Internkonflikt. Inside my head.

Følgende tekst skrev jeg for snart en uke siden: 

Jeg er i krig med kroppen min. Jeg tåler ikke kroppen min. Jeg tåler ikke det den gjør mot meg, den er min verste fiende. Jeg tåler ikke noe som helst snakk om at kroppen bare prøver å fortelle meg bladibla, eller at kroppen bare gjør sånn og sånn fordi den prøver å reparere bladiføkkingsbla.

Uansett hvor mye kroppen visstnok er en ildsjel eller prøver å hjelpe meg å overleve, og uansett, UANSETT, hvor snill man sikkert kunne ha oppfattet den som, SÅ HATER JEG KROPPEN. HATER.

Jeg er så møkksinna på kroppen at.. At jeg har ikke ord. Så sinna at det enorme hatet bare blir en skarp blits på netthinna og alle tankestrømmer blir en floke og jeg ikke kan gjøre annet enn å knytte nevene og knipe igjen øynene og kjenner kun voldsomt raseri og ingenting annet.

Ei av personalet ville ha en liten prat med meg i dag. Igjen. Hun vil jo bare prate om ting hele tiden, åh. Uansett, hun snakket om kroppen min som om den ville meg noe godt, og jeg bare... tenkte i mitt stille sinn at ikke faen om den vil meg noe godt, den vil meg bare vondt. Den kroppen er jo satans verk og fortjener I HVERT FALL ikke å bli degget med, jeg har ikke lyst til å GI DEN en dritt, den fortjener INGENTING. Jeg vil ikke ha noe mer med den å gjøre!! 

Alt dette dreier seg om en liten ting kalt vektoppgang. Denne lille tingen får meg til å kræsje totalt. Det er nesten mer underdrivelse enn overdrivelse å si at jeg ikke aner hvordan jeg skal klare å bli lykkelig igjen noensinne. Allerede før det nesten har begynt, føles det som om livet er over. Hva skal jeg leve for? Jeg blir jo bare feitstyggekkeldissendeogfullavmisslykkethetogselvhat. Igjen. Jeg var jo nettopp i ferd med å bli kvitt det, nettopp i ferd med å bli lykkelig?

Og kroppen river hele livet mitt i stykker ved å være en barnslig, infantil, helsikes faen som påstår at den ikke tåler å være her. At den ikke vil være undervektig. Den truer meg med selvmedlidende utsagn stadig vekk. Jeg bare.. NEKTER å falle for sånne sleipe triks. Jeg kjenner jeg bare vil NEKTENEKTENEKTE det mer og mer. Å bare la være å spise for all fremtid har ALDRI vært mer fristende enn det er nå. Jeg har jo for fanden ikke matlyst engang, så rasende som jeg er på kroppen som bare vil ødelegge ALT for meg. Hvem tror kroppen at den ER, egentlig? Tror den at JEG liksom skal underkaste meg DEN? DET ER JO MITT LIV OG DET ER JEG SOM BESTEMMER!!! Hører du det, kropp? Slutt med den sytinga di. Hold smella og vær fornøyd. 

Det er kanskje ikke så mye tvil om at dette er det tøffeste jeg har begitt meg ut på i hele mitt liv. Hvor latterlig er ikke det.. Selvfølgelig vet jeg at denne blodige krigen ikke finnes logisk eller fornuftig, herregud. Men jeg føler meg så LOST. Jeg skjønner virkelig, virkelig ikke hvordan jeg skal fikse dette her. JEG KLARER DET BARE IKKE. Også har jeg jo et valg, jeg KAN jo velge å nekte. Det gjør det enda mer vanskelig.

 





Og så er det nå. Etter enda en uke på dette stedet. Forvirring er nok ordet som oppsummerer situasjonen best. Det er forvirrende å ha kommet til det stadiet at det virker mulig å takle både middag og kveldsmat, og ikke bare én av delene. (Selv om det jo iblant avhenger av hva middagen er. Jeg har IKKE tenkt å komme tilbake til pizza-fra-Dolly-middagen på søndag, for å si det sånn..)
Og så var det den ene middagen i forrige uke, da. Herremingud. Ikke bare var kalkunpanetten katastofe nok i seg selv, men det ble lagt intet mindre enn SEKS poteter på tallerkenen. Likevel var det like før jeg ramlet sammen i hysterisk latterkrampe på gulvet da kjøkkendamen spurte (Hold deg fast): Vil du ha mer potet?
HAHAHAHA!! As if! Jeg bare, neeeei, trengs ikke det altså..

I gårsdagens individuelle psykologsamtale kom jeg mer og mer inn på et spesifikt tema. Et tema som virker mer og mer som den grunnleggende årsaken til at jeg er her. Det er ikke lenger noen tvil om det, nemlig at jeg har hatt et helt totalt forstyrret kroppsbilde hele livet!

Det høres sikkert merkelig ut, men tro meg, det oppleves som merkelig for meg også. Hånda på hjertet: Jeg har faktisk aldri godtatt kroppen min. Ikke så lenge jeg kan huske. Jeg har blitt fortalt at jeg allerede som femåring sto foran speilet og kalte meg selv tjukk og trakk inn magen. Da er det et eller annet som ikke stemmer. Noe er helt på ville veier.

Fremdeles har jeg tydeligvis er helt forskrudd kroppsbilde. For noe er helt på ville veier når man føler seg normalvektig med en noe lubben kropp, når man samtidig har en BMI på 14. Jeg kan ikke for mitt bare liv fatte og begripe at det er mulig å se så FEIL. Hvordan kan det gå an å se noe helt annet enn virkeligheten? Det er ikke som om jeg hallusinerer, liksom. Men likevel ser jeg da tydeligvis noe helt feil, selv om det virker HELT umulig.

Det virker forsåvidt like umulig å en dag skulle klare å oppleve min egen kropp som normalvektig når den faktisk er det. Men personalet virker positivt innstilt på å hjelpe meg å komme dit, og det motiverer jo en hel del! For altså, hvis jeg ser virkeligheten den dagen jeg er slank og normalvektig, da kan det vel ikke være et problem lenger? 

 

 

#spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #anoreksi #innleggelse #kropp #hat #sinne

12 kommentarer

lillakjernen

04.04.2012 kl.13:26

Jeg tror ikke det er mulig å se kroppen sin helt slik den er... Man blir liksom aldri fornøyd. Selv når man er tynn føler man seg feit, og når man er feit føler man seg ikke så mye feitere enn når man er tynn. Er veldig vanskelig å forstå seg på kroppen rett og slett... Men å greie å se seg tilnærmet realistisk er i hverfall et fint mål :)

sjokoladeilomma

04.04.2012 kl.13:29

lillakjernen: Du sier noe der. Ikke at det er noe sjokk, du sier jo stort sett meningsfylte ting du, kjære (ektefelle) ;)

Da blir tilmærmet realistisk målet, så får jeg heller bli positivt overrasket dersom HELT realistisk tilfeldigvis skulle vise seg å skje :p

Pantora

04.04.2012 kl.13:34

Jeg merker veldig godt at jo mer ned i vekt jeg går, jo tykkere synes jeg at jeg er. Selve vektoppgangen er sjeldent så skummel som man frykter den er.
Hold ut kjære deg! Om du går opp, vet du i det minste at kroppen ikke trenger å forbli sånn. Ikke at det skal være et mål å gå ned igjen, men hvorfor ikke teste det ut? Ser ikke ut som det fungerer å være på 14 i BMI så på tide å finne en annen løsning. Kroppen din er boligen din for alltid så hvorfor ikke like gjerne bli venn med den? Du er den eneste som taper på det.

Det er skummelt å skulle bli frisk også. Ikke bare fordi man må se seg nødt til å la kroppen bestemme litt over deg, men også fordi man ikke lenger er et offer. Man har heller ikke "den" grunnen til å være ulykkelig. Vanskelig å takle å være ulykkelig selv med et godt kroppsbilde. Psyken må jobbejobbejobbes med.

Du får dette til! <3 Klem til deg!

Ps. Du trenger ikke svare, men jeg tenker at når du velger å blottlegge tankene dine, så har jeg rett til å komme med tanker tilbake. Håper ikke du ble fornærmet, uansett.

sjokoladeilomma

04.04.2012 kl.13:51

Pantora: Første halvdel var har jeg hørt om, og det virker ikke så fremmed... Andre halvdel var ny for meg, den er herved notert bak øret, og jeg håperhåperhåper du har rett! Stor klem <3

sjokoladeilomma

04.04.2012 kl.13:53

Vilde av det lille/store slage: Jeg blir overhodet ikke fornærmet, kjære deg! Er helt enig i det siste du sier, jeg blottlegger og da må folk gjerne kommentere det jeg sier, selvfølgelig ;)

Fant det omstendelig å skulle formulere et svar, særlig når du sier så mye klokt. Så jeg velger å si tusen takk for en så lang og gjennomtenkt kommentar!! Den kan jeg gå tilbake og lese på nytt og på nytt når jeg trenger å huske. Og det setter jeg veldig pris på :)

<3 Klem til deg også!

Bunie

04.04.2012 kl.15:13

Oioioi, du beveger deg inn på noe nå. Kroppsbildeforstyrrelser samme hvor lenge de varer og hvor sinnsyk de framstår for andre blir nok med deg en stund, men de KAN du bli kvitt!

Helt enig med deg ang den Pizza fra Dolly middagen( det er IKKE normalt at man spiser Pizza hver søndag ,med mindre man er student vel og merke)

Ikke hat kroppen din, du er nydelig! I kropp og i sjel :) Og det har ingenting med vekt å gjøre!!!

Fortsett å sloss, men pass på når du slår, at du slår det rette!¨

Masse kosemoseklemmer

<3

Madelén Skare Olsen

06.04.2012 kl.16:42

Uff.. Det skal ikke være lett! Lykke til... God påske blir nok litt feil å si :(

Svarttrost

09.04.2012 kl.00:45

Gode du, jeg vil bare sende deg mange mange gode tanker <3 Jeg følger med!

Madelén Skare Olsen

09.04.2012 kl.14:41

Svar; Hehe. Ja, mye mulig det, men er det noe jeg virkelig har lært med denne sykdommen så er det at vekt og mat faktisk er ganske uvesentlig. Det er veldig individuelt hva hver enkelt takler... Godt å høre at du føler du får god hjelp! Utrolig bra :)

Tusen takk! Det var veldig hyggelig. Takk, og i lige måde. Dette skal vi klare, fordi vi fortjener det!!! :D

Ag

09.04.2012 kl.20:30

Husker jeg leste bloggen din før, hadde helt glemt den(Sorry xp) Men så plutselig kom jeg til å sjekke ut om du fremdeles blogget da.. Det gjør du jo, så da ble jeg glad :) Kjenner meg igjen og, jeg hater kroppen min også.. Og følte med deg da jeg leste om poteter, det er det værste jeg vet så hadde det vært meg så vet jeg ikke hva jeg skulle gjort! Ble jo trist da jeg leste hvordan du har det, ingen fortjener det, men håper det blir bedre!
Uff, jeg vet hvordan du har det.. Veide meg i forgårs, og i hele går var det bare så vidt jeg klarte å presse i meg litt middag - og det var det..

Lizbeth Osnes - min hverdag med mine interesser, og lidelsen anoreksi. Lizbethosnes.com

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits