Min recovery uke 1 og 2: ALT DU VET ER FEIL

Linnéa Myhre hadde definitivt et poeng. 'Alt du vet er feil' var navnet på hennes blogg som nå dessverre er nedlagt (Jeg savner den hver eneste dag). Det var neppe recovery hun siktet til, men etter elleve dager i det jeg caller REALRECOVERY (forteller mer om dette i neste innlegg!) kunne ikke ordene ha vært mer treffende.

Like før jul skrev jeg dette:

Jeg er lei av å lyve.
Her er sannheten: Jeg har ikke lidelsen Anorexia Nervosa. Jeg aner ikke hvorfor jeg lot meg lure. Sikkert fordi jeg er ei jævla oppmerksomhetshore. Enda mindre aner jeg hvilken interesse de hadde av å narre meg til å tro at jeg har denne lidelsen.





Når jeg ser tilbake på det nå (faktisk under en måned senere!) lurer jeg på hva i all verden som foregikk i hodet mitt. Det der må ha vært et bad case av at fornektelse var sykdommens siste forsøk på å klamre seg fast. Det gjorde den også. For harde livet. Kanskje var det nettopp det som skulle til.
For 27. desember, da det var tre minutter igjen av veien hjem fra juleferie, ramlet den siste julegaven ned i fanget mitt. Aller først kjente jeg at jeg var sulten, og erkjennelsen av at jeg hadde lyst på kveldsmat. På ordentlig. Tre knekkebrød med smør og hvitost og en kopp te. Deretter ble stemningen nesten elektrisk. Jeg vet ikke om det kan sammenlignes med lynnedslag, men noe stålsatte seg i meg, og jeg innså plutselig at jeg var lei. Forferdelig lei av spiseforstyrrelsen. Jeg mislikte den ikke engang før dette lille øyeblikket, men helt uten forvarsel var det brått nok.

Jeg kjente hvor lei jeg var. Lei av å føle meg som et barn, bli behandlet som et barn. Lei av at alle tror de må passe på meg. Lei av å ikke kunne være gravid. (Jeg har et intenst ønske om å være gravid og få barn.) Samme kveld skrev jeg:

Det får ikke hjelpe at jeg ikke er tynn. For det er jeg fremdeles ikke, uansett hva enkelte sier. Men nå er det bare et faktum, bare nøytralt, og for første gang betyr det ikke mer enn det er. Det tillegger eller fratar meg ingen verdi. For første gang tenker jeg på hvordan det ville være å legge på seg litt. Deretter: Hvordan det ville være å legge på seg. . . nok. Ikke nok for noen mal, men medisinsk nok. Nok til at kroppen er enig.
Og ingen, eller ingenting, protesterer. Ikke at noen heier heller, akkurat. Men det store er at ingen protester skrikes ut. Det er bare stille. Vidunderlig stille.
Jeg er lei av å ikke få. Lei av å måtte angre, måtte gi alt tilbake. Lei av å ikke 'fortjene', 'tåle', 'trenge', 'bry meg om' eller 'ønske'. Lei av å ikke føle meg som en ansvarlig voksen. Lei av å ha altfor mye tid og altfor lite penger. Lei av å ha venner jeg ikke tør å treffe.

Jeg føler fremdeles at jeg har vært usigelig heldig. Dette tror jeg ikke er vanlig. De fleste må antakelig ha spist mye og lagt på seg mye før de kjenner at de ønsket å gjøre nettopp det. Joda, jeg har gått i terapi lenge (han skryter til og med av at jeg ser ut til å alltid tenke nøye gjennom det han sier før jeg deretter svarer det jeg virkelig mener), og på sett og vis har jeg kanskje prøvd å skape bedring iblant. Men tidligere har jeg aldri prøvd på ordentlig. Tidligere har jeg vært en jævla hyklerisk løgner og gjort mye i smug. Det føles ikke som jeg har gjort noe nevneverdig for å komme hit. Det føles som en gave ramlet ned i fanget mitt, en gave som var til meg, men ikke fra meg. Ikke at det er viktig nå, altså hvorvidt jeg gjorde meg fortjent til den.

 


Den første dagen jeg både spiste og beholdt en annerledes og større frokost enn havregrøt... Himmelen smilte?

 

Nyttårsaften feiret jeg i Oslo med IKS-jenter. Det var fabelaktig i seg selv, fordi de er så herlige. I tillegg finnes det vel neppe et bedre sted å være på (måltidsfokuserte) høytidsdager som nyttårsaften når man er fire dager inn i recovery. De visste om det. De forsto, uten at jeg egentlig behøvde å si noe. Det gjorde byrden av det som så ut som en høygravid mage, lettere å bære. Vi spiste middag, spilte brettspill, gikk ut for å se på fyrverkeriet. Og vi satt oppe til klokka 3. Hvis dere leser dette: Tusen takk, igjen, for en så vidunderlig kveld! Digger dere.

 

 


 

1. januar skrev jeg:

Faktisk vil jeg i det hele tatt spise ting jeg har lyst på og nyter. Jeg gidder ikke spise kjedelig, ikke nå når jeg endelig 'får lov' til å stappe i meg. Spise kjedelig har jeg gjort nok de siste seks årene.

Jeg leste at (og hvorfor) jeg ikke bør drikke så mye vann og kaffe. Det hevdes at man får tilstrekkelig væske av å spise så mye, og at drikken ellers bør være kaloririk, som milkshake og slikt. Det blir ikke enkelt. Jeg liker milkshake, men jeg er tørst hele tiden. Hele tiden. Svart kaffe er lettere å våkne av enn kaffe med melk og sukker, men heldigvis tar det bare 1-2 uker å senke koffeinavhengighet.

Jeg så høygravid ut i går. I natt. I dag. T-skjorta nekter å henge ned over buksekanten, magen stikker alltid frem. Bukseknappen lager et kraftig avtrykk mot livet, og lommene skvises ut i en snodig form, buler over hoftene. Jeg er helt full. Full av mat (obviously), vannansamlinger og luft. Jeg er så hoven at jeg føler meg som en brøddeig. En brøddeig som har vokst ut av brødformene, ut av stekeovnen, snart ut av kjøkkenet.

Og alt verker. Hele kroppen, hvert ledd. Cellene er øre av alt vannet og jeg er hul, slapp, sløv og glovarm. Og magen. Herregud, magen. To ganger på to timer har jeg gått på betal-do på Oslo S (Og jeg hater betal-do fordi jeg av prinsipp mener man ikke skal måtte betale for primærbehov man ikke velger eller kan hjelpe for). Der har jeg sittet to ganger, rundt et kvarter av gangen, dørvakta var den samme begge gangene, jeg har sittet der i båsen midt i min egen stank og forbannet luftesprekken under døra og tenkt at nå forgifter jeg dem alle. Ydmyket. Slo blikket ned på vei ut og følte meg så ynkelig liten, men likevel så stor, så hoven, så brøddeig.

(Tips: Ikke kickstart recovery med å spise vindaloo den første uka. Just sayin?.)

Og alt verker. Som influensa. Bare jeg lener meg mot en vegg, bare jeg støtter meg med håndleddet, bare jeg prøver å . Hvert eneste skritt gjør vondt i alt vannet. Jeg drukner her. Snart trenger man en u-båt for å finne meg.

Dette begynner å ligne et helvete. Det kan hende jeg blir ei megge over tid. Det er kun to måter å unnslippe denne tilværelsen med vann- og mageproblemer på: 1. Gå tilbake til spiseforstyrrelsen slik den var, eller 2. Fortsette å spise 3000+ kalorier per dag. Det hjelper ikke å legge lista lavere, på 2000 tar det bare mye lenger tid. Dessuten er 2000 for lite til reparatørfirmaet som jobber dag og natt. Det er en kjent sak at håndverkere vet å ta seg betalt.

(Jeg valgte selvfølgelig alternativ 2. Bare for å gjøre det klart.)

 

Synet som møtte meg på årets første dag. Bærre lækkert. To sekunder senere ble jeg bitter fordi jeg ikke hadde med meg videre klær.


5. januar skrev jeg:

Jeg er så varm at det er umulig å sove. Så varm at jeg alltid vil ha iskrem. Jeg føler meg som et vandrende boblebad, for andre kanskje som en kakkelovn. Jeg er så varm at jeg legger igjen varme etter meg på møbler. Lårene mine fungerer som en varmeflaske mot madrassen.

Det gjør så vondt i hver stakkars hovne lymfekjertel at det tar lang tid å dusje. Hvordan såpe seg inn uten å røre sin egen hud. Jeg orker ikke tanken på å løpe eller hoppe, tror hele tiden først at jeg har influensa, før jeg rekker å huske. Konstant tripper jeg rundt på tå, nervøs for å få et klapp på skuldra eller et vennskapelig dunk i ryggen.

Jeg er så varm at jeg sitter i shorts og t-skjorte og beina plassert høyt, mens andre i rommet har tatt fleecegenser på. Vannet og varmen gir til sammen et relativt innskrenket funksjonsnivå, og samtidig gir det en rar følelse av luksus å tråle rundt i shorts og t-skjorte. . . i januar. Jeg er glad det ikke er sommer. Eller syden.

 

Så har vi kommet til nåtiden, da.

I går hadde jeg årets første time hos psykologen min. Han ble, vel, mildt sagt overrasket over det jeg hadde å meddele siden sist.
Dessverre ble dette også første gang jeg virkelig forsto hans (og hele Helse-Norges) begrensninger. Litt motløs skal jeg innrømme at jeg ble. For nå føler jeg meg nesten helt alene. Jeg vet ikke hvem jeg kan snakke helt ærlig med om opplegget jeg følger for å komme ut på den andre siden. Det er mange som tilsynelatende føler en plikt til å opplyse meg om at jeg må passe på så jeg ikke spiser mer, spiser for mye, eller spiser usunt. Når jeg ikke hører på det øret, vekker det bekymring hos (alle de) andre. Psykologen også.
Det er synd, når jeg går ut fra en helt annen virkelighet der ingen av disse påstandene stemmer. For å bli frisk på ordentlig er det viktig å unngå matrestriksjon for alt det er verdt. Det finnes ikke 'for mye' eller 'for usunt'. Selvfølgelig mener jeg ikke at jeg utelukkende skal spise på McDonalds eller leve på to kilo sukker med spiseskje om dagen. Det betyr heller ikke at jeg skal gå på en diett av pizza, øl og sjokolade.
For meg betyr 'ingen restriksjoner' at jeg kjenner etter hva jeg har lyst på av mat med høy kaloritetthet, og slik mat kan være alt fra cheeseburgere til svisker. (Høykalorimat, ja. Du ser kanskje for deg hvor vanskelig det er å spise 3000 kalorier av bare gulrøtter og mager cottage cheese?)

 




Kroppen får bestemme hva den vil ha, og hvor mye den vil ha. Jeg har tenkt å spise det jeg har lyst på, for som sagt er jeg drittlei av å spise kjedelig.
Det får være åpent for diskusjon i kommentarfeltet om noen vil det, men jeg har bestemt meg for hvordan min recovery skal være. Og da blir det sånn. Don't put me into your idea, som Michael Stipe sa. Når jeg først har bestemt meg for noe, gjør jeg det ikke halvveis: 

Jeg stuper rett i isvannet med hodet først. Med tillit til at kroppen min kommer til å ta vare på meg, slik den er designet til å gjøre.

 


 


 


#bloggno #bloggpause #personlig #spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #anoreksi #recovery #instagram #sykdom #mentalhelse #tips #råd #fakta #linneamyhre #innsikt #kropp #dagbok #iks #mat #smerte #varme #psykolog #kalorier

24 kommentarer

Bennals

07.01.2014 kl.12:44

Har lyst til å begynne å grine nå!

Ikke si du ikke er flink, ikke prøv å fortell meg at du ikke har viljestyrke som en sulten grevling! *pun intended*

Jeg er så stolt på dine vegne og så håpefull for din fremtid ,

se der kommer tårene gitt ... Men jeg smiler samtidig!

Ord kommer til kort for meg nå og jeg har bare lyst til å spøke om gass og avføring og alt det der som er ekkelt og illeluketende , men fantastisk fordi; du har rett! Kroppen er en maskin og klarer å fikse seg selv(innenfor visse grenser).

Psykologen er nok nervøs for junkfood fordi anorexi ofte går over til Bulimi i overgangsfasen, men slik jeg ser det nå så virker det som om du spiser fornuftig og sunnere enn meg :P

Masse masse masse koseklemmer og forsiktig pusing på håret ditt

Fra B nerri Oslo

JennyM

07.01.2014 kl.13:58

Jeg har lyst til å begynne å grine jeg og... Du er fantastisk til å beskrive følelsene dine, Ø.

Klem J.

miriam

07.01.2014 kl.14:11

DU ER FANTASTISK! *end of discussion* Kjenner godt igjen mange av de symptomene, reernæring kan være så utrolig slitsomt, samtidig er det godt tegn på at det går rette veien, kroppen kan endelig komme skikkelig igang igjen. Og så blir det jo heldigvis bedre etterhvert ;-)

Sender masse klemmer din vei, og ikke nøl med å ta kontakt om du skulle føle for det ^^,<3

Lise

07.01.2014 kl.14:13

Jeg heier på deg! Og jeg kan si deg med en gang at veien du har bestemt deg for, fungerer. Jeg prøvde i to år med malene andre hadde lagt opp, men min breakthrough kom når jeg kunne spise akkurat hva jeg ville! Restriksjonene ER sykdommen, det er akkurat dem man må legge fra seg. Tror jeg :)

Lykke til!

Tine

07.01.2014 kl.14:17

😊😊😊

anne

07.01.2014 kl.15:16

Stolt av deg!!! Signerer kjære B her. Heiaheia!

Maria

07.01.2014 kl.22:11

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg bøyer meg i støvet, herlighet så flink du er! Jeg er så stolt <3

Og fnis, vindaloo gives wind in the loo... hehe :p

Vilde-Cecilie

07.01.2014 kl.23:44

Jeg er lei av å ikke få. Lei av å måtte angre, måtte gi alt tilbake. Lei av å ikke 'fortjene', 'tåle', 'trenge', 'bry meg om' eller 'ønske'. Lei av å ikke føle meg som en ansvarlig voksen. Lei av å ha altfor mye tid og altfor lite penger. Lei av å ha venner jeg ikke tør å treffe.

Rørende, og jeg kjenner meg mye igjen.

Heier på deg!

Marilyn

08.01.2014 kl.17:57

You can do it!! <3

sjokoladeilomma

08.01.2014 kl.17:58

Bennals: Hoho! Jeg digger puns intended :D Og jeg liker grevlinger. De er søte :D

Du er alltid velkommen til å spøke om gass og avføring! Barnslig moro er også moro, dessuten er galgenhumor noe av det beste i verden.

Jeg nevnte vel ikke akkurat junkfood for psykologen, men nevnte at kroppen selv skal få bestemme hva den skal veie. Hvorpå han sa at jeg nok burde bestemme meg på forhånd for en omtrentlig BMI/vekt jeg skal stoppe på, 'for jeg ville jo ikke bli overvektig?' JEG tror at det svaret bare er noe forbanna vrøvl, og at restriktive spiseforstyrrelser ikke KAN gå over til overspisingslidelse. Dessuten: Jeg er ikke lenger redd for å veie xx antall kilo. Jeg kan til og med bli 90 kilo hvis det er det kroppen vil (sier jeg nå, ja, som om jeg kan spå at det skal føles greit... Then again, føles det ikke greit DA, så har jeg jo ikke blitt FRISK). Men sjansen for BMI over 27 til slutt er utrolig liten. Blæ, nå skriver jeg kjempelangt... Det blir uansett masse om dette etter hvert :P

At det virker som jeg spiser fornuftig og sunnere enn deg, kan komme av: 1. Bildene jeg la ut, var med vilje fordi jeg ikke vil skremme vannet av slektninger og venner før jeg har skrevet et innlegg om hva jeg spiser og hvorfor, osv.
2. Jeg er litt redd for å spise alt jeg skal hjemme eller blant de samme menneskene, av samme årsak som forrige. Så dessverre, jeg spiser fortsatt noe i smug eller alene, for å slippe kommentarer eller triggere. Dette har jeg tenkt å slutte med så fort jeg har en tekst å vise til (gidder ikke forklare muntlig hver eneste gang)
3. Du tror du spiser 'verre' eller 'mer usunt' enn meg eller andre, det behøver slett ikke å stemme!
4. Jeg har sluttet å bruke ordene 'sunt' og 'usunt' om mat. Fornuftig kan jeg godt bruke om matens respektive funksjoner for kroppen; f.eks. er det fornuftig med svisker ved forstoppelse og vitamin b12 (?) for hud, hår og negler osv.

Herregud at jeg ikke kan fatte meg i korthet. Ever. Haha.

Glad i deg, always. Pusing tilbake på deg nerri Oslo! PS, jeg SKAL SKAL SKAL flytte til Oslo enten til sommeren, til januar neste år eller sommeren etter der igjen. Lengre strekker jeg meg ikke :D

sjokoladeilomma

08.01.2014 kl.17:59

JennyM: Ikke gråt, fine. Men takk. Det varmer et forfatterhjerte <3 Klem

sjokoladeilomma

08.01.2014 kl.18:01

miriam: Vel, DU ER FANTASTISK SELV, og det er heller ikke noe å diskutere <3
Ja, helt enig. Det er slitsomt, men med informasjon om nøyaktig HVA som skjer og HVORFOR, er det nesten uproblematisk å gjennomgå det! Rart i grunnen. Dessuten er det allerede litt bedre enn det var, mindre smerter, og gravid-magen har avtatt noe.

Det samme gjelder deg, vakra. Jeg er her, alltid! <3

sjokoladeilomma

08.01.2014 kl.18:04

Lise: DU ANER IKKE hvor mye denne kommentaren fra deg betyr!! Tusen, tusen takk! Dette skal jeg fotografere og alltid ha med meg på telefonen, så jeg kan 'bevise' sannheten til slektninger som ikke tror på det jeg sier. Hittil har de fleste prøvd å få meg til å innse at det jeg driver med er galskap, og det er vanskelig å ikke bli påvirket av det... Igjen, takk. Det hjalp veldig. <3<3<3

sjokoladeilomma

08.01.2014 kl.18:04

Tine: <3<3<3

sjokoladeilomma

08.01.2014 kl.18:06

anne: Taaakk søta <3

sjokoladeilomma

08.01.2014 kl.18:07

Maria: Du trenger ikke bøye deg ;)
Haha. Vindaloo gives wind in da loo. Jeg klarer ikke slutte å tenke på den der! Har hatt den setningen på hjernen i hele dag!!! Fantastisk. :D

sjokoladeilomma

08.01.2014 kl.18:09

Vilde: Jeg er lei for at du kjenner deg igjen i mye av det. Håper du finner ut av det med tiden. Jeg vet ikke om jeg har sagt det noen gang, men jeg likte deg fra første sekund! Du utstrålte en integritet og livsgnist som ikke ligner noen andres, dessuten har du verdens kuleste humor og er et grunnleggende nydelig menneske. Jeg heier på deg også!

sjokoladeilomma

08.01.2014 kl.18:10

Marilyn: Det mener jeg også at jeg kan! Og DU OGSÅ <3

Marie Knutsen

14.01.2014 kl.18:18

Jeg blir så glad av å lese dette innlegget! I`m impressed. Dette må være den aller flotteste "gaven" du kunne ha fått i hele ditt liv! En gave som GIR deg et (godt) liv :)

Stå på videre og ikke gi deg, Øygunn. Hang in there. Det ubehagelige som skjer med kroppen din nå, det vil gi seg etterhvert. Jeg har vært gjennom det etter de (tvangs)innleggelsene jeg har hatt, og det er helt jævlig når det står på, men kroppen vil normalisere seg. Jeg lover :)

Mange klemmer fra meg til deg snuppa <3

sjokoladeilomma

16.01.2014 kl.13:41

Marie Knutsen: Tusen takk for den fine kommentaren, Marie. Den setter jeg stor pris på :-)
Ekstra godt er det å høre flere som kan love at kroppen normaliserer seg! Jeg gleder meg til det skjer, hehe.

Mange klemmer tilbake!!! <3

Solveig

19.01.2014 kl.15:07

Fortsett å gå din egen vei! Virker absolutt som det er det riktige for deg nå. Tror på at vi er forskjellige, og at det individuelt hva som er "riktig" og "galt".

Å skulle spise akkurat så mange kalorier for å bli frisk, og komme til akkurat denne vekta når man er frisk - det er noe som opprettholder det vanskelige forholdet til mat.

Jeg gjør det som du forklarer selv. Jeg spiser når jeg er sulten. Jeg slutter å spise når jeg er mett. Jeg er i aktivitet hvis jeg gidder. Jeg veier det som blir resultatet av dette. Jeg digger resultatet dette har på både fysisk og psykisk funksjon. Who cares teddybears: JA jeg veier mer enn målvekta hvor jeg liksom akkurat skulle ligge. Det er ikke sånn det funker.

Stå på :D

sjokoladeilomma

21.01.2014 kl.14:19

Solveig: Jeg er helt enig i det du sier. Tusen takk for støttende kommentar, det betyr så mye, du aner ikke. Når psykologen min eller andre kommer med tull som at 'det er bra om du begynner å trene nå', 'du bør tenke over hva du spiser', 'du bør spise mest mulig grønnsaker' osv - da hjelper det å tenke tilbake på kommentarer som dette!

Det du sa som jeg likte aller best, var "Jeg veier det som blir resultatet av dette", "Jeg digger resultatet dette har", og "Det er ikke sånn det funker". WORD, Solveig!

Klem <3

V

25.01.2014 kl.22:41

Det psykologen din mener med atr du ikke må spise for mye eller for usunt har en grunn. Mange som sliter med anoreksi vil oppleve oksehunger. De må spise alt de kommer over og klarer ikke å stoppe selv om de er mette. Dette fører til masse skam og skyldfølelse som igjen fører til at mange får et behov for å kvitte seg med kaloriene, enten i form av oppkast, tvangstrening eller lignende.

Jeg snakker av erfaring når jeg sier dette. For tre år siden slet jeg med anoreksi før jeg den julen bestemte meg for at jeg var lei, akkurat som deg. Dette førte til vektoppgang, som virket som den aldri stoppet, jeg fikk panikk og fant nye måter å holde meg tynn på: oppkast.

Altså, for all del, jeg er kjempeglad og ikke minst stolt over hva du nå har innsett og at du er på vei mot et bedre sted. Jeg sier bare at psykologen din også snakker av erfaring.

Stå på vidre, du gjør en kjempejobb!<3

sjokoladeilomma

26.01.2014 kl.11:56

V: Dette er ikke en enkel kommentar å svare på... Jeg tror jeg bare konkluderer med at vi ikke er enige? Jeg vil jo virkelig ikke påstå at du tar feil, for du har tross alt erfart det selv!

Likevel blir dette helt feil for akkurat meg. Skal jeg klare å beholde motivasjonen, MÅ jeg stole på kroppen min - og det tror jeg ikke jeg kan klare dersom jeg fortsetter å være redd for mengder/sult/usunt osv.

Selvfølgelig forstår jeg at oksehunger og vektoppgang kan virke ekstremt triggende! Det er ikke noe rart i det hele tatt. Men jeg tror begge disse tingene er nødvendige. Vekten MÅ jo opp om man skal bli frisk. Og den kommer ikke til å øke i det uendelige, den kommer til å stoppe! (De fleste ender på BMI lavere enn 25 etter recovery.)

Når det er sagt, massiv vektoppgang er den største grunnen til at tilbakefall skjer. Det er vel ganske obvious.

Altså. Jeg tror (påstår ikke!) at jeg forstår nøyaktig hvorfor du argumenterer som du gjør, men jeg gjør så godt jeg kan for å ikke være bastant eller bedrevitende. Det er derfor jeg sier at jeg bare ikke er helt enig! Og jeg er veldig glad for at du sier det du sier - et kritisk blikk er viktig! Man kan ikke tro alt man hører :-)

Jeg skal stå på videre! Igjen, tusen takk for kommentaren! Håper du har en flott dag! Jeg vet ikke hvor du er nå ift. spiseforstyrrelsen, men håper du har det bra <3

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits