Hvordan unngå tilbakefall? (Del 3: Behandlere og den mentale prosessen)

Her er del 3 (av 3) i serien Hvordan unngå tilbakefall? Denne delen handler om behandlere og den mentale prosessen.
Denne gangen kommer jeg hovedsakelig til å skrive korte setninger, og ikke utdype dem på samme måte som i del 1 og 2. 

 

- Søk støtte fra omgivelsene. Gå i terapi.
La familie og venner få være der for deg. Du kommer til å trenge støtte iblant, andre ganger trenger du det ikke. At følelser kommer til overflaten i recovery er ingen hemmelighet, men det er likevel vanskelig å være så forberedt at man klarer å takle alt alene. Kanskje trenger du å ha med deg noen du stoler på for å handle nye klær? Eller for å klare å bestille noe på restaurant? Utfordringene kan være nesten hva som helst, og det er alltid bedre å ha noen man kan snakke med.
Det vil også oppstå utfordringer du ikke ønsker å snakke med dine nærmeste om: For eksempel at noen du er glad i trigger deg. Eller for eksempel at du opplever et lite tilbakefall og tror dine nærmeste vil bli veldig redde for deg. I slike tilfeller er det gull verdt å ha en psykolog (eller lignende). 


(Ikke mitt bilde)

- Stol på deg selv. Din recovery er din.
Det er DU som setter dine egne mål. Det er kun DU som kan si når du er frisk. Det er kun DU som vet hvorvidt du spiser noe fordi du liker det, eller fordi du prøver å unngå noe annet. Kort sagt: Ingen andre vet disse tingene, og din sannhet er verdt mer enn andres sannhet om deg og din prosess. Dersom matvanene dine bekymrer noen, er det faktisk deres problem, ikke ditt. (Men du kan jo selvfølgelig velge å snakke med vedkommende og forklare at det du gjør er bra for deg, ikke motsatt.)

- Minn deg selv på hvorfor du vil bli frisk, og bruk dette hver dag.
Dårlig appetitt? Dårlig humør? Angst? Noe annet? Visualiser det du jobber for å oppnå. Selv pleier jeg å se for meg en (passe lang/kort) tunnel, der en kjæreste, en baby, min egen gravide mage, og min bestselger ligger på den andre siden. Jeg vil jo dit for alt i verden! Og da må jeg faktisk gjennom tunnelen.

- Angst er bare en følelse. Følelser er ikke farlig.

- Feir alle fremskritt du gjør!
Og feir på akkurat den måten du vil. Du trenger ikke feire med kake selv om noen andre sier at 'dette må vi feire med kake!'.
 


(Går jo an å feire på denne måten? Ikke mitt bilde)

- Forsøk å være ærlig med andre.
Har du en vanskelig dag, er det sannsynligvis godt både for deg og andre at du er ærlig om det. Du får tatt byrden av dine egne skuldre, og omgivelsene tør i større grad å stole på at du ikke lider i stillhet. 

- Du trenger ikke forsvare deg. Du trenger ikke svare på alt du blir spurt om.
Andres nysgjerrighet er ikke ditt problem. Din komfortsone er verdt nøyaktig like mye som alle andres. 

- Sky dietter, slanketips og kostholdsråd som pesten!
(Med unntak av at du kan spise for mye protein)

- Hold deg unna samtaler om slanking, vekt, kosthold eller annet som virker triggende.
Det samme gjelder instagram-kontoer. Vær ærlig med deg selv: Trigger det?

- Unngå relasjoner som ikke er bra for deg.
Her er det vanskelig å navigere. Men det er (heldigvis) en treningssak og noe man lærer av erfaring. Dersom du ikke har opplevd (eller lagt merke til) negative relasjoner tidligere, bør du være obs på følgende signaler:
- Du føler et ubestemmelig ubehag i samvær med vedkommende.
- Du har vanskelig for å si hva du mener i samvær med vedkommende.
- Du føler deg ofte mindreverdig i forhold til vedkommende.
- Du gjør eller sier alt vedkommende ber deg om, eller du tror han/hun ønsker av deg.
I mange tilfeller er en negativ relasjon mulig å fikse. I andre tilfeller er det ikke mulig. Det er også vanskelig å vite om man bør prøve å forbedre relasjonen eller bare unngå den. Dersom du virkelig er glad i den det gjelder og ønsker et vennskap, er det sannsynligvis verdt å prøve å gjøre relasjonen bedre. (Sett grenser, still krav, senk kravene til deg selv, si hva du mener.) Det kan også hende du er for sliten til å orke å ta tak i det. I så fall er det viktig å huske at der ikke er ditt ansvar, og det er også viktig å huske at mange finner tilbake til hverandre senere, selv etter en lang pause. 

 


(Ikke mitt bilde)

 

- Små (eller store) tilbakefall er veldig vanlig, og skjer nesten alle. 
Ikke bare er det nesten uunngåelig, det er også som regel en bra ting. Ved tilbakefall er det lettere å bli påmint hva man ikke ønsker å gå tilbake til, og det er en fin måte å samle verktøy på. De aller fleste kommer sterkere ut av det etterpå.
(Jeg hadde et semi-tilbakefall i omtrent en uke i måned 2. Matlysten var lik null, og antakelig spiste jeg kanskje halvparten av det jeg skulle en del av disse dagene. Men det gikk over av seg selv, fordi jeg fulgte cravings, ikke var redd for noen matvarer, jobbet med følelsene og visualiserte målene mine.)

- Vær obs på at tilbakefall er vanlig ved livskriser. Vær forberedt.
Bedre føre var! Ta opp verktøykassen (som du kanskje har samlet opp ved tidligere tilbakefall) og ha den lett tilgjengelig. 

- Fall down seven times, stand up eight.

- Behandle deg selv som du behandler dine venner.
Ville du beskyldt en god venn for å se ut som en idiot? For å ikke være bra nok? For å være stygg på grunn av en litt utstående mage? For å være dum?
Nei?
Så hvorfor skulle du behandle deg selv slik?
Jeg tok meg selv en gang i å kalle meg en jævla idiot. Fordi jeg ble oppmerksom på hva jeg gjorde, og etter litt grubling forsto at jeg gjorde det fordi jeg var veldig lei meg og trengte trøst, begynte jeg heller å si til meg selv (innvendig): Lille venn, det går bra. Jeg er her for deg. Du gjorde ikke noe galt. Du er et fint menneske.
Det hjalp. Det hjalp faktisk veldig. 

- Hva er galt med følelsesmessig spising?
Mindful eating og emotional eating er selvfølgelig ikke gjensidig utelukkende. Eller, de er jo gjensidig utelukkende på den måten at de ikke kan utføres samtidig. Men det er faktisk mulig å leve etter begge deler. Jeg mener ikke å si at følelsesmessig spising nødvendigvis er svaret på noen problemer, men jeg mener å si at jeg ikke ser noe galt med det. 
Det å spise is som trøst ved samlivsbrudd er jo en kjent sak. Det leder ingen inn i uføret. Å trøstespise på daglig basis er naturligvis er potensielt stort problem, men da bør man jo ta tak i følelsene som gjør at man trenger trøst hele tiden. Og det er noe annet.
Jeg tror alle former for mindfulness er bra. Selv om jeg mener at man på langt nær trenger det hele tiden. Jeg tror ikke det er mulig å bedrive mindful eating hver eneste gang man spiser. For eksempel kjenner jeg iblant at jeg har behov for å kjede meg med maten, eller kjenner at jeg er så sulten at opplevelsen av å spise/nyte den ikke spiller noen rolle.

- Bli medlem i IKS.
Det er noe av det smarteste jeg har gjort for meg selv! IKS (Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser) er en selvhjelpsorganisasjon hvor man møter andre som sliter med det samme. Ofte deler medlemmer sine erfaringer, både positive og negative (blant annet hva det IKKE er greit at lege/behandler sier til pasienter). IKS arrangerer ofte kurs/seminar der man får mye viktig informasjon. De arrangerer sommerleir hvert år. Man kan snakke med noen som forstår godt hva man går gjennom: Alt det mor og far ikke begriper, møter du mange som forstår her.

- Det tar tid å bli frisk. Gjennomsnittet er to år. Vær tålmodig, og ikke mist håpet, belønningene kommer!

- Lytt til Maria Mena! Eller annen musikk som motiverer deg og gir deg livslyst. 
(Jeg har laget en Spotify-liste, RecoveringSoldiers, som jeg mer enn gjerne deler!)

- Ikke ta alt du blir fortalt for 'god fisk'.
Allerede i punkt nummer én nevnte jeg at du sannsynligvis har blitt fortalt at det er tilstrekkelig å 'spise normalt'. I punktet om set point weight (i del 2) har jeg også nevnt et eksempel på at behandlere kan gjøre grove feil. Begge har jeg utdypet, så jeg velger å understreke poenget mitt med diverse påstander andre pasienter har blitt servert: 

She [psychologist] claims it is all part of my OCD, even though my family and I know it's not. She also warned me about becoming "obsessed with gaining weight"!?

However, I also was in a strange place for a long time, eating around 2000 calories under the supervision of a team that seemed to worry about me overeating.

Nutritionist, as I'm leaving: "Just remember, you don't need to gain any more weight." (and then blahblahblah about how I'm pretty much finished with recovery. After. A. Month.)

I excitedly told my doctor all about what I had eaten and she looked extremely concerned, and essentially said that it was ok for a day or two to eat like that but that I need to eat 'healthier' and should be practicing moderation.

So I just got back from my first therapist appt (specializes in ED's and CBT)?"If you keep eating 3-4 thousand calories a day you will keep gaining weight. a normal diet is 2000." she said it's not natural for me to be so tired after eating because apparently "the refeeding process is supposed to give you more energy so maybe it's your body's way of telling you to not eat so much"...she was also "alarmed that you are swinging from one extreme to another, because that is what you do, and that one day soon you will weigh yourself and it will send you spiraling back into your restriction".

Basically my GP laughed at my suggestion that exercise could be dangerous at certain weights. She asked me what I was doing (I have been doing running, cycling, etc. at the gym) and said this was all "really good". She also laughed when I asked if having a palpitation at the gym was any cause for concern, and said it was totally normal.

As I said, initially she [dietician] encouraged me to eat more. However yesterday she told me to cut back and moderate my eating more. She said that any gain above 500g per week was "not recommended" and she was only telling me this because "she cares" and that "if she did it 4 weeks down the track I'd be angry".

 


(Ikke mitt bilde)

 


#spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #anoreksi #bulimi #ortoreksi #ednos #mat #spis #spise #spising #vekt #kropp #tips #råd #informason #helse #frisk #syk #sykdom #sunt #sunn #usunt #usunn #recovery #eksponering #tilbakefall #relapse #overspising #energi #behov #fysisk #psykisk #mental

5 kommentarer

C

21.03.2014 kl.17:09

Takk for så flotte innlegg!!

Det var mye å ta inn, hjernen min er litt treg for tiden, men jeg kommenterer kanskje om en stund.

Har meldt meg inn i IKS da, bare synd det ikke finnes noe lokallag her jeg bor.

sjokoladeilomma

24.03.2014 kl.10:39

C: Bare hyggelig! <3
Så fint at du har meldt deg inn i IKS. Håper å møte deg der en gang!

C

24.03.2014 kl.18:11

:-) Har meldt meg på sommerleir, skummelt, men håper jeg får plass:)

Vet du skrev her på bloggen at du hadde vært på det, kanskje du skal i år også...? Uansett, synes det virker som en bra organisasjon.

sjokoladeilomma

25.03.2014 kl.12:08

C: Fantastisk! Du får nok plass, påmeldingen har nettopp åpnet (og nordmenn er treige!) ;)
Jeg har tenkt meg dit i år jeg også - etter å ha vært der tre ganger, virker det umulig å ha en sommerferie uten :D
Gleder meg til sommerleiren, håper vi ses der :D

C

25.03.2014 kl.20:18

:-D

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits