Om sult og metthet. Og kilder.

Etter å ha publisert forrige innlegg, mottok jeg to kommentarer som satte fingeren på noe veldig viktig. Ettersom de handler om noe jeg helt har glemt å argumentere for eller fortelle om, fortjener de et eget innlegg.
Den første viktige kommentaren kom fra Pantora. Utdrag:

Jeg er også uenig/forvirret av det du skriver om overspising. Klart det finnes for mye mat, hvordan kan du si at det ikke gjør det når så mange i dag sliter med overvekt, som direkte følge av at de spise for mye?

Det andre viktige spørsmålet kom fra Anne:

Kilder...?
 


(Ikke mitt bilde)

Så, altså. Jeg har tidligere sagt ting som:
- Det er ikke noe som heter for mye mat.
- Usunn mat finnes ikke.
- Personer med restriktive spiseforstyrrelser kan ikke overspise.

Bare så det er nevnt først som sist: Disse utsagnene er satt på spissen! Jeg ordlegger meg såpass provoserende og kontroversielt for å vekke oppmerksomhet. Jeg orker ikke dulle med andre folks meninger, jeg vil forsøke å røske fastgrodde myter opp med rota, og skal det være mulig er jo folk nødt til å legge merke til det jeg sier.
Problemet hittil har vært at jeg absolutt ikke har argumentert og forklart godt nok for disse påstandene. Jeg har trodd jeg har gjort det, men takket være disse kommentarene innså jeg at det manglet en hel del forklaringer fra min side. Så takk til dere to! <3

Nå skal jeg altså ta for meg disse tingene.

- Det er ikke noe som heter for mye mat. Her snakker jeg i all hovedsak om personer i recovery fra restriktive spiseforstyrrelser. Det er det viktigste. Underernærte kropper trenger faktisk all næring de kan få, og det er ikke mulig å spise for mye i dette tilfellet.
Når det gjelder mennesker uten spiseforstyrrelser, sier det seg jo selv: Det er klart det går an å spise for mye! Men jeg har en opparbeidet meg en annerledes oppfatning av kosthold enn mange andre har. Jeg tror det er veldig mange som ikke har en optimal sult- og metthetsfølelse, eventuelt ikke lytter til sin sult- og metthetsfølelse. Disse menneskene forsøker å leve sunt, og har regler om at de skal spise så og så mye i løpet av en dag, ikke unne seg spesifikke typer matvarer, og at de skal stoppe å spise etter en gitt mengde uavhengig av om de faktisk er mette eller ikke.
Det mener jeg er feil.
Jeg mener også det er et samfunnsproblem i noen grad.
For eksempel ser jeg slike ting skje blant folk jeg kjenner. Godt voksne mennesker som vel egentlig har hatt et halvt liv på å opprette god kontakt med egen kropp, men som likevel ikke tar hensyn til at metthetsfølelsen er et viktig behov. Litt sånn, jeg har spist et kakestykke i dag, så jeg kan ikke spise meg helt mett til middag.
Jeg tror det kun finnes én faktor som tilsier at man spiser for mye, og det er at man er mett før man har spist opp måltidet, men likevel fortsetter (Merk: Dette gjelder ikke personer i recovery). Dersom man derimot har spist opp maten, men fremdeles er sulten, trenger kroppen mer. Og den trenger mer helt til metthetsfølelsen er på plass.
Man skal selvfølgelig ikke bli stappmett hele tiden (selv om det er helt greit iblant, det også!), det holder å bli tilfredsstilt. Dessuten er det ingenting i veien med å bli sulten igjen etter tre timer. Eller én time, for den del. Så lenge vi lytter til kroppen og handler deretter, finnes ikke for mye mat!
Og til slutt: Forbrenning er et viktig stikkord her. Jeg tror det er relativt store mørketall på hvor mange som lever i overlevelsesmodus, eller i beste fall med nedsatt forbrenning. For å opprettholde en optimal forbrenning er det avgjørende å lytte til kroppens behov. Følger man ikke sultfølelsen, vil kroppen over tid forstå at den faktisk ikke får nok, og begynner å reservelagre fett. Å leve i overlevelsesmodus over tid vil føre til at man blir underernært og samtidig legger på seg av 'ingenting', og kanskje man til og med fremstår som overvektig. Nedsatt forbrenning blir jo aldri reparert dersom man ikke spiser nok til å reparere den. Følger man sultfølelsen og spiser det man har lyst på (cravings), vil forbrenningen øke nok til at et kakestykke 'for mye' ikke spiller noen rolle i det hele tatt.
 


(Ikke mitt bilde)

- Usunn mat finnes ikke. Også her snakker jeg i all hovedsak om personer i recovery, med samme argumentasjon: Underernærte kropper trenger all mat de kan få, og det er ikke mulig å spise for usunt i dette tilfellet.
Selvfølgelig går det an å ha en usunn livsstil og et usunt kosthold. Men også dette ser jeg ganske annerledes på enn de fleste.
For å understreke problemet vil jeg be deg svare på spørsmålet: Hva er sunt, hva er usunt?
Klarer du å gi en klar definisjon av disse begrepene? Kan du gi meg en skillelinje? Noe som gjelder for alle? (Dersom du mener du kan gi en helt klar definisjon og skillelinje, tror jeg sannsynligvis ikke på det du sier, men du må gjerne teste meg.) 

Min definisjon av sunt eller usunt, er kort og består av ett ord: Variasjon. En mer utbrodert løsning tror jeg ikke finnes. Selvfølgelig mener jeg ikke det er variasjon å variere mellom ulike typer sjokoladepålegg og lignende. Jeg påstår heller ikke at man er nødt til å spise sjokoladepålegg eller trøkke i seg dessert til stadighet bare for å spise det. For selv om kroppen har behov for karbohydrater, proteiner, vitaminer, mineraler og glukose (osv), har vi ikke et spesifikt behov for iskrem eller pølse i brød. Men kroppen har jo ikke et spesifikt behov for salatblader eller quinoa heller. Behovet dreier seg om næringssammensetningen i maten, og kroppen (eller, hjernen) lærer av erfaring hvor den får tak i det den før øyeblikket trenger. Et eksempel her er min mor. I går fortalte hun meg at hun hadde brukt leverpostei på brødskiva hver dag i årevis uten å bli lei. Det var leverpostei hun ville ha. Hun konkluderte halvveis med at det kunne komme av at hun lenge hadde jernmangel. (Jeg vet ikke om leverpostei i dag kan gi kroppen jern på samme måte som da, men det er uansett en annen diskusjon.)
Jeg vil gjerne utdype litt om cravings. Se for deg at du like etter middag får et enormt sug etter Ballerinakjeks, Du får dermed to valgmuligheter: Enten kan du spise kjeks, eller droppe å spise kjeks. Spiser du kjeks, tilfredsstiller du suget, og du slutter å tenke på kjeksene. 'Problem' solved. Dersom du dropper kjeks, er sjansen relativt stor for at kjeksene ligger i underbevisstheten din og fortsetter å forstyrre. Kanskje fører det til at du ender opp med å spise mer til middag enn du egentlig har behov for, bare for å forsøke å tilfredsstille et behov uten å gi deg selv muligheten. Kanskje fører det til at du spiser 'lite nok' og unngår Ballerinakjeks i en uke, men plutselig 'sprekker'. Når det kommer til stykket, sitter du plutselig der og har spist en halv pakke Ballerinakjeks til tross for at du egentlig hadde lyst på to. See my point? Det finnes nok ingen holdepunkter for at det er nødvendig å spise dessert hver dag, og det er heller ikke noe mål. Men dersom du spiser det du har lyst på når du har lyst på det, vil suget stilne, og du vil få en høy forbrenning med på kjøpet. Høres ikke særlig nitrist ut, spør du meg.
At noen kun har lyst på Grandiosa og Cola tror jeg ikke er en mulig konsekvens av å følge signalene fra kroppen, forresten. Alle kropper har behov for vitaminer og mineraler. Ergo: Har man ikke cravings for andre ting enn ferdigpizza og brus, følger man faktisk ikke ekte signaler. Da spiste man ikke variert nok i utgangspunktet. 
Konklusjonen her blir den samme som i forrige avsnitt: Så lenge vi faktisk følger signalene fra kroppen vår, er vi trygge! 
 


(Ikke mitt bilde)

- Personer med restriktive spiseforstyrrelser kan ikke overspise. Dette har jeg sagt mange ganger nå, og jeg mener det absolutt. Overspisingslidelse er en helt egen sykdom. En sjelden sykdom. Overspisingslidelse er et resultat av en nevrobiologisk tilstand i hjernen, og denne tilstanden er en fullstendig annen enn tilstanden som resulterer i restriktive spiseforstyrrelser. Det er ikke mulig å ha begge deler. Mange med anorexia nervosa opplever å utvikle bulimia nervosa eller 'bulimiske tendenser' over tid. Den typen spising som forekommer i bulimi, er ikke overspising: Det er et direkte resultat av underernæring, og er kroppens måte å holde seg i live på.
Svært mange med restriktive spiseforstyrrelser bruker nettopp ordet 'overspising' (bingeing). Dersom forskere eller markedsanalytikere dermed antar at det som foregår er overspising, vil misforståelsen spres. Jeg vet ikke om dette faktisk skjer i stor grad, men det har ikke vært gjort mye (konkluderende) forskning på området ennå. Men det finnes klare skillelinjer mellom overspisingslidelse og restriktive spiseforstyrrelser. Her er noen tegn på overspisingslidelse:
- Personen spiser 'mer enn normalt' i hemmelighet i tidlig barndom. Slike hendelser forekom oftere enn for eksempel barnebursdager eller Halloween (som begge legger opp til å spise mer godteri enn ellers). Slike hendelser forekom lenge før personen forsøkte å gå på diett eller være restriktiv.
- Personen var overvektig rundt niårsalderen og klinisk overvektig et par år senere.
- I tenårene ble personen satt på en eller flere dietter av lege eller foreldre.
- Personen praktiserer ingen restriktiv atferd av egen fri vilje. Når personen som ung ble satt på diett av andre, gjorde hun/han sitt beste.

Og kilder, da:
Stort sett har jeg brukt YourEatopia som kilde. Denne siden er en sekundærkilde, altså er den en slags sammenfatning av annen forskning: Blant annet The Minnesota Starvation Experiment, Walter Kaye, Maudsley/MinnieMaud, Philip Mehler, Janice Russell og Andrea Garber. Kildene denne nettsiden bruker er HER
Jeg har også brukt DENNE, en artikkel skrevet av en anerkjent norsk ernæringsfysiolog.



#spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #anoreksi #bulimi #ortoreksi #ednos #overspising #binge #BED #myter #fakta #livsstil #sunnhet #sunn #usunn #helse #sannhet #tips #råd #informasjon #opplysning #forskning #vekt #kropp #mat #sulten #mett #signaler #signal

12 kommentarer

Lena Ludvigsen -

03.03.2014 kl.20:52

Må bare applaudere. Du har så rett, og formulerer deg på en PERFEKT måte! Dette er det mange som trenger lese:)

Maria

03.03.2014 kl.21:05

Men hva med sånne som meg da? Med overspisingslidelse fra tidlig barnsben og frem til nå, med anoreksi (i atferd) i lengre perioder? Har jeg.. endret forstyrrelsen over tid?

Jeg er ikke uenig med deg, jeg bare forstår ikke helt hvor jeg kan plassere meg selv.

sjokoladeilomma

05.03.2014 kl.09:26

Lena Ludvigsen: Tusen takk for det, fine du! :)

sjokoladeilomma

05.03.2014 kl.09:38

Maria: Viktig spørsmål! Her skal jeg trå så forsiktig som jeg bare kan... Jeg skal ikke hevde noe som helst i dette svaret, men forsøke å stille åpne spørsmål. OG understreke at jeg ikke har noen utdanning innen helse. Husk at det er ikke sikkert denne forskningen (som jeg tror er riktigere enn mye annen forskning!) har rett om alt!
Ok, altså. Spørsmålene som dukker opp hos meg, er:
- Har du fått diagnosen overspisingslidelse? Føler du i så fall selv at det stemmer for deg? (Dersom ja på begge deler: Case closed :P Da har jeg nok tatt feil!)
- I lys av spørsmålet ditt, ser jeg at rundt halvparten av kjennetegnene på overspisingslidelse like godt kan være innenfor "normalen". For eksempel tror jeg mange barn spiser godteri (eller annen mat de liker, som foreldrene ikke lar dem få til hverdags) i smug relativt ofte. Jeg gjorde det hver mandag i byen da jeg gikk på musikkskolen, og kjøpte flere ganger ukentlig godteri i storefri på ungdomsskolen :p Jeg tror det er viktig å ikke forveksle foreldrenes regler med overspisingslidelse. Uten at jeg mener å si at det var det du gjorde, selvfølgelig! Du trenger ikke svare på noe av dette heller. :)
- Spiseforstyrrelser kan endres over tid. Ifølge det jeg har lest, kan derimot ikke det nevrobiologiske utgangspunktet endres. Enten ligger restriktive spiseforstyrrelser "latent", eller så gjør det ikke det... Det KAN jo hende det er mulig at både restriktiv sf og overspisingslidelse ligger latent samtidig, det vet jeg ingenting om.
Men for sikkerhets skyld: Føler du deg trygg på at overspisingen ikke egentlig er "reaktiv" spising? Altså et direkte resultat av restriktive handlinger? Man trenger ikke nødvendigvis være underernært for å "sprekke".
Misforstå meg rett, jeg prøver ikke å overbevise deg om at du tar feil: det er kun en selv som kan vite hva som stemmer eller ikke! Det var vanskelig å komme med svar her uten å tråkke deg på tærne, håper jeg klarte det noenlunde greit?? :S

Ingvild

05.03.2014 kl.12:35

Utrolig spennende resonnement (?) du kommer med!! Når jeg leser med argusøyne (i mangel av et annet ord, les: tråler gjennom teksten objektivt), er jeg igrunn veldig enig med det du skriver. Man er jo i det hele og store LÆRT og VANT med at "sånn er det og det er sånn". Eksempel at grønnsaker er sunt, brus er usunt. Alle må ha melk fra kua fordi det er kalsium. ++

HELT enig med dette sunt/usunt, det finnes ingen definisjon! Ting kan BLI "usunt"(les: uehldig) dersom man spiser for ensidig (av noe). I likhet med at det er usunn oppførsel hvis man bare sitter foran PC'en, eller løper i timesvis hver dag og pådrar seg skader.

Jeg tror egentlig det må en holdningsendring til angående f.eks bulimi. Har i alle år med den skammelige lidelsen følt at det var overspising. Naturlig nok, ettersom 1 hel loff, 200gr sjokolade, en pakke melk osv fant veien ned i magen (og opp igjen, hehe).

Men er det rart, når jeg i ukene før hadde levd på 500kcal hver dag?! Stakkars kroppen.

I den sammenheng tenker man selvfølgelig at man ved å innta 15000kcal (ex) den dagen, legger på seg til neste dag. Men siden vektoppgang skjer over tid, så vil jo det, pluss 500kcal på 7 dager, gi et stabilt inntak over de 8 dagene. Ergo, vil man ikke oppnå vektoppgang. (Dette var kun eksempeltall og ikke regnet på :))

Dette med cravings er også interessant. Har i perioder opplevd å få skikkelig cravings på leverpostei. Over et par dager kunne jeg spise en boks alene som et måltid, også flere ganger omdagen. Jeg så for meg at kroppen ropte etter jern :)

Du skulle skrevet artikkel i et blad om dette ;)

Kleeeeem!

Maria

05.03.2014 kl.17:09

Du klarte deg bra, hehe! Og jeg spør jo mest fordi det er interessant å høre andre med sf komme med sin mening :)

Jeg har ikke fått en diagnose, for jeg tør rett og slett ikke. Men slik jeg ser det (og folk jeg har bodd med) vil nok kategorisere atferden min dithen. Hva jeg gjorde da jeg var lita er ikke godt å si, men det var mer enn bare litt smugspising her og der.

Overspisingen har alltid vært der vil jeg si, det var først da jeg ble klar over at dette var noe psykisk og ikke bare "glad i mat, høhø" at jeg prøvde å endre på det. Så kanskje den anorektiske biten er den reaktive? Siden det kun var i atferd, mener jeg.

Jeg tror jeg ble sykere/mesket meg med sykdommen da jeg forstod at den eksisterte. Jeg fikk "lov" til å holde på slik, if u feel me? Da mener jeg både O og A (og forsøk på M) og alt mulig annet rart. Rare greier.

Håper dette ga noen svar!

sjokoladeilomma

10.03.2014 kl.10:51

Ingvild: Tusen takk for kommentaren! Den er veldig reflektert, du sier mye interessant her. Det gjør du jo forsåvidt alltid, så jeg liker alltid å høre (eller lese) hva du tenker om ting. :) Har vært treig til å svare denne gangen, det er jeg lei for. Det var litt fordi kommentaren var så lang, jeg funderte lenge på hva jeg egentlig kunne svare, fordi du sa så mye. Men jeg tror jeg lar det bli med dette. Du sa tross alt ingenting jeg vil diskutere, jeg er bare helt enig med deg i alt!
Stor klem <3

sjokoladeilomma

10.03.2014 kl.11:03

Maria: Det er vanskelig å navigere... Jeg er jo ikke deg, så jeg kan bare gjette meg til hvordan ting er (og gjetninger er jo temmelig lite ufeilbarlige).
Det er kjempevanskelig å vite noe om hvorfor ting ble som de ble. For eksempel om du spiste mye som barn som resultat av at du egentlig hadde cravings på noe du ikke hadde tilgang på (Jeg pleide i hvert fall selv å spise mer mat når jeg hadde cravings på noe helt annet, som frisk altså). Så er det også den faktoren at personer uten optimal sult- og metthetsfølelse ikke egentlig kan vite hvorvidt de spiste for lite, passelig eller for mye dagen i forveien. Har man uten å ane det spist litt for lite, har man jo uvitende vært restriktiv. Som kan føre til en "sprekk" man ikke skjønner noe av. Det samme kan gjelde personer som ikke teller kalorier samtidig som de ikke har optimal sultfølelse: De tror de spiser det de trenger, men spiser kanskje bare 1500 kcal likevel.
Jeg har aldri hørt om anoreksi som det reaktive. Det kan jo tenkes å være mulig, det vet jeg ikke. Det jeg vet, er at jeg håper inderlig det blir forsket mye, mye mer på disse tingene fremover! Vi trenger svar for å unngå feildiagnostisering og feilbehandling.
Jeg håper ikke jeg virker fanatisk eller for bastant. Jeg bare forsøker å sette dette opp mot forskningen jeg har lest om, i og med at jeg tror på denne forskningen. Når det er sagt, trenger slett ikke forskning å alltid være riktig, langt ifra! Det kan oppstå feil, alt fra spørsmålsformuleringer til kontrollgruppe (etc) kan bli feil.
Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om å "meske seg" med sykdommen. Huff.

Maria

12.03.2014 kl.02:57

Takk for svar, Ø! :)

Først og fremst: Det er veldig fint å se at du tar det så god tid til å svare. At noe er forstyrret i spisevanene mine er det i alle fall ingen tvil om, haha :p Synes hele temaet sf er uhyre interessant selv om manisk opplesning på temaet ikke alltid er så lurt. Lite trigging for tiden, dog.

Om jeg lurer mer, så tar jeg det på fb jeg :)

Klem!

sjokoladeilomma

13.03.2014 kl.12:30

Maria: Nei, DET er det ikke tvil om .
:-)
Så bra at det er lite trigging for tiden! (Vi er to, forresten.)
Jeg tror heller ikke manisk opplesing på temaet er så lurt, men jeg tror det er veldig lurt også i enkelte tilfeller. For eksempel var det dumt av meg å lese meg opp på det med intensjonen om å forbli syk (les: bli enda litt sykere), mens nå er det gull verdt å vite hva som skjedde under aktiv restriksjon og hva som skjer i recovery. Både fysisk og psykisk. Hadde jeg ikke visst det jeg vet om væskeansamlinger nå, for eksempel, hadde jeg hatt tilbakefall for lenge siden! Hehe.

At jeg tar meg god til tid å svare, ser jeg på som en selvfølge... Du har tatt deg god tid til å skrive til meg, da skulle det vel bare mangle at jeg viser deg gjensidig respekt? Dessuten har jeg ingen interesse av å svare noe svada :)

Klem!

Amalie

25.05.2014 kl.10:50

Kan like gjerne bare ta spørsmålet mitt her..

Altså nå er det 6. Dagen min hvor jeg "trykker i trynet". Jeg gjør ikke annet i løpet av en dag føler jeg.. Tenker på mat, spiser mat, lager mat, maser om mat.. Jeg begynner nesten fra jeg står opp til jeg får og legger meg.. Bare hittil (siden 9.) har jeg spist 4 skiver(godt med smør, ost, leverpostei, makrell i tomat, majones - ikke magert med andre ord..) 4 flatbrød, en nåtid - sikkert 10-20 selvskjært osteskiver utenom.. Og en nåtid.. Pluss en 6-7 haribo egg. Og jeg vil ha mer.. Whaaaat.... Er du sikker på at dette er normalt?!

Eksempel på i går: 4 Nidar egg med melkefyll (altså de "små sjokoladene som er i en blåpose..), restene fra Nidar smågodt-posen, 3-4 skiver med ost, 8 sjokoladeboller, piss hestesko (sikkert tilsvarende 4 porsjoner om ikke mer), hvitløksbaguette (en hel, men på bare innholdet), Nidar smørbukk melkesjokolade (var bare 5 biter jeg ikkebspiste av en hel), en bolle med risengrynsgrøt..

Mengder? Ja..

Allikevel blir jeg ikke tilfredsstilt..:/

sjokoladeilomma

26.05.2014 kl.12:45

Amalie: Det er helt normalt. 6 dager er ikke lenge. Husk at optimalt ernærte mennesker (energy-balanced people) ikke opplever denne typen sult! Kjenner du noen ikke-spiseforstyrrede som opplever det samme? Neppe. Det er ikke rart du ikke craver magre ting; kroppen din vil ha fett og karbohydrater så den kan reparere, reparere, reparere. Vil du ha mer, spis mer. Det kommer til å gå bra! Jo bedre ernært du blir, jo mindre sulten vil du føle deg. Vet ikke om jeg har linket til den før, men les denne: http://fyoured.com/post/36059452662

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits