Min recovery: 4 uker og 3 dager

Her er nok et personlig innlegg. Selv om jeg er midt i serieblogging. Det ble plutselig så riktig timing, fordi det er den dagen det er. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal legge det opp, så jeg bare tar noen 'dagbok'-notater for å velge et eller annet.

 


 

 

17. januar:

Smertene i kroppen er virkelig på jo-jo-kjøret. Noen dager gjør ALT litt vondt, andre dager gjør det ikke vondt noen steder. Det virker ikke som det har noen sammenheng heller, det bare varierer.

Nå har jeg rukket å oppnå 4500+ kalorier per dag et par ganger. Det føles veldig merkelig, og på mange måter forferdelig feil, men heldigvis har jeg argumentene klare. I går kveld klarte jeg endelig å kommunisere til min mor hvorfor jeg gjør som jeg gjør, jeg sa (noe sånt som): Jeg skjønner du bekymrer deg for at jeg skal bli så fortvilt over den store, oppblåste magen at jeg får tilbakefall. Men det er ingen vei utenom denne magen, og jeg var forberedt på den. Alt jeg gjør nå, er å virkelig prøve å forhindre tilbakefall! Jeg vet at dersom jeg ikke får i meg nok kalorier, eller dersom jeg nekter meg selv mat i noen grad, vil ikke kroppen komme seg ut av overlevelsesmodus. Og dersom kroppen forblir i overlevelsesmodus, vil (det farlige) magefettet sette seg på nettopp magen, og kroppen vil ikke klare å fordele fett og muskelmasse jevnt utover kroppen etterpå. Disse tre tingene er motivasjon nok for meg. Jeg vil ikke bli stygg etter recovery, og jeg ønsker ikke tilbakefall.

(Merk: Et par dager som ikke går etter planen, gjør ikke noe! Jeg mener jevnt matinntak over tid!)

For tiden føler jeg meg stygg. Skikkelig stygg. Grenseløst stygg. Men faktisk tåler jeg det. Jeg har tillit til at det går over. Og når jeg stoler på at recovery er verdt det, virker det absolutt overkommelig å måtte være stygg i opptil to år. Det høres sikkert ut som tull og fjas, men det er faktisk sant at jeg kommer til å være stygg en stund: For det kosmetiske er kroppens minst viktige funksjon, og den venter helt til slutt, altså helt til den fjerde fasen av recovery, med å reparere hud, hår og negler.

 


(Nei, jeg blåser meg faktisk ikke opp med vilje!)

Jeg er stor. Større enn størst. Faktisk er jeg helt enorm. (Om det er faktisk, er ikke jeg den rette til å si noe om, men det føles helt oppriktig som jeg er enorm!) Det har gått tre uker, TRE FØKKINGS UKER, og klær som har falt rett av meg de siste to årene, passer igjen. Andre klær har blitt for små.

Jeg føler meg weight restored.

Det er ikke fysisk mulig at ting kan endres så drastisk på så kort tid. Jeg er klar over det. Men det skjer jo! KLÆRNE ER JO FOR SMÅ! Selvfølgelig er dette væskeansamling. Det er faktisk ikke mulig å legge på seg så mange klesstørrelser på tre uker. (I så fall måtte jeg jo ha spist 15 000 kalorier per dag?)

Væskeansamling. Jeg hater væskeansamling, hater hva det gjør med meg. For en måned siden, da var jeg to millimeter unna å nå rundt overarmene med én hånd, og nå kommer jeg så vidt over halveis rundt. Ikke at det betyr noe i seg selv. Ikke egentlig. Ting som thigh gap, eller å nå helt rundt overarmer og lår, det er typisk spiseforstyrret atferd, men jeg forstår ikke lenger hvorfor det er viktig. Jeg savner å nesten nå helt rundt overarmene, ja, jeg gjør faktisk det, hvor teit det nå enn er. Poenget er at jeg savner det, men jeg har ikke lenger peiling på hvorfor jeg savner det. Jeg forstår ikke hva jeg skal bruke dette til.
 


(Thigh gap mars 2012. Dette bildet har jeg ikke sett siden det ble tatt, og ærlig talt ble jeg ganske skremt nå. Jeg har jo aldri sett sånn ut?! Eller?)

Jeg har ikke lyst til å gå ut, har ikke lyst til å møte folk eller la verden se enorme meg. Jeg er et svømmebasseng. Jeg vil gjemme meg. Jeg gjemmer meg kanskje i noen grad, men jeg møter folk til tross for at jeg helst vil forsvinne fra jordens overflate frem til recovery er ferdig. Jeg møter folk fordi jeg vet jeg er nødt, for ingenting blir bedre av isolasjon. Dessuten hjelper det å tenke på at det blir bedre. Det tar tid, men det blir bedre. Jeg tror virkelig på at det blir såpass mye bedre at det utvilsomt er verdt det. Jeg skal holde ut.

Men selv om jeg holder ut, synes jeg synd på meg selv iblant. Sad, but true. Kanskje burde jeg holdt meg for god for det, kanskje burde jeg tatt meg selv i nakkeskinnet og tvunget meg ut av selvmedlidenheten, tvunget meg selv til å tenke positive tanker. Problemet er bare at positive tanker ikke kan tvinges frem. Så ja, jeg er selvmedlidende. Det er forbigående, jeg lover. Det skal forsvinne i takt med svømmebassenget.
 

 
(Recovery-metafor)

21. januar:

Jeg tenker mye på det. På at jeg føler meg helt frisk i hodet. At alt er normalt nå. At jeg er ferdig med recovery.

Etter mindre enn en måned.

Det er nesten ikke til å begripe at dette er feil. Jeg føler meg 'weight restored', jeg er sosial igjen, jeg har bygget opp livet mitt så mye jeg kan, jeg har ikke gærne tanker i hodet. Det eneste som fremdeles 'finnes' av spiseforstyrrelsen, synes å være væskeansamling, varme og smerter.

Hvordan kan det gå an å føle at man er i mål, når man i realiteten bare har tatt det første skrittet? Jeg vet jo at recovery minimum tar tre måneder, og selv det er forferdelig sjelden. Jeg har satt av to år til dette. Og forstår ingenting.

 

27. januar:

I natt var jeg så patetisk at jeg gråt meg i søvn av følgende grunner:
- Jeg fikk ikke sove fordi jeg var så varm
- Det var umulig å finne en behagelig liggestilling
- Det verket i alle ledd fra hoftene og ned
- JEG VAR SULTEN
- . . . til tross for kveldsmat på 1000 kalorier. . .
- Jeg orket ikke stå opp og spise fordi det var tidkrevende og jeg ikke hadde lyst på noe

Som sagt, jeg synes disse grunnene er ganske patetiske å grine over. Hver for seg, altså. Sammenlagt ble det kanskje noe annet. Jeg sier ikke dette for å få medlidenhet, det handler bare om at jeg vil være ærlig. Tross alt prøver jeg å gi et realistisk bilde av recovery til andre, i håp om å kunne hjelpe noen. Og jeg tror ikke det hjelper noen om jeg later som alt er en dans på roser. Nei, dere, recovery er ikke tyllskjørt, enhjørninger, lysfontener, såpebobler og regnbuer. Fraværet av disse tingene betyr ikke at jeg er deprimert eller langt nede, det betyr ganske enkelt at jeg iblant blir lei og frustrert, at jeg iblant synes synd på meg selv, og at jeg kan oppføre meg litt teit av og til. Alt det går over, det også. Jeg skal ikke snakke for andre, men jeg blir i hvert fall lei av å synes synd på meg selv over tid! Ærlig talt, jeg hadde faktisk ikke trodd at jeg kunne oppleve lykke i den grad jeg gjør for tiden. Jeg trodde jeg skulle ha det ganske jævlig i recovery, men i grunnen har jeg det ganske fint.

Forresten tror jeg hvem som helst hadde blitt relativt sippete etter en måned med influensa. Jeg er ikke så dårlig at det tilsvarer en skikkelig influensa, men det minner om en langvarig, mild form for det.

Altså. Jeg gråt meg i søvn av patetiske og ikke-patetiske grunner. Da jeg sto opp i morges, however, slo det meg at jeg på datoen har holdt ut en hel måned! Frøet ble sådd 27. desember, i dag er det 27. januar.
Æsj, det er vanskelig å beregne når det har gått en måned: Er det på datoen? Eller er det etter fire uker? For riktig dato er i dag, fire uker var allerede sist fredag. Anyways, en måned/snart fire uker har gått, og kanskje jeg bør feire denne dagen på en eller annen måte? Jeg bare vet ikke helt hva jeg skal feire med? Dessert har blitt en temmelig dagligdags greie, så det føles ikke like spesielt lenger. Kanskje jeg skal kjøpe meg en ny bukse. Det er en ganske smart idé. Jeg mener, jeg har kanskje tre bukser som passer OG er behagelige å ha på. Og jeg har maksimalt to bukser jeg tør å gå ut med. Det er litt lite?
 


(Dessert: Hverdagslig)

Så. Bottom line; jeg er verken deprimert, kjempehappy eller veldig selvmedlidende, men jeg er ganske lei. @littlegracie88 beskrev problemet så treffende på Instagram: 

TW/RANT: Sick of being a pregnant-looking, hamster-cheeked swollen eating machine [...]

Leona Lewis har også et poeng. I denne sangen synger hun: It's gonna hurt when it heals too. But it will all get better in time.
 



 

 

 (Neste innlegg: Recovery, fase 3: Skjelett og Muskler)

 


#spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #anoreksi #kropp #vekt #væskeansamling #vann #feit #personlig #instagram #bilder #influensa #recovery #helse #dagbok #kalorier #stygg 

 

6 kommentarer

Bennals

27.01.2014 kl.12:01

*klapper klapper klapper*

Gratulerer så mye med en mnd fantastiske du!

Er det ikke rart at nå har du bare noen mnd igjen, og så gjelder det å holde ut på den rette vei i noen år? Flinke deg, sterke deg, smarteste vennen!

Solveig

27.01.2014 kl.12:29

Stå på, du er en fighter!

vilblifrisk.blogg.no

27.01.2014 kl.18:02

Frøken du rocker! Bloggen din er utrolig kunnskapsrik, informativ, ærlig og ekte. Kjempe flink er du. Både til å blogge og kjempe mot SF ;-)

Hilsen nok en frøken du møtte på sommerleir i sommer (og året før ;-) ) =D

sjokoladeilomma

28.01.2014 kl.12:47

vilblifrisk.blogg.no: TUSEN TAKK :D Jeg kan bare komme på to (?) mulige personer jeg har møtt på sommerleir to år på rad, så jeg har en liten anelse om hvem du er :) Skal følge bloggen din! Klem <3

sjokoladeilomma

28.01.2014 kl.12:48

Solveig: <3

sjokoladeilomma

28.01.2014 kl.12:49

Bennals: <3 <3 <3

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits