Min recovery uke 2 og 3: Alt er enkelt, bortsett fra det som er vanskelig.

Ok, dere. Midt i serieblogginga, oppdaterer jeg dere litt om moi. Åssen ståa er. Jeg er fremdeles i recovery, og fremdeles like motivert, sta og hardnakket. I visse tilfeller har jeg blitt trigget, jo da, men jeg har bestemt at ingen får vippe meg av pinnen.

Dere. Helt først. Jeg lurer på noe om restriksjon av mat. Jeg blir veldig glad for svar, enten det er fasiten, teorier eller generelle tanker rundt det:
Dersom man plutselig føler sterk sult, men har gått til sengs og nesten sovnet: Er dette det samme som å nekte seg mat? Eller er det bare så enkelt som at man ikke orker å stå opp, og at det da er greit?
Og kaloririke tilleggsting som milkshake, sjokolade, godteri, øl, vin og lignende, som ikke kan kalles et måltid: Gjelder disse som kalorier man konsumerer for å nå opp til XXXX kalorier per dag? Eller bør man ikke inkludere disse i kaloriregnskapet? Bør de bare komme på toppen av mat og måltider? (Jeg har så langt inkludert dem i kaloriregnskapet mitt, men tør ikke helt stole på at de gjelder. For det sier seg selv at man ikke burde leve en hel dag bare på øl og sjokolade, liksom. Så ja, jeg noterer dem og lar dem bli med, men spiser mer enn nok utenom!)

 

(Kavringer, naturell biola, sukker og tørket papaya og ananas)


Notater fra 12. januar:
Det har gått to uker og to dager. Mye er det samme nå som det var etter én uke, jeg er fremdeles like kokvarm og full av væskeansamling. Fremdeles er det uaktuelt å sove med dyne. Siden årets første dag har jeg sovet i bare dynetrekket, og tro meg, innen jeg rekker å sovne er jeg allerede badet i svette. Det er ikke til å begripe.
Fordøyelsen er i perioder mye bedre enn den var i begynnelsen. I motsetning til 1. januar, er jeg nå i himmelriket! Det betyr ikke at fordøyelsen fungerer som den skal, langt ifra. Jeg skal ikke gå inn på dette i detalj, men helt faktabasert er det en gang sånn at i recovery trenger tarmene lang tid med mye energitilførsel for å gjenopprette bakterieflora, forbrenning og normalt næringsopptak. Dermed vil det (for alle som har redusert disse tre tingene i høy grad) minst ta et par måneder å få fordøyelsen helt på plass igjen. Jeg var forberedt på ubehag, illeluktende affærer, oppblåsthet og tålmodighet, men det betyr ikke at jeg ikke er lei for lenge siden. Heldigvis vet jeg takket være YourEatopia at det eneste som hjelper er å fortsette å spise 3000 kalorier eller mer. Å spise mindre hjelper faktisk ikke, da blir det vanskeligere/umulig for kroppen å gjenopprette fordøyelsen, og det vil ta mye, mye lenger tid.
(Husk at jeg har valgt å tro på dette for meg selv, og at dere dermed leser det jeg skriver på eget ansvar. Disclaimer er notert i høyre marg.) 

Noe er annerledes også:
Magen min ikke ser fullt så høygravid ut. Litt varierende med dagsformen, minner den gjennomsnittlig mer om 4-7 måneder enn 9 måneder. 
Og de siste dagene har det dukket opp (små?) episoder av ekstrem sult. I motsetning til vanlig sultfølelse, som blir tilfredsstilt ved å spise, har jeg vært skrubbsulten i noen timer av gangen til tross for at jeg har spist mye. Eksempelvis hadde jeg en frossenpizza (ca 700 kalorier) til middag for et par dager siden, men da fatet var tomt føltes det ikke som om jeg hadde svelget noen verdens ting (Ekstrem sult kommer det mer om i neste serie: De fire fasene av recovery.). Jeg er håpløs når det gjelder kaloritelling, men så vidt jeg vet har jeg ikke spist mer enn 4500 kalorier daglig ennå. Det kan hende det snart forandrer seg. Jeg skal gjøre mitt beste for å ikke la meg stresse av tanker om 'for mye', 'usunt', 'feil' eller 'overspising' (note to self: Overspisingslidelse er ikke mulig).
Noen detaljer har jeg oppdaget som jeg ikke visste om eller regnet med, for eksempel har jeg nesten ikke tørr hud i det hele tatt for tiden. Og jeg har alltid hatt hud som reagerer negativt på vinter og kulde! Denne uka har ikke huden sprukket eller fått utslett noen steder, og i tillegg finnes ikke tørr hud på legger og rundt livet (som følge av bukselinninger). De siste årene har jeg hatt tørr hud til enhver tid, til og med (moderat) om sommeren, og har måttet bruke lotion og body butter minimum annenhver dag. Så dette føles temmelig absurd!
On another note. Sist jeg oppdaterte et personlig innlegg om meg selv, var jeg overrasket over hvor lett recovery var. Jeg synes fremdeles det er helt uforståelig hvor enkelt det føles, men jeg har funnet et unntak. Nemlig (hold deg fast): Maten.
Hvor obvious er ikke det? Haha.
Foreløpig. Foreløpig føles det veldig godt å få lov til å spise, lov til å nyte. I ubegrensede typer mat og ubegrensede mengder mat. Det er godt og fint. MEN. Det føles flaut, skamfullt og nesten feil. Det virker uoverkommelig å vise frem for noen hvor mye jeg faktisk spiser. Selvfølgelig vet jeg at jeg ikke er grådig, og vet at jeg ikke ser motbydelig ut når jeg spiser 'mye' eller 'feil' i forhold til tidligere, men fornuften hjelper ikke særlig mye. I løpet av dagen forsøker jeg å ikke oppholde meg blant de samme menneskene hele tiden, og fordele måltidene mellom sosiale settinger. Det føles utrygt å vise frem åpent hva jeg spiser, både fordi jeg føler meg motbydelig/grådig, og fordi jeg er livredd for å bli trigget. Såpass kjenner jeg meg selv. Hva andre tror om meg bryr meg altfor mye, og jeg tar altfor ofte på meg ansvaret for andres følelser (Er noen bekymret eller usikre, er det både min skyld og mitt ansvar å fikse). Dermed blir jeg sårbar. Veldig sårbar. Dersom noen skulle stille spørsmålstegn ved at jeg spiser noe de fleste ville kalle usunt (sjokolade, pommes frites, etc.) eller for mye, ville risikoen for at jeg iverksatte restriksjoner være stor. Og det tør jeg ikke risikere. Jeg har jobbet, og jobber, så hardt for å komme hit til at jeg absolutt ikke er villig til å miste det. (Faktisk: Alt jeg gjør som omhandler mat, kropp, aktivitet og ordbruk rundt dette, gjør jeg for å drastisk minimalisere sjansen for tilbakefall.)
Her om dagen  da jeg var i byen, oppsto et tilfelle av ekstrem sult, så jeg kjøpte to cheeseburgere på McDonalds (Dersom du dømmer meg for dette eller bekymrer deg for at det er usunt, trygler jeg deg om å holde det for deg selv!). Mens jeg spiste, så jeg en jeg kjenner gå forbi meg. Han var heldigvis ikke alene, men i en flokk, og så meg kanskje ikke. Jeg sier heldigvis fordi jeg faktisk ikke våget å gi meg til kjenne. Hvordan kunne jeg møte noen, hilse på noen, med en cheeseburger i hånda. Hva som var mest flaut, vet jeg ikke: Å spise cheeseburger eller ikke våge å si hei til en venn.

(Haha, dette er den perfekte beskrivelsen av ekstrem sult!! Direkte fra BitStrips)



Notater fra 15. januar:

Nå. Nå er ting litt på styr.

Vi tar den største bagatellen først: Neglene mine er så skjøre at det er umulig å knekke dem, de er faktisk for myke. Ikke at det er noe nytt, de siste to-tre årene har negletuppene mine gått i stykker av helt idiotiske årsaker. Med idiotiske årsaker mener jeg blant annet å åpne en dør, skifte dynetrekk, åpne ting i plastemballasje, ta på strømpebukser, osv. Så vidt jeg kan huske, har jeg aldri hatt spesielt sterke negler, men de var da vel i det minste en hel del bedre enn dette? Kanskje jeg aldri rakk å finne ut at jeg hadde sterke negler, fordi jeg bet negler så mye i barndommen? Det får vi aldri vite.

Og så, det mindre bagatellmessige. I natt var den første natten i hele år at jeg endelig fikk en god natts søvn! Den første morgenen jeg våknet og faktisk var greit uthvilt. Enkelte ting er ikke så dumt å fortelle foreldre om likevel.
I går fortalte jeg min mor at jeg hadde vanskelig for å få sove for tiden, at det ikke var med vilje at jeg lå utpå lenger om morgenen enn planlagt. Fordi jeg blir så varm om natten at jeg (eller i hvert fall deler av meg) bader i svette før jeg rekker å sovne. Fordi jeg ikke klarer å finne noen behagelig liggestilling (huden gjør vondt). Og fordi jeg ikke står opp tidlig nok som følge av disse. Ond sirkel, yaddiyaddi. Uansett. Jeg fortalte dette til min mor, og hun bestemte seg raskt for at nei du, nå skal vi skaffe en skikkelig madrass! Så nå sover jeg på en splitter ny WellPur-madrass. Jeg tuller ikke når jeg sier at den er en drøm å ligge på! Faktisk er den så behagelig at jeg ikke hadde forutsetninger for å forstå det før jeg hadde prøvd.

Og huden gjør vondt. Fremdeles, eller kanskje igjen. Jeg er ikke helt sikker. Jeg tror smerten i lymfekjertlene har vært mindre i noen dager. Men nå er den på topp igjen. Aller verst er det i armhulene og området rundt, og omkring rumpe og lår (halvløp til bussen i går for å slippe å vente på neste, det var ganske au).

I januar har jeg ikke opplevd likfingre i det hele tatt. Frem til i går. Det skulle altså mange minusgrader til for å fremkalle likfingre: I går kveld var det så kaldt at jeg frøs i ansiktet. For å understreke hvor spesielt det er å ikke ha opplevd likfingre i januar, må jeg kanskje opplyse om at jeg flere titalls ganger hadde likfingre i fjor sommer. Likfingre i juli, ja. Det er faen ikke normalt.

 

(Havregrøt og skoledagbok)

Jeg kommer ikke på noen smart avslutning til dette innlegget. Så jeg avslutter det bare her.

 

 


#personlig #spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #anoreksi #recovery #instagram #sykdom #mentalhelse #innsikt #kropp #dagbok #mat #smerte #varme #kalorier 

13 kommentarer

J

21.01.2014 kl.18:15

Nok en gang: Du skriver SÅ godt!

Og nei, jeg synes ikke du skal regne med øl, godis, chips, vin, øl osv som du inntar utenom kostplanen din. Milkshake blir noe annet da det jo er mer mettende. Tenk som "normale" ville gjort: blir du mett av det, bør du regne med. Men det er jo ikke noe måltid, er det vel? Du skal i hvert fall ikke redusere noe fra kostplanen din for det om du spise sjokkis eller chips :)

Solveig

21.01.2014 kl.19:13

Som svar på hvordan regne kalorimengden: ikke regn på kalorimengden!

Bare ikke gjør det.

Det er ikke så vanskelig å vite om man har fått i seg nok. Fordi "nok" er et circatall, og litt mer eller mindre spiller ingen rolle.

Det er selvfølgelig ikke min jobb å fortelle deg hva du skal gjøre, men det er bare min sterke anbefaling. Å regne på det kan føles som en trygghet, men det er med på å vedlikeholde sykdommen. Det er ikke friskt å regne på kalorier.

Angående den ekstremsulten. Som du nok er klar over, det går over! Det var helt grusomt en stund, men så ga det seg sakte men sikkert.

Milo

22.01.2014 kl.00:37

Jeg måtte le da jeg leste om neglene dine. Jeg kjenner meg altfor godt igjen. Neglene mine er så myke og svake at de blir ødelagt hvis jeg stirrer hardt på de!

Du er utrolig flink til å skrive! Jeg gleder meg til neste innlegg, og til temaene du skal skrive om! Du er utrolig inspirerende, og jeg trenger mennesker som deg som kan inspirere meg og gi meg styrke til å kjempe mot de dumme stemmene i hodet! Jeg er også veldig veldig lei av denne sykdommen(som du skrev til meg i kommentarfeltet i forrige innlegg), og det var det som gjorde at jeg bestemte meg for å bli bedre. Dette er ikke et liv jeg ønsker å ha. Dette er ikke meg. Jeg er borte, og jeg aner ikke hvor jeg er lenger, hvem jeg er. Jeg hater hater hater at disse stemmene ødelegger livet mitt, og derfor vil jeg ha hjelp! Jeg klarer ikke dette på egenhånd. Jeg skal som sagt til dps i februa, men det føles som en evighet fram i tid, og det føles umulig når hver eneste dag er en kamp. Har du noen erfaring med dps forresten?

Igjen, takk for en flott og inspirerende blogg, og takk for at du gjør deg selv tilgjengelig for meg. Når man har levd i dette helvette, vet man at dette er ikke noe man ønsker sin værste fiende engang. Fortsett å jobbe på, og vie all din styrke til å bli bedre <3

Pantora

22.01.2014 kl.11:45

Ang å føle sult når du har lagt deg.. Dersom du blir liggende å ikke får sove pga sulten, eller bare blir liggende og tenke på mat, så bør du "ta hintet".

sjokoladeilomma

23.01.2014 kl.12:27

J: Takk love <3
Og takk for tanker rundt spørsmålet! Setter stor pris på det!

sjokoladeilomma

23.01.2014 kl.12:34

Solveig: Jeg er absolutt enig i prinsippet! På en måte skulle jeg gjerne droppet å telle kalorier, samtidig føles det som at det ikke er nøyaktig så enkelt. Selvfølgelig vet jeg at det ikke gjør noe om man opplever dager der man ikke klarer å spise alt man skal - det bare legger til noen flere dager til recoveryprosessen. Så jeg er ikke livredd for at det skal gå litt skeis en gang iblant, jeg bare ønsker å vite at jeg får det til når jeg synes det er helt overkommelig!

Jeg kommer ikke til å slutte å regne på kalorier med det første. Jeg kommer til å roe det ned og slutte å være stressa over det! Allerede har jeg merket fra uke til uke at jeg slapper mye mer av ift det, for eksempel har jeg nå en idé i det hele tatt om hva en "normal" porsjon kan være. Det at jeg regner på kalorier akkurat nå, gjør at jeg ikke tror jeg "overspiser", og det gjør meg trygg på at jeg ikke får recoveryprosessen til å vare ti ganger så lenge som den er nødt til.

Så fort jeg er HELT weight restored (altså at forbrenningen er optimal og jeg stopper på vekten XX, til tross for at jeg spiser "recovery amounts") er det på tide å prøve å spise etter sult- og metthetsfølelse. DA er det ikke lenger noe poeng i å regne på kalorier!

Bottom line: Jeg vet det ikke er friskt å regne på kalorier - men jeg er jo ikke frisk ennå, bare i recovery. Hvis det gir mening?

Å huff ja. Jeg vet heldigvis at ekstrem sult går over! Jo nærmere set point weight man kommer, jo mer normal vil sultfølelsen bli. Det stoler jeg i hvert fall på :)

sjokoladeilomma

23.01.2014 kl.12:38

Milo: I feel you <3

Åh, jeg er så glad for at du kjenner du er lei av sykdommen, og at du ikke ønsker dette livet!!

Ja, jeg har erfaring med DPS. I 2012 var jeg (frivillig) innlagt i 11 uker på et opplegg for personer med spiseforstyrrelser. Det hjalp ikke nevneverdig, men jeg var overhodet ikke på det stadiet der du er nå! Jeg fantes nemlig ikke lei av sykdommen i det hele tatt, og takket ja til innleggelsen bare for å være snill med mamma. Så det er ikke så rart. Er det noe konkret du lurer på eller vil snakke om, svarer jeg gjerne :)

Tusen takk for at du heier på meg. Det varmer. Klem!

sjokoladeilomma

23.01.2014 kl.12:38

Pantora: Det høres ut som en fin veiledende tanke! Tusen takk, det er et supert innspill!

Tine

23.01.2014 kl.17:33

Herregud jeg blir så LETTA av å lese dette... Det er ikke bare jeg som holder på å koke over tydeligvis av økt inntak...

KKlemmer og koser i massevis

sjokoladeilomma

26.01.2014 kl.11:41

Tine: Så bra! Ja, jeg blir også LETTA når flere sier de opplever det... Ikke at det er så hyggelig, men det er godt å ikke være alene :)

sjokoladeilomma

26.01.2014 kl.11:48

Og klemmer og koser i massevis til deg også!

Solveig

31.01.2014 kl.17:35

Forstår det, og ser at det ikke er lett å gi slipp på kaloriregningen. Det er overhodet ikke lett! Uavhengig om man regner pga anoreksitanker eller ønsket om å bli frisk - eller begge deler.

Å fase det ut kan være en god ide. Vet ikke hvor nazi du er på veiing og telling nå, men kan slenge inn et lite tips som funka for meg. Jeg var veldig avhengig av å veie maten. Da jeg virkelig begynte å jobbe for å bli frisk, satte jeg bort vekta og begynte å måle alt i volum i steden. Fant altså ut hvor mange kalorier en deciliter var, og regnet ut totalen. Etter hvert visste jeg/hadde skrevet ned at hvis jeg tok 3dl av ditt eller datt var det en finfin porsjon (de vanligste matvarene).

Det er heller ikke bra å regne sånn, men da handlet det hvertfall ikke om gram. Ble litt mer ca-måling, mistet litt av den unødvendige detaljkontrollen. Hadde sånne "måleskjeer" (1dl, 1/2 dl ect) som selges på claes ohlson blant annet. Ting som ikke kunne måles i volum, ble ikke målt.

Jeg slet nemlig også med problemet "er dette nok? Er det for mye? Er det for lite? HAR IKKE PEILING"... ;)

Det kan sies at jeg fremdeles ikke eier kjøkkenvekt, fordi alt av vekter er slemme monstre som er laget for å gjøre hverdagen, for å si det pent: utfordrende.... :[

:)

sjokoladeilomma

02.02.2014 kl.12:54

Solveig: Snedig at du skriver hvordan du faset det ut, for det er det samme jeg gjør nå! Å "overføre" gram til desiliter, og deretter desiliter til øyemål, og fra øyemål til å stole på at det er nok!

Jeg har vært veldig nazi på veiing/måling av mat, og er det fortsatt i noen tilfeller: For eksempel når jeg er på restaurant eller middagsbesøk hos andre. Da synes jeg det er veldig vanskelig å beregne om middagen er 200 eller 700 kalorier (Taco er for eksempel er sånn vanskelig middag). Da går jeg alltid ut fra at det er f.eks. minimum 200, og spiser resten av måltidene deretter. Ofte blir jeg veldig stressa av dette, fordi andre sikkert oppfatter meg som et helt forferdelig matvrak, og tenker at jeg overspiser, og tenker at jeg er dritstygg. Osv.
Men jeg slapper gradvis mer av. Dersom jeg er usikker på middagen, tar jeg heller en del peanøttsmør til kveldsmat, eller avocado, eller spiser en sjokolade e.l.

Dette med å gradvis fase ut veiing og måling av mat, har jeg ikke egentlig planlagt noe særlig. Det skjer bare akkurat som jeg hadde håpet og trodd! Jeg venner meg til hvor mye noe omtrent er, og slapper av som følge av det. Jo mer jeg "får det til", jo mer kan jeg roe ned.

Hehe. Jeg har ikke planer om å bruke kjøkkenvekt til annet enn kakebaking i fremtiden! Så jeg skal eie en, men bare fordi jeg vil bli flinkere til å bake kake :)

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits