Spiseforstyrret? Begynn med yoga!

Før jeg begynner vil jeg bare si: Advarsel, dette er en rant.

Jeg er så ufattelig lei. Lei av alt snakket om å finne årsaken til at man fikk en spiseforstyrrelse. At man (riktignok implisitt) må finne årsaken hvis man skal kunne ha et håp om å noen gang bli frisk. Lei av alt snakket om å jobbe med selvfølelsen, depresjonen og what not. Neida, jeg mener ikke at noen av disse tingene er negative i seg selv; får man til slikt generelt er det jo bare flott. Poenget mitt er at jeg tror alt dette snakket går på bekostning av det som egentlig skal til for å bli frisk. Jeg tror rett og slett at det å skulle finne årsaken og det å skulle jobbe med selvfølelsen, blir en sovepute for mange, og noe de gjør for å slippe å begynne recovery helt på ordentlig ennå. Noe på grensen til en ansvarsfraskrivelse for å faktisk, vel, spise, om jeg skal forenkle det. I tillegg tror jeg mange gjør det fordi de genuint tror det er den eneste behandlingsmuligheten som vil kunne hjelpe dem. I de verste tilfellene tror jeg at en del personer med spiseforstyrrelser dør underveis i letingen etter årsak og selvfølelse.

Dette er ikke noe nytt jeg irriterer meg over. Ok, irritere er feil ord. Jeg mener: Frustrerer meg over, river meg i håret over. Jeg mister ikke direkte nattesøvnen på grunn av disse frustrasjonene, men av og til er det ikke så langt unna. Senest i går leste jeg en artikkel om spiseforstyrrelser på sengekanten (vil ikke referere til artikkelen) der pasienten, som hadde hatt anoreksi og senere utviklet bulimi, nærmest ikke fikk annet input enn det jeg tenker på som ''åndelig kvasihelbredelse''. Det virket som om denne pasienten ble fortalt at hun hadde et ''tomrom'' i seg (implisitt på grunn av ''årsaken'') og at hun brukte mat til å ''fylle dette tomrommet''. Men kan vi egentlig komplisere en tilstand så vanvittig? Strengt tatt kan man nok sjelden påstå at man gjør noe annet enn det rent konkrete man gjør, eller påstå at man vet så mye om hvorfor man gjør en konkret handling. Stort sett gjør vi mennesker ting fordi det føles riktig, på et eller annet plan, stort mer vet vi faktisk ikke i de fleste tilfeller.
Tenk hvis denne jenta i stedet hadde fått høre for eksempel: ''Ok, så du har i mange år nektet deg selv mat. Nå spiser du store mengder mat som du deretter kaster opp igjen. Hva tror du at du kan gjøre med det? Er dette noe du ønsker å fortsette med, eller ønsker du en forandring? Tror du det er nok å bare slutte å kaste opp? Hva skal til for at du skal få til det?''

 


Litt sånn. Dersom selvfølelse og årsak er lottokupongen, og frisk er gevinsten.

 

Dette med ''åndelig kvasihelbredelse'' hadde sannsynligvis ikke vært så vanskelig for meg å takle hvis jeg aldri hadde hørt om The Minnesota Starvation Experiment. (Det kommer jeg tilbake til.) For da hadde jeg antakelig ikke hørt noe alternativ, og bare fortsatt å godta at spiseforstyrrelser er vanskelig å helbrede, og at man bare må prøve ulike behandlingstyper til man finner noe som virker. Ja, for det finnes jo uendelig mange alternativer å velge mellom (Heldigvis, tenkte jeg før. Dessverre, tenker jeg nå).

Da jeg fikk bulimi, hadde jeg allerede tilbakelagt flere år med anoreksi. Jeg ville så inderlig slutte å ha bulimi, slutte å ''overspise''. Det var så skamfullt, og det var så forferdelig dyrt. Jeg tenkte på anoreksien og bulimien som to separate spiseforstyrrelser som jeg tilfeldigvis hadde samtidig, og bulimien ønsket jeg altså å bli kvitt. Og tro meg, jeg prøvde. Prøvde å la være å ''overspise''. Og jeg vurderte alle mulige årsaker til at jeg ikke klarte det. Den årsaken jeg mest av alt mente måtte stemme, var at jeg på en eller annen måte hadde blitt avhengig av usunn mat, noe både media og helsepersonell dessverre også hevdet var et svært vanlig fenomen. Konklusjonen min ble at dersom jeg var avhengig av mat, måtte jeg la være å spise; på samme grunnlag som at en alkoholiker på avrusning ikke kan drikke ''bare ett glass vin'' hver kveld.
Og det er her varsellampene deres bør kicke inn. For hvis dere tenker på det: Hva er det er underernært, undervektig kropp trenger minst av alt? Ja, nettopp: Enda mer matmangel. Streifer det dere forresten hvor absurd det egentlig høres ut at jeg, i denne situasjonen, liksom skulle være avhengig av mat? Jeg håper det.
(Behandlerne mine var selvfølgelig ikke enige i at jeg burde la være å spise, by the way. Men de mente, så vidt jeg forsto, at jeg måtte slutte med overspising og underspising samtidig. Et umulig prosjekt fordi det opprettholder vanvittige mengder matregler man må bli kvitt for å bli frisk, men det er en annen historie.)

Nøyaktig hvorfor jeg ikke greide å bare la være å ''overspise'', skulle jeg ikke forstå før jeg helt på tampen av 2013 bestemte meg for å bli frisk. Jeg kom over en artikkel om The Minnesota Starvation Experiment. Plutselig falt alle brikkene på plass. Det viste seg at uansett hvor bastant jeg trodde på at jeg kunne la være ved hjelp av viljestyrke, var viljestyrken fullstendig irrelevant: Kroppen hadde tatt over styringa som en ren og skjær overlevelsesteknikk. Som betyr at jeg antakelig ville ha dødd om jeg aldri hadde ''overspist''. Merk: Bulimi er en ekstremt farlig sykdom, og den ville også ha tatt livet av meg om den hadde vart litt lenger; den la tross alt mangedoblet belastning på hjertet og nervesystemet mitt, men det eneste positive med bulimien, nemlig økt matinntak, antar jeg holdt meg i live en stakket stund. Fordi noe mer beholdt mat pluss fare for hjertet er ørlite grann bedre enn svært lite mat i det hele tatt pluss fare for hjertet.

Men altså. The Minnesota Starvation Experiment. Her går personer med spiseforstyrrelser omkring og tror de er syke fordi de har matavhengighet, fordi de er deprimerte, fordi de ikke klarer å tenke på annet enn mat, fordi de er for udisiplinerte, fordi de trenger kontroll, fordi de ''trenger noe å fylle tomrommet med'', osv osv. Sorry mac, dette er faktisk ikke virkeligheten. Dere blir ikke friske av å jobbe med selvfølelse eller viljestyrke, dere blir ikke friske av å utøve yoga eller av å finne nye hobbyer for å ''fylle tomrommet dere hittil har fylt med mat''. Selv om alle disse tingene i seg selv er bra, som nevnt, kurerer de ikke spiseforstyrrelser. Hva jeg mener med det? Jo, jeg mener, eller rettere sagt har The Minnesota Starvation Experiment bevist, at mange, om ikke alle, symptomene på en spiseforstyrrelse er direkte resultater av spiseforstyrrelsen. Les det én gang til: Symptomene på en spiseforstyrrelse er direkte resultater av spiseforstyrrelsen. Det vil si at det du trenger for å bli kvitt ''matavhengigheten'', depresjonen, tomheten, tvangshandlingene, isolasjonen, besattheten av mat, angsten; er å bli frisk. Blir du kvitt spiseforstyrrelsen, blir du kvitt symptomene.

 


''Mange med spiseforstyrrelser bruker bare én skje!", ''Aha. Å velge bare én skje gjør at man får spiseforstyrrelser!'' 

 

Bulimien min var et direkte resultat av anoreksien, ikke avhengighet eller mangel på viljestyrke. Jeg spiste ikke tvangsmessig og desperat med nøyaktig samme skje hver eneste dag fordi jeg hadde en tvangslidelse jeg behøvde terapi for; det var et direkte resultat av underernæring. For ja, når du slanker bort ''fettet'', slanker du også bort like mye av alt det andre, som beinmasse, muskelmasse, hjernemasse, indre organer... Legg merke til at jeg sa hjernemasse. Vi blir rett og slett, vel, ikke direkte dumme som at vi ikke kan regne ut 2+2, men vi mister stadig mer kognitiv kapasitet jo mer hjernemasse vi mister. Ergo, alle de tvangsmessige, merkelige handlingene og reaksjonene dine, er resultater av en mindre hjerne. Noen eksempler på slike handlinger eller reaksjoner kan være: Plutselig voldsom interesse for baking/matlaging, følelsen av å måtte åpne og lukke en dør x antall ganger (eller noe tilsvarende), å begynne å gråte fordi noen har spist én av dine sju tomater, følelsen av å måtte ha nøyaktig x antall suketter i teen din, følelsen av å måtte skrape yoghurtbegeret helt rent, samling og lagring av mat på hemmelige steder... Jeg tør nesten garantere at alle med spiseforstyrrelser har opplevd noen av disse tingene.

Kort, enkel oppsummering av hele problemet:
Bulimi oppstår i de fleste tilfeller som følge av at man er forferdelig sulten (med god grunn!), og opprettholdes på grunn av at man er forferdelig sulten. Skal virkelig løsningen på å være forferdelig sulten, være å tenke over følelsene sine til man blir blå i ansiktet? Burde ikke løsningen heller være, logisk sett, å spise til man slutter å være så sulten?

Fremdeles ikke overbevist? Les denne artikkelen, da vel! Og når du har lest ferdig, håper jeg følgende:
1. At du som pasient ikke velger selvutvikling, yoga eller terapi mot f.eks. tvang eller depresjon, i stedet for å spise helt uten regler og ta det med ro.
2. At du som behandler eller pårørende ikke oppfordrer til selvutvikling, yoga eller terapi mot f.eks. tvang eller depresjon, i stedet for en konkret, fysisk tilfriskningsprosess med resept på mye mat og mye hvile.

For én gangs skyld skal jeg si at jeg blir glad om dere deler dette. Enten ved å dele selve innlegget, eller ved å snakke med andre om det. For det er viktig. Ganske mange her i landet mener at behandlingstilbudet til personer med spiseforstyrrelser er for dårlig (eller i alle fall at det ikke virker godt nok), og jeg tror dette problemet kan være en del av årsaken.

2 kommentarer

Susanne Linn

28.09.2015 kl.12:24

Nettopp! Det er faktisk ikke en overdrivelse å si at jeg blir direkte forbanna når jeg hører helsepersonell snakke så mye vås. Og jeg tror forresten jeg vet hvilken artikkel du sikter til - jeg tenkte akkurat det samme, noe som resulterte i at mamma måtte sitte å høre på frustrasjonen min ganske lenge... :)

sjokoladeilomma

30.09.2015 kl.15:29

Susanne Linn: Du er fantastisk!

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits