Recovery, fase (3 og) 4: Spiseforstyrrelsen, en voldelig ekskjæreste

Dette innlegget er en del av en serie. Serien heter De fire fasene av recovery. Her er del 3+4 av 4, og denne delen handler om Siste Finish, Tilbakefall og Behandlingsteam.

Fase 3: Skjelett og Muskler, og 'Siste Finish':



(Ikke mitt bilde)

I denne fasen begynner belønningene å strømme inn! Det vil si, dersom du så langt har gjennomført REALRECOVERY og spist 'recovery amounts', dersom du har besvart ekstrem sult, og dersom du ikke har utført restriksjoner eller kompensert for matinntak. (Og ja, det gjelder også dersom du har hatt noen glipper! Fase 3 kommer når den kommer!)

- Benskjørhet og lav bentetthet begynner å repareres i denne fasen (det kan ta opptil 7 år å fullføre reparasjonene dersom det er mulig, men det begynner altså her).
- Det beskyttende fettlaget rundt midjen begynner å fordeles utover hele kroppen.
- Hud, hår og negler begynner å repareres.
- Du føler deg mer i kontakt med omgivelsene, og selvpåført isolasjon reduseres gradvis.
- Du blir mindre følelsesmessig avstumpet, og du begynner å ønske deg ting i livet ditt (ikke TING, altså).

For mange kommer fase 3 etter 4-6 måneder i recovery, for andre kan det ta 12 måneder. Her finnes ingen fasit. Husk dessuten at disse fire fasene ikke behøver å komme helt i rekkefølge! Symptomer fra fase 1 kan komme igjen i fase 3, for eksempel oppblåsthet og diaré. Uansett når slike symptomer finner sted, er det helt normalt. (Men er du i tvil om det er normalt, er det ingen skam å bestille time hos lege eller dra til legevakta! Uansett hvor ufarlig det måtte vise seg å være etterpå, er det bedre å være føre var!)

Fase 3 har en hake. Dessverre er det ofte i denne fasen det går galt. Pasienter som nesten er ferdig med recovery, kan komme til å gjøre flere feil. Ofte skjer disse feilene som følge av dårlige råd fra behandlingsteamet. Pasienten antar ofte at hun nå kan beholde nøyaktig den vekten hun har oppnådd (jobbe for å stanse på denne vekten), og at hun er frisk. Den samme beskjeden kan også komme fra helsepersonell.
(Min psykolog har allerede flere ganger sagt at jeg bør bestemme meg for en sluttvekt, eller i det minste en maksimal vekt. Men hvorfor skal jeg det? Hvem kan påstå at jeg er helt frisk, til tross for at jeg har lagt på meg 'normalvekt'?!)

Så i stedet for å 'forbli' (les: bli) frisk, opplever pasienten tilbakefall på mindre enn et år. Hvorfor?



(Ikke mitt bilde)

Fase 4: Skjærsilden: Tilbakefall eller Frisk:
Hvis vi går ut fra det samfunnet ser på som 'tynn' eller 'slank', er det ikke mange av oss som er såkalt 'naturlig tynne'. I befolkningen i Canada i 1978 hadde for eksempel kun 2-4 % en naturlig BMI på 18.5-20. 
Som nevnt over, blir mange oppmuntret av behandler/behandlingsteam til å stanse vektøkningen på et gitt vekt-/BMI-tall og å holde seg der. Av og til blir pasienter oppmuntret til å ende opp på BMI 18.5-20.
Problemet er at BMI 18.5-20 er helt i det nederste sjiktet av klinisk 'normalvekt'. At denne BMI-en kan havne innenfor klinisk 'normalvekt', er bare fordi noen få har sin set point weight her, og for de aller fleste av oss er det langt under den vekten/BMI-en kroppene våre tåler. Faktisk vil de fleste kvinner naturlig ha en BMI fra 21-27, hvorav halvparten har BMI 23-25.
Det står også på YourEatopia at det BMI-nivået som har færrest tilfeller av alvorlig sykdom eller død, er BMI 25-30. Gwyneth (personen bak YourEatopia) skriver følgende et eller annet sted:
Are we heavier than 25 years ago on average? Yes, and we are also taller and we live longer on average too. Poor us.
Det er en hel haug misforståelser omkring BMI og vekt. For eksempel er det ikke sånn at det er du som opprettholder vekten din: Det er kroppen som opprettholden vekten din. Det jeg har kalt 'recovery amounts' er heller ikke BARE mengder man kan og bør spise i recovery. 2500-3500 kalorier er faktisk gjennomsnittet for hva mennesker med stabil vekt som ikke har matrestriksjoner, spiser for å forbli på den BMI-en/vekten de har.
Så fort kroppen oppnår sin optimale set point weight (altså den vekten du ikke kan bestemme selv!), vil ikke vekten din fortsette å øke. Kroppen stopper vektøkningen nettopp her, og forblir nettopp her. Helt av seg selv. Dette skjer fordi forbrenning og stoffskifte har blitt skrudd opp til optimalt nivå igjen, samtidig som kroppen ikke lenger er i overlevelsesmodus.
Med andre ord: Du opplever vektøkning av 'recovery amounts', og du beholder stabil vekt av det samme! Dessuten: Så fort vekten er stabilisert (av seg selv!) kan du begynne å stole på at sultfølelsen. Og denne sultfølelsen vil sørge for at du beholder din stabile set point weight for resten av livet.
(Merk: Det betyr ikke at du vil ha nøyaktig samme set point weight til enhver tid gjennom eksempelvis 80 år! Kroppen er ikke en maskin.)
Mange vil i denne fasen bli oppmuntret til å 'passe på' hva de spiser og 'ikke spise for mye'. Dessverre er restriksjoner som skapt for å utløse tilbakefall (Les mer om årsaken til spiseforstyrrelser HER).
Jeg vil direkte oversette det siste avsnittet under fase 3 fra YourEatopia:
Samfunnet vårt lider av så sterk angst for fedme, og tror feilaktig at både matinntak og fysisk aktivitet avgjør hvorvidt man blir sykelig overvektig (det stemmer ikke), at mange i helsevesenet vil oppmuntre pasienter til å være forsiktig med matinntak og å begynne å trene i fase 3 for alle de uriktige årsakene.

(Ikke mitt bilde)
Omvendt Honeymoon:

Dersom du opplever tilbakefall i fase 4, vil det i begynnelsen oppleves som behagelig og som en lettelse. Det kan sammenlignes med å gå tilbake til en voldelig kjæreste: De er fulle av omsorg, bekymring og unnskyldninger, og denne gangen skal alt bli annerledes!
Dette er lureri. Denne voldelige kjæresten har ingen kjærlighet eller fredsommelighet å tilby. Dersom du opplever tilbakefall, bør du umiddelbart gå tilbake til recovery amounts (3000+ kalorier per dag) og be om hjelp til å takle angsten du sannsynligvis opplever.
Du kan ikke kjøpslå med voldelige kjærester. På samme måte kan du heller ikke kjøpslå med en restriktiv spiseforstyrrelse. Den vil aldri være tilstede i livet ditt i en 'passelig' grad, nei: Den ønsker å vinne, og den vil feie alt ut av sin vei for å få det til.


(Ikke mitt bilde)

Behandlingsteam:

Dersom du oppdager at behandlingsteamet ditt, som tidligere har vært til enorm hjelp og støtte, nå begynner å vise tegn til at de har angst for ytterligere vektøkning: BYTT DEM UT. Din kropp kan kun være lykkelig når den er på sin optimale set point weight. Hva resten av samfunnet måtte mene, spiller ingen rolle. Kan ikke behandlingsteamet akseptere DIN (!) set point weight, så er det faktisk DERES problem. Ikke ditt!
.
DU vet om DU har en spiseforstyrrelse. (Ikke dersom du er i fornektelse, selvfølgelig, men i motsatt fall!)
Dersom du kommer til en behandler (lege, terapeut, ernæringsfysiolog, psykolog, whatever) som forteller deg at du ikke har en spiseforstyrrelse, eller at det ikke er alvorlig, når du selv opplever det annerledes: BYTT BEHANDLER.
Det samme gjelder dersom du ikke føler at du blir møtt med respekt: Viser din behandler tegn til å behandle deg som om du var mindreverdig eller dum? Nekter behandleren din å høre på dine argumenter, teorier eller tanker? Vet behandleren alltid best? Innrømmer behandleren at det finnes områder der han/hun har mangelfull kunnskap? Kommer behandleren med ordrer om hvordan du skal leve livet ditt, fremfor å stille åpne spørsmål og lytte til hva du ønsker? I så fall: BYTT BEHANDLER.
.
(Neste innlegg: Hvor mange kalorier?!)
.

4 kommentarer

M

28.01.2014 kl.18:21

Dette er litt på siden av det egentlig temaet, men likevel noe jeg har tenkt endel på etter å ha lest på youreatopia.

Feks dette med den såkalte "fedmeepidemien" og livsstilssykdommer. Det er mulig jeg har misforstått helt, men mener ikke Gwyenth at såkalt overvekt/obesity og helseproblemer ikke har en sammenheng? Blant annet trekker hun jo frem det med at befolkningen generelt veier mer enn noen gang, men likevel lever lengre som en "grunn" til at denne vektøkningen er positiv?

Jeg klarer ikke se helt hvordan man kan trekke den konklusjonen, for grunnene til at vi lever lengre er vel heller utviklingen(og tilgangen) på medisinsk behandling? Altså, de sykdommene som man før døde av vil man idag ofte overleve, noe som trekker gjennomsnittsalderen kraftig oppover. Samtidig ser man jo at det folk dør av i større grad idag sammenlignet med bare noen tiår siden av de såkalt "livstillssykdommene". Er ikke nettopp disse linket til usunn livsstil?(kosthold, for lite aktivitet osv) Slik at en økt levealder er på tross av en økning i overvekt og ikke PÅ GRUNN AV? Nå tenker jeg forresten på såkalt "obesity"(bmi 30+)

Samtidig er det jo også studier som viser at bmi under 22 kan gi kortere levetid, viktig å ikke glemme det oppi alt( feks http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/19299006 )

Sånn sett kan man vel si at det optimale ligger mellom 22-30 hvis man skal se på levealder/helse. Og jada, vet at kroppen er så mye mer enn et nummer og at dette er snakk om statistikk og det er individuelt osv, men likevel :P Vanskelig å se bort fra tallene når det er snakk om forskning/studier!

Og feel free til å slette denne kommentaren om det blir for off-topic! ;)

sjokoladeilomma

31.01.2014 kl.09:18

M: Jeg sletter IKKE kommentarer så lenge de ikke er skrevet for å være nedsettende, eller bare er spam. Jeg kommer aldri til å slette kommentarer fra deg vel :)

Jeg tror Gwyneth mener - jeg tolker det i alle fall slik og tror på det - at såkalt obesity/sykelig overvekt ikke nødvendigvis trenger å være et helseproblem. Det er jo slik at VEKTEN i seg selv ikke kan være farlig! Det er tilleggsproblemene som kan være livstruende, og da tenker jeg på f.eks. hjertesvikt, overbelastning på ledd, skjelett og indre organer, for høyt kolesterol, for høyt blodtrykk, diabetes osv.

Slike tilleggsproblemer versus (sykelig) overvekt er litt høna eller egget. Tror jeg. Det spille definitivt en rolle hva som kom først, og hva som opprettholder hva!
Jeg tror også det absolutt godt kan hende at to eller flere tilstander forekommer samtidig, helt uavhengig av hverandre! Dersom f.eks. overbelastede ledd er problemet, vil vektnedgang lette på problemet. Men dersom det er snakk om diabetes, vil nok den forbli den samme uavhengig av vektnedgang.

Jeg liker forresten ikke uttrykket "sykelig overvekt", det høres så nedlatende ut, som om man ikke fortjener støtte og respekt fordi man har "gjort det med vilje".

Du sier noe angående generell vektøkning versus økt tilgang på medisinsk behandling! Jeg tenkte litt på det selv også. Men jeg lot være å skrive det, i og med at jeg ikke føler meg sikker på at slike livsstilssykdommer har en direkte kobling til overvekt. Jeg tror at slike livsstilssykdommer og overvekt ofte kan ha samme årsak liggende til grunn - det trenger overhodet ikke bety at sykdommen kom som følge av vekten.
F.eks. dårlig kosthold og lite aktivitet er ganske vanlig grunnlag for overvekt, men det behøver ikke føre til overvekt - jeg kjenner jo mange som har et elendig kosthold og aktivitetsnivå, som likevel er tynne som streker. Så jeg tror ikke det er så enkelt?

Ja, det er viktig å nevne at for lav bmi (i forhold til set point weight) er like uheldig som for høy bmi (i forhold til set point weight). Likevel, jeg har et sterkt inntrykk av at for lav bmi oftere har dødelig utfall enn for høy bmi. Jeg skal ikke hevde det for sikkert, men jeg mener å ha plukket opp det.

Hehe, yes. Studier er vel nødt til å bruke tall :P Det hjelper ikke helt å forsvare forskning med at "hun sa hun følte at hun hadde for høy bmi" :P

Klem

M

03.02.2014 kl.13:15

Det er godt å høre! Jeg vet jeg kan virke litt kverrulerende til tider, synes bare det er så interessant/ er så nysgjerrig at jeg ikke klarer holde kjeft, haha :P

Vet ikke om jeg er helt med på det med at vekten ikke betyr noe? De sykdommene/tilstandene du nevner er jo i de aller fleste tilfeller tett knyttet til overvekt/livsstil? Mange av helseproblemene forsvinner med vektnedgang. Feks diabetes(2) vet jeg om flere som har blitt friske/sluttet å bruke medisiner etter å ha gått ned i vekt. Nå kan man jo selvfølgelig si at de ble frisk ved å legge om kostholdet og at vektgangen bare var en liten del av det...Men om man er alvorlig(vet ikke om det er bedre enn sykelig?:P) overvektig så er jo dette en enorm belastning for kroppen uansett? For muskler, skjelett osv.

Det med tynne mennesker som har elendig kosthold osv. har jeg alltid synes var interessant(kjenner et par sånne:P) men disse er vel heller unntakene? Kan ikke huske å ha sett noe forskning ifh. til om det er økt forekomst av sykdom/helseproblemer hos disse.

Enkelt er det absolutt ikke nei...Ser jo poenget ditt med hønen og egget osv. Skulle gjerne visst mer om temaet!

Det jeg ihvertfall vet er at (for) lav bmi+røyking visstnok er noe av det farligste :P

sjokoladeilomma

04.02.2014 kl.13:59

M: Jeg går aldri av veien for en engasjerende, konstruktiv debatt som dette! :)
Enig, temaet er kjempeinteressant!

Ja ok, diabetes var et dårlig eksempel... Hm. Det var ikke sånn at jeg prøvde å si at alvorlig overvekt (bra formulering, takk!) er ufarlig. Men i seg selv gjør ikke vekten noe, det er de plagene som kommer i tillegg. Jeg trodde før at alle disse tilleggsplagene kom som følge av vekta, men nå tror jeg mer på at vekta kanskje i like stor grad kommer som følge av andre årsaker. Ifølge youreatopia, har nesten samtlige personer med alvorlig overvekt en historie med slanking og matrestriksjon, ergo har de fleste alvorlig overvekt fordi de har spilt russisk rullett med forbrenningen osv.
Uansett, jeg har "vasket" språket mitt... Jeg skal ikke tvinge dette på noen andre, så jeg mener ikke at andre må være enig med meg i følgende, men: Jeg har sluttet helt å bruke ord som "sunt", "usunt", "undervekt", "overvekt" og "normalvekt". Jeg bryr meg ikke lenger om vekt, derimot mener jeg man har et problem dersom man opplever helseplager. Da gjelder det å finne ut hvor plagene kommer fra - om det for eksempel er muskel- og leddsmerter som følge av inaktivitet, bør man trene, og da var ikke årsaken overvekt, årsaken var inaktivitet. Her ser jeg vekten som helt irrelevant.
Jeg står i fare for å oppfattes som fanatisk, jeg skjønner det altså!

Jeg mener ganske bestemt å ha hørt (flere steder?) at såkalt undervekt og elendig kosthold, er mer dødelig enn såkalt overvekt er. Da mener jeg ikke plutselig død som hjerteinfarkt ved overbelastning, men langsiktig næringsmangel som ganske enkelt korter ned levealderen betraktelig. Her har jeg et eksempel, faktisk! :
Hellstrøm rydder opp hjemme besøkte en fyr som KUN spiste brødskive ned nugatti. Han spiste INGENTING ANNET. Han så ikke radmager ut, men han så ikke ut som han hadde sin helt optimale vekt heller, tror jeg (selv om jeg ikke kan vite noe om det!). Poenget var uansett at etter en rekke fysiske tester ble han gitt den fysiske alderen 75 år - og mannen var såvidt passert 30...

Nei, det er komplisert! Herre! Jeg skulle ønske det var enkelt å bevise og motbevise disse tingene, det hadde spart så mange for unødig lidelse D:

Åh, røyking? Det hadde jeg ingen anelse om! Hvorfor er det farlig?

Klem <3

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits