En helt vanlig dag for en person med Cerebral Parece

(Dette innlegget postet jeg i den tidligere bloggen min hos Wordpress, og ettersom jeg opplevde at den engasjerte der, får den bli med en gang til!
Dette til tross for at jeg i dag leverte oppsigelse til jobben jeg refererer til i innlegget. At jeg slutter, er langt fra ensbetydende med at temaet er uviktig. So, here goes:)

Se for deg en helt vanlig dag. En hvilken som helst dag i livet ditt, la oss si at det er en torsdag. Du er i butikken.
Det er en helt vanlig dag inntil ekspeditøren smiler overhyggelig til deg, og deretter vender blikket til personen ved siden av deg og forteller at varene dine koster 39,50.
Eller se for deg en annen helt vanlig dag. For eksempel en mandag. Du er på toget, konduktøren kommer og skal ta betalt for billetten, ser på deg og sier: Er du ute og reiser i dag, du da?
Selvfølgelig forventer konduktøren at du skal like ham fordi han snakker til deg som om du er sju år. Men hvorfor faen skulle du like det? Du er jo voksen!

For deg som leser dette, er eksemplene over sannsynligvis ikke en vanlig dag på noen som helst måte.
Har du derimot en funksjonsnedsettelse og sitter i rullestol, er det etter all sannsynlighet en ganske vanlig dag.

Forestill deg situasjonen: Du er fullstendig klar i toppen, det er overhodet ikke noe i veien med intelligensen din. Til tross for dette snakker enten folk til deg som om du er et barn, eller de snakker ikke til deg engang. Aller helst snakker de kun til assistenten din som om du ikke var tilstede. De snakker om deg i tredjeperson.
Skjer dette et par ganger i året er det neppe noen krise, men når det skjer konsekvent og nesten daglig, er det noe veldig galt.

Jeg jobber som personlig assistent for en bruker med Cerebral Parece. Brukeren er min arbeidsleder og gir meg instruksene til hva jeg skal gjøre på jobb. Den eneste funksjonen jeg har som personlig assistent, er enkelt sagt å være ?hendene?. Jeg hjelper bare til med de praktiske fysiske gjøremålene som er umulig eller svært tidkrevende for min arbeidsleder. Jeg begynte i jobben uten noe arbeidserfaring, eller annen erfaring med CP. Etter hvert som tiden har gått, blir jeg stadig mer sjokkert over alt det uhøflige og stygge enkelte folk får seg til å gjøre eller si.

Den verste situasjonen jeg har opplevd, var på en drosjetur. Til å begynne med skjedde det ovennevnte, det kan jo forsåvidt karakteriseres som vanlig, dessverre. Men sjåføren nekter å tro på min arbeidsleder og meg om at det er rekvisisjon han skal ha, og ikke penger. Dermed er enden på visa at han spør meg: Er du sikker på at hun skal gi meg rekvisisjon?
Når jeg sier til ham, fremdeles med fatning, at jeg bare er med for å hjelpe til med praktiske ting og ikke vet noe om dette, at han skal spørre min arbeidsgiver ? glor han surt på meg og sier spydig: Jeg må da kunne spørre deg, du kan vel å snakke, kan du ikke?!
Fra det øyeblikket er det ikke bare sjåføren som er en gretten kødd. Jeg blir også en gretten kødd. Konfliktsky er jeg, men likevel flammer jeg opp og sier: Nei, vet du hva! Og så kommer jeg ikke på mer å si, annet enn å gjenta det jeg sa om at han skal snakke til min arbeidsleder. Og jeg er sinna resten av uka.

Problemet er omfattende og komplisert. Jeg tror årsaken til det, er at folk der ute er jævlig usikre og ikke føler seg trygge på situasjonen. Samtidig er de overhodet ikke løsningsorienterte, de lar frykten ta dem og tenker ett eller flere av følgende alternativer:
1. Hvis jeg snakker til personen i rullestol først, vil assistenten tro jeg er dum som ikke skjønner at vedkommende er for hjerneskadd til å kommunisere!
2. Jeg skjønner jo ingenting av hva personen i rullestol sier! Jeg kommer ikke engang til å skjønne det om jeg hører etter! Herregud, det blir så pinlig hvis jeg ikke skjønner hva personen sier til meg! Jeg kan snakke til assistenten, ja, puh, det er mye lettere for meg.
3. Det er ingen vits i å kommunisere med personen i rullestol. Personen bruker jo for faen en evighet på å snakke så jeg skjønner det, jeg har ikke tid til dette. Det blir for dumt, assistenten er jo normal og kan snakke skikkelig, hvorfor kan de ikke gjøre det sånn at assistenten kan alt på rams og kan snakke for personen i rullestol?!

Tenker du noen av disse tankene, er det på tide å lete etter fornuften din. Den ligger nok gjemt et sted i bakhodet! For det første, å ikke kommunisere med den det gjelder er ganske enkelt uhøflig og langt fra god folkeskikk. For det andre bør du aldri, jeg gjentar aldri, ta for gitt at en person er dum.
Snakk først til personen i rullestol! Og fortsett å gjøre det. Skal du av en eller annen grunn ikke snakke til personen i rullestol, vil assistenten fortelle deg det. Det vil ikke oppfattes som pinlig. Jeg lover.

5 kommentarer

drugstore

01.02.2011 kl.04:03

Gud, så utrolig DUMME mennesker er. Mamma er også personlig assistent for en med cp og jeg har vært med henne på jobb noen ganger, og det skjer stadig det samme med henne.

Dessuten ble hun utstøtt av familien fordi hun har cp. ER DET MULIG!!!!!!!

anita

01.02.2011 kl.10:19

Når jeg so vernepleier er med ut på butikk o.l trer jeg gjerne litt unna når vi har kommet fram til kassa, eller så står jeg og ser en annen vei slik at butikkpersonalet skal forstå at jeg ikke er kunden. Jeg blir også irritert når folk ikke kan snakke til personer som har funksjonsnedsettelser!!

sjokoladeilomma

01.02.2011 kl.16:12

Anita: Ja, jeg trer - eller, trådde, ettersom jeg slutter i jobben - også litt unna og så en annen vei. Men når enkelte folk LIKEVEL ikke tar poenget og snakker til assistenten fordi de tror den det gjelder er hjerneskadd, nei da altså...

Drugstore: SERIØST?! Utstøtt av familien på grunn av DET? Herregud, er det virkelig mulig?!

Yvonn Ødegård Østensen

25.02.2011 kl.11:43

Takk for at du leste innleggget på min blogg og for at du fortsetter debatten her på egen!:) Ja, folk kan ha en tendens til å være korka i hodet og ikke skjønne at vi som sitter i rullestol faktisk KAN ha NORMAL intligens! Og uansett : snakk til personen det gjelder! Respekten, hvor er den???

sjokoladeilomma

26.02.2011 kl.21:26

Yvonn Ødegård Østensen: Selv takk! :) Dette er et tema jeg er kjempeengasjert i, og det gleder meg stort når andre også er det! :)

Skriv en ny kommentar

sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

26, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits