Min historie: Diett utløste spiseforstyrrelse




Etter å ha lest Benedictes blogginnlegg, hvor hun forteller om sin historie, slo det meg at det har jeg aldri gjort. Sporadisk har jeg nevnt enkelthendelser og episoder, men jeg har aldri skrevet ned noen helhet. En gang for et par år siden gjorde jeg det nesten, men det var altfor tidlig i og med at jeg ikke var i ferd med å bli frisk. Nå, derimot, er jeg klar. Veldig klar. Derfor tenker jeg å gjøre det i dag.
Jeg gjør det også som en slags forlengelse av avisoppslaget
Innlegget inneholder ikke bilder av kropp, og heller ikke vekt- eller BMI-tall. Det er med vilje, både fordi det ikke har noen hensikt, og fordi det er en privatsak. Hva spiseforstyrrelser angår, sier tanker, handlinger og dagligliv mye mer enn vekt. Bilder kan oppleves triggende for andre, og kan bidra til en slags 'konkurranse' om å være/ha vært tynnest. Dessuten ønsker jeg ikke at slike bilder av meg ligger tilgjengelig på internett.
(TW til dere med spiseforstyrrelser: I dette innlegget ramser jeg opp min tidligere ja-mat og nei-mat. Ikke les videre dersom denne typen mat-prat lett trigger deg.)

Dette er et innlegg til skrekk og advarsel (haha, elsker hvor høytidelig det uttrykket er!):
IKKE BEGYNN PÅ DIETT, KJÆRE DEG. DU ER ALLEREDE DEN VAKRESTE UTGAVEN AV DEG SELV <3

If I had the chance to go back in time
I'd tell the younger me to breathe
Cause you'll be fine

På én måte begynte det hele da jeg var 18 år gammel, altså for nesten sju år siden. På en annen måte lurer jeg nesten på om jeg var født sånn (ta den med en klype salt): Min mor har fortalt meg at jeg som femåring pleide å stå foran speilet, trekke inn magen og fortvilet si at jeg var så tjukk. Og ja, jeg syntes faktisk jeg var for tjukk. Gjennom hele barneskolen. Jeg var størst av alle jentene i klassen, hadde mest mage. Det skal nevnes at de andre jentene var naturlig tynne, på den måten barn (og noen voksne) kan være. Det skal også nevnes at jeg var en god del høyere enn de andre, stort sett var jeg den høyeste i hele klassen. Men hva dette innebar var jeg ikke i stand til å forstå. Kanskje jeg var for ung til å forstå.

Spiseforstyrrelser var jo noe man til stadighet hørte om. Men det skjedde aldri da. Jeg har alltid elsket mat, og likt mye mat mange andre barn ikke ville komme i nærheten av. Bestefars fårikål, mammas bombaygryte, pappas fiskemiddager (MED rogn), min stemors hjemmelagde kjøttkaker... Barnemeny på restaurant forekom ALDRI. Jeg forbandt mat med kos, og hadde et helt fint og naturlig forhold til mat: Det var bare kroppen min jeg aldri godtok.

Helt til.
Helt til det året jeg fylte 18. Det slo meg at jeg jo kunne gjøre noe med denne lubbenheten som hadde plaget meg bestandig.

Først ble jeg interessert i temaet kosthold. Så langt var alt fryd og gammen: Jeg eksperimenterte mye med nye matvarer i denne tiden, noe som absolutt gjorde meg lykkeligere! Jeg ble introdusert for ting som (grønn!) asparges, kikerter, linser, bønner, artisjokk og mye annet, og lærte nye spennende måter å tilberede mat på. Problemet begynte å melde seg da jeg bestemte meg for å bli sunnere. At jeg allerede spiste mer enn sunt nok skjønte jeg ikke.
 




Det var på denne tiden (ca 2007) at karbohydrat-hysteriet begynte å dukke opp. Jeg leste enkelte hevde at man burde kutte ned på karbohydrater for å få en slankere kropp. Jeg tolket det ikke som hysteri i det hele tatt. Jeg tenkte: Så bra at noen endelig tar tak i problemet! og forsto det på den måten at dersom jeg kuttet ut karbohydrater, ville jeg etter hvert få den kroppen jeg var ment å skulle ha (!).
Jeg har aldri vært MER samfunnskritisk generelt enn jeg var på denne tiden, så det er vanskelig å begripe nå at jeg ikke gjennomskuet løgnen her. Faktum var jo at jeg uvitende begynte på diett. For jeg kuttet umiddelbart ut poteter, det var jo usunt. Selvfølgelig overlever man helt fint uten poteter, men jeg stoppet ikke der. Jeg søkte flere svar, og kom frem til at det ikke bare var potet som var usunt. Jeg ble også nødt til å slutte med ris, hvitt brød, andre rotgrønnsaker og så videre.
Da det var gjort, begynte jeg å sette spørsmålstegn ved denne livsstilen. Dessverre på feil måte. Jeg tenkte at dersom karbohydrater var noe man burde unngå, sa det seg jo selv at man burde unngå sukker og fett i samme grad.
Så plutselig satt jeg der og kunne ikke spise noe av følgende:
Potet. Ris. Pasta. Rotgrønnsaker. Tropisk frukt. Hvitt brød. Hvitost. Fløte. Ferdigmat. Godteri. Potetgull. Smør på brødskiva. Helmelk eller lettmelk (kun ekstra lett/skummet melk). Krem. Kake. Bakst. Frokostblanding (bortsett fra Fedon-müsli). Yoghurt (bortsett fra naturell eller fettredusert). Mat stekt i smør eller olje. Fisk. Juice. Brus. Øl. Latte. Hvitt sukker. Fruktose. Tørket frukt. Nøtter.
And the list goes on. Jeg vedder på (eller håper!) at dere ser det samme problemet som jeg ser nå: Hvis man ikke spiser noe av dette, hva i helsike spiser man da?!
(Hint: Man spiser forferdelig lite variert)
 




You self destructive little girl
Pick yourself up, don't blame the world
So you screwed up, but you're gonna be okay 

Riktig. Jeg levde på frukt (bortsett fra tropisk frukt), grønnsaker (bortsett fra rotgrønnsaker) og halve Nutrilettbarer (kunne jo ikke spise mer enn én til sammen per dag), i tillegg til vann, chili-te uten sukker, og svart kaffe. En stund spiste jeg rugbrød, men det måtte jeg også kutte ned på. Det samme gjaldt proteiner, så egg var ikke greit lenger det heller. Etter hvert begynte jeg å bruke slankepiller. Jeg tror jeg rakk å pløye meg gjennom tre bokser (hver boks skulle vare omtrent en måned).
Midt oppi dette greide min mor å 'avsløre' meg. Jeg hadde ikke vært i gamet så lenge, jeg var 'nybegynner' og visste ikke ennå hvordan jeg skulle skjule det jeg holdt på med. Jeg visste at jeg måtte skjule det, men jeg brukte Hollywood-replikker som 'Jeg har spist' eller 'Jeg er ikke sulten'. Så jeg ble tvunget til å slutte med dette opplegget. Det gikk bra, og etterpå spiste jeg helt normalt igjen.

BAZINGA! Jeg spiste SLETT IKKE normalt igjen. Det verste av alt er at jeg ikke forsto hvor unormalt kostholdet mitt var. Det tok meg to år å forstå. For i disse to årene jeg trodde jeg spiste normalt, hadde jeg fremdeles ikke gjenopptatt nesten NOE av det i lista over. Fremdeles ikke potet, tropisk frukt, hvitt brød, fløte, helmelk eller lettmelk, krem, frokostblanding, kake, bakst, øl, latte, juice, brus, hvitt sukker, fruktose, hvitost, smør eller olje, godteri, potetgull eller ferdigmat.
Av pasta og ris kunne jeg til nød spise fullkornsalternativene en gang iblant. Men ikke til hverdags. Rugbrød eller helgrovt (kun helgrovt) brød kunne jeg også unne meg av og til. Nøtter og tørket frukt var ålreit lørdagsgodteri. Bortsett fra dette levde jeg fremdeles på frukt og grønnsaker, halve nutrilettbarer og svart kaffe.
Det var i denne perioden jeg oppdaget havregrøt. Det angrer jeg ikke på, jeg elsker det, og spiser det fremdeles til frokost nesten hver dag. Men til og med havregrøten måtte 'sunnifiseres' veldig lenge. Først sluttet jeg å bruke nøtter, frukt, syltetøy og lignende som topping. Det fikk holde med kanel. Sukker brukte jeg aldri i havregrøten (for da var jo vitsen borte, tenkte jeg). Etter et par år uten sukker begynte jeg å bruke smeltede suketter i havregrøten.
(Det er først de siste to månedene jeg har brukt sukker i havregrøten, og som om ikke det er nok: Nå bruker jeg smørøye!!)

Men så. Så kom sommeren 2011. Da begynte ting virkelig å eskalere. Jeg hadde blitt lei av å aldri få fullføre prosjektet jeg begynte med i 2007. Kroppen min var min egen, jeg bestemte over meg selv og kroppen. Ingen andre hadde noe de skulle ha sagt om den.
Det er jo sant, selvfølgelig. Men veldig farlig når hensikten er som den jeg hadde. Jeg var allerede veldig syk, det var jeg for lengst, men jeg hadde ikke peiling. Denne sommeren var jeg på to sommerleirer. Nå som jeg var langt hjemmefra, nå som jeg var omringet av mer enn hundre andre mennesker, var det ingen som kunne følge med på hva jeg spiste eller ikke spiste. Det var i hvert fall teorien min først. I matsalen denne uka, forsynte jeg meg med ganske normale porsjoner av ganske unormale sammensetninger (to tonn salat, to spiseskjeer gryterett, null ris). Og jeg følte meg som ei megge under måltidene. Jeg var stressa, oppjaget, rastløs og innesluttet. Det var vanskelig å følge med i samtalene rundt bordet. Og jeg hadde vondt i magen av skrekk, livredd for at noen skulle 'avsløre meg'. Ofte forlot jeg matsalen lenge før de andre, og gikk for å være alene en stund. For å kompensere for lite matinntak, spiste jeg mine halve Nutrilettbarer på do to ganger hver dag. (Uten å faktisk gå på do eller ta rett i Nutrilettbaren, selvfølgelig!) Æsj, hæslig.
Så dro jeg videre til min første IKS-sommerleir. Jeg fortalte ingen hvor jeg faktisk dro, i stedet produserte jeg ulike løgner til ulike folk. Sa for eksempel at jeg skulle treffe venner og bo på hotell noen dager.
IKS-leiren viste seg å være noe av det smarteste jeg hart gjort. Det skal jeg skrive mer om i et innlegg senere. Uansett, til å begynne med virket det som om jeg ble sykere i møte med IKS. I tilbakeblikk ser jeg bare det motsatte. IKS var det som skulle til for at jeg skjønte hvor syk jeg var, og lenge hadde vært. IKS fikk (indirekte) symptomene mine frem i lyset. Kun slik kunne jeg bearbeide dem. Det tok lang tid, jeg er fremdeles ikke ferdig. Men jeg har aldri vært så nært mål!

And I always liked that about me
that I know what I am fighting for
And for this I'd go to war
 




Tiden mellom 2011 og 2014 er ikke særlig fantastisk. Jeg hadde det ikke jævlig, på mange måter hadde jeg det veldig bra også. Livet er jo komplekst! Uansett, 2011-2014. I stedet for å ha en nei-liste med tonnevis av matvarer på, snudde jeg opp ned på dette og lagde en ja-liste. Til å begynne med besto ja-lista av ti til femten ting. Deretter snevret jeg inn lista etter hvert som jeg fant det nødvendig, helt til det var tre til fem ting igjen. Da var jeg endelig fornøyd.
Kort oppsummert kan vi kalle det: Mindre og mindre mat, lavere og lavere vekt. Utvikling av bulimi. Gradvis større isolasjon. Stadig verre økonomi. Flere og flere konflikter hjemme. Større skyldfølelse for hver måned som gikk.
I 2012 gikk jeg med på frivillig innleggelse på DPS. Det virket ikke. Jeg var ikke klar. I ettertid mener jeg også at de fleste behandlingstilnærmingene deres var helt på jordet. Ikke at det ville ha hjulpet med et annerledes opplegg på den tiden uansett. (Merk: Jeg fraråder ingen å prøve verken poliklinisk behandling eller innleggelse! Alle er forskjellige, alle har forskjellige behov, og ingen behandlere er helt like.)

 




Og så er vi her, da. Jeg gikk til psykolog og deltok på arrangementer hos IKS.
27. desember 2013 fikk jeg et kraftig øyeblikk av 'sudden insight', og før jeg visste ordet av det hadde jeg et klart og tydelig mål om at nå var det nok, nå ville jeg bli frisk. 29. desember 2013 var den siste dagen jeg kastet opp. Og på dagtid på nyttårsaften oppdaget jeg YourEatopia for første gang, takket være @amalielee på Instagram.

YourEatopia. Reddet. Livet. Mitt.
For meg var informasjonen jeg fant her, helt avgjørende. For at jeg skal bli frisk, er det nødvendig å spise 3200 kalorier (eller mer) per dag, nødvendig å ikke være restriktiv overhodet, nødvendig å ikke trene eller veie meg, nødvendig å ikke bestemme meg for hva jeg skal veie til slutt, nødvendig å slutte å tenke på mat som sunn/usunn, bra/dårlig. Og å lære så mye som mulig om hva som skjer fysisk (og psykisk) både når man sulter seg, og når man spiser igjen.
De gamle behandlingsmetodene, de som jeg prøvde da jeg var innlagt, ville ikke ha fungert for meg nå. Ikke i det hele tatt. Jeg sier ikke herved bastant at slik behandling ikke fungerer for noen, men dersom det ikke synes å fungere for deg håper jeg du er villig til å prøve noe annet. Jeg angrer ikke et sekund.

Det viktigste jeg har lært fra YourEatopia, er: Du kan ikke bli frisk ved å holde fast i det som gjorde deg syk.
Dietter og et jag etter sunnhet var det som gjorde meg syk. Jeg nekter å tro at jeg er alene om det! Tvert imot tror jeg det gjelder for ekstremt mange som har (eller har hatt) spiseforstyrrelser.
Dietter og jag etter sunnhet er ikke bare noe som foregår bevisst, og ikke noe som bare foregår mens man er syk. Flere tar det med seg videre, og tror de er friske når de i realiteten kunne hatt det mye bedre. Eksempler på å holde seg fast i disse tingene, kan være:
- Du har bestemt deg for hvor mye du skal veie når du er frisk.
- Du har et daglig kaloriinntak du nekter deg selv å overskride.. .
- .. . Til tross for at du fremdeles er sulten.
- Du forsøker å 'jukse' deg unna ubeleilig sultfølelse ved å drikke vann eller spise lettprodukter.
- Det finnes matvarer du ikke spiser fordi de er 'usunne'.
For sikkerhets skyld: Dersom du er i tvil, NEI, disse fem eksemplene er IKKE bra! Til de av dere som ikke tør å spise mer enn xxxx kalorier per dag, eller som har oppnådd såkalt normalvekt og 'bør begynne å passe på' hva dere spiser, anbefaler jeg å lese DENNE bloggposten på Fyoured. Her forteller Kate om sin opplevelse av ekstrem sult i recovery, og hvordan hun IKKE utviklet en overspisingslidelse av å spise veldig mye i recovery (!). 
 




Alt er annerledes nå. Etter tre måneder i (selvbestemt!) recovery begynner jeg å kjenne på belønningene. Jeg tåler ofte ikke synet av kroppen min ennå, men jeg håper (og tror) det kommer med tiden, jeg har ingen planer om å gi opp, tvert imot. Isolasjonen krymper stadig mer. Jeg treffer folk oftere. Lever mer i nuet. Finner igjen gamle vennskap med mennesker jeg trodde aldri ville gidde å snakke med meg igjen. Jeg har god økonomistyring for første gang på mange år. Jeg koser meg ofte med mat.
Nå for tiden kan jeg føle meg matlei, det har jeg ikke opplevd på flere år, det heller. Tidligere hadde jeg lyst på ALT av mat, hele tiden, og kunne aldri stoppe (Bulimi, hei på deg). Nå som jeg spiser NOK, forekommer ikke dette lenger. Litt trist er det jo, haha, jeg hadde tross alt bestemt meg for å kun spise ting jeg elsket i recovery, og bestemt meg for å nyte alt sammen! Not so much, i alle fall ikke hver dag. Jaja. Det betyr i hvert fall at det er sant at overspisingslidelse ikke vil skje!
Nylig var jeg på Storlien på harryhandel med to venninner. Jeg kjøpte både godteri og nøtter i løsvekt (for første gang med andre hensikter enn å spise og spy!), og begge deler endte opp med å koste under 40 kr hver, selv om jeg tok alt jeg hadde lyst på. Jeg er så fornøyd.

But they say, just when
You're not afraid, not expecting
You will be caught off guard, floored by love

En gang iblant hender det jeg mister motet en stund. At jeg bare føler for å gi opp. Da kan jeg gjøre to ting, som begge ordner opp på flekken:
- Visualisere målene mine i enden av tunnelen (graviditet, barn, kjæreste, forfatterskap).
- Høre på Maria Mena. Faktisk! Maria Mena er for tiden min aller største motivator. Spesielt tekstene i låtene 'I always liked that', 'All this time', 'Interesting' og 'Caught off guard, floored by love'. Som er de sangene jeg har sitert rundt omkring i innlegget.
 

And all this time, ohh-oh, all this time
You have had it in you

 






#spiseforstyrrelser #spiseforstyrrelse #anoreksi #bulimi #recovery #realrecovery #youreatopia #instagram #iks #vekt #mat #kropp #helse #livsstil #diett #slanking #industri #selvtillit #selvbilde #kosthold #myter #hysteri #mariamena #spise #historie #barndom #karbohydrat #karbo #fett #sukker #protein #sunn #sunt #usunn #usunt #sykdom #syk #nutrilett

18 kommentarer

Dette er en blogg verdt å følge med;)

Se om Fiskerutagutta kommer i sommerform!

Anne

11.03.2014 kl.14:26

Jeg er så ufattelig stolt av deg. Du har bestemt deg for at "nok er nok", og tar tak i problemene. Det skal utrolig mye styrke til. Igjen: Jeg er VELDIG stolt av deg.

Selv har jeg heller ikke fått hjelp ut av innleggelsen på s3, og begynte mer eller mindre å gå denne samme veien som du går nå. Per i dag er ikke mat NOE problem lenger. Og til syvende og sist, etter 8 år med en spiseforstyrrelse kan jeg kalle meg frisk. Ja, jeg kan til og med godta kroppen min som den er, og synes den er helt okei. Av og til tør jeg å innrømme at jeg liker den. Jeg vet at du også kommer til den dagen der du ser deg selv i speilet og klarer å si til deg at "Hei Øygunn, du er vakker". Enn så lenge får du la andre fortelle deg det. Så vær så god: Øygunn, i mine øyne er du vakker, for du er du, og du DUGER".

Fortsett å jobbe, så vil du komme i mål. Da kan du tenke på kjæreste, barn, på forfatterskap, og ikke minst på å leve livet som den skal leves. Livet er fint som frisk.

Stor klem til deg <3

Benedikte Ringberg

11.03.2014 kl.15:55

Har konkurranse på bloggen min med kjempefin sminke-premie fra elf! :) morsomt om du vil delta!

Paps

11.03.2014 kl.16:54

KLEMMMM!!!!!!!

Susann

12.03.2014 kl.10:29

Jeg er så stolt av deg!

Husker jeg møtte deg på DPS og jeg syntes synd i deg. For jeg fikk jo også "behandling" for sf der, omg det var jo bare tull.

Stå på videre and keep on shining snuppa :*

Helle

13.03.2014 kl.09:20

Takk Øygunn for at du deler så mange fine ord og for at du tar oss med på din reise til landet frisk. Håper vi sammen kan bidra til at mange får vite om oss og ikke minst til at mange etterhvert aldri lurer seg utpå dette uføret som en spiseforstyrrelse fort kan bli!

Varm klem fra Helle

sjokoladeilomma

13.03.2014 kl.12:16

Fiskerutagutta: Tusen takk :)

sjokoladeilomma

13.03.2014 kl.12:26

Anne: Tusen takk for god kommentar, Anne. Jeg vet ikke om jeg vil bruke ordet stolt om meg selv, men det skal være sikkert og visst at jeg er GLAD for at jeg gjør det jeg gjør. Og jeg er stolt av DEG <3

Det er så godt å lese det du skriver. På en måte det at ikke du heller fikk noe ut av S3 (godt bare fordi da er det faktisk en sannhet for flere, og helt nødvendig å gjøre noe med!), men selvfølgelig aller mest godt å lese at du ikke har problemer med mat lenger, OG kan godta kroppen <3

Jeg vet også at jeg kommer til den dagen der jeg liker min kropp. Det er et av målene mine - jeg har ingen "goal weight", for det tror jeg er bare tull! Jeg har heller et "goal mindset", altså er planen å oppnå set point weight, og godta kroppen slik den da er. Ingen andre "løsninger" duger. Det er slik det er, slik det må være. :-)
Tusen takk, forresten. Og: Sjæl ass! <3 Du er vakker, for du er du, og du DUGER!

Hehe. Skal fortsette å jobbe for å komme i mål! Men... Jeg tenker allerede på kjæreste, barn og forfatterskap for lengst! Det får komme når det kommer, men å visualisere disse tingene hver eneste dag hjelper meg mye. MYE.

Stor klem til deg også <3

(Kaffe?)

sjokoladeilomma

13.03.2014 kl.12:26

Paps: <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3

sjokoladeilomma

13.03.2014 kl.12:26

Benedikte Ringberg: Har nok sminke :P

sjokoladeilomma

13.03.2014 kl.12:31

Susann: Takk <3
Se der, nå er vi allerede tre stykker i dette kommentarfeltet som ikke fikk utbytte av samme behandlingsopplegg. Det sier jo noe, hva? *Blir enda mer engasjert*

Will do! Håper du også gjør det <3 <3 <3

sjokoladeilomma

13.03.2014 kl.12:33

Helle: Bare hyggelig, men jeg har ikke skrevet IKS-innlegget ennå. Dette var bare en... forsmak? :-)
Jeg både håper og tror at vi bidrar! For rett ut sagt: Hadde det ikke vært for IKS, ville jeg ikke ha vært her jeg er i dag. (Jeg tør ikke tenke på hvordan livet ville ha vært dersom jeg bare hadde gått i behandling, men ikke meldt meg inn i IKS!)

Varme klemmer tilbake til deg!

Hanne

13.03.2014 kl.21:53

Må jo melde meg som den fjerde i samtalen som også har vært på DPS (var der før gruppa kom, så gikk gjennom alt alene)..

Jeg syntes det var godt å være der, men så var jeg helt utslitt når jeg kom dit og trengte like mye roen som opplegget kanskje..

For min del var opplegget tilpasset meg på en måte: "flink pike", en avtale om mat og eget ansvar. Men så hadde jeg (og har) en kjæreste som stilte knallharde krav og fungerte mer som behandleren enn de ansatte der.

Så skal ikke komme å si at opplegget der alene fikk meg på bedringens vei, det var oss to sammen, men det å starte prosjektet en annen plass enn hjemme det alt hadde foregått var godt for meg, For min del (dette er jo veldig personavhengig) så er det jeg savnet mest en god oppfølging etter innleggelsen (for jeg var så sliten når jeg var der, så det var ikke noe vits å prate til meg/ prøve å lære meg noe).

Uansett takk for at du delte din historie, ser vi har en liknende start, og ja Maria Mena hun funker godt som motivator!

Pantora

16.03.2014 kl.10:08

Skummelt hvordan det starter uten at man legger merke til det.. Trist at du ikke har fått "ordentlig" hjelp fra de som skal kunne hjelp oss som sliter med slike ting, men selv om hjelp og oppfølging fra helsevesenet er viktig er det heldigvis ikke avgjørende, det er (og kommer til å bli) du et bevis på. Heia deg!!

Tine

16.03.2014 kl.13:53

WORD!! Kjenner meg så igjen!

sjokoladeilomma

17.03.2014 kl.10:21

Hanne: Å trenge roen like mye som opplegget kjenner jeg meg igjen i... Jeg var kjempesliten av å føle meg så til bry for andre, så det var veldig godt på den måten!

En avtale om mat og eget ansvar passet ikke for meg i det hele tatt. Spiseforstyrrelsen min var veldig sterk, både da og etterpå. Skulle jeg ha fulgt opplegget på den tiden måtte de vel egentlig ha tvunget meg... Hmm, jeg tror egentlig ikke noe ville ha virket på meg akkurat da.
Godt å høre at du fikk god (viktig) hjelp fra kjæresten <3

Enig i det du sier om oppfølging i ettertid! Imidlertid er jeg veldig glad for å høre om personer som IKKE har opplevd innleggelser som hovedsakelig negative. Heldigvis fungerer det godt for en del :-)

sjokoladeilomma

17.03.2014 kl.10:26

Pantora: Ja, kjempeskummelt :(
Hehe, jepp! :D Fy søren, jeg gleder meg skikkelig mye til å kunne bevise for psykologen min (og resten av verden...) at det opplegget jeg kjører fungerte for meg! Og jeg håper å kunne bevise at på en del områder har jeg rett og han tar feil :P

sjokoladeilomma

17.03.2014 kl.10:26

Tine: <3

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits