Min recovery uke 4-6: Buksekrise, halvinvalid høyrefot og rare sammenhenger

Et personlig blogginnlegg igjen. Jeg syntes det var på tide.

'Dagbok'-notat fra 29.01 (Slapp av, det blir happy ending!):

Recovery er ikke like smooth lenger. Sist jeg skrev et personlig innlegg hadde jeg vært I recovery i en måned, og jeg tenkte at jeg skulle feire dette med å kjøpe en ny bukse.

La meg si det med én gang: Det må være den dårligste ideen jeg har hatt noen gang.

Akkurat som jeg tenkte, dro jeg hjemmefra en time tidligere enn jeg ellers ville ha gjort. Jeg skulle noe klokka sju, og la inn tid til å finne en ny bukse først. Jeg gikk på H&M og fant til min store (kortvarige) glede fem bukser i størrelse 42, og en i størrelse 54. Sistnevnte bukse tok jeg bare med fordi den var kul, og det ikke var flere størrelser igjen. Jeg hadde ingen formening om at den skulle passe.

See where this is heading?

Så. Fremdeles lykkelig uvitende tok jeg disse buksene med meg inn på prøverommet. Jeg følte meg så fornøyd med at jeg hadde tatt høyde for all vektøkningen! Før recovery brukte jeg størrelse 36, og nå tok jeg altså med meg størrelse 42 fordi 'det var bedre å måtte hente mindre bukser enn å hente større bukser'.
Det ble et mareritt.
Den første buksa passet ikke, den lot seg ikke lukke i livet. Greit nok, det var nok bare passformen. Nummer to lot seg heller ikke lukke. Nummer tre, fire og fem fikk jeg ikke engang over rumpa. Her hadde jeg for lengst blitt iskald og panisk. Og iskald og panisk som jeg var, gjorde jeg det dummeste av alt: Jeg prøvde buksa i størrelse 54. DEN PASSET.

Hvordan jeg kom meg ut av H&M i gåtempo uten å gråte, vet jeg ikke. Som sagt var jeg på vei et sted denne ettermiddagen, men allerede i prøverommet innså jeg at det kunne jeg bare drømme om. Jeg kom meg nesten ikke hjem engang.

Da jeg kom hjem? Vel, jeg hadde aldri, aldri, aldri følt meg så grusomt stygg og fæl. Fremtiden min var det ikke håp for. Meg kom det aldri til å bli noe av. Skade meg skulle jeg gjerne gjort, men slikt driver jeg ikke med, så i stedet fordrev jeg tiden med å slamre med alle dører, sparke alt jeg kom over, og lå med pustevansker på sofaen. Jeg ødela døra på klesskapet mitt også, til tross for at jeg egentlig bare ville sparke den: De to nederste hektene ramlet av. Så nå har jeg et klesskap med bare én skapdør.

I går bestilte jeg faktisk tre bukser på Zalando, etter oppmuntring fra min mor. Dette skjedde etter at vi gikk i butikker og prøvde å finne aktuelle bukser, hvorpå jeg mistet alt mot av å bare se på en bukse i størrelse 44. Fornuften tilsier at det er feil, selvfølgelig, men det hjelper ikke når alle følelser tilsier at: Skal du kunne bruke bukser igjen noensinne, kan du ikke møte andre mennesker. Du må isolere deg og oppholde deg alene for resten av livet.

Så. Jeg har bestilt tre nye bukser, og jeg aner ikke hvordan jeg skal våge å prøve dem.

 

Jeg sa happy ending. Men først gikk det dårlig én gang til: Samme uke prøvde jeg å finne en bukse i en fysisk butikk. Ikke H&M, selvfølgelig, men en annen butikk. Egentlig en butikk jeg tenker på som kjerringklær-butikk, en som mamma ville handlet på. Jeg ble med inn og ville virkelig prøve. Det gikk ikke, det heller. Jeg fikk paniske tilløp til gråteanfall bare av å holde en bukse opp og SE på den. Så jeg ga opp nesten før jeg hadde begynt.

Men så, da. Zalando. Sim Zalando Bim (pun intended). En bukse og to jumpsuits kom i posten. Den ene jumpsuiten var for liten, men bare på den måten at den var for kort i overkroppen! Det gjorde ikke så mye. Dessuten var den så fin at jeg virkelig ville ha den. Så jeg returnerte den, og fant en større utgave på Amazon. Den har kommet, og den passer. Den er dritfin. Jeg kan ikke vente til jeg kan gå på fest i den!
 



(HERREGUD SE DA)


Jumpsuit nummer to følte jeg meg bare tåpelig i. Den var for stor (noe som selvfølgelig er mer enn greit!).
Og buksa? Den var en drøm! Ikke bare er den stilig, den får meg til å se slank ut også, selv om jeg ikke er det (les: ikke klarer å tro på at jeg er det). 
 




Så har vi kommet til dagen i dag. Det er 10. februar. Smertene i kroppen er verre igjen. Verre enn de har vært tidligere. Nå er det vondt å gå. Nei, jeg overdriver ikke. Det er faktisk smertefullt nok til at jeg halter omkring. Venstrefoten min er omtrent helt fin, den, men høyrefoten derimot.. Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne. Ofte er det vondt under foten, som om huden er for stram. Men nå har det forflyttet seg: Det er ikke lenger på undersiden, nå er det på oversiden, nærmere bestemt på fotbladet og på utsiden av ankelen. Eller som bildet viser:
 


(Ikke min fot, altså ikke mitt bilde. Jeg har bare tegnet de røde prikkene)

Jeg har også en helt snodig kul på høyre håndledd, som vises når jeg bøyer leddet. Mammas første reaksjon var at jeg kanskje var i ferd med å utvikle revmatisme. Det går tross alt i slekta. Men nå tror jeg mer på andre årsaker. Først trodde jeg det var en ganglion (en slags cyste), men det tror jeg heller ikke lenger.

Mamma lånte en bok om soneterapi på biblioteket, og mente den kunne være lurt å titte i.
Det er kanskje viktig å vite at jeg som barn var veldig dårlig. Jeg husker det ikke selv (har vel fortrengt det?), men tror mamma har sagt at det var fra jeg var 4 til 6 år, eller noe deromkring. Jeg hadde en ikke-eksisterende fordøyelse, og det kunne gå opptil en måned mellom hver gang jeg klarte å bæsje (TMI, beklager). I tillegg hadde jeg problemer med å gå, på grunn av harde, utrolig vonde, kuler under føttene. Som om ikke det var nok, hadde jeg hissig eksem over hele kroppen. Så hissig at jeg hylskrek i kontakt med ferskvann, og i kontakt med salver som fikk det til å svi.
Foreldrene mine syntes selvfølgelig ikke det var noe stas å ha et barn som led. De prøvde skolemedisin, de prøvde det utallige ganger. Noe av hjelpen de fikk bidro kanskje til at problemene ikke ble verre, men skolemedisinen gjorde ingenting bedre. Jeg fortsatte å være like dårlig, til tross for utallige sykehus- og legebesøk.
Etter en stund bestemte de seg for å prøve alternativ medisin. Jeg ble tatt med til homeopat og fotsoneterapeut. Jeg holdt på å si at det reddet livet mitt, men det blir vel mer riktig å si at det reddet meg fra et liv med store lidelser. Mamma, som husker denne tiden, mener at jeg ville ha vært tilnærmet invalidisert nå, dersom ikke alternativ medisin hadde virket.
Jeg vet ikke om det var homoepaten eller forsoneterapeuten som fant sammenhengen mellom lidelsene. Det var en av dem. Kanskje begge, hva vet jeg. Det ble ihvert fall klart at sammenhengen var svært tydelig: Forstoppelse i så lang tid fører til alvorlige ansamlinger av avfallsstoffer i kroppen. Vi kan kanskje kalle det en slags forgiftning. Disse avfallsstoffene resulterte i kraftig eksem og kuler under føttene. Homeopatmedisinen så ut til å være det som fjernet eksemen. Fotsoneterapeuten lærte foreldrene mine å trykke på kulene under føttene, og denne trykkingen gjorde både at magen gradvis ble bedre (til slutt bra) og at kulene under føttene forsvant. Til slutt kunne jeg både gå, dusje og gå på do som et normalt menneske. Siden har det fortsatt slik.

Altså. Jeg hadde kuler under føttene som barn. Poenget er: Nå har jeg fått kuler under føttene igjen!
Det er ikke det samme som skjer denne gangen, jeg har tross alt ikke forstoppelse, og jeg er neppe full av avfallsstoffer. Jeg tror det som skjer nå, er en kroppslig reaksjon på reernæring: De indre organene er i ferd med å bygges opp igjen, og det er ikke til å ta feil av. Boka om soneterapi forteller meg nemlig følgende:
Alle punktene som gjør vondt, alle punktene hvor jeg har fått kuler under huden: Disse punktene har det til felles at de er punkter som har med eggstokker, livmor og eggleder å gjøre.
(Bortsett fra punktet oppå fotbladet, som enten er lunger, bryst, ribbein eller skjoldbruskkjertel, jeg er ikke helt sikker.)
Jeg tolker det absolutt dithen at jeg er i ferd med å gjøres fruktbar igjen. Det stemmer overens med at jeg har fått menstruasjonen tilbake.

Dette er utrolig spennende. Slike sammenhenger bidrar til å motivere meg enda mer til å fortsette! Jeg vil se mer, vite mer. Det føles som å være på oppdagelsesreise!
 


(Ikke mitt bilde)

 

 

 


#spiseforstyrrelser #spiseforstyrrelse #anoreksi #recovery #frisk #reernæring #kropp #reparasjon #helbrede #helse #hånd #hender #fot #føtter #soneterapi #alternativ #medisin #homeopati #lege #sykehus #barndom #sykdom #invalid #eksem #forstoppelse #kul #fordøyelse #klær #bukse #shopping #krise #gråte #panikk #smerte #zalando #fashion #fruktbar #fruktbarhet #fertil #fertilitet #menstruasjon #eggstokk #eggleder #livmor

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits