Hvordan er det å være innlagt?

Ok. Spørsmålsrunden gikk ikke så bra, det kom... to spørsmål. Så jeg skal prøve å skrive innlegget på egenhånd, og selvfølgelig svare på de to spørsmålene.


Bilde fra kveld 1
 

Innleggelse, altså. For starters, den var lang. Ti uker. Egentlig elleve uker. 16. mars publiserte jeg innlegget På mandag reiser jeg til galgen. Der og da gruet jeg meg som en hest, og visste med sikkerhet at alt håp var ute. Det var jo ikke det, men jeg gråt og gråt mens vekten raste nedover. Jeg var sikker på at jeg ikke skulle klare å delta i opplegget, og at de kom til å hive meg ut derfra. I tillegg la jeg en hel masse tåpelige planer om hvordan jeg skulle greie å lure personalet.

En annen ting jeg gjorde på forhånd, som faktisk var en god idé, var å la være å forberede meg på å være frisk når jeg var ferdig med innleggelsen. Det høres sikkert rart ut. Men helt reelt er det likevel. Når man bruker årevis på å vikle seg inn i et fiskegarn, tar det ikke to minutter å få opp alle kjerringknutene. Jeg holder forresten på med et innlegg om hvordan spiseforstyrrelsen gradvis kom, forresten, det blir sikkert publisert i løpet av uka.

Det er rart å holde på med dette innlegget. Jeg føler jo at jeg allerede har fortalt hvordan det var. Men så har jeg jo begrenset meg en del, det å finne skillelinjen mellom personlig og privat er ikke alltid enkelt!

Spørsmål nummer én var om jeg husker hvordan det var å våkne der den første morgenen. Helt ærlig, jeg husker ingenting av det... Annet enn hvordan jeg var skikkelig sminkedukke den første uka! Haha. Sto opp en time før frokost og tok på meg spakkel (les: full sminking!). Den første uka er lettere å si noe om. Den første uka følte jeg meg veldig velkommen. Alle var snille. Og måltidene var forferdelige. Angst!
Men etter hvert gikk måltidsangsten over. Med enkelte unntak, selvfølgelig, som middager som besto av forbudt-mat. Men måltidene som alltid var det samme (frokost, lunsj, kaffe på stua, kveldsmat og seinkvelds) ble jeg vant til, sort of. Poteter også. Et klokt menneske jeg ikke vet hvem er, har sagt: Hvis du er redd for iskrem, skal du spise iskrem helt til du ikke er redd for det lenger. Det ligger en god porsjon sannhet i det. (Oh, føl ordspillet dere!)
Angsten for vektoppgang gikk derimot ikke noe særlig over. Men det er en annen historie. Og den trenger vel ikke å forklares mer, egentlig? Dere får heller spørre om dere lurer på noe.


Det første bildet jeg knipset der borte. Nettopp ankommet og så vidt utpakket. Ikke i et slående godt humør, og ikke egentlig klar for lunsj.


Tha room
 

Etter tre dager med heftig veggstudering begynte jeg å strikke. Nå har jeg snær tjue lapper. Det eneste som mangler er å sy dem sammen til et teppe.

Spørsmål nummer to var om jeg føler det hjalp å være innlagt. Her blir svaret tvetydig: Ja og nei. Sad to say, matmessig lurer jeg på om jeg egentlig er i ferd med å skli rett tilbake i armene til februar. (Ikke mars, i det minste, det er jo noe?!). Forskjellen er at nå føler jeg meg syk når jeg spiser lite. Ikke fysisk syk, men anorektisk. Fordi jeg vet mer om sykdommen, handlingene og det som ligger bak. For jeg har lært ekstremt mye om meg selv! Jeg ser meg selv som en flue på veggen. Og jeg bruker kognitiv atferdsterapi på meg selv konstant, it's as easy as breathing! Egenkjærlighet. Egenomsorg. Kjenne etter. Puste. Er denne tanken nyttig for meg? Hvilke resultater/konsekvenser forårsaker denne tanken/handlingen? Hvordan er veien videre? Hvorfor tenker jeg denne tanken? Hvilken følelse er det jeg føler nå? Jeg har søren meg blitt en kognitiv håndbok på to bein. Som om ikke det var nok, har jeg blitt en jævel på kommunikasjon og generelt det å snakke om ting. (Før var jeg så møkkdårlig til å snakke om vanskelige ting at jeg ikke fikset å gå til psykolog. Helt sant.) Jeg klarer grensesetting mye bedre, jeg velger ærlighet fremfor hvite løgner mye oftere, og jeg lar væren i meg sprette frem mye oftere. For ja, jeg har en indre vær, og er kanskje i større grad en lederperson (alphamale, om du vil) enn jeg noensinne har vært klar over.
Jeg har blitt smertelig klar over at anoreksien i bunn og grunn handler om at jeg har hatt et helt forstyrret kroppsbilde hele mitt liv. I stedet for å skrive en hel masse her, kan dere se et eget innlegg viet til det her.
Jeg har kjent små drypp av at visst faen har spiseforstyrrelsen vært i veien i livet mitt. Ikke på den måten at jeg ser flere ulemper enn fordeler ennå, men et sted må man jo begynne. En del ganger har jeg også kjent noe på motivasjon.
Jeg har også fått mye bedre peiling på kroppens signaler. Lavt kalium og natrium pluss arytmi og amenoré. (Jeg gidder ikke bruke masse tid på å forklare hva dette er, men om du lurer på det er Google din venn. Utrolig mye god info der ute!)
Jeg vet hva det betyr rent anatomisk når ting kjennes sånn eller sånn ut. Dehydrering, vannhull i hjernen (Hodet mitt er en idyllisk savanne, da eller?), blodtrykk, nerveimpulser, kramper, følelser, and the list goes on. Underveis i innleggelsen fikk jeg mange reale oppvekkere om hva jeg egentlig driver med, og jeg har også lært både da og etterpå hvor enkelt det er å bare skyve realiteten vekk. Lavtnatriumjavelhvaså, liksom. Jamfør tankegangen man er jo ikke for syk til å dra på jobb hvis man klarer å løpe til bussen!
Over til noe helt annet: En annen flott ting jeg har fått ut av innleggelsen, er at rutinene er så mye mer på plass. Generelle rutiner, altså. Spesielt rutiner som å pleie hud og føtter, og å holde det ryddig. (Greit, så gjelder ikke det rommet mitt atm, men herregud, jeg kom hjem med et forbanna flyttelass den 4. juni og har vært på reise med enda mer bagasje etter det, i tillegg til at jeg både har begynt å jobbe litt igjen og blitt syk, så ting tar visst tid).

Ellers er det noe småtteri som kan nevnes.
- Det var rart å plutselig ha to hjem. Det klarte jeg faktisk ikke å balansere. Ikke i det hele tatt. Når jeg var på DPS'en lurte jeg på hvor livet mitt hadde tatt veien, og fikk liksom ikke dreisen på verken å få folk på besøk (KLEINT MUCH! Men veldig hyggelig med besøk av dere som kom, altså, det er ikke sånn ment) eller å avtale sosiale greier på ukedagene. Og da jeg dro hjem til meg selv, føltes det som om jeg var på besøk hos meg selv.. Det der skjønner jeg fremdeles ikke en dritt av. Men gudskjelov, hjemme har blitt hjemme igjen nå. Var ganske bekymret for det der en stund.
- Det var rart hver gang jeg husket at jeg var innlagt. Jeg har jo vært en del på sommerleirer og konferanser og sånt, og det opplevdes som nettopp dét skummelt ofte. Litt sånn, hey wait, jeg er jo ikke på Camp Fun And Games, jeg er jo innlagt, ehehehe?
- Det var overraskende lett å bli venner med alle de andre på avdelingen, til tross for at spisegruppa ble en liten klikk bestående av fire.
- Jeg kræsjet i alt der borte. Daglig. Var det ikke hodet i glassveggen bak sofaen, så var det hofta i trappegelenderet eller skuldra i dørkarmen. Klæbb sjø!
- Jeg forsov meg til frokost én gang. På utskrivelsesdagen! Herregud.


Bilde fra kveld 76, altså den siste kvelden jeg sov der
 

Jeg håper jeg klarte å gi litt svar på det du lurte på, vakre R? Nå har jeg i hvert fall prøvd. Det var forresten artig med innspill! 

 

 

#spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #anoreksi #innleggelse #spørsmålsrunde #ærlig #sannhet #personlig #vanskelig #angst #stress #vekt #kropp #sykdom #terapi

Én kommentar

Laila

18.06.2012 kl.22:03

Høres ut som du opplevde det ganske likt som meg...

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits