Men hva med følelsene?

Forleden fikk jeg dette spørsmålet fra en leser:

Hvordan håndtere følelser? Hva sier MM* om dette temaet?
For min del klarte jeg først håndtere maten (over noen år), og til å ha et stort sett normalt forhold til mat. Men mat hos meg ble som hos mange andre brukt for å håndtere følelser - noe som utviklet seg til å bli anoreksia.
Problemet jeg enda kan til tider ha er derfor dette med følelser, hva i huleste gjør man med dem? Vet ikke om du personlig har kommet dit eller har den samme utfordringen, men hva sier det teoretiske grunnlag du støtter om dette?
Ble jo kastet på dør av psykologen i det jeg oppnådde normalvekt og klarte spise "normale mengder" for noen år siden, og når jeg som flink-pike ikke klarte si noe, men mye har slått meg i fleisen siden som jeg ikke vet hva man gjør med (alt fra glede, sorg og andre "merkelige følelser" som hører hverdagen til). Har prøvd å sett etter noe "hjelp"/ teoretisk på dette, men det er virkelig håpløst, så lurer på om du vet noe?

*(En liten oppklaring: MM, MinnieMaud, er recovery-opplegget jeg følger.)

 


(Ikke mitt bilde)


Svar:

Følelser er et veldig stort tema. Det er vanskelig å navigere, og umulig å finne én fasit. Det er derfor jeg har brukt så lang tid på svaret. Iallefall, her er det, jeg håper du fremdeles er her og leser!
Først og fremst må jeg understreke at følelser bare er følelser. Nei, man kan ikke automatisk si at 'følelser er feil' og man derfor ikke skal ta hensyn til dem, for følelser er jo ikke alltid feil. Blir du jaget av et rovdyr og føler deg redd, er det følelsen av redsel som vil kunne redde deg fra å bli spist. Følelser har som regel en svært viktig funksjon for oss.
MEN. I enkelte tilfeller ER faktisk følelsene feil.
Det er ikke alltid enkelt å vite om følelsene er riktig eller feil, men man er nødt til å utfordre følelsene med fornuft når man er i tvil! Før jeg begynte i recovery (og noen ganger etterpå også) følte jeg meg feit. Til tross for at jeg var det motsatte av feit, jeg var alvorlig undervektig. Dette er et tydelig bevis på at følelser kan være feil. Jeg kunne ikke stole på følelsene mine når 'jeg føler meg feit' slo inn. At jeg følte meg feit spilte ingen verdens rolle, for det var ikke sannheten. At jeg følte meg feit var kun et resultat av at spiseforstyrrelsen hadde hjernevasket meg fullstendig, og at underernæring gjorde at hjernen ble kognitivt redusert.
Den eneste måten å 'fikse' denne følelsen på, var å utfordre den med fakta, og deretter overse den totalt. Jeg måtte 'bevise' for følelsen at den var feil.
Jeg kunne ikke gjøre det følelsene mine ville at jeg skulle gjøre (i så fall ville jeg vært død før jeg fylte 30).
 


(Ikke mitt bilde)

Slik MinnieMaud, og jeg, ser det, er restriktive spiseforstyrrelser redd og slett fobi for mat. Nå virker det sikkert som om jeg leker bezzerwizzer og påstår at det er umulig å håndtere følelser ved hjelp av mat. Men det er ikke det jeg sier.
Se for deg at du har fobi for edderkopper. Det som da skjer når du ser en edderkopp, er at følelsen av sterk angst skyter opp i deg. Den logiske reaksjonen på angstfølelsen er å deretter unngå edderkopper for all fremtid. Det kurerer ikke angsten, men det løser problemet på kort sikt. På den måten 'bruker' du flukt-reaksjonen for å unngå edderkopper.
Hvis vi bytter ut ordet edderkopper med mat, blir effekten den samme. Følelse av sterk angst, flukt-reaksjon, unngåelse. Effekten blir nøyaktig den samme, bortsett fra ett veldig viktig moment: Vi kan leve uten å treffe på edderkopper hver dag. Vi kan ikke leve uten mat.

På sett og vis svarer du på ditt eget spørsmål, hvis vi ser litt indirekte på det. Du skriver at du utviklet anoreksi fordi du brukte mat for å håndtere følelser. For å dermed kunne bli kvitt spiseforstyrrelsen, må du gå motsatt vei. Du er nødt til å se fobien din i hvitøyet, enten gradvis eller alt på én gang. Du må utfordre deg selv på 'fearfoods', og utfordre deg selv på dine egne spisemønstre.

Å eksponere seg selv for fobier er verken morsomt eller behagelig. Jeg kjenner personer som har grått hver dag i en måned, men som likevel fortsatte fremover fordi de hadde håp om at det skulle bli bedre. Og det ble bedre. Det blir alltid bedre.
Men hva om det ikke blir bedre? Vel, jeg kan garantere deg at dersom man ikke prøver å bli kvitt spiseforstyrrelsen, vil livet bare bli verre (helt til man dør av skadene, selvfølgelig).

 


(Bytt ut 'spider' med 'food', så har du en fin analogi! Ikke mitt bilde)


Mange, ekstremt mange, pasienter er frustrerte fordi deres behandler vil jobbe med reernæring først, og følelser etterpå. Meg selv inkludert for to år siden. Men uansett hvor feil dette ser ut til å være, er det faktisk veldig riktig. Når behandleren sier at første prioritet er å få hjernen til å fungere kognitivt igjen ved hjelp av reernæring og vektoppgang, er det ikke en løgn. Det er ikke noe de sier fordi de vil se pasientene bli feite, og heller ikke noe de sier fordi de tror de vonde følelsene er oppspinn. De sier det fordi det er sannheten, fordi det er sånn det fungerer.
Redusert kognitiv fungering, som jeg nevnte tidligere, er den viktigste grunnen til at ting blir bedre ved vektoppgang og reernæring. Underernæring tuller alvorlig med hjernen, og jo mer underernært man blir, desto verre har man det. Man føler seg stadig feitere, får stadig flere 'fearfoods', blir stadig mer isolert. Dersom man i stedet blir gradvis mer ernært, vil man føle seg stadig mindre feit, få stadig færre 'fearfoods', og bli stadig mindre isolert. I tillegg blir man mer sulten på livet, og man får interesser, hobbier, venner og gleder tilbake. Ingen av disse godene kommer gratis, man må jobbe for dem, og man må stole på at disse godene kommer som en belønning når man reernærer seg selv.
En gylden regel er å tenke på hvordan livet var før spiseforstyrrelsen. Hadde du ikke angst før spiseforstyrrelsen begynte å snike seg inn i livet ditt, vil du ikke ha angst som frisk. Dersom du mot formodning fremdeles sliter med sterke, vonde følelser etter at du har oppnådd set point weight og vært stabil der over lang tid, kan jeg bare anbefale terapi. Terapi for å lære å håndtere følelsene. Det er mulig.
Man kan selvfølgelig gå i terapi for å få hjelp med følelsene samtidig som man gjennomfører reernæring og vektoppgang, det er faktisk å anbefale med tanke på å unngå tilbakefall. Likevel er det ikke mulig å bli kvitt følelsene man sliter med, dersom man ikke samtidig reernæres og går opp i vekt.

 


(Redusert kognitiv fungering. Ikke mitt bilde)

Som sagt, i recovery er reernæring og vektoppgang alfa og omega. Man kommer ingen vei uten. Dersom man i recovery 'bruker' mat for å håndtere følelser på følgende måter, er det skadelig:
- Restriksjon, underspising, nekte seg selv matvarer eller måltider
- Nekte seg selv å spise før/etter kl XX:XX
- Gi selv selv 'lov' til å spise først etter en treningsøkt
- Kaste opp e.l.
Dersom man i recovery 'bruker' mat for å håndtere følelser på følgende måter, er det IKKE skadelig:
- Spise fordi man kjeder seg, er glad, er sint, er trist, etc
- Spise mekanisk, uten å bry seg om smak, lukt, konsistens, etc
- Spise 'to porsjoner' av et måltid fordi man har lyst på mer
- Spise 'mer enn normalt'

Alle disse fire siste punktene er måter å spise på som alle friske, normale mennesker gjør iblant. Vi kan ikke bedrive 'mindful eating' hele tiden, og vi kan ikke spise logisk. Logikken vår vet ingenting om nøyaktig hvilke næringsstoffer kroppen trenger her og nå: Det er dette vi har cravings til. I recovery spiller det ingen rolle hvorfor man spiser, hvordan man spiser, eller om man spiser mer enn planlagt. (Med mindre man underspiser, eller kun spiser 'safefoods'!)
Dersom man opplever å ha store følelsesmessige problemer rundt mat selv om man er frisk fra spiseforstyrrelsen, tør jeg påstå at man ikke er frisk fra spiseforstyrrelsen ennå: Den mentale delen gjenstår. Den kan fikses relativt enkelt ved hjelp av terapi.

Jeg vil meddele at psykologen du forteller om, mangler enorme lagre av peiling på spiseforstyrrelser. Ingen psykolog (eller noen andre, for den saks skyld) bør oppfordre pasienter til å 'spise normalt' og 'oppnå vekt XX'. Det å 'spise normalt' er altfor lite mat, dersom man går ut fra at 2000 kalorier per dag er normalt (det er det ikke). Det å oppnå vekt XX er irrelevant, fordi et vekttall ikke sier noe som helst om helse. Det kan selvfølgelig være greit å ha delmål når det angår vekttall, for eksempel at man først og fremst må komme over bmi 18 (altså over bmi-grensen for anoreksi), men å bestemme seg for hva man skal veie som frisk er umulig og veldig uforsvarlig.

Til slutt, to sitater fra DENNE bloggen (som jeg anbefaler!!):

How come my body image gets better day by day if I am gaining weight?

The guilt should not stop you from eating. Eating will in time stop the guilt!

 


(Ikke mitt bilde)

Håper dette ga et svar på det du lurte på! Hvis jeg misforsto spørsmålet ditt på noen som helst måte, blir jeg bare glad om du tar kontakt igjen!

 


#spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #anoreksi #bulimi #ortoreksi #ednos #følelse #følelser #fornuft #angst #fobi #hjerne #kognitiv #behandler #behandling #helse #syk #sykdom #frisk #recovery #spørsmål #svar #QA #eksponering #vekt #undervekt #ernæring #underernæring #fakta #vitenskap #tips #råd #hjelp

7 kommentarer

12.05.2014 kl.14:57

Hei. Takk for svar :)

Tror vi har et litt ulikt syn på restriktive spiseforstyrrelser, eller at mine problemer er mer sammensatt enn at det kun har vært anoreksia/ spiseforstyrrelse, men blant annet en utvikling av depresjon (som forsåvidt litt morsomt sett ble mye mye verre av medisiner) i forfriskningsløpet av sf.

Jeg spiser variert og det folk flest ville sagt som sunt, men dette er et hverdagsvalg - lever ikke etter noen regler, kalorigrense eller lignende. Har jobbet svært hardt med følelser omkring mat, og det blir slått hardt ned på hver gang det forekommer "tulltak" av spiseforstyrrelserelaterte følelser og handlinger. Så inntrykket er at jeg er så si reernært.

Problemet er at når det for eksempel som nå er eksamensperiode, jeg opplever at jeg blir stresset, føler prestasjonspresset og at jeg ikke er god nok (osv) begynner jeg fort håndtere det med mat hvis jeg ikke er bevist omkring det (dvs. kjæresten min merker det før meg, og tar som regel tak i det). Derfor mener jeg at det for min del er en sammenheng mellom andre følelser og sf for min del. For det er ikke nødvendigvis følelser om meg selv heller, men generelt sett følelser (som hvis jeg gleder meg veldig til noe, savner noen osv) at jeg kan begynne tulle med maten.

Det blir litt som "den rosa elefanten": hvis du tegner en rosa elefant (her følelsesene) på vinduet og ser på den så er den svært tydelig. Hvis du derimot ser forbi elefanten på utsikten bak vinduet, så merkes den ikke så godt lengre. I mitt tilfelle har jeg sett bort fra følelsene med sf og flyttet fokus over på tulling med maten. Nå som jeg ikke tuller med maten, eller snuser (som også var et fokusflytt for min del, derfor jeg sluttet i januar da jeg følte meg klar for det) vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre med denne store rosa elefanten som jeg stirrer så intenst på. Det er liksom helt annerledes å håndtere "vanlige" følelser vs fobifølelser. Vanskelig å utfordre lykkefølelsen for eksempel, men fremdeles vanskelig å kjenne på...

Som du sier, kanskje det er på tide å søke opp hjelp igjen.

Ble vel et litt langt svar, håper du skjønte litt av hva jeg mente. Setter stor pris på din mening omkring temaet og ser at noe selvsagt også gjelder meg, og du fikk meg til å tenke litt -og det er stort sett alltid bra :)

sjokoladeilomma

12.05.2014 kl.15:32

Anonym: Skjønner hva du mener! Uansett om disse følelsene er relatert til SF eller ikke, det er tydelig at følelsene er der. Da er det jo ikke maten du trenger å jobbe med, det er følelsene du sliter med som må jobbes med.
Jeg kan bare gi det samme svaret som jeg ga i innlegget, dog. Det eneste jeg kan anbefale deg, er terapi. Det er ingen skam i å gå til psykolog! Faktisk mener jeg at alle kunne hatt godt av psykolog i løpet av livet. Flere voksne slektninger av meg, har såpass store problemer med stress, angsthåndtering, følelsesregulering, etc., at jeg er bekymret for at de aldri kommer til å benytte psykolog for det. Det ville ha gjort at de fikk det så mye bedre!

sjokoladeilomma

12.05.2014 kl.15:33

Anonym: Ja, og. Jeg er veldig glad du fant det, at jeg ikke var så treig at du ikke orket å vente mer :)

sjokoladeilomma

12.05.2014 kl.16:17

Anonym: Jeg leste kommentaren din én gang til, og fant ut at jeg kan/bør svare mye mer:

'Så inntrykket er at jeg er så si reernært': Jeg vet ingenting om når du begynte i recovery, og vet ingenting om hvorvidt du har spist nok (2500+ kcal) hittil i recovery, og hvor nært din optimale vekt du er. Så spørsmålet om hvorvidt du er reernært er umulig for meg å vite, og det er uansett ikke noe man vet før man har vært stabil i vekt over tid (minst 2 mnd).
Dersom du har spist 2500+ kcal de siste månedene, og har vært stabil i vekt i et par måneder, kan det hende kroppen fremdeles ikke er ferdig med reparasjoner. Kanskje den trenger mer tid, og alt er på plass om et halvt år? Det kan hende det er nok å gi det mer tid.

Eksamensperiode, stress, prestasjonspress: Slike situasjoner fører ofte til tilbakefall, enten det er kortvarig eller langvarig. Mange som har blitt friske
fra SF, må passe godt på i slike situasjoner, og dersom det oppstår livskriser av noe slag, fordi de da er utsatt for tilbakefall. En person som har vært frisk i 20 år, kan oppleve tilbakefall i en livskrise. Det er viktig å ha verktøy, og å tørre å be om hjelp dersom man ikke klarer å unngå tilbakefall selv.

Tulling med maten: Nå tok jeg for gitt at med tulling mener du underspising? Det er ikke sikkert det er det du mener, så nå spør jeg.

'Vanlige følelser" versus "fobifølelser': Kompliserte 'vanlige' følelser kan fort oppstå når man er i ferd med å bli frisk fra SF. Mange føler seg bombardert av følelser, i motsetning til hvordan det opplevdes å være midt i spiseforstyrrelsen (fordi det 'nummet' følelsene). Det kan forklares som at det ER de samme følelsene som har vært der hele tiden, men de oppleves tusenvis av ganger sterkere fordi det er så lenge siden sist man kjente dem. En annen forklaring på sterke følelser er gjenopptatt hormonproduksjon i (og etter) recovery. Hormoner kan medføre humørsvingninger.

Altså, det KAN hende følelsene gir seg om en stund, og at det blir lettere å 'fokusere' på livet etter hvert.
Dersom det ikke gir seg er terapi det beste alternativet, som nevnt.

Klem til deg!

12.05.2014 kl.18:09

Takk for svar igjen :)

Har hatt stabil vekt de siste to årene, og vil anta dette er en set-point-vekt (spiser til jeg er mett og når jeg er sulten). Og lå relativt høyt på kaloriinntaket når jeg var innlagt, for kroppen ville ikke legge på seg med "vanlig beregnet kostliste".

Men du skriver liksom at følelsene og sånn kan komme underveis i recovery, og at mange har problemer med magen osv, vondt i kroppen og lignende. Nå kan det hende at min kropp bare er ufattelig treg i reaksjonsevnen, men sliter enda med magen og har svært vondt i ledd og muskler (men det er nok litt som med "nummenhet i følelser under sf" for har siden 10års alderen slitt veldig med det)

Hentyder til tulling med maten som restriksjoner, underspising ja.

Ser på ingen måte det å gå til psykolog som noen skam. Problemet er vel heller at jeg aldri har funnet en psykolog som jeg føler forstår meg :)

sjokoladeilomma

13.05.2014 kl.10:28

Anonym: Stabil vekt de siste to årene og høyt kaloriinntak får det til å høres ut som du er fysisk frisk. Samtidig skriver du at du fremdeles sliter med magen, og har vondt i kroppen. (Dette gjelder dersom høyt kaloriinntak = 2500+. "Vanlig beregnet kostliste" da jeg var innlagt var på, gjett hva? 2000. 2000 er faktisk mindre enn friske mennesker spiser, og er for lite i i recovery også.)

Vondt i kroppen kan ha flere årsaker, men erfaringen min tilsier at det stort sett kommer av væskeansamling. (Da mener jeg at det har skjedd meg, og veldig mange andre kjente/bekjente.) Høy grad av væskeansamling, altså i den grad at det "slår ut" på vekta, går over etter en tid i recovery. Jeg har ikke lenger så mye væskeansamling at det vises utenpå. Likevel har jeg iblant vondt i ankler, hofter osv, og det blir styggvondt dersom jeg er i mye aktivitet. Jeg kan faktisk ikke gå tur i 2-3 timer uten å måtte betale for det i form av smerter dagen etter, og nesten ikke kunne gå. Dette har aldri skjedd tidligere i livet, så det er absolutt relatert til SF. Og jeg har ikke lav bentetthet, så det er ikke noe galt med skjelettet. Grunnen til at det skjer nå, er nesten garantert at kroppen ikke er helt ferdig reparert ennå. Det er derfor den "sier fra" når jeg kjører den litt for hardt, slik at jeg skal slappe av og la reparasjonene være i fred.
Dette kan ta tid, og det er ikke noen fasit på når man er "ferdigreparert". Spesielt dersom du i perioder har underspist i recovery. Ett mini-tilbakefall (f.eks. 2 dager) legger til noen ekstra dager i recoveryprosessen. Altså vil flere (jevne) mini-tilbakefall kunne bli noen måneder ekstra.

Det blir nok feil å si at kroppen din er treg i reaksjonsevnen :) Kropper har ikke nøyaktig samme behov, selv om de er veldig like. Det er også slik at noen kropper tåler litt mer enn andre på enkelte områder. Det er mange, mange faktorer som spiller inn i forhold til hvor lang tid reparasjoner tar, og hvor kraftig skadene eventuelt er. Selv ble jeg overrasket over intensiteten på en god del. Jeg følte meg ikke SÅ syk, f.eks. har jeg aldri vært tvangsinnlagt, og jeg har møtt behandlere/leger som har (uten å mene det) bagatellisert alvorlighetsgraden av symptomene mine.

Nå babler jeg i vei her, håper det gir noen mening i det hele tatt??

Bra du ikke ser på det å gå til psykolog som noen skam :) Ja, det å finne "riktig" psykolog kan være utfordrende. Men heldigvis langt fra umulig. Bare husk å vurdere om ting kan bli verre om du ikke orker å bruke energi på å finne en psykolog som funker for deg.

Klem!

sjokoladeilomma

13.05.2014 kl.10:31

Anonym: Og husk, det er ikke noe fasitsvar på hvor lang tid det tar å bli frisk. Gjennomsnittstiden er ca 18 måneder, altså 1,5 år. Det kan ta mye lengre tid også, jeg mener å ha hørt ei venninne (eller flere?) si at det tok den mer enn tre år. Det varierer veldig!

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits