Om ernæring og reernæring, næringsopptak og kosthold

Dette innlegget kommer ikke til å forklare kaloribehov. Det har jeg skrevet mange ganger allerede, blant annet HER og HER.
Siden jeg begynte å blogge i januar, med innlegg om mat, kropp, vekt, kalorier, spiseforstyrrelser og behandling, har jeg fått en del kommentarer. Blant annet kommentarer fra personer som er uenige i det jeg skriver om. Ikke misforstå meg, jeg blir ikke irritert over at noen er uenige! Men noen av kommentarene har fått meg til å mistenke at jeg av og til har formulert meg altfor dårlig, eller altfor kort.
Ergo handler dette innlegget om mine tanker rundt reernæring og ernæring.

Her er ting jeg kanskje har gitt et feilaktig inntrykk av at jeg mener, men som jeg faktisk ikke mener:
 


(Ikke mitt bilde)

- At man bør og må spise fastfood.
Niks. Alt er bedre enn ingenting! Jeg har skrevet mye om at fastfood kan være mer funksjonelt i recovery enn semi-prosessert eller uprosessert mat (som henholdsvis kyllinggryte eller grønnsaker). Det betyr ikke at man er nødt til å spise fastfood. Årsakene til at jeg har skrevet at fastfood er funksjonelt, er:
1) Det er i første omgang mye viktigere med energi inn (til å reparere skader) enn vitaminer og mineraler inn.
2) Kroppen bruker mye energi på å fordøye uprosessert mat (f.eks. rå gulrøtter), en del energi på å fordøye semi-prosessert mat (f.eks. hjemmelaget gryterett), og svært lite energi på å fordøye ultraprosessert mat (f.eks. fastfood). Dersom man spiser en gulrot, vil kroppen fort bruke mye av energien som gulroten inneholder, til å fordøye gulroten. Dermed sitter man igjen med svært lite ekstra energi til reparasjoner.
3) Dersom man kun spiser uprosessert mat, må man dermed spise enorme mengder mat for å i det hele tatt ha mulighet til å gi kroppen nok energi til å reparere seg selv. Det samme gjelder semi-prosessert mat, men i mindre grad. Dersom du derimot spiser fastfood i stedet for kyllingwok, får du inn (nesten) like mye (netto) energi som du faktisk spiser, og behøver ikke ta hensyn til hvor mye energi du forbruker på å fordøye maten i tillegg.
4) Fastfood hjelper mye mer på en oppblåst, løs mage enn fiberrike grønnsaker gjør. Dette er på grunn av fettet og karbohydratene, som stabiliserer mage og tarm mye bedre enn fiber. (Vel å merke er fiber ypperlig dersom du har forstoppelse!)
5) Dersom man skal kunne bli helt frisk fra en restriktiv spiseforstyrrelse, er det alfa og omega å eksponere seg for mat man er redd for. Eksponerer du deg aldri for fastfood, er sjansen liten for at du tør å inkludere dette som en liten del av et variert kosthold som frisk. Vi lever i en verden der fastfood er en del av livene våre, og det er mer produktivt å erkjenne at det er der enn å forsøke å unngå det for enhver pris. Nesten alle drikker brus, spiser is eller kjøper pølse i brød av og til, og det er det ikke noe galt med. Det er også slik at dersom man lytter til kroppens signaler, blir man mye lykkeligere enn dersom man nekter seg selv ting som man får nytelse av. Dessuten, dersom man nekter seg selv mat man har lyst på, er det veldig vanlig at angsten øker rundt denne typen mat og man til slutt ender opp med å 'sprekke' og 'overspise' nøyaktig den matvaren man forsøker å unngå. 
(For øvrig anbefaler jeg å lese DENNE
 


(Ikke mitt bilde)

- At man skal kutte ut grønnsaker og frukt fullstendig.
Selvfølgelig er vitaminer og mineraler kjempeviktig, og ikke noe man bør kutte ut. Jeg er tilhenger av å spise noe frukt og grønt hver dag! Argumentet mitt for å redusere inntaket av frukt og grønnsaker i recovery, er:
1) Fiberrik mat som frukt og grønnsaker gjør ikke en løs eller oppblåst mage bedre i det hele tatt. Nesten alle i recovery opplever å ha mageproblemer over lang tid. Dette er fordi en kropp som blir sultet, skrur ned forbrenningen for å overleve. Resultatet av redusert forbrenning og lavt matinntak er at tarmene 'glemmer' å opprettholde bakteriekulturen (som er nødvendig for å fordøye maten man spiser), og en forsvunnet bakteriekultur må bygges opp igjen før magen kan bli bra. Altså, er du i recovery er det nesten garantert at du er dårlig i magen i utgangspunktet, og mye fiber gjør magen verre.
2) Frukt og grønnsaker er nesten alltid 'safefoods' blant personer med restriktive spiseforstyrrelser. Som nevnt over er det kjempeviktig å eksponere seg for mat man er redd for (fearfoods), ellers kommer man ikke videre. Det er selvfølgelig ikke noe galt i å ta det gradvis, for eksempel ved å eksponere seg for 1-2 nye matvarer hver uke! Og det er heller overhodet ikke nødvendig å kutte ut frukt og grønnsaker, det holder i massevis å for eksempel fylle opp mindre enn halve middagstallerkenen med grønnsaker.
Du kan selvfølgelig spise så mye grønnsaker du bare vil: Så lenge det kommer i tillegg til annen mat. Men vær obs på at store mengder frukt og grønnsaker kan gjøre mageproblemene dine mer langvarige.
3) Du har kanskje hørt om 'the thermic effect of food'? 'The thermic effect of food' brukes til å beskrive energien kroppen vår bruker til å spise (bite, tygge og svelge) og prosessere (fordøye, transportere, forbrenne og lagre) mat. Vi forbruker energi ved å forbrenne kalorier.
Å prosessere proteiner er det som krever aller mest energiforbruk: Energiforbruk ved proteiner estimeres å være så høyt som 30%. Motsetningen er for eksempel fett fra melkeprodukter. Dette prosesseres så lett at den termiske (?) effekten er liten, kanskje så liten som 2-3%. Energien som forbrukes til å prosessere karbohydrater er et sted midt imellom disse to.
4) På grunn av punkt 3 bør du kutte drastisk ned på proteiner dersom du spiser mye av det. Du bør også kutte ned på proteiner fordi kroppen bare kan ta opp en viss mengde av proteiner; og alle overflødige proteiner du spiser etter dette vil komme ut av kroppen igjen (ergo har du fått i deg mye mindre energi enn kroppen trenger, og mageproblemene dine blir verre enn nødvendig fordi du fyller opp tarmene med kroppslig avfall).
5) 'The thermic effect of food' er ikke et argument for å unngå karbohydrater, selv om det kreves en del energi for å prosessere den. For karbohydrater er et av de viktigste næringsstoffene du kan gi hjernen din, både i recovery og som frisk. Å bygge opp hjernen kognitivt igjen etter en restriktiv spiseforstyrrelse, er svært vanskelig (kanskje umulig) uten karbohydrater.
6) Ingen kan leve av et kosthold som kun består av grønnsaker. Ikke engang vegetarianere og veganere gjør det! Vegetarianere og veganere spiser også belgfrukter, bønner, korn, fett, saus, dressing, etc. Uten karbohydrater og fett (og passelige mengder protein) ville kroppen over tid ha vist klare tegn på underernæring. Det samme skjer hos mennesker som KUN spiser godteri, hamburgere, brødskiver osv. Kroppen vår er ikke designet for å leve av én type næring. Vi trenger variasjon. 
 


(Cravings eller restriksjon? Ikke mitt bilde)

- At cravings kun dreier seg om fastfood.
Nei. Jeg mener at man alltid bør følge cravings (spise det man har lyst på), at kroppen selv regulerer hva den trenger, og at den signaliserer dette. Antakelig tenker kanskje noen at cravings ikke gjelder av ulike årsaker, for eksempel 'jeg har ikke ekte cravings fordi jeg er sukkeravhengig', 'jeg har ikke cravings fordi jeg aldri føler meg sulten' eller 'jeg har ikke cravings fordi kroppen min er annerledes enn alle andres'.
1) Altså. Det hevdes at det er mulig å utvikle sukkeravhengighet. Det kan godt hende. Men avhengighet og cravings er ikke det samme! Dersom du for eksempel har sukkeravhengighet, da: Gjør et forsøk på å halvere sukkerinntaket ditt i en uke. (Denne halveringen skal du selvfølgelig erstatte med andre ting.) Dersom du nå aktivt kjenner etter om det finnes noe du har lyst på (som ikke er godteri) når du er sulten, tror jeg absolutt det skal være mulig å kjenne cravings etter alt fra smeltet ost til tomatsuppe. Og kjenner du cravings etter ost eller tomatsuppe, snakker vi virkelig ikke om avhengighet.
(Merk: Dette er ikke noe jeg kan mye om, men det er dette jeg TROR. Det har også fungert for meg. Men jeg har ikke lest dette noe sted, det er kun fra mitt eget hode!)
2) Dersom du aldri føler deg sulten, er det ikke rart du ikke helt vet hvordan du kjenner cravings. Da er ikke hovedproblemet at du ikke kjenner cravings, men at du ikke kjenner sult! Kjenner du ikke sult, er det på tide å jobbe for å få sultfølelsen tilbake. Kort sagt: Spis mye og spis ofte! Etter hvert vil kroppen signalisere at den vil ha mat, og cravings kommer i samme slengen.
3) Kroppen din er ikke annerledes enn alle andres. Punktum. (Dette er noe ekstremt mange med spiseforstyrrelser feilaktig tror.) Du er et menneske. You are not a unicorn. 
 


(Veiing = Triggerwarning! Ikke mitt bilde)

- At veiing ALLTID, UTEN UNNTAK, er noe svært negativt.
Jeg mener NESTEN det, men ikke helt. Jeg tar selvkritikk her, for jeg har nok aldri spesifisert noe annet enn det som står i forrige setning.
Pantora skrev at det kan være veldig uforsvarlig å ikke veie pasienter. Der er jeg enig, men jeg har aldri husket dette aspektet! (Takk til deg<3)
Dersom pasienten er midt i spiseforstyrrelsen, veier seg selv uansett, eller er i ferd med å gå ned i vekt, er det selvfølgelig viktig at helsepersonell holder øye med vekta!
Når jeg har skrevet at jeg er fullstendig imot veiing (både å veie seg selv og å veies av behandlere), snakker jeg altså om pasienter i recovery! Pasienter som har gått opp i vekt så mye at det er synlig for andre, som spiser nok til å øke forbrenningen, som er i recovery fordi de virkelig prøver å bli friske (i motsetning til meg for to år siden, da jeg lot som jeg prøvde å bli frisk, men i realiteten var sykere enn noensinne).
Nå som jeg har gått opp i vekt og er veldig klar på at jeg tenker å bli frisk, stoler behandleren min på meg. Dessuten er det lett for både ham, meg og andre å se det dersom jeg går mye ned i vekt igjen. 1-2 kilo vektnedgang vil ikke vises godt, og så små forandringer er dessuten ikke noe mål på recovery: For en økt forbrenning og væskeansamlinger som forsvinner, vil absolutt vises som vektnedgang, til tross for at jeg spiser mer enn jeg har gjort på sju år.
MEN. Dersom din behandler er bekymret, og ønsker å ha en tallfestet oversikt over fremgangen din, er såkalt blind-veiing en god idé. Ingen kan kreve at du skal vite hva du veier: Dersom noen påstår det, har de åpenbart ikke peiling på pasientrettigheter og brukermedvirkning. (Blir du nektet blind-veiing, bytt behandler!)
Hovedgrunnen til at jeg er en så sterk motstander av veiing, er at det kan være en enorm trigger. De fleste som opplever tilbakefall, opplever tilbakefall på grunn av rask vektøkning i begynnelsen, noe som blir ekstremt tydelig når man blir konfrontert med vekttallet. Og det kan like gjerne foregå den andre veien: Pasienten veies hos sin behandler, og ser på displayet at hun/han har gått ned x antall kilo. Vektnedgang (utilsiktet eller med vilje) er det beste spiseforstyrrelsen vet, og den kommer til å gjøre alt den kan for å bruke det mot deg: Nå har den fått lillefingeren, og den vil prøve å ta hele hånda.
 


(Ikke mitt bilde)

- Overvekt og undervekt finnes ikke.
Jeg mener absolutt at det finnes: Jeg er bare ikke helt enig i det mange hevder. Jeg tror ikke på 'normalvekt' (les: det som kalles klinisk normalvekt, som er bmi 18,5-25), jeg tror på 'set point weight'. Det er noe helt annet.
Slik jeg ser det, trenger man slett ikke å være overvektig dersom man har en bmi på 28. Dersom man derimot har set point weight på 25, men spiser mye mer enn sultfølelsen tilsier og ender opp på bmi 28, da er man overvektig. Det samme gjelder dersom man har set point weight på 25, men konstant spiser mindre enn sultfølelsen tilsier og ender opp på bmi 22, da er du undervektig.
Noen få mennesker (ikke mange!) har en naturlig set point weight på bmi 18,5. Andre mennesker (ikke mange her heller) har en naturlig set point weight på 30. For alle andre er ikke noen av disse ytterpunktene å anbefale.
Jeg leste forleden en kronikk av en professor/førsteamanuensis (eller lignende, jeg har også dessverre glemt navnet hennes) i Adresseavisen. Kronikkforfatteren kritiserte begrepet 'normalvekt', med den argumentasjonen at det faktisk er et fåtall mennesker som naturlig havner i kategorien 'normalvekt'. Dersom begrepet 'normalvekt' faktisk skulle ha stemt, måtte vi ha satt noe sånt som bmi 21-28 (-ish) for at det skulle være normalen. Normalen er jo faktisk det som er mest vanlig!
 


(Ikke mitt bilde)

-  At det ikke finnes noen som helst helserisiko knyttet til overvekt.
Det finnes naturligvis forskning som knytter klinisk overvekt til helserisiko eller helseproblemer. MEN: Selv om forskning viser at overvekt (spesielt ekstrem overvekt) innebærer helserisiko, indikerer den samme forskningen også at:
1) Vi vet ikke med sikkerhet hvorvidt all denne helserisikoen er forårsaket av en direkte fysisk mekanisme i fettvevet (adipose tissue). (Altså har man ikke funnet en direkte sammenheng mellom klinisk overvekt og sykdom, man har kun funnet ut at det i enkelte tilfeller opptrer samtidig: Og det er ikke et bevis.)
2) Forsøk på å gå ned i vekt har ingen permanent virkning for de aller fleste.
3) Selv om vektnedgangen har permanent virkning, vet vi fremdeles ikke hvorvidt en tidligere (klinisk) overvektig person opplever den samme reduserte helserisikoen som en naturlig tynn person.
4) Klinisk overvektige personer med gode helsevaner har lav sykdomsrisiko, selv om de er klinisk overvektige.
Dessuten: Det å ha høyere helserisiko enn gjennomsnittet gjør deg ikke til et dårlig menneske eller en utolererbar samfunnsbyrde! Svært mange ulike kategorier av mennesker har høyere helserisiko enn gjennomsnittet, men vi stigmatiserer ikke disse gruppene på den samme stygge måten vi diskriminerer overvektige.
En annen faktor som bør nevnes, er at 'eksperter' verden over til stadighet roper ut hvor farlig overvekt er. Faktum er faktisk at undervekt (selv bare noen få kilo) over lang tid, medfører en enormt mye større helserisiko enn overvekt! Der undervekt viser direkte sammenheng med forkortet levealder, er det sjelden noen dør av klinisk overvekt. (Dette innlegget blir allerede mer enn for langt, men dette punktet utdyper jeg gjerne dersom noen spør) 
 


(Ikke mitt bilde)

- At vektnedgang alltid er noe negativt, og aldri skjer av seg selv.
Det er enorm forskjell på selvpåført vekttap og tilfeldig vekttap. Vekttap kan medføre helsegevinst, og et godt eksempel på det er personer som etter lang tid oppdager at de har en allergi: Mange har allergi uten å vite det. Når vi spiser noe vi ikke tåler, reagerer kroppen negativt. Denne reaksjonen kan for eksempel vise seg som vektøkning, til tross for at man ikke spiser for mye, og til tross for at man spiser variert og balansert. Når man da finner allergenet (det man ikke tåler) og fjerner det fra kosten, opplever enkelte å gå ned i vekt. Da er det ikke vekttapet som er problemet; problemet var den tidligere tilførselen av allergenet.
Vekt er også noe som naturlig svinger opp og ned. Kroppen har alltid en 'set point weight' hvor den kjemper for å være, men selve 'set point'-vekten kan forandre seg gjennom livet.
Omgivelser kan også påvirke vekten, for eksempel enkelte medisiner. Når omgivelsen(e) går tilbake til det normale (personen trenger ikke medisinen lenger), vil også vekten gå tilbake til normalen (for deg, altså 'set point').
Ofte opplever folk til og med å gå ned i vekt som en bieffekt/bonus av å spise mer og/eller bevege seg mer. (Direkte resultat av økt forbrenning!)
Altså: Noen ganger vil du gå opp eller ned i vekt uten å forsøke, men det som er viktig i slike tilfeller er hvordan du ivaretar deg selv uavhengig av slike fysiske forandringer. 
 


(Ikke mitt bilde)

- At man bør bedrive følelsesmessig spising (emotional eating) 24/7.
Nei. Jeg tror ikke det er bra for noen å bedrive følelsesmessig spising hele tiden. Det jeg har ment å si, er at jeg ikke tror det er noe galt med følelsesmessig spising. Jeg vet med meg selv at jeg av og til (ikke ofte) har lyst på noe å spise fordi jeg rett og slett kjeder meg. Eller at jeg har lyst på noe godt fordi jeg er glad. Eller at jeg får lyst på noe søtt når jeg er lei meg (For eksempel hjelper Cola bestandig når jeg har grått!). Og dette ser jeg ikke noe galt med i det hele tatt. For det første føler jeg meg alltid bedre etterpå, for det andre skjer det aldri oftere enn et par ganger i uka (snarere et par ganger i måneden), og for det tredje fører ikke glad-spising av en sjokolade til at jeg legger på meg.
Jeg tror mange i recovery bekymrer seg for om de 'bare spiser av kjedsomhet', og/eller bekymrer seg for hvorvidt de bør spise intuitivt av frykt for at de kommer til å spise altfor mye mat. Denne frykten har ingen rot i virkeligheten, den bunner rett og slett i spiseforstyrrelsesrelatert angst.
Jeg mener heller ikke at det er noe galt med mindfulness. Nå har jeg ikke prøvd mindfulness bevisst selv, men jeg tror det kan være veldig bra å utøve iblant, så lenge man ikke blir fastlåst i det og tror man aldri kan spise uten å bedrive 'mindful eating'. For mennesket trenger å spise ut fra forskjellige behov til forskjellig tid.
Hva angår 'mindful eating', forstår jeg det slik at noen 'misbruker' denne metoden til å sette et øvre kaloriinntak. For eksempel kan vi si at Petra bestemmer seg for å begynne med 'mindful eating' for å klare å ikke spise mer enn xxxx kalorier per dag. Petra forsøker bevisst å smake, nyte og kjenne ordentlig på alt hun spiser og å være tilstede i øyeblikket, og hensikten hennes er at å nyte maten slik at hun ikke skal føle seg sulten på mer mat.
(Dersom Petra har en overspisingslidelse, er dette sikkert en kjempesmart metode! Men her går vi ut fra at Petra IKKE har en overspisingslidelse.)
Men hva om Petra faktisk er sulten på mer mat?
Dersom Petra veier 80 kilo og har et øvre kaloriinntak på 2000, og bruker 'mindful eating' for å holde seg på 2000 kalorier, misbruker faktisk Petra mindfulness som en måte å spise for lite på. Hvorfor? Jo, ettersom Petra veier 80 kilo, trenger hun faktisk omtrent 2300 kalorier per dag. (Ernæringsfysiolog Cathrine Borchsenius, og flere andre, sier at mennesket trenger 35-45 kalorier per kilo kroppsvekt) 
 


(Dersom flere modeller hadde sett slik ut...! Ikke mitt bilde)

- At spiseforstyrrelser KUN skjer fordi vi er genetisk disponerte, og ALDRI skjer på grunn av samfunnets fokus på tynnhet og sunnhet.
Her er stikkordene 'underliggende årsak' og 'utløsende årsak'. Det er ikke det samme! Jeg har aldri ment å si at samfunnets fokus på tynnhet og sunnhet ikke forårsaker spiseforstyrrelser. Tvert imot mener jeg at det i aller høyeste grad forårsaker spiseforstyrrelser! MEN. Jeg mener at fokus på tynnhet og sunnhet absolutt IKKE kan kalles en underliggende årsak. Jeg mener at den genetiske disponeringen ALLTID er underliggende årsak. OG. Jeg mener at den genetiske disponeringen absolutt IKKE kan kalles en utløsende årsak, men at fokus på tynnhet og sunnhet som regel ALLTID er (i hvert fall en del av) en utløsende årsak.
(Ser dere forskjellen, eller ble det rotete?) 
Jeg tror også på at samfunnets fokus på tynnhet og sunnhet kan redusere selvtilliten og skade selvbildet til svært mange, og at det i like stor grad forekommer hos mennesker uten spiseforstyrrelser. Dette resulterer ikke i en spiseforstyrrelse med mindre man er disponert for det, men selv om man ikke utvikler spiseforstyrrelser kan det absolutt få konsekvenser: For eksempel et liv med flere titalls slankerunder (som fører til at man etter hvert ender opp med en høyere vekt enn vekten man hadde i utgangspunktet), et liv med jojo-slanking, et liv fylt med altfor mye følelsesmessig spising (f.eks. daglig trøstespising), eller et liv fylt av selvforakt. 
 


(Ikke mitt bilde)

- At spiseforstyrrelser ALDRI er en måte å takle følelser på.
Jeg mener absolutt at spiseforstyrrelser er (eller kan være) følelsesregulerende. Mange opplever en slags 'nummenhet', og kjenner ikke på så mange sterke følelser.
MEN. Her, som i avsnittet over, mener jeg at denne følelsesreguleringen IKKE er en underliggende årsak. Jeg tror følelsesregulering ALLTID er en direkte konsekvens av underernæring. Jeg tror følelsesregulering ofte er en utløsende årsak (mange opplever at spiseforstyrrelsen oppstår når de er i en livskrise), og at følelsesregulering er/blir er opprettholdende årsak (man opplever at følelsene blir mindre forstyrrende, og ønsker bevisst eller ubevisst å opprettholde denne 'nummenheten' fordi den er behagelig).
Det er også verdt å nevne at nesten alle i recovery føler seg bombardert av sterke følelser. Det betyr ikke at man nødvendigvis har sterkere følelser enn friske mennesker, men at man har vært 'nummen' over så lang tid at man ikke husker hvordan følelsene kjennes. 

 

 


#spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #mat #vekt #kropp #fakta #informasjon #myte #misforståelse #følelser #fastfood #craving #overvekt #undervekt #normalvekt #bmi #tykk #feit #tynn #slank #frukt #grønnsaker #proteiner #karbohydrater #fett #vitaminer #mineraler #kosthold #variasjon #veiing #helse #sykdom #frisk #forbrenning #fysisk #psykisk #mental #sunn #sunnhet

 

4 kommentarer

M

24.03.2014 kl.16:57

Mye oppklarende her! Ble absolutt litt klokere og forstår litt bedre hvordan du tenker :) Men akkurat det med veiing og pasientrettigheter tror jeg ikke alltid stemmer. Der jeg går er det et visst opplegg de følger, en "manual" om du vil kalle det det; og en del av dette er at pasienten skal veie seg og føre inn nummeret/holde oversikt. Man kan så klart ikke tvinges til å gjøre dette, samtidig er det jo på mange måter indirekte tvang, fordi den eneste måten å fortsette i behandlingen er om man følger det fastsatte opplegget. Man kan nekte, men det blir da det samme som å velge å avslutte behandlingen.

Dette er jo noe jeg har vært frustrert over og ikke helt enig med, samtidig ser jeg jo til en viss grad poenget til avdelingen som mener at den beste måten å komme over/gjøre noe mindre triggende faktisk er eksponering. At man bør kunne veie seg uten at dette skal føre en inn igjen i et spiseforstyrrelsesmønster.

Så kan man selvfølgelig diskutere om den beste måten er å flytte fokus BORT fra vekten, og at da vekten(etterhvert som man blir friskere og kommer lengre på andre punkt)automatisk vil bety mindre eller om denne "eksponeringen" som haukeland er så for er det beste.

Jeg heller nok mot det første der så lenge man faktisk er komt godt igang med recovery og gjenopptatt vekt, som du skriver så bra "Når jeg har skrevet at jeg er fullstendig imot veiing (både å veie seg selv og å veies av behandlere), snakker jeg altså om pasienter i recovery! Pasienter som har gått opp i vekt så mye at det er synlig for andre, som spiser nok til å øke forbrenningen, som er i recovery fordi de virkelig prøver å bli friske "

For meg tror jeg nok at det å skulle veie seg når jeg var veldig undervektig og begynte i skikkelig recovery var en ok ting fordi det gav både meg og behandleren en viss oversikt som jeg hadde behov for akkurat(det blir på en måte litt som kaloritelling, det er gjerne noe som kan være positivt i en periode, for å få i seg NOK, men ikke noe man har mål om å gjøre resten av tiden på en måte?) men nå som jeg er såpass frisk som jeg er og er i full stand til å selv ta ansvar for min recovery+ikke har det samme intensive vektoppgangsmålet som i starten så gir ikke veiingen meg NOE positivt. Jeg klarer i stor grad spise etter sult/metthetsfølelse, jeg trener fordi jeg har energi og det gir meg noe positivt og det virker som kroppen begynner å stabilisere seg. Å da få vite hver uke om jeg har en bmi på 21 eller 23, det virker egentlig helt idiotisk og irriterer meg :P

sjokoladeilomma

25.03.2014 kl.12:15

M: Det har du selvfølgelig rett i. Glemte helt å tenke på det. En kontrakt er en kontrakt, og den som skriver kontrakten har rett til å skrive hva han/hun vil. Så lenge tilbudet er frivillig, har pasienten rett til å godta eller avslå tilbudet, og er det tvang... Ja, da er det jo tvang.

Ja... Jeg skjønner også (delvis) hvordan disse behandlingsstedene tenker. Jeg er jo for eksponering jeg også, bare på ca alle andre områder enn veiing. Jeg tror ikke det er noe friskt med regelmessig veiing hos personer uten spiseforstyrrelser heller, med mindre man har helt spesifikke årsaker til det (uten at jeg kommer på noen slik årsak akkurat nå).

Helt enig i det siste der! :)

miriam

26.03.2014 kl.12:25

Da er vi egentlig ganske enig høres det ut som ;-) Jeg sa til terapeuten min at jeg ikke gidder veie meg mer; ihvertfall ikke fast en gang i uken, og for en gangs skyld sa hun det var greit! Men det er litt fordi vi er komt i sluttfasen av behandlingen da ;-)

sjokoladeilomma

26.03.2014 kl.14:53

miriam: Så bra! :D

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits