Camp Mindfulness 2014

Overskriften er kanskje rar og uforståelig, det beklager jeg. Men jeg har bare hatt en så fantastisk sommerferie at jeg føler meg omtrent sånn som dette:
 


(Ikke mitt bilde)

Altså har jeg vært på Camp Mindfulness 2014. Dette var navnet på årets sommerleir i regi av IKS. Dette var min fjerde leir, og jeg har aldri før fått SÅ mye ut av å være der. Kanskje fordi jeg var veldig mottakelig for påvirkning denne gangen, men likevel.

Jeg dro på leir med en viss peiling på hva jeg trengte å jobbe med. Det jeg ikke visste, var hvor mye jeg faktisk trengte det! Hovedkurset jeg gikk på den uka (hovedkurs er det alle deltakerne gjør fra 9.30-14.00 hver dag) het ''Tittei, der er du jo!'' og kurslederen var en av leirlederne som ellers jobber som gestaltterapeut. Vi hadde oppgaver, gruppesamarbeid, lærte mer om mindfulness, og delte personlige erfaringer. Jeg snakket bevisst om det jeg hadde bestemt meg for på forhånd.

Den viktigste av disse tingene handlet om det å være EKTE. I flere år (kanskje hele livet?) har jeg slitt med å ''vise ansiktet mitt'', og det har plaget meg at jeg har ''måttet'' smile til alle, hele tiden, uten å få til noe annet. Jeg følte meg falsk, fraværende og useriøs, og følte meg som en klovn. De første dagene på leir føltes dette problemet enda verre enn vanlig; jeg følte en slags plikt om å opprettholde god stemning på leiren, og dette innebar (i hodet mitt) å smile ustanselig for å passe på at alle hadde det bra.
Onsdag kveld deltok jeg på en lyttegruppe. Der skulle vi sitte to og to. Den ene skulle snakke (eller være stille) i tjue minutter, den andre skulle bare lytte helt nøytralt, uten å smile, nikke eller svare. Så byttet vi. Dette var et stort og viktig vendepunkt for meg, for det føltes så godt å bare lytte, og ikke smile og nikke hele tiden.
Dette tok jeg med meg videre. Før sengetid den kvelden leste jeg gjennom dagboknotater på laptopen fra den tiden alt begynte. Jeg leste om da jeg drev med selvskading, og da jeg gradvis viklet meg inn i spiseforstyrrelsen. Det var flere år siden sist jeg leste det, og dette var første gang jeg leste det med friske øyne. Det var forferdelig. Det føltes som å bli slått overende, og jeg kunne nesten ikke begripe at jeg hadde mishandlet meg selv så grovt. Først var det triggende å lese det, men deretter ble det veldig motiverende i stedet.
Dagen etter følte jeg meg ikke bra, jeg hadde sterk angstfølelse og var temmelig nedfor. For første gang noensinne, bestemte jeg meg for å virkelig prøve å være EKTE mens jeg sto i dette. Jeg smilte ikke så mye, selv om jeg oppførte meg pent. Jeg satte meg ikke alene på rommet. Jeg spiste ikke ved stillebordet. Jeg forholdt meg relativt taus, men var likevel sosial. Og jeg skrev. Min største frykt var (er?) at folk skulle spørre og grave om hvordan jeg hadde det og hva som var galt. Men det skjedde faktisk ikke! Ingen spurte direkte, men jeg følte meg likevel både sett og akseptert, og det var deilig. Det gjorde meg trygg på at jeg kunne ''ha på meg'' mitt virkelige ansikt uten at noe ble verre av den grunn.
Dagen etter det igjen følte jeg meg plutselig veldig harmonisk og i balanse, faktisk mer enn noen gang før. Noe hadde klikket på plass, antakelig fordi jeg hadde tatt en avgjørende mental ''reise'' gjennom det jeg hadde forsøkt å undertrykke så lenge. Samtidig kjente jeg sterk sorg over alt jeg har gjort mot meg selv (sikkert noe jamfør reaksjoner folk får etter en voldelig relasjon). Jeg skrev ferdig det diktet jeg hadde begynt på dagen før. Jeg fremførte det på avslutningsshowet den kvelden, og det ble sånn:

Jeg søkte eleganse,
men hadde ingen balanse.

Kroppen støtte langsomt indre
organer fra seg og ville hindre

fremtidsplaner, ambisjoner,
rolige smil og myke toner.

Et voldsomt dren sugde liv fra magen.
Kan noen bære meg gjennom dagen?

Kontrollen knaser kraftig, hør:
Pusten visner, faller, dør. 

Men

Med vinden havnet små frø i jorden,
og vannet var en medsammensvoren.

Frøene ble store, større, størst,
jeg falt i bakken med bakhodet først,

ut gjennom munnen strømmet grønne blader
og ugress og dødt løv og lange tirader

helt til alt som var igjen var det nye treet.
Det vil også dø en dag, men akkurat det

Skal jeg ikke tenke på før den tiden kommer,
for nå må treet vannes, og nå er det sommer. 
 


(Ikke mitt bilde)

Ellers var det veldig uvant å være på leir og være såpass mye friskere. Plutselig var det absurd å se alle rutiner/handlingsmønstre i matsalen, kanskje spesielt fordi jeg tidligere syntes det så normalt ut (!?). I tillegg var det fælt å se så mye sykdom. Det var ikke bare kroppsstørrelsen som sa noe om sykdom, det verste var at det var så lett å se hvor ekstremt dårlig helse mange hadde. Denne gangen forsto jeg endelig hvordan pårørende har det, og jeg hadde opptil flere ganger lyst til å riste noen og rope at de måtte spise, NÅ. (Jeg gjorde selvfølgelig ikke det, altså, jeg er klar over at det er fullstendig meningsløst.)

Jeg bøyer meg i støvet for det arbeidet IKS gjør. IKS (Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser) er en selvhjelpsorganisasjon. For meg har IKS vært helt avgjørende for at jeg er der jeg er i dag. Hadde jeg bare gått i behandling ville jeg garantert ikke fått like mye ut av det. Jeg anbefaler alle som sliter å bli medlem, og alle pårørende om å bli støttemedlem. Lik også gjerne siden deres på Facebook, hvor de deler mye bra og viktig.
Kjære, kjære IKS-damer (både ledere, frivillige og medlemmer). Jeg har så enormt mye å takke dere alle for. Takk for at jeg har fått lov til å bli kjent med dere. Takk for de dere er, og for det dere gjør. Takk for gode samtaler, for deling av erfaringer, for motivasjonsboost, for gode råd, for verdifull innsikt, for gode klemmer. Takk for at dere finnes.

 

 


#iks #mindfulness #spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #syk #sykdom #recovery #frisk #tilbakeblikk #selvhjelp #helse #psykisk #fysisk #mat #kropp

6 kommentarer

Malene Tabita Jacobsen

13.08.2014 kl.12:59

Haha slik ligger den ene hunden min hele tiden å vinker med potene.. Fin blogg forresten:-) se gjerne innom meg:-)

sjokoladeilomma

17.08.2014 kl.13:14

Malene Tabita Jacobsen: Haha, så gøy! Og takk :-)

Malene Tabita Jacobsen

17.08.2014 kl.13:58

Jamå le hver gang:-D

sjokoladeilomma

18.08.2014 kl.11:14

Malene Tabita Jacobsen: Haha ja, jeg og :D

Pantora

24.08.2014 kl.16:06

Det var fint å treffe deg på leir igjen!

Jeg leste dette innlegget ditt for et par dager siden, og har tenkt på det du skrev om at du var (er?) redd for at "folk skulle spørre og grave om hvordan jeg hadde det og hva som var galt". Er det generelt eller bare akkurat der og da på leiren? Jeg er litt motsatt, tror jeg, jeg synes det er fælt når jeg har det fælt, men ingen spør. Jeg vil selvsagt ikke at "folk skal spørre og grave" men i det minste gi uttrykk for at de ser meg. Det var flere ganger på leiren at jeg hadde det vanskelig, og det var alltid noen som spurte om det gikk bra. I stede for å svare bare trakk jeg på skuldrene, og spurte om det samme tilbake. Noen svarte at det gikk bra, andre trakk på skuldrene tilbake (blant annet deg, tror jeg, om jeg ikke husker helt feil?), og det var fint, på en måte. Vi trengte ikke snakke om det, men begge følte seg sett og forstått. Ooog det var fint å sitte å spille kort og høre på musikk med deg - være sammen uten "tale-tvang".

sjokoladeilomma

25.08.2014 kl.12:58

Pantora: Det var så fint å treffe deg også! Har vært på leir uten deg en gang, og det var IKKE det samme! <3
Jeg mente generelt ja. Og kun for meg selv. De to årene mine med angst og depresjon (2007-2009) utviklet jeg en slags fobi (hvis det går an å kalle det det?) mot spørsmål om hvordan jeg hadde det. Det spørsmålet minte meg på hvordan jeg hadde det, og etterhvert fikk jeg vondt i magen av redsel for at folk skulle spørre om det. Selv om jeg ikke har det sånn lenger, sitter fortsatt akkurat den skrekken sterkt i. Fremdeles er jeg redd for spørsmålet, selv om svaret er et helt annet, og jeg forstår ikke hvorfor. (Det er jo absurd!) Men at folk gir uttrykk for at de ser meg, DET har alltid vært trygt og veldig godt.
Jeg er glad du opplevde at jeg så deg, for jeg var opptatt av å vise akkurat det. Jeg ville ikke spørre hele tiden (fordi jeg vet hvordan jeg takler det spørsmålet selv), men vise at jeg brydde meg.
Og jeg følte meg veldig sett av deg. Kanskje mest av deg. Det var godt å kunne ha på seg ''det virkelige ansiktet'' og bare spille kort og høre musikk. Akkurat som du sier.
Glad i deg <3

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits