Hva skjer når man spiser for lite?

Dette er en oppdiktet historie. Jeg kjenner ingen som heter Rakel, og Rakel er heller ikke inspirert av noen jeg kjenner i det virkelige liv. Det er heller ikke historien hennes. Dette er kun et fiktivt eksempel på vanlige konsekvenser ved å ikke bli frisk fra en spiseforstyrrelse, og hvordan en behandlingssituasjon ikke bør foregå. Alle konsekvensene jeg lister opp er sannsynlige, de er verken sjeldne eller ekstreme.
Se også neste innlegg, Hva skjer når man spiser nok


Rakel er 18 år. Hun har nettopp begynt recovery etter tre år med anoreksi, som etter hvert utviklet seg til bulimi. Hun har aldri vært innlagt, og hennes laveste BMI var 17. Hun har regelmessige timer hos psykolog og lege, og begge forteller henne at det er viktig at hun spiser 2000 kalorier hver dag. Psykologen har gitt henne en kostliste. Rakel gjør som hun får beskjed om, for hun har bestemt seg for å prøve å bli frisk.

Den første måneden går det greit å spise 2000 kalorier. Legen passer regelmessig på at hun ikke utvikler reernæringssyndrom. Men det er svært vanskelig for Rakel å takle vektøkningen. Hun vil ikke skuffe psykologen og legen, og i hvert fall ikke foreldrene sine, så hun sier ikke noe om at hun sliter, og selvhatet får vokse i skjul. Rakel føler seg sjelden særlig sulten, og sliter med å få i seg det som står på kostlista. Et par ganger hver uke overspiser hun: Selv om hun bare tenker å spise et normalt måltid, klarer hun ikke å stoppe å spise, og spiser fem ganger mer enn hun ellers gjør. Etterpå kaster hun opp maten. Rakel vet at hun må slutte å kaste opp, men tenker at problemet jo er overspisingen, så etter slike episoder passer hun på å ikke spise mer enn normalt, men helst mindre, bare for å være på den sikre siden.

Etter nok en måned har Rakel kommet opp på BMI 19. Legen og psykologen skryter av henne fordi hun har kommet opp på en sunn vekt. De understreker hvor viktig det er at hun fortsetter å spise 2000 kalorier per dag resten av livet, og litt mer når hun trener. For ja, nå er det veldig bra om hun begynner å trene igjen, sier de. Psykologen reduserer hyppigheten av timeavtaler, og nå har Rakel timeavtale én gang i måneden. Legen har sagt at hun skal ta kontakt om det skjer noe.

Rakel har fremdeles problemer med å spise 2000 kalorier. Hun følger rådet hun fikk, og trener fire dager i uka. Det er lettere å gi seg selv lov til å spise 2000 kalorier da. Dagene hun ikke trener, spiser hun 1700 kalorier, eller helst mindre. Fremdeles overspiser og kaster hun opp et par ganger i uka. Likevel er hun fornøyd, fordi det har blitt så mye bedre enn det var. Foreldrene er glade for å se at hun spiser igjen. Rakels vekt forblir stabil, hun har ikke gått ned i vekt etter at hun begynte recovery.

Flere måneder går, og Rakel skjønner ikke hvor syk hun fremdeles er. Hun har jo en sunn vekt, så hun opplever seg selv som frisk. Hver dag vokser selvhatet, hun tåler ikke kroppen sin og vil ikke treffe folk. Hun spiser stort sett de samme matvarene som hun spiste før recovery. Hun unngår usunn mat og lørdagsgodteri, og både hun og foreldrene mener det er bra. Ingen trenger jo usunn mat. Rakel er jo bare sunnere enn mange andre. Psykologen erklærer Rakel frisk, og de avslutter timeavtalene.

Rakel plukker opp at andre syke som spiser samme mengde som hun gjør, går ned i vekt. Dette gjør henne fortvilet, men hun kan ikke gjøre noe med det, for hun vil ikke skuffe foreldrene. De er jo så glade igjen. Nei, i stedet for å gå ned i vekt som alle andre gjør, går Rakel opp i vekt hver gang hun spiser mer enn 1700 kalorier. Til tross for at hun trener fem timer hver uke. Etter hvert må hun redusere matinntaket ytterligere for å ikke gå opp i vekt, og spiser i stedet 1400 kalorier.

Det året Rakel fyller 20 år, får hun kjæreste. Han er opptatt av trening og kosthold, han også, men har ikke en spiseforstyrrelse. Hun slutter å kaste opp, og trener i stedet for å kompensere for de ukentlige overspisingsepisodene. Når Rakel er 22 år vil de prøve å få barn. De prøver i et halvt år uten suksess, til tross for at de følger med på menstruasjonssyklusen. Dermed går de til lege for å få hjelp. Og hjelp får de. Et halvt år senere er Rakel gravid.

Det Rakel ikke vet, er at hun ikke har eggløsning, og ikke har hatt det siden hun var 15. Hun aner ikke at hun fremdeles underspiser voldsomt, at hun aldri har fått reparert skadene spiseforstyrrelsen påførte kroppen, og at hun er i overlevelsesmodus på grunn av treningen og det lave matinntaket. Det er ikke rart at Rakel ikke vet noe om dette, for ingen har tross alt spurt. Ingen har fortalt at dette kunne skje. Rakel har bare gjort som hun ble fortalt, nemlig å spise 2000 kalorier. Selvfølgelig måtte hun spise mindre for å beholde stabil vekt, ettersom psykologen og legen fortalte henne at BMI 19 var en sunn vekt. Vekttallet var jo viktig å holde stabilt. Grunnen til at hun ble gravid, var at hormonpreparatet legen foreskrev til henne førte til kunstig eggløsning. Denne eggløsningen vil ikke lenger være der etter graviditeten.

Under graviditeten blir Rakel fortalt at hun stråler. Hun er uenig, men forteller ingen hvor sterkt selvhatet utvikler seg i takt med at hun legger på seg. Vektøkningen gjør at hun kaster opp igjen, og nå skjer det nesten daglig. Hun skylder på morgenkvalme, og ingen mistror henne. Vektøkningen gjør også at hun spiser mindre enn tidligere, selv om hun vet at hun egentlig trenger mer. Hun får mareritt om mat nettene, og er livredd for å bli overvektig etter fødselen.

Barnet blir født to måneder for tidlig, og må tilbringe noen uker i kuvøse. Rakel måtte ta keisersnitt. Hun er fryktelig sliten. Etter kort tid utvikler Rakel fødselsdepresjon. Hun får hjelp av en psykolog til å komme gjennom det, men det tar tid.

I barnets første leveår fortsetter Rakel å kaste opp daglig. Hun går ned noen graviditetskilo, men veier likevel mer enn hun gjorde før graviditeten. I løpet av to år med ekstrem trening, kommer hun endelig ned på BMI 19 igjen. Fremdeles hater hun kroppen sin, nå kanskje enda mer enn tidligere, men hun prøver å overbevise seg selv om at hun er fornøyd. Rakel tenker på mat hele tiden, og har vansker med å konsentrere seg i samtaler med andre. Hun og barnefaren er også påpasselig med at barnet får nok mat, og sunn nok mat. Lørdagsgodteri vil de ikke at barnet skal bli vant til, det blir uansett nok godteri på barnebursdager.

Etter hvert som barnet vokser til, blir det klart at barnet har kraftige lese- og skrivevansker.

Rakel fyller 30 år. Hun har greid å beholde BMI 19 ved hjelp av underspising, oppkast og ekstrem trening. Nå har kjæresten begynt å påpeke at hun ser sliten ut, og at hun kanskje bør roe ned treningen noen hakk. Rakel prøver å le det bort, men innerst inne skjønner hun at han har rett: Hun orker ikke egentlig å bruke energi på barnet. Han konfronterer henne med at han ikke har sett henne spise sjokolade på flere år. Rakel blir redd. Hun vil ikke bli avslørt. Hun spiser en bit mørk sjokolade foran øynene på ham, og vinner ny, midlertidig tillit.

Når Rakel fyller 35 år, kryper vekta langsomt oppover igjen, til tross for at vanene hennes ikke har forandret seg. Hun føler seg ikke lenger så bra. Hun har søvnproblemer, angst og depresjon. Håret har blitt tynt og livløst, og hun opplever regelmessige smerter i brystet. En dag brekker hun ankelen, og det blir klart at hun har benskjørhet. Hun innrømmer også overfor legen at hun har smerter i brystet. Hun får EKG-scanning og blir umiddelbart innlagt på sykehus. Etter sykehusoppholdet blir hun litt bedre, men ettersom hun har normal vekt er det ingen som mistenker at hun har en spiseforstyrrelse. Hun får fortsette å underspise, men får beskjed om å la være å trene inntil hun blir bedre. For første gang går Rakel med på å la være å trene. Hjertet hennes blir aldri bra nok til at hun tør å trene igjen, og legene sier også nei.

Når Rakel fyller 37 år, er helsa hennes fremdeles så dårlig at legene spår at hun ikke blir eldre enn 50 år.

19 kommentarer

maja

06.06.2014 kl.18:01

WoW!!

Dette gav meg gåsehud!!

You know..

<3

10.06.2014 kl.20:43

Hei

Har aldri kommentert på en blogg før ? så ja, en gang må bli den første. Først vil jeg bare si at jeg har lest masse på bloggen din, og lært utrolig mye, selv om det kanskje ikke går helt inn. Problemet mitt er at jeg ikke vet helt i hvilken grad mat er problematisk for meg. For som med alt annet i livet mitt svinger dette så til de grader. Jeg er 28 år nå, og skjønner egentlig ikke når alt dette startet. Jeg har stort sett vært fornøyd med vekta mi, og aldri tenkt på at jeg skulle slanke meg. Tror kanskje jeg hadde minst komplekser da jeg veide mest, med en daværende bmi på omtrent 22. (Egentlig ønsker jeg ikke å oppgi bmi her, men for å illustrere min situasjon føler jeg det er nødvendig.)

I de senere årene har vekta vært litt opp og ned, uten at jeg egentlig har gjort så mye med det, men stort sett har jeg har hatt en bmi på rundt 19-20. Har egentlig vært fornøyd med det, men tidligere ikke følt meg særlig vel med en lavere vekt. Det siste året har jeg allikevel fått et noe mer problematisk forhold til mat. Jeg mener selv jeg ikke har en spiseforstyrrelse, for jeg føler jeg ikke passer inn noe sted. For det første føler jeg meg for gammel (er 28 år, og synes det er utrolig flaut å slite med dette nå)for å utvikle noe sånt, og for det andre har jeg ingen restriksjoner i forhold til godteri (spiser heller det enn mat i mange tilfeller). Og for det tredje har jeg ikke mistet følelsen av sult, jeg bare nekter meg mat allikevel.

De siste årene har jeg hatt det veldig vanskelig i forhold til en del andre ting i livet mitt, og dette har slitt meg ut noe helt voldsomt. For omtrent et år siden oppdaget jeg at jeg hadde lagt på meg litt (ikke mye, par kilo), men for meg føltes det da helt forferdelig. Jeg bestemte meg for å prøve å få mer kontroll på vekta, og man kan vel si at jeg stort sett det siste året har brukt det meste av tiden min på «prosjekt vekt». Dette såkalte prosjektet har gått litt i bølgedaler, men nå ligger bmi`en min på omtrent 17,7, noe den har gjort omtrent siden jul. Jeg vet innerst inne at dette ikke er bra, for selv om det ikke virker sånn finnes det et snev av fornuft her inne et sted. Problemet er bare at det svinger sånn. I det ene øyeblikket kan jeg se at jeg er tynn, og tenke at jeg skal spise mer, mens jeg i neste øyeblikk bare tenker at jeg må spise minst mulig fordi det ikke er farlig å ha den vekta jeg har nå. Jeg greier aldri å finne en middelvei, og får helt angst når jeg har spist «for mye». I ukedagene har jeg ligget på 800-1000 kcal per dag, men noe mer i helgene. Dette ender alltid med at jeg søndag kveld føler meg totalt mislykket, og tenker at jeg må bli flinkere til uka. Telling av kalorier og ambivalens i forhold til mat opptar nesten hele dagen min, også mange kvelder/netter.

I starten tror jeg egentlig alt handlet om å få kontroll på noe, i og med at jeg har mistet litt kontroll på det andre som foregår i livet mitt. Og det fungerte til en viss grad, i og med at det har dempet de andre vonde tankene mine. Nå har det derimot blitt litt mer problematisk enn jeg hadde forestilt meg, og jeg synes det er så utrolig vanskelig å finne tilbake til slik det var før. Er livredd for å legge på meg for mye, og veier meg hele tiden. Redd for at jeg ikke skal lykkes med prosjektet mitt, for da er det virkelig slik at jeg ikke mestrer noe som helst. Vet det høres helt idiotisk ut, men sånn er det faktisk i hodet mitt.

De siste dagene har jeg derimot prøvd ikke å telle kalorier i så stor grad som tidligere, og det har gått greit et par dager, selv om jeg spiser lite mat. Utelater ofte mat om jeg føler jeg har spist noe annet usunt. Føler meg sulten hele tiden, og kunne nok spist alt mulig om jeg bare hadde tillatt meg selv det, men det er jeg overhodet ikke klar for å gi etter for. Vet at jeg helt sikkert angrer etter noen dager, og at jeg da vil være tilbake til det samme sporet igjen. Tanken på at vekta kommer til å øke, den gjør mer bare kvalm, uten at jeg egentlig skjønner hvorfor jeg er så besatt av det.

Huff, dette ble virkelig bare rot, og jeg vet virkelig ikke hva jeg vil med dette. Kanskje et puff i riktig retning?! Vet sannelig ikke.

Vet heller ikke under hvilket innlegg jeg skal poste dette, men tar en sjans under her, i og med at jeg kjente meg litt igjen her.

Takk for at du deler så mye på bloggen din!

11.06.2014 kl.11:16

Kjære Øygunn (fantastisk navn forresten)!

Jeg vil skrive en kommentar her for å takke deg for det fantastiske arbeidet du gjør med denne bloggen. Det du skriver er en veldig nødvendig motvekt til det man ellers leser om mat og kalorier. Jeg er en av dem som ikke er diagnostisert med noen spiseforstyrrelse, men som ofte lurer på hvor mye jeg hadde fått gjort dersom jeg ikke brukte så mye av tankekapasiteten min på tanker rundt kosthold, trening og kaloriinntak. Jeg har holdt oversikt over hvor mange kalorier jeg spiser, for å "være sikker" på at jeg ikke skal gå opp i vekt (og helst gå litt ned, dersom jeg skal være helt ærlig). Det gir stor sett et for høyt tall i forhold til det kalorikalulatorene sier at jeg bør spise, og jeg klødd meg i hodet og lurt på hvorfor jeg ikke er blitt feit for lenge siden. Slik fråtsing må jo på et eller annet tidspunkt straffe seg? Det var en lettelse å lære at disse kalkulatorene er feil, det er rett og slett jeg som er "flinkere" til å telle kalorier enn folk flest. Hurra for flinkheten, liksom...

Ofte tenker jeg at det ikke er farlig om jeg bare går ned litt, jeg skal jo ikke bli undervektig. (Eller i alle fall bare litt undervektig, det er jo ikke så farlig? Jeg er ei smart jente, og vet at det er feil, men følselser er så himla irrasjonelle!) Dine beskrivelser skremmer meg nok til å røske meg ut av disse tankemønstrene, og revurdere om det er så viktig å ha bmi under 20.

I dag har jeg slettet kaloritellingsappen på telefonen min. Nå vil jeg prøve å bruke hjernekapasiteten på noe annet. Takk!

sjokoladeilomma

12.06.2014 kl.13:16

maja: :) <3

sjokoladeilomma

12.06.2014 kl.14:40

Anonym: Hei!

Så hyggelig! Og hyggelig at du legger igjen en kommentar også :)
Det spiller ikke egentlig noen rolle hvorvidt du har en spiseforstyrrelse eller et problematisk forhold til mat. Det spiller heller ingen rolle hvorvidt du passer inn i en bestemt kategori. Det å nekte seg mat er skadelig uansett. Og ut fra hva du skriver er det alvorlig, og går ut over livskvaliteten din i høy grad. Det er umulig å være ?for gammel? til å ha en spiseforstyrrelse. Jeg har møtt folk over 40, og det finnes gamle mennesker som har det også.
De færreste (ja, faktisk!) er HELT innenfor én kategori. De fleste med spiseforstyrrelser har store trekk fra både anoreksi, bulimi og ortoreksi, eller vandrer mellom disse. EDNOS (eating disorder not otherwise specified) er diagnosen man får hvis man ikke passer ?godt nok? inn i en av de andre. Det er flere som dør av EDNOS enn de andre typene spiseforstyrrelser (jeg er ikke sikker på årsaken, men gjetter at det bl.a. handler om store mørketall og kraftig underdiagnostisering, og det at mange unndrar seg hjelp).

Det er også en myte at personer med anoreksi ikke spiser godteri. For det gjør de! Personer med spiseforstyrrelser i alle varianter:
- spiser godteri
- trener ikke
- har aldri vært innlagt
- har aldri vært under bmi 18,5
- er ikke synlig syk
- er sulten
osv osv.
De fleste med spiseforstyrrelser hevder (for andre eller for seg selv) at de ikke kjenner sult. Sannheten er at nesten ALLE kjenner sult, de prøver bare å undertrykke den.

sjokoladeilomma

12.06.2014 kl.14:41

Anonym: Det du skriver om at du har hatt det veldig vanskelig ellers i livet, og dermed ville få mer kontroll på vekta, høres ut som en typisk utløsende årsak til spiseforstyrrelser. Vi som får det har det latent (genetisk), men utvikler det ikke uten en utløsende årsak. Sterkt press/stress, traumatiske hendelser, sorg, etc. er veldig vanlige utløsende årsaker.
Det verste her er at slanking og vekttap ofte bare gjør problemene verre: Det forsterker angst og depresjon, og blir en ond sirkel. I tillegg blir man rigid, food-obsessed, ocd-aktig, ukonsentrert osv.

Bmi 17,7 er under den kliniske grensen for anoreksi, du vet det? Det er en farlig lav bmi, kroppen din kan få organsvikt når som helst. Mange overlever i årevis, men like mange dør raskt. Jeg har hørt om flere tilfeller der personer døde etter bare en måned eller to, og det er ikke så rart: Menneskekroppen kan jo ikke leve lenger uten mat enn fire uker, og hvis man da spiser ¾ av det man burde hver dag i et år, så sier det seg selv at det forkorter levealderen. Matematisk sett er det enkelt å forstå.
Personlig prøvde jeg daglig å skremme meg selv til å slutte å nekte meg mat, men jeg klarte det ikke. Joda, jeg var redd, men det gjorde ingen forskjell. Her er mer om HVA som fikk meg til å snu: http://letsrecover.tumblr.com/post/85708771545/i-dont-want-to-die-but-why-cant-that-get-me-to-stop

Jeg skjønner godt at det er sånn det er i hodet ditt. Det er ikke idiotisk i det hele tatt! (Har vært der selv også.) Husk at det er ingen vei utenom: Enten blir du frisk, eller så dør du. Så enkelt er det. Husk at nå er det ikke DU som har kontroll over livet ditt, det er spiseproblemene som har kontroll over livet ditt. Husk at følelser er bare følelser: De kan ikke skade deg, og de går alltid over. Recovery er vanskelig, men fullt overkommelig. Det er verdt det. På SÅ MANGE MÅTER.

Du må gjøre alt du kan for å legge fra deg vekt-angst. Det finnes ingen ?feil? kropp, verken når det gjelder vekt eller fasong. ALLE kropper er fine kropper. Anbefaler å ta en titt på thenuproject.com! Jeg insisterer også på at du slutter å veie deg. Vekta kan ikke fortelle deg NOE du trenger å vite. Punktum! Dessuten har du en set point weight, det har du sannsynligvis lest om her inne? Spør meg hvis ikke, så skal jeg utdype!

sjokoladeilomma

12.06.2014 kl.14:41

Anonym: Kjempebra at du prøver å redusere kaloritellinga. Gjør ditt beste for å ikke utelate mat i etterkant av ?usunn? mat; det gjør ingenting bedre!
Det er også slik at jo mer man spiser i recovery, jo langsommere går man opp i vekt! F.eks hvis Nina spiser 2000 kalorier, går hun opp et kilo i uka i et halvt år. Hvis Nina i stedet spiser 3000 kalorier, går hun opp fem kilo på to måneder, deretter 0,5-1 kilo per måned. Hvis Nina spiser 3000 kalorier, reduserer hun i tillegg dramatisk sjansen for å bli overvektig senere, hun reduserer sjansen dramatisk for å ende opp med ?det farlige magefettet?, og hun gir kroppen muligheten til å finne set point weight. Altså er det bare fordeler ved å spise 3000 kalorier. På samme måte er det bare ulemper ved å spise 2000 kalorier: Hun forblir i overlevelsesmodus, hun øker sjansen dramatisk for å bli overvektig senere, øker sjansen dramatisk for å ende opp med ?det farlige magefettet?, og hun øker sjansen dramatisk for å dø tidlig, fordi skadene aldri ble reparert.
Kort oppsummert: Spiser du 3000 kalorier vil vekta IKKE øke og øke, men stoppe når du når set point weight.

En annen ting er at den beste måten å bli kvitt food-obsession på, er å faktisk følge cravings. Det er sånn de forsvinner!

Jeg vet at mye jeg skrev i svaret mitt var direkte, og kanskje strengt/hardt. Det er med vilje, og det er ikke rettet mot DEG, det er rettet mot spiseforstyrrelsen din: Jeg vil at den skal pelle seg til helvete vekk fra deg, du skjønne kvinne! :) <3

sjokoladeilomma

12.06.2014 kl.14:45

Anonym: Hei og tusen takk! :)
For en hyggelig kommentar! Da jeg leste den på sengekanten i går kveld, vel... da begynte jeg faktisk å grine. Ble så glad :)
Jeg gleder meg over å lese at du VET det du tenker er feil! Og FANTASTISK at du slettet den appen!!! :D
Er det i orden at jeg siterer deg på det du skriver om kalorikalkulatorer?
Stor klem til deg!

13.06.2014 kl.11:28

Siter så mye du vil!

:-)

sjokoladeilomma

13.06.2014 kl.12:24

Anonym: Takk :D

15.06.2014 kl.19:45

Hei igjen!

Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive et så utfyllende svar, det setter jeg utrolig stor pris på. Og nei, du er ikke for direkte, det er faktisk det eneste som kan «vekke» meg. Har lest svaret ditt flere ganger, og kommer helt sikkert til å lese det enda flere ganger. Er jo så ambivalent i forhold til hele vekt og spise greia at jeg enkelte ganger ikke vet opp ned på meg selv, så da hjelper det å lese det du har skrevet. Jeg skjønner jo ikke en gang hvorfor jeg strever sånn etter lavest mulig bmi, og hvorfor jeg stadig har endret grensen for hvor mye jeg kan tillate meg å veie.

Håper du fortsetter å dele av din kunnskap for jeg er sikker på at du inspirerer mange fler enn meg :) Lykke til med veien videre <3

sjokoladeilomma

16.06.2014 kl.13:03

Anonym: Bare hyggelig <3 Lykke til videre du også! <3

Pantora

20.06.2014 kl.09:48

Likte dette og neste innlegg!

Men stusset litt på svaret du ga i kommetarfeltet ovenfor her; "Bmi 17,7 er under den kliniske grensen for anoreksi, du vet det? Det er en farlig lav bmi, kroppen din kan få organsvikt når som helst. Mange overlever i årevis, men like mange dør raskt."

Like mange dør raskt??? Hvor i alle dager får du det fra? Det er jo bare tull. Jeg husker ikke helt tallene men det er vel noe sånn som at en av ti med anoreksi dør, så å skrive at det er like mange som dør som overlever er vel å ta litt i.

sjokoladeilomma

23.06.2014 kl.10:27

Pantora: Takk :)
Hm, der hadde et ord sneket seg med gitt. Du har helt rett! Takk for at du påpeker dette. Ordet "like" skulle jo ikke stå der, det jeg mente å understreke var at "mange dør raskt". Ikke at 50% gjør det.
Jeg var nok bare veldig engasjert da jeg skrev innlegget, og hadde liiitt for sterkt fokus på at spiseforstyrrelser er den mest dødelige psykiske lidelsen vi har. Hehe.

10.09.2014 kl.16:13

Hei igjen!

Bare en oppdatering: Etter tre måneder uten kalortellingsapp veier jeg *tada* akkurat det same som før. Det var visst ikke så dumt å stole på kroppen, gitt. :-D

sjokoladeilomma

15.09.2014 kl.09:28

Anonym: HERLIG å høre! Jeg har samme opplevelse selv, til og med da jeg telte kalorier for å forsikre meg om et minimumsinntak på 3000 gikk jeg ikke opp i vekt. Har hatt helt stabil vekt siden mai, uten å prøve bevisst! :)
Jeg vet jeg spurte om jeg kunne bruke den forrige kommentaren din i et innlegg, og at jeg fremdeles ikke har gjort det... Kan jeg bruke denne også? <3

30.09.2014 kl.15:06

Bruk i veg!

Sandra Marie

14.02.2017 kl.01:05

tankevekker.. men dessverre bare "ord" jeg ikke kan tro på at skjer... og her står det svart på hvitt, selv om det er oppdiktet så bør det jo være mulig..

sjokoladeilomma

07.03.2017 kl.21:35

Sandra Marie: Dessverre føles det ofte som "bare ord", det er en del av det å være psykisk syk. Likevel: Etter over to år står jeg fremdeles for at det jeg skrev i innlegget verken er overdrevet eller usannsynlig. Håper det går bra med deg!

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

27, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits