Min recovery: 2 måneder

Dette er et veldig personlig innlegg. Dersom noe av følgende er aktuelt for deg, bør du vurdere å ikke lese dette:

- Du er sårbar og har veldig lett for å bli 'smittet' av negative følelser.
- Du er en venn eller slektning av meg, og vi har ikke tidligere snakket om vanskelige ting.
- Du har rett og slett ikke godt av å lese min babling om hvordan jeg føler meg.

Dersom du fortsetter å lese, håper jeg du husker at det på ingen måte er ditt ansvar å hjelpe meg. En (cyber-)klem er fint det, for all del. Men venner er ikke terapeuter, og jeg forventer ingenting. Og jeg går i terapi. Grunnen til at jeg deler dette, er at jeg vil være åpen og ærlig. Det hjelper meg, og det ser faktisk ut til å hjelpe andre.
 


(True story! Ikke mitt bilde)

Okei. Jeg har visst holdt på i to måneder nå. I morgen på datoen (27.), ni uker på fredag. Jeg trodde jeg nærmet meg å være ferdig, være frisk. Den gang ei? Da mener jeg ikke at jeg har tilbakefall, for jeg trøkker fremdeles mat inn gjennom trynet. Det er bare det at. Jeg hadde det så hyggelig i over halvannen måned, og skjønner ikke hvorfor det plutselig bare snudde. For nå har jeg det ikke bra lenger. Selv om jeg ikke gjør noe annerledes.

Eller jo, noe er annerledes. For eksempel at jeg har roet ned kaloritellingen mange hakk. Men det tror jeg ikke er noen årsak, tvert imot føles det avslappende å kunne stole på at det jeg spiser er (godt) nok.

Livet var ikke rosenrødt frem til nå heller, for eksempel fikk jeg som tidligere nevnt sammenbrudd på grunn av bukser. Og sparket i stykker døra til klesskapet mitt i frustrasjon. Problemet er: Jeg er liksom tilbake der jeg var i 2007. Og 2008 og 2009. For dere som ikke vet det, er dette så langt fra mine glansdager det går an å komme. I denne perioden var jeg bare et vrak. Det var såpass ille at jeg fremdeles kjenner det stikker i magen bare jeg tenker på det. Og som følge av denne tiden, har jeg fremdeles ikke greid å takle frasen 'hvordan går det?', selv om jeg har hatt det bra. Den frasen var det som i størst grad pleide å rive ned all selvkontroll jeg stadig forsøkte å late som jeg hadde. Den frasen var alltid det som fikk meg til å føle meg verst. Det er som om kroppen husker det, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å respondere helt normalt på det spørsmålet. En kan jo håpe.

Igjen, vær så snill, ikke les dette dersom du er usikker på om det er riktig for deg. Det gjelder spesielt herfra og nedover.

Jeg nyter ikke akkurat livet for tiden. Mesteparten av tiden føler jeg meg bare som et klassisk tilfelle av waste of space. Overbevist om at ingen egentlig liker meg, at ingen egentlig vil treffe meg. At alt de gjør, gjør de bare for å være snille og høflige. Dersom de treffer meg, vet jeg jo at de bare takket ja fordi de skjønte at jeg ville treffe dem.
Hvorfor ville vel noen treffe meg. Jeg er jo ingen.
Jeg var noen, faktisk var jeg noen helt frem til nylig. Men nå har kjernen av meg blitt tildekt av lag på lag med fremmedelementer (les: jeg har vokst og blitt oppblåst til det ugjenkjennelige), den jeg er har blitt gjemt og nedgravd under noe folk feiltolker som meg. Det er ikke lenger meg de tar i hånden, meg de gir en klem, meg de snakker med. Mitt ytterste lag er noe som ikke tilhører meg. Jeg er innestengt og når ikke ut, ingenting når inn. Alt fettet (eller vannet?) som omringer meg føles som en likkiste med hengelås, hvor jeg er levende på innsiden uten at noen aner det.
Gir dette mening i det hele tatt?

Verdien min er ikkeeksisterende. Jeg aner ikke hvor den ble av. Før 'fortjente' jeg ikke mat. Nå kan jeg uten problemer spise hva som helst, men til gjengjeld 'fortjener' jeg ingenting annet som gir meg glede. Møte noen? You wish. Ha det gøy på ordentlig? Yeah, right. Trangen til å ikke kunne slippe inn følelsen av glede, er helt overveldende. Det samme er trangen til å være destruktiv. Hver dag svever bildene på netthinna, bildene av hva jeg burde gjøre. Jeg føler at jeg burde selvskade, at jeg burde både det ene og det andre. Fremdeles har jeg ikke gjort det, og jeg har heller ingen planer om å gi etter og gjøre det. Det er jo en grunn til at jeg er i recovery. Nei, ikke én grunn: Flere grunner. I keep my eyes on the prize. Visualiserer kjærlighetsliv og graviditet for alt det er verdt, hver eneste dag. Det hjelper.


(Haha. Ikke mitt bilde, men veldig beskrivende!)

Tilbake der jeg var. Kort fortalt var 2007-2009 preget av angst og depresjon. Det gikk veldig destruktivt for seg, for jeg ble fratatt alt jeg var. Jeg sluttet på skolen, sluttet lenge å skrive. Ambisjonene og drømmene mine forsvant som dugg for sola, og jeg klarte til slutt ikke å huske noe jeg likte å gjøre. Da jeg ble spurt av en psykolog om hva jeg likte å gjøre, kom jeg på én eneste ting: 'Jeg liker å gå på kafé.'
Tragisk.
Det er ikke helt riktig å si at jeg er tilbake nøyaktig der jeg var. Mye er annerledes denne gangen. Jeg tar et fag for tiden, og det går fint. Jeg skriver nesten hver dag. Jeg har en dyktig psykolog som faktisk klarer å hjelpe meg. Ambisjoner og drømmer er langt fra borte. I grunnen er det lett å se at jeg ikke er i nærheten av å ha det så ille som da. Sammenlignet med den tiden, er jo nåtiden bringebær med krem. Men likevel. Så lenge jeg er alene, og av og til når jeg er sammen med andre, vil ikke mageknipen gå over. Pulsen nekter å roe seg. Det føles som jeg fremstår som en robot, mekanisk og hjernedød. Igjen. Akkurat som forrige gang.
Dessuten har jeg ingen appetitt. Det passer veldig dårlig overens med recovery. Ingen appetitt + 3200 kalorier per dag? Det er jo en vits! Det verste er at jeg ofte kjenner meg veldig sulten. Så jo, på daglig basis leter jeg gjennom alle matskap, leter gjennom oppskrifter, saumfarer hodet, gjør alt mulig for å prøve å finne ideer til måltider. Men det finnes bare ingenting jeg har lyst på. Jeg er skrubbsulten, men blir småkvalm av å tenke på mat. Det er mildt sagt frustrerende.
For tiden spiser jeg mye sjokolade og nøtter, og drikker milkshake, næringsdrikk og brus, for å i det hele tatt klare å spise det jeg skal. Ikke fordi jeg har lyst til å overleve på sjokolade og brus. Det er bare fordi det er det enkleste og mest kaloritette jeg klarer å komme på.
Og her kommer enda en hake (shoot me now!): Fordi jeg spiser og drikker så 'usunt', er måltidsisolasjonen verre enn tidligere. Selv når jeg spiser pasta eller brødskiver med syltetøy, er det vanskelig å spise sammen med andre, fordi det føles som for 'usunt' og 'for mye'. Fornuften sier noe annet, men det hjelper dessverre lite. Når jeg da får i meg sjokolade og brus, gjør det at jeg enda oftere velger å spise alene. Ikke kan vise frem motbydelige, ekle, stygge meg til noen.


(Ikke mitt bilde)

 

Ideelt sett burde jeg jo være glad. Glad for farge i kinnene, glad for vektøkning (for det er jo faktisk det som er målet!), glad for alt jeg får til. Jeg burde være glad for å ha et påskudd til å shoppe nye klær.
But no.
Klesshopping fortoner seg litt som et mareritt. Ikke at jeg ikke tør å gjøre det lenger, der har jeg kommet noe videre siden sist: Men jeg har ikke lyst på nye klær. Jeg ønsker ikke å utsette meg for å skaffe meg enda mer som avslører hvor enorm jeg er. Uansett hva jeg har på meg, ser det ut til å fremheve den store magen. Og valkene. Jeg kan godt kjøpe klær, men det blir i så fall XL-klær som kan skjule hvordan jeg ser ut. Gjerne gensere med hette også. Noe å gjemme seg bak. Jeg føler meg såpass ekkel at jeg forsøker å unngå å hilse på forbipasserende bekjente. Bare later som jeg ikke er der, ikke ser dem. Det er ikke en sunn måte å leve på. Det må ta slutt. Og det skal ta slutt. Så fort som mulig. Jeg vet bare ikke hvordan ennå.


(Ikke mitt bilde)

 

MEN ALT SKAL BLI OK.


 


#spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #anoreksi #bulimi #ednos #ortoreksi #mat #kropp #vekt #recovery #frisk #bedring #helse #mental #psykisk #vektøkning #feit #tykk #tynn #syk #personlig

 

25 kommentarer

Bennals

26.02.2014 kl.12:56

Verdiløs, waste of space, fortjener ikke glede. Å hvor de ordene smeller til i bakhodet. Fordi det er du ikke og jo det gjør du og ja du er et fantastisk mennske med en uvurdelig verdi! Fordi det er også slik jeg tenker , fordi noen ganger klarer man ikke helt å følge fornuften uansett hvor smart man er!

Noen dager er tyngre enn andre, noen perioder er værre enn andre.

Jeg er langt nede selv så vet ikke hvor god hjelp jeg er, men jeg skal si deg noen ord jeg fikk fra ei venninne.

Du er fantastisk, du VET du er fantastisk. du er kreativ, inntelligent og morsom på en rar måte. Som er den beste måten å være morsom på! Når du har det bra så utstråler du en energi som lyser opp ballsalen på slottet og når du har det dårlig er det ingenting mer vi vil enn å hjelpe deg så godt vi kan!

Jeg er glad i deg! Hold ut, du VET det blir bedre! <3

Ingvild

26.02.2014 kl.12:58

Åh, sender deg en stor Klem! Her kommer nok et langt svar :p

Er utrolig stolt av deg for det du har klart til nå. Ikke vektøkning, økt matinntak eller di tingene, men at du har snudd og endret en hel del!

Selv har jeg blitt mere og mere "frisk" de siste årene. Ja, ÅRENE. Det tar lang tid!! Er ikke lenger daglig deprimert, eller får gråteanfall. Og siste spiseforstyrrende "periode" var i sommerferien. En og annen episode annenhver mnd eller noe sånn, det bryr meg ikke lengre. For jeg er ikke der jeg var! Jeg vet at det går over, videre. Jeg legger meg ikke ned eller straffer meg selv (ytterligere) for en episode med oppkast el.l Jeg bare går videre neste måltid, eller neste dag, og legger det bak meg.

Jeg har akseptert sykdommen, og lar den dermed ikke får stor plass i livet mitt mer.

Men, jeg merket veldig da jeg sluttet å tulle med maten, at de egentlige årsakene kom frem. Kanskje det er det du også opplever?

Jeg innså hvor usikker jeg er i omgivelsene. Hvor ofte jeg føler meg dum, utilpass, sosialt mistilpasset (om det er noe som heter det :p). And the list goes on.

I tillegg ser jeg i de periodene jeg plutselig må tulle igjen med mat eller trening; da er jeg i en periode med kaos rundt meg ellers.

Det hjelper meg iallefall både til å takle "nedturen", og å bygge meg opp igjen. Jeg prøver å ordne det rundt meg, istedetfor å bare ordne mat/treningen.Jeg erfarer at det går litt over når jeg ellers har det bra.

De første gangene jeg gikk hos min psykolog, sa hun at jeg ikke skulle fokusere så mye på å nekte meg å kaste opp, overspise, sulte eller hva jeg holdt på med. Det hørtes kanskje rart ut, men det var egentlig veldig logisk. Så lenge jeg trengte det, så var det "nødvendig" for meg å gjøre det. Vi skulle heller prøve å jobbe med alt rundt. Finne følelser, behov, osv.

Jeg tror det kommer til å gå bedre med deg etterhvert, men jobben er å STÅ i det! Tenk på at alt det negative du føler nå, har kanskje vært der, men du har skjult det med sf. Det er ikke noe som plutselig har kommet, enda et problem. (bortsett fra selvforakt ved vektoppgang, som nok er uunngåelig).

Tenker ikke å gå så mye inn i det du skriver om hva du tror andre tenker om deg, for det er dine følelser, og det vil nok ikke hjelpe så mye å¨skrive at jeg syns du er kjempeflott og snill :) Men kanskje du kan prøve å tenke ut noen ting som du kan fylle tiden med, som gir deg mestring? Om det er en hobby (jeg har begynt å male litt, selv om jeg ikke kan ;)). Også har jeg sett på røde kors, redd barna, bymisjon, frelsesarmeen osv om det er noen oppgaver som frivillig jeg kunne tenke meg. Alt fra besøksvenn i fengsel, til å være på kafe for rusmisbrukere osv. Og man forplikter seg ikke til noe fast.

Klem!

M

26.02.2014 kl.13:13

Jeg kjenner meg igjen i mye av dette og er glad for at du deler! Selv om det å bli helt frisk sikkert er supert, så er veien dit/recovery til tider noe DRITT rett og slett. Etter at jeg var ferdig på Modum ifjor og friskere ifh. til spiseforstyrrelsen enn på mange år så fikk jeg en kraftig nedtur med depresjon og alt som følger med. Ifølge psykologen min er det ikke så unaturlig fordi kroppen/hjernen plutselig har kapasitet til å ta innover seg alt den stengte ute når den ble sultet.

Som Ingvild sier, disse følelsene/tankene har nok vært der hele tiden, men ble skjult av spiseforstyrrelsen.

Det er jo helt forjævlig rett og slett å ha det sånn. Spesielt når man har lagt ned mye innsats og fått til så mye ifh. til å bli friskere fra spiseforstyrrelsen. Man forventer jo gjerne å endelig kunne LEVE igjen, fylle opp dagene med mye meningsfult når spiseforstyrrelsen ikke tar all plass. Men så *poff* faller man helt sammen og føler seg dum og uttafor og vil plutselig ingenting.

Det hjelper kanskje ikke så mye, men jeg tror det bare er en av de tingene hvor man må ta tiden til hjelp? Er utålmodig til tusen selv, så vet det ikke er lett...Men det vil ikke alltid være så tungt og du er absolutt ikke aleine!

Isalill

26.02.2014 kl.13:27

Har så lyst til å skrive noe fint til deg. Noe som kan inspirere. Eller hjelpe. Men jeg vet så lite om hva du går gjennom.

Men jeg kan si dette, selv om det er litt utenfor temaet:

Det at du skriver masse. Det synes jeg er bra. Jeg skriver også mye. Og når det går trått i skrivinga mi, og jeg synes alt jeg taster er dritt, så bruker jeg å se på bokhylla mi og tenke på alle de forfatterne som har bannet og grått og ropt og ledd under skrivninga si. Og her om dagen, da jeg gjorde nettopp dette, betraktet bokhylla mi, da så jeg navnet ditt. Inni mellom alle de andre forfatterene med etternavn på M. Der stod du, Øygunn.

Dagene etter dette har vært mine mest produktive på lenge, skrivemessig. Så for meg hadde du, og har du ennå, en enorm inspirerende verdi og energi. Jeg gleder meg til jeg treffer deg neste gang, i egen person, og all inspirasjonen jeg skal gå derfra med.

I mellomtiden har jeg deg i hylla mi.

sjokoladeilomma

26.02.2014 kl.13:59

Bennals: Trist å høre at du også tenker slik! I det minste tror jeg det er viktig å være oppmerksom på det, for kun da kan man gjøre noe med det. Jeg er ikke så flink til å skrive til deg, det misliker jeg meg selv for - for jeg synes du er så ufattelig bra!! <3

Tusen takk for gode ord, vidunderlige du. Håper du vet at de ordene beskriver deg NØYAKTIG. Jeg tenker ofte på deg, og savner deg kjempemasse. Vet ikke om du forblir i Oslo eller kommer tilbake - men om du blir i Oslo, så blir jeg veldig glad, for jeg skal flytte dit til neste år <3

Yes, jeg VET det blir bedre, innerst inne. Det blir bedre for deg også, fine. Glad i deg! <3

sjokoladeilomma

26.02.2014 kl.14:00

Ingvild: <3<3<3

sjokoladeilomma

26.02.2014 kl.14:02

M: Takk for at DU deler <3
Ja, jeg er helt enig i at det nok er slik det er. Haha, jeg trodde jeg bearbeidet problemene for fem år siden, ettersom de ble borte. Dum jeg da :P Det ble i grunnen noe å smile over akkurat nå! Og det er bra :) Thanks <3
Og: Du er ikke alene du heller! Alltid her <3

sjokoladeilomma

26.02.2014 kl.14:07

Isalill: Isa?! Herregud, du fikk meg til å begynne å grine :') Noen nydeligere enn deg er vanskelig å finne!
Jeg aner ikke hva jeg skal svare på dette her. Ble ærlig talt ganske stum. Og veldig glad.

Herlig å høre at du også skriver! Jeg har jo fått bevist utallige ganger hvor stort skrivetalent du har - alt du skriver i sosiale medier er jo en fryd å lese! Fortsett med det, jeg er fan <3

Jeg gleder meg skikkelig til å treffe deg igjen også. Ah, jeg husker godt hvor fin tiden på Bybroen var. Og fy søren så lite jeg angrer på at vi kom i snakk i korridoren den gangen! Er ikke sikker på om jeg husker riktig - men begynte det ikke med at jeg sa du hadde så kule sko? Eller noe? I så fall er det er at de smarteste valgene jeg har tatt her i livet. Du er super på alle mulige måter :)

Trond

26.02.2014 kl.15:04

Har berre ein ting å sei: <3

Solveig

26.02.2014 kl.15:32

Det du skriver om å ha det veldig bra, for å så falle tilbake, er fryktelig gjenkjenbart. Jeg hadde også en veldig opptur en periode av tilfriskningen, da jeg ga meg hen og bare gjorde det. Da jeg fikk litt troa, og selv ønsket å bli frisk. Da kunne jeg med hånda på hjertet si at jeg var lykkelig. For en periode. Det er nesten så den tiden er den beste i mitt liv, fordi jeg kunne utforske verden på nytt, med nye krefter.

Og en slik lykke, det tror jeg ikke er noe man kan forvente å ha for bestandig. Jeg sier absolutt ikke at det er normalt å føle seg nedbrutt, men det er normalt å ikke føle seg på topp. Lykkefølelse er ikke vanligvis noe som er der over tid, det er noe som kommer i små glimt.

Det skal ikke være slik at man har det dårlig, bare sånn at det er presisert en gang til. Det var bare litt interessant å lese at du har opplevd noe av en lignende opptur mens du sto i noe vanskelig.

Fortsett med det du gjør. Det kommer til å føles forferdelig fra tid til annen. Og som Ingvild sier, det er snakk om ÅR for å bli frisk! Kropp og hode er to helt forskjellige ting, hodet trenger mer tid. Bare fortsett. En dag til, og så en dag til. Jeg har troa på at det blir bedre hvis man gir det tid.

En av mine drivkrafter når jeg er i noe vondt, enten det er noe jeg utsetter meg for der og da (f.eks sosiale situasjoner), eller om det er en periode jeg er i, så er det å tenke på begrepet tid. At akkurat nå er jeg i en tid som er mindre behagelig. Uansett om det handler om minutter eller dager. Jeg må bare fortsette i de minuttene og dagene. Så vet jeg at det vil komme en endring. Og om en stund, vil jeg glemme hvordan det var. Så lite betyr det vonde, dersom man kommer seg gjennom, at man glemmer deler av hvordan det var.

Vet ikke om det høres forvrirrende ut, eller om måten jeg tenker på blir "feil" for andre. Men for meg gir det en lettelse, fordi jeg da blir påmint at jeg har vært gjennom lignende ting før - og kommet ut på den andre siden.

Stor klem fra Solveig :)

Pantora

26.02.2014 kl.15:49

Det er "lett" å forberede seg på og lese om væskeansamling, vektoppgang, fysiske forandringen osv, men nærmest umulig å være forberedt på følelsene. De som er vanskelige, umulige, urasjonelle, ulogiske, urettferdige. Men det ER (en del av) recovery. Hang in there, kjære deg. Og tenk at for hverdag som går, er du en dag nærmere at det blir lettere - bedre (igjen) <3

Tine

26.02.2014 kl.17:03

Du skal ikke få en cyberklem....

Du skal få en millionmilliard kjempemange <3

Hmm.. har jeg en klisje på lager da?? Ooooh ja!

Øygunn, du er en LYSFONTENE!!!

26.02.2014 kl.19:18

Jeg liker fint vær. Det er det eneste jeg kom på da kjæresten spurte samme spørsmål som psykologen din. Jeg kunne tenkt meg å være din venn, jeg turte bare aldri å prate med deg.

sjokoladeilomma

27.02.2014 kl.12:46

Trond: Ble rørt nå... Tusen takk, gode du! <3

sjokoladeilomma

27.02.2014 kl.12:47

Solveig: TUSEN TUSEN TAKK for en så støttende kommentar. Denne kommer jeg til å gå tilbake og lese mange ganger. Det er mange fine "krykker" man kan bruke her! Stor klem tilbake!!

sjokoladeilomma

27.02.2014 kl.12:52

Pantora: Hanging in there! Ja, du har helt rett. Det er IKKE lett å forberede seg på følelser - men det har vel i grunnen ikke mennesker evne til uansett, og hvorfor skulle vi egentlig det? Det ville jo vært som å være synsk :) Vi kan ha noen teorier om hvilke følelser som KANSKJE kan dukke opp, for å forberede oss på noen ulike mulige utfall. Mer kan vi ikke forutsi. Det er jo bra i vanskelige situasjoner - hvis vi hadde visst på forhånd at noe kom til å bli jævlig, ville vi jo antakelig aldri prøvd når det kom til stykket?
Jeg er likevel glad jeg er forberedt på så mye jeg kan. Å vite hva væskeansamling er, for eksempel, har gjort meg tusen ganger tryggere på at jeg KAN takle det. Og jeg er glad jeg var forberedt på at det nesten garantert ville dukke opp vanskelige og vonde følelser. Det er fortsatt vondt og vanskelig, men det hjelper å vite at det er helt normalt, noe man bør forvente, og noe man absolutt er i stand til å gå gjennom!
Tusen takk for at du er så god <3 Tenker på deg hver eneste dag, og håper du har det så bra som mulig. Jeg gleder meg til vi begge har kommet ut på "den andre siden" og kan gå ut på byen sammen, for eksempel! <3

sjokoladeilomma

27.02.2014 kl.12:53

Tine: OG DET SIER DU!!! Tine, du er fantastisk. Jeg er så glad i deg! Sender en millionmilliard kjempemange cyberklemmer tilbake til deg! <3

sjokoladeilomma

27.02.2014 kl.12:54

Anonym: Leit å høre at det var det eneste du kom på... Jeg blir veldig nysgjerrig på hvem du er. Jeg begynte nesten å gråte over det siste du skrev - at du aldri turte å prate med meg? Med lille meg?
Prat med meg, da vel! Ingenting er jo for sent? <3

Maria

01.03.2014 kl.01:54

Åh, Øygunn. Jeg lar det meste forbli usagt, jeg. Jeg kjenner meg igjen, fra den andre siden av skalaen og har deg i tankene mine <3

sjokoladeilomma

03.03.2014 kl.09:00

Maria: Takk, Maria! Det går mye bedre allerede, bare så det er sagt. Klem til deg <3

JennyM

03.03.2014 kl.12:38

<3 Takk for at du setter ord på følelser.

sjokoladeilomma

05.03.2014 kl.09:23

Maria: Du er i tankene mine også! <3

sjokoladeilomma

05.03.2014 kl.09:26

JennyM: <3!

Susanne Linn

23.02.2015 kl.18:15

Tenk det, dette er straks ett år siden Øygunn :) Jeg ønsker ikke å minne deg på følelsene i dette innlegget, men minne deg på at du har kommet fryktelig langt siden dette! Det er godt å tenke på hvor du er i dag siden jeg føler meg som i dette innlegget i dag. Det er altså mulig å finne veien ut av tunge tider.

Og i morgen skal vi shoppe klær sammen :)

sjokoladeilomma

09.03.2015 kl.12:23

Susanne Linn: Det var herlig å shoppe klær med deg, bestie! <3

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits