Spiseforstyrrelser handler ikke om mat


(Ikke mitt bilde)

... FAIL!

Dersom noen prøver å påstå at spiseforstyrrelser ikke handler om mat, vel: Vær forberedt på at jeg virkelig ikke er tilbøyelig til å bli enig.

Hvorvidt jeg har nevnt dette før er jeg usikker på, men sammenfattet vet jeg i alle fall at det ikke har vært: Dette innlegget handler om mine oppfatninger av hva spiseforstyrrelser er, og hva det ikke er.

Helt siden jeg begynte i behandling i 2011, dreide behandlingen seg rundt temaet ÅRSAK. Blant mange kalt underliggende årsak. Dette tok spesielt av hos psykologen jeg hadde på denne tiden, og hos primærkontaktene mine da jeg var innlagt i 2012. Det har også forekommet ofte i workshops, på kurs, i samtaler med andre, etc.
Den 'underliggende årsaken' har alltid frustrert meg. Mange ganger har jeg (i hvert fall i overført betydning) revet meg i håret, vært forvirret, og følt meg som en alien som ikke visste det om meg selv som alle andre syntes å vite om seg selv. Jeg har grublet og grublet. Den underliggende årsaken, hvorfor akkurat jeg fikk en spiseforstyrrelse. Denne 'underliggende årsaken' har flere ganger vært en hemsko for å komme videre, jeg har stagnert. Teorier om hva min underliggende årsak var, har forandret seg mye. Jeg har hatt følgende teorier:
- Jeg har alltid hatt en forstyrret kroppsbilde.
- Jeg har aldri vært flink til å sette grenser.
- Jeg opplevde angst og depresjon fra 2007 til 2009.
- Jeg har et behov for å bli sett.
- Jeg har et behov for å være usynlig.
- Jeg hater å ha mensen.
- Jeg hadde store problemer med fordøyelsen som barn, og derfor tolker kroppen mat som en trussel.
- Jeg ble interessert i kosthold.

Her ser dere. Jeg hadde så mange teorier at jeg ikke kom frem til en dritt. Alt er ingenting i dette tilfellet. Det skal også nevnes at samtlige ganger jeg diskuterte disse tingene med andre, følte jeg at jeg bare gjorde det fordi jeg måtte ha en årsak. At teorien føltes riktig, skjedde aldri. Selv om flere (kanskje alle) av disse tilfellene stemmer overens med min historie og hvem jeg er.
 


(Ikke mitt bilde)

Har noen av dere sett But I'm A Cheerleader? I denne filmen blir Megan sendt på camp for å slutte å være homofil. Alle på campen blir satt til å finne sin underliggende årsak til hvorfor de er homofile. Én har kommet frem til at årsaken hans er at moren ammet ham, og han utviklet puppe-aversjon. En annen forteller at årsaken er at moren giftet seg i bukser.
Ser dere hvor jeg er på vei hen? Ja, nettopp: Jeg mener at det å finne den underliggende årsaken til spiseforstyrrelser er nøyaktig like søkt!

Så hva mener jeg i stedet?

Som sagt tidligere, YourEatopia har gjort (og gjør!) underverker for meg. Også på dette området. For første gang noensinne har jeg snublet over forskning som tilsier at spiseforstyrrelser er en nevrobiologisk tilstand i hjernen som ligger latent hos ganske mange av oss. Altså er det genetisk/arvelig. Og det er DETTE som er den underliggende årsaken, ikke alt mulig annet tull. 
At det er arvelig betyr ikke at en forelder behøver å ha hatt en historie med spiseforstyrrelser, eller en besteforelder for den del. Men det betyr at det via et eller annet relativt nært slektsledd har blitt overført til deg. Den du fikk det fra, trengte aldri å ha en spiseforstyrrelse som slo ut i det hele tatt, den kan godt ha vært like sovende som Tornerose-i-hundre-år.
(Til og med KK har skjønt at det handler om gener, ikke miljø)
 


(Ikke mitt bilde)

Spiseforstyrrelser handler selvfølgelig om mat! Noe annet blir bare dumt å hevde. Slik jeg ser det, er enhver restriktiv spiseforstyrrelse en fobi for mat. Verken mer eller mindre. Riktignok gjør flere symptomer seg gjeldende, som tvang, ritualer og løgn. Then again, kan du nevne en fobi der tvang/ritualer/løgn ikke forekommer i møte med det man har fobi for?
Spesielt troverdig blir det kanskje dersom jeg tar med dette (herfra):

Vår foretrukne reaksjon på enhver trussel er unngåelse. Selvfølgelig er dette en nyttig overlevelsesmekanisme når trusselen er reell, som for eksempel et farlig rovdyr som kryper omkring i buskene. Men når mat blir en trussel, har personen det gjelder to enorme problemer.
1. Følelsen av at mat er en trussel er meningsløs for menneskets fornuft, og
2. Det er umulig å unngå mat fullstendig, ettersom vi er nødt til å spise for å leve. 

Ettersom fobi for mat ikke samsvarer med fornuften vår, vil personer med denne nevrobiologiske tilstanden 'scanne' omgivelsene for å finne forklaringer på hvorfor trusselen er reell. I vår tid er den vanligste forklaringen at mat vil gjøre oss tykke eller usunne. (For noen hundre år siden var den vanligste forklaringen at mat kun var noe den fysiske kroppen trengte, og at uten mat ville man kunne oppnå transcendens, eller tettere kontakt med Gud.)
Setningene over forklarer hvordan spiseforstyrrelser er noe som ikke bunner i miljø (og at det heller ikke er noe man bare finner på), derimot at det ('bare') kan utløses av miljø. Uten denne arvelige nevrobiologiske tilstanden, vil man ikke utvikle anorexia nervosa fordi samfunnet har et unaturlig fokus på tynnhet.

Huhei, dette støtter også opp under teorien jeg selv har om at catwalkmodeller er LANGT mindre farlig enn dietter. Catwalkmodeller er tross alt ikke noe de fleste bestemmer seg for å prøve å bli, dessuten er det et fenomen som er ganske fjernt for de fleste av oss: Det er noe som foregår 'der', og noe som tilhører en industri, ikke en hverdag. Dietter, derimot, er tilgjengelig for hvem som helst. Og ikke bare det, det blir påprakket oss gjennom mediene hver eneste dag. Det er ikke uten grunn at mange (dessverre) oppriktig tror på at de har mesket seg for mye i julen og bør slanke seg et par kilo i januar (hvert år). Det samme gjelder 'sommerkroppen' eller 'bikinikroppen'. Hver eneste januar måned, er noen jeg kjenner påpasselige med hva de spiser. Hver eneste vår, poster noen jeg kjenner et eller annet om at 'det er på tide å finne sommerkroppen'.
Mange som gjør dette, utvikler ikke spiseforstyrrelser. Vel og bra, hyggelig for dem. (Det var ironi.) For hva er greia? Blir de virkelig lykkeligere av å leve på denne måten? I think not. Jeg blir rett og slett lei meg på deres vegne.
Dersom du liker å trene, elsker fitness, eller er lidenskapelig opptatt av hyggen du får av kombinasjonen mat og trening: Kjør på! Men dersom grunnen til at du trener og spiser det du gjør, er for å våge å gå på stranden og bade? Vær så snill, tenk deg om. Vær snill med deg selv.
(KK har forresten OGSÅ en artikkel der forskning viser at mange kvinner opplever sin egen kropp som to tredjedeler større enn den virkelig er - og de har også artikkelen Derfor bør du aldri slanke deg - så er du sikker på at du trenger å gjøre så mye ut av 'sommerkroppen'?)
Et passende sitat for å avrunde temaet 'bikinikroppen':
 


(Ikke mitt bilde)

Utløsende årsak blir noe annet. Den tror jeg på, og ser ingen grunn til at den bør forkastes. Den vanligste utløsende årsaken er slanking, men andre vanlige årsaker er sykdom, traumer eller livskriser. 
Opprettholdende årsak er jeg både enig og uenig i. For selv om det som opprettholder en spiseforstyrrelse gjerne er de små tingene som triggende atferd hos andre, triggende kommentarer fra andre, vektoppgang/vektnedgang, eller de store tingene som sykdom, traumer eller livskriser, er og blir faktumet at:
Det som virkelig opprettholder spiseforstyrrelsen er den nevrobiologiske tilstanden! Uansett hva som sender deg nedover i tilbakefall, er det denne tilstanden som har skylden. Denne tilstanden skaper som regel store nedadgående spiraler, og gjør det svært vanskelig å snu.

Det eneste som faktisk gjør det mulig å snu er eksponeringsterapi: Akkurat som ved alle andre fobier. Spesialister på tvangslidelse ved Østmarka baserer seg på at dersom du har fobi for bakterier, er du nødt til å aktivt komme i kontakt med bakterier for å bli frisk. Det sier seg egentlig selv. Dersom du fortsetter å unngå bakterier for all fremtid, vil lidelsen bare bli større. Kanskje sitter du til slutt der på en desinfisert pinnestol tildekket med plastfolie og tør ikke å røre ditt eget ansikt. (Satt på spissen, men dog.)
Same goes for spiseforstyrrelser: Så hva skjer dersom du fortsetter å ikke eksponere deg for matvarer du er redd for? Jo, trangen til å unngå maten går over i den sterkere trangen til å overleve. Altså blandes disse to og fremstår som én og samme ting, til tross for at det ikke er i nærheten av å være det samme (det er jo faktisk... øh æh, mutually exclusive, hva heter det på norsk, gjensidig utelukkende?).
Nok en sammenheng som jeg mener forklarer at spiseforstyrrelser er en fobi.


(Når én ting blir til noe helt annet... :P Ikke mitt bilde)


Og jeg må bare si det: Du kan vel ikke påstå at edderkoppfobi overhodet ikke handler om edderkopper? Du kan vel ikke påstå at du har utviklet edderkoppfobi fordi bestefar hadde spindelvev i garasjen? [eventuelt, sett inn en hvilken som helst annen såkalt 'underliggende årsak' her]

Og jeg må bare si det: Du kan vel ikke påstå at noen med edderkoppfobi har utviklet edderkoppfobi med vilje? At vedkommende gjør det for å få oppmerksomhet? (Dette KAN selvfølgelig forekomme, men jeg vil tro det er svært sjelden!)

Greit, dette var dagens babling fra denne kanten av verden. Jeg har mange (minst tre!) utkast liggende i arkivet, og jeg har fremdeles mye på hjertet. Så jeg håper dere ikke er drittlei av meg allerede :-)

 


#spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #anoreksi #bulimi #ortoreksi #ednos #vekt #kropp #mat #helse #myte #fakta #sannhet #fobi #redd #eksponering #årsak #teori #hjerne #anatomi #forskning #genetisk #arvelig #bikini #sommerkropp

20 kommentarer

Camilla A

17.03.2014 kl.15:26

Jeg hadde en form for spiseforstyrrelse... Klarte ikke å få i meg mat, men ikke fordi jeg ville bli tynn eller følte meg feit eller noe, men kroppen var kaputt... så den tok ikke til seg næring.. Men, etter en stund med mye avslapping var jeg tilbake til normalen =)

Tine

17.03.2014 kl.15:29

GO ØYGUNN!!!!

evahog

17.03.2014 kl.16:27

Særs interessant lesning! Mange gode poeng, men jeg må virkelig si meg enig i dette med eksponering; Eksponering er nøkkelen til frihet fra alle redsler!

Vilde

17.03.2014 kl.20:45

Godt å lese en god tekst på blogg.no for en gangs skyld!

Pantora

17.03.2014 kl.21:43

Enig i noen ting, uenig i minst like mye! Jeg tror overhode ikke at spiseproblemer er genetiske. Og jeg mener media har stor innvirkning på unge jenters selvbilde (tynn -lykkelig - perfekt). Jeg skal ikke gå mer inn på dette enn det, men uansett, når det kommer til "medisinen" er jeg enig med deg; eksponering er nøkkelen!

sjokoladeilomma

18.03.2014 kl.11:58

Camilla A: Godt å høre at det ordnet seg <3

sjokoladeilomma

18.03.2014 kl.11:59

Tine: Duda <3!

sjokoladeilomma

18.03.2014 kl.11:59

evahog: Takk for det :-)

sjokoladeilomma

18.03.2014 kl.11:59

Vilde: Wæhæ. Så god du er! Takk :-)

sjokoladeilomma

18.03.2014 kl.12:10

Pantora: Hehe, fint vi er enige om noe :P Bare så det er sagt: Jeg mente absolutt ikke at f.eks. catwalkmodeller/fokus på at tynn=bra er ufarlig! Det eneste jeg egentlig mente å si ift det, er at jeg tror dietter er enda farligere.
OG. Jeg mente heller ikke at det er uproblematisk med tynn=bra for noen som helst. Jeg er helt enig i at det nok har stor innvirkning på unge jenters selvbilde - det alene er jo mer enn ille nok! Det er jo ikke sånn at man må ha en spiseforstyrrelse for å slite med selvbildet. Og jeg er sint på media av den grunn at de ødelegger selvbildet til mange :(

Jeg tror på at det er genetisk. Skal forsøke å ikke presse mitt syn over på andre (vet hvor irriterende det er!), men... Jeg synes det ville vært interessant å høre hva du tenker rundt det? Hvis det ikke er genetisk, hva tror du det er? :)
Øhøhø, jeg vil også gjerne høre hva annet du er uenig i. Dersom du vil, selvfølgelig. Jeg ønsker jo å skrive så riktige ting som mulig, da er jeg jo avhengig av å diskutere det med andre. Dessuten elsker jeg en god diskusjon :)
Uansett er det ikke sånn at jeg er ute etter å "bare ha rett hele tiden" - jeg bare skriver om det jeg selv tror på, og det gjør jeg hovedsakelig for å presentere et alternativ til "normen" - i håp om at det kan hjelpe flere enn meg å tenke annerledes!

Glad i deg <3

Pantora

18.03.2014 kl.15:15

Jeg ønsker ikke noen diskusjon, fordi jeg føler ikke at jeg (for tiden) har hjernekapasitet til å "forsvare" det jeg mener og tror på. Men jeg kan si et par andre ting jeg ikke er helt enig med deg i.. Altså, om det er genetisk, hva tenker du om det spiseforstyrrelser er mye mer utbredt i i-land enn i u-land? Også er jeg er enig i at det utløsende årsaken ikke er så nøye, men jeg mener at opprettholdende faktorer er viktig å være obs på.

C

18.03.2014 kl.21:02

Hei! Har lest bloggen din ei stund no og synes den er skikkelig bra. Når eg kom over han tenkte eg, ja, dette trur eg på, for eg har hatt fleire tilbakefall og erfart at det har stemd alle gongene. At ein ikkje skal overstyra kroppen, og at det er det einaste på sikt som gjer at ein kan bli frisk. Det var derimot masse fakta om kva som skjer i/med kroppen eg ikkje viste før. Var interessant.

Her i dette innlegget var er eg nok litt ueinig i noko. Eg tenkjer at ein kan vere disponert for å utvikle sf, men at det finnes utløysande årsaker for at den "bryter" ut og oppretthaldande årsaker som gjer at ein held fram med å vere sjuk. Diettar kan vere ei av desse årsakene, eller bevisst/ubevisst vektnedgang, skadeleg kroppsfokus/ mobbing/ uoppnåelig og skadelig kroppsideal osv. Og at dei oppretthaldande årsakene kan vere ei kjensle av å meistre noko, følelse av kontroll i ein kvardag ein ikkje har kontroll over, komplimenter ang vektnedgang, at feil- og underernæring gjer at ein ikkje klarer tenkje og handle rasjonelt osv. At denne nevrobiologiske tilstanden er det som gjer at det bryt ut, men at det å eksponere seg for det sf gjer ein redd for/verte rett ernæra igjen er det som skal til for å verte frisk igjen.

Mogleg at det var ganske mykje det same du meinte, men følte berre for å uttrykkje mi meining:p

Har eit spørsmål til deg og; kanskje du har lyst å skrive eit innlegg om "korleis unngå tilbakefall", dersom du har tankar om det?

Eg slit mykje med det nett no. Vanskar med å akseptere ny kropp, tankar om at eg gjekk alt for fort opp i vekt ( gjekk veldig, veldig fort opp i vekt) osv.

Igjen, takk for ein super blogg! Stå på, heier på deg!

sjokoladeilomma

19.03.2014 kl.10:59

Pantora: Helt i orden <3
Du sier noe der. Jeg prøvde å google fakta om utbredelse av spiseforstyrrelser, men fant egentlig ikke noe svar. Jeg vet jeg har hørt en gang i tiden at spiseforstyrrelser oppstår i alle aldre, samfunnsklasser og kulturer - men det hjelper ikke mye når jeg ikke finner noe om det nå. Skal prøve å fortsette å lete! Dog tenker jeg at det godt kan hende det forekommer i like stor grad i andre deler av verden (u-land), men at det har annerledes symptomer. I og med at både matkultur, tilgang og velferdstjenester er totalt annerledes. Men hvem vet?
Antakelig formulerte jeg meg dårlig ift. opprettholdende faktorer... Jeg mener altså ikke at nevrobiologi er det ENESTE som opprettholder! Jeg mener at spiseforstyrrelsen ikke ville blitt opprettholdt UTEN at denne tilstanden var der i utgangspunktet, men selvfølgelig opprettholder andre årsaker også (som triggere av ulike slag!).
Så jo, i bunn og grunn er jeg enig i alt du sier her - jeg bare tror det er noe i forskningen som hevder at det er genetisk, og kommer til å fortsette å lete etter svar på det området. :-)

sjokoladeilomma

19.03.2014 kl.11:06

C: Tusen takk for det! :D
Haha! Jeg må tydeligvis ha formulert meg dårlig noen ganger i innlegget... For jeg er helt enig i alt du sier!
Jeg mener akkurat det samme om opprettholdende årsaker: Jeg mente i grunnen bare at jeg tror de "ytre" opprettholdende årsakene ikke ville opprettholdt noen spiseforstyrrelse dersom ikke nevrobiologien var der i utgangspunktet! That's all... :-)
Det er absolutt slik at underernæring gjør at man ikke er like kognitivt oppegående som før. Så det er absolutt en opprettholdende årsak!
Og ang. det du sier om utløsende årsak - jeg mener å huske jeg aldri skrev at jeg betvilte den? Jeg forsøkte i alle fall å skille "utløsende" fra "underliggende" :)

Tusen, tusen takk for tips til innlegg! Det setter jeg virkelig pris på! (Kom gjerne med flere) Tilbakefall er definitivt et tema jeg kan tenke meg å skrive om! :D
Det du sliter med, er absolutt en vanlig årsak til tilbakefall. Dessverre. Jeg begynner på det innlegget i dag, jeg, så regner jeg med det er klart senest i morgen :-)
Klem <3

Solveig

20.03.2014 kl.14:01

Her må jeg si meg litt uenig selv.. Jeg mener at min spiseforstyrrelse i bunn og grunn ikke handlet om mat. Jeg kunne like gjerne blitt narkoman. For meg har det handlet om en metode å takle vonde følelser på.

Og SÅ kom maten inn i bildet. Så klart handler det om mat i den forstand, men det er ikke på grunn av maten at jeg fikk problemer.

Dersom du kan sette det så på spissen at du påstår at når man først har hatt anoreksi, så er det ikke mulig å overspise - så må man virkelig kunne si at en spiseforstyrrelse egentlig ikke handler om mat. Jeg tenker at disse to eksemplene er forklart på samme måte, nettopp litt overdrevet for å få frem et poeng.

Bottom line: uenig ;)

sjokoladeilomma

21.03.2014 kl.12:05

Solveig: Hmm. Jeg blir ikke helt enig her igjen. Det du sier om at det for deg handlet om å takle vonde følelser, blir ikke det egentlig den utløsende årsaken? Det ser for meg ut som det var følelser som gjorde at den ble satt i gang?
Det var ikke slik at jeg mente at mat nødvendigvis var den utløsende årsaken, det kan like gjerne være andre ting (som traumer, livskriser o.l., det mener jeg at jeg skrev?).

Selvfølgelig kjenner du deg selv best, og ingen har noe de skulle sagt om andres virkelighet! Så dersom det føles slik for deg som du sier, ønsker jeg ikke å "krangle" på det! (Jeg vet hvor lei jeg er av behandlere som fortalte meg at SÅNN hadde jeg det)

Den siste avsnittet i kommentaren din... Jeg er lei for det, men jeg klarer ikke å skjønne hva du mener!
(PS, bare en oppklaring: Jeg mener at det er mulig for hvem som helst (uten restriktiv SF!) å spise mer enn man trenger/for mye, jeg bare går ikke med på å kalle det "overspising" fordi overspising er noe som tilhører en helt annen diagnose. Det er alt!)

Solveig

24.03.2014 kl.16:36

Jeg føler ikke for å forklare mine meninger ytterligere, nettopp fordi det ser ut til at vi tenker veldig forskjellig. Jeg vet hvordan dette har vært for meg, og at andre gjerne kan oppleve det på en helt annen måte.

Det som er litt skummelt er å være så bastant i det man forteller om en spiseforstyrrelse, at man kan få inntrykk av at den måten man selv opplevde det er "feil". For eksempel for personer som går fra anoreksi til bulimi/bulimiske tendenser. Jeg tenker at du på noen områder faktisk går i samme fella som behandlerne du sikter til. Jeg håper ikke det tolkes frekt, men synes det er svært viktig å tenke på!

sjokoladeilomma

25.03.2014 kl.12:07

Solveig: Hei. Jeg har ventet med å svare på denne kommentaren, for å ha tenkt ordentlig gjennom det først :)
Delvis er jeg uenig (men bare delvis) i det du sier. Jeg er kanskje ikke flink nok til å skrive det i blogginnleggene, men i sidemargen står det tross alt at jeg ikke er utdannet innen feltet, at jeg kan gjøre feil, og at jeg ber folk lese på eget ansvar. Det gjelder alltid, uansett! Og jeg mener absolutt ikke at min virkelighet er riktigere enn andres virkelighet... Dersom det ser sånn ut, beklager jeg det veldig!
Bortsett fra akkurat det, ser jeg virkelig poenget ditt. Dessuten vil jeg takke deg for at du er ærlig med meg, og heller sier fra enn å ignorere det. Det setter jeg pris på! Har tenkt mye på det du skriver allerede, og skal fortsette å vurdere innleggene mine opp mot det. Jeg tror jeg heretter skal holde meg til det jeg har sterke argumenter for å hevde. Og droppe å skrive mer om årsaker. For, som du sier, folk er forskjellige og opplever det samme på forskjellig måte. Jeg har ikke noen rett til å være bastant overfor andres historie og virkelighet, jeg kan jo bare snakke for meg selv. Viktig å huske!
Hovedgrunnen til at jeg blogger som jeg gjør, er jo at jeg ønsker å være til hjelp for andre. Dersom jeg i stedet bidrar til at noen føler at deres opplevelse er "feil", virker det jo mot sin hensikt. Det er mye bedre å ha en "open approach"! Igjen, takk for ærligheten. Klem til deg!

Solveig

26.03.2014 kl.14:48

Nå ble jeg fryktelig lettet over svaret ditt. Var litt redd for å såre, når det ikke var hensikten.

Bloggen din er veldig flott, og jeg er helt sikker på at mange kan føle seg bedre av å lese det du skriver. Meg inkludert! Det er bare noen områder jeg ikke tenker på samme måte. Og det må jo være greit.

Takk for at du tok det imot slik som det var ment! Angret litt etter å ha trykket send, fordi det kunne tolkes feil.

Stor klem tilbake til deg! :D

sjokoladeilomma

26.03.2014 kl.14:56

Solveig: Skjønte at du ikke var ute etter å såre! :)
Jeg kan være hårsår og ta alt veldig innover meg, men det er jo faktisk ikke ditt ansvar!! Når jeg driver en blogg på denne måten, er jeg nødt til å tåle (konstruktiv) kritikk, hadde jeg ikke tålt det måtte jeg heller ha sluttet å blogge :P
<3

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits