Trening del 1: Det mentale.

(Dette innlegget er inspirert av, og litt direkte oversatt, HERFRA.)

Friske personer får jo lov til å trene. Friske personer trener regelmessig. Friske personer er muskuløse, sterke og sunne.

... Vel. Alt dette er en sannhet med modifikasjoner. Blant personer uten spiseforstyrrelser finnes det mange som ikke får lov til å trene, som ikke trener regelmessig, og som ikke er muskuløse, sterke og sunne. Du ser kanskje at alle friske trener hele tiden (og oversetter det til at det bør dermed du også gjøre); men mennesker er lagd slik at vi i mange tilfeller ser det vi forventer å se. Jeg, som ønsker meg barn, ser gravide og småbarnsforeldre overalt. En stressa person som hater forsinkede busser, vil legge merke til forsinkelser overalt og hele tiden, og ikke legge merke til alle bussene som ikke er forsinket. På samme måte vil en person med spiseforstyrrelser se at alle slanker seg og går på diett, og en person med treningsavhengighet vil se at alle trener hele tiden.

 


(Liker ikke generaliseringen, men litt sånn her. Man ser det man forventer å se.)

Dersom du er en av dem som ser at alle trener hele tiden, har du kanskje ikke lagt særlig merke til at friske mennesker som trener regelmessig (enten de er amatører eller trener profesjonelt) alltid inkluderer disse to faktorene:
- Tilstrekkelig hvile. Ekstra hvile ved skader, for å kunne restitueres.
- Inntak av nok energi. Nok til å forbli sterk og kunne yte maksimalt. En tilfeldig underspising rettes opp så raskt som mulig. 
En person med treningsavhengighet, derimot, vil i mange tilfeller fortsette å trene til tross for skader, og til tross for at skaden kan forverres ved trening.
Personer med restriktive spiseforstyrrelser trener hovedsakelig for å forbrenne kalorier. Dette fører til avslapning. Alle restriktive handlinger (som trening i dette tilfellet er) er en unngåelsesmekanisme som er utviklet for å lette angst; altså angst i forbindelse med vektøkning, matinntak og kroppsimage.

Ut fra min egen erfaring med blogging, Letsrecover og Your Eatopia, og det som finnes av forskning, er et av de vanligste spørsmålene personer med spiseforstyrrelser stiller: Hvorfor er det så viktig å ikke trene?
Trening blir sett på som en helsefremmende, livsforlengende og stressreduserende handling som ikke har noen negative sider. Vi bombarderes med beskjeder om nødvendigheten av å trene mer og spise mindre. Disse to faktorene er ofte medvirkende til at personer utvikler spiseforstyrrelser: Ofte begynner personene på den første dietten samtidig som de fokuserer på å trene hardt i tillegg.
Dessuten: Blant bevisbaserte behandlingssteder for restriktive spiseforstyrrelser, er det ingen som støtter trening i recoveryprosessen.

Økningen av matinntak i recovery pleier som regel å fyre opp angst. Da er det veldig fort gjort å begynne med trening som angstregulerende tiltak. For personer uten spiseforstyrrelser som sliter med angst, er det selvfølgelig bra at trening kan fungere som angstregulering; trening har vist dokumentert effekt på utskillelse av (lykke-)endorfiner. Men for en person som opplever angst i forhold til mat, blir saken en helt annen: Unngår vi mat, blir vi ikke friske. Den onde sirkelen av trening som angstregulerende tiltak forsterkes raskt, og snart vil matmengden spiseforstyrrelsen ''tillater'' deg å spise, være tett sammenvevd med hvor mye du beveger deg for å ''brenne vekk'' kaloriene.
 


(Brenner du vekk kaloriene, risikerer du at alt det andre også tar fyr.)

Kanskje tenker du: Hvis jeg beveger meg mer fordi jeg spiser mer, er det helt normalt. Hvorfor skulle jeg tvinge meg selv til å ligge hjemme og late meg i recovery? Det er ikke normalt når jeg spiser så mye!
Slapp av, ikke så fort. Les videre før du trekker denne konklusjonen.

Hos personer med restriktive spiseforstyrrelser, ser rastløshet og NEAT (= all aktivitet som ikke er trening, for eksempel tannpuss skriving) ut til å øke når personene aktivt begrenser matinntaket. Altså: Jo mer du lar være å gi kroppen nok energi til å fungere, desto mer tvunget føler du deg til å bevege deg; noe som skaper stadig større energiunderskudd, noe som igjen gjør trangen til å bevege seg enda større... (Dal Capo ad Infinitum; gjenta til all evighet.)

Sitat herfra:
Jeg hadde en kollega som var fryktelig lei av kostnadskutt-mantraet fra jobbledelsen: ''Vi får bare gjøre mer med mindre''.
Hans respons var alltid: "Og det fører til slutt til at man må gjøre alt med ingenting''. Hans sarkastiske kommentar er ganske sammenlignbar med den nedadgående spiralen som trening er ved en restriktiv spiseforstyrrelse.

Mange, mange ganger har jeg hørt personer med spiseforstyrrelser si at de ikke trener for å forsøke å hindre vektoppgang. Nei, det har faktisk ingenting med restriksjon, matinntak eller kroppsimage å gjøre i det hele tatt. De trener bare fordi de elsker det, trening får dem til å føle seg sterke og sunne, og det forbedrer humøret deres.
Dessverre viser studier noe helt annet. De viser at det du gjør, er å desperat forsøke å tro på at du kun trener av positive årsaker.
Både gjennom selvrapportering og observasjon, viser det seg at personer med spiseforstyrrelser har større sannsynlighet for å drive med trening for å regulere negative følelser. Fysisk form og helse er mindre viktig for personer med spiseforstyrrelser enn det er for personer uten spiseforstyrrelser.

Selvfølgelig er det, som sagt, sant at trening ofte har humørregulerende effekt for ikke-spiseforstyrrede personer. Personer med spiseforstyrrelser oppgir (nesten) alltid at trening har samme humørregulerende effekt for dem også, men ironisk nok viser forskningen også her det stikk motsatte: For dem har trening en tendens til å forverre negative følelser.
Ikke umiddelbart, så klart, og ikke under treningsøktene heller. Men over tid. De negative følelsene blir verre og verre hver gang man ikke trener, noe som øker trangen til å trene mer og mer, noe som gjør de negative følelsene verre og verre, og... Dal Capo ad Infinitum; gjenta til all evighet.




Jeg kunne ha fortsatt i det uendelige (ad Infinitum), men takeawayen her er uansett at en person med spiseforstyrrelser som roper ut om fordelene ved trening, ikke opplever noen av disse fordelene.

Mange bruker som motargument at de hadde en aktiv livsstil før spiseforstyrrelsen, og at treningsvanene dermed ikke kan ha noe med spiseforstyrrelsen å gjøre. Ikke hos dem. Naturligvis er det ikke en løgn at de var aktive før de ble syke, men det betyr ikke at treningen ikke også har blitt en del av spiseforstyrrelsen. 

Men hypotetisk sett, da: Hvis det nå faktisk viste seg at for nettopp deg har ikke treningen noe med spiseforstyrrelsen å gjøre, spiller ikke det noen rolle uansett. For trening i recovery er ikke frarådet bare av mentale årsaker.

De med restriktive spiseforstyrrelser har nemlig størst sannsynlighet for å dø av hjertekomplikasjoner.

Anstrengelser, aktivitet og trening er farlig og potensielt livstruende. Både for dem som aktivt opprettholder restriksjon, og dem som er i recovery. (Husk at aktiv restriksjon inkluderer bulimisk atferd, ortoreksi og ''binge''-restrict-sykluser; ikke bare anoreksi.)
Hjertets evne til å fungere normalt blir hardt rammet på tre (tre!) fronter: Fysisk ødeleggelse på hjertemuskelen, elektrolyttforstyrrelser, og skadede nerver.
Det er klokt å være veldig forsiktig. Det er også klokt å ikke ta for gitt at legen har fanget opp at du står i fare for hjertesvikt under trening. Harriet Browns artikkel She's Not That Skinny, Is She? er et tragisk, men viktig eksempel på hvordan risiko kan bli oversett selv av eksperter på området. At man er normalvektig betyr ikke automatisk at risikoen for hjertekomplikasjoner har forsvunnet.

To be continued. Dersom du ikke synes at Del 1 gjelder for deg, håper jeg du tar deg tid til Trening del 2: Det fysiske. Den er nemlig enda viktigere.

 

 


#trening #spiseforstyrrelser #spiseforstyrrelse #anoreksi #bulimi #ortoreksi #ednos #helse #kropp #vekt #mentalt #farlig #sykdom

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits