Camp Mindfulness 2014

Overskriften er kanskje rar og uforstelig, det beklager jeg. Men jeg har bare hatt en s fantastisk sommerferie at jeg fler meg omtrent snn som dette:


(Ikke mitt bilde)

Alts har jeg vrt p Camp Mindfulness 2014. Dette var navnet p rets sommerleir i regi av IKS. Dette var min fjerde leir, og jeg har aldri fr ftt S mye ut av vre der. Kanskje fordi jeg var veldig mottakelig for pvirkning denne gangen, men likevel.

Jeg dro p leir med en viss peiling p hva jeg trengte jobbe med. Det jeg ikke visste, var hvor mye jeg faktisk trengte det! Hovedkurset jeg gikk p den uka (hovedkurs er det alle deltakerne gjr fra 9.30-14.00 hver dag) het ''Tittei, der er du jo!'' og kurslederen var en av leirlederne som ellers jobber som gestaltterapeut. Vi hadde oppgaver, gruppesamarbeid, lrte mer om mindfulness, og delte personlige erfaringer. Jeg snakket bevisst om det jeg hadde bestemt meg for p forhnd.

Den viktigste av disse tingene handlet om det vre EKTE. I flere r (kanskje hele livet?) har jeg slitt med ''vise ansiktet mitt'', og det har plaget meg at jeg har ''mttet'' smile til alle, hele tiden, uten f til noe annet. Jeg flte meg falsk, fravrende og useris, og flte meg som en klovn. De frste dagene p leir fltes dette problemet enda verre enn vanlig; jeg flte en slags plikt om opprettholde god stemning p leiren, og dette innebar (i hodet mitt) smile ustanselig for passe p at alle hadde det bra.
Onsdag kveld deltok jeg p en lyttegruppe. Der skulle vi sitte to og to. Den ene skulle snakke (eller vre stille) i tjue minutter, den andre skulle bare lytte helt nytralt, uten smile, nikke eller svare. S byttet vi. Dette var et stort og viktig vendepunkt for meg, for det fltes s godt bare lytte, og ikke smile og nikke hele tiden.
Dette tok jeg med meg videre. Fr sengetid den kvelden leste jeg gjennom dagboknotater p laptopen fra den tiden alt begynte. Jeg leste om da jeg drev med selvskading, og da jeg gradvis viklet meg inn i spiseforstyrrelsen. Det var flere r siden sist jeg leste det, og dette var frste gang jeg leste det med friske yne. Det var forferdelig. Det fltes som bli sltt overende, og jeg kunne nesten ikke begripe at jeg hadde mishandlet meg selv s grovt. Frst var det triggende lese det, men deretter ble det veldig motiverende i stedet.
Dagen etter flte jeg meg ikke bra, jeg hadde sterk angstflelse og var temmelig nedfor. For frste gang noensinne, bestemte jeg meg for virkelig prve vre EKTE mens jeg sto i dette. Jeg smilte ikke s mye, selv om jeg oppfrte meg pent. Jeg satte meg ikke alene p rommet. Jeg spiste ikke ved stillebordet. Jeg forholdt meg relativt taus, men var likevel sosial. Og jeg skrev. Min strste frykt var (er?) at folk skulle sprre og grave om hvordan jeg hadde det og hva som var galt. Men det skjedde faktisk ikke! Ingen spurte direkte, men jeg flte meg likevel bde sett og akseptert, og det var deilig. Det gjorde meg trygg p at jeg kunne ''ha p meg'' mitt virkelige ansikt uten at noe ble verre av den grunn.
Dagen etter det igjen flte jeg meg plutselig veldig harmonisk og i balanse, faktisk mer enn noen gang fr. Noe hadde klikket p plass, antakelig fordi jeg hadde tatt en avgjrende mental ''reise'' gjennom det jeg hadde forskt undertrykke s lenge. Samtidig kjente jeg sterk sorg over alt jeg har gjort mot meg selv (sikkert noe jamfr reaksjoner folk fr etter en voldelig relasjon). Jeg skrev ferdig det diktet jeg hadde begynt p dagen fr. Jeg fremfrte det p avslutningsshowet den kvelden, og det ble snn:

Jeg skte eleganse,
men hadde ingen balanse.

Kroppen sttte langsomt indre
organer fra seg og ville hindre

fremtidsplaner, ambisjoner,
rolige smil og myke toner.

Et voldsomt dren sugde liv fra magen.
Kan noen bre meg gjennom dagen?

Kontrollen knaser kraftig, hr:
Pusten visner, faller, dr.

Men

Med vinden havnet sm fr i jorden,
og vannet var en medsammensvoren.

Frene ble store, strre, strst,
jeg falt i bakken med bakhodet frst,

ut gjennom munnen strmmet grnne blader
og ugress og ddt lv og lange tirader

helt til alt som var igjen var det nye treet.
Det vil ogs d en dag, men akkurat det

Skal jeg ikke tenke p fr den tiden kommer,
for n m treet vannes, og n er det sommer.


(Ikke mitt bilde)

Ellers var det veldig uvant vre p leir og vre spass mye friskere. Plutselig var det absurd se alle rutiner/handlingsmnstre i matsalen, kanskje spesielt fordi jeg tidligere syntes det s normalt ut (!?). I tillegg var det flt se s mye sykdom. Det var ikke bare kroppsstrrelsen som sa noe om sykdom, det verste var at det var s lett se hvor ekstremt drlig helse mange hadde. Denne gangen forsto jeg endelig hvordan prrende har det, og jeg hadde opptil flere ganger lyst til riste noen og rope at de mtte spise, N. (Jeg gjorde selvflgelig ikke det, alts, jeg er klar over at det er fullstendig meningslst.)

Jeg byer meg i stvet for det arbeidet IKS gjr. IKS (Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser) er en selvhjelpsorganisasjon. For meg har IKS vrt helt avgjrende for at jeg er der jeg er i dag. Hadde jeg bare gtt i behandling ville jeg garantert ikke ftt like mye ut av det. Jeg anbefaler alle som sliter bli medlem, og alle prrende om bli stttemedlem. Lik ogs gjerne siden deres p Facebook, hvor de deler mye bra og viktig.
Kjre, kjre IKS-damer (bde ledere, frivillige og medlemmer). Jeg har s enormt mye takke dere alle for. Takk for at jeg har ftt lov til bli kjent med dere. Takk for de dere er, og for det dere gjr. Takk for gode samtaler, for deling av erfaringer, for motivasjonsboost, for gode rd, for verdifull innsikt, for gode klemmer. Takk for at dere finnes.


#iks #mindfulness #spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #syk #sykdom #recovery #frisk #tilbakeblikk #selvhjelp #helse #psykisk #fysisk #mat #kropp

6 kommentarer

Malene Tabita Jacobsen

13.08.2014 kl.12:59

Haha slik ligger den ene hunden min hele tiden vinker med potene.. Fin blogg forresten:-) se gjerne innom meg:-)

sjokoladeilomma

17.08.2014 kl.13:14

Malene Tabita Jacobsen: Haha, s gy! Og takk :-)

Malene Tabita Jacobsen

17.08.2014 kl.13:58

Jam le hver gang:-D

sjokoladeilomma

18.08.2014 kl.11:14

Malene Tabita Jacobsen: Haha ja, jeg og :D

Pantora

24.08.2014 kl.16:06

Det var fint treffe deg p leir igjen!

Jeg leste dette innlegget ditt for et par dager siden, og har tenkt p det du skrev om at du var (er?) redd for at "folk skulle sprre og grave om hvordan jeg hadde det og hva som var galt". Er det generelt eller bare akkurat der og da p leiren? Jeg er litt motsatt, tror jeg, jeg synes det er flt nr jeg har det flt, men ingen spr. Jeg vil selvsagt ikke at "folk skal sprre og grave" men i det minste gi uttrykk for at de ser meg. Det var flere ganger p leiren at jeg hadde det vanskelig, og det var alltid noen som spurte om det gikk bra. I stede for svare bare trakk jeg p skuldrene, og spurte om det samme tilbake. Noen svarte at det gikk bra, andre trakk p skuldrene tilbake (blant annet deg, tror jeg, om jeg ikke husker helt feil?), og det var fint, p en mte. Vi trengte ikke snakke om det, men begge flte seg sett og forsttt. Ooog det var fint sitte spille kort og hre p musikk med deg - vre sammen uten "tale-tvang".

sjokoladeilomma

25.08.2014 kl.12:58

Pantora: Det var s fint treffe deg ogs! Har vrt p leir uten deg en gang, og det var IKKE det samme! <3
Jeg mente generelt ja. Og kun for meg selv. De to rene mine med angst og depresjon (2007-2009) utviklet jeg en slags fobi (hvis det gr an kalle det det?) mot sprsml om hvordan jeg hadde det. Det sprsmlet minte meg p hvordan jeg hadde det, og etterhvert fikk jeg vondt i magen av redsel for at folk skulle sprre om det. Selv om jeg ikke har det snn lenger, sitter fortsatt akkurat den skrekken sterkt i. Fremdeles er jeg redd for sprsmlet, selv om svaret er et helt annet, og jeg forstr ikke hvorfor. (Det er jo absurd!) Men at folk gir uttrykk for at de ser meg, DET har alltid vrt trygt og veldig godt.
Jeg er glad du opplevde at jeg s deg, for jeg var opptatt av vise akkurat det. Jeg ville ikke sprre hele tiden (fordi jeg vet hvordan jeg takler det sprsmlet selv), men vise at jeg brydde meg.
Og jeg flte meg veldig sett av deg. Kanskje mest av deg. Det var godt kunne ha p seg ''det virkelige ansiktet'' og bare spille kort og hre musikk. Akkurat som du sier.
Glad i deg <3

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjrlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre p bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjr mitt beste for presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er pent for diskusjon. Jeg vil be deg om bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og kun omsette til handling det du vet vil gjre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer p kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits