Vær sint, og slutt å trekke inn magen!

Det er lenge siden forrige gang jeg skrev et personlig innlegg. Årsakene er mange, og alt fra at jeg ikke hadde noe å skrive om til at jeg ikke følte meg komfortabel med å dele. Jeg vet at flere av dere har etterlyst personlige innlegg en stund, og nå er jeg (endelig!) der. Mitt forrige personlige innlegg var fra uke 15, altså for over to måneder siden.

Første nyhet er, som dere sikkert ser, min nye header! Jeg er kjempefornøyd. Tusen hjertelig takk til Margareth (andrevalg.blogg.no)! Hun har en nydelig blogg som jeg anbefaler alle å lese.
(Eneste problem er at jeg ikke får headeren til å være midtstilt: Hvis noen vet hva jeg gjør for å fikse dette, blir jeg veldig glad!)

Ellers kan jeg fortelle at jeg har det veldig bra. Alt det harde arbeidet har lønt seg! Allerede i januar satte jeg meg det største og viktigste målet: Jeg skulle godta kroppen min som den var, uansett, og ikke bare det; jeg skulle til og med LIKE den.
Gjett hva som skjedde? Ja, nettopp! Etter månedsvis med prøving og feiling, smil og tårer, selvhat og egenkjærlighet. Etter månedsvis med lesing av body-positive-spo og realistiske betraktninger rundt kropp og helse. Etter månedsvis med forsøk på å stole på at kroppen bare gjør det som er best for meg. Etter alt dette har jeg fått det til! 
Jeg har lært et og annet om kropp, vekt og helse. Lært hvordan det henger sammen, og hvordan det ikke henger sammen. Jeg har lært hvordan kropp/vekt og det å være attraktiv ikke henger sammen. Jeg har lært hvordan slanking og helse ikke henger sammen. Jeg har lært at klær og vekt ikke henger sammen. Jeg har lært meg å slutte å lete etter ''feil'', og i stedet lete etter ting jeg liker med meg selv. Alt dette har bidratt enormt til at jeg er der jeg er i dag.
Det kommer fremdeles øyeblikk (alt fra sekunder til timer) hvor jeg er ekstremt bevisst på hvordan magen min ser ut i diverse plagg, men disse øyeblikkene blir stadig færre. Mest fordi jeg har innsett en del viktige ting. La meg dele et dikt jeg skrev på Tumblr, oversatt til norsk: 

Hver gang jeg trekker inn magen
demoniserer jeg min egen kropp

Hver gang jeg demoniserer min egen kropp
glorifiserer jeg samfunnets oppfatning om ''idealkroppen''

Hver gang jeg glorifiserer samfunnets oppfatning om ''idealkroppen''
demoniserer jeg variasjonen av kropper i verden

Hvis ingen trakk inn magen
Da ville ingen hate hvordan normale mager ser ut

Så jeg er nødt til å slutte å trekke inn magen
For å redde verden, og for å redde meg selv 

 


(Normal og flott mage! Ikke mitt bilde)

 

Nylig hadde jeg også utredningstime hos en psykolog. Dessverre passet jeg ikke inn i kriteriene for å fortsette der, men han tilbød meg å bruke resten av timen ettersom jeg først var der. La meg bare si at disse 45 minuttene var mer effektive enn all annen terapi jeg har prøvd til sammen. Jeg gikk ut derfra med gledestårer i hele fjeset, og følte meg som et nytt menneske. Dagen etter skrev jeg ned et ''referat'' av samtalen, for å sørge for at jeg aldri glemmer den uvurderlige innsikten jeg fikk.
Denne psykologen mente jeg hadde sinne-fobi (spot on!), og han ba meg forestille meg at jeg julte opp en person som jeg hadde vært sint på lenge. Jeg ønsker ikke å gå i detalj, men her er et lite utdrag:

Psykologen: Så hva har du nå lyst til å gjøre?
Meg: Snakke med X, si fra at det ikke er greit. På en snill-
Psykologen: Nei, jeg spurte hva du har lyst til å gjøre.
Meg: Jeg har lyst til å. Um. Smelle i dører og hyle!
Psykologen: Smelling av dører gjør X ingenting, det går bare utover dørene.
Meg: Um. Jeg har lyst til å riste X! Hardt!
Psykologen: Hva er det du har lyst til?
Meg: ?
Psykologen: Du kan gjøre akkurat hva du vil. Dette er bare en fantasi.
Meg: ? ? Jeg har lyst til å slå.
Psykologen: Jeg ser du knytter nevene. Det er bra. Hvor vil du slå?
Meg: I? ansiktet. Jeg vil... at X skal blø neseblod. Og... og knekke et par tenner.

Ingenting av dette betyr selvfølgelig at jeg skal bli voldelig og en fysisk trussel for andre! Jeg kommer overhodet ikke til å oppsøke X og begynne å slå og sparke. Som nevnt var dette bare en fantasi. Det skal også nevnes at da denne fantasi-julingen var gjennomført, vel; jeg følte meg så ufattelig bra etterpå. Jeg var ikke lenger redd, ikke lenger sint. Jeg var bare lettet, og fullstendig trygg. Jeg følte at ingen kunne såre meg, ingen kunne skade meg når jeg sto opp for meg selv! 
Kort oppsummert var det dette jeg (endelig) forsto:
Hvis jeg ikke gir meg selv tillatelse til å bli sint, da blir jeg tvunget til å alltid være redd. Gå rundt på tå resten av livet og være redd for andres reaksjoner. Hvis jeg ikke gir meg selv tillatelse til å bli sint, da er det forferdelig skadelig. Da blir jeg aldri ekte. Jeg blir bare halv. Hvis jeg aldri gir meg selv tillatelse til å bli sint, da tar jeg ikke meg selv på alvor, da respekterer jeg ikke meg selv. Det holder ikke alltid å si fra på en snill måte. Hvis jeg må skrike, så må jeg skrike. Det MÅ ut. Ellers vil jeg alltid være redd. 


(Ikke mitt bilde)

Til slutt vil jeg meddele at recovery er verdt det. Verdt alt slitet. Alt det jeg har trodd tusenvis av ganger at ''ikke gikk etter planen'', viste seg å faktisk gå akkurat som vitenskapen spådde. For nei, min kropp var ikke annerledes enn noen andres kropp (og det er ikke din heller!). Ja, jeg gikk raskt opp i vekt i begynnelsen, jeg opplevde massiv væskeansamling, jeg fikk ballongmage, jeg hadde kroppsforakt og angst og isolerte meg, og så videre og så videre. Men alt vitenskapen hadde spådd, det skjedde: Vektøkningen stanset (til tross for at jeg ikke reduserte matinntaket, og heller ikke ble mer aktiv). Væskeansamlingen forsvant. Ballongmagen gikk ned, og ble en helt vanlig mage. Kroppsforakten og angsten forsvant gradvis ned i ingenting sammen med isolasjonen. Jeg begynte å like det jeg så i speilet. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg tok valget om å bli frisk. Det er det beste valget jeg noensinne har tatt.

I forrige uke gikk jeg bare forbi et speil, og stoppet opp. Jeg ble helt stum og forbløffet da jeg tok meg selv i å tenke: Herregud, kroppen min er jo dritfin!

Jeg har ikke noen bilder av meg selv i helfigur akkurat nå, men det kommer. Hvis dere vil, altså :-)

 

 


#psykiskhelse #spiseforstyrrelser #spiseforstyrrelse #anoreksi #bulimi #ortoreksi #ednos #recovery #helse #psykisk #fysisk #syk #frisk #kropp #vekt #figur #sint #sinne #terapi #mage #selvtillit 

12 kommentarer

Mariabb92

13.06.2014 kl.16:27

Kjempe fint innlegg!

Du har vert utrulig flink til å endre synet ditt på deg sjølv, er mange som burde gått igjennom den prosessen.

Alle har lov til å vere sint, og det er viktig å vise kva ein føler. Nokon gongar må me vere ærlig nok med oss sjølv at me tør å vere oss sjølv og! : )

Lena Ludvigsen -

13.06.2014 kl.23:54

<3 Dette innlegget gav meg så mye, og var akkurat det jeg trengte idag <3

Maja

14.06.2014 kl.21:19

Så deilig å lese at du har det ganske bra!! At du tør å kjenne på følelsene og slippe de ut uansett. Jeg tor spesielt sinne er vanskelig for mange med spiseforstyrrelser. Eller, jeg har inntrykk av det. Og jeg har det sånn selv. Sinne er en skummel følelse som hos meg iallfall gir en følelse av å miste kontroll.

Dette var et supert blogginnlegg!!

Klem klem

sjokoladeilomma

16.06.2014 kl.13:02

Mariabb92: Tusen takk! :) Og takk for gode ord :)

sjokoladeilomma

16.06.2014 kl.13:02

Lena Ludvigsen: Tusen takk, er glad det kunne hjelpe <3 <3

sjokoladeilomma

16.06.2014 kl.13:03

Maja: Jeg har inntrykk av det, jeg også...
Glad du likte det! Klem :)

solvår

17.06.2014 kl.15:55

For å få vekk den biten til høyre av headeren, kan du bare klippe den ut. Hvis du trykker på rediger, så velger du "crop" eller size eller noe. Så markerer du bare det området du vil ha :)

Jeg har foressten også sendt deg forslag til header på mail. Jeg laget den på picmonkey.com, hvis du vil sjekke det ut :)

sjokoladeilomma

18.06.2014 kl.13:18

solvår: Um, det var ikke bildet som var sånn altså, det ble sånn da jeg la det ut på bloggen. Kanskje bildet må være lenger?

Så det, tusen takk, igjen! Og takk for tipset :D

Frk.Gisse

14.10.2014 kl.23:18

Jeg likte det diktet så mye at jeg håper det går greit at jeg deler det på bloggen min og legger med at du har skrevet det og med en link tilbake hit? :) :)

sjokoladeilomma

16.10.2014 kl.10:28

Frk.Gisse: Så hyggelig! Del i vei :)

20.01.2015 kl.22:30

Det du beskriver her høres litt ut som ISTDP terapi, jeg er selv innlagt på en institusjon for det nå og har aldri før i hele mitt liv merket så stor endring i psyken min! Etter 7 år med over 30 innleggelser, er det endelig noen som tar problemet ved roten (slik jeg forsåvidt etterspurte siden dag én), og ikke bare demper symptomer og ber meg spise/beholde. Terapien er ikke så utbredt i Norge enda, og behandlere for spiseforstyrrelser har nok ikke så stor tro på det, men dette er faktisk det eneste som har hjulpet meg ang. maten. Det er rett og slett... helt utrolig. Får også hjelp fra en fysioterapaut ang. kroppsbilde, og håper å en dag komme dit du er, hvor du ja, faktisk kan gå forbi et speil og tenke DAMN I LOOK GOOD!

sjokoladeilomma

22.01.2015 kl.12:52

Anonym: Takk for kommentar :) Har ikke hørt om ISTDP før (måtte google), men det høres bra ut! Herlig at det har hjulpet deg <3
Vil legge til at: Flesteparten av symptomene på spiseforstyrrelser er DIREKTE RESULTAT av underernæring/undervekt, noe som betyr at det å spise nok og gå opp nok i vekt i seg selv vil fikse det meste. Så det at de fleste i helsevesenet hovedsakelig jobber med det, er det en god grunn til. Når det er sagt, er det ingenting i veien for terapi samtidig med spising og vektøkning, tvert imot! Det er aller best om man får terapi samtidig. Og av og til trenger pasienten terapi før de klarer å begynne recovery; de trenger å jobbe med seg selv for å ''finne incentiv'' til å starte, altså finne noe som får dem til å forstå at de VIL bli friske. Jeg måtte det selv, og hadde heldigvis en psykolog som turde å stille meg de viktige spørsmålene (typ ''HVORFOR blir du mislykket hvis du blir normalvektig?'') og kreve skikkelige, logiske svar (som jeg snart ble smertelig klar over at jeg ikke hadde).
Nei, jeg har ikke fått hjelp fra fysioterapeut ang. kroppsbilde, det har jeg fikset selv ved hjelp av alt fra Beauty Redifined og Fat Nutritionist til Your Eatopia (anbefaler å google dem alle). Jeg VET at du klarer å komme dit en dag at du kan gå forbi et speil og tenke DAMN I LOOK GOOD! Gi det tid og krefter, så går det <3

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits