Hva skjer når man spiser nok?

Dette er en oppdiktet historie. Jeg kjenner ingen som heter Rakel, og Rakel er heller ikke inspirert av noen jeg kjenner i det virkelige liv. Det er heller ikke historien hennes. Dette er kun et fiktivt eksempel på hva som skal til for å bli helt frisk fra en spiseforstyrrelse, og hvordan en behandlingssituasjon ideelt sett bør foregå. 
Se også forrige innlegg, Hva skjer når man spiser for lite


Rakel er 18 år. Hun har nettopp begynt recovery etter tre år med anoreksi, som etter hvert utviklet seg til bulimi. Hun har aldri vært innlagt, og hennes laveste BMI var 17. Hun har regelmessige timer hos psykolog og lege, og begge forteller henne at det er viktig at hun gradvis øker kaloriinntaket. Psykologen har gitt henne en kostliste, og denne skal fornyes annenhver uke. Rakel gjør som hun får beskjed om, for hun har bestemt seg for å prøve å bli frisk.

Den første måneden går det greit å øke kaloriinntaket, og hun går fra 800 kalorier til 2000 kalorier i løpet av en måned. Legen passer regelmessig på at hun ikke utvikler reernæringssyndrom. Men det er svært vanskelig for Rakel å takle vektøkningen. Hun vil ikke skuffe psykologen og legen, og i hvert fall ikke foreldrene sine, så hun sier ikke noe om at hun sliter, og selvhatet får vokse i skjul. Rakel føler seg sjelden særlig sulten, og sliter med å få i seg det som står på kostlista. Spesielt fordi all vekta har lagt seg på magen og lårene, dette gjør henne redd. Et par ganger hver uke overspiser hun: Selv om hun bare tenker å spise et normalt måltid, klarer hun ikke å stoppe å spise, og spiser fem ganger mer enn hun ellers gjør. Etterpå kaster hun opp maten. Rakel vet at hun må slutte å kaste opp, men tenker at problemet jo er overspisingen, så etter slike episoder passer hun på å ikke spise mer enn normalt, men helst mindre, bare for å være på den sikre siden.

Neste gang hun har time hos psykologen, forteller hun likevel om overspisingsepisodene, selv om hun egentlig ikke tør. Hun skammer seg, og ser ned mens hun forteller. Psykologen smiler forsiktig og informerer henne om at dette er normalt, at det skjer med nesten alle i hennes situasjon. Psykologen sier at det ikke er mulig å spise for mye når man skal bli frisk fra en spiseforstyrrelse, og at man kan spise så usunt som man vil, for det er bare bra å utfordre seg selv. Det eneste viktige er at hun spiser nok mat, og at hun prøver så godt hun kan å la være å kaste opp. For oppkast gjør bare alt verre, sier psykologen.

Etter nok en måned har Rakel kommet opp på BMI 19. Legen og psykologen skryter av henne fordi hun har kommet opp på normalvekt. De understreker hvor viktig det er at hun fortsetter å spise minimum 2000 kalorier per dag resten av livet, helst 2500 kalorier, og mer når hun trener. Men ennå er det for tidlig å begynne å trene igjen, sier de. Psykologen reduserer hyppigheten av timeavtaler, og nå har Rakel timeavtale to ganger i måneden. Legen har sagt at hun skal ta kontakt om det skjer noe, uansett hva det måtte være.

Rakel har problemer med å spise 2000 kalorier. Vektøkningen er fremdeles plassert på magen og lårene. Hun tør ikke følge rådet hun fikk, og trener fire dager i uka. Det er lettere å gi seg selv lov til å spise 2000 kalorier da. Dagene hun ikke trener, spiser hun 1700 kalorier, eller helst mindre. Fremdeles overspiser og kaster hun opp et par ganger i uka. Likevel er hun fornøyd, fordi det har blitt så mye bedre enn det var. Foreldrene er glade for å se at hun spiser igjen. Rakels vekt forblir stabil, hun har ikke gått ned i vekt etter at hun begynte recovery.

Psykologen stiller harde krav til Rakel neste gang de møtes. For Rakel har innrømt at hun spiser mindre enn hun skal, og også at hun trener. Rakel argumenterer med at trening er viktig for å bygge muskler og skjelett, og at det gjør det lettere å spise 2000 kalorier. Psykologen rynker pannen, og forklarer Rakel at hun aldri kan bli frisk hvis hun fortsetter sånn. For hvis man trener for tidlig, bryter man ned muskler i stedet for å bygge dem opp. Trening gjør at hun forblir i overlevelsesmodus. Underspising gjør at hun forblir i overlevelsesmodus, det også, og dessuten spiser hun så lite at ingen skader kan repareres. Hun spiser mindre enn friske mennesker, når hun i realiteten trenger minst 1000 kalorier mer enn dem. For nei, det stemmer ikke at friske mennesker spiser bare 2000 kalorier. Dessuten, sier psykologen til slutt, dersom du spiser for lite og fortsetter å trene, er det slett ikke usannsynlig at du blir noe overvektig senere i livet, og du kommer til å legge på deg selv om du underspiser. Spiser du derimot nok, og lar være å trene nå, vil du få en normal, flott kropp og høy forbrenning.

Flere måneder går, og Rakel skjønner stadig bedre hvor syk hun fremdeles er. Tenk at hun ikke skjønte det før nå, hvor syk hun har vært! Hun gjør alt hun kan for å snu om på tankene, og det lønner seg. Hver dag krymper selvhatet, hun tåler synet av kroppen stadig bedre og begynner å treffe folk igjen. Hun spiser stort sett de samme matvarene som hun spiste før hun ble syk, og utfordrer seg selv på mat hun er redd for. Hun begynner å spise lørdagsgodteri, og både hun og foreldrene mener det er bra. Det hadde jo vært leit om Rakel endte opp med ortoreksi i stedet for å bli frisk. Fremdeles hender det hun kaster opp, men det skjer stadig sjeldnere. Psykologen mener de skal fortsette å ha timeavtaler en stund til, gjerne så mye som et år til. For sikkerhets skyld.

Det året Rakel fyller 20 år, får hun kjæreste. Han er opptatt av trening og kosthold, han også, men har ikke en spiseforstyrrelse. Hun slutter å kaste opp. Hun gleder seg til hun er helt frisk, så de kan trene sammen. Når Rakel er 22 år vil de prøve å få barn. De prøver i et halvt år uten suksess, til tross for at de følger med på menstruasjonssyklusen. Dermed går de til lege for å få hjelp. Rakel tør ikke nevne at hun har hatt en spiseforstyrrelse, fordi hun er redd legen skal tro hun vil bli en dårlig mor. Men kjæresten nevner det likevel. Legen vil gjerne høre litt om Rakels kosthold og aktivitetsnivå, og foreslår at hun øker matinntaket ytterligere. For det kan godt hende hun trenger mer fett i kosten for å få i gang ordentlig hormonproduksjon, sier legen.  Rakel gjør som han sier, og et halvt år senere er hun gravid.

Under graviditeten blir Rakel fortalt at hun stråler. Hun er enig, selv om hun legger på seg. Morgenkvalmen truer et par ganger med tilbakefall, men heldigvis går det bra. Rakel blir enda mer bestemt på at tilbakefall ikke er et alternativ. Hun sørger for å spise mer enn nok mat, slik at fosteret skal ha det så bra som mulig. Hvordan vekten blir etter fødselen bryr hun seg ikke om, hun gleder seg bare til å få møte den lille.

Møtet med den lille blir like fint som hun hadde forventet. Hun får ammetåke, og har aldri vært lykkeligere.

I barnets første leveår går Rakel ned noen graviditetskilo, men veier likevel mer enn hun gjorde før graviditeten. Det legger hun nesten ikke merke til, for hun har jobbet hardt for å akseptere sin egen kropp. Det faller henne ikke lenger inn å hate den. I løpet av to år går hun noen kilo ned i vekt av naturlige årsaker, ikke fordi hun spiser mindre, og kroppen stabiliserer seg på BMI 24, som er hennes naturlige BMI. Rakel har et innholdsrikt liv og engasjerer seg i mye, mat er ikke noe hun går rundt og tenker på. Ofte er hun så oppslukt av gjøremål og hyggelige samtaler at hun nesten glemmer å spise. Hun og barnefaren er påpasselig med at barnet får nok mat, og variert mat: De spiser alt fra kyllingsalat til pizza. Lørdagsgodteri innfører de med glede i heimen, for de husker hvor mye det betydde for dem selv. 

Rakel er takknemlig hver dag for at hun ble helt frisk fra spiseforstyrrelsen. Hun liker kroppen sin bedre nå enn da hun var syk, til og med bedre enn før hun ble syk. Hun har blankt, sunt hår, sterke negler, god forbrenning. God helse generelt. Hun har energi til å leke med barnet, og hun nyter å spise. Hun får kronisk leddgikt i femtiåra, men sykdommen er ikke relatert til spiseforstyrrelsen hun hadde som ung. Leddgikten er hun genetisk disponert for. Hun lever godt likevel, og lenge, og priser seg lykkelig for at hun ikke har varige skader fra tenårene.

4 kommentarer

Amalie

10.06.2014 kl.18:29

Beklager for alt maset mitt i det siste - og håper for ALL del ikke at jeg trigger (selv om du har sagt jeg ikke gjør det..).

Hvor lang tid tok det for deg før den ekstreme sulten tok slutt? Har du fremdeles dager inn imellom hvor du fremdeles bare kan spise og spise og spise helt til du får vondt pluss litt til? Det kommer sjeldnere hos meg, men allikavel er det ganske "irriterende", men på en måte ikke.. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det.. Men nå har jeg på en måte begynt å like kroppen min, iallfall godta den om ikke annet.. Og jeg vet godt at jeg ikke er frisk, selv om jeg egentlig ikke føler at jeg kan kalles for en anorektiker lengre.. Jeg kan fremdeles bruke evigheter i butikken "skal jeg ta det? Ja.. nei, off.. vil ikke ha.. vil ha.. vil ikke.. kalorier.. det er kanskje bedre, men åhr.. er jo ikke det jeg vil ha! skal jeg ta det jeg egentlig vil ha? Off, nei.. vil ikke ha det, egentlig.." stress stress, streeeeeeess! Jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg egentlig vil ha.. Også er jeg redd for at jeg egentlig er kommet dit jeg skal være, men at jeg skal bli en overspiser, selv om du sier at det er umulig om du har muligheten til å klare å være restruktiv..

Så nå er jeg der at jeg er redd for å gå opp mer (jeg aaaaaner ikke hvor jeg befinner meg på bmi-skalaen, ikke bryr jeg meg heller.. Det eneste jeg vet er at jeg er godt innforbi en sunn bmi.) Eller opp i vekt bryr jeg meg ikke om egentlig, men det å legge på seg på selve kroppen er skremmende. Siden jeg ENDELIG kan si at jeg godtar kroppen min, noe jeg aldri før har kunnet gjøre.. Hatet den fra jeg kan huske, men det var aldri derfor jeg fikk en spiseforstyrrelse.. Det skjedde ubevisst, aldri fordi jeg tenkte at jeg skulle slanke meg.. True story.

Hva spør jeg om? Si det.. det må gudene vite.. Jeg tror jeg datt av selv. Jeg tror iallfall jeg er der jeg skal være, ettersom jeg ikke har sett betydelige endringer de siste ukene (greit det skal litt mer tid enn som så før det hele kan avgjøres..), annet enn at magen har gått ned.. - mindre oppblåst. Jeg spiser akkurat det jeg vil - ingen restriksjoner. Jeg teller ikke kalorier, men har en viss anelse om hvor jeg befinner meg. Tenker egentlig bare at 2 skiver til hvert måltid (frokost, lunsj, kvelds) + 2 frukt + en middag er normalt.. iallfall det jeg fikk inn med teskje da jeg var innlagt. Og da bare tenker jeg ut ifra det.. sånn ca samme kcal mengde om jeg bytter ut skiver med andre ting.. Jeg spiser egentlig bare etter sultfølelsen, noe jeg føler meg helt og holdent trygg på at jeg kan gjøre.. Og prøver iallfall å spise ca hver 3. time. Jeg har egentlig INGEN struktur på måltidene.. Jeg spiser når jeg er sulten, tenker på mat, har lyst på mat osv.. kan fort bli alt fra hvert 10. min til 2-3 timer.

Og jeg har fremdeles ikke cravings på "sunne" matvarer.. Det nærmeste jeg kommer sunt er vel kanskje salaten i hamburgeren jeg kjøper.. Neida. Det er nesten så gale.. Går stort sett i boller, skiver, kaker, vafler, sjokolade, chips, eller det spiselige jeg kommer over.. -

Jeg har ikke fått perioden min tilbake, noe som faktisk skremmer meg.. Jeg har vært innforbi en normal BMI i noen uker iallfall. Og har holdt på med kampen siden februar, og jeg bekymrer meg for å ikke kunne få egne barn.. Jeg trener ikke, beveger meg utrolig lite, spiser, spiser, spiser, ALT det rette, men ingenting skjer..:( Har snart vært uten i ett år.. Mast den veeeeeldig sent.. rundt bmi 16-17..

Ble litt veldig mye, og rotete, men jeg freaker ut..

Og jeg er ikke i et bra miljø nå.. Egentlig.. Ikke for SF'en sin del.. Ekstemt mye som skjer.. Jeg har rotet det helt til for meg selv etter jeg kom hjem - ødelagt forholdet mitt til folk jeg egentlig bryr meg ekstremt om.. Og det tærer ekstra på. I tillegg har jeg folk rundt meg som ikke spiser, eller kommer med kommentarer om seg selv at de burde gå ned, har slanket seg, klager på at andre må slanke seg, kostholds"endringer":. Noe som overhodet ikke er bra for meg nå.. Jeg er jo avhengig av å ha tilgang til mat 24/7 - skikkelig mat. For jeg får ikke fikset det selv når alle er på jobb.. Jeg kan ikke gå uten mat fra 6-16 hver dag (åh det kom fra meg? heheh, hvem skulle trodd det? Og nå ser jeg hvor desperat det høres ut..)

Vet bare ikke hva jeg skal gjøre.. Hjelper ikke akkurat på at jeg er matlei til tusen.. Egentlig er jeg ikke det, eller jo.. men det kommer vel bare av at jeg ikke aner hva jeg egentlig har lyst på..

Herre.. haha, og nå lurer jeg egentlig bare på hva jeg egentlig skulle frem til her.. Hva jeg egentlig forventer at du skal kunne hjelpe meg med.. Oh well.. Oppmuntrende ord? Prepp? Erfaringer? Dunno.. Hjelper å få satt litt perspektiv på de syke tankene..

sjokoladeilomma

12.06.2014 kl.14:03

Amalie: Kjære deg. Når jeg sier det ikke trigger meg, så mener jeg det :) Dessuten: Om det trigger meg, er det mitt eget ansvar å unngå det. I så fall måtte jeg tatt en bloggpause. Og jeg synes overhodet ikke du maser (jeg blir jo kjempeglad for kommentarer!). Du må bare fortsette å snakke med meg, virkelig <3
Jeg opplevde ekstrem sult mest den første måneden i recovery. En del den andre måneden. Etter det har det vært litt av og på, men veldig sjelden. Nå er det kanskje to dager per måned, men nå skjer det KUN når jeg har spist for lite dagen(e) før, f.eks. om jeg har så dårlig appetitt at jeg ikke orker å spise nok. Merk: Dårlig appetitt er egentlig IKKE noen unnskyldning for å ikke spise et måltid, og jeg jobber knallhardt med meg selv for å ikke la det stoppe meg. Poenget mitt var uansett at hvis jeg nå spiser 2500+ kalorier, så opplever jeg ikke ekstrem sult :)
Så fint å høre at det kommer sjeldnere hos deg! Prøv å bruke det som motivasjon, det er jo et bevis på at jo mer reernært du blir, desto mindre ekstrem sult opplever du.
Og; fantastisk bra at du begynner å godta/like kroppen din :D
Haha, jeg kjenner meg igjen i det du beskriver om butikken? Jeg kan love deg at det blir bedre! Det som hjelper ALLER mest ift butikkturer, er å bli kvitt alt av fearfoods og matregler. Da har man ikke noe nei-mat man ikke ?kan? kjøpe lenger. Det hjelper også enormt å bli reernært: Hjernen blir gradvis mindre food-obsessed og man klarer å tenke på annet enn mat-mat-mat. Etter hvert blir mat bare MAT, man kjenner hva man har lyst på og kjøper det, og går ikke rundt i ørska i butikken :)
Minn deg selv på HVORFOR du ikke blir en overspiser. For det første, overspisingslidelse er ikke mer relatert til restriktive spiseforstyrrelser enn astma er, og det er ikke noe man plutselig bare ?får?. For det andre spiser du ikke for mye, for i og med at hjernen din fremdeles er food-obsessed (i hvert fall i butikken) er det et klart tegn på at du fremdeles har skader å reparere og/eller trenger å veie litt mer. For det tredje spiser ikke folk flest 2000 kalorier, de spiser 2500+ kalorier (og mange spiser opptil 8000 kalorier av og til, uten å tenke over det!). For det fjerde, du sier jo selv at du opplever mindre ekstrem sult enn tidligere!

sjokoladeilomma

12.06.2014 kl.14:04

Amalie: Gjentar: ALLE kan like kroppen sin. Det finnes ingen ?magisk grense? man kan gå over hvor man bør/må slutte å like kroppen. ALLE kropper er fine. Det krever endring av tankemønstre, men det er LANGT FRA UMULIG! Jeg har klart det for lenge siden, og jeg begynte i recovery for et halvt år siden! Og, jeg har også hatet kroppen min så lenge jeg kan huske. Hele livet. Les gjerne denne: http://www.themilitantbaker.com/2013/03/things-no-one-will-tell-fat-girls-so-i.html?spref=fb&m=1

Hvor lenge har du vært i recovery? Er det lenge siden du økte matinntaket? Det tar vel som regel 1-3 måneder før vektoppgangen stanser, hvis man spiser 3000+ kalorier per dag. Det kan ta kortere og lenger tid også, for noen tar det et halvt år, for andre tar det tre uker. Ikke reduser matinntaket ennå, i hvert fall. Du trenger jo aldri å redusere matinntaket heller dersom du beholder stabil vekt som frisk :)
Så herlig å høre at magen har gått ned :D Min har også gjort det, så jeg vet hvor godt det føles!

Hehe. Salaten i hamburgeren? :P Det kommer, jeg lover! Cravingsene blir gradvis normaliserte, de også! Det tok noen måneder for meg, men det kom jo gradvis, nesten litt snikende? Det tok ikke lang tid før jeg fikk lyst på frukt igjen, men da jeg i april fikk cravings på SALAT, da fikk jeg hakeslepp! Før spiste jeg ca det samme som du lister opp (burger, pizza, ost, sjokolade, osv), fordi det var det eneste jeg hadde lyst på. Nå spiser jeg frokostblanding, havregryn, grønnsaker, pasta, fisk, oliven, avocado, frukt, etc, fordi jeg har lyst på DET. (Er ikke redd for å spise hamburger når jeg får lyst på det altså, spiste det senest i går!)
Typisk ?sunne? matvarer er vanligvis kjent som grønnsaker, frukt, grove kornprodukter, suppe, kylling osv. Disse matvarene er kalorifattige/fettfattige/sukkerfattige/karbohydratfattige, og flere av dem krever at kroppen bruker mye energi på å fordøye dem. Dermed sier det seg selv at en kropp i kaloriunderskudd vanskelig kan nyttegjøre seg av slike ?sunne? matvarer! Fastfood, lyst brød, godteri, smør osv er motsatt, det inneholder masse lett tilgjengelig energi som kroppen trenger. Det sier seg selv at kroppen ikke vil crave disse matvarene i så stor grad senere, når man ikke lenger er i kaloriunderskudd. Da kommer nye cravings :)

sjokoladeilomma

12.06.2014 kl.14:06

Amalie: Menstruasjonen kommer ikke nødvendigvis tilbake på samme bmi som man mistet den. Det henger ikke sammen. Du gjør ALT det riktige ift å få den tilbake, fortsetter du sånn så KOMMER den tilbake :) Den kan hende det tar tid fordi kroppen først prioriterer å redde de viktigste indre organene (hjerte, lunger, nyrer etc) fra fare, og at menstruasjonen kan komme når de er reparert. Dersom det går et år til og menstruasjonen ikke er tilbake (til tross for høyt nok fettinntak og kaloriinntak, og ingen trening) bør du gå til lege og få det sjekket.

Så leit å høre. Ikke rart at det tærer på å miste vennskap <3 Husk at mange venner kommer tilbake bare de får lov, og hvis de ikke gjør det var de neppe gode venner i utgangspunktet. De som fortjener deg, er de som kommer tilbake! Jeg mistet mange venner da jeg var syk, og flere av dem så jeg ikke snurten av på to år. Nå har jeg begynt å treffe flere av dem igjen, og de bærer ikke nag i det hele tatt. De unnlot bare å ta kontakt fordi de skjønte at jeg hadde nok med meg selv, og fordi de ikke visste hvordan de skulle forholde seg til en sykdom vandrende på to bein?
Hva angår ?venner? som trigger deg, kan jeg bare anbefale deg å unngå dem så ofte som mulig. Du kan/bør også si til dem det gjelder at de ikke får snakke om vekt/kropp/mat/slanking i ditt nærvær, og fortelle hvordan det påvirker deg. De har hundrevis av andre steder å snakke om disse tingene på, de TRENGER IKKE snakke om det med deg. Har de respekt for deg, lar de være.
Det må også nevnes at det alltid vil finnes triggere. Vi må lære oss å overse dem, leve med dem. Eller enda bedre, lære oss å gjennomskue løgnene. Jeg har lært (på den harde måten) hvor farlig slanking er. Jeg har lest masse forskning som viser at syke overvektige som slanker seg, ikke blir friskere på en lavere vekt, men tvert imot. Jeg har lest masse forskning som viser at folk som legger om livsstilen for å få bedre HELSE (og ikke gjør det ved hjelp av kaloriunderskudd og trening) blir friskere uavhengig av vekt, og at de kanskje går ned i vekt som en bonus. Jeg har lest masse forskning som viser at 95% av dem som slanker seg, legger på seg all vekten de mistet (eller MER) i løpet av 5-10 år, til tross for at de beholder sin nye livsstil. Alt dette gjør at jeg kan gjennomskue hver eneste jævla trigger jeg møter. Jeg kan ikke gå tilbake til en verden der jeg tror slanking er normalt, helsefremmende, og noe folk trenger. Jeg lever faktisk i en verden der folk tror de er nødt til å telle kalorier, spise etter klokka, og trene fem dager i uka for å få god helse, når ingen av delene stemmer; og jeg lever i en verden der slankeindustrien tjener 600.000.000.000 dollar bare i USA. Det blir litt som Matrix: Så fort du har tatt ?the red pill? (innsett at slanking er farlig) kan du ikke lenger leve i illusjonen Matrix (slanking er normalt og helsefremmende).

Jeg er også ofte matlei til tusen. Det går over, det også! Det viktigste du kan gjøre er å spise hver 1-3 time (det hjalp meg enormt; gikk jeg mer enn tre timer uten mat ble jeg kvalm og fikk dårlig appetitt).

Det spiller ikke noen rolle om du vet hva du skal frem til eller ei :) Håper svaret mitt var til hjelp på noen som helst måte <3

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits