Happy Hippo

I dag har jeg vært her i nøyaktig tre uker og én dag. Jeg husker hvordan jeg tenkte etter fire dager at nei, nå. Nå er jeg jo klar for å dra hjem! Haha. Den gang ei. Siden da har det skjedd MYE! Mest nedturer og følelsen av håpløshet, egentlig. Men nå har jeg faktisk funnet motivasjon! Ikke bare ett sted heller, men på flere steder:

- Kompani Orheim på kino. Jarle Orheim har fått en boks smågodt av mor som han spiser litt av. Det fremkalte et par hyggelige minner, for å si det sånn!
-  Mamma som sa noe om at kostlista jeg har, er noe folk vanligvis ville brukt for å gå ned i vekt. Ikke opp! Da ble det ganske klart for meg at jo, dette ER veldig sunn mat. Den som finner noe feil i en sånn kostliste, tenker spiseforstyrret.
- Samtale med psykologen her, der jeg ble fullstendig klar over HVOR forstyrret kroppsbilde jeg ALLTID har hatt, og at det er DER problemet har ligget hele tiden. Da er det jo bare jeg som SER meg selv feil, da? Dermed har jeg også en løsning! Jeg mener ikke å si at det kommer til å bli lett å klare å se min egen kropp med nye briller, sikkert langt ifra. Men da er det i hvert fall ikke umulig lenger, bare utfordrende.
- Middag hos tante. Jeg tenkte litt utenfor boksen: De andre rundt bordet ser jo bra ut selv om de spiser. De andre rundt bordet kan spise middag. Da kan sikkert magen min også takle å spise middag, kan den ikke?
- Minnet om helgekos og hva det pleide å være. Det pleide å være så fint. Tv-kveld med familien, en god middag, snacks og lørdagsgodteri. Jo, når jeg har rukket å tenke etter mange nok ganger, så kjenner jeg at visst faen har da spiseforstyrrelsen vært i veien for meg! Så klart har den det! Den har jo for satan klart å ødelegge konseptet helgekos for meg!! Er det greit? NEI!

Alle disse tingene. Nå når jeg har hatt tid til å tenke på dem, slår det meg hvor viktige disse tankene har vært. Jeg innser at jo, jeg HAR jobbet knallhardt her borte, selv om det kanskje ikke har føltes sånn. Det har mest føltes som tørr oppramsing av bare syt. Men det hadde tydeligvis en funksjon likevel, det å sette ord på det. 

In other news. Da jeg sto opp til speilet i går morges, ble jeg ganske overrasket. Det første jeg så, var nemlig: Pupper?
Ikke at jeg har noe verken for eller imot pupper. Jeg er selvfølgelig imot at folk ikke synes de har fine pupper, og jeg er imot at det i pornoindustrien ser ut til at det er én måte å ha fine pupper på (altså betongharde av silikon osv).
Og det var ikke det at jeg har syntes det har vært plagsomt å ikke ha så mye pupper, nesten tvert imot, da har de i det minste ikke vært i veien.. Men jeg er likevel, etter flere sjekker, rimelig sikker på at jo, de HAR faktisk vokst litt. Og det var også alt jeg så. I motsetning til for to uker siden, så jeg ikke fettfleskfeitfeit, jeg så ikke noe sånt i det hele tatt. Jeg så bare en litt mindre flatbrystet versjon av meg selv. Og det var fint. 

Men please. Ikke bruk dette mot meg, holdt jeg på å si. Meaning: Dette er noe JEG sier nå fordi jeg hadde et ØYEBLIKK. Det vil altså ikke si at jeg nødvendigvis takler at noen andre kommenterer at jeg har lagt på meg, ser bedre ut, begynner å bli friskere, eller noe i den dur. Ikke si sånne ting ennå. Vær så snill. Det høres sikkert snålt ut, men inntil den dagen jeg helt selv erklærer meg for frisk, vil jeg be dere som kjenner meg om å prøve å huske å la være. På forhånd takk!

Avsnittet over er spesielt viktig for meg i og med at det går sånn opp og ned hvordan jeg føler meg. I går var jeg happy, i dag er jeg hippo. Om det ga noen mening?

Og så må vi vel ha en liten bildepause. Siden innlegget ble så langt igjen, og dere sikkert kjeder dere allerede! Dere kjeder dere neppe like mye etter følgende premiebilder av moi:

 


 



 

I går fikk jeg spørsmålet om hva som skjer i livet mitt for tiden. Da skjønte jeg hvorfor blogginga har vært så enfoldig i det siste. For det skjer virkelig ikke mye annet i livet mitt for tiden enn innleggelse. Beklager at jeg ikke babler om andre ting så mye! Jeg bare. Jeg mangler fyllstoff!
Når det gjelder så ærlig blogging som det jeg driver med for tiden, har det ikke vært lite tilbakemeldinger. Ingen har kommet med stygge kommentarer eller drittslenging, det er ikke det jeg mener. Mange har gitt meg skryt for å være ærlig og slikt, og noen har sagt at det er viktig å huske å tenke over hva man skriver ut i det uendelige internettet. Og vet dere hva? Jeg setter like mye pris på begge deler. Konstruktivisme, kalles det, ganske enkelt. Konstruktive tilbakemeldinger er noe jeg ALLTID, merk ALLTID, noterer meg bak øret og tar med meg videre. Selv om jeg vil påpeke her og nå at: Jeg ville aldri ha publisert et innlegg som var utelukkende negativt! Et godt eksempel er forrige innlegg om hvor mye jeg hatet kroppen. Jeg ville IKKE ha publisert det den dagen jeg skrev det, jeg publiserte det først uka etter da jeg hadde fått noen positive, motiverende tanker utav problemet. Så vet dere det :-)
Når hverdagene ikke handler om noe annet enn mat, vekt, sykdom, friskhet, te, tøfler, blomster og strikking, omtrent, helt frem til slutten av mai, så er det ikke så lett å ha samtaleemnene klare bestandig. Håper dere bærer over med meg! Det kommer til å gå seg til, jeg lover!

En annen ting jeg tenkte jeg skulle rekke å rable ned her, er at jeg er utrolig usikker på veien videre herfra. Takk og lov at det er sju uker igjen ennå..
For jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å begrense meg når det gjelder mat. Ever, liksom. Hva skjer når jeg skal på middag, og jeg har tilgang? Og det å be noen nekte meg en porsjon nummer to, bare blir kleint? Eller bare i seg selv, hvor vondt det gjør å ikke få ta mer og mer og mer. Hvor vondt det er å stoppe når man skal stoppe. Jeg har alltid vært en av dem som forsyner seg med én porsjon til. Som måkker godteposen full og spiser opp alt på én gang. Og nå skjønner jeg ikke hvordan jeg skal finne mellomtingen. Mye vil ha mer, er det noe som heter. Word! Hvis jeg først får tak i et par twist, får jeg så sinnsykt lyst på dessert. Hadde ikke hatt noe imot fem kakestykker, akkurat. Da er det lettere å bare unngå nammenammet i det hele tatt, så man ikke rekker å få smaken på det? Den strategien har jeg i hvert fall kontroll over. Og sånn har jeg alltid vært.
Hittil, mens jeg har vært her innlagt, har ikke dette vært et problem. Vi har nemlig ikke tilgang her. Vi skal følge kostlista til alle måltider, og til middag får vi det vi får. Vi skal ikke reise oss fra bordet før vi er ferdig, og får ikke reise oss opp for å hente ting. Det er ikke noe som heter porsjon nummer to her. Easy as that!
Men likevel, jeg skal innrømme at jeg har brukt en litt dum strategi (veldig) aktivt for å takle det: Bare for å slippe å kjenne at det gjør vondt å ikke få ta mer og mer og mer, så har jeg nektet meg selv å kjenne på at noe av maten kan smake godt. Gir ikke meg selv lov til å kjenne etter, bare bestemmer meg for at maten skal smake kjedelig. Greit nok, det funker her og nå. Men det er ikke sånn jeg ønsker å leve resten av livet. Jeg er jo i bunn og grunn en livsnyter, og herregud, jeg elsker mat!

Then again. Ettersom jeg er så glad og positiv opptil flere ganger her dag: I og med at alle de andre tingene har begynt å gå så mye bedre på så kort tid, så.. så gir jeg dette siste problemet to uker. I løpet av mai kommer jeg sikkert til å skryte av at jeg har funnet en løsning på dette også! 
(Mulig det er urealistisk, altså, men det er ikke et mål jeg har satt meg, mer en måte å si det på. If you catch my drift?)

 

 

#spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #anoreksi #innleggelse

11 kommentarer

Flammefugl

10.04.2012 kl.14:32

Stolt <3 Det må jeg ha lov til å si ;) For du jobber, og det er kjempebra. Hvor frisk du er, er det du selv som må avgjøre.

Verdens kuleste genser forresten!

Trond

10.04.2012 kl.14:37

Dei brillene passa ganske bra!

-Hold Brillan!

Bunie

10.04.2012 kl.15:18

Latter, synes du er fin jeg. uansett. Slik jeg tenker så har utseende bare bittelitt å si når man skal måle skjønnhet! Jeg vet det samtidig som jeg strever veldig med å se det i meg selv, men du er vakker, både med det rare håret der (:P ) og med pupper og uten pupper og hodet ditt og ordene dine og omsorgen du har i deg og kjærligheten du øser ut av deg.

Det er det som er vakkert! Det er derfor du er fin!

Synes det er bra at du skriver ned disse "øyeblikkene" du har. Fordi du er fin, utenpå og inni deg!

Enig med føken flamme, hvor frisk du er det er opp til deg å avgjøre!

Masse klemmer!

Laila

10.04.2012 kl.17:50

Er det ikke fint når man kan reflektere og finne ut hvorfor? Ting kan falle litt mer på plass på den måten :) Jeg skjønner akkurat hvordan det er når det kommer til å klare å stoppe når man spiser noe godt, djeeeez det er vanskelig. Og angånede kostlista, word word word. Spis, ikke smak på, og bli ferdig med det. Veeeldig gjenkjenbart. Keep on fighting, med eller uten sjokolade i lomma :D

Marilyn

12.04.2012 kl.02:02

Din skjønnhet kan aldri måles i tall, form eller farge, det er det nydelige du bærer i deg på innsiden, den gode, omsorgsfulle, sprudlende og morsomme personen jeg ser når jeg er i ditt samvær! <3 Som allerede nevnt ovenfor her, så er det ganske så befriende å kunne sette seg ned, og pusle litt med egne tanker. Plutselig så gir det mening, det vi har drevet med over så lang tid. Og den prisen vi må betale? Blod, svette og tårer i litersvis. Jeg synes det er fint å lese at du reflekterer over din egen prosess, du kommer veldig langt på rett vei hvis du fortsetter å skrible ned det som enn måtte dukke opp av spørsmål. Terapi og innleggelser har gitt meg mye mer enn jeg noensinne har forestilt meg. Det er verdifull tid du bruker på deg selv nå, en viktig investering i ditt framtidige liv, og du har all rett til å klappe deg selv på skuldra for den innsatsen du gjør! :) Jeg håper du får jobbet konstruktivt med dine utfordringer mens du er innlagt, våg å prøve, våg å feile! Du er på det riktige stedet for å utforske det som hindrer deg i å leve det livet du ønsker, og det er på den måten du danner gode erfaringer du kan ta med deg videre på veien mot landet frisk <3

Mange klemmer og gode tanker sendes din vei <3

Svarttrost

13.04.2012 kl.18:51

Jeg er stolt på dine vegne <3

Yasi

18.04.2012 kl.13:31

*Stolt av deg* :):)

Klem til deg.

BlueCatsAndCigarettes

29.04.2012 kl.22:46

Åh tusen takk! Hihi, jeg fikk heldigvis 30% på den :)

sjokoladeilomma

05.06.2012 kl.18:23

Yasi: Tusen takk <3 (Beklager så sent svar!)

sjokoladeilomma

05.06.2012 kl.18:24

Marilyn: Takk for en nydelig kommentar! Har helt glemt å svare på kommentarer i det siste, men jeg har tenkt mye på det du har skrevet. Det har varmet langt inn i hjerterota hele veien, kjære <3

sjokoladeilomma

05.06.2012 kl.18:26

Laila: Beklager at jeg svarer så treigt... I alle fall tusen takk for en herlig kommentar som jeg har reflektert mye rundt! Du er gulle god :)

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits