Min recovery uke 1 og 2: ALT DU VET ER FEIL

Linna Myhre hadde definitivt et poeng.'Alt du vet er feil' var navnet p hennes blogg som n dessverre er nedlagt (Jeg savner den hver eneste dag). Det var neppe recovery hun siktet til, men etter elleve dager i det jeg caller REALRECOVERY (forteller mer om dette i neste innlegg!) kunne ikke ordene ha vrt mer treffende.

Like fr jul skrev jeg dette:

Jeg er lei av lyve.
Her er sannheten: Jeg har ikke lidelsen Anorexia Nervosa. Jeg aner ikke hvorfor jeg lot meg lure. Sikkert fordi jeg er ei jvla oppmerksomhetshore. Enda mindre aner jeg hvilken interesse de hadde av narre meg til tro at jeg har denne lidelsen.





Nr jeg ser tilbake p det n (faktisk under en mned senere!) lurer jeg p hva i all verden som foregikk i hodet mitt. Det der m ha vrt et bad case av at fornektelse var sykdommens siste forsk p klamre seg fast. Det gjorde den ogs. For harde livet. Kanskje var det nettopp det som skulle til.
For 27. desember, da det var tre minutter igjen av veien hjem fra juleferie, ramlet den siste julegaven ned i fanget mitt. Aller frst kjente jeg at jeg var sulten, og erkjennelsen av at jeg hadde lyst p kveldsmat. P ordentlig. Tre knekkebrd med smr og hvitost og en kopp te. Deretter ble stemningen nesten elektrisk. Jeg vet ikke om det kan sammenlignes med lynnedslag, men noe stlsatte seg i meg, og jeg inns plutselig at jeg var lei. Forferdelig lei av spiseforstyrrelsen. Jeg mislikte den ikke engang fr dette lille yeblikket, men helt uten forvarsel var det brtt nok.

Jeg kjente hvor lei jeg var. Lei av fle meg som et barn, bli behandlet som et barn. Lei av at alle tror de m passe p meg. Lei av ikke kunne vre gravid. (Jeg har et intenst nske om vre gravid og f barn.) Samme kveld skrev jeg:

Det fr ikke hjelpe at jeg ikke er tynn. For det er jeg fremdeles ikke, uansett hva enkelte sier. Men n er det bare et faktum, bare nytralt, og for frste gang betyr det ikke mer enn det er. Det tillegger eller fratar meg ingen verdi. For frste gang tenker jeg p hvordan det ville vre legge p seg litt. Deretter: Hvordan det ville vre legge p seg. . .nok. Ikke nok for noen mal, men medisinsk nok. Nok til at kroppen er enig.
Og ingen, eller ingenting, protesterer. Ikke at noen heier heller, akkurat. Men det store er at ingen protester skrikes ut. Det er bare stille. Vidunderlig stille.
Jeg er lei av ikke f. Lei av mtte angre, mtte gi alt tilbake. Lei av ikke 'fortjene', 'tle', 'trenge', 'bry meg om' eller 'nske'. Lei av ikke fle meg som en ansvarlig voksen. Lei av ha altfor mye tid og altfor lite penger. Lei av ha venner jeg ikke tr treffe.

Jeg fler fremdeles at jeg har vrt usigelig heldig. Dette tror jeg ikke er vanlig. De fleste m antakelig ha spist mye og lagt p seg mye fr de kjenner at de nsket gjre nettopp det. Joda, jeg har gtt i terapi lenge (han skryter til og med av at jeg ser ut til alltid tenke nye gjennom det han sier fr jeg deretter svarer det jeg virkelig mener), og p sett og vis har jeg kanskje prvd skape bedring iblant. Men tidligere har jeg aldri prvd p ordentlig. Tidligere har jeg vrt en jvla hyklerisk lgner og gjort mye i smug. Det fles ikke som jeg har gjort noe nevneverdig for komme hit. Det fles som en gave ramlet ned i fanget mitt, en gave som var til meg, men ikke fra meg. Ikke at det er viktig n, alts hvorvidt jeg gjorde meg fortjent til den.


Den frste dagen jeg bde spiste og beholdt en annerledes og strre frokost enn havregrt... Himmelen smilte?

Nyttrsaften feiret jeg i Oslo med IKS-jenter. Det var fabelaktig i seg selv, fordi de er s herlige. I tillegg finnes det vel neppe et bedre sted vre p (mltidsfokuserte) hytidsdager som nyttrsaften nr man er fire dager inn i recovery. De visste om det. De forsto, uten at jeg egentlig behvde si noe. Det gjorde byrden av det som s ut som en hygravid mage, lettere bre. Vi spiste middag, spilte brettspill, gikk ut for se p fyrverkeriet. Og vi satt oppe til klokka 3. Hvis dere leser dette: Tusen takk, igjen, for en s vidunderlig kveld! Digger dere.


1. januar skrev jeg:

Faktisk vil jeg i det hele tatt spise ting jeg har lyst p og nyter. Jeg gidder ikke spise kjedelig, ikke n nr jeg endelig 'fr lov' til stappe i meg. Spise kjedelig har jeg gjort nok de siste seks rene.

Jeg leste at (og hvorfor) jeg ikke br drikke s mye vann og kaffe. Det hevdes at man fr tilstrekkelig vske av spise s mye, og at drikken ellers br vre kaloririk, som milkshake og slikt. Det blir ikke enkelt. Jeg liker milkshake, men jeg er trst hele tiden. Hele tiden. Svart kaffe er lettere vkne av enn kaffe med melk og sukker, men heldigvis tar det bare 1-2 uker senke koffeinavhengighet.

Jeg s hygravid ut i gr. I natt. I dag. T-skjorta nekter henge ned over buksekanten, magen stikker alltid frem. Bukseknappen lager et kraftig avtrykk mot livet, og lommene skvises ut i en snodig form, buler over hoftene. Jeg er helt full. Full av mat (obviously), vannansamlinger og luft. Jeg er s hoven at jeg fler meg som en brddeig. En brddeig som har vokst ut av brdformene, ut av stekeovnen, snart ut av kjkkenet.

Og alt verker. Hele kroppen, hvert ledd. Cellene er re av alt vannet og jeg er hul, slapp, slv og glovarm. Og magen. Herregud, magen. To ganger p to timer har jeg gtt p betal-do p Oslo S (Og jeg hater betal-do fordi jeg av prinsipp mener man ikke skal mtte betale for primrbehov man ikke velger eller kan hjelpe for). Der har jeg sittet to ganger, rundt et kvarter av gangen, drvakta var den samme begge gangene, jeg har sittet der i bsen midt i min egen stank og forbannet luftesprekken under dra og tenkt at n forgifter jeg dem alle. Ydmyket. Slo blikket ned p vei ut og flte meg s ynkelig liten, men likevel s stor, s hoven, s brddeig.

(Tips: Ikke kickstart recovery med spise vindaloo den frste uka. Just sayin?.)

Og alt verker. Som influensa. Bare jeg lener meg mot en vegg, bare jeg sttter meg med hndleddet, bare jeg prver g. Hvert eneste skritt gjr vondt i alt vannet. Jeg drukner her. Snart trenger man en u-bt for finne meg.

Dette begynner ligne et helvete. Det kan hende jeg blir ei megge over tid. Det er kun to mter unnslippe denne tilvrelsen med vann- og mageproblemer p: 1. G tilbake til spiseforstyrrelsen slik den var, eller 2. Fortsette spise 3000+ kalorier per dag. Det hjelper ikke legge lista lavere, p 2000 tar det bare mye lenger tid. Dessuten er 2000 for lite til reparatrfirmaet som jobber dag og natt. Det er en kjent sak at hndverkere vet ta seg betalt.

(Jeg valgte selvflgelig alternativ 2. Bare for gjre det klart.)

Synet som mtte meg p rets frste dag. Brre lkkert. To sekunder senere ble jeg bitter fordi jeg ikke hadde med meg videre klr.


5. januar skrev jeg:

Jeg er s varm at det er umulig sove. S varm at jeg alltid vil ha iskrem. Jeg fler meg som et vandrende boblebad, for andre kanskje som en kakkelovn. Jeg er s varm at jeg legger igjen varme etter meg p mbler. Lrene mine fungerer som en varmeflaske mot madrassen.

Det gjr s vondt i hver stakkars hovne lymfekjertel at det tar lang tid dusje. Hvordan spe seg inn uten rre sin egen hud. Jeg orker ikke tanken p lpe eller hoppe, tror hele tiden frst at jeg har influensa, fr jeg rekker huske. Konstant tripper jeg rundt p t, nervs for f et klapp p skuldra eller et vennskapelig dunk i ryggen.

Jeg er s varm at jeg sitter i shorts og t-skjorte og beina plassert hyt, mens andre i rommet har tatt fleecegenser p. Vannet og varmen gir til sammen et relativt innskrenket funksjonsniv, og samtidig gir det en rar flelse av luksus trle rundt i shorts og t-skjorte. . . i januar. Jeg er glad det ikke er sommer. Eller syden.

S har vi kommet til ntiden, da.

I gr hadde jeg rets frste time hos psykologen min. Han ble, vel, mildt sagt overrasket over det jeg hadde meddele siden sist.
Dessverre ble dette ogs frste gang jeg virkelig forsto hans (og hele Helse-Norges) begrensninger. Litt motls skal jeg innrmme at jeg ble. For n fler jeg meg nesten helt alene. Jeg vet ikke hvem jeg kan snakke helt rlig med om opplegget jeg flger for komme ut p den andre siden. Det er mange som tilsynelatende fler en plikt til opplyse meg om at jeg m passe p s jeg ikke spiser mer, spiser for mye, eller spiser usunt. Nr jeg ikke hrer p det ret, vekker det bekymring hos (alle de) andre. Psykologen ogs.
Det er synd, nr jeg gr ut fra en helt annen virkelighet der ingen av disse pstandene stemmer. For bli frisk p ordentlig er det viktig unng matrestriksjon for alt det er verdt. Det finnes ikke 'for mye' eller 'for usunt'. Selvflgelig mener jeg ikke at jeg utelukkende skal spise p McDonalds eller leve p to kilo sukker med spiseskje om dagen. Det betyr heller ikke at jeg skal g p en diett av pizza, l og sjokolade.
For meg betyr 'ingen restriksjoner' at jeg kjenner etter hva jeg har lyst p av mat med hy kaloritetthet, og slik mat kan vre alt fra cheeseburgere til svisker. (Hykalorimat, ja. Du ser kanskje for deg hvor vanskelig det er spise 3000 kalorier av bare gulrtter og mager cottage cheese?)




Kroppen fr bestemme hva den vil ha, og hvor mye den vil ha. Jeg har tenkt spise det jeg har lyst p, for som sagt er jeg drittlei av spise kjedelig.
Det fr vre pent for diskusjon i kommentarfeltet om noen vil det, men jeg har bestemt meg for hvordan min recovery skal vre. Og da blir det snn. Don't put me into your idea, som Michael Stipe sa. Nr jeg frst har bestemt meg for noe, gjr jeg det ikke halvveis:

Jeg stuper rett i isvannet med hodet frst. Med tillit til at kroppen min kommer til ta vare p meg, slik den er designet til gjre.




#bloggno #bloggpause #personlig #spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #anoreksi #recovery #instagram #sykdom #mentalhelse #tips #rd #fakta #linneamyhre #innsikt #kropp #dagbok #iks #mat #smerte #varme #psykolog #kalorier

24 kommentarer

Bennals

07.01.2014 kl.12:44

Har lyst til begynne grine n!

Ikke si du ikke er flink, ikke prv fortell meg at du ikke har viljestyrke som en sulten grevling! *pun intended*

Jeg er s stolt p dine vegne og s hpefull for din fremtid ,

se der kommer trene gitt ... Men jeg smiler samtidig!

Ord kommer til kort for meg n og jeg har bare lyst til spke om gass og avfring og alt det der som er ekkelt og illeluketende , men fantastisk fordi; du har rett! Kroppen er en maskin og klarer fikse seg selv(innenfor visse grenser).

Psykologen er nok nervs for junkfood fordi anorexi ofte gr over til Bulimi i overgangsfasen, men slik jeg ser det n s virker det som om du spiser fornuftig og sunnere enn meg :P

Masse masse masse koseklemmer og forsiktig pusing p hret ditt

Fra B nerri Oslo

JennyM

07.01.2014 kl.13:58

Jeg har lyst til begynne grine jeg og... Du er fantastisk til beskrive flelsene dine, .

Klem J.

miriam

07.01.2014 kl.14:11

DU ER FANTASTISK! *end of discussion* Kjenner godt igjen mange av de symptomene, reernring kan vre s utrolig slitsomt, samtidig er det godt tegn p at det gr rette veien, kroppen kan endelig komme skikkelig igang igjen. Og s blir det jo heldigvis bedre etterhvert ;-)

Sender masse klemmer din vei, og ikke nl med ta kontakt om du skulle fle for det ^^,<3

Lise

07.01.2014 kl.14:13

Jeg heier p deg! Og jeg kan si deg med en gang at veien du har bestemt deg for, fungerer. Jeg prvde i to r med malene andre hadde lagt opp, men min breakthrough kom nr jeg kunne spise akkurat hva jeg ville! Restriksjonene ER sykdommen, det er akkurat dem man m legge fra seg. Tror jeg :)

Lykke til!

Tine

07.01.2014 kl.14:17

😊😊😊

anne

07.01.2014 kl.15:16

Stolt av deg!!! Signerer kjre B her. Heiaheia!

Maria

07.01.2014 kl.22:11

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg byer meg i stvet, herlighet s flink du er! Jeg er s stolt <3

Og fnis, vindaloo gives wind in the loo... hehe :p

Vilde-Cecilie

07.01.2014 kl.23:44

Jeg er lei av ikke f. Lei av mtte angre, mtte gi alt tilbake. Lei av ikke 'fortjene', 'tle', 'trenge', 'bry meg om' eller 'nske'. Lei av ikke fle meg som en ansvarlig voksen. Lei av ha altfor mye tid og altfor lite penger. Lei av ha venner jeg ikke tr treffe.

Rrende, og jeg kjenner meg mye igjen.

Heier p deg!

Marilyn

08.01.2014 kl.17:57

You can do it!! <3

sjokoladeilomma

08.01.2014 kl.17:58

Bennals: Hoho! Jeg digger puns intended :D Og jeg liker grevlinger. De er ste :D

Du er alltid velkommen til spke om gass og avfring! Barnslig moro er ogs moro, dessuten er galgenhumor noe av det beste i verden.

Jeg nevnte vel ikke akkurat junkfood for psykologen, men nevnte at kroppen selv skal f bestemme hva den skal veie. Hvorp han sa at jeg nok burde bestemme meg p forhnd for en omtrentlig BMI/vekt jeg skal stoppe p, 'for jeg ville jo ikke bli overvektig?' JEG tror at det svaret bare er noe forbanna vrvl, og at restriktive spiseforstyrrelser ikke KAN g over til overspisingslidelse. Dessuten: Jeg er ikke lenger redd for veie xx antall kilo. Jeg kan til og med bli 90 kilo hvis det er det kroppen vil (sier jeg n, ja, som om jeg kan sp at det skal fles greit... Then again, fles det ikke greit DA, s har jeg jo ikke blitt FRISK). Men sjansen for BMI over 27 til slutt er utrolig liten. Bl, n skriver jeg kjempelangt... Det blir uansett masse om dette etter hvert :P

At det virker som jeg spiser fornuftig og sunnere enn deg, kan komme av: 1. Bildene jeg la ut, var med vilje fordi jeg ikke vil skremme vannet av slektninger og venner fr jeg har skrevet et innlegg om hva jeg spiser og hvorfor, osv.
2. Jeg er litt redd for spise alt jeg skal hjemme eller blant de samme menneskene, av samme rsak som forrige. S dessverre, jeg spiser fortsatt noe i smug eller alene, for slippe kommentarer eller triggere. Dette har jeg tenkt slutte med s fort jeg har en tekst vise til (gidder ikke forklare muntlig hver eneste gang)
3. Du tror du spiser 'verre' eller 'mer usunt' enn meg eller andre, det behver slett ikke stemme!
4. Jeg har sluttet bruke ordene 'sunt' og 'usunt' om mat. Fornuftig kan jeg godt bruke om matens respektive funksjoner for kroppen; f.eks. er det fornuftig med svisker ved forstoppelse og vitamin b12 (?) for hud, hr og negler osv.

Herregud at jeg ikke kan fatte meg i korthet. Ever. Haha.

Glad i deg, always. Pusing tilbake p deg nerri Oslo! PS, jeg SKAL SKAL SKAL flytte til Oslo enten til sommeren, til januar neste r eller sommeren etter der igjen. Lengre strekker jeg meg ikke :D

sjokoladeilomma

08.01.2014 kl.17:59

JennyM: Ikke grt, fine. Men takk. Det varmer et forfatterhjerte <3 Klem

sjokoladeilomma

08.01.2014 kl.18:01

miriam: Vel, DU ER FANTASTISK SELV, og det er heller ikke noe diskutere <3
Ja, helt enig. Det er slitsomt, men med informasjon om nyaktig HVA som skjer og HVORFOR, er det nesten uproblematisk gjennomg det! Rart i grunnen. Dessuten er det allerede litt bedre enn det var, mindre smerter, og gravid-magen har avtatt noe.

Det samme gjelder deg, vakra. Jeg er her, alltid! <3

sjokoladeilomma

08.01.2014 kl.18:04

Lise: DU ANER IKKE hvor mye denne kommentaren fra deg betyr!! Tusen, tusen takk! Dette skal jeg fotografere og alltid ha med meg p telefonen, s jeg kan 'bevise' sannheten til slektninger som ikke tror p det jeg sier. Hittil har de fleste prvd f meg til innse at det jeg driver med er galskap, og det er vanskelig ikke bli pvirket av det... Igjen, takk. Det hjalp veldig. <3<3<3

sjokoladeilomma

08.01.2014 kl.18:04

Tine: <3<3<3

sjokoladeilomma

08.01.2014 kl.18:06

anne: Taaakk sta <3

sjokoladeilomma

08.01.2014 kl.18:07

Maria: Du trenger ikke bye deg ;)
Haha. Vindaloo gives wind in da loo. Jeg klarer ikke slutte tenke p den der! Har hatt den setningen p hjernen i hele dag!!! Fantastisk. :D

sjokoladeilomma

08.01.2014 kl.18:09

Vilde: Jeg er lei for at du kjenner deg igjen i mye av det. Hper du finner ut av det med tiden. Jeg vet ikke om jeg har sagt det noen gang, men jeg likte deg fra frste sekund! Du utstrlte en integritet og livsgnist som ikke ligner noen andres, dessuten har du verdens kuleste humor og er et grunnleggende nydelig menneske. Jeg heier p deg ogs!

sjokoladeilomma

08.01.2014 kl.18:10

Marilyn: Det mener jeg ogs at jeg kan! Og DU OGS <3

Marie Knutsen

14.01.2014 kl.18:18

Jeg blir s glad av lese dette innlegget! I`m impressed. Dette m vre den aller flotteste "gaven" du kunne ha ftt i hele ditt liv! En gave som GIR deg et (godt) liv :)

St p videre og ikke gi deg, ygunn. Hang in there. Det ubehagelige som skjer med kroppen din n, det vil gi seg etterhvert. Jeg har vrt gjennom det etter de (tvangs)innleggelsene jeg har hatt, og det er helt jvlig nr det str p, men kroppen vil normalisere seg. Jeg lover :)

Mange klemmer fra meg til deg snuppa <3

sjokoladeilomma

16.01.2014 kl.13:41

Marie Knutsen: Tusen takk for den fine kommentaren, Marie. Den setter jeg stor pris p :-)
Ekstra godt er det hre flere som kan love at kroppen normaliserer seg! Jeg gleder meg til det skjer, hehe.

Mange klemmer tilbake!!! <3

Solveig

19.01.2014 kl.15:07

Fortsett g din egen vei! Virker absolutt som det er det riktige for deg n. Tror p at vi er forskjellige, og at det individuelt hva som er "riktig" og "galt".

skulle spise akkurat s mange kalorier for bli frisk, og komme til akkurat denne vekta nr man er frisk - det er noe som opprettholder det vanskelige forholdet til mat.

Jeg gjr det som du forklarer selv. Jeg spiser nr jeg er sulten. Jeg slutter spise nr jeg er mett. Jeg er i aktivitet hvis jeg gidder. Jeg veier det som blir resultatet av dette. Jeg digger resultatet dette har p bde fysisk og psykisk funksjon. Who cares teddybears: JA jeg veier mer enn mlvekta hvor jeg liksom akkurat skulle ligge. Det er ikke snn det funker.

St p :D

sjokoladeilomma

21.01.2014 kl.14:19

Solveig: Jeg er helt enig i det du sier. Tusen takk for stttende kommentar, det betyr s mye, du aner ikke. Nr psykologen min eller andre kommer med tull som at 'det er bra om du begynner trene n', 'du br tenke over hva du spiser', 'du br spise mest mulig grnnsaker' osv - da hjelper det tenke tilbake p kommentarer som dette!

Det du sa som jeg likte aller best, var "Jeg veier det som blir resultatet av dette", "Jeg digger resultatet dette har", og "Det er ikke snn det funker". WORD, Solveig!

Klem <3

V

25.01.2014 kl.22:41

Det psykologen din mener med atr du ikke m spise for mye eller for usunt har en grunn. Mange som sliter med anoreksi vil oppleve oksehunger. De m spise alt de kommer over og klarer ikke stoppe selv om de er mette. Dette frer til masse skam og skyldflelse som igjen frer til at mange fr et behov for kvitte seg med kaloriene, enten i form av oppkast, tvangstrening eller lignende.

Jeg snakker av erfaring nr jeg sier dette. For tre r siden slet jeg med anoreksi fr jeg den julen bestemte meg for at jeg var lei, akkurat som deg. Dette frte til vektoppgang, som virket som den aldri stoppet, jeg fikk panikk og fant nye mter holde meg tynn p: oppkast.

Alts, for all del, jeg er kjempeglad og ikke minst stolt over hva du n har innsett og at du er p vei mot et bedre sted. Jeg sier bare at psykologen din ogs snakker av erfaring.

St p vidre, du gjr en kjempejobb!<3

sjokoladeilomma

26.01.2014 kl.11:56

V: Dette er ikke en enkel kommentar svare p... Jeg tror jeg bare konkluderer med at vi ikke er enige? Jeg vil jo virkelig ikke pst at du tar feil, for du har tross alt erfart det selv!

Likevel blir dette helt feil for akkurat meg. Skal jeg klare beholde motivasjonen, M jeg stole p kroppen min - og det tror jeg ikke jeg kan klare dersom jeg fortsetter vre redd for mengder/sult/usunt osv.

Selvflgelig forstr jeg at oksehunger og vektoppgang kan virke ekstremt triggende! Det er ikke noe rart i det hele tatt. Men jeg tror begge disse tingene er ndvendige. Vekten M jo opp om man skal bli frisk. Og den kommer ikke til ke i det uendelige, den kommer til stoppe! (De fleste ender p BMI lavere enn 25 etter recovery.)

Nr det er sagt, massiv vektoppgang er den strste grunnen til at tilbakefall skjer. Det er vel ganske obvious.

Alts. Jeg tror (pstr ikke!) at jeg forstr nyaktig hvorfor du argumenterer som du gjr, men jeg gjr s godt jeg kan for ikke vre bastant eller bedrevitende. Det er derfor jeg sier at jeg bare ikke er helt enig! Og jeg er veldig glad for at du sier det du sier - et kritisk blikk er viktig! Man kan ikke tro alt man hrer :-)

Jeg skal st p videre! Igjen, tusen takk for kommentaren! Hper du har en flott dag! Jeg vet ikke hvor du er n ift. spiseforstyrrelsen, men hper du har det bra <3

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjrlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre p bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjr mitt beste for presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er pent for diskusjon. Jeg vil be deg om bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og kun omsette til handling det du vet vil gjre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer p kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits