Hvordan unngå tilbakefall? (Del 2: Kropp og vektøkning)

(Ikke mitt bilde)

 

Her er del 2 i serien Hvordan unngå tilbakefall? Denne delen handler om kropp og vektøkning.
 

- Ikke bestem deg for hvor mye du skal veie til slutt.
Det er nemlig ikke slik det fungerer. Det er ikke du som bestemmer hva du skal veie, det bestemmer kroppen din. Faktisk trenger du ikke å blande deg i det hele tatt! 

- Alle har en 'set point weight'.
(Jamfør forrige punkt:) Dersom du hypotetisk sett bestemmer deg for at du skal veie 60 kilo som frisk, kan det jo hende du har flaks og at det er der kroppen din ønsker å være. Men sjansen er større for at du tar feil. Vi kan ikke spise logisk, og vi kan heller ikke bestemme vår egen vekt ved hjelp av logikk. La oss si at din set point weight ligger innenfor bmi 25. Det vet du selvfølgelig ikke. Etter en viss tid i recovery oppnår du bmi 21. Du får nå beskjed om at du er normalvektig, og at du bør holde denne vekten.
I teorien skulle det være superdupert og mer enn nok å ha blitt 'normalvektig'. Sannheten er en annen: Dersom du har en set point weight innenfor bmi 25, men stanser på (og strever for å beholde) en vekt innenfor bmi 21, er du undervektig. Og er du undervektig, er du langt fra frisk! 

- Stol på kroppen din. Sett pris på at den holder deg i live.
For den gjør alt den bare kan for å holde deg i live. Og ikke bare det: Den gjør alt den bare kan for å være akkurat på sin egen set point weight! Kort sagt, du kan stole på at kroppen din på egenhånd tar seg av det som er viktig for den. To eksempler på set point weight:
- Du er slått ut av omgangssyken i en hel uke og går ned i vekt. To uker senere veier du (omtrent) nøyaktig like mye som du gjorde før omgangssyken. (Merk: Dette er snakk om en uke, ikke lengre tid med for lite mat. Etter en omgangssyke trenger man vanligvis ikke å spise mer enn vanlig for å reparere skader.)
- Du er på ferie i utlandet, og spiser god mat med påfølgende dessert hver dag. Du går opp et par kilo, men etter en ukes tid hjemme har du uten spesielle tiltak gått ned de to kiloene igjen. 

- Ikke vei deg.
La heller ikke andre fortelle deg hva du veier, dersom behandleren din insisterer på at det er nødvendig med veiing. Ideelt sett bør ikke veiing forekomme i det hele tatt. Både fordi det er blant topp 3 over årsaker til tilbakefall, og fordi det faktisk er fullstendig unødvendig. Bortkastet tid. Vi trenger faktisk ikke tall på det vi lett ser med det blotte øye. 
 


(Ikke mitt bilde)

- Ikke tren. Kom deg ut av overlevelsesmodus!
Trening er vel og bra. For friske personer! Generelt er trening styrkende for både muskler og skjelett. Men når man har en spiseforstyrrelse er kroppen i overlevelsesmodus: Og det er vanskelig for kroppen å komme ut av overlevelsesmodus dersom man trener. For kroppen opplever dermed ytre stress, og tør som regel ikke å stole på at de dårlige tidene er over. Dermed opprettholder den overlevelsesmodus bare for sikkerhets skyld, og fortsetter å reservelagre fett i stedet for å reparere skader slik at den kan bli frisk. I dette tilfellet spiller det ingen rolle om du spiser 2000 kalorier ekstra. Er kroppen i overlevelsesmodus, reservelagrer den alt den får som fett.
Ta en pause fra trening. Gjør andre ting. Sett deg ut i sola, gå en tur med musikk på ørene, gjør yoga, mediter, ta en bad. Finn andre måter enn trening til å utløse endorfiner. 

- Unngå speil, kroppssjekking og klær.
Jeg har gjort alle disse feilene mange ganger (Likevel har jeg ikke opplevd tilbakefall, puh). De fleste feilene mine omhandler klær. Det er ikke så rart, i og med at man må ha på seg klær hver eneste dag. Etter bare en uke i recovery begynte jeg å vokse ut av klær. På grunn av det, bestemte jeg meg for å gå gjennom hele klesskapet og prøve på meg flest mulig plagg, slik at jeg kunne kaste ut det jeg ikke trengte lenger. Yes, det høres ut som en god idé (det syntes i hvert fall jeg), men resultatet ble at jeg hadde en dominoeffekt av et sammenbrudd over mange dager. Jeg begynte å innbille meg at alt var håpløst, og at jeg aldri mer ville kunne finne klær som gjorde annet enn å fremheve hvor feit jeg var.
Dessuten var det mer enn vondt nok å oppleve at åtte bukser på rad ikke gikk over hoftene engang.
Tipset mitt er altså: Ikke prøv alle klærne dine. Det er sannsynligvis en bedre idé for deg også å gå gjennom klesskapet ditt på ØYEMÅL, og lete spesifikt etter myke, løse bukser som du føler deg sikker på at passer, og å ellers lete etter romslige gensere, t-skjorter, topper og kjoler. Du bør sannsynligvis også gå til anskaffelse av nytt og skikkelig stretchy undertøy (inkludert strømpebukser og bh-er) i stedet for å prøve på deg det du allerede har.

- Sammenlign deg selv med andre.
På en ny måte! Se etter mennesker med litt mage, med dobbelthake, med et par bilringer, med brede hofter. Du kommer til å synes at mange av disse menneskene er slående vakre! Hvorfor skulle ikke det kunne gjelde deg også?
- Ikke lev etter regelen 'strong is the new skinny'.
Ikke erstatt spiseforstyrrelsen med en fitnessforstyrrelse. Dropp alt som kalles 'sommerkroppen 2014' (og 2015, 2016, 2017... resten av livet).
- Målet? Aksepter kroppen din som den er. Uansett.
For husk: Det var aldri kroppen din det var noe galt med. Det var samfunnet.
Dersom du veier xx kilo, hvilken rolle spiller det dersom helsen din er god? (Hint: Ingen!)
Pluss: Dersom noen kommenterer vekten din, eller uttrykker bekymring for vekten din, da har du full rett til å bli fornærmet, eller til og med sint. For ingen andre vet noe som helst om din helse (kanskje med unntak av fastlegen din, dersom vedkommende faktisk har peiling), og det er ikke akkurat god folkeskikk heller.
(Mer om å takle vektrelaterte kommentarer hos Fatnutritionist og Danceswithfat, begge er virkelig gode blogger!) 
- Try not to evaluate unfinished work.
(Sitat av Minni, ikke mitt) En perfekt huskeregel jeg passer på å si til meg selv hver gang jeg føler meg som et takras. Det funker!
- Det er ikke noe som heter 'for rask vektøkning'.
Tvert imot. Jo raskere vekten øker, desto tidligere vil du kunne bli helt frisk. Mange behandlere hevder at det finnes en øvre grense for hvor mye man kan spise, hvor mye man kan gå opp i vekt, og hvor raskt man kan gå opp i vekt. Dersom din behandler hevder noe av dette, anbefaler jeg at du virkelig spør deg selv hva hensikten er? Hvorfor mener behandleren dette? Hva tilsier at behandleren har rett, og hva tilsier at han/hun tar feil? Hvilken side av saken tror DU mest på? (Jeg vet hva jeg tror på!)
- Finn informasjon om hva som foregår med kroppen din.
Ikke ta til takke med halvgode forklaringer fra behandlere. Dersom noen nevner A ('det er helt normalt å oppleve vannvekt'), krev å få høre B (hvorfor det skjer, hvordan man merker det, hvordan man takler det, og hvor lenge det varer).
Forbered deg mentalt på hva recovery innebærer, så du slipper å bli overrasket når det skjer. Væskeansamlinger er den mest vanlige årsaken til tilbakefall fordi det ser ut som man legger på seg svært mye på svært kort tid. Har man derimot informasjon om hva som egentlig foregår, reduserer det sjansen for tilbakefall betraktelig. (Mer om hva spiseforstyrrelser gjør med kroppen HER, og mer om hva man bør være forberedt på i recovery HER. YourEatopia har bloggposten Recovery Phases. Vil du ikke lese hele, kan jeg anbefale å begynne på del 3, The phases of recovery.)
- Krev svar av deg selv.
Hva forventer du av deltakerne i en politisk tv-debatt? Dersom finansministeren kom med påstanden: 'Det er de fattige som har skylden for at matvareprisene har steget de siste ti årene', ville du ha godtatt argumentet 'Det bare ER SÅNN'?
Neppe.
Still deg selv følgende spørsmål, og prøv å svare ordentlig på dem:
- Hvorfor vil jeg gå ned i vekt?
- Hvorfor er det så viktig for meg å være tynn?
- Dersom din største frykt er en bilring eller litt mage, hvorfor er det slik?
- Hvor stor rolle synes du vekttallet bør spille i livet ditt? 

Har noen av dere flere tips i forhold til kropp og vektøkning, setter jeg stor pris på det!
 
(Neste del: Behandlere og den mentale prosessen)

8 kommentarer

Myiie

20.03.2014 kl.11:23

Synes det med å sammemlignes seg med andre på en ny måte er lurt:)

utveksling2014

20.03.2014 kl.12:01

Bra innlegg ! :)

Jeg har en konkurranse på bloggen min, der kan du være med i trekningen av gavekort på G-sport p verdi av 1000kr. Alt du trenger å gjøre er å stemme på meg på Facebook. Veldig enkelt og veldig lett. Instruksjonene ligger på bloggen min. Gjør du det hjelper du meg med å oppnå drømmen min. Jeg vil være svært takknemlig ! Jeg har bare 11 dager igjen på meg..

Ønsker deg en fin dag :)

Pantora

20.03.2014 kl.22:15

Å si at dersom set point weight tilsvarer bmi på 25 og at du derfor er undervektig med bmi på 21, synes jeg blir feil. Det er som å si at dersom set point weight tilsvarer bmi på 21 så er du overvektig dersom du ligger på en bmi 25, og det blir vel ikke helt rett å si, eller?

Og veiing er en viktig del av oppfølgingen man får hos lege, noe annet ville faktisk vært uforsvarlig. Det er vanskelig å takle den situasjonen ja, men de fleste veier seg selv uansett, og det kan i verste fall bli fatalt dersom ikke helsepersonell følger med på vekten til de som virkelig er ute å kjører (eller på tur til å bli det).

Og en ting til, det du skriver om at kroppen lagrer alt den får som fett når den er i overlevelsesmodus, det synes jeg høres forferdelig ut. Vil det si at når man begynner å spise (dvs spise mer normalt) så vil alt man spiser, all vekten man legger på seg, være fett?

Jeg likte veldig godt den alternative "sammenlign deg med andre", har aldri tenkt på noe sånn før! Og jeg er så fryktelig enig i det du skriver om "strong is the new skinny", evn "strong not skinny"/"fit not skinny" ol. Utad er det kanskje "sunnere" men tankene kan være like syke. Man blir ikke frisk, det man gjør er jo i bunn og grunn bare å bytte ut en obsession med en annen.

Mari

21.03.2014 kl.00:39

Fantastisk og lærerikt innlegg! Siden vi er venninner klarer jeg ikke å vær helt objektiv, men må uansett berømme deg for å skrive så godt og innsiktfullt som du gjør. Jeg lærer alltid noe nytt, og jeg liker veldig godt at du klarer å behandle et såpass tungt og følelsesladet tema på en måte som tar vanskelighetene på alvor med en god porsjon munterhet. I en ideell verden hadde du forfattet samtlige av Dagbladets artikler om kropp og kosthold! Stå på videre!

sjokoladeilomma

21.03.2014 kl.11:17

Myiie: Ja, ikke sant? Tror det er mye lurere enn å gjøre det motsatte :)

sjokoladeilomma

21.03.2014 kl.11:18

utveksling2014: Takk :)

sjokoladeilomma

21.03.2014 kl.12:28

Pantora: Her ga du meg inspirasjon til et nytt innlegg! :-)
1. Jo, resonneringen din er i tråd med det jeg mener! Jeg tenker at dersom man har set point på bmi 25, men vekt på bmi 21, er man undervektig ift. hva kroppen er ment for. Det samme andre veien, altså dersom man har set point på bmi 21, men vekt på bmi 25, er man noe overvektig ift hva kroppen er ment for.
Merk: Jeg bruker ikke ordene "undervektig" og "overvektig" på samme måte som helsepersonell, jeg bruker dem kun ift. set point!! (Pluss, jeg snakker da selvfølgelig ikke om SYKELIG over- eller undervekt. Sykelig over-/undervekt er som regel farlig på kort sikt. Noen få kilo over- eller undervekt (ift. set point) er relativt harmløst - på kort sikt. Over tid tror jeg det er veldig skadelig for mange! Da spesielt noen kilo undervekt, som ofte kan resultere i forkortet levetid og/eller dårligere livskvalitet enn man ideelt sett kunne ha hatt. F.eks. at man fryser ofte, kan ha uregelmessig menstruasjon, ikke få eggløsning, utvikle benskjørhet (som følge av for lite fettinntak, som igjen gjerne er hovedgrunnen til at man er litt undervektig), humørsvingninger (igjen, for lite fettinntak, ergo blir hormonproduksjonen ikke optimal), tynt hår, skjøre negler, mindre energi... osv.

2. I bunn og grunn er jeg enig der. I en del. Dersom pasienten selv veier seg regelmessig uansett, tror jeg ikke det er veldig negativt å bli veid hos behandler/lege. I begynnelsen. At det er uforsvarlig i en del tilfeller er jeg absolutt enig i! Men jeg snakker i all hovedsak om pasienter som allerede har gått opp en del i vekt. Jeg gikk f.eks. opp MINST to klesstørrelser på to uker, og i det tilfellet ville det fort ha vært synlig for andre om jeg da gikk ned i vekt igjen med vilje! I så fall synes jeg det ville ha vært uforsvarlig om behandler ikke veide meg for å se hvor drastisk vektnedgangen var.
Det samme med pasienter som ikke har gått opp i vekt ennå, eller som fremdeles er der at de aktivt går ned i vekt.
Behandleren min kan godt få lov til å følge med på vekten min fremover (blind weigh-ins!) hvis han absolutt vil, selv om jeg ikke ser poenget. Faktum er jo at jeg spiser masse, og det er ingenting som tilsier at jeg skulle gå ned i vekt av andre grunner enn avtatt væskeansamling eller økt forbrenning, og da gjør jo kroppen det den skal :-) Jeg vil derimot veldig gjerne følge med på andre faktorer som FAKTISK sier noe om helsetilstanden min, blant annet elektrolyttbalanse og blodprøver.

3. Denne skal jeg også lese meg mer opp på! Jeg har riktignok et annerledes inntrykk av dette. Jeg tror det blir litt sånn:
- Alt man spiser, all vekten man legger på seg, er fett så lenge man aktivt er restriktiv i matveien, og en kort stund etterpå. Det tar ikke mange dager (tror jeg) før kroppen i stedet erstatter fett-reservelagring med (massiv!) væskeansamling. I og med at kroppen selvsagt merker den enorme forskjellen.
- Selv om kroppen legger på seg fett, har de fleste med restriktive spiseforstyrrelser allerede en farlig lav fettprosent! Det vil ikke si at man har for høy fettprosent, det betyr kun at man har for lav muskelprosent. Som er noe helt annet.
- Dersom kroppen får muligheten (energi inn) i lang nok tid, vil kroppen helt på egenhånd redistribuere (fordele jevnt) muskelmasse og fettmasse over hele kroppen. Altså recovery = problem solved. Overlevelsesmodus og fettlagring er bare et midlertidig problem.

4. AMEN!

sjokoladeilomma

21.03.2014 kl.12:29

Mari: Mari, takk! <3 Haha, du er nok ikke helt objektiv. Det hadde ikke jeg vært mot deg heller!
Mihi. Klem <3

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits