Hva man ikke sier til personer med spiseforstyrrelser, og hvordan håndtere kommentarer

Første halvdel av dette innlegget er til deg som kjenner noen med spiseforstyrrelser, og som kanskje er redd for å tråkke noen på tærne og lurer på hva du kan si eller ikke si.
Andre halvdel av innlegget er til deg som har spiseforstyrrelser, og som er redd for å bli tråkket på tærne eller få kommentarer som oppleves som triggende eller ubehagelige. Her har jeg samlet noen tips om hvordan man kan takle kommentarer, eller 'bare' redselen for kommentarer. 

Les dette innlegget med respekt og forståelse. Det gjelder begge parter, både pasienter og pårørende. Husk at ingen er perfekte. Personen med spiseforstyrrelser bruker ikke dette som påskudd for å 'bare være vanskelig', det er en reell problemstilling for henne/ham! Like viktig er det at pårørende ikke er tankelesere, og at de ikke er slemme. Det er en vanskelig situasjon for pårørende, og de fleste foreldre vil prøve ALT i sin makt for å redde sine barn fra sykdom.

La meg aller først illustrere, og utdype, et viktig poeng ved hjelp av dette bildet:


(Jeg har ingen intersjon om å sette munnkurv på noen, men jeg blir glad om flere tenker over hva de faktisk sier! Ikke minst blir jeg glad for det fordi jeg er språkentusiast på min hals! Ord er konstruert til spesifikke sammenhenger, og å bruke ordene feil blir jo i beste fall komisk! Ikke mitt bilde)


Som sagt, første del først. Her følger en liste (med forklaringer) over hva du bør si eller ikke bør si til en person med spiseforstyrrelser:

- Ikke still ja/nei-spørsmål. Dersom du for eksempel spør: Kan du ikke bare spise denne middagen? vil svaret bli nei, og samtalen stopper opp. Eventuelt vil svaret bli ja, men være en løgn.

- Ikke still ledende spørsmål. Dersom du for eksempel spør: Du kommer ikke til å spise denne middagen uansett hva jeg sier, gjør du vel? blir svaret også sannsynligvis nei. Ledende spørsmål har også den ulempen at personen det gjelder kan føle seg tvunget til å lyve: For du kommer med et ultimatum, men dette ultimatumet tillater ikke spiseforstyrrelsen at personen etterlever.
Jeg mener ikke at man som pårørende skal spille på lag med spiseforstyrrelsen, men å direkte motarbeide den har dessverre en tendens til å gjøre den sterkere. 

- Still åpne spørsmål! Dette er veien å gå. I motsetning til de to eksemplene over, kan du spørre: Hvordan har du det akkurat nå? Hva tror du er årsaken til at du synes det er vanskelig å spise denne middagen? Er det noe konkret du er redd for? Er det noe jeg kan gjøre for å hjelpe deg?
Som du ser, er disse spørsmålene verken ja/nei-spørsmål eller ledende spørsmål, med andre ord vil slike åpne spørsmål skape rom for ærlige svar. Personen det gjelder vil føle seg trygg på at du bare er interessert i å hjelpe, og at du vil forsøke å forstå.
Vær gjerne også tydelig på at det er greit om personen ikke klarer/ønsker å svare, men at du bare vil vise at du bryr deg. For eksempel kan du tilby at personen når som helst i fremtiden kan komme til deg og svare på spørsmålet du nettopp stilte. 

- Ikke fortell vedkommende at du 'vet akkurat hvordan de har det!'. Med mindre du selv har eller har hatt en spiseforstyrrelse, er det nemlig svært usannsynlig at du vet dette. Også her bør du stille åpne spørsmål i stedet.

- Ikke kommenter på andre menneskers kropp eller vekt. Først og fremst fordi dette ikke hører hjemme innunder god folkeskikk! Dernest fordi kropp, vekt og/eller utseende er det aller mest sårbare samtaleemnet for personer med spiseforstyrrelser. Kropp, vekt og utseende er samtaleemner som kan og bør begrenses til behandlingssituasjoner. Sjansen for at personen det gjelder allerede vet hva du synes om hennes/hans kropp, er svært stor.
 


(Kroppskommentarer hadde vært et betydelig mindre problem om man klarte å si fra som dette! Ikke mitt bilde)

- Ikke si 'du ser bedre ut'. Denne er tricky. Vanskelig å forstå. Det er like vanskelig å forstå for personer med spiseforstyrrelser, tro det eller ei.
Forestill deg at du mener du er lubben, tykk eller overvektig, men at andre likevel maser om at du må legge på deg minst 15 kilo. Når du gjør dette, kommer alle stormende bort til deg for å fortelle at de ser du har lagt på deg. Jeg tviler på at det ville føles hyggelig for noen som helst.
Nettopp dette ER faktisk årsaken til at du bør unngå denne kommentaren. Personer med spiseforstyrrelser opplever nesten alltid seg selv som tykke, lubne eller for store. Det er uvanlig at personer med spiseforstyrrelser ønsker å legge på seg, selv om de ønsker å bli friske. Når man da får høre at man har lagt på seg (selv om det er indirekte!), får man bekreftet at man har blitt enda tykkere, lubnere eller større.
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor mange pårørende vil fortelle at pasienten ser bedre ut. Det er ment som en kompliment, ment som en glede. Selv har jeg i flere år forsøkt å godta denne kommentaren, forsøkt å høre akkurat det folk sier. Forsøkt å bli glad for det. Men hver gang føler jeg meg bare forferdelig, til tross for at jeg prøver å kontrollere min egen reaksjon. Det hele ender med et påklistret smil, et stivt takk, og kaos på innsiden. 

- Ikke kommenter på andre menneskers matvaner eller spisemønstre. Personer med spiseforstyrrelser vet godt at de ikke spiser det samme som du gjør, enten det gjelder mengder eller mattyper. Opplysningen er for det første overflødig, dessuten bidrar ikke slike kommentarer til annet enn at personen det gjelder føler seg skyldbetynget: Hun/han ønsker ikke å plage andre, men får nå beskjed om at det er nettopp det hun/han gjør. Og å vite at man bekymrer andre, gjør ikke spiseforstyrrelsen mindre, det fører som regel bare til at den det gjelder spiser alene, lyver om matinntak, eller tyr til metoder som oppkast eller lignende. Det samme gjelder dersom personen spiser noe du tenker på som 'for mye' eller 'usunt': Ikke bring det på bane. La personen være i fred.
 


(Ikke mitt bilde)

- Ikke snakk om mat under måltider. Da mener jeg ikke at du skal la være å si at du synes sausen smaker godt. Men jeg mener at det er lurt å unngå å si ting som: 'Jeg er kjempemett!', 'Du må jo være kjempesulten!', 'Skal du ikke ha en porsjon til?', 'Dette er sunt', eller 'Dette er jo litt usunt, da'. Dersom personen det gjelder faktisk prøver å få i seg hele middagstallerkenen, står du i fare for å så tvil i henne/ham.
Dersom du sier at 'dette er sunt', kan det føre til at personen ikke tør å spise morgendagens middag (fordi den for eksempel inneholder mer karbohydrater).
Dersom du sier 'dette er usunt', har du potensielt ødelagt middagen øyeblikkelig, og personen kommer i mange tilfeller til å ty til oppkast eller trening for å kvitte seg med dette usunne. Personen kan også komme til å 'overføre' usunnhets-stempelet til mange andre matvarer som ligner på denne.
Dersom du sier 'skal du ikke ha en porsjon til?' kan det få personen til å stoppe etter én porsjon fordi det blir uttalt at hun/han allerede har spist en hel porsjon.
Dersom du sier 'jeg er kjempemett!' vil personen som regel kun spise en brøkdel av mengden du spiste, og hvis det er for sent, vil hun/han i mange tilfeller ty til oppkast eller trening for å kvitte seg med maten.

 


(Ikke mitt bilde)

- Ikke snakk om slanking, dietter, sunn/usunn mat, vektnedgang eller trening. Dette er triggende for nesten alle. Dersom du ikke føler deg for tynn, hvorfor skulle en person med spiseforstyrrelser føle seg for tynn? (Det er sånn sykdommen fungerer.) Dersom du mener at du kan eller bør slanke deg, hvorfor skal ikke personen med spiseforstyrrelser kunne slanke seg? Sannsynligheten er stor for at personen med spiseforstyrrelser føler seg minst dobbelt så stor som deg, til tross for at du kanskje veier det dobbelte. Trå forsiktig!

- Ikke gå ut fra at du trenger å fortelle andre mennesker hva de egentlig driver med. Det er ikke din plikt, det er ikke din sak, og du er ikke den første som har sagt dette heller. De fleste pasienter, uansett hvilken lidelse de har, opplever å få velmente råd flere ganger daglig, ofte til og med fra folk de aldri har møtt før. 

 


(Ikke mitt bilde)

En annen viktig del av denne bolken, handler om (velmente) råd.
Personer med spiseforstyrrelser mottar flust av velmente råd dag ut og dag inn. Vi som har spiseforstyrrelser, vet selvfølgelig inderlig vel at det alltid er godt ment! Likevel betyr ikke det at disse velmente rådene hjelper, og det betyr heller ikke at det er lurt å gi dem! Faktisk bør du forsøke å la være å gi råd så langt det er mulig.
Jeg sier ikke at man aldri skal gi gode råd, men det er flere grunner til at du kanskje bør la være å gi råd i det hele tatt, og jeg anbefaler at du bruker følgende punkter som en sjekkliste:

- ER dette et godt råd? I så fall, hvorfor? På hvilke konkrete måter føler du deg sikker på at det vil utgjøre en positiv forskjell?

- Tror du personen har fått det samme rådet mange ganger før? I så fall, mener du virkelig det er livsnødvendig for personen å høre dette rådet for førtiende gang? Det minste du kan gjøre, er å spørre personen om hun/han har hørt rådet mange ganger før. I så fall, dropp det fullstendig.

-  Er rådet du gir, garantert medisinsk forsvarlig? Eller finnes det en sjanse for at du tar feil?
(Et godt eksempel her er trening. Mange pasienter i recovery blir rådet til å begynne å trene, med det argumentet at trening styrker beinbygning og øker muskelmasse. Dette er sant, men kun gjeldende for personer uten en aktiv spiseforstyrrelse! I realiteten bør ikke personer med spiseforstyrrelser trene i det hele tatt, til tross for helsegevinstene det måtte ha, ganske enkelt fordi trening bidrar til å opprettholde overlevelsesmodus: Og så lenge kroppen er i overlevelsesmodus, blir man ikke kvitt en spiseforstyrrelse.)

- Kan rådet oppleves som triggende for den det gjelder? Hvis nei, hvor sikker er du? Har du selv hatt spiseforstyrrelser? Har personen fortalt deg detaljert hva hun/han opplever som triggende? (Dersom du kjenner noen som helst tvil, bør du først nevne tema og spørre hvorvidt dette kan oppleves triggende.)
Dersom det skulle vise seg å oppleves som triggende likevel, prøv så godt du kan å debriefe situasjonen etterpå. 

 


(Ikke mitt bilde)

Så over til andre halvdel. Mange med spiseforstyrrelser bruker mye tid på å grue seg til potensielle kommentarer på atferden de utøver. Jeg har funnet flere gode tips HER og HER. Tipsene: 

- Aller først: Bestem deg for hva du synes er passende oppførsel. Sett grenser for andre med tilsvarende konsekvenser som du vet du kommer til å gjennomføre. La oss si at du forteller de andre rundt bordet at: 'Det er ikke greit å kommentere vekten min eller maten jeg spiser. Dersom noen sier én ting til om disse tingene, forlater jeg rommet.'
Deretter, hvis de ikke gir deg den respekten og likevel kommenterer vekten eller maten din, forlater du rommet! Mange har opplevd at de bare trenger å gjøre dette én gang. Gjør du det én gang, er sjansen stor for at familiemedlemmene dine ikke gjør dette flere ganger.
Merk: Ikke lag konsekvenser du ikke kommer til å gjennomføre! Dersom du truer med å aldri ville snakke med dem mer, lærer de andre at grensene du setter ikke virker ekte.
 


(Normal effekt av å sette grenser! Ikke mitt bilde)


- Et godt motsvar kan være: Kroppen/maten min er ok, men det er ikke kommentaren din.

- Du har tillatelse til å spise. Punktum. Du har tillatelse til å spise hva du vil, og hvor mye du vil. Mat er ikke gift, kroppen din tilhører deg, og du er en voksen som selv bestemmer hva du spiser. Det er alt. Det er sannheten. Så når du setter deg ned for å spise, minn deg selv aktivt på at du har tillatelse til å spise. Minn deg selv på hvem som bestemmer (det er deg). (Merk: Ikke misbruk dette punktet som en unnskyldning for restriktiv spiseatferd. Denne tillatelsen gjelder kun dersom du spiser minimum det du trenger.)

- Ikke spis mat du ikke liker. Ikke til hverdags, ikke til høytider, og ikke i forkant av måltider. Det er ikke ditt ansvar at tante Petra føler seg som en god nok kokk. Liker du ikke maten, holder det i massevis å si nei takk til den. Nei takk er en fullstendig setning i denne sammenhengen. Ingen har krav på å få forklaringer, ingen har krav på bevis. Det er kun du som må bevise for deg selv at du ikke vil ha det fordi du ikke liker det. Hvis familien (eller andre) presser på og absolutt vil ha en forklaring er det de som gjør situasjonen vanskelig, ikke du. Det er ikke din jobb å forhindre dine slektningers nevrotiske oppførsel: Din jobb er å lytte til kroppen din og gi den det den liker! (Merk: Ikke misbruk dette punktet som en unnskyldning for restriktiv spiseatferd. Også dette gjelder kun dersom du spiser minimum det du trenger.)

- Den korte frasen 'La oss bare kose oss nå', kan utgjøre en stor forskjell. Dersom de andre rundt bordet synes de MÅ nevne at maten er usunn, at de ikke liker den, at den inneholder ditt og datt: Gjenta denne frasen så ofte som nødvendig, helt til de holder kj***. Dersom de ikke liker eller tåler maten, eller maten gjør dem nevrotiske, trenger de ikke å spise den. Enda viktigere, det er dårlig gjort av dem å spre eder og galle som et virus rundt til alle andre.
 


(Ikke mitt bilde)

- Dersom mat-politiet dukker opp under måltider: Hør på hva de sier, og legg det deretter fra deg. Du kan for eksempel svare: 'Takk for omtanken', eller 'Jeg vet du mener det godt, men jeg vet hva jeg driver med!', og deretter forandre samtaleemnet. Du kan også velge å forlate rommet, men dette kan utløse konfliktsituasjoner som er vanskelig å nøste opp i. De fleste i slike situasjoner vil rett og slett vite at de har blitt hørt (uansett hvor idiotisk meningen deres måtte være eller ikke være) og at utsagnet er akseptert. Dersom det viktigste for deg 'bare' er å ikke gå fra forstanden av frustrasjon, kan du avslutte diskusjonen ved å si: 'Jeg skjønner! Så interessant. Takk for informasjonen.' Igjen, dette er en fullstendig setning, og dersom de andre fortsetter å spørre er det de som gjør situasjonen vanskelig, ikke du!
Velg den strategien som passer best til den situasjonen du trenger den i. Blir det likevel vanskelig, kan det være lurt å debriefe med en annen i forsamlingen du stoler på, eller å ha avtalt med en venn at du kan ringe etter middag.
 


(Good one! Ikke mitt bilde)

- Dersom alle andre forsøk viser seg å ikke fungere: Sett deg og spis ved barnebordet (hvis det er et). Barn pleier å være temmelig likegyldige overfor voksnes mat.

-  Husk: Det er nøyaktig to ting du kan påpeke som følge av et annet menneskes størrelse. 1: Størrelsen deres. 2: Dine fordommer i forhold til akkurat denne størrelsen.
Dersom noen ser på kroppen din og tror de vet noe som helst annet enn hvordan den ser ut utenpå, spiller de bare på sine egne fordommer. (Dette er aller verst hvis vedkommende er lege, spesialist på spiseforstyrrelser, eller en annen person som burde vite bedre.) 

 


(Ikke mitt bilde)

23 kommentarer

juliaamyklebust

06.02.2014 kl.12:44

Ønsker deg en fin dag!

Jente 18

06.02.2014 kl.13:47

Dette var utrolig bra skrevet! Kjente meg igjen i alt og fikk meg til å føle at jeg ikke er alene om dette. Takk <3

Tine

06.02.2014 kl.14:16

så sant så sant kjære Øygunn!!!

JennyM

06.02.2014 kl.14:22

Praise the lord!

Paps

06.02.2014 kl.17:40

Kjære jenta mi!!!

Gyda

08.02.2014 kl.18:58

Bra skrevet! Er selv mer eller mindre frisk etter ca 10 år med bulimi (inkl. recovery fase), og kjenner meg godt igjen i det meste som skrives her. "Velmente" kommentarer har i beste fall ingen effekt, og virker i verste fall kun triggende og sårende. Takk for gode råd med forklaringer som folk faktisk kan forstå! Deles videre på min facebook-side i hvertfall :-)

sjokoladeilomma

08.02.2014 kl.19:51

Jente 18: Du er ikke alene!! Ikke vær redd for å ta kontakt om du trenger noen å snakke med. Du kan også kontakte IKS (iks.no) eller ROS (nettros.no). <3

sjokoladeilomma

08.02.2014 kl.19:51

Tine: <3

sjokoladeilomma

08.02.2014 kl.19:51

JennyM: Hehe, Jenny da :)

sjokoladeilomma

08.02.2014 kl.19:51

Paps: Favoritt-pappaen min!!!

sjokoladeilomma

08.02.2014 kl.19:52

Gyda: Så hyggelig at du likte det! Og takk for at du deler videre, det gjør meg utrolig takknemlig og glad :)

Anita S.

11.02.2014 kl.09:32

Dette var godt å lese Øygunn :) Den verste kommentaren jeg kan få er :"så GODT du ser ut".

For i mitt hode tolkes det som "så feit du har blitt".Hva bør jeg svare når en sånn kommentar kommer?

sjokoladeilomma

11.02.2014 kl.09:44

Anita S.: Hmm. Jeg vet ikke helt. Skal prøve. Jeg har erfart at pårørende ofte føler de blir "satt munnkurv på", altså at det liksom ikke finnes NOE de kan si lenger, alt blir feil. Og det er veldig uheldig, for begge parter! Det å kunne kommunisere er kjempeviktig.
Her har jeg dessverre aldri SVART noe selv, bare latt som det var ok. Men skulle jeg svare på det, ville jeg antakelig ha sagt noe sånt som:
Jeg skjønner at du mener det godt. Dessverre fungerer sykdommen min slik at jeg bare hører hvor feit jeg har blitt, ettersom du indirekte påpeker at jeg har lagt på meg. Jeg føler meg ikke sånn som du ser meg. Fornuften min tolker det annerledes, men sykdommen min er mye sterkere akkurat nå, så jeg kan ikke bestemme hva jeg skal føle. Det er greit at du har sagt det nå, men det gjør vondt. Jeg blir veldig takknemlig dersom du ikke kommenterer kroppen eller vekten min igjen - dersom det er noe du lurer på må du gjerne spørre, men ikke konkluder med noe selv. Det du SER, trenger ikke være sannheten. Spiseforstyrrelser er en psykisk sykdom, det fysiske er bare symptomer!

Ida Mathilde

14.02.2014 kl.16:29

Jeg har ikke lest dette før nå, Øygunn og du har noen veldig gode poeng her! Jeg er spesielt enig i at det kan være vanskelig med personer som kommenterer andres kropper og utseende. Jeg tror faktisk at det var noe av det som var mest triggende for meg. Det bidrog jo til at jeg følte at andre vurderte meg og muligens mente at jeg var alt for stor.

sjokoladeilomma

17.02.2014 kl.10:16

Ida Mathilde: Takk for det, Ida :-) Ja, det med kroppskommentarer er noe av det verste... Ikke bare for oss, men det er jo i grunnen aldri høflig, er det vel? Det er noe helt annet å si "Steike, du ser SMASHING ut!" enn å si "Du ser bedre ut".
Har du noen tips til hvordan man takler kommentarer? Jeg tar gjerne for meg temaet igjen!

Ida Mathilde

26.02.2014 kl.14:08

Jeg ser at jeg har helt glemt å svare på dette. Hvis du tenker på kommentarer som; "Du ser bedre ut", så synes jeg faktisk at det er veldig vanskelig å svare på det. Jeg husker at jeg automatisk tenkte "Jeg har blitt tjukk" når noen sa det til meg, men det er jo egentlig ikke det som menes med det. Jeg tror at det folk legger merke til når de sier dette er at personen med spiseforstyrrelser har fått tilbake fargen i ansiktet og gløden i øynene. Jeg har inntrykk av at mange av dem som sliter med en spiseforstyrrelse leter etter konstant negativ bekreftelse. Jeg tror faktisk også at man er nødt til å forsone seg med kommentarer som: "Så godt du ser ut" "Du ser bedre ut" osv. for å bli frisk. Det er først de siste månedene jeg har klart å slå meg til ro med slike kommentarer, og jeg tror at det er veien å gå.

sjokoladeilomma

27.02.2014 kl.12:45

Ida Mathilde: Her tror jeg du sier noe veldig viktig! Jeg er helt enig i det med å lete etter konstant negativ bekreftelse. Dog er det langt fra å bare være oppmerksomhetssyk eller "needy" - det er ikke et personlighetstrekk i dette tilfellet, men rett og slett sykdommen som gjør alt den kan for å klamre seg fast...
Likevel er det viktig å være mest mulig oppmerksom på egne tanker og handlinger! Det er ofte det første skrittet fremover - man må jo vite hva man kan ta tak i.
Og man MÅ ta tak i det før eller siden, det at man ikke takler kommentarer om at man ser bedre ut. Det er vanskelig. Dersom jeg bruker meg selv som eksempel, er det slik at jeg VET det er godt ment, jeg VET at folk ikke sier jeg har blitt tjukk. Jeg VET også at de sikter til farge i ansiktet og glød i øynene. Rett og slett at jeg virker mer lykkelig og har bedre helse?
Men det hjelper ikke å bare VITE hva de mener heller. Hvorfor synes jeg er vanskelig å forstå. Å VITE hva noen egentlig sier, og likevel går det ikke inn. Jeg prøver å tenke fornuftig, men følelsene bare er der for å ødelegge det jeg forsøker å bygge opp. Selvfølgelig har jeg ikke tenkt å slutte å jobbe med det! For det skal jeg! Det bare aner meg at det kan komme til å ta fryktelig lang tid. :)

Ida Mathilde

27.02.2014 kl.17:35

Du har et veldig godt poeng når du sier at det er sykdommen og ikke personen som leter etter negativ bekreftelse. Jeg husker i hvert fall at jeg hadde en tendens til det selv. Det med følelser og fornuft kan også være ekstremt vanskelig. Man vet jo ofte hvordan ting egentlig "burde" være og hvordan noe mest sannsynlig er ment. Det er bare det at følelsene tar fullstendig overhånd av og til. Det er veldig store individuelle forskjeller med tanke på hvor lang tid det tar for å bli frisk fra en sf, men det tar ofte litt tid. Det er uansett fullt mulig å bli frisk. Jeg både kjenner og vet om mange :)

sjokoladeilomma

28.02.2014 kl.11:59

Ida Mathilde: Ja, det tar visst lengre tid enn man skulle tro? Jeg hadde liksom forberedt meg på to år, men hvem vet, kanskje det tar dobbelt så lang tid? Men jeg vet at jeg kommer til å bli frisk. Jeg kjenner også mange som har blitt det ? heldigvis! Det er så godt å se i praksis at det er mulig!

Ida Mathilde

01.03.2014 kl.02:04

Det kan sikkert føles litt frustrerende hvis man bruker mye krefter på å bli frisk og at man ikke føler at man får noe igjen for det. Jeg tror at det ofte er litt sånn to skritt fram og et tilbake, men plutselig løsner det og man får et annet syn på ting :) Du er en beundringsverdig person, Øygunn! <3

sjokoladeilomma

05.03.2014 kl.09:26

Ida Mathilde: Ofte føles det som jeg ikke får noe igjen for det... Men plutselig tar jeg meg i å kjenne at jo, det har jo skjedd enorme positive endringer! Jeg tror det plutselig løsner mange ganger :D Åh, Ida. Så hyggelig at du synes det. DU er beundringsverdig! <3

Jeanette

04.10.2014 kl.11:19

Bra skrevet.

sjokoladeilomma

04.10.2014 kl.14:00

Jeanette: Takk :-)

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits