sjokoladeilomma

Det var en helt vanlig dag. En mandag. Klokka hadde akkurat passert halv ni, altså tyve tredve

Øygunn Efrusine satt på senga på døgnenhet 2 på Spesialpost 3. Flirte litt med seg selv, eller kanskje av seg selv. For Øygunn Efrusine hadde nemlig rasket med seg en liten pose pastiller hjemmefra på søndag. Til tross for at hun visste at det egentlig ikke var lov å ha med sånt til avdelingen. Fniiiis, så artig og trivelig det er å være rebell! tenkte hun. Helt outrert liksom! Obsternasig!

Og det ble en kombinasjon av facepalm og live long and prosper 

Øygunn Efrusine ble lei av å ta bilder av seg selv med webcam og bestemte seg i stedet for å smake på en

Det var tross alt månedsvis siden sist, den hadde stått i bokhylla siden kanskje 2011. Det kunne forresten hende de var ekle nå. Hmmm 

Okheeey? For det første var det bare to pastiller igjen, som var steinharde... Men... wat da fak! 

Det blanke der? Derre e da itj nå pastillj? tenkte Øygunn Efrusine

Tænk om det e en sånn hærmetikk- eller ølboks-åpner?! 

Men Øygunn Efrusines skumle antakelser viste seg heldigvis å være feil. Nei, i pastillposen med de to steinharde pastillene, lå det nemlig noe hun trodde hun hadde mistet, og det gjorde henne egentlig fremdeles like bitter, selv om det sikkert var et helt år siden

But now there was no neeeeed to be bitter anymore 

Magisk. Fantastisk. Awesum. Seriøst

Øygunn Efrusines Claddagh-ring hadde kommet hjem! Den skulle rett på fingeren igjen asap! 

Og Øygunn Efrusine syntes ringen var så flink og snill som kom tilbake at den fortjente en real blautsuss 

TO BE CONTINUED 

Yes, sånn ser jeg ut nå.. Ingen bilderedigering, æ love! :-P

Hva jeg mener med det?

Jo, jeg mener at her er noen outfit-bilder fra et sted hvor man overhodet ikke trenger å bry seg om outfits. Nettopp derfor bryr det meg.

Karusell, karusell, karusell
synger impulsene
synger nevronene
synger reseptorene

Kan dere ikke stanse jeg er kvalm
På pannebenet perler
den salte svetten seg

Kan dere ikke stanse jeg vil av
Skamferte kontrollstrenger
truer med å ryke

Fremtid
viskes ut
med lodden pute
Festet til min hånd
Fremtid
viskes ut
og er duggpust mot en rute

Fremtid
Insektet under turstøvelen

Hvem skal jeg være nå
brister impulsene, nevronene, reseptorene
Kan dere ikke stanse
Som fremtiden allerede gjorde

I dag har jeg vært her i nøyaktig tre uker og én dag. Jeg husker hvordan jeg tenkte etter fire dager at nei, nå. Nå er jeg jo klar for å dra hjem! Haha. Den gang ei. Siden da har det skjedd MYE! Mest nedturer og følelsen av håpløshet, egentlig. Men nå har jeg faktisk funnet motivasjon! Ikke bare ett sted heller, men på flere steder:

- Kompani Orheim på kino. Jarle Orheim har fått en boks smågodt av mor som han spiser litt av. Det fremkalte et par hyggelige minner, for å si det sånn!
-  Mamma som sa noe om at kostlista jeg har, er noe folk vanligvis ville brukt for å gå ned i vekt. Ikke opp! Da ble det ganske klart for meg at jo, dette ER veldig sunn mat. Den som finner noe feil i en sånn kostliste, tenker spiseforstyrret.
- Samtale med psykologen her, der jeg ble fullstendig klar over HVOR forstyrret kroppsbilde jeg ALLTID har hatt, og at det er DER problemet har ligget hele tiden. Da er det jo bare jeg som SER meg selv feil, da? Dermed har jeg også en løsning! Jeg mener ikke å si at det kommer til å bli lett å klare å se min egen kropp med nye briller, sikkert langt ifra. Men da er det i hvert fall ikke umulig lenger, bare utfordrende.
- Middag hos tante. Jeg tenkte litt utenfor boksen: De andre rundt bordet ser jo bra ut selv om de spiser. De andre rundt bordet kan spise middag. Da kan sikkert magen min også takle å spise middag, kan den ikke?
- Minnet om helgekos og hva det pleide å være. Det pleide å være så fint. Tv-kveld med familien, en god middag, snacks og lørdagsgodteri. Jo, når jeg har rukket å tenke etter mange nok ganger, så kjenner jeg at visst faen har da spiseforstyrrelsen vært i veien for meg! Så klart har den det! Den har jo for satan klart å ødelegge konseptet helgekos for meg!! Er det greit? NEI!

Alle disse tingene. Nå når jeg har hatt tid til å tenke på dem, slår det meg hvor viktige disse tankene har vært. Jeg innser at jo, jeg HAR jobbet knallhardt her borte, selv om det kanskje ikke har føltes sånn. Det har mest føltes som tørr oppramsing av bare syt. Men det hadde tydeligvis en funksjon likevel, det å sette ord på det. 

In other news. Da jeg sto opp til speilet i går morges, ble jeg ganske overrasket. Det første jeg så, var nemlig: Pupper?
Ikke at jeg har noe verken for eller imot pupper. Jeg er selvfølgelig imot at folk ikke synes de har fine pupper, og jeg er imot at det i pornoindustrien ser ut til at det er én måte å ha fine pupper på (altså betongharde av silikon osv).
Og det var ikke det at jeg har syntes det har vært plagsomt å ikke ha så mye pupper, nesten tvert imot, da har de i det minste ikke vært i veien.. Men jeg er likevel, etter flere sjekker, rimelig sikker på at jo, de HAR faktisk vokst litt. Og det var også alt jeg så. I motsetning til for to uker siden, så jeg ikke fettfleskfeitfeit, jeg så ikke noe sånt i det hele tatt. Jeg så bare en litt mindre flatbrystet versjon av meg selv. Og det var fint. 

Men please. Ikke bruk dette mot meg, holdt jeg på å si. Meaning: Dette er noe JEG sier nå fordi jeg hadde et ØYEBLIKK. Det vil altså ikke si at jeg nødvendigvis takler at noen andre kommenterer at jeg har lagt på meg, ser bedre ut, begynner å bli friskere, eller noe i den dur. Ikke si sånne ting ennå. Vær så snill. Det høres sikkert snålt ut, men inntil den dagen jeg helt selv erklærer meg for frisk, vil jeg be dere som kjenner meg om å prøve å huske å la være. På forhånd takk!

Avsnittet over er spesielt viktig for meg i og med at det går sånn opp og ned hvordan jeg føler meg. I går var jeg happy, i dag er jeg hippo. Om det ga noen mening?

Og så må vi vel ha en liten bildepause. Siden innlegget ble så langt igjen, og dere sikkert kjeder dere allerede! Dere kjeder dere neppe like mye etter følgende premiebilder av moi:

I går fikk jeg spørsmålet om hva som skjer i livet mitt for tiden. Da skjønte jeg hvorfor blogginga har vært så enfoldig i det siste. For det skjer virkelig ikke mye annet i livet mitt for tiden enn innleggelse. Beklager at jeg ikke babler om andre ting så mye! Jeg bare. Jeg mangler fyllstoff!
Når det gjelder så ærlig blogging som det jeg driver med for tiden, har det ikke vært lite tilbakemeldinger. Ingen har kommet med stygge kommentarer eller drittslenging, det er ikke det jeg mener. Mange har gitt meg skryt for å være ærlig og slikt, og noen har sagt at det er viktig å huske å tenke over hva man skriver ut i det uendelige internettet. Og vet dere hva? Jeg setter like mye pris på begge deler. Konstruktivisme, kalles det, ganske enkelt. Konstruktive tilbakemeldinger er noe jeg ALLTID, merk ALLTID, noterer meg bak øret og tar med meg videre. Selv om jeg vil påpeke her og nå at: Jeg ville aldri ha publisert et innlegg som var utelukkende negativt! Et godt eksempel er forrige innlegg om hvor mye jeg hatet kroppen. Jeg ville IKKE ha publisert det den dagen jeg skrev det, jeg publiserte det først uka etter da jeg hadde fått noen positive, motiverende tanker utav problemet. Så vet dere det :-)
Når hverdagene ikke handler om noe annet enn mat, vekt, sykdom, friskhet, te, tøfler, blomster og strikking, omtrent, helt frem til slutten av mai, så er det ikke så lett å ha samtaleemnene klare bestandig. Håper dere bærer over med meg! Det kommer til å gå seg til, jeg lover!

En annen ting jeg tenkte jeg skulle rekke å rable ned her, er at jeg er utrolig usikker på veien videre herfra. Takk og lov at det er sju uker igjen ennå..
For jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å begrense meg når det gjelder mat. Ever, liksom. Hva skjer når jeg skal på middag, og jeg har tilgang? Og det å be noen nekte meg en porsjon nummer to, bare blir kleint? Eller bare i seg selv, hvor vondt det gjør å ikke få ta mer og mer og mer. Hvor vondt det er å stoppe når man skal stoppe. Jeg har alltid vært en av dem som forsyner seg med én porsjon til. Som måkker godteposen full og spiser opp alt på én gang. Og nå skjønner jeg ikke hvordan jeg skal finne mellomtingen. Mye vil ha mer, er det noe som heter. Word! Hvis jeg først får tak i et par twist, får jeg så sinnsykt lyst på dessert. Hadde ikke hatt noe imot fem kakestykker, akkurat. Da er det lettere å bare unngå nammenammet i det hele tatt, så man ikke rekker å få smaken på det? Den strategien har jeg i hvert fall kontroll over. Og sånn har jeg alltid vært.
Hittil, mens jeg har vært her innlagt, har ikke dette vært et problem. Vi har nemlig ikke tilgang her. Vi skal følge kostlista til alle måltider, og til middag får vi det vi får. Vi skal ikke reise oss fra bordet før vi er ferdig, og får ikke reise oss opp for å hente ting. Det er ikke noe som heter porsjon nummer to her. Easy as that!
Men likevel, jeg skal innrømme at jeg har brukt en litt dum strategi (veldig) aktivt for å takle det: Bare for å slippe å kjenne at det gjør vondt å ikke få ta mer og mer og mer, så har jeg nektet meg selv å kjenne på at noe av maten kan smake godt. Gir ikke meg selv lov til å kjenne etter, bare bestemmer meg for at maten skal smake kjedelig. Greit nok, det funker her og nå. Men det er ikke sånn jeg ønsker å leve resten av livet. Jeg er jo i bunn og grunn en livsnyter, og herregud, jeg elsker mat!

Then again. Ettersom jeg er så glad og positiv opptil flere ganger her dag: I og med at alle de andre tingene har begynt å gå så mye bedre på så kort tid, så.. så gir jeg dette siste problemet to uker. I løpet av mai kommer jeg sikkert til å skryte av at jeg har funnet en løsning på dette også! 
(Mulig det er urealistisk, altså, men det er ikke et mål jeg har satt meg, mer en måte å si det på. If you catch my drift?)

Følgende tekst skrev jeg for snart en uke siden: 

Jeg er i krig med kroppen min. Jeg tåler ikke kroppen min. Jeg tåler ikke det den gjør mot meg, den er min verste fiende. Jeg tåler ikke noe som helst snakk om at kroppen bare prøver å fortelle meg bladibla, eller at kroppen bare gjør sånn og sånn fordi den prøver å reparere bladiføkkingsbla.

Uansett hvor mye kroppen visstnok er en ildsjel eller prøver å hjelpe meg å overleve, og uansett, UANSETT, hvor snill man sikkert kunne ha oppfattet den som, SÅ HATER JEG KROPPEN. HATER.

Jeg er så møkksinna på kroppen at.. At jeg har ikke ord. Så sinna at det enorme hatet bare blir en skarp blits på netthinna og alle tankestrømmer blir en floke og jeg ikke kan gjøre annet enn å knytte nevene og knipe igjen øynene og kjenner kun voldsomt raseri og ingenting annet.

Ei av personalet ville ha en liten prat med meg i dag. Igjen. Hun vil jo bare prate om ting hele tiden, åh. Uansett, hun snakket om kroppen min som om den ville meg noe godt, og jeg bare... tenkte i mitt stille sinn at ikke faen om den vil meg noe godt, den vil meg bare vondt. Den kroppen er jo satans verk og fortjener I HVERT FALL ikke å bli degget med, jeg har ikke lyst til å GI DEN en dritt, den fortjener INGENTING. Jeg vil ikke ha noe mer med den å gjøre!! 

Alt dette dreier seg om en liten ting kalt vektoppgang. Denne lille tingen får meg til å kræsje totalt. Det er nesten mer underdrivelse enn overdrivelse å si at jeg ikke aner hvordan jeg skal klare å bli lykkelig igjen noensinne. Allerede før det nesten har begynt, føles det som om livet er over. Hva skal jeg leve for? Jeg blir jo bare feitstyggekkeldissendeogfullavmisslykkethetogselvhat. Igjen. Jeg var jo nettopp i ferd med å bli kvitt det, nettopp i ferd med å bli lykkelig?

Og kroppen river hele livet mitt i stykker ved å være en barnslig, infantil, helsikes faen som påstår at den ikke tåler å være her. At den ikke vil være undervektig. Den truer meg med selvmedlidende utsagn stadig vekk. Jeg bare.. NEKTER å falle for sånne sleipe triks. Jeg kjenner jeg bare vil NEKTENEKTENEKTE det mer og mer. Å bare la være å spise for all fremtid har ALDRI vært mer fristende enn det er nå. Jeg har jo for fanden ikke matlyst engang, så rasende som jeg er på kroppen som bare vil ødelegge ALT for meg. Hvem tror kroppen at den ER, egentlig? Tror den at JEG liksom skal underkaste meg DEN? DET ER JO MITT LIV OG DET ER JEG SOM BESTEMMER!!! Hører du det, kropp? Slutt med den sytinga di. Hold smella og vær fornøyd. 

Det er kanskje ikke så mye tvil om at dette er det tøffeste jeg har begitt meg ut på i hele mitt liv. Hvor latterlig er ikke det.. Selvfølgelig vet jeg at denne blodige krigen ikke finnes logisk eller fornuftig, herregud. Men jeg føler meg så LOST. Jeg skjønner virkelig, virkelig ikke hvordan jeg skal fikse dette her. JEG KLARER DET BARE IKKE. Også har jeg jo et valg, jeg KAN jo velge å nekte. Det gjør det enda mer vanskelig.



Og så er det nå. Etter enda en uke på dette stedet. Forvirring er nok ordet som oppsummerer situasjonen best. Det er forvirrende å ha kommet til det stadiet at det virker mulig å takle både middag og kveldsmat, og ikke bare én av delene. (Selv om det jo iblant avhenger av hva middagen er. Jeg har IKKE tenkt å komme tilbake til pizza-fra-Dolly-middagen på søndag, for å si det sånn..)
Og så var det den ene middagen i forrige uke, da. Herremingud. Ikke bare var kalkunpanetten katastofe nok i seg selv, men det ble lagt intet mindre enn SEKS poteter på tallerkenen. Likevel var det like før jeg ramlet sammen i hysterisk latterkrampe på gulvet da kjøkkendamen spurte (Hold deg fast): Vil du ha mer potet?
HAHAHAHA!! As if! Jeg bare, neeeei, trengs ikke det altså..

I gårsdagens individuelle psykologsamtale kom jeg mer og mer inn på et spesifikt tema. Et tema som virker mer og mer som den grunnleggende årsaken til at jeg er her. Det er ikke lenger noen tvil om det, nemlig at jeg har hatt et helt totalt forstyrret kroppsbilde hele livet!

Det høres sikkert merkelig ut, men tro meg, det oppleves som merkelig for meg også. Hånda på hjertet: Jeg har faktisk aldri godtatt kroppen min. Ikke så lenge jeg kan huske. Jeg har blitt fortalt at jeg allerede som femåring sto foran speilet og kalte meg selv tjukk og trakk inn magen. Da er det et eller annet som ikke stemmer. Noe er helt på ville veier.

Fremdeles har jeg tydeligvis er helt forskrudd kroppsbilde. For noe er helt på ville veier når man føler seg normalvektig med en noe lubben kropp, når man samtidig har en BMI på 14. Jeg kan ikke for mitt bare liv fatte og begripe at det er mulig å se så FEIL. Hvordan kan det gå an å se noe helt annet enn virkeligheten? Det er ikke som om jeg hallusinerer, liksom. Men likevel ser jeg da tydeligvis noe helt feil, selv om det virker HELT umulig.

Det virker forsåvidt like umulig å en dag skulle klare å oppleve min egen kropp som normalvektig når den faktisk er det. Men personalet virker positivt innstilt på å hjelpe meg å komme dit, og det motiverer jo en hel del! For altså, hvis jeg ser virkeligheten den dagen jeg er slank og normalvektig, da kan det vel ikke være et problem lenger? 

Det helt store skjedde. Jeg hadde gruet meg til helga, men ALT gikk over ALL forventning. Enn det?
Det var visst ikke så dumt å ha en blogg. Det viste seg at de som hadde lest mine siste ukers innlegg, ikke hadde noen uvitende kommentarer eller triggende spørsmål eller noe som helst, nei: De hadde faktisk skjønt ganske godt hvordan ting henger sammen.

Det er enormt betryggende. Det er ikke lenger så skummelt å møte venner og familie jeg ikke har sett på en stund. Eller, som ikke har sett meg på en stund, rettere sagt.

Og mamma og jeg. For ganske mange måneder siden inngikk vi en slags avtale om at vi ville ha en åpen og ærlig kommunikasjon rundt dette med mat og sånt. Nå begynner jeg å forstå hvor verdifull den avtalen var. For så lenge hun spør om det hun lurer på, og jeg sier det jeg vil si, og jeg sier fra når det er ting jeg ikke ønsker å svare på, så blir alt rundt det så mye lettere også! Eksempel? Ok!

Eksempel:
Mamma spør om vi skal dra på kino. Umiddelbart kommer den barnlige gleden i meg og hyler av fryd. Deretter kommer vondten.
Når jeg husker tilbake på kinoturene mine de siste par årene. Det har ikke vært så ålreit, når jeg tenker etter. For det er vondt å ikke kunne kjøpe kinogodteri, når man samtidig alltid har kjent en enorm lykke over følelsen av kinogodteri-kosen. Kino har nesten blitt litt ødelagt for meg, faktisk.
Jeg sa ikke noe om det jeg tenkte der og da, jeg fikk bare helt vondt og grublet litt videre på det. Men etter å ha pakket innpå med det som riktignok var en normal porsjon med verdens sunneste middag, men som føltes som et lass med junk istedet, bare fordi jeg ble mett. DA begynte tårene å trille av alt kaoset. Heldigvis hadde mamma en ledig armkrok og rom for en god prat. Og det hjalp å sette ord på det. Da husket jeg at det trengte jo ikke å være en hel godtepose eller en svær popcorn, som jeg ikke hadde kunnet beholdt likevel. Baby steps, Øygunn, baby steps. Mamma foreslo en latte, og en lyspære tentes over hodet mitt. (Sånn metaforisk, altså.) Så jeg avtalte med meg selv at jo, jeg skulle for fanden skeie ut og prøve å takle en latte og en liten, liten plate mørk sjokolade!
Kinoen hadde ikke Freia Premium, men de hadde noe som het Sjokoladeprinsen eller noe sånt. Riktignok var det sukkerfri sjokolade, som neppe ville ha vært en utfordring for de fleste. Men for meg var det akkurat passe utfordring der og da. Tro meg, jeg har nok å utsette på sukkerfri sjokolade også, uten å nevne hvorfor fordi jeg ikke vil være uheldig å trigge noen sarte sjeler. Enden på visa ble altså at jeg klarte å meste situasjonen: Jeg kjøpte latte og sukkerfri sjokolade, og jeg koste meg på kino! Hurra!

Utover det har jeg tenkt og diskutert en hel masse rundt dette, og vært ærligere enn jeg visste at jeg kunne. Mer om det kommer. En annen gang. Beklager at det verken er kortfattet tekst eller inkluderte bilder i innlegget, jeg bare fikk plutselig så dårlig tid. Jeg må jo gå til senkvelds og påskekrim om.. ett minutt. Sistnevnte blir i hvert fall hyggelig :P

Natt til fredag fikk jeg endeliiiiig litt sårt tiltrengt nattesøvn. I løpet av de tre første nettene her, slet jeg skikkelig med å få sove, og det ble kanskje snær fem timer søvn til sammen. Lite, gitt! Merkelig nok var jeg ikke spesielt trøtt likevel. Det føles snarere som om.. kroppen ikke helt trenger søvn? Og jeg skjønner ikke greia altså. Uansett har jeg funnet ut at med partyblære av et sånt kaliber som jeg har om dagen, er det for fanden ikke sjans i havet at jeg kan sove mer enn seks timer hver natt. Det går bare ikke. Når jeg våkner må jeg så voldsomt pisse at mer søvn blir uaktuelt. But on the bright side, da har jeg jo et hav av tid til å fli meg uten å stresse.

Beklager at dette var too much information. 

I morgen er det Dollypizza til kvelds. Og alle hjerter gruer seg... Vi som er her på Spis-gruppa, gruer oss faktisk så mye til denne forbanna pizzaen at vi hadde gruppeterapi med psykologen tilegnet nettopp pizzamåltidet. Det er nesten morsomt, og hva annet kan en gjøre enn å le? Terapitimen var for øvrig veldig god og nyttig, og det er brrrra.

Utover det å grue seg til måltider, og kjenne at følelsen av kontroll opptrer kun som vanvittig ønsketenking, så lurer jeg ofte på når jeg skal bli sliten. Sånn sliten at jeg virkelig kjenner det. Jeg lurer på når disse underliggende følelsene skal forsøke å velte meg overende. For de ER jo der et sted. Anoreksien må jo komme fra et sted. Det funker jo ikke sånn at det BARE handler om å ville være tynn og å ikke ville spise. Så enkelt er det ikke, uansett hvor hjernevasket man er og uansett hvor mye det føles sånn.
Kontaktene mine virker klare som egg til å ta imot disse underliggende følelsene. De er varme og smilende og formidler at de venter på at jeg skal få noen knekker. Jeg venter på dem, jeg også, men jeg kjenner ingenting. Jeg kjenner ingenting annet enn at måltidene plager meg og at jeg virkelig, virkelig ikke har noe som helst lyst til å gå opp i vekt, men samtidig ikke skjønner hvorfor jeg har så mye imot noen kilo..

In other news: Jeg strikker som en gal.

In other other news: Jeg skjønner overhodet ikke lenger hva jeg syntes var så digg med mer enn to suketter i te. Nå er det ikke godt med mer enn to lenger. Det er også en brrrra ting.

In other other other news: I morgen skal jeg vaske klær her for første gang, og nå skal jeg gi meg før innlegget blir enda mer kjedelig. Og legge meg og sove. Og føle på at det å BÅDE strikke som en gal og legge seg før midnatt gjør at jeg føler meg som ei gammel kjerring. 

Hei igjen. Vil bare begynne med å takke. Responsen på forrige innlegg rørte meg enormt. Jeg begynte å grine flere ganger. Det er virkelig ingen tvil om at jeg har ufattelig gode venner og familie! Får tro jeg har blitt en menneskekjenner, ettersom jeg har klart å oppdrive så mange dyrebare skatter jeg vil stelle godt med så jeg aldri mister. Hjerte.

In other news. Dag 3 på Seksjon 3 er nesten forbi. Clockwise er det i skrivende stund en halvtime igjen av den, for min del får den være her i en time til før jeg vil krype under dyna.

Dag 1. Den VAR faktisk like tøff, og tilsynelatende uoverkommelig, som jeg hadde forestilt meg. Dag 1 var et mareritt. Au.

Dag 2. Den var en hel del bedre. Det gikk opp for meg hvor snille og hyggelige alle her virker. Jeg mener, hallo, jeg er jo på talefot med alle! Til og med de gamle stikkedamene i fellesstua som legger ut om kattene sine og middagshvilen sin, jeg har rukket å bli glad i dem allerede. Og gammelkaillen, jeg husker ikke navnet hans, but I swear: HE IS RICHARD FROM TEXAS. De av dere som har lest/sett Eat, Pray, Love av Elizabeth Gilbert BØR ta denne referansen. Han har lik stemme, og er like rett fram og herlig usaklig. Hver gang han åpner munnen venter jeg nesten å høre: Well, Groceries. How's your day?
Måltidene var fremdeles grufulle. Ikke bare at det er måltider i seg selv, men at de er så ofte. Og køsystemet i kantina. Ikke et vondt ord om det, men køsystemer er en av de verste stressituasjonene for meg i utgangspunktet. Hele dag to surra jeg frem og tilbake som en dust for å finne alt jeg skulle ha samtidig som jeg måtte bla opp i kostlista for hver ting jeg skulle hente, for å klare å huske hva jeg skulle hente samtidig som jeg skulle huske hvor det var. Streeeeeess. 
Og kveldsmaten. Ugh, jeg angrer på valget mitt der. Litt fordi det føles som så fryktelig mye fordi det består av så mange ting, men mest fordi det er så mye styr å finne alt jeg skal ha og få det til riktig. Tre knekkebrød, tre pålegg, nok smør, tre grønnsakspynt, to spisesjeer müsli, en yoghurt, et glass eplejuice, en kopp te, servietter, kniv, skje, fat, glass, kopp. Og i tillegg det jeg skal ordne for å ta med ned til seinkvelds: En brødskive, smør, pålegg, grønnsakspynt og et glass melk.
Faen, så fullt det blir på brettet.

Dag 3. Og dagens frokost, uff. I går lagde vi den selv, men det ble en såpass tidkrevende affære at personalet bestemte at kjøkkenet skulle ha den ferdig til oss til frokost. Puh. Mindre køstress. Frokosten min er riktignok havregrøt (jippi!), men dagens tallerken fløt jo for faen over. Jeg og hun andre som skulle ha det, hadde vanskelig for å tro at kjøkkenfolka hadde målt opp riktig mengde. Så vanskelig at vi gikk og spurte. Vi ventet dessverre litt lenge med å spørre, så å få i seg alt sammen var en mindre hyggelig opplevelse. Neste gang jeg lurer skal jeg spørre først, så ikke måltidet blir verre enn det trenger å være. Det hjelper å bare vite at de ikke har gitt oss dobbel mengde, altså.
Det skulle ta to hele dager før jeg ble mer vant til kantinekøen. Nå har jeg litt mer peil på hva jeg skal ha, fordi jeg kan tenke tilbake på hvordan det var i går.
I dag måtte jeg krype til korset og bare innse at nei, dette GÅÅÅÅR IKKKEEEE uten håndarbeid. Jeg skjønte plutselig så altfor godt hvorfor folk strikker på institusjon. Min snille mamma tar turen opp i morgen og forsyner sitt husmoremne av en datter med diverse gammelkjerringfakter. Alt fra strikke- eller heklesaker til kryssord. Jeg ivaretar også min barnslige side, og bestilte en mandala-fargeleggingsbok med blyanter til. Det er beregnet på barn fra 4 til 12 år, men skitt au. Det er sysselsettende, vel.
Ellers i dag har jeg oppdaget at Væren (stjernetegnet, altså) har kommet frem i meg. Jeg føler nesten at jeg har blitt alfahannen i gruppa vår? Ish? I hvert fall har jeg falt inn i det som føles som den naturlige lederrollen, og det er fullstendig nytt for meg. Også er jeg nest yngst, da gitt.
Og jeg har tatt blodprøve, tatt tempen, tatt pulsen, målt blodtrykk, blitt lytta på, fått mine indre organer befølt (?), fått sånn lyspenn i øyet, blitt klemt på beina, sjekket for vondter på halsen, svart på spørsmål.. Og fått vite at jeg har lavt kalium og natrium i tillegg til det jeg visste fra før. Altså har visst ikke kroppen det så bra. Jeg visste jo det fra før også, men jeg har fremdeles ikke følt meg spesielt utslitt. Uansett venter jeg på at jeg når som helt sannsynligvis vil føle meg skikkelig utslitt fysisk. Og jeg har begynt å få en real oppvekker, reality check-en kicker gradvis inn her. Jeg er livredd for å bli motivert til å snu, men jeg er like livredd for å kunne dø av dette. Og nå som jeg vet at hjertet er i større fare pga. kaliummangel og amenoré, så. . . Merker jeg at den sårt tiltrengte motivasjonen sniker seg innpå meg likevel. I veldig korte glimt ennå, riktignok, men de kommer så mye oftere enn de gjorde før jeg kom hit! Og disse dryppene av reality checks, fører til at jeg sitter her da, og har millioner av grunner til å snu, og vet det, mens grunnene til å fortsette bare begynner å ligne en hel skraphaug av forferdelig dårlige argumenter. Det er jo bare barnslig trass å hente der. Jeg liker ikke tanken, men må bare begynne å forstå at det faktisk er sant.

Fy flate, dette er kanskje det lengste innlegget jeg noensinne har skrevet. Kodus dersom du fortsatt henger med!! Jeg har ikke gitt dere noen bilder å pause med engang. De, derimot, kommer nå. Etter hudpleie og kveldsstell. Man får altså usaklige mengder med tid til hudpleie og kveldsstell på sånne steder, altså. Kommer til å ha hud som Eva Longoria innen jeg forlater åstedet. Eller Andie MacDowell. Hey L'Oreal, jeg kommer til deres neste mascarashoot..

Og å rydde rommet har man også usaklige mengder med tid til. Jeg sverger, dette begynner å ligne ryddemani. Det er nesten sykelig hvor ryddig jeg har det. Neida. Joda. 

Hmmm. Er det bare meg, eller ser jeg skjermen klart og tydelig i min lotionbefengte panne??

I feeelz zoo lonelyyy. Neida, gjør ikke det. Jeg har nemlig med meg en venn..

Og YO for det..

Dette er SRANKIPAP! Han fikk navnet sitt da jeg fikk ham som toåring. Det er imot reglene å ha overnattingsgjester på rommet, men han er så liten at de ser ham sikkert ikke.

Kos er det OGSÅ massevis av tid til. Og den tiden er IKKE usaklig! Kosekosekos. 


God natt :-) 

(Hvis du ikke vil vite hva en brennende ærlig Øygunn på sitt kanskje verste er, anbefaler jeg at du trykker vekk dette vinduet først som sist)

På mandag er det innleggelse, og humøret blir verre for hver dag som går. Det nærmer seg med stormskritt, og stadig oftere kommer trangen til å strigråte. I dag har den kommet så brått på så mange ganger at jeg vet ikke om jeg tør å vise meg blant folk mer. Neida. Joda. Klarte ikke å jobbe engang, for satan. Telefonstemme? Eh nei. Og dro hjem med solbrillene plantet på, til tross for at mennesker er flinke til å ta seg bryet med å glane. TAKK, DERE. Eller ikke. Ikke var det enkelt å se hånd for seg i mørket heller.

Jeg regner med at det er noen der ute som, regelrett, gleder seg til at jeg går opp i vekt. Som ikke kan vente med å fortelle meg hvor godt det er å se. Men jeg trygler deg: Vær så snill. La det være. For the love of God, la det være.

Akkurat nå. Akkurat nå har det rukket å bli torsdag. Det nærmer seg med stormskritt. Jeg vet av erfaring at plutselig bare er det mandag. Det er så mange destruktive tanker og handlinger som har oppstått i kjølvannet av at innleggelsen ble bekreftet, for å nevne noe har jeg allerede gått ned flere kilo fordi jeg måtte rekke å komme lengst mulig før noen kunne ta muligheten fra meg. Herregud, jeg skal jo feites opp, for faen. Og ikke bare litt. 0,5 kilo i uka er faktisk det de forventer, og jeg har til og med skrevet under på kontrakten som sier at jeg skal gjøre det.

Hvis jeg føler meg feit nå, hvordan tror dere jeg føler meg om X antall kilo?? IKKE KOMMENTER DET NÅR DERE SER MEG, FOR THE LOVE OF GOD. Bare for å nevne det nok en gang. For det tar ikke et par uker å bli frisk. Det tar ikke ti uker heller (som er hvor lenge jeg skal være på Post 3). Jeg er ikke frisk etterpå, som ved et mirakel. Forhåpentligvis friskere, men ikke frisk, det er en svært urealistisk målsetting. Sannsynligvis tar det ikke seks måneder å bli frisk heller, for de fleste tar det ikke bare ett år. For de fleste tar det faktisk noen år. Bare sånn at fakta er på bordet.

Det føles som om jeg er på vei til å henrettes. Som om alt som gjør meg lykkelig blir slaktet rett foran øynene på meg. I am losing my religion..
Og jeg er jo så lykkelig, sånn egentlig. Bare at dette på besynderlig vis klarer å ødelegge så vanvittig. Hadde det ikke vært for dette, kunne jeg ha vært LYKKELIG, for satan!

I tillegg til en ekstra rask vektnedgang i det siste, har jeg også konstant hatt i bakhodet: Hvordan kan jeg lure dem? Og har sett for meg alt fra å drikke litervis med vann hver tirsdag morgen før veiing, presse inn tid til å kaste opp absolutt alle måltider, trene på rommet om nettene, og det er ikke måte på. Men så er det kontrakten, da. Jeg skrev jo under. Også er det jo det at jeg ikke har noen ønsker om å dø. Jeg har jo faktisk ikke det. Og da må man jo slutte å gå ned i vekt på et eller annet tidspunkt. Det tidspunktet synes bare aldri å komme? Jeg blir aldri klar!

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Til dere der ute som av en eller annen grunn skulle finne på å tro jeg gleder meg til å bli frisk. For faen, jeg gjør ikke det. Jeg har ingen som helst begreper om at frisk er noe greit sted å være. For meg akkurat nå, er frisk synonymt med feit. (Ikke for andre folk, altså, bare meg selv.) Jeg mener, jeg har jo alt allerede! Best of both worlds. Jeg kan både spise ufattelig lite, og jeg kan spise alt jeg vil, og la være å beholde mat så jeg kan være så tynn jeg vil. Hvordan kan noe bli bedre?? Jeg føler ikke at spiseforstyrrelsen min er til plage for meg, den er ikke noe jeg gleder meg til å bli fri fra. Tvert imot.

Så ikke forvent at jeg gleder meg. Ikke forvent at du kan fortelle meg at jeg ser bedre ut. Tenk deg om, og snakk heller om noe annet. NOE ANNET. Om været, for den saks skyld. Bare ikke om vektoppgang.

That is, of course, hvis jeg ikke blir utbryterkonge i stedet. Det er tross alt frivillig innleggelse vi snakker om. Og jeg sverger, jeg har aldri angret så sterkt på en avgjørelse noensinne. Og jeg sverger, IKKE SI at det kommer til å gå fint, for jeg tror ikke noe på det likevel. INGENTING kommer til å gå fint. Alt går bare rett til helvete herfra. Jeg er så nedstemt av at jeg faktisk takket ja, at man skulle tro noen hadde dødd. Og det er kanskje litt av poenget? Det føles jo, helt på ordentlig, som at livet blir ødelagt, knust, i fillebiter. Jeg mister ikke bare noe, jeg mister ALT. ALT.

Så ikke si at det kommer til å gå fint. Hjernen min er Nina Negativ i egen høye person. Jeg sier ikke at det ikke kan komme til å endre seg der borte. For det kan det jo. Jeg sier bare at det eneste noen andre kan gjøre, er å være som de pleier. Være normale, la ting skure og gå som normalt. Ikke at jeg vet hvorfor jeg skriver alt dette da. Det kommer jo ikke noe utav det.

På mandag reiser jeg til galgen. Og jeg aner virkelig ikke hvordan dette skal gå.