Livet på Seksjon 3, dag 3. Sannsynligvis for spesielt interesserte.

Hei igjen. Vil bare begynne med å takke. Responsen på forrige innlegg rørte meg enormt. Jeg begynte å grine flere ganger. Det er virkelig ingen tvil om at jeg har ufattelig gode venner og familie! Får tro jeg har blitt en menneskekjenner, ettersom jeg har klart å oppdrive så mange dyrebare skatter jeg vil stelle godt med så jeg aldri mister. Hjerte.

In other news. Dag 3 på Seksjon 3 er nesten forbi. Clockwise er det i skrivende stund en halvtime igjen av den, for min del får den være her i en time til før jeg vil krype under dyna.

Dag 1. Den VAR faktisk like tøff, og tilsynelatende uoverkommelig, som jeg hadde forestilt meg. Dag 1 var et mareritt. Au.

Dag 2. Den var en hel del bedre. Det gikk opp for meg hvor snille og hyggelige alle her virker. Jeg mener, hallo, jeg er jo på talefot med alle! Til og med de gamle stikkedamene i fellesstua som legger ut om kattene sine og middagshvilen sin, jeg har rukket å bli glad i dem allerede. Og gammelkaillen, jeg husker ikke navnet hans, but I swear: HE IS RICHARD FROM TEXAS. De av dere som har lest/sett Eat, Pray, Love av Elizabeth Gilbert BØR ta denne referansen. Han har lik stemme, og er like rett fram og herlig usaklig. Hver gang han åpner munnen venter jeg nesten å høre: Well, Groceries. How's your day?
Måltidene var fremdeles grufulle. Ikke bare at det er måltider i seg selv, men at de er så ofte. Og køsystemet i kantina. Ikke et vondt ord om det, men køsystemer er en av de verste stressituasjonene for meg i utgangspunktet. Hele dag to surra jeg frem og tilbake som en dust for å finne alt jeg skulle ha samtidig som jeg måtte bla opp i kostlista for hver ting jeg skulle hente, for å klare å huske hva jeg skulle hente samtidig som jeg skulle huske hvor det var. Streeeeeess. 
Og kveldsmaten. Ugh, jeg angrer på valget mitt der. Litt fordi det føles som så fryktelig mye fordi det består av så mange ting, men mest fordi det er så mye styr å finne alt jeg skal ha og få det til riktig. Tre knekkebrød, tre pålegg, nok smør, tre grønnsakspynt, to spisesjeer müsli, en yoghurt, et glass eplejuice, en kopp te, servietter, kniv, skje, fat, glass, kopp. Og i tillegg det jeg skal ordne for å ta med ned til seinkvelds: En brødskive, smør, pålegg, grønnsakspynt og et glass melk.
Faen, så fullt det blir på brettet.

Dag 3. Og dagens frokost, uff. I går lagde vi den selv, men det ble en såpass tidkrevende affære at personalet bestemte at kjøkkenet skulle ha den ferdig til oss til frokost. Puh. Mindre køstress. Frokosten min er riktignok havregrøt (jippi!), men dagens tallerken fløt jo for faen over. Jeg og hun andre som skulle ha det, hadde vanskelig for å tro at kjøkkenfolka hadde målt opp riktig mengde. Så vanskelig at vi gikk og spurte. Vi ventet dessverre litt lenge med å spørre, så å få i seg alt sammen var en mindre hyggelig opplevelse. Neste gang jeg lurer skal jeg spørre først, så ikke måltidet blir verre enn det trenger å være. Det hjelper å bare vite at de ikke har gitt oss dobbel mengde, altså.
Det skulle ta to hele dager før jeg ble mer vant til kantinekøen. Nå har jeg litt mer peil på hva jeg skal ha, fordi jeg kan tenke tilbake på hvordan det var i går.
I dag måtte jeg krype til korset og bare innse at nei, dette GÅÅÅÅR IKKKEEEE uten håndarbeid. Jeg skjønte plutselig så altfor godt hvorfor folk strikker på institusjon. Min snille mamma tar turen opp i morgen og forsyner sitt husmoremne av en datter med diverse gammelkjerringfakter. Alt fra strikke- eller heklesaker til kryssord. Jeg ivaretar også min barnslige side, og bestilte en mandala-fargeleggingsbok med blyanter til. Det er beregnet på barn fra 4 til 12 år, men skitt au. Det er sysselsettende, vel.
Ellers i dag har jeg oppdaget at Væren (stjernetegnet, altså) har kommet frem i meg. Jeg føler nesten at jeg har blitt alfahannen i gruppa vår? Ish? I hvert fall har jeg falt inn i det som føles som den naturlige lederrollen, og det er fullstendig nytt for meg. Også er jeg nest yngst, da gitt.
Og jeg har tatt blodprøve, tatt tempen, tatt pulsen, målt blodtrykk, blitt lytta på, fått mine indre organer befølt (?), fått sånn lyspenn i øyet, blitt klemt på beina, sjekket for vondter på halsen, svart på spørsmål.. Og fått vite at jeg har lavt kalium og natrium i tillegg til det jeg visste fra før. Altså har visst ikke kroppen det så bra. Jeg visste jo det fra før også, men jeg har fremdeles ikke følt meg spesielt utslitt. Uansett venter jeg på at jeg når som helt sannsynligvis vil føle meg skikkelig utslitt fysisk. Og jeg har begynt å få en real oppvekker, reality check-en kicker gradvis inn her. Jeg er livredd for å bli motivert til å snu, men jeg er like livredd for å kunne dø av dette. Og nå som jeg vet at hjertet er i større fare pga. kaliummangel og amenoré, så. . . Merker jeg at den sårt tiltrengte motivasjonen sniker seg innpå meg likevel. I veldig korte glimt ennå, riktignok, men de kommer så mye oftere enn de gjorde før jeg kom hit! Og disse dryppene av reality checks, fører til at jeg sitter her da, og har millioner av grunner til å snu, og vet det, mens grunnene til å fortsette bare begynner å ligne en hel skraphaug av forferdelig dårlige argumenter. Det er jo bare barnslig trass å hente der. Jeg liker ikke tanken, men må bare begynne å forstå at det faktisk er sant.

Fy flate, dette er kanskje det lengste innlegget jeg noensinne har skrevet. Kodus dersom du fortsatt henger med!! Jeg har ikke gitt dere noen bilder å pause med engang. De, derimot, kommer nå. Etter hudpleie og kveldsstell. Man får altså usaklige mengder med tid til hudpleie og kveldsstell på sånne steder, altså. Kommer til å ha hud som Eva Longoria innen jeg forlater åstedet. Eller Andie MacDowell. Hey L'Oreal, jeg kommer til deres neste mascarashoot..

Og å rydde rommet har man også usaklige mengder med tid til. Jeg sverger, dette begynner å ligne ryddemani. Det er nesten sykelig hvor ryddig jeg har det. Neida. Joda. 

 


Hmmm. Er det bare meg, eller ser jeg skjermen klart og tydelig i min lotionbefengte panne??


I feeelz zoo lonelyyy. Neida, gjør ikke det. Jeg har nemlig med meg en venn..


Og YO for det..


Dette er SRANKIPAP! Han fikk navnet sitt da jeg fikk ham som toåring. Det er imot reglene å ha overnattingsgjester på rommet, men han er så liten at de ser ham sikkert ikke.

Kos er det OGSÅ massevis av tid til. Og den tiden er IKKE usaklig! Kosekosekos. 





God natt :-) 

 

 

#innleggelse #psykisk #helse #spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #anoreksi #måltid #stress #håndarbeid #strikking 

7 kommentarer

M

22.03.2012 kl.00:37

Haha, jeg sitter her og ler litt for meg selv xD Jeg er også væren,nest yngst, innlagt dag 3, frustrert over svær mengde havregrøt(ihvertfall første dagen) ooog jeg har nesten lik bamse som deg^^,

Men min har ikke navn :O

Bra å høre at det går litt bedre ihvertfall; og at du har fått en reality check...Holdt fast på det!

Bunie

22.03.2012 kl.00:47

Flinke herlige fantastiske Øygunn! Hold ut, dette klarer du!!!

magne oskar

22.03.2012 kl.06:20

kult at du skriver lange innlegg. spennende å lese dine betraktinger

Ingvild

22.03.2012 kl.08:13

Ønsker deg en god dag med mange muligheter. Håper du har gode behandlere der oppe, og at dere sammen greier å underbygge styrken og tilliten som skal til for at du tør å begynne å jobbe deg ut av det :) <3

Du er kjempetøff som er der iallefall, det er så bra du prøver!! Et skritt om gangen vettu, du vet nok hva som skal til!!

Anne-Helene

22.03.2012 kl.11:33

jeg heier på deg!

<3

John

22.03.2012 kl.12:48

Øygunn Løvehjerte <3

KarianneD.

23.03.2012 kl.13:51

Håper det bare går bedre og bedre å være der, og at motivasjonen til å bli frisk bare styrkes for hver dag som går. Du er utrolig tøff som har tatt i mot behandling, det må jeg si! Stå på <3

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits