Jeg føler meg feit!

(Det er ikke så viktig hvorvidt du har en spiseforstyrrelse eller ikke. Kjenner du deg igjen i noe i dette innlegget, tror jeg du kan få nytte av det uansett.)

Vanlige ting man får høre fra personer med spiseforstyrrelser (og en god del andre personer):

Jeg føler meg feit! Jeg føler meg ikke syk! Jeg er større enn noensinne! Jeg føler at jeg bare spiser fordi jeg kjeder meg! Jeg føler at jeg overspiser! Jeg kommer til å bli fullstendig mislykket hvis jeg legger på meg!

(Til dere jeg har snakket med, ansikt til ansikt eller på e-post, jeg siterer ingen personlig her. Disse utsagnene er blant de ti vanligste tingene personer med spiseforstyrrelser sier.)

Dette blogginnlegget handler om hvordan angst fungerer. De fleste av oss vet godt hvordan angst kjennes ut, men vi har kanskje ikke så stor oversikt over hva angsten faktisk gjør med oss. (Jeg hadde i hvert fall ikke det.) Angst er for eksempel det som gjør at vi kan finne på å uttale setninger som de over. Først skal jeg forsøke å forklare hva som er logisk feil med tre av setningene over, deretter kommer litt mer om hva som skjer i hjernen ved angst.

 




- Jeg er større enn noensinne! (''I am bigger than ever'')

Hva så om du er større enn før? Det er helt ufarlig, og det eneste det kan føre til er en periode med vonde følelser. Følelsene går over.
Jeg er definitivt større enn ''noensinne'', hva så? Tross alt er jeg jo også eldre enn noensinne, og kroppen min er rett og slett skapt for å være sånn som den er nå. Det er helt greit. Det er ikke kroppen det er noe feil med, det er tankene det var noe feil med.
Ordet ''noensinne'' er ren krisemaksimering. Det finnes ingen logikk i at dette ordet skal være relevant i sammenhengen. (Selvfølgelig er jeg større enn noensinne; jeg er større enn da jeg var nyfødt, større enn da jeg gikk på barneskolen, og større enn da jeg gikk på videregående.)
Jeg er rett og slett på et stadie i livet der det er vanlig å begynne å være ferdig med å vokse. Kanskje ville jeg ha nådd det punktet litt tidligere, hvis det ikke hadde vært for spiseforstyrrelsen. At jeg er større nå enn før, betyr på ingen som helst måte at jeg kommer til å bli større og større; det betyr bare at jeg er større nå enn før. (Vi kan ikke legge mer i det enn det som eksisterer.)
Jeg har også vært der at jeg ikke tålte synet av kroppen min; jeg har grått mange ganger fordi jeg syntes jeg så så fæl ut. Én måte å sloss mot denne følelsen på, er å spørre seg: Er virkelig kroppsstørrelsen min så viktig at den skal ha makt til å ødelegge livet mitt? I så fall, hvorfor det?
Jeg vet ikke med dere, men jeg er i hvert fall ikke villig til å dø tidlig bare for å veie litt mindre, for å si det sånn. 

- Jeg føler meg feit!

Det å FØLE seg feit, betyr ikke at man ER feit. Fat is not a feeling.
En tynn/slank person som FØLER seg feit, kommer aldri til å ha problemer med å få plass i et bussete, og vil aldri behøve å oppsøke spesialbutikker bare for å finne klær som passer, for å nevne noe.
Det spiller rett og slett ingen rolle hva du føler, det eneste som spiller noen rolle er virkeligheten. For ''jeg føler meg feit'' er ikke et argument for noe som helst.
Når personer med spiseforstyrrelser bruker dette som ''argument'' i et spørsmål om hva de skal gjøre, tror jeg ikke de har tenkt over hva de egentlig spør om. Jeg tror ikke de forventer at andre skal svare: ''Du må slanke deg, sånn at du føler deg tynn''. Og jeg tror heller ikke de egentlig forventer at andre svarer: ''Du skjønner at jeg ikke kan si at det er greit at du slanker deg fordi du FØLER deg feit?''. (Dette er ingen moralsk pekefinger mot noen, jeg har vært der selv!)
Altså; å si ''jeg føler meg feit'' i et spørsmål er fullstendig meningsløst. Det ''riktige svaret'' eksisterer ikke, ettersom spørsmålet er helt absurd. Hvorfor dette absurde ''spørsmålet'' dukker opp? Fordi angsten på magisk vis klarer å overbevise deg om at følelsene dine gjenspeiler virkeligheten.
I tillegg er det å føle seg feit et direkte resultat av å være underernært. Jo bedre ernært du blir, og jo nærmere du kommer din optimale vekt (set point), desto mindre feit vil du føle deg. Jepp, det går rett og slett over. 

- Jeg kommer til å bli fullstendig mislykket hvis jeg legger på meg!

Spør deg selv: Hva er det verste som kan skje? Å påstå at du blir mislykket med høyere vekt, er en logisk tankebrist. Disse to faktorene har ingen årsakssammenheng. Fettvev/muskelmasse fører ikke til mislykkethet. Egentlig er det også bare en (ubevisst) unnskyldning for å slippe å jobbe med selvtilliten; på en måte har du ''lagt ut selvtilliten din for salg'', du fraskriver deg ansvar og evne til å skape god selvtillit. 
Tenk på en person som har større kropp enn deg, som du synes ser skikkelig bra ut. Hva tenker du om vedkommende? Burde hun/han hatt dårlig selvtillit basert på kroppsstørrelsen? Hvorfor/hvorfor ikke? Tenker du at du burde ha dårlig selvtillit basert på kroppsstørrelsen? Hvorfor/hvorfor ikke? Er det feil av deg å tenke det samme om deg selv? Den måten du behandler deg selv på, innebærer den at du respekterer deg selv? Hvordan vil du at andre skal behandle deg, hvordan behandler du andre? Kan du behandle deg selv på samme måte? Hvorfor må akkurat du være liten/tynn, og ikke de andre? Nøyaktig HVA er det som gjør at du blir mislykket?
Og nei, her holder ikke humbug-svar som ''Det bare ER sånn'', ''Det føles riktig'', eller lignende. Svar konkret. Krev logiske svar. 

 




De andre setningene er samme ulla. ''Jeg føler at jeg overspiser'', ''Jeg føler at jeg spiser bare fordi jeg kjeder meg'', ''Jeg føler meg ikke syk'', ''Men tenk om akkurat jeg er annerledes?'': Alle disse inneholder de samme logiske bristene som ''Jeg er større enn noensinne'', ''Jeg føler meg feit'', og ''Jeg kommer til å bli fullstendig mislykket hvis jeg legger på meg''. Jeg bruker ikke tid på å forklare alle, rett og slett fordi det er nøyaktig det samme som skjer i topplokket, og selvfølgelig fordi det finnes millioner av andre lignende utsagn.

Konklusjon: IKKE godta, under noen omstendighet, at disse argumentene kan brukes til å bevise noe som helst. For de beviser... trommevirvel... ingenting.

 




Og nå til hva angst er, og hva som faktisk skjer i knollen:

Angst er en ekstremt viktig overlevelsesmekanisme. Skulle vi møte på et farlig rovdyr, ville vi sannsynligvis ha dødd hvis vi ikke hadde følt angst. Skulle vi møte på en truende person i en bakgate, er det angsten som gjør at vi kan slå ned personen eller løpe for livet. Angst fyrer opp adrenalin, og resulterer i ''flykt eller kjemp''-reaksjonen (''fight or flight'').
Men angst kan slutte å være til hjelp. Den kan dukke opp i situasjoner der den ikke trengs. I slike situasjoner er frontallappene (en del av hjernen) overaktive. Angsten i oss overbeviser oss om at noe er galt, og sender dermed frontallappene ut for å finne ut hva det er. Men før frontallappene rekker å ''komme tilbake med svaret'', har angsten funnet nye bekymringer, og sender dermed frontallappene ut igjen med én gang. Og sånn fortsetter det, i en uendelig sirkel. Angsten får rett og slett aldri ''det riktige svaret'' på noe som helst.

Dette skjer ofte hos personer med spiseforstyrrelser. Det kan beskrives som at man ''skanner'' miljøet rundt seg for å forsøke å finne svar på at det angsten sier er riktig. Altså, hvis jeg nå hadde en BMI 19 og var redd for vektøkning generelt, ville jeg kanskje tenkt at ettersom jeg spiste mye mindre i fjor enn jeg gjør nå, må det bety at jeg er frisk nå (selv om det ene ikke utelukker det andre). Jeg ville kanskje ha ''rettferdiggjort'' at jeg trente fem timer i uka med at ''sunne mennesker trener jo regelmessig'', og valgt å ignorere at det ikke gjaldt meg på BMI 19. Eller hvis jeg for eksempel var redd for at karbohydrater skulle gjøre meg feit, ville jeg aktivt ha lett etter alt som kunne duge til å bevise at karbohydrater gjør oss feite.
I en slik situasjon vil nesten alle med spiseforstyrrelser ''kreve'' bevis på alt, hele tiden. Hvis jeg, som nevnt over, hadde funnet 1 (ETT) ''bevis'' på at man faktisk blir feit av karbohydrater, ville det kanskje vært det avgjørende argumentet. De 99 bevisene jeg fant på at karbohydrater ikke gjør oss feite, ville da ha blitt forkastet, fordi angsten hadde funnet det den lette etter.

Angst kan ikke forstå logikk.

Den gode nyheten er at også logikken kommer tilbake ved reernæring. Gradvis begynner man å stole mer på 99 argumenter enn på ett. Det man gjør kommer ikke til å føles riktig med én gang, man må i grunnen bare lene seg tilbake og vente.
''Don't let the guilt stop you from eating. Eating will in time stop the guilt.'' (A.S.)
''We just have to do what feels wrong until it feels right, and trust it to start feeling right as long as we keep trying.'' (L.M.) 

 




Og så et eksempel (HERFRA, med en god porsjon kunstnerisk frihet, selvfølgelig):

Petra og Frank går på kafé. Petra har en restriktiv spiseforstyrrelse, Frank har ingen spiseforstyrrelse.
Frank ser på menyen og bruker litt tid på å vurdere om han har mest lyst på pai eller kake, og velger til slutt kake. Når Petra spør Frank hvorfor han valgte kake, kommer Frank (faktisk!) til å gjette. For vi vet ikke alltid så fryktelig mye om hvorfor vi velger det vi velger: Hjernen vår finner på en forklaring som virker rimelig, og vi holder oss til forklaringen vi velger.
Ettersom Frank ikke har en historie med spiseforstyrrelser, finnes det sannsynligvis ingen underliggende angst som påvirker valget hans. Etterpå er kanskje Frank fornøyd eller misfornøyd med valget av kake, men han kommer ikke til å dvele noe særlig ved om han var fornøyd eller misfornøyd; etter svært kort tid vies oppmerksomheten hans til noe helt annet.

For Petra er det annerledes. For henne er valget mellom pai og kake et høyintensivt tankemessig maraton. Hun føler seg tvunget til å vurdere alle aspektene valget kan medføre, hva som frister mest for øyeblikket er lite viktig. Når hun til slutt har bestemt seg for hva hun skal ha, føler hun ingen lettelse, og tankene hennes fortsetter å debattere hvorvidt hun valgte ''riktig''. Hun sliter også med følelsen av anger og skyld.
Følelsene vil ikke la Petra være i fred. Følelsene gir henne ingen fakta som får valget til å oppleves logisk. Ergo, det å ha foretatt et ekstremt nøye beregnet valg får ikke angsten til å forsvinne.
Angsten har klart å overbevise Petra om at mer (ENDA MER) informasjon ville gjort valget hennes ''riktig''. Petra tenker kanskje at dersom hun skulle ha klart å velge ''riktig'', måtte hun ha visst den nøyaktige størrelsen på paistykket og kakestykket, det nøyaktige kaloriinnholdet, nøyaktig hva ingrediensene er, eller kanskje om kakestykket var laget av rå kakao eller av melkesjokolade.

Petra opplever å bruke uendelig mye tankekapasitet på å overbevise følelsene med logikk. Men det er umulig, hun kan ikke vinne. Angsten er for sterk, og den blir aldri fornøyd. Angsten gir seg ikke uansett hva du serverer den på sølvfat. Men angst er bare en følelse. Det er ikke virkelighet.

Til slutt, forslag til tiltak.

Jeg tror alfa og omega er å finne ut HVA man er redd for at skal skje, og deretter slakte alle disse ideene med vitenskap og logikk; altså motbevise angsten. Det er relativt enkelt å motbevise angst, ettersom angst ikke forstår logikk. I kombinasjon med recovery, selvfølgelig, ellers er du like langt. Tiltakene:

- Prøv å legge merke til hva du tenker og føler. For skal du kunne snu tanker, må du vite at de er der.
- Jeg sa at Petra ikke kunne overbevise følelsene med logikk. Men hun kan gradvis klare å overbevise tankene med logikk. Når du tror du kanskje har tenkt en slik angst-tanke, prøv å stille logiske spørsmål til det du tenker. Er dette sant, eller er det bare en følelse? Finnes det noe logisk svar på det jeg tenker? Gjenspeiler tankene mine virkeligheten? Hvorfor?
- Prøv å snu nektende og fastlåste tanker om til åpne spørsmål. Erstatt ''jeg kommer til å hate kroppen min'' med ''er det mulig at jeg ikke kommer til å hate kroppen min?''. 

 




 


#angst #spiseforstyrrelser #spiseforstyrrelse #anoreksi #bulimi #ortoreksi #ednos #kropp #vekt #tanker #følelser #logikk #feit #overspising #selvtillit #kognitiv

22 kommentarer

Emily Lybekk

21.10.2014 kl.13:59

Veldig bra og saklig skrevet :) Helt enig!

sjokoladeilomma

21.10.2014 kl.14:20

Emily Lybekk: Tusen takk!

maja

21.10.2014 kl.17:28

Jepp. Veldig sant.

(Men akk så vanskelig lell....)

Særlig den delen med at vi automatisk søker etter noe som vil bekrefte det man frykter.

<3

Ine

22.10.2014 kl.11:29

Takk. Tusen takk.

Susanne Linn

23.10.2014 kl.09:55

Siden jeg selv er i recovery nå, kan jeg skrive under på at reernæring automatisk vil dempe angsten. I hvert fall rundt 80-90 %. De siste 10-20 % klarer jeg som regel å komme meg igjennom ved å konfrontere meg selv med logikk :)

kamerailomma

23.10.2014 kl.19:10

Du skriver grundig og godt som alltid. Håper noen blir tryggere av å lese! Du har helt rett, du hadde kanskje blitt din størrelse før om det ikke hadde vært for sf, og nå har du den. Og det kan være fint å være som du er nå. Hodet jobber, du klarer å skrive, klarer å dele. Og, jeg heier på deg!

Eirin

23.10.2014 kl.19:11

Hei! Vil bare si at du har en veldi fin blogg som hjelper veldig å lese!

Jeg har slitt mye med denne angsten selv, det vil du jeg sliter fortsatt. Skal til legen i morgen for å ta noen prøver siden jeg ble henvist av helsesøster (har bmi på under 18). Jeg kjenner meg veldig igjen i det å "føle seg feit" fordi selv om jeg i følge vekten er undervektig ser jeg ikke slik ut. Jeg har heller aldri sluttet å spise men heller spist alt for sunt og kanskje trent litt for mye i forhold.

Det verste er egentlig de tankene som alltid er der om at jeg alltid må spise sunt, trene mye og så det at jeg får så fryktelig dårlig samvittighet om jeg "skeier ut" eller tar treningsfri.. Når jeg ser over hva jeg har skrevet her så er det nok lurt at jeg skal på den legetimen i morgen..

sjokoladeilomma

24.10.2014 kl.10:46

maja: <3

sjokoladeilomma

24.10.2014 kl.10:47

Ine: Hyggelig at du likte det :)

sjokoladeilomma

24.10.2014 kl.10:47

Susanne Linn: Tusen takk for at du deler dette! :)

sjokoladeilomma

24.10.2014 kl.10:48

kamerailomma: Takk! Heier på deg også :)

sjokoladeilomma

24.10.2014 kl.10:52

Eirin: Tusen takk :) Jeg er glad du selv reagerer på det du skrev over her, det er et godt tegn. Det at du over tid har spist for lite, for ortorektisk (som jo er alt annet enn sunt) og trent for mye, er jo veldig helsefarlig. Det som virkelig er skummelt her, er at du får fryktelig dårlig samvittighet om du "skeier ut" eller ikke trener. Her ville friske mennesker ha tenkt motsatt; de ville sannsynligvis ha kost seg ekstra med mat fordi de uansett må spise MER når de trener (for å støtte energiforbruket).
Lykke til hos legen, om du ikke allerede har vært der. <3

valee

24.10.2014 kl.11:08

bra skrevet :-D

utfordrendehverdag

24.10.2014 kl.13:45

Bra skrevet. Utrolig bra at noen tar opp slike temaer på en anderledes måte. Alle pleier bare å klage over seg selv og legge ut masse skumle bilder. Har heldigvis ingen angst med spising. Jeg liker former og kunne blitt "større" uten å ha blitt lei meg.

sjokoladeilomma

25.10.2014 kl.14:17

valee: Takk :)

sjokoladeilomma

25.10.2014 kl.14:18

utfordrendehverdag: Åh, tusen takk!! Sånne kommentarer setter jeg så stor pris på. Det er jo på grunn av det du skriver at jeg gjør dette :)

Elisabeth

27.10.2014 kl.10:11

Takk Øygunn.

Så glad for at du finnes <3

sjokoladeilomma

31.10.2014 kl.13:54

Elisabeth: Og jeg er glad for at du finnes <3

sunnhetsoppdraget

09.11.2014 kl.22:48

Et velformulert og utrolig bra skrevet innlegg! Det skrives og snakkes generelt for lite om ulike forhold man kan ha til mat, og hva man kan gjøre med det. Det forventes liksom av samfunnet at man skal ha det samme forholdet til mat som alle andre; man skal jo for all del ikke skille seg ut!

sjokoladeilomma

10.11.2014 kl.13:06

sunnhetsoppdraget: Tusen hjertelig! Helt enig med deg! :)

Marilyn

21.01.2015 kl.15:18

Fantastisk bra innlegg! Skulle ønske jeg kom over et liknende budskap mens jeg slet som verst. Logikk og rasjonell tankegang er ikke særlig til stede i et spiseforstyrret topplokk, noe jeg forstår nå som jeg har blitt frisk. Må nesten le litt av at jeg tenkte at vektoppgang var synonymt med verdens undergang, men der og da ga det fullstendig mening (uten at jeg kunne begrunne helt hvorfor eller hva jeg la i betydningen verdens undergang.) Uff.. glad både du og jeg har kommet oss gjennom og UT av denne elendigheten! <3

Keep up the good work! :)

Savner å henge med deg btw :'(

sjokoladeilomma

22.01.2015 kl.12:53

Marilyn: Kjenner meg igjen i det du skriver! Det er helt absurd å bare FORSTÅ hvor feil jeg tok da jeg var syk, jeg greier ikke begripe hvordan jeg tenkte... Gudskjelov at vi har kommet oss ut av det <3
Savner deg og </3

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits