Spiseforstyrret? Begynn med yoga!

Fr jeg begynner vil jeg bare si: Advarsel, dette er en rant.

Jeg er s ufattelig lei. Lei av alt snakket om finne rsaken til at man fikk en spiseforstyrrelse. At man (riktignok implisitt) m finne rsaken hvis man skal kunne ha et hp om noen gang bli frisk. Lei av alt snakket om jobbe med selvflelsen, depresjonen og what not. Neida, jeg mener ikke at noen av disse tingene er negative i seg selv; fr man til slikt generelt er det jo bare flott. Poenget mitt er at jeg tror alt dette snakket gr p bekostning av det som egentlig skal til for bli frisk. Jeg tror rett og slett at det skulle finne rsaken og det skulle jobbe med selvflelsen, blir en sovepute for mange, og noe de gjr for slippe begynne recovery helt p ordentlig enn. Noe p grensen til en ansvarsfraskrivelse for faktisk, vel, spise, om jeg skal forenkle det. I tilleggtror jeg mange gjr det fordi de genuint tror det er den eneste behandlingsmuligheten som vil kunne hjelpe dem. I de verste tilfellene tror jeg at en del personer med spiseforstyrrelser dr underveis i letingen etter rsak og selvflelse.

Dette er ikke noe nytt jeg irriterer meg over. Ok, irritere er feil ord. Jeg mener: Frustrerer meg over, river meg i hret over. Jeg mister ikke direkte nattesvnen p grunn av disse frustrasjonene, men av og til er det ikke s langt unna. Senest i gr leste jeg en artikkel om spiseforstyrrelser p sengekanten (vil ikke referere til artikkelen) der pasienten, som hadde hatt anoreksi og senere utviklet bulimi, nrmest ikke fikk annet input enn det jeg tenker p som ''ndelig kvasihelbredelse''. Det virket som om denne pasienten ble fortalt at hun hadde et ''tomrom'' i seg (implisitt p grunn av ''rsaken'') og at hun brukte mat til ''fylle dette tomrommet''. Men kan vi egentlig komplisere en tilstand s vanvittig? Strengt tatt kan man nok sjelden pst at man gjr noe annet enn det rent konkrete man gjr, eller pst at man vet s mye om hvorfor man gjr en konkret handling. Stort sett gjr vi mennesker ting fordi det fles riktig, p et eller annet plan, stort mer vet vi faktisk ikke i de fleste tilfeller.
Tenk hvis denne jenta i stedet hadde ftt hre for eksempel: ''Ok, s du har i mange r nektet deg selv mat. N spiser du store mengder mat som du deretter kaster opp igjen. Hva tror du at du kan gjre med det? Er dette noe du nsker fortsette med, eller nsker du en forandring? Tror du det er nok bare slutte kaste opp? Hva skal til for at du skal f til det?''


Litt snn. Dersom selvflelse og rsak er lottokupongen, og frisk er gevinsten.

Dette med ''ndelig kvasihelbredelse'' hadde sannsynligvis ikke vrt s vanskelig for meg takle hvis jeg aldri hadde hrt om The Minnesota Starvation Experiment. (Det kommer jeg tilbake til.) For da hadde jeg antakelig ikke hrt noe alternativ, og bare fortsatt godta at spiseforstyrrelser er vanskelig helbrede, og at man bare m prve ulike behandlingstyper til man finner noe som virker. Ja, for det finnes jo uendelig mange alternativer velge mellom (Heldigvis, tenkte jeg fr. Dessverre, tenker jeg n).

Da jeg fikk bulimi, hadde jeg allerede tilbakelagt flere r med anoreksi. Jeg ville s inderlig slutte ha bulimi, slutte ''overspise''. Det var s skamfullt, og det var s forferdelig dyrt. Jeg tenkte p anoreksien og bulimien som to separate spiseforstyrrelser som jeg tilfeldigvis hadde samtidig, og bulimien nsket jeg alts bli kvitt. Og tro meg, jeg prvde. Prvde la vre ''overspise''. Og jeg vurderte alle mulige rsaker til at jeg ikke klarte det. Den rsaken jeg mest av alt mente mtte stemme, var at jeg p en eller annen mte hadde blitt avhengig av usunn mat, noe bde media og helsepersonell dessverre ogs hevdet var et svrt vanlig fenomen. Konklusjonen min ble at dersom jeg var avhengig av mat, mtte jeg la vre spise; p samme grunnlag som at en alkoholiker p avrusning ikke kan drikke ''bare ett glass vin'' hver kveld.
Og det er her varsellampene deres br kicke inn. For hvis dere tenker p det: Hva er det er underernrt, undervektig kropp trenger minst av alt? Ja, nettopp: Enda mer matmangel. Streifer det dere forresten hvor absurd det egentlig hres ut at jeg, i denne situasjonen, liksom skulle vre avhengig av mat? Jeg hper det.
(Behandlerne mine var selvflgelig ikke enige i at jeg burde la vre spise, by the way. Men de mente, s vidt jeg forsto, at jeg mtte slutte med overspising og underspising samtidig. Et umulig prosjekt fordi det opprettholder vanvittige mengder matregler man m bli kvitt for bli frisk, men det er en annen historie.)

Nyaktig hvorfor jeg ikke greide bare la vre ''overspise'', skulle jeg ikke forst fr jeg helt p tampen av 2013 bestemte meg for bli frisk. Jeg kom over en artikkel om The Minnesota Starvation Experiment. Plutselig falt alle brikkene p plass. Det viste seg at uansett hvor bastant jeg trodde p at jeg kunne la vre ved hjelp av viljestyrke, var viljestyrken fullstendig irrelevant: Kroppen hadde tatt over styringa som en ren og skjr overlevelsesteknikk. Som betyr at jeg antakelig ville ha ddd om jeg aldri hadde ''overspist''. Merk: Bulimi er en ekstremt farlig sykdom, og den ville ogs ha tatt livet av meg om den hadde vart litt lenger; den la tross alt mangedoblet belastning p hjertet og nervesystemet mitt, men det eneste positive med bulimien, nemlig kt matinntak, antar jeg holdt meg i live en stakket stund. Fordi noe mer beholdt mat pluss fare for hjertet er rlite grann bedre enn svrt lite mat i det hele tatt pluss fare for hjertet.

Men alts. TheMinnesota Starvation Experiment. Hergr personer med spiseforstyrrelser omkring og tror de er syke fordi de har matavhengighet, fordi de er deprimerte, fordi de ikke klarer tenke p annet enn mat, fordi de er for udisiplinerte, fordi de trenger kontroll, fordi de ''trenger noe fylle tomrommet med'', osv osv. Sorry mac, dette er faktisk ikke virkeligheten. Dere blir ikke friske av jobbe med selvflelse eller viljestyrke, dere blir ikke friske av utve yoga eller av finne nye hobbyer for ''fylle tomrommet dere hittil har fylt med mat''. Selv om alle disse tingene i seg selv er bra, som nevnt, kurerer de ikke spiseforstyrrelser. Hva jeg mener med det? Jo, jeg mener, eller rettere sagt harTheMinnesota Starvation Experiment bevist, at mange, om ikke alle, symptomene p en spiseforstyrrelse er direkte resultater av spiseforstyrrelsen. Les det n gang til: Symptomene p en spiseforstyrrelse er direkte resultater av spiseforstyrrelsen. Det vil si at det du trenger for bli kvitt ''matavhengigheten'', depresjonen, tomheten, tvangshandlingene, isolasjonen, besattheten av mat, angsten; er bli frisk. Blir du kvitt spiseforstyrrelsen, blir du kvitt symptomene.


''Mange med spiseforstyrrelser bruker bare n skje!", ''Aha. velge bare n skjegjr at man fr spiseforstyrrelser!''

Bulimien min var et direkte resultat av anoreksien, ikke avhengighet eller mangel p viljestyrke. Jeg spiste ikke tvangsmessig og desperat med nyaktig samme skje hver eneste dag fordi jeg hadde en tvangslidelse jeg behvde terapi for; det var et direkte resultat av underernring. For ja, nr du slanker bort ''fettet'', slanker du ogs bort like mye av alt det andre, som beinmasse, muskelmasse, hjernemasse, indre organer... Legg merke til at jeg sa hjernemasse. Vi blir rett og slett, vel, ikke direkte dumme som at vi ikke kan regne ut 2+2, men vi mister stadig mer kognitiv kapasitet jo merhjernemasse vi mister. Ergo, alle de tvangsmessige, merkelige handlingene og reaksjonene dine, er resultater av en mindre hjerne. Noen eksempler p slike handlinger eller reaksjoner kan vre: Plutselig voldsom interesse for baking/matlaging, flelsen av mtte pne og lukke en dr x antall ganger (eller noe tilsvarende), begynne grte fordi noen har spist n av dine sju tomater, flelsen av mtte ha nyaktig x antall suketter i teen din, flelsen av mtte skrape yoghurtbegeret helt rent, samling og lagring av mat p hemmelige steder... Jeg tr nesten garantere at alle med spiseforstyrrelser har opplevd noen av disse tingene.

Kort, enkel oppsummering av hele problemet:
Bulimi oppstr i de fleste tilfeller som flge av at man er forferdelig sulten (med god grunn!), og opprettholdes p grunn av at man er forferdelig sulten. Skal virkelig lsningen p vre forferdelig sulten, vre tenke over flelsene sine til man blir bl i ansiktet? Burde ikke lsningen heller vre, logisk sett, spise til man slutter vre s sulten?

Fremdeles ikke overbevist? Les denne artikkelen, da vel! Og nr du har lest ferdig, hper jeg flgende:
1. At du som pasient ikke velger selvutvikling, yoga eller terapi mot f.eks. tvang eller depresjon, i stedet for spise helt uten regler og ta det med ro.
2. At du som behandler eller prrende ikke oppfordrer til selvutvikling, yoga eller terapi mot f.eks. tvang eller depresjon, i stedet for en konkret, fysisk tilfriskningsprosess med resept p mye mat og mye hvile.

For n gangs skyld skal jeg si at jeg blir glad om dere deler dette. Enten ved dele selve innlegget, eller ved snakke med andre om det. For det er viktig. Ganske mange her i landet mener at behandlingstilbudet til personer med spiseforstyrrelser er for drlig (eller i alle fall at det ikke virker godt nok), og jeg tror dette problemet kan vre en del av rsaken.

2 kommentarer

Susanne Linn

28.09.2015 kl.12:24

Nettopp! Det er faktisk ikke en overdrivelse si at jeg blir direkte forbanna nr jeg hrer helsepersonell snakke s mye vs. Og jeg tror forresten jeg vet hvilken artikkel du sikter til - jeg tenkte akkurat det samme, noe som resulterte i at mamma mtte sitte hre p frustrasjonen min ganske lenge... :)

sjokoladeilomma

30.09.2015 kl.15:29

Susanne Linn: Du er fantastisk!

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjrlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre p bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjr mitt beste for presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er pent for diskusjon. Jeg vil be deg om bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og kun omsette til handling det du vet vil gjre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer p kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits