De fire fasene i recovery


(Ikke mitt bilde)

De følgene fire delene omhandler de fire fasene i recovery. Jeg kunne ha valgt å samle alle i ett innlegg, men jeg vil heller dele alt relevant med dere, enn å risikere å gjøre informasjonen overfladisk. Dermed blir dette fem innlegg til sammen:

Fase 1: Væskeansamling, Smerter, Fordøyelsesproblemer, Hvile, 'Honeymoon'
Fase 2: Fettisolasjon rundt indre organer
Fase 3: Skjelett og muskler
Fase 4: Skjærsilden: Tilbakefall eller Frisk

REALRECOVERY: Dette er en greit populær hashtag på Instagram. Det er også nettopp dette opplegger jeg følger. Slik jeg tolker REALRECOVERY, innebærer det svært kort sagt å spise minimum (!) 3000 kalorier hver eneste dag, slappe mest mulig av, ikke trene, og ikke ha noe som helst rom for restriksjoner på mat. Betydningen av dette kommer jeg tilbake til. Jeg kommer tilbake til det veldig mange ganger!

Denne bloggserien er tatt ut fra posten Phases of recovery from a restrictive eating disorder Jeg kommer til å skrive det som sies der, men les gjerne linket post i tillegg! Den handler om hva du bør være forberedt på. 

For øvrig anbefaler jeg at du først leser en eller flere av mine tidligere innlegg for grunnleggende informasjon:
Hva er (restriktive) spiseforstyrrelser? Og hva er årsaken?
Hva gjør (restriktive) spiseforstyrrelser med kroppen? (Generelt og kortfattet)
Sparebluss/Overlevelsesmodus
Fett, Menstruasjon, Graviditet og Benskjørhet
Reernæringssyndrom og Fordøyelse
Elektrolyttbalanse og Dehydrering

Recovery har, som du ser, fire faser. Alle er like viktige og kritiske. Selv om noen ser 'enklere' ut enn andre, bør du legge like mye innsats i alle fire. De har alle opptil flere store fallgruver: De største fallgruvene er ofte de som ikke er mest synlige.
Husk: Ingen, absolutt ingen, gjennomgår recovery uten vanskelighet. Et lite (eller stort) tilbakesteg betyr ikke katastrofe. Tilbakesteg er en del av recovery, og det skal forekomme. Tilbakesteg = verdifull lærdom. Det viser deg hva du har oppnådd, hva du trodde du ønsket men kanskje ikke ønsker lenger likevel, hvem du kjenner at du vil være/vil bli, og gjør tilstanden Frisk/Sovende spiseforstyrrelse mye mer bærekraftig. Igjen, la meg understreke det: Tilbakesteg er ikke farlig, tvert imot er det bra på lang sikt.
 


(Ikke mitt bilde)

Les denne serien med forsiktighet. Selv mener jeg den består av sannheten, men det trenger ikke være likt for alle. Husk at denne serien på ingen måte er en 'oppskrift' du kan følge, og du kan heller ikke måle nøyaktige resultater. Det er en veiledning, og den inneholder informasjon om hendelser du bør være forberedt på (slik at du skal tåle dem best mulig).

Recovery er ikke alltid enkelt, verken å forstå eller å gjennomføre. Det er tre momenter som er vanskelig å putte inn i én av de fire fasene, så de kommer her:
- Kroppen din er ikke en maskin. I recovery, som i alt annet som angår kroppen, er det umulig å sette nøyaktige mål for hva som skal skje. Det er umulig å forutsi nøyaktig hvor mange centimeter lang du vil være når du er 45 år gammel: Like fullt er det umulig å forutsi nøyaktig hvor mange kilo du kommer til å veie etter recovery og underveis i recovery. Det er umulig å fastslå hvor lang tid dette tar, og hva som vil skje når. Det utløser gjerne panikk og følelse av å miste kontroll, men det er ingen grunn til panikk! Kontrollen var ikke utdelt til deg i utgangspunktet: Kontrollen over kroppen tilhører kroppen selv, og den vet bedre enn deg hva den trenger. Selve fasene i recovery trenger ikke skje verken separat eller i rekkefølge. De kan skje samtidig, forsvinne og komme tilbake. Alt dette er normalt. Kroppen vet godt hva den gjør.
- Recovery tar alt fra 3 til 24 måneder. Du bestemmer faktisk ikke hvor lang tid det skal ta. Kroppen din er den eneste som har innflytelse over dette. Vær tålmodig.
- Jo mindre du spiser, jo lenger tid tar det å bli frisk. Fordi det blir tilsvarende vanskelig for kroppen å finne resterende energi til å reparere skader (permanent).

Denne 'seriestarten' avrundes med et bilde jeg synes er ufattelig komisk, på grunn av den vanlige forkortelsen BP ('Binge/Purge'). Jeg bruker ikke lenger ordet binge i sammenheng med restriktive spiseforstyrrelser, fordi det faktisk ikke er riktig. Men det er en annen historie.


(Ikke mitt bilde)



#spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #anoreksi #bulimi #ortoreksi #ednos #recovery #sykdom #frisk #kropp #psykisk #mentalhelse #helse #tips #råd #fakta #hjelp #diagnose #vekt #pasient #ernæring #mat

 

10 kommentarer

Milo

26.01.2014 kl.23:35

Men, jeg bare lurer på. Du sier at REALRECOVERY handler om å spise minst 3000 kalories om dagen, hvile så mye som mulig, og ikke trene, gjelder det også de som ikke er undervektige?

sjokoladeilomma

27.01.2014 kl.09:51

Milo: Jeg har en snikende følelse av at dette kommer til å bli et skikkelig FAQ... :-)

Jeg kan ikke få understreket det nok: BMI eller vekttall er fullstendig irrelevant, og vi burde gi blanke i det alle sammen! Jeg kan gå med på at det er smart av veterinærer å veie dyra, men mennesker? No way in h***.

BMI eller vekt er også fullstendig irrelevant når det gjelder 'recovery amounts'!! Så minimum 3000 kalorier om dagen gjelder uansett om man er klinisk undervektig, overvektig eller normalvektig. Har kroppen (store) reparasjoner å gjøre, trenger den 1000 kcal ekstra til det hver dag.

3000 er litt pluss/minus, det er alt fra minimum 2500-3500 avhengig av kjønn, alder osv. Hvis du vil kan du lese mer på youreatopia.com under "Calorie Needs".

Milo

31.01.2014 kl.01:21

Jeg er forsåvidt enig jeg, men så er det DPS da, som følger de diagnosesystemene så slavisk, og da er jo bmi så viktig. Jeg fyller alle punktene for anoreksi, bortsett fra bmi. Sorry, jeg er bare liveredd for å ikke få hjelp, da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Har prøvd å recover selv flere ganger, men jeg klarer virkelig ikke på egenhånd. Jeg er veldig takknemlig for svarene dine <3

sjokoladeilomma

31.01.2014 kl.09:34

Milo: Åh, jeg har så mye jeg skulle ha endret i helsevesenet... Her skal jeg være forsiktig med hva jeg sier, for jeg ønsker overhodet ikke å bidra til at pasienter unndrar seg profesjonell hjelp - det er jo både uansvarlig og farlig.

Først: Det er forjævlig at noen mener man må ha "riktig" (lav nok) bmi for å kunne få diagnosen anoreksi. Anoreksi handler ikke om vekt. Man kan veie 150 kilo og ha anoreksi, poenget er tross alt tankene og handlingene! Om man har bmi under 18,5 er jo det et resultat av at anoreksien har kommet langt. Altfor langt. Jeg begriper ikke hvorfor forebyggende tiltak blir utsatt helt til det nesten er for sent.

However. Da jeg var innlagt, ønsket DPS-en at pasienter ikke skulle få opphold med bmi under 15. Det er jo noe. Jeg tror også det er veldig viktig å ha en fastlege som tar en på alvor - det er tross alt fastlegen som skal sende henvisning, og denne henvisningen kan (og bør) beskrive hvor viktig det er at pasienten får behandling raskt.

Helsevesenet i Norge (og andre steder) har en klokkertro på at veiing i recovery er viktig. Under innleggelser har man som regel ikke et valg. Jeg er sterkt imot denne praksisen, men jeg skjønner at det er vanskelig å overbevise dem om at man kan ha bedre av å slippe.
Dersom veiing blir veldig vanskelig for deg, håper jeg du klarer å være helt ærlig med personalet. Fortell gjerne at vekttallet oppleves triggende dersom det er sannheten. Du kan be om å ikke få vite tallet. (Jeg ville krevd det nå, tror jeg, men det er ikke alle som ville lyttet til det.) Dersom de mener du MÅ vite tallet, bør du bruke samtaleterapi for alt det er verdt! Jeg er her også for deg, alltid. Feel free to vent <3

Det er ikke noe rart i å ikke klare recovery på egenhånd! De færreste gjør det. Det begynner å bli vanskelig for meg også nå, så jeg er glad jeg fortsatt har en psykolog å gå til!

Hm, bare til slutt. Det jeg skrev om fastlege, det er så utrolig viktig. Dersom fastlegen din ikke virkelig forsøker å hjelpe deg så godt som mulig, bør du vurdere å bytte.
Jeg anbefaler også at du står på krava! Altså, dersom det er noe i et behandlingsopplegg du kjenner at du ikke har godt av: SI det. Si det dersom behandlingsopplegget synes å gjøre vondt verre, dersom det fører til at du vil gi opp å bli frisk. Og husk: Dersom de nekter å høre på deg og gi deg ordentlige svar, kan man klage til fylkeslegen. Det er anonymt.

Langt svar, puh, håper det er ok :)

Veronica

26.03.2014 kl.14:34

Hei, jeg sliter med en form for spiseforstyrrelse. Har gått fra å være helt nazi kaloriteller til å ikke ønske å være det i det hele tatt. Grunn? Skapte mye angst og begrenset meg sosialt. Nå har jeg i et halvt års tid prøvd å stole på kroppen min, gi det den vil ha, men jeg bare klarer det ikke! Prøver å la være å telle, men da begrenser jeg meg med mat, og vet at jeg har fått i meg for lite den dagen, selv om jeg ikke vet eksakt kalorimengde. Men allikevel kan jeg føle meg så sykt mett, pga jeg spiser stort volum av mat med lite kalorier, og fremdeles føle meg sulten, men da tillater jeg meg ikke mer siden jeg fysisk sett er stappet. Er livredd for at jeg ikke klarer å stole på kroppen, utvikle overspisingslidelse. Har skjedd et par ganger hvor jeg har spist og spist og vært stappet, men lyst på mer, føler meg veldig unormal. Etter jeg sluttet å telle, (prøvd) har jeg gått ned i vekt, og jeg vet jeg underspiser hver dag, utenom fredag og lørdag, men jeg bare får det ikke til. Føler jeg må trene for å skape et underskudd for å kompensere for helgespisingen. Jeg er sikker på at vekten jeg har nå ikke er kroppens "setpoint". Før jeg begynte med restriksjoner veide jeg nesten 60 kg, mens nå er jeg rett over 50 kg. Er 163 høy. Er redd jeg skal bruke mat som en form for komfor når jeg er ensom eller kjeder meg, føler liksom det er definisjonen på misslykkhet og dårlig selvdisiplin. Ganske sikker på jeg lider av snill-pike-syndromet, Vet at dette var et langt innlegg, tusen takk for at du tar deg til til å lese, evt svare!

sjokoladeilomma

26.03.2014 kl.14:52

Veronica: Hei! Aller først, det er fint å se at du har såpass god innsikt i hva du driver med. Det finnes ikke tvil hos meg om at du har en spiseforstyrrelse. Ut fra det du skriver, tenker jeg umiddelbart anoreksi.
At du ønsker å slutte med kaloritelling er i seg selv veldig bra! Det er en del av sykdommen. Jeg teller kalorier selv, men trapper det gradvis ned i takt med at jeg blir mer trygg på hva mengden mat pleier å være. Og det føles godt. Uansett lurer jeg på om det kanskje er for tidlig for deg å slutte å telle. Jeg mener ikke at du bør begynne igjen, men du kan be en ernæringsfysiolog (eller lege/psykolog) om å få en kostliste (på 2500-3500 kalorier), da vet du at dersom du spiser alt på lista, spiser du nok. Jeg vet 2500-3500 høres mye ut, men det er faktisk ikke mulig å spise for mye i recovery: Den underernærte kroppen trenger all energi den kan få, om den skal være i stand til å reparere skader.
Jeg forstår også at du er redd for å utvikle overspisingslidelse (har vært redd for det selv), men det er ekstremt sjeldent! Slik jeg forstår forskningen, er det umulig for anorektikere å utvikle overspisingslidelse. (Derimot ser det ut til å være mulig for personer med EDNOS. Men som sagt, av det du skriver tror jeg ikke det er det du har.)
At du har opplevd å spist og spist og vært stappmett, men har lyst på mer mat, er fullstendig normalt i recovery. Nesten alle opplever det. (Anbefaler youreatopia.com ---> Extreme hunger, what is it?)
Trening er svært bra for friske personer (personer som ikke er i overlevelsesmodus), men for personer med spiseforstyrrelser bidrar ofte trening til å tvinge kroppen til å forbli i overlevelsesmodus. Ergo reduserer det sjansen for å bli frisk.
Dette er også veldig vanskelig, det vet jeg: Men selv har jeg opplevd at det er mye mer behagelig å spise kaloritett mat, enn å måtte spise ti ganger så mye kalorifattig mat. Å spise kaloritett vil si at magen blir mindre stappfull, du får i deg mer energi til å reparere skader, og du får ikke så vondt i kjeven av å tygge heller.
Det du sier om "mat som komfort" eller "mat når man er ensom eller kjeder seg": Jeg tror at følelsesmessig spising for friske personer ikke trenger å være noe negativt. Forskjellen består i hvor ofte man gjør det, og om man spiser langt over metthetsfølelsen. Og selvfølgelig, hvorvidt man bør ta tak i følelsene som gjør at man spiser på en måte som gjør en ulykkelig.
Personer i recovery kan, som sagt, ikke spise for mye. Mange opplever perioder med ekstrem sult og spiser f.eks. opptil 10 000 kalorier på en dag. Dette er midlertidig, det går over i takt med at kroppen blir bedre og bedre ernært. (Leseanbefaling her er å google: How I 'got' binge eating disorder, except I didn't.)
Det var en lang kommentar, ja, men det liker jeg aller best! :)
Og dessuten: Du tok deg tid til å skrive, så hvorfor skulle ikke jeg ta meg tid til å svare?
Hvis du vil fortsette kommunikasjon på e-post, Facebook eller lignende må du bare rope ut! :) <3

Veronica

26.03.2014 kl.15:12

Hei, ja det vil jeg gjerne! Føler din blogg er veldig fin å lese, oppdaget den idag av en annen blogg. Jeg kjenner jeg fikk veldig klump i halsen nå, jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre, går til psykolog, men psykologen ser selv anoreksik ut! Hun er mer opptatt av hvilke følelser som har trigget til denne kontrollen enn å finne ut hvordan jeg skal komme ut av spisemønsteret. Da jeg hadde kontroll over kalorier var jeg helt bestemt på å få i meg det jeg trengte hver dag, ville helst gå opp litt i muskler, men nå er jeg så redd for alt! Hoder fast med rutiner og får angst med en gang noe kan ødelegge rutinene. Har veldig lyst til å finne tilbake til den jenta som ikke brydde seg om sunt/usunt. Da jeg startet dette prosjektet var jeg 54 kg, så jeg har ikke gått ned mer enn 4 kg, eller i jula gikk jeg opp 1,5kg, men dette var da jeg var hjemme hos familien og de ønsket meg opp i vekt, var mye lettere å gå opp og vite at det var ok, enn å gjøre det helt alene (bort langt hjemmefra, er student) nå er jeg gått ned igjen, og det er i helgene jeg tillater meg å spise godt. Jeg vil ikke se på meg som anoreksiker, men noe er galt, og jeg er lei av det! Du inspirerer!

sjokoladeilomma

26.03.2014 kl.15:21

Veronica: Da sender jeg deg en e-post snart så du får adressen min :)
Dersom jeg var deg (det er jeg jo ikke), ville jeg ha byttet psykolog. Jeg kan ikke svare på dine vegne, men for min del var det bare tull å prøve å finne årsaken. Selvfølgelig var det kjempeviktig å jobbe med følelsene (og ikke bare vekt), men ikke på den måten. For meg var det viktigere å jobbe med følelsene jeg opplevde der og da, f.eks. angst for mat og vektøkning.
Å finne tilbake til den jenta som ikke brydde seg om sunt/usunt høres veldig fint ut. :)
Mange med spiseforstyrrelser er klinisk normalvektige. Vekt er irrelevant. Dersom en person på bmi 28 slanker seg ned til bmi 25 ved å sulte seg, er det like alvorlig som om en person på bmi 19 slanker seg ned til bmi 15. Det er det samme som skjer hos begge to!
Klem til deg <3

Takkforhjelpa

26.05.2015 kl.20:05

Hei!

Jeg vet denne kommentaren kommer på et svært gammelt innlegg, og jeg er ikke en gang sikker på om du fortsatt driver bloggen. Likevel kom jeg borti den da jeg søkte etter "anoreksi recovery". Jeg har selv akkurat begynt recovery og strever med å forstå hva som skjer med kroppen min, hvorfor, hva som er rett og hvordan det kommer til å bli. Til tross for at jeg er motivert til å bli bedre står jeg hele tiden på randen til å falle tilbake, mye fordi jeg ikke har fått nok informasjon (forsto jeg etter å ha lest bloggen din). Derfor ville jeg egentlig bare takke deg uendelig for all hjelpen og forståelsen bloggen din har gitt meg. Den er det hittil mest realistiske og godt forklarende jeg har lest om anoreksi. Skulle ønske flere innen helsevesenet og at større deler av samfunnet hadde samme kunnskap som deg.

Tusen takk!

sjokoladeilomma

29.05.2015 kl.12:59

Takkforhjelpa: Hei! Joda, jeg driver fortsatt bloggen (dvs, i hvert fall hvis jeg får ideer til mer å skrive om etter hvert, kanskje du har noen forslag?). Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver; jeg hadde aldri klart det selv om jeg ikke hadde funnet informasjon om hvordan kroppen fungerer! Og det er veldig godt å høre at det samme bidrar til å hjelpe flere :-)
Tusen takk for så hyggelig tilbakemelding <3
Hvis du er komfortabel med å lese på engelsk, kan jeg anbefale å gå inn på youreatopia.com eller letsrecover.tumblr.com - for disse sidene har søkefelt, så hvis du er ute etter forklaring på noe spesifikt er det lett å finne.
Stor klem!

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits