Min recovery: 4 uker og 3 dager

Her er nok et personlig innlegg. Selv om jeg er midt i serieblogging. Det ble plutselig s riktig timing, fordi det er den dagen det er. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal legge det opp, s jeg bare tar noen 'dagbok'-notater for velge et eller annet.


17. januar:

Smertene i kroppen er virkelig p jo-jo-kjret. Noen dager gjr ALT litt vondt, andre dager gjr det ikke vondt noen steder. Det virker ikke som det har noen sammenheng heller, det bare varierer.

N har jeg rukket oppn 4500+ kalorier per dag et par ganger. Det fles veldig merkelig, og p mange mter forferdelig feil, men heldigvis har jeg argumentene klare. I gr kveld klarte jeg endelig kommunisere til min mor hvorfor jeg gjr som jeg gjr, jeg sa (noe snt som): Jeg skjnner du bekymrer deg for at jeg skal bli s fortvilt over den store, oppblste magen at jeg fr tilbakefall. Men det er ingen vei utenom denne magen, og jeg var forberedt p den. Alt jeg gjr n, er virkelig prve forhindre tilbakefall! Jeg vet at dersom jeg ikke fr i meg nok kalorier, eller dersom jeg nekter meg selv mat i noen grad, vil ikke kroppen komme seg ut av overlevelsesmodus. Og dersom kroppen forblir i overlevelsesmodus, vil (det farlige) magefettet sette seg p nettopp magen, og kroppen vil ikke klare fordele fett og muskelmasse jevnt utover kroppen etterp. Disse tre tingene er motivasjon nok for meg. Jeg vil ikke bli stygg etter recovery, og jeg nsker ikke tilbakefall.

(Merk: Et par dager som ikke gr etter planen, gjr ikke noe! Jeg mener jevnt matinntak over tid!)

For tiden fler jeg meg stygg. Skikkelig stygg. Grenselst stygg. Men faktisk tler jeg det. Jeg har tillit til at det gr over. Og nr jeg stoler p at recovery er verdt det, virker det absolutt overkommelig mtte vre stygg i opptil to r. Det hres sikkert ut som tull og fjas, men det er faktisk sant at jeg kommer til vre stygg en stund: For det kosmetiske er kroppens minst viktige funksjon, og den venter helt til slutt, alts helt til den fjerde fasen av recovery, med reparere hud, hr og negler.


(Nei, jeg blser meg faktisk ikke opp med vilje!)

Jeg er stor. Strre enn strst. Faktisk er jeg helt enorm. (Om det er faktisk, er ikke jeg den rette til si noe om, men det fles helt oppriktig som jeg er enorm!) Det har gtt tre uker, TRE FKKINGS UKER, og klr som har falt rett av meg de siste to rene, passer igjen. Andre klr har blitt for sm.

Jeg fler meg weight restored.

Det er ikke fysisk mulig at ting kan endres s drastisk p s kort tid. Jeg er klar over det. Men det skjer jo! KLRNE ER JO FOR SM! Selvflgelig er dette vskeansamling. Det er faktisk ikke mulig legge p seg s mange klesstrrelser p tre uker. (I s fall mtte jeg jo ha spist 15000 kalorier per dag?)

Vskeansamling. Jeg hater vskeansamling, hater hva det gjr med meg. For en mned siden, da var jeg to millimeter unna n rundt overarmene med n hnd, og n kommer jeg s vidt over halveis rundt. Ikke at det betyr noe i seg selv. Ikke egentlig. Ting som thigh gap, eller n helt rundt overarmer og lr, det er typisk spiseforstyrret atferd, men jeg forstr ikke lenger hvorfor det er viktig. Jeg savner nesten n helt rundt overarmene, ja, jeg gjr faktisk det, hvor teit det n enn er. Poenget er at jeg savner det, men jeg har ikke lenger peiling p hvorfor jeg savner det. Jeg forstr ikke hva jeg skal bruke dette til.


(Thigh gap mars 2012. Dette bildet har jeg ikke sett siden det ble tatt, og rlig talt ble jeg ganske skremt n. Jeg har jo aldri sett snn ut?! Eller?)

Jeg har ikke lyst til g ut, har ikke lyst til mte folk eller la verden se enorme meg. Jeg er et svmmebasseng. Jeg vil gjemme meg. Jeg gjemmer meg kanskje i noen grad, men jeg mter folk til tross for at jeg helst vil forsvinne fra jordens overflate frem til recovery er ferdig. Jeg mter folk fordi jeg vet jeg er ndt, for ingenting blir bedre av isolasjon. Dessuten hjelper det tenke p at det blir bedre. Det tar tid, men det blir bedre. Jeg tror virkelig p at det blir spass mye bedre at det utvilsomt er verdt det. Jeg skal holde ut.

Men selv om jeg holder ut, synes jeg synd p meg selv iblant. Sad, but true. Kanskje burde jeg holdt meg for god for det, kanskje burde jeg tatt meg selv i nakkeskinnet og tvunget meg ut av selvmedlidenheten, tvunget meg selv til tenke positive tanker. Problemet er bare at positive tanker ikke kan tvinges frem. S ja, jeg er selvmedlidende. Det er forbigende, jeg lover. Det skal forsvinne i takt med svmmebassenget.


(Recovery-metafor)

21. januar:

Jeg tenker mye p det. P at jeg fler meg helt frisk i hodet. At alt er normalt n. At jeg er ferdig med recovery.

Etter mindre enn en mned.

Det er nesten ikke til begripe at dette er feil. Jeg fler meg 'weight restored', jeg er sosial igjen, jeg har bygget opp livet mitt s mye jeg kan, jeg har ikke grne tanker i hodet. Det eneste som fremdeles 'finnes' av spiseforstyrrelsen, synes vre vskeansamling, varme og smerter.

Hvordan kan det g an fle at man er i ml, nr man i realiteten bare har tatt det frste skrittet? Jeg vet jo at recovery minimum tar tre mneder, og selv det er forferdelig sjelden. Jeg har satt av to r til dette. Og forstr ingenting.

27. januar:

I natt var jeg s patetisk at jeg grt meg i svn av flgende grunner:
- Jeg fikk ikke sove fordi jeg var s varm
- Det var umulig finne en behagelig liggestilling
- Det verket i alle ledd fra hoftene og ned
- JEG VAR SULTEN
- . . . til tross for kveldsmat p 1000 kalorier. . .
- Jeg orket ikke st opp og spise fordi det var tidkrevende og jeg ikke hadde lyst p noe

Som sagt, jeg synes disse grunnene er ganske patetiske grine over. Hver for seg, alts. Sammenlagt ble det kanskje noe annet. Jeg sier ikke dette for f medlidenhet, det handler bare om at jeg vil vre rlig. Tross alt prver jeg gi et realistisk bilde av recovery til andre, i hp om kunne hjelpe noen. Og jeg tror ikke det hjelper noen om jeg later som alt er en dans p roser. Nei, dere, recovery er ikke tyllskjrt, enhjrninger, lysfontener, spebobler og regnbuer. Fravret av disse tingene betyr ikke at jeg er deprimert eller langt nede, det betyr ganske enkelt at jeg iblant blir lei og frustrert, at jeg iblant synes synd p meg selv, og at jeg kan oppfre meg litt teit av og til. Alt det gr over, det ogs. Jeg skal ikke snakke for andre, men jeg blir i hvert fall lei av synes synd p meg selv over tid! rlig talt, jeg hadde faktisk ikke trodd at jeg kunne oppleve lykke i den grad jeg gjr for tiden. Jeg trodde jeg skulle ha det ganske jvlig i recovery, men i grunnen har jeg det ganske fint.

Forresten tror jeg hvem som helst hadde blitt relativt sippete etter en mned med influensa. Jeg er ikke s drlig at det tilsvarer en skikkelig influensa, men det minner om en langvarig, mild form for det.

Alts. Jeg grt meg i svn av patetiske og ikke-patetiske grunner. Da jeg sto opp i morges, however, slo det meg at jeg p datoen har holdt ut en hel mned! Fret ble sdd 27. desember, i dag er det 27. januar.
sj, det er vanskelig beregne nr det har gtt en mned: Er det p datoen? Eller er det etter fire uker? For riktig dato er i dag, fire uker var allerede sist fredag. Anyways, en mned/snart fire uker har gtt, og kanskje jeg br feire denne dagen p en eller annen mte? Jeg bare vet ikke helt hva jeg skal feire med? Dessert har blitt en temmelig dagligdags greie, s det fles ikke like spesielt lenger. Kanskje jeg skal kjpe meg en ny bukse. Det er en ganske smart id. Jeg mener, jeg har kanskje tre bukser som passer OG er behagelige ha p. Og jeg har maksimalt to bukser jeg tr g ut med. Det er litt lite?


(Dessert: Hverdagslig)

S. Bottom line; jeg er verken deprimert, kjempehappy eller veldig selvmedlidende, men jeg er ganske lei. @littlegracie88 beskrev problemet s treffende p Instagram:

TW/RANT: Sick of being a pregnant-looking, hamster-cheeked swollen eating machine [...]

Leona Lewis har ogs et poeng. I denne sangen synger hun: It's gonna hurt when it heals too. But it will all get better in time.



(Neste innlegg: Recovery, fase 3: Skjelett og Muskler)


#spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #anoreksi #kropp #vekt #vskeansamling #vann #feit #personlig #instagram #bilder #influensa #recovery #helse #dagbok #kalorier #stygg

6 kommentarer

Bennals

27.01.2014 kl.12:01

*klapper klapper klapper*

Gratulerer s mye med en mnd fantastiske du!

Er det ikke rart at n har du bare noen mnd igjen, og s gjelder det holde ut p den rette vei i noen r? Flinke deg, sterke deg, smarteste vennen!

Solveig

27.01.2014 kl.12:29

St p, du er en fighter!

vilblifrisk.blogg.no

27.01.2014 kl.18:02

Frken du rocker! Bloggen din er utrolig kunnskapsrik, informativ, rlig og ekte. Kjempe flink er du. Bde til blogge og kjempe mot SF ;-)

Hilsen nok en frken du mtte p sommerleir i sommer (og ret fr ;-) ) =D

sjokoladeilomma

28.01.2014 kl.12:47

vilblifrisk.blogg.no: TUSEN TAKK :D Jeg kan bare komme p to (?) mulige personer jeg har mtt p sommerleir to r p rad, s jeg har en liten anelse om hvem du er :) Skal flge bloggen din! Klem <3

sjokoladeilomma

28.01.2014 kl.12:48

Solveig: <3

sjokoladeilomma

28.01.2014 kl.12:49

Bennals: <3 <3 <3

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjrlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre p bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjr mitt beste for presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er pent for diskusjon. Jeg vil be deg om bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og kun omsette til handling det du vet vil gjre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer p kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits