Hvordan kjøre sitt eget løp når man møter motstand?


(Ikke mitt bilde)

- Stol på deg selv.
Din recovery er DIN. Ingen andres. Det er kun du som vet hvilke retningslinjer du følger, hvorfor du følger dem, hva målene dine er og når du er frisk. Selvfølgelig kan det hende man ikke alltid vet sitt eget beste, men det er sjelden andre vet mer om ens eget beste (hvis man virkelig prøver å bli frisk, naturligvis). Dersom noen hevder ting du er uenig i, og ditt syn på ting er basert på forskning (eller du kjenner mange andre det har fungert for): Stol på din egen dømmekraft. 


(Ikke mitt bilde)

- Vær en 'shopper'.
Bruk behandlere til det du trenger, ikke til å gi deg feil råd. Bruk behandlere til fysisk oppfølging og til å takle følelser. Bruk behandlere til å diskutere problemstillinger du er usikker på. La behandleren skreddersy opplegget ditt dersom du ikke klarer det selv.
 


(Ikke mitt bilde)

- Ikke stol blindt på alt du hører.
Det finnes flust av ulike retningslinjer for samme problemstilling. Man kan ikke tro på ti ulike retningslinjer samtidig. Dessuten kan ikke ti ulike retningslinjer være like riktige: Det kan hende det behandleren din sier er feil.
Psykologen min har sagt mye jeg mener er feil, blant annet at jeg kommer til å bli overvektig med opplegget jeg følger, og at jeg aldri var så tynn at det kunne ha kostet meg livet. (Dersom du ikke ser de samme feilene som jeg ser, SI FRA, så skal jeg forklare det!)
Dette betyr ikke at ALT psykologen sier er feil: Det meste er sannsynligvis riktig. Men ikke stol blindt på alt! Psykologer er også bare mennesker, og alle mennesker kan gjøre feil. 
Et eksempel på dette: Du har sikkert hørt både det ene og det andre når det gjelder å bli frisk. Noen sier at man kan bli helt frisk, andre sier at man aldri blir helt frisk. Det sier seg selv at én av disse påstandene må være usann. 
 


(Ikke mitt bilde)

- Men legen min sier at...
Hvor mange leger kan kalles spesielt interesserte i spiseforstyrrelser? Allmennspesialister er nettopp det, spesialister på allmennmedisin. De har et bredt kunnskapsområde og vet en del om veldig mye. De har ikke ett spesialområde, ergo er de ikke allvitende om spiseforstyrrelser med mindre de har en spesiell interesse for det.
Spiseforstyrrelser innebærer at symptomer ofte betyr noe helt annet, eller krever helt annen behandling, enn det gjør for friske personer. Dersom legen din ikke er klar over dette, men i stedet behandler deg som en ikke-spiseforstyrret person, kan det få alvorlige konsekvenser. True story.

 


(Ikke mitt bilde)

- Men ernæringsfysiologen min sier at...
Det er lurt for mange å ha ernæringsfysiolog. For noen er det riktig å telle kalorier på egenhånd, for andre er det lurt å ikke telle kalorier, men følge en kostliste.
Men merk: Velg ernæringsfysiolog med omhu! Mange er svært dyktige. Noen har slanking og vektnedgang som sitt spesialfelt. Sistnevnte type er gjerne opphengt i 'sunn' mat' 'riktig' porsjonsstørrelse og lignende ting som faktisk ikke passer inn i recovery.
Mange ernæringsfysiologer er ikke spesialister på spiseforstyrrelser: De er spesialister på næringssammensetning i matvarer. Det er to forskjellige ting. På grunn av dette vil sannsynligvis noen ernæringsfysiologer anbefale et daglig kosthold med 2000 kalorier. Det er altfor lite, selv for de fleste friske mennesker.
Cathrine Borchsenius, for eksempel, som jeg som regel er veldig enig med, uttalte i avisen at 'personer som strever med mat og kropp ikke bør prøve 5:2-dietten'. Det er sant i og for seg, men hvorfor noen i det hele tatt bør prøve 5:2-dietten er ubegripelig for meg. Dessuten utløses svært ofte spiseforstyrrelser av nettopp dietter, og man vet ikke på forhånd om man er disponert for å utvikle spiseforstyrrelser heller. (Det kan hende avisen vred noe på utsagnet hennes, så jeg skal ikke være altfor bastant her, men dersom hun faktisk sa nettopp dette er jeg veldig uenig.)

 


(Ikke mitt bilde)

- Men blodprøvene mine er helt fine.
Helt fine blodprøver er svært vanlig når man er midt i spiseforstyrrelsen. Det betyr ikke at verdiene i realiteten ER helt fine: Det er umulig med så dårlig ernæring. Årsaken til de fine blodprøveresultatene er at restriksjon/underspising er ekstremt stressende for kroppen. Stresshormonet kortisol strømmer gjennom hele kroppen, og dette får immunforsvaret til å skyte i været og fungere bedre enn normalt (for en stund). Etter hvert vil langtidseffektene av forhøyet kortisol enten føre til autoimmun sykdom (kroppen angriper sine egne celler som om de var fremmede) eller immunsuppresjon (bli veldig syk veldig ofte).
En annen faktor som gjør at blodprøvene ser helt fine ut, er katabolisme. Katabolisme = Kroppen 'spiser' sine egne celler, altså ødelegger den sine egne celler for å kunne frigjøre nok energi til å opprettholde livsviktige funksjoner (som pust og hjerteslag). Katabolisme resulterer i at det ser ut som verdiene er bedre enn de i virkeligheten er: Systemet florerer av energi (kortisol og energi fra drepte celler), det vises ikke på blodprøver at kroppen spiser opp seg selv.
 


(Ikke mitt bilde)

- Men de sier noe er galt når jeg forteller at jeg har smerter. De sier at det ikke er bra hvis helsetilstanden min ikke er stabil.
Recovery er ikke uten risiko. Helbredelse er en risikofylt reise. Man kan oppleve alt fra pankreatitt, eksem og allergi til reernæringssyndrom.
Stabilitet og helbredelse er ofte gjensidig utelukkende tilstander. (You have to break a few eggs to make an omelet.) Stabilitet er sjelden et tegn på bedring, det er snarere et tegn på at progresjonen står stille. Stabilitet kan være en veldig skjør fase, og et lite vindpust kan få hele systemet til å kollapse. Systemet blir sterkere hver gang det gjennomgår prøvelser, på samme måte som immunforsvaret blir sterkere ved å overkomme sykdom og utsettes for bakterier (i moderat grad, selvfølgelig, sykehusbakterier er noe annet!). Den som har influensa annethvert år, får som regel svakere utgaver enn den som har influensa hvert tiende år.
Noen tilstander må tas tak i med én gang, for eksempel reernæringssyndrom og pankreatitt (som kan være dødelig). I andre tilfeller bør man som oftest begynne med å vente og se: Blir jeg gradvis bedre eller verre? Kan det hende kroppen min bare må gjennom dette?
Vær i alle tilfeller bevisst på symptomene du opplever og behold tett oppfølging med behandler/lege.
 


(Ikke mitt bilde)

- Men de sier jeg er frisk.
Ingen behandler kan påstå at du er frisk. Ingen utenforstående kan påstå at du er frisk. Den eneste som kan vite noe som helst om det, er du selv! 

 


(Ikke mitt bilde)

- Men de sier målvekten min er xx kilo. De sier jeg skal beholde denne vekten.
Min kjære venninne M fortalte meg nylig at hun i fjor gikk ned 2-3 kilo (ikke med vilje). Hun gikk opp disse kiloene igjen naturlig, men det vekttapet gjorde med henne var følgende: Hun kjente seg veldig stressa mesteparten av tiden. Konsentrasjonen ble dårligere. Depressive tanker kom snikende, og lykkefølelsen avtok. Hun fikk søvnvansker. Hun fikk lettere hodepine.
Dette sier noe (mye!) om at kroppen ikke har godt av å bli 'tuklet' med. Selv om det bare var snakk om et par kilo, reagerte kroppen hennes veldig negativt. 
Mange som har gått opp i vekt etter en restriktiv spiseforstyrrelse, har sannsynligvis vanskeligere for å kjenne slike negative reaksjoner på for lav vekt. Dette er fordi spiseforstyrrelser i seg selv er en svært effektiv signal-demper (man mister kontakt med kroppen). Signalene dempes ikke hos personer som ikke er disponert for spiseforstyrrelser, men det betyr ikke at de kroppslige reaksjonene er annerledes: De er nøyaktig de samme. Ingen kropp har godt av å veie mindre enn de er designet for å veie, og ingen behandler kan vite hva din kropp er designet for å veie! (Det er det bare kroppen selv som vet.)

 


(Ikke mitt bilde)

- Men de sier jeg må spise sunt, at jeg skal spise 2000 kalorier. De sier at jeg kan bli kvitt bulimi ved å spise 2000 kalorier.
Behandlere verden over oppmuntrer pasienter til å begynne å trene igjen så fort som overhodet mulig, stanse vektøkningen og begynne å redusere kaloriinntaket igjen, unngå overspising, oppnå laveste nivå på bmi-skalaen og kalle seg frisk, spise proteiner/unngå karbohydrater, spise karbohydrater/unngå fett, spise noen typer fett/unngå andre typer fett, at pasienten ikke er for undervektig, at pasienten går for raskt opp i vekt. Og så videre.
INGEN av disse advarslene kommer fra bevisbasert materiale! 
En pasient i recovery som spiser 2000 kalorier per dag vil gjenopprette vekt, men ikke reparere skader. Forbrenningen vil forbli svært redusert fordi det aldri kommer nok energi inn til å reversere det enorme energiunderskuddet. Det kommer aldri nok energi inn til at alle biologiske funksjoner kan fungere optimalt igjen. Jo lenger pasienten forblir på 2000 kalorier, jo mer effektivt lærer kroppen å skru av biologiske funksjoner (så den kan minimere nivået av katabolisme så mye som mulig). Det er ikke uvanlig at pasienter som kun spiser 2000 kalorier per dag, etter mange år opplever å gå opp i vekt av så lite som 1800 kalorier. Det betyr ikke at hun/han må redusere kaloriinntaket for å bli kvitt de nye kiloene, tvert imot betyr det at hun/han må øke matinntaket for å gi kroppen mulighet til å reparere de biologiske funksjonene en gang for alle.
Det er ikke automatisk noe galt i å spise 2000 kalorier i recovery. Sammenlignet med en aktiv spiseforstyrrelse er det himmelsk for kroppen å få 2000 kalorier! Likevel vil fysiske skader både forbli der og forverres helt til kroppen får nok energi (3000+) til å reversere disse skadene. 

 


(Leptin coming to save the day! Ikke mitt bilde)

- Men de sier jeg kan utvikle overvekt/overspisingslidelse.
Dette er: FEIL. Dersom du spiser mer enn 'normale mengder' i recovery, bidrar dette til å reparere skader. Ikke noe annet. Ekstrem sult er svært vanlig i recovery, og det er IKKE det samme som overspisingslidelse. Ekstrem sult oppstår fordi du er i minus på tusenvis av kalorier, og kroppen trenger faktisk alt den kan få. Ekstrem sult (og vanlig sult også) forekommer av en grunn, det betyr at kroppen trenger påfyll av mat. Jo bedre ernæringstilstanden blir, jo mer forsvinner ekstrem sult. Dette er ikke noe jeg bare tror eller synes, det er fakta. Beviset er leptin.
Leptin er et appetittregulerende hormon. Hos personer med overspisingslidelse har som regel leptinproduksjonen vært kronisk redusert hele livet. Med andre ord har de aldri produsert nok leptin til å regulere sult- og metthetsfølelsen.
Skal man få økt apetitt som fører til tvangsspising eller overspising, må fettcellene produsere for lite leptin. (Dersom du ikke hadde for lav leptinproduksjon før spiseforstyrrelsen, vil du heller ikke ha for lav leptinproduksjon etter spiseforstyrrelsen.)
Fettceller produserer for lite leptin når fettmassen i kroppen reduseres, og produserer mer leptin i takt med at fettmassen øker. Altså er det ikke mulig å utvikle overspisingslidelse i recovery, fordi utviklingen skjer motsatt vei (henger du med?): I dette tilfellet er fettcellene krympet til å begynne med, derfor kjenner man ekstrem sult. Jo mer fettcellene vokser, jo mindre ekstrem sult kjenner man: Fordi fettcellene altså vokser, og dermed produserer mer leptin.
Jo mer man spiser, desto raskere vil ekstrem sult avta. Jo mer fettcellene vokser, desto mindre mat vil man kjenne behov for, noe som igjen fører til at fettcellene slutter å vokse seg større. (En god sirkel, altså.)
Jeg er selv et levende eksempel på at det er slik det fungerer! Jo mer jeg har gått opp i vekt, desto mindre sulten har jeg følt meg. 

 


(Ikke mitt bilde)

- Men familien min er bekymret for matvanene mine.
Hvorfor skulle de ikke være det? De har sett hva dine tidligere matvaner har gjort med deg. Det er vanskelig for dem å ha tillit til at det skal fungere denne gangen. Dessuten lever så godt som alle i den tro at et sunt kosthold er ekstremt viktig: Men definisjonen av 'sunt kosthold' varierer enormt fra person til person, og nesten alle mener at de selv sitter på løsningen (meg selv inkludert). Husk at dine matvaner er dine matvaner, det er like viktig som at livet ditt er ditt eget. Dine matvaner er faktisk ikke noen andres sak.
Ifølge noen (de aller fleste, skulle jeg tro) er matvanene mine helt elendige i recovery: Det har gått mye i 'junkfood' (cheeseburger, frossenpizza, iskrem, sjokolade, loff, etc), og grønnsaker i store mengder gjør meg faktisk litt fysisk uvel, jeg har ikke lyst på grønnsaker i det hele tatt.
Dette er faktisk helt greit! Rett og slett fordi kroppen min vil ha (og desperat trenger) store mengder lett tilgjengelig energi for å reversere det massive energiunderskuddet. Det går an å reversere det med grønnsaker også, men jeg orker ikke tanken på å spise så store mengder mat når jeg kan velge noe enklere. Disse matvanene kommer til å endre seg. De har allerede begynt å endre seg: Nå har jeg lyst på frukt igjen, det hadde jeg ikke den første måneden. Jeg får stadig mindre cravings for Grandiosa og McDonalds, og stadig mer cravings for pasta, brød, gryterett og lignende. Dette henger sammen med energiunderskudd, som nevnt, og det henger sammen med leptinproduksjon (se forrige avsnitt). Jo bedre ernæringstilstanden blir, jo mer jevner ting seg ut, og matvaner blir mer og mer normale.

 


(Ikke mitt bilde)

- Familien min tror ikke på at opplegget mitt er bra for meg, hvordan forklarer jeg hvordan det fungerer?
Det er veldig fristende å fortelle familien alt om hvordan opplegget fungerer, og hva forskning viser. MEN: Det kan være skummelt. Familiemedlemmene dine kan være (mentalt) utilgjengelige for ny informasjon som 'bryter' med en oppfatning de har hatt hele sitt liv, og dersom vedkommende klarer å plukke i stykker argumentene du kommer med og stille spørsmål ved det som du ikke er forberedt på, kan det føre til at du begynner å tvile på din egen dømmekraft.
En tilnærming som ofte fungerer mye bedre, er å legge vekt på at dine tidligere forsøk ikke hjalp deg. Hjalp det å underspise for å kurere din bulimiske adferd? Nei? Så fortell familien din nettopp det. Du kan også finne (skikkelig!) informasjon om hva overspisingslidelse er, plukke ut informasjon derfra, og bruke dette til å understreke for vedkommende hvor tydelig det er at du ikke har en overspisingslidelse (fordi du ikke passer inn i kriteriene i det hele tatt).
Legg også gjerne vekt på hvordan restriktiv spising har ødelagt livet ditt. Fortell hvordan det føles å tenke på mat absolutt hele tiden, ikke ha konsentrasjon, ikke klare å fokusere på samtaler, og alle de fysiske skadene og symptomene. Dette er faktorer som vil forbli i livet ditt med mindre du slutter å være restriktiv.
Du kan også nevne at klinisk undervekt er mer enn tre ganger så dødelig som klinisk overvekt (og da er det snakk om overvekt med bmi over 30!), og vise til forskningen HER.

 

(PS. Som jeg sa, stol på deg selv. Du trenger (og bør) ikke stole blindt på alt jeg sier heller. Men jeg står 100% inne for minimum 80% av dette innlegget! Dersom det er noe du er uenig i eller tviler på, blir jeg glad om du sier fra.)

 

 


#spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #anoreksi #bulimi #ortoreksi #ednos #informasjon #helse #råd #tips #veiledning #psykolog #lege #behandler #behandling #fakta #kropp #undervekt #overvekt #vekt #normalvekt #bmi #kalorier #mat #spise #forskning #leptin #appetitt #hormon #familie #fett #celler #ernæring #næring #blodprøve #symptom #syk #frisk #energi #recovery

14 kommentarer

prinsessen

02.04.2014 kl.14:55

WOOOOW! du er såå utrolig isnpirerende. Og så vakker du er!

Hadde blitt såå smiiilende om du tok en titt innom bloggen min <3

Xoxo Prinsessen. blogg.no !

Helene

02.04.2014 kl.19:43

Du er en tøffing. Og skulle du trenge noen til å minne deg på det, bare les ordene dine. Om og om igjen.

Lena Ludvigsen -

03.04.2014 kl.01:53

Jeg vil maile dette til alle leger i landet. Jeg vil ha det i VG. I går helst

vilblifrisk

03.04.2014 kl.21:16

Jeg blir så rørt av å lese denne bloggen din jeg!!! Så langt du har kommet siden vi møttes i sommer! Du er så klok, reflekter og ikke minst kjempe flink. Jeg er mektig imponert. Keep up the good work, frøken :)

Maria

04.04.2014 kl.23:19

<3

sjokoladeilomma

05.04.2014 kl.12:50

prinsessen: Takk :)

sjokoladeilomma

05.04.2014 kl.12:50

Helene: Tusen takk for det, vakre du! <3

sjokoladeilomma

05.04.2014 kl.12:51

Lena Ludvigsen: Oi, dæven! Takk! Ble ganske satt ut nå :)

sjokoladeilomma

05.04.2014 kl.12:51

Maria: <3!

sjokoladeilomma

05.04.2014 kl.12:51

vilblifrisk: Tusen hjertelig, kjære deg! Det varmer virkelig <3

Pantora

08.04.2014 kl.22:54

Liker aller best nr 1, hehe ;) Neida, joda, det du lister opp er jo vanlige smeller man går på, og du kommer med mange viktige poenger/løsninger/tips!

sjokoladeilomma

09.04.2014 kl.10:05

Pantora: Godt å høre at du likte det :)

Rannveig

21.06.2014 kl.19:11

Jeg har problemer med ernæringsfysiologen som stadig setter meg på en 2000 kalorigrense. Jeg har gjenopprettet vekten med denne kalorimengden, men har jo lest mange steder at jeg trenger 2500 +? Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro nå. Det er så vanskelig å vite om jeg bare skal fortsette med 2000 eller øke og se om vekten øker? Er veldig redd jeg skal legge mye på meg av det. Ernæringsfysiologen sier også hele tiden at dersom jeg går for mye opp, kan vi alltids justere den litt, og det gjør meg kjempenervøs i tilfelle jeg blir så tung at hun menerj eg burde bli mindre igjen..

sjokoladeilomma

23.06.2014 kl.10:43

Rannveig: Håper det er ok at jeg sier det, men hadde jeg vært deg ville jeg sluttet å gå til denne ernæringsfysiologen. Jeg gjetter at vedkommende holder mest på med vektnedgang + hjelpe folk å få et sunnere kosthold? Og generelt ikke kan så mye om spiseforstyrrelser?
Grunnen til at du gjenopprettet vekten med 2000 kcal, er overlevelsesmodus: Altså at kroppen aldri fikk NOK energi til å reparere skader i det hele tatt, og aldri fikk NOK energi til at den tør å stole på deg. Dermed fortsetter den å ''reservelagre'' fett bare for sikkerhets skyld, slik at den har noe å spise neste gang du sulter den. Den eneste måten å komme ut av overlevelsesmodus på, er å øke matinntaket og droppe trening. Du må spise nok til å øke forbrenning og reparere skader. Og, som du sier, dette betyr 2500+. Helst 3000+.
Det kan hende du går opp noe i vekt i begynnelsen, men dersom du er på set point vekt (din optimale vekt) nå, vil du gå tilbake til den etter litt tid. Kroppen vil alltid streve for å få være på set point vekt. Dersom du legger på deg noe av å øke kaloriinntaket, er det som regel en BRA ting; det er ofte noe kroppen trenger for å være i stand til å optimalisere forholdet mellom muskelmasse og fettmasse, og for å være i stand til å redistribuere vekten jevnt over hele kroppen. Dersom du legger på deg noe av å øke kaloriinntaket, kan det også være så enkelt som en av disse to: 1) Du har fortsatt mange, mange skader igjen å reparere, og du opplever væskeansamling. Væskeansamling må til, fordi det beskytter ''byggeplassen'' der reparasjoner foregår, og gjør at reparasjonene går raskere (celler transporteres raskere i vann!). 2) Du trenger å veie litt mer.
''At dersom du går for mye opp''?! Unnskyld meg, men INGEN, ikke engang en ernæringsfysiolog, har noen forutsetning for å vite hva DIN optimale vekt er. Dessuten er det ingen som bare ''går opp i vekt i det uendelige''. Dette er bare tull. BMI er bare tull. Noen ekstremt få har naturlig vekt på BMI 18,5. Noen ekstremt få har naturlig BMI på 30. Nesten alle mennesker har naturlig vekt på BMI 21-28. DETTE er normalen! Dessuten, folk med BMI 25-30 lever LENGER (!) enn folk med BMI 18-24.
Min tidligere psykolog ba meg om å bestemme meg for hvilken vekt jeg skulle ''stoppe'' på. Hah! Hadde jeg hørt på ham ville jeg ha stoppet på BMI 23, og brukt ekstremt store ressurser på å holde meg der (=sultet meg). For min naturlige BMI er ikke 23. Den er nærmere 25. Og det er helt ok.
Det skal også nevnes at jeg har spist 2500-3500+ kalorier hver dag siden nyttår. Har jeg blitt feit? Nei! Jeg gikk opp mesteparten av vekten i januar, en del i februar. Siden har jeg ikke gått opp i vekt (!!). Det som har skjedd, er økt forbrenning og en lykkeligere kropp. Jeg kommer IKKE til å vurdere verken å kutte ned på matinntaket eller å prøve å komme ned på en lavere vekt.
Det at folk spiser 2000 kalorier er dessuten en myte. De fleste voksne kvinner spiser nærmere 2300-2700, og har stabil vekt.
Håper du kan vurdere å enten snakke ordentlig med ernæringsfysiologen din om at hun/han tar feil, og viser fram dette: http://www.youreatopia.com/blog/2011/9/14/i-need-how-many-calories.html
Eller, bytter ernæringsfysiolog, eller finner en annen type behandler.
Masse klemmer <3

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits