror).
Selvfølgelig har ikke 97 prosent av unge kvinner anoreksi, og "vanlig" kroppsangst er selvfølgelig ikke like alvorlig som anoreksi. Men vår kulturelle holdning til mat, kropp og vekt minner skremmende mye om alvorlige spiseforstyrrelser.

En mor kom til [E. Satters] ernærings- og terapiklinikk med sin 7 måneder gamle datter. Barnet spiste godt og hadde stabil vekt. Problemet, sa moren, var at babyen likte mat altfor godt. Hun pleide bokstavelig talt å jamre av nytelse og bevege beina når hun spiste. Moren var vettskremt over dette, vettskremt over datterens appetitt, redd for at barnet ville spise så mye at hun ble tykk.

Vi blir stadig mer opptatt av kosthold og trening. Vi snakker om kalorier inn versus kalorier ut som om mennesker var kalkulatorer som ikke kan påvirkes av ytre faktorer. Mange av oss tror tilsynelatende oppriktig at det å kutte ut hele matvaregrupper, eller spise en viss mengde av en spesifikk matvare per dag, kan beskytte oss mot å noensinne bli alvorlig syke. Det florerer av matblogger, treningsblogger, fitnessblogger, slankeblogger. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest "Jeg er lidenskapelig opptatt av kosthold og trening" i en bloggbeskrivelse - og samtidig fått et kraftig inntrykk av at hver eneste én av disse bloggerne føler seg unike, spesielle. Vi snakker om kosthold og trening som om det ikke fantes flere faktorer som påvirker helse. Det dukker opp flere og flere aktører som vil "hjelpe deg til å bli en bedre/sunnere/friskere utgave av deg selv" - så godt som ingen av disse aktørene tar ordene søvn eller stress i sin munn, men tar seg godt betalt for å "hjelpe" noen med ekstreme kostholds- og treningsregimer. Selv de profesjonelle aktørene som driver Fitnessbloggen sier at bransjen er overfylt av "coacher" som ikke vet hva de driver med, og som til og med anbefaler prestasjonsfremmende (ulovlige) stoffer. Vi bruker ordet "samvittighet" om mat (og der mener jeg det ikke hører hjemme). Ernæringsfysiolog i BAMA, Gunn Arsky, uttalte følgende i en nettsak: "Men hvis det faktisk bunner i en viss sult, bør frukt, bær og grønnsaker være førstevalget. En skål med blåbær kan man fint mumse uten å få skyldfølelse." (Javel, så hvis jeg spiser lasagne burde jeg føle meg skyldig?) Markedet for diettbøker er nesten ikke til å tro. Uansett hvor latterlig, ineffektiv eller til og med farlig en diett er (da alt fra å kvitte seg med vannet i kroppen til å spise 50 bananer om dagen), fyller de som regel opp metervis på metervis i enhver bokhandel.
 


(Jepp, folk lot seg frivillig bli fylt med bendelorm bare for å bli tynne...)
 

Hvis all denne kroppsangsten gjorde oss friskere og gladere, kunne vi kanskje argumentere med at målet helliger middelet. Og antakelig er det nok derfor så mange av oss nærmest drukner oss selv i kroppshat; fordi vi (oppriktig eller ei) tror vi vil føle oss bedre "når det får oss til å gjøre noe med det". Men det gjør oss ikke friskere og gladere. I stedet tilbringer mange av oss våre våkne timer på et hamsterhjul av selvhat.
Er det ikke rart? Man skulle tro at med så klare skillelinjer mellom normalvekt og overvekt som vi har i dag, ville alle som tilhørte normalvekt-kategorien automatisk ha et avslappet forhold til egen kropp. I realiteten ser det snarere ut til at stigmaet knyttet til overvekt ødelegger for oss alle: Vi må passe på hva vi spiser, så vi ikke blir oooovervektigeeee!

Det er kanskje ikke så rart, egentlig, at vi sliter. I utgangspunktet snakker vi alle om kategoriene sunt og usunt som om de var helt gjensidig utelukkende, og som om vi alle visste nøyaktig hvor skillelinjen mellom sunt og usunt går. Som en kontrast kan vi se på summen av beskjeder vi får fra media, leger, lærebøker, venner, familie, etc.:

Nyt maten din, men ikke nyt for mye. Spis det du liker, men ikke bli tykk. Spis sunt, men ikke nekt deg selv mat. Spis dette, men ikke spis det - aldri spis det. Du dør hvis du ikke spiser, men du spiser deg selv til døde. Kjøtt dreper deg, men det legger noen ekstra år til livet ditt. Fett gjør deg syk og overvektig; nei, det er karbohydrater som forårsaker diabetes. Nei, forresten, det er sukker. Egg forhøyer kolesterolet. Eller gjør de? For mye salt kan føre til slag - men vent, det ser ut til at for lite salt kan være enda verre.


Vi blir også, om enn indirekte, lært opp til at det er vår egen feil når kroppen vår ikke ser ut som vi vil. Eller når kroppen vår ikke "oppfører seg" som vi vil at den skal. Det kommer tydelig frem når vi hører beskjeder med ordlyd som: "Ikke fornøyd? Gjør noe med det!", "Drømmekroppen", "Trivselsvekta", "For deg som ønsker å gå ned i vekt", "Ta kontroll over vekta!", osv osv. Denne verbale innpakningen forsterker ideen om at vi har et valg, at vi kan velge hvordan vi skal se ut like lett som vi velger hva vi skal ha til middag. Den forsterker ideen om at kroppen vår er noe vi skal banke til den underkaster seg våre ønsker; kroppen er bare mindreverdig og dum, den skal føye seg etter oss. Forsterker ideen om at vi i en eller annen grad har plikt til å endre, stramme opp, "fikse" kroppene våre. Da er det virkelig ikke rart at så mange av oss ender opp med å hate kroppene våre for alt de ikke er. Og her kommer det store spørsmålet: Hvordan kan du ha det bra med deg selv, når du hater alt det som rommer den du er?

Igjen vil jeg understreke at langt fra alle har det så ille som dette innlegget kanskje gir et bilde av. Jeg kjenner mange som har et godt, avslappet forhold til kropp og mat. Det jeg vil med dette innlegget, eller egentlig hele serien, er å peke på det jeg mener er et stort og systematisk problem. Et problem som dypest sett skader oss (nesten) alle, og som ikke er enkeltindividets feil på noe som helst plan. Vi formes av miljøet vi vokser opp i, og noen sider ved dette miljøet kan være ganske grusomme: Blant annet skjønnshetsideal, interessekonflikter, politikk, stigmatisering og frykt (alt dette kommer jeg tilbake til, stay tuned!).

Vi står midt i en epidemi, en som ødelegger både kvaliteten og lengden på livene våre. Det går ikke bare utover oss selv, men våre barn, og sannsynligvis også deres barn. Denne epidemien har eksistert en stund, og den vokser i et skummelt tempo, ikke bare her, men over hele verden. Du ville vært nødt til å slite for å finne en kultur i dette århundret som ikke sliter med den.
Jeg snakker ikke om overvekt eller fedme. Jeg snakker om vår besatthet av vekt,vår evige søken etter tynnhet, vår nødeløse angst for våre egne kropper.

Neste innlegg: Er skjønnhetsidealer et problem? (Del 3 av 8)


#sommerfugleffekten #harrietbrown #bloggserie #sjokoladeilomma #vekt #overvekt #undervekt #normalvekt #fedme #kropp #helse #mat #sunn #usunn #frisk #syk #skjønnhet #idealer stigma #stigmatisering #leger #helsepersonell #slanking #diett #slankekur #fedmeepidemi 

Én kommentar

VapeNorge

08.03.2016 kl.15:19

Uff ja, alt det maset.. Tror i grunn menn og kvinner har skapt dette problemet selv og like mye. Er skremmende å se utviklingen :/

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits