Hvem holder jeg inn magen for??

Magen min stikker litt ut. Iflge meg selv enkelte dager stikker den veldig ut. Tenk om alle glaner p magen min. Tenk om de tror jeg er gravid. Ville de syntes at jeg var abnorm, eller vre sikker p at det er noe feil med meg? Ser det ut som jeg har en diger cyste i magen? Men stadig oftere har jeg lurt p: Stikker magen egentlig s veldig ut? Og hva skal jeg i s fall gjre med det?
 


 

Dette blir et av de mest personlige blogginnleggene p ganske lenge. N nrmer det seg to r siden jeg ble frisk fra spiseforstyrrelsen, og jeg har lenge trodd jeg har vrt nesten kvitt alt grums i den forbindelse. Jeg har oppriktig trodd jeg har ndd mlet jeg lagde meg p dag 1 i recovery: "Jeg skal bli glad i kroppen min, uavhengig av vekt/fasong".
Joda, p de aller fleste omrder har jeg nok ndd det mlet. Jeg liker ansiktet mitt uten sminke, og jeg har aldri vrt s avslappet rundt kropp som jeg har vrt det siste ret, og det er skikkelig deilig! Samtidig har det innimellom kommet noen ubehagelige stikk, noen slags "vedtatte sannheter" som jeg "ikke kan gjre noe med" - merk at dette dreier seg om irrasjonelle flelser, ikke logiske tanker! Det var frst da jeg leste om fantastiske Carinas prosjekt 365 dager med kroppsmyter jeg forsto at jeg nok har enda et lite stykke g fr jeg er helt der jeg nsker vre. Jeg skjnte at jeg nok har blitt mer pvirket av disse kroppsmytene enn jeg var klar over, at jeg har internalisert mange slike beskjeder og tolket det til bety "sannhet".

Det snakkes mye om mage i det hele tatt. Ikke tarmflora og snt (det indre hrer vi lite om), men utseendet. Overalt er det noen som mener at de kan gi oss alle flat mage. Det vil ikke si at de kan det, selvflgelig (med mindre man vil betale for fettsuging), det betyr bare at de vil tjene penger p at vi tror det. Klesbutikker (for kvinner) selger som regel noe hold-in-underty og spandex. Det er opplest og vedtatt at man skal kle seg etter figuren, ikke fremheve de "negative" trekkene vre - da spesielt en utstikkende mage, slik jeg tolker det, for hva kan vel egentlig vre verre?

Og om magen n faktisk stikker veldig ut, har jeg lett for fle at folk vil anta at jeg er lite intelligent dersom jeg ikke i hvert fall gjr et forsk p trekke den inn. Ja,for man m jo nesten vre litt dum for tro man duger og er attraktiv hvis man har antydning til hengemage (srlig hvis man er kvinne)? Det er jo bare harry kjerringer som ikke tenker over om de ser dumme ut?
 


Usikker p om denne meme'n egentlig har noe her gjre, men den var s morsom at jeg ikke kunne styre meg... I can't even!
 

En dag i forrige uke stakk magen ganske mye ut, mer enn vanlig. Jeg ble spurt om jeg var gravid. Tidligere ville kanskje det fltes som verdens undergang, men denne gangen kom ingen negative flelser. Det er flere grunner til det, men mest av alt logikk. For det frste vet jeg jo at jeg ikke har flat mage, s nyheter var det ikke. For det andre pleier ikke magen stikke ut s mye som den gjorde den dagen, s det mtte vre snakk om luft og/eller mat i magen (dagen etter fant jeg ut at disse antagelsene stemte, for si det snn!). For det tredje (og dette er viktig) inns jeg plutselig at i forsamlingen jeg var i, var det ingen som hadde flat mage, og min mage var ikke noe strre enn de andres. Igjen, som i recovery, reddet logikken meg fra kroppsangst. Det bekreftet ogs at jeg heller ikke i dette tilfellet er noen enhjrning, kroppen min er ikke noe sjeldent avvik fra normalen. Jeg bare lo (!) og svarte at nei, her er det dessverre ingen beibis, det er bare ren mage, dette her, mage med litt luft i! Og dessuten har du jo litt mage du og, det har de fleste!

Bloggeren og instagrambrukeren @Bodyposipanda deler bilder av egen kropp, inkludert det hun kaller "belly rolls", og fremhever naturlig kropp. Jeg skal rlig innrmme at jeg har sttt p noen dilemmaer nr jeg har scrollet nedover profilen hennes. Disse dilemmaene har fortonet seg omtrent snn i hodet mitt: Hvis hun kan vise fram magen og belly rollsa sine, kan jeg gjre det samme? NEI! Herregud, nei! Folk ville syntes jeg var uattraktiv! Men hey vent, hva er egentlig galt med magen min? Har jeg noe svar p det? Ikke det, nei. Men den fles liksom... feil, p en mte. Magen min er ikke like ok vise fram som @Bodiposipanda sin, magen hennes er jo fin. Er ikke min mage fin, da? Hjelp jeg skjnner ingenting av dette her!

(Som dere ser, driver ikke tankene mine med rettskriving, tvert imot liker de slang og manglende tegnsetting.)

Gravid-sprsmlet, Carinas kroppsmyteprosjekt og @Bodyposipanda har satt i gang noe i meg. Blant annet har jeg oppdaget at jeg automatisk trekker inn magen ekstremt mange ganger hver eneste dag, uten merke det engang. Ja, til og med nr jeg er alene! Likevel er og blir konklusjonen at det umulig kan vre noe galt med magen min, uansett hva flelsene mine iblant forsker fortelle meg. Og jeg har bestemt meg for slenge meg p Carinas kroppsmyteprosjekt. Jeg har sikkert gjort det ubevisst noen ganger, men denne gangen skal det foreg helt bevisst: I sommer skal jeg g i de kjolene jeg aldri bruker "fordi de fremhever magen", jeg skal g i den snekkershortsen jeg aldri har brukt fordi "lrene skvises snn ut nr jeg setter meg ned", jeg skal bruke croptopen min (som har teksten Aloha Beaches), jeg skal p stranda i bikini. Jeg skal ve meg p drite i kroppsdeler og hvordan de eventuelt mtte oppfre seg, og heller leve i yeblikket og ha det gy. Hva s om lrene skvises utover plaststoler, hva s om magen henger og slenger litt? Ingen bryr seg! (Om noen mot formodning skulle finne p bry seg, liker jeg dem ikke uansett.)
Ja, det hender jeg legger merke til at andres mage stikker ut, men det er jo bare et objektivt faktum - jeg tenker aldri at de det gjelder er mindre pene av den grunn, tvert imot lengter jeg ofte etter bare kunne gi slipp p min egen mage snn som de (tilsynelatende) gjr.
 


P et Google-bildesk mtte jeg scrolle ned forbi tte bilderader - fr jeg fant et bilde av noen med ikke-flat (eller ikke-gravid) mage som ikke klp seg i fettet. Og selv bildet jeg valgte er stjlet fra en sak med overskriften "23 Surprising Ways To Get Rid Of Belly Fat". (Jeg tenkte jeg kunne bruke bildet til noe mer positivt.) Dette sier noe om kroppshysteriet vi lever i, og det gjr meg skikkelig fortrna, men dette innlegget blir ikke noen lang rant. Jeg vet ikke hva dere fler/tenker nr dere ser magen over, men det frste jeg kjente var at wow, den s skikkelig myk og varm og st ut, den vil jeg kose med!

Litt kroppsaksept - eller til og med kroppskjrlighet! - kan hjelpe mye nr man kjenner et yeblikks tvil. Man kan minne seg selv p en hel masse fakta, blant annet:
- Alle har disse kroppsdelene, og sjansen for at kroppen din er et sjeldent avvik fra normalen er mikroskoooooopisk!
- Ingen bryr seg. Vel, ingen du burde lytte til bryr seg, i hvert fall.
- Kroppen din fungerer s godt den bare kan, p alle mter. Har du egentlig noen grunn til klage p den? Har du noen rett til klage p den? Kan du heller vre glad for at du har en mage, at fordyelsen stort sett fungerer optimalt?
- Kroppen din har aldri lest moteblader eller BMI-skalaen. Ikke hat den for noe den ikke kan forventes leve opp til.
- Kroppen er ikke en pyntegjenstand. It is an instrument, not an ornament.
- Husk at vinkelen du ser kroppen din fra, er helt annerledes enn vinkelen andre ser den fra. Jeg har aldri reagert p at magen min "er for stor" p bilder av meg selv. P dager hvor magen fles uhorvelig stor, har jeg lrt meg at den alltid ser mindre ut i speilet enn jeg tror!
- Tenk p noen du er glad i. Hvorfor er du glad i dem? Fordi de har flat mage, sprettrumpe, thigh gap???
- Hvis du kunne velge (og det kan du, selvsagt): Ville du ha druknet deg i kroppsangst over litt lrskvis eller mageheng, eller ville du vrt tilstede i yeblikket og nytt opplevelsen med vennene dine?
- Har du litt hengemage, som meg, er det mest sannsynlig ikke noe du kan gjre med det (bortsett fra fettsuging, som nevnt, men det hper jeg du kan f slippe). Og hvis man ikke kan gjre noe med det, er det da noe poeng i hele tiden minne seg selv p hvor stort problemet er? Er det ikke da bedre bare leve videre og la det g?
- Hva er det verste som kan skje, egentlig?
- Sist, og ikke minst: Hvem holder du inn magen for? HVEM HOLDER DU INN MAGEN FOR???
 


Dette ^ er @Bodiposipanda, og hennes bilde. Hun er en av mine rollemodeller, sjekk henne ut!

 

 

#mage #kropp #kroppspress #kroppsidealer #idealer #vekt #fasong #figur #bopo #bodypositive #kroppspositiv #kroppsangst #naturlig #normal #skjnnhet

Sukker er livsfarlig!

Visste du at sukker egentlig er en miljgift? P grunn av sukker fdes det daglig deformerte barn, og det er verre enn flgene etter Tsjernobyl-ulykken. n sukkerbit er faktisk nok til ta livet av tjue voksne mennesker. Men vi bruker det som rusmiddel, og sukkerets popularitet har for lengst oversteget populariteten til alkohol, narkotika og tobakk. Vi tmmer gladelig bde kontoene og kredittkortene vre bare for kunne fylle opp kjleskapet med sukkerholdige varer. P grunn av dette ansls vr levealder n vre 23 r - innen den tid har vi ftt hjerteinfarkt eller uhelbredelig kreft alle sammen.

Det er ogs vitenskapelig dokumentert at sukker har sterke fysiske og psykiske effekter: Forskspersonene,som inntok sukker daglig, har i hy grad ftt bde strre tr og strre glede av synge.

Jepp. Visste du at dersom du jevnlig spiser n sukkerbit hver dag, ender du til slutt opp med s heftig avhengighet at abstinensene alene er nok til ta livet av deg om du slutter p dagen? I tillegg blir du slv, apatisk og paranoid av sukker, og mange ender opp med hjerneskade.
 




Spk til side. Det vil si, fra min side i hvert fall. Et kjapt googlesk p "how is sugar dangerous" viser at de fleste har hoppet p sukker-er-gift-toget. Legg merke til at jeg skrev how, jeg ville vite nyaktig hva det er som visstnok skal gjre sukker s farlig. La oss bare si det snn at jeg er usikker p om jeg fant det jeg lette etter eller ikke. For p den ene siden fant jeg en del om hva som gjr sukker farlig, men p den annen side fant jeg ut at i samtlige tilfeller skal det mye mer sukker til enn de fleste faktisk spiser for skape disse farlige effektene. La meg gjenta det n gang til: De mengdene sukker som skal til for at det blir giftig over tid, er monumentalt strre mengder enn nesten noen her i verden spiser!

Vi kan godt snakke om at mange i verden fr i seg for mye sukker. Det kan vel ingen benekte. Men der stopper ogs informasjonen vi egentlig har. Jeg er tydeligvis masochist, for jeg bestemte meg for se en dokumentar om "det farlige sukkeret" p NRK2 her om dagen (Engelsk tittel er Sugar-Coated). Med et semi-pent sinn. Og konklusjonen etter ha sett ferdig, er at de kunne ha kortet filmen ned til ti sekunder: "Mange spiser altfor mye sukker, noe som kan vre helseskadelig. Det ville forresten vrt kjekt om matvareprodusenter sluttet tilsette ekstra sukker i matvarer der det ikke hrer hjemme. Takk."
I stedet for formidle disse tingene i nevneverdig grad, selger de inn filmen med budskapet om at sukker er farlig. Men denne pstanden faller p sin egen urimelighet, for hva som helst er farlig i for store mengder. Blant annet (som s mange ganger nevnt fr) er det mye enklere f i seg farlige mengder vann enn farlige mengder sukker.
 



 

Som nevnt nylig i dette innlegget, er det mange forskere, professorer og leger og lignende som tjener penger p at folk kjper lgner (eller som dette, halve sannheter). Mange av de samme personene gr igjen innenfor dette med "giftig" sukker. Robert Lustig er blant de strste av dem. Dokumentaren viste noen klipp fra foredrag med Lustig, og jeg fikk faktisk hakeslepp over de retoriske utsagnene hans (dessverre er han er sinnsykt retorisk talent). I dokumentaren, og i sin egen tale Sugar: The Bitter Truth, uttaler han ting som: "We're all getting sick" og "Juice causes obesity."
Alts, beklager mtte skuffe deg, Lustig - men jeg er ikke "getting sick". Det er ingenting som tilsier at jeg er i nrheten av verken hyt blodtrykk, insulinresistens, prediabetes eller hjertesykdom, selv om jeg fr i meg sukker p daglig basis. Og forresten drakk jeg juice nesten hver dag i hele 2014, men vekta mi kte ikke ytterligere av den grunn.

Det dokumentaren ikke fokuserte p, men som Lustig selv fokuserer p (og som kanskje burde bli mer kjent) er at det er forskjell p glukose og sukrose (ogs kalt fruktose): Sukrose belaster kun leveren, mens alle cellene kan nyttegjre seg av glukose. S det er alts forskjell p sukkertyper. Samtidig (hvis jeg forsto det riktig) fr du aldri i deg bare n av sukkertypene, det er alltid en blanding i en eller annen grad. Og poenget er det samme; problemet er ikke at sukker er gift, men at mange fr i seg for mye.

Dessuten er lsningen alltid den samme, uansett hvordan man vrir og vender p det: Kroppene vre er smarte, og vi har alle (med ekstremt f unntak!) en medfdt evne til klare spise det vi trenger (og unng for mye av det vi ikke trenger) s lenge vi faktisk lytter til kroppens signaler. Slik jeg ser det, er hovedproblemet for de aller fleste i vr tid at vi har blitt vant til overkjre kroppens naturlige signaler. Det er litt som vre avhengig av lypsyl; klsjer du et tjukt lag lypsyl p leppene hvert femte minutt, klarer ikke leppene produsere et beskyttende fettlag srlig godt selv lenger. P samme mte virker det mot sin hensikt telle kalorier og forby spesifikke matvarer; da blir kroppen vant til at du ikke lytter, og slutter gi signaler.
Dette betyr ikke at alt hp er ute dersom du n har overkjrt kroppens signaler halve livet ditt. Det er aldri for sent snu, selv om det nok er vanskeligere etter lang tid. 
Jeg begynte lese boka BrainwashED av Elisa Oras for noen dager siden, og hun forklarer dette med overkjre kroppens naturlige signaler veldig godt. (Dette forklarer ogs hvorfor dietter ikke virker.) Boka fs kjpt p amazon.com, ogs som e-bok. Anbefales p det sterkeste!

Det var det. Et kort innlegg/rant fordi jeg flte for det. I kveld skal jeg helt sikkert spise litt sukker, eller kanskje til og med mye. Helt uten drlig samvittighet!
 


 

Hva n? (Del 8 av 8)

Dette innlegget er en del av bloggserien Sommerfugleffekten (start her og les i kronologisk rekkeflge).

Ja, hva n? N som vi vet at vi har et temmelig lite avslappet forhold til mat og kropp, at skjnnhetsidealer skader oss, at overvekt ikke er farlig (men at slanking er det), at leger pvirkes av interessekonflikter og vekt-bias, og at overvektige stigmatiseres: Hvordan gr vi frem videre?
Det finnes selvflgelig ikke ett enkelt, konkret svar. Men det finnes mange sm ting vi kan gjre, og her er noen av dem (det jeg kom p, alts):
 




Vi kan gi slipp p matregler.
Vi kan slutte snakke om mat p mter som forsterker kulturell forvirring, og vi kan klage (hylytt) nr vi ser/hrer andre gjre det.
Vi kan slutte  kommentere andres matvaner ut fra vrt eget matmoralske, food-police-aktige perspektiv.
Vi kan slutte kjpe kognitivt disharmonisk mat som sukkerfri kake eller fettfri ost.
Vi kan aktivt prve lytte til signalene fra vre egne kropper, i stedet for flge kaloritabeller, kostholdsrd og klokker.
Vi kan gi oss selv tillatelse til spise, og til vre sultne og mette as we please




Vi kan fokusere p (faktisk) helse fremfor vekt og utseende.
Vi kan passe p hvordan vi pvirker vre barn nr vi har et drlig forhold til vr egen kropp.
Vi kan la vre gulpe vrt eget kroppshat over p andre.
Vi kan jobbe for slutte hate vre egne kropper, og deretter vre et forbilde for andre.
​Vi m slutte tro at vi ikke er attraktive eller kan ha et romantisk liv hvis vi er/blir overvektige.
Vi kan slutte se til andre for anerkjennelse om at vi er gode nok, og slutte sammenligne oss med andre.
Vi m slutte automatisk rose noen som har gtt mye ned i vekt (bde fordi det gir inntrykk av at de ikke var vakre eller flinke fr, fordi anerkjennelsen kan pvirke identitetsflelsen, og ikke minst fordi vekttapet kan komme av alvorlige rsaker).
Hvis du er tynn kan du slutte automatisk anta at det er fordi du er "flink" og "gjr de riktige tingene".
 




​Vi kan slutte med "fat talk".
Vi kan dele gode blogger og lignende i sosiale medier.
Vi kan sette sprsmlstegn ved, og vre kritiske til, alt som blir sagt om kropp, vekt, mat og helse (da internaliseres det ikke like lett).
Vi kan vre en sttte for andre i kommentarfelt (i avisartikler, blogger, osv), og dele virkelig informasjon.
Vi kan ta en ordentlig samtale med foreldre som setter sine barn p slankekur.
Vi kan vre mer pne for se verden p flere mter. 
Vi m kunne ta disse samtalene over middagsbordet.
Vi kan slutte lide uten grunn

 




Vi kan snu blader med slankeoverskrifter s baksiden vender ut.
Vi kan slutte gi penger til slankeindustrien (blader med annonser, slankeprodukter, etc).
Vi kan slenge oss p, eller starte egne, kampanjer (selv om det krever nok en sterk psyke, jamfr Lindsey Averill).
 




Vi kan fokusere p hva vi egentlig nsker f ut av livet, og hva vi vil verdsette p ddsleiet nr vi (forhpentligvis) er 90.
Vi kan prve leve i nuet: du kan bli overkjrt av en buss i morgen, s hva er viktig for deg i dag?
Vi kan slutte tenke at livet begynner nr xx (livet er n!).
Vi kan gjre vrt beste for ikke ha tynn/hypersunn som identitet, eller enda verre, ha selvhat som identitet.
 




Vi kan slutte plage hverandre.
Vi kan ppeke det overfor andre nr noen stigmatiseres.
Vi kan komme med motsvar til dem som stigmatiserer bevisst ("jeg er i hvert fall ikke en ondskapsfull idiot som deg", for eksempel), og ppeke det p en lreit mte nr noen stigmatiserer ubevisst (obs: de vil ikke alltid hre).

Det var det. For denne gang.

Jeg hper jeg har klart sammenfatte i hvert fall noe av det jeg hpet da jeg begynte. Heldigvis kan blogginnlegg redigeres, s vr s snill si fra om du sitter igjen med ubesvarte sprsml eller fler at noe mangler. Og jeg spr enda en gang, ettersom jeg gjerne vil redde verden og snn, er du med meg? Blir vi mange nok, er det nemlig mulig gjre en forskjell.

 

#sommerfugleffekten #harrietbrown #bloggserie #sjokoladeilomma #vekt #overvekt #undervekt #normalvekt #fedme #kropp #helse #mat #sunn #usunn #frisk #syk #skjnnhet #idealer stigma #stigmatisering #leger #helsepersonell #slanking #diett #slankekur #fedmeepidemi 

Stigmatiseres overvektige, da? (Del 7 av 8)

Dette innlegget er en del av bloggserien Sommerfugleffekten (start her og les i kronologisk rekkeflge).

Hallo, liksom. Problemet er jo det motsatte; fedme glorifiseres n for tiden. Det er ikke det spor bedre enn pro-ana. Vi m kalle en spade for en spade! Body positive-bevegelsen er bare de late, grdige tjukkasene sin lettvinte unnskyldning for slippe ta ansvar for egen helse, og fortsette sitte i sofaen foran tv'en og gumle potetgull og drikke cola.

Jeg holdt p si yeah but no - men det er ikke noe yeah. Bare no. Alt dette over har du garantert hrt noen si, spesielt hvis du noen gang har lest positivt vinklede artikler/kronikker om body positive-bevegelsen p internett. Sett i lys av hva forskingen sier om vekt og helse, og hva forskningen sier om slanking, kunne vi allerede i forrige innlegg konkludere med at overvektige stigmatiseres - av leger. For ja, det er stigmatisering kalle noen syke bare for tjene penger p dem (enten de vet at de gjr det eller ei).
Det er langt fra bare leger som stigmatiserer overvektige. Nesten alle gjr det i lpet av livet, i stor eller liten grad. Jeg har garantert ogs gjort det. Vi skal se litt p hvilke typer stigmatisering som forekommer, fr vi i neste innlegg ser p hva vi kan gjre med det. La oss begynne med en ekstremt vanlig - stigmatiserende - setning som vi hrer fra alle kanter (fra troll i kommentarfelt til vre egne familier):
 




Stigmatisering er (som kroppspress) ikke et problem p individniv: Det foregr systematisk. Hvorfor kommer vi tilbake til.

De som forsker p og behandler vektrelaterte problemer deler et spesifikt perspektiv som forvrenger deres syn, og dermed vrt syn, p vekt og helse: De liker ikke fett, og i mange tilfeller liker de ikke tykke personer. Og de er ikke beskjedne nr det kommer til uttrykke det.
De viser skyhyt niv av vekt-bias, noe som pvirker bde forskningen og deres kliniske bedmming. "Vekt-bias forblir veldig, veldig sosialt akseptert," sier Rebecca Puhl ved Rudd Center. Leger, sykepleiere og medisinstudenter hun har sett p i forskningsyemed har ikke engang brydd seg om skjule holdningene sine til vekt, slik de ville skjult holdninger til for eksempel rasisme eller sexisme. "[Rasisme og sexisme] er ikke s politisk korrekt lenger," sier Puhl.

Over halvparten av legene i en av Puhls studier beskriver sine tykke pasienter som "pinlige, uattraktive, stygge og lite fyelige". En tredjedel av legene gikk enda lenger, og kalte disse pasientene "viljelse, slurvete og late". Leger generelt sier at tykke pasienter er mer "irriterende" enn slanke. Fedmeoperasjons-kirurger mener oppriktig at deres pasienter er "late, dumme og verdilse". Sykepleiere sier av de de synes overvektige personer er "motbydelige", og mer enn halvparten av sykepleierne er enige i at overvektige ikke er like "bra", "vellykkede" eller "sunne" som tynnere personer. Psykologer viser ogs strre forakt for overvektige pasienter. Overvektige pasienter blir ofte mistrodd nr de sier at de er aktive og spiser sunt. Enkelte eksperter mener vi br ke mengden stigma og shaming mot overvektige "for bli kvitt fedme". Blant medisinstudenter er det ganske vanlig spke om "finne Oreo-kjeks eller fjernkontroller" i foldene p tykke pasienters kropper i operasjonssalen. En medisinstudent fortalte forskere om en kirurg som sa til en (heldigvis bevisstls) kvinne p operasjonsbordet: "Jesus Christ, why can't you lose some goddamn weight and make my job a little easier?"
Forestill deg at helsepersonell snakker slik til en pasient som har brukket beinet, eller som har astma! (De kunne ha valgt gjre det, basert p sin (ikke-)bruk av logikk: Mange helsetilstander kan sies vre mer eller mindre selvforskyldt, blant annet idrettsskader.) P samme mte som leger ikke burde la seg pvirke av interessekonflikter, burde kanskje heller ikke pasienter la seg pvirke av "en og annen" stygg kommentar - men det vite at man ikke burde bli pvirket, beskytter ikke mot det. Konsekvensen i dette tilfellet er at mange med overvekt og fedme unngr legebesk og andre rutinemessige oppflginger (som mammografi). Og det er veldig alvorlig.
[Puhl og Heuer: "The Stigma of Obesity: A Review and Update," Obesity 17 no. 5 (2009): 941-964] [Hebl og Xu: "Weighing the Care: Physicians' Reactions to the Size of a Patient," International Journal of Obesity and Related Metabolic Disorders 25 (2001): 1246-1252] [Puhl og Brownell: "Bias, Discrimination, and Obesity," Obesity Research 9 (2001): 788-805] [Davis-Coelho, Waltz og Davis-Coelho: "Awareness and Prevention of Bias Against Fat Clients in Psychotherapy," Professional Psychology: Research and Practice 31 (2000): 682-684] [Wear et al.: "Making Fun of Patients: Medical Students' Perceptions and Use of Derogatory and Cynical Humor in Clinical Settings," Academic Medicine 81, no. 5 (2006): 454-462] [Schwartz et al.: "Weight Bias Among Health Professionals Specializing in Obesity," Obesity Research 11 (2003): 1033-1039]

Det er selvflgelig ikke bare helsepersonell som utgjr problemet. Overvektige fornrmes, mobbes og/eller dmmes hver dag: Av ikke-levende objekter som for trange buss- og flyseter, og av andre mennesker (som for eksempel lager rautelyder eller kaller dem en hval). P offentlige bussholdeplasser i Moskva, for eksempel, vil vekta di dukke opp p et stort display hvis du setter deg ned p benken; sammen med kostholdsinformasjon og reklame for et treningsstudio (som selvsagt har sponset det hele).
Skalte "headless fatty images", som vi svidt snakket om i del 5 av 8, er en del av problemet fordi det dehumaniserer overvektige.
Overvektige har ftt hre fra politisk hold at de bidrar til global oppvarming, og at de presser verdens matressurser like mye som fem hundre millioner ekstra mennesker p planeten ville gjort (!).
En kvinne fikk hre da hun var p et jobbintervju at vedkommende ikke ville ansette noen som "was going to eat more than their fair share of pizza, if you know what I mean". (Noe som inspirerte henne til skrive dette essayet for the Chronicle of Higher Education.) 
Filmskaper Lindsey Averill som lagde dokumentaren Fattitude, opplevde ikke bare hatmail og latterliggjring p YouTube: Plutselig begynte pizza (og andre ting hun ikke hadde bestilt) dukke opp p dra hennes, et tydelig signal om sier "vi vet hvor du bor".
D. Ludwig, professor i pediatri ved Harvard Medical School, mener at tykke barn kanskje burde fjernes fra hjemmet og plasseres i fosterhjem (og der tvinges til g ned i vekt). (Men ingen har foresltt fosterhjem for barn som utsettes for mye passiv ryking.)
En kvinne som jobbet som dekan opplevde at kollegaer fortalte henne at hun ble oppfattet (alltid av andre mennesker, selvflgelig) som mindre intelligent. En annen dag kom fire fakultetsmedlemmer inn p kontoret hennes for meddele at hun var "an embarrassment to the school".
Og s har vi evolusjonspsykolog Geoffrey Miller ved University of New Mexico, som skrev flgende tweet: "Dear obese PhD applicants: if you didn't have the willpower to stop eating carbs, you won't have the willpower to do a dissertation #truth".
 




S HVORFOR!? Hvorfor er vi s slemme mot hverandre? En faktor kan vre en form for selvgodhet. Naturlig tynne mennesker har en tendens til tenke: Jeg er tynn, hvorfor kan ikke du gjre det samme som meg? Fedmeforskere og helsepersonell er generelt tynnere enn befolkningen for vrig (og tror gjerne at det er takket vre deres egen livsstil). En annen faktor kan vre at vi tror det hjelper vre slem (spoiler: det gjr det ikke). En tredje faktor kan vre det skalte "queen bee syndrome" (og denne er ekstremt vanlig):

Da jeg la p meg 15 kilo, solgte jeg bilen min og kjpte en sykkel. Siden har jeg aldri bekymret meg for aktivitetsnivet. Nr jeg foreslr dette for andre som sliter med vekta, fr jeg ofte svar som "Det er for vanskelig for meg". Vel, ta deg sammen. Jeg jobbet for det. Du fr ikke klage bare fordi du synes det er litt utfordrende.

Disse "dronningbiene" fler seg som inkarnasjonen av dyd og rettmessighet, og synes at alle andre i samme situasjon "bare skal gjre det samme". De er ofte ndelse mot sine "understter" og viser lite empati. Jeg tok meg sammen, og det burde du ogs gjre. Jeg slet og strevde for oppn denne kroppen, og hvis du vil se ut som meg kan du faen meg f slite og streve litt, du ogs.
Kanskje er vekttapet det de er mest stolt av ha ftt til i livet, og i s fall vil de ikke bli nedvurdert. Og antakelig er det dette som fremprovoserer s mange sinte og provoserte reaksjoner nr det skrives noe i media om at det kanskje ikke er s farlig vre overvektig: Personer som har slitt lenge, eller fremdeles sliter, med g ned i vekt har ofte investert veldig mye i den prosessen, og i ideen om at det er ndvendig.
Den fjerde faktoren, som jeg ogs vil tillegge strst tyngde (pun intended), er frykt. Alle fordommer stammer fra frykt p en eller annen mte. Det flger en hel del privilegier med det vre tynn: Tynne personer trenger ikke bekymre seg for at de vil bli gjort narr av offentlig, motta stygge blikk, eller at noen stjeler deres personlige bilder og gjenbruker dem til fat-shaming. Hvem vil vel gi slipp p privilegier? Spoiler: Ingen. S fort vi har dem, fler vi at vi har gjort oss fortjent til dem. Er man tynn og har man bygd opp selvflelsen p at man tror man har fortjent det ved jobbe hardt og telle kalorier, klamrer man seg fast til det. Man vil ikke hre at det er (grss) tilfeldig. Vil ikke hre at et halvt liv av selvplaging er bortkastet.
 


(Queen bee syndrome)
 

Den siste faktoren er det som kalles healthism. I 1994 skrev den tsjekkiske legen P. Skrabanek boka The Death of Humane Medicine and the Rise of Coercive Healthism. Healthism defineres som et verdenssyn som dmmer menneskers handlinger ut fra hvordan vi tror det pvirker helse (legg merke til tror). Handlinger vi tror gjr folk sunnere/friskere oppfattes som en moralsk dyd - og vice versa. Et strlende eksempel p healthism er dette:

"Jeg takler ikke se p noe hun er med i," kommenterte naboen min om en overvektig skuespiller. "Jeg er redd hun skal f hjerteinfarkt nr som helst. Hun er bare s usunn. Vet hun ikke at hun kan d? Vet hun ikke hva hun gjr med seg selv?"

Stigmatisering er ikke uproblematisk. Tror du det, sitter du p din hye hest Massevisavprivilegier. Det gjr ikke "bare" at man blir lei seg av og til, det har ogs fysiske konsekvenser (!). Stigmatisering kan ke nivene av stresshormonet kortisol, som igjen ker blodsukker og blodtrykk og kan fre til vektkning. Og ikke minst: P grunn av stigmatisering (og internalisering) tror selv overvektige at vekta er deres egen skyld. Det er et problem, for hvis flerfoldige overvektige gr omkring og sier at overvekt er selvforskyldt, forsterker det stigmaet ytterligere. I tillegg til at lgner og misforstelser opprettholdes, selvflgelig.
[Muennig: "The Body Politic: The Relationship Between Stigma and Obesity-Associated Disease," BMC Public Health 8 (2008)]

S, noen (samme hvem det er) m begynne bryte denne sirkelen. Jeg har offisielt begynt. Er du med meg?

Neste innlegg: Hva n? (Del 8 av 8)

 

#sommerfugleffekten #harrietbrown #bloggserie #sjokoladeilomma #vekt #overvekt #undervekt #normalvekt #fedme #kropp #helse #mat #sunn #usunn #frisk #syk #skjnnhet #idealer stigma #stigmatisering #leger #helsepersonell #slanking #diett #slankekur #fedmeepidemi 

Interessekonflikter? LEGER? Srlig! (Del 6 av 8)

Dette innlegget er en del av bloggserien Sommerfugleffekten (start her og les i kronologisk rekkeflge).

Det er vanskelig f en mann til forst noe som inntekten hans avhenger av at han ikke forstr.

- Upton Sinclair

I forrige innlegg s vi p hvorvidt det egentlig eksisterer noen fedmeepidemi. Jeg avsluttet med si at profitt, makt og interessekonflikter er tett knyttet til vrt syn p overvekt, og det skal vi g inn p n. Det er temmelig overveldende lre noe om mengden av feilinformasjon som fr leve videre bare fordi noen profiterer p det.
Frst vil jeg understreke at dette innlegget baserer seg p amerikanske tilstander: USA er mye mer kapitalistisk orientert enn oss, og i Norge har vi enkelte regelverk som forhindrer en del av det som har skjedd i USA. Likevel er vi selvsagt ikke upvirkelige; holdninger og forskningsresultater overfres ogs hit.
 


("The Big Bang")
 

La oss begynne med litt basics og historie: Fedmeoperasjoner en svrt lukrativt, og stadig flere legges under kniven. I r 2000 ble 37000 fedmeoperasjoner foretatt i USA, i 2013 hadde tallet steget til 220000 - nesten en seksdobling (et sk p Google gir litt, men ikke veldig, varierende tall). Og det er ikke bare fedmeoperasjoner som er pengemaskiner, det er s godt som alle andre vektreduksjonsprogrammer eller -produkter ogs. Slankepiller ble vanlig allerede p 1920-tallet, nr leger foreskrev stoffskiftemedisiner til friske personer for gjre dem slankere. Ti r senere dukket preparater som vanndrivende piller, avfrende piller og amfetamin opp.
Det var i 1942 at besattheten av vekt virkelig begynte ta form. Da lagde et forsikringsselskap tabeller over "nsket" forhold mellom hyde og vekt, og dette ble den mest brukte standarden i USA. For frste gang kunne man sammenligne seg med standardisert forestilling av hva man "burde" veie. Heretter kte ogs bruken av medisinsk-klingende ord som fettvev, overvekt og fedme. Konnotasjonene til disse ordene er ikke positive: "Overvekt" impliserer at noe er overfldig. Ordet "obese" kommer fra latin "obesus" (" ha spist seg tykk"); som formidler ikke bare en klinisk atmosfre, men ogs en overhengende flelse av moralsk fordmming. Disse holdningene spredte seg som ild i trt gress, og mange medisinske eksperter trodde at jo tynnere en person var, desto friskere var vedkommende. Dette igjen var inspirasjonen bak mange bestialske nye behandlingsmetoder, blant annet lse kjeven (skalt "jaw wiring").
Selv om fedmeoperasjoner er mye tryggere n enn det var fr 1990, medfrer det fremdeles komplikasjoner for mange, inkludert forstyrret spising, langvarig underernring, tarmblokkering og dd. I dag har vi noen ulike varianter som justerer hvor mye mat pasienten kan spise (ved putte en ballong i magesekken eller eller amputere den), og vi har noen ulike varianter som amputerer mesteparten av magesekken og endrer deler av tynntarmen, slik at maten dirigeres bort fra tykktarmen og nringsstoffer ikke kan absorberes (!!).
[R. Pool: Fat: Fighting the Obesity Epidemic (Oxford: Oxford University Press, 2001), 189] [Sobal: "The Medicalization and Demedicalization of Obesity," in Eating Agendas: Food and Nutrition as Social Problems, ed. D. Maurer and J. Sobal (New York: Aldine de Gruyter, 1955), 70] [From "Ideal Weight/Ideal Women: Society Constructs the Female," in Weighty Issues: Fatness and Thinness as Social Problems, ed. J. Sobal and D. Maurer (New York: Aldine de Gruyter, 1999): 97-116] [F. Quadde: "Stereotaxy for Obesity," The Lancet 303 (1974): 267] [Kilde]

Jo mer vektreduksjon kalles "fedmebehandling" som helst br overlates til profesjonelle, desto mer har leger tjene p det. kalle noe en sykdom frer til strre grad av diagnostisering, og gjr at definisjonen av en sykdom utvides. Og flere diagnoser frer til kte inntekter og kt profitt. Profitt er drivkraften bak mye av forskningen og behandlingen av fedme, og ikke rart: Det er en gullgruve. Fedmekirurger og andre leger eier slankeklinikker, har aksjer i (eller fr penger fra) produsenter av slankeprodukter og farmasytiske produkter, eller er medeiere/partnere p sykehus som foretar fedmeoperasjoner. Og det er her vi kommer direkte inn p interessekonflikter. (Slike medeierskap og lignende frer forresten ikke til bedre kvalitet p behandlingene. Tvert imot.)
Husk mens du leser videre at slanking ikke virker: Leger og helsepersonell foreskriver slanking og dietter til tross for dette. Kanskje for skape en masse av returnerende kunder.
[Mitchell og Sass: "Physician Ownership of Ancillary Services: Indirect Demand Inducement  or Quality Assurance?" Journal of Health Economics 14 (1995): 263-289] [Lo og Field, eds.: Conflict of Interest in Medical Research, Education, and Practice (Washington, DC: National Academies Press, 2009)]
 



 

Den mest fundamentale interessekonflikten fant sted i juni 2013, p rsmtet til the American Medical Association (AMA). Hundrevis av leger fra hele landet hadde kommet hit for stemme over en liste over organisatioriske retningslinjer, blant annet hvorvidt de var enige eller uenige i Resolution 420: "That our American Medical Association recognize obesity as a disease state with multiple pathophysiological aspects requiring a range of interventions to advance obesity treatment and prevention."
Sprsmlet hadde vrt debattert i revis: Skal vi klassifisere fedme som en sykdom i seg selv, eller skal vi fortsette anse det som en risikofaktor for andre sykdommer? Noen mneder tidligere hadde AMA bedt sin egen Committee on Science and Public Health om underske dette nrmere. Komiteen returnerte en femsiders rapport der de anbefalte ikke offisielt klassifisere fedme som en sykdom - av flere grunner. For det frste fordi fedme ikke passer inn i noen sykdomsdefinisjon: Det har ingen symptomer, og det er ikke alltid skadelig. For det andre involverer en sykdom, per definisjon, at kroppens normale mekanismer ikke fungerer som de skal: Men i tilfellet fedme fungerer mekanismene nyaktig som de skal ved tilpasse seg ytre omstendigheter (sulteperioder). Dette betyr at kropper som tenderer mot fedme ikke er syke, men tvert imot mer effektive i mte med ytre stimuli enn naturlig slanke kropper (bedre overlevelsesmekanismer ettersom de klarte lagre fett, i stedet for forbruke det og spise av seg selv). For det tredje ppekte komiteen at assosiasjonene mellom fedme og sykdom var basert p korrelasjon, og ikke kausalitet. For det fjerde var komiteen bekymret for at det sykdomsbefeste fedme potensielt kunne skade pasienter ved skape grobunn for enda mer stigma rundt vekt, og presse dem til gjennomg undvendige og bortkastede "behandlinger".
AMA var ikke enige med sin egen komit. Resolution 420 ble vedtatt med et overveldende flertall.
[Kilde]

Jeg spurte AMAs leder, Ardis Hoven, MD, om hjelpe meg forst hvorfor medlemmene stemte fullstendig p tross av komiteens anbefaling. Hun ville ikke snakke direkte med meg, i stedet skrev hun til meg via en talsperson: "AMA har lenge anerkjent fedme som et stort kollektivt helseproblem, men dette er frste gang vi har anerkjent fedme som en sykdomstilstand p grunn av utbredelsen og alvorlighetsgraden av det."
S med andre ord er fedme en sykdom fordi det er mye av det og fordi det er alvorlig (selv om Hoven ikke ville definere "alvorlig"). Og fordi det er mye av det burde vi anse det som en sykdom.

Det var neppe det A. Hoven skrev som var den egentlige rsaken til vedtaket om kalle fedme en sykdom. James Hill ved Anschutz Health and Wellness Center, University of Colorado, fortalte ABC News: "N kan vi begynne f standardisering for refusjoner og behandlinger."
Med andre ord, follow the money.
"Hvis en pasient kommer inn p grunn av en avrevet negl, spr man likevel om vedkommende opplever brystsmerter," forklarer lege Bradley Fox [til forfatteren av boka Body of Truth]. "Jo flere diagnoser som dekkes i lpet av en konsultasjon, desto mer penger tjener du." Dermed vil det klassifisere fedme som en sykdom, generere mye mer penger til legestanden: Legen trenger bare nevne vekta til pasienten for kunne kreve strre betaling (ja, fra pasienten) for besket.
Det skal ogs nevnes at BMI-kategoriens nedre skjringspunkt av "overvekt" ble redusert fra 27 til 25 i 1998: Dermed ble millioner av mennesker overvektige over natta. Argumentasjonen som ble brukt for forsvare dette valget var at et "rundt tall" som 25 ville vre lettere huske. Joda, det er det helt sikkert. Men det presset en enorm andel mennesker inn i kategoriene "overvekt" og "fedme", som igjen plutselig "gjorde dem behandlingstrengende". Flere pasienter behandle betyr strre marked og mer penger tjene.
[Kilde] [Kilde]
 


(Hvorfor klages det konstant over at "fedmeepidemien" koster oss s mye penger, tror du?)
 

Det panelet som vedtok redusere BMI-kategoriene, National Institutes of Health, ble ledet av professor X. Pi-Sunyer; en forsker som lenge hadde mottatt penger fra slankeindustrien. Faktisk hadde tte av ni i dette panelet finansielle interessekonflikter. Pi-Sunyer var kanskje den verste, med bnd til giganter i slankeindustrien som blant annet Eli Lilly, GlaxoSmithKline, Arena, Novartis, Novo Nordisk, AstraZeneca, Amylin Pharmaceuticals, Orexigen Therapeutics, Sanofi-Aventis og VIVUS. Han insisterte p at ingen av disse selskapene pvirket objektiviteten hans i det hele tatt. Selvflgelig. Selvflgelig vil ikke noen innrmme at de lar seg pvirke p en negativ mte. Men nr de samme personene blir spurt om de tror dette pvirker kolleger, svarer de ja.
Tilsvarende problematikk med interessekonflikter finner vi hos Panel On Obesity.
Selskapene som leger har bnd til, har en genial businessmodell. De har oppdaget at det ikke skal mye til for generere kte resepter p deres produkter - det regelmessig sende helsepersonell bedriftsartikler som penner og kjleskapmagneter kan vre nok til skape en flelse av forpliktelse til avsenderen. Flelsen av forpliktelse kan vre vag, til og med usynlig, men likevel svrt effektiv nr det kommer til pvirke hvilke resepter leger skriver ut til pasienter. Det er ikke uten grunn at legemiddelselskaper regnskapsfrer slike gaver som markedsfringsutgifter.
Er leger da korrupte? Naive? Eller er det bare snn at legemiddelselskaper er svrt flinke til manipulere leger? E. Campbell, professor i medisin ved Harvard Medical School, heller mot det siste. Og det vite at du kan bli pvirket, beskytter oss ikke fra pvirkning. Leger er, som oss alle, bare mennesker som kan bli blindet av sine egne bias.
[Kilde] [Kilde] [Kilde] [Oldani: "Thick Prescriptions: Toward an Interpretation of Pharmaceutical Sales Practices," Medical Anthropology Quarterly 18, no. 3 (2004): 325-356] [Quiones: "A Prescription for Change," Princeton Weekly Bulletin 92, no. 25 (2003)] [Friedberg et al.: "Evaluation of Conflict of Interest in Economic Analyses of New Drugs Used in Oncology," JAMA 282 (1999): 1453-1457] [Bekelman, Li og Gross: "Scope and Impact of Financial Conflicts of Interest in Biomedical Research: A Systematic Review," JAMA 289 (2003): 454-465] [Davidson: "Source of Funding and Outcome of Clinical Trials," Journal of General Internal Medicine 1 (1986): 155-158] [Katz, Caplan og Merz: "All Gifts Large and Small: Toward an Understanding of the Ethics of Pharmaceutical Industry Gift-Giving," American Journal of Bioethics 3 (2003): 39-46] [Dana og Loewenstein: "A Social Science Perspective on Gifts to Physicians from Industry," JAMA 290 (2003): 252-255]

Men selv dt over er en bagatell sammenlignet med enkelte andre i bransjen. For eksempel er det vanskelig finne en fedmeforsker som ikke har ftt penger fra slankeindustrien (farmasytiske selskaper, slankeoperasjonsklinikker eller produsenter av slankeprodukter, for eksempel). Mange selskaper nekter publisere studier som ikke stiller produktene deres i et positivt lys. Mange studier publiseres ikke i det hele tatt, andre studier gjemmes vekk etter beste evne. Noen ganger truer selskaper med rettssak overfor forskere som prver publisere studier som ikke gagner dem. S, dersom du for eksempel vurderer en slankeoperasjon, og en tredjedel (et delvis hypotetisk tall) av studiene p omrdet aldri ble publisert fordi de ga "feil" resultat, gr du inn i avgjrelsen med et svrt forvrengt syn p hvorvidt den operasjonen virker eller er skadelig.
Det finnes enda flere kreative mter pvirke helsepersonells syn p vekt og helse. n av disse er skrive diettbker, noe mange fremtredende fedmeleger og -forskere har gjort. For eksempel har Amanda Sainsbury-Salis, en forsker som i 2014 etterlyste en "hastende revurdering" av body positivity, skrevet boka The Don't Go Hungry Diet: The Scientifically Based Way to Lose Weight and Keep It Off Forever. Det har ogs andre forskere, leger og professorer gjort: Walter Willett, Robert Lustig, David Ludwig, Yoni Freedhoff, David Katz, James Hill, Nicole Avena, David Heber, og (tr jeg si det?) Berit Nordstrand. Alle disse store navnene innenfor fedmeforskning og legeverden; alle disse selger diettbker.
Mange eksperter bygger sin akademiske og kliniske anseelse og karriere p fedmebehandling. De risikerer tape mye mer enn penger dersom vektreduksjonsparadigmet noen gang snur. 
[Bodenheimer: "Uneasy Alliance," 2000]
 



 

Jeg kunne ha fortsatt i det vide og brede med "avslre" taktikker, men problemet er at jeg ikke har plass. Jeg hper jeg har ftt poenget mitt fram, men i motsatt fall anbefaler jeg lese kapittel 4 i boka Body of Truth.

Neste innlegg: Stigmatiseres overvektige, da? (Del 7 av 8.)

 

#sommerfugleffekten #harrietbrown #bloggserie #sjokoladeilomma #vekt #overvekt #undervekt #normalvekt #fedme #kropp #helse #mat #sunn #usunn #frisk #syk #skjnnhet #idealer stigma #stigmatisering #leger #helsepersonell #slanking #diett #slankekur #fedmeepidemi 

Men hva med fedmeepidemien? (Del 5 av 8)

Dette innlegget er en del av bloggserien Sommerfugleffekten (start her og les i kronologisk rekkeflge).

For ta hovedpoenget frst: Finnes egentlig noen fedmeepidemi? Joda, det skrikes ut om denne skalte epidemien opp og i mente, vi blir fret med at vi dr som fluer og at vre barn kommer til d fr oss p grunn av fedme. Men det at noe sies veldig mange ganger, gjr det ikke automatisk sant. Som vi s i forrige innlegg gjr slanking mer skade enn nytte, og overvekt og fedme ikke spesielt farlig. Overvekt og fedme er faktisk s lite farlig at personer i kategorien overvekt (BMI 25-29,9) har 17 % lavere (!) mortalitetsrate enn normalvektige, personer i kategorien kraftig overvekt (BMI 30-34,9) har omtrent samme mortalitetsrate som normalvektige, og personer i kategorien fedme (BMI 35+) har 36 % hyere mortalitetsrate. (S de som hevder at overvekt kan forkorte livet med ti r eller mer, kan ta seg en bolle.)
Undervektige, derimot, har en mortalitetsrate 73 % hyere enn normalvektige, til kontrast.
[Kilde, se ogs referanser]
 




Forekomsten av overvekt og fedme har ikke kt p mange r. Vi blir faktisk ikke tyngre og tyngre. Selvsagt har forekomsten kt p et tidspunkt, i USA er dette tidsrommet satt til omtrent r 1980-2000. Norge har som alltid et lite etterslep etter Storebror, s her begynte og sluttet det noen f r senere. Barnevekststudien fra 2008-2012 viser for eksempel ingen kning (!) i vekt hos barn, og konklusjonen er dermed at: "Vi ser dermed ingen tendens til at andelen med overvekt gr opp, verken hos gutter eller jenter." Dessuten er vi ikke bare tyngre enn fr, vi er ogs hyere.
Det m ogs nevnes at kategoriene, eller kriteriene, for BMI brtt ble nedjustert i 1998. Dermed er det vanskelig finne et nyaktig sammenligningsgrunnlag. Fr 1998 ble BMI 18,5-27,3 regnet som normalvekt.
Men hva med alle som dr av fedme, da? Ja, det er jo forskrekkelig. Forskere fra Center for Disease Control anslr at 28000 mennesker dr rlig p grunn av overvekt og fedme i USA. Dette tallet ligger langt under vanlige estimater over for eksempel rlige influensaddsfall og selvmord (n dr man selvsagt ikke som direkte flge av mengden kroppsmasse, men tilleggssykdommer), men likevel snakker vi ikke om noen influensaepidemi (til vanlig, alts) eller selvmordsepidemi. Vi snakker heller ikke om noen spiseforstyrrelsesepidemi, til tross for at forekomsten av spiseforstyrrelser ker.
Hadde de som roper ut om "fedmeepidemien" virkelig brydd seg om helse, hadde de ogs snakket om en "epidemi" av spiseforstyrrelser. De hadde snakket om "influensaepidemi" og "selvmordsepidemi". De hadde bekymret seg for det totale helsebildet, som svn, stress og velvre, for nevne noe. De hadde ikke akseptert fat-shaming og ddstrusler og grusomme kommentarer. Hvis de virkelig hadde brydd seg om helse, hadde de snakket om hvordan vi best kan sttte hverandre og hjelpe hverandre. Fordommer og hetsing kommer ikke fra et nske om promotere helse.
[Kilde] [Kilde]

Det er ikke lett vre blant de forskerne som kommer med kontroversielle resultater. Forskeren K. Flegal, for eksempel, som utfrte studien som ble nevnt verst i innlegget, ble kritisert s det sang. Hun ble beskyldt for utelate variabler, beskyldt for gjre slett arbeid, og hetset av andre forskere som selv tuklet med sine materialer.
Det bevisst lete etter et spesifikt resultat, og dermed presentere resultatet deretter (koste hva det koste vil) skjer iblant i studier, spesielt i studier der penger og makt er involvert. Dermed skjer det spesielt ofte i studier om fedme. National Obesity Forum, for eksempel - en britisk lobbygruppe med stor pvirkningskraft - som jobber p vegne av en lang liste av farmasytiske selskaper, innrmte i 2014 ha lyet i sin siste rapport. I rapporten hadde de advart mot at forekomsten av fedme kte i Storbritannia og at halvparten av befolkningen ville vre "obese" innen 2050, selv om de visste at forekomsten tvert imot hadde stagnert. Talsmann T. Fry uttalte at de hadde misrepresentert fakta bevisst "for n et bredere publikum".
Det er vanskelig forst hvor slike holdninger kommer fra. Burde vi ikke vrt glade for at overvekt ikke er s farlig? Tydeligvis ikke. Talsmann for National Obesity Forum, T. Fry (igjen) valgte kommentere Flegals metaanalyse p flgende mte: "Dette er en forferdelig beskjed komme med. Vi burde ikke ta for gitt at vi kan avslutte treningsstudiomedlemskapet, at vi kan spise oss til dde p Black Forest Gateaux." (som overhodet ikke var det Flegals analyse sa). Som om det ikke fantes noen grsone, noen mellomting mellom presse i oss kake og sulte oss?
En forsker kunne valgt fokusere p sluttresultatet ved konkludere med at overvekt forkorter livet, for eksempel. Det kan sies finnes en viss sannhet i det, hvis du ser p det i videst mulig betydning. Men denne konklusjonen formidler ikke at det kun er ekstrem fedme som korrelerer med tidlig dd, formidler ikke at overvekt korrelerer med et lengre liv, formidler ikke at ddsraten innenfor overvekt/fedme er lav, og, ikke minst, at alt dette bare dreier seg om korrelasjoner, ikke kausalitet. Det vi vet er at overvektige og moderat "obese" pasienter lever lenger og er friskere enn normalvektige pasienter med de samme helseproblemene - og mange av disse helseproblemene fr som regel overvekt/fedme skylden for, snn som hjertesykdom, slag og diabetes. Personer som var normalvektige idet diabetesen ble oppdaget, hadde dobbelt s hy mortalitetsrate som dem med overvekt/fedme.
Men fremdeles anbefaler leger og forskere vektreduksjon "for bedre helsa" til personer med disse sykdommene.
[Kilde]
 



Overvekt/fedme blir i dag ansett som en risikofaktor for blant annet diabetes type 2. I seg selv er behandling p grunnlag av risikofaktor kontroversielt (prediabetes og prehypertensjon betyr slett ikke at man ndvendigvis kommer til utvikle disse sykdommene), men det er spesielt kontroversielt i dette tilfellet. Risikoraten for utvikle lungekreft av ryking er satt til 9-10. Risikoraten for utvikle hjertesykdom blant overvektige, derimot, ligger p 1,1-2, bare s vidt hyere enn hos befolkningen for vrig. Med et s lavt tall har vi en temmelig svak korrelasjon, og det kan ikke tas altfor serist: Kanskje kan det sammenlignes med pst at de med gule tenner har strre risiko for f lungekreft. 
Men hva angr diabetes og vekt, kan vi lure p hva som forrsaker hva: Er det vekta som forrsaker diabetesen, eller er vektkning et tidlig symptom p diabetes (kausalitet)? Eller er det en tredje faktor vi ikke vet om som forrsaker begge (korrelasjon)? (mer om min egen forklaring p korrelasjon vs. kausalitet her.)
Som regel stopper fedmeforskningen der - p korrelasjon. Dette forteller oss ingenting om kausalitet, eller hva vi kan gjre med denne informasjonen.

Ordet "fedme" (obesity) har gtt fra vre en beskrivelse til snarere bli en diagnose, et synonym for et lass av unskede kvaliteter: Grdighet, latskap, viljelshet og groteskhet. Mten vi ordlegger oss p former hvordan vi tenker: Tenk bare p dine egne assosiasjoner nr du hrer ordet "morbid obesity".
Hvis du ikke umiddelbart kjenner deg igjen i dette, prv bare tenke tilbake p forrige nyhetsartikkel eller tv-nyhet du s om fedme. Det var illustrert med bilder av ekstremt tykke personer uten hoder/ansikter, vraltende avgrde, som kanskje dytter innp med hamburger eller iskrem, eller som str p et legekontor eller en badevekt, var det ikke? Dette fenomenet beskrives av psykoterapeut C. Cooper som "headless fatty images". Det er vanskelig relatere seg til, og fle empati med, en ansiktsls "blubbe"; og det er ogs poenget, selvflgelig. Kanskje er det ogs et element av "Det er for flaut vise fram noen som er s tykk, s vi m skjule vedkommendes identitet" (en forklaring som er like sttende).
 


(Som dette bildet, for eksempel: Det illustrerte artikkelen jeg skrev et sinnablogginnlegg om nylig. FOTO: Scanpix)


Hvorfor gikk vekta vr opp? Mange eksperter har teorier, og ikke bare teorier som "vi spiser for mye, vi spiser feil mat, vi trener for lite". Fattigdom, for eksempel, korrelerer kraftig med vekt og sannsynlighet for utvikle visse sykdommer, og fattigdom har kt i USA. (Dette m p ingen mte forveksles med at fattige er dumme eller ikke kan nok om kosthold.) Alle vet at vi spiser for mye. Ja, vi spiser s altfor mye at det har blitt et globalt problem. Eller? Flere studier har konsekvent vist at vi ikke spiser mer n enn vi gjorde p 70-tallet. Tvert imot spiser barn og unge, og spesielt jenter, i vestlige land frre kalorier n enn fr. Vi spiser ogs mye mer frukt og grnt n enn tidligere, blant annet fordi vi n har tilgang p det ret rundt.
Transfett og McDonald's har ftt skylda i stor grad, men disse dukket opp allerede i henholdsvis 1911 og 1940, alts omtrent 70 og 40 r fr vi begynte merke noe til vektkning. Dessuten spiser 2 % av den franske populasjonen daglig p McDonald's, og McDonald's fr mye strre profitt i Frankrike enn noe annet sted i Europa. Den gjennomsnittlige BMI'en i Frankrike, spr du? 24.
Forskere finner stadig flere og tydeligere korrelasjoner mellom det utsettes for forurensende stoffer, og fedme og diabetes. Flere av oss bruker medisiner for psyken; n av fem amerikanere. Noen forskere tror at en faktor kan ha vrt at amerikanere (og etter hvert flere vestlige land) fra 1980-ra og frem til (omtrent) 2000 ble anbefalt spise lite fett. Nyere forskning peker p at kunstig stning som aspartam, sukralose og saccharin bidrar til vektkning. L. Bacon, forsker, mistenker at den prosentandelen som har lagt p seg betydelig vekt er mer srbar for kombinasjonen av faktorer som forrsaket kollektiv vektkning i utgangspunktet. Men ingenting tilsier at vi alle kommer til bli "obese". Det er ikke bare mennesker som har blitt tyngre. Dyr har ogs blitt det. Deres kte vekt kan ikke sies skyldes overspising, inaktivitet, eller noen av de andre rsakene vi nevner nr vi snakker om mennesker. Vi har gjre med faktorer vi enn ikke klarer forst.
Selv nr matinntak og energiforbruk blir nye observert i feltstudier, er samsvaret lavt mellom energiinntak og kroppsvekt (!).
I tillegg ser det ut til at jo mer vi nyter maten vi spiser, desto mer effektivt klarer kropper effektivt benytte nringsstoffene: fordi fordyelsesprosessen kicker inn tidligere ved synet av noe vi vet vi har lyst p (spyttproduksjon, sterkere sultflelse osv). Dette kan bety at ettersom s mange har unngtt spise sin favorittmat nr de slanker seg, har de fordyd den drligere og dermed lagt p seg.
Forelpig, dog, er alt dette sett i sammenheng med "fedmeepidemien" bare teorier. I mange tir har vi lett etter en syndebukk; og det har jo gtt s fantastisk bra at den skyldige er fett, nei, sukker, nei, karbohydrater, nei, aspartam, nei, for mye mat, nei, inaktivitet, nei, at frre ryker... And the list goes on. Og snn fortsetter vi. Ad infinitum. Fremdeles har vi ingen konkret rsak vise til. Vi vet rett og slett ikke.
[Rolland-Cachera, Bellisle og Deheeger: "Nutritional Status and Food Intake in Adolescents Living in Western Europe," European Journal of Clinical Nutrition 54 (2000): S41-S46] [Gard og Wright: The Obesity Epidemic: Science, Morality, and Ideology (Oxon: Routledge, 2005), 114.115] [Chaix et al.: "Food Environment and Socioeconomic Status Influence Obesity Rates in Seattle and Paris," International Journal of Obesity 38 (2014): 306-314] [Everson et al.: "Epidemiological Evidence for the Relation Between Socioeconomic Status and Depression, Obesity, and Diabetes," Journal of Psychosomatic Research 53 (2002): 891-895] [Lee et al.: "A Strong Dose-Response Relation Between Serum Concentrations of Persistent Organic Pollutants and Diabetes," Cardiovascular and Metabolic Risk 29 (2006): 1638-1644] [Lim et al.: "Inverse Association Between Long-Term Weight Change and Serum Concentrations of Persistent Organic Pollutants," International Journal of Obesity 35 (2011): 744-747] [Shrivastava og Johnston: "Weight Gain in Psychiatric Treatment: Risks, Implications, and Strategies for Prevention and Management," Mens Sana Monographs 8 (2010): 53-68] [Nestle: "Diet Wars," Frontline (2004)] [Suez et al.: "Artificial Sweeteners Induce Glucose Intolerance by Altering the Gut Microbiota," Nature 514 (2014): 181-186] [Sobal og Stunkard: "Socioeconomic Status and Obesity: A Review of the Literature," Psychological Bulletin 105 (1989): 260-275]

Og i tilfelle det er noen tvil: Den enkleste mten f et studie finansiert p i disse dager, er inkludere ordet "obesity" i forslaget. Eller enda bedre, "childhood obesity".

S, nr alt kommer til alt har vi hittil kommet fram til at 1) overvekt er ikke farlig og 2) forekomsten av overvekt ker ikke. S hvorfor er vi da fremdeles s oppsatt p "kvitte oss med problemet"? Som vi skal se i neste del: Profitt, makt og interessekonflikter er tett knyttet til overvekt.

Neste innlegg: Interessekonflikter? LEGER? Srlig! (Del 6 av 8)

 

#sommerfugleffekten #harrietbrown #bloggserie #sjokoladeilomma #vekt #overvekt #undervekt #normalvekt #fedme #kropp #helse #mat #sunn #usunn #frisk #syk #skjnnhet #idealer stigma #stigmatisering #leger #helsepersonell #slanking #diett #slankekur #fedmeepidemi 

Men slanking gir jo bedre helse? (Del 4 av 8)

Dette innlegget er en del av bloggserien Sommerfugleffekten (start her og les i kronologisk rekkeflge).

I forrige innlegg snakket vi om skjnnhetsidealer og hvordan de pvirker oss. N gr vi videre til temaet slanking.

Uten at jeg har noen teorier om hvorfor, er det pfallende hvordan ingen slanker seg for noen andre, de gjr det alltid for "sin egen del", og det har selvflgelig ingenting med pvirkning gjre. Jeg har hrt de villeste unnskyldninger for forklare nsket om vektnedgang: Jeg vil ikke slite ut knrne. Jeg vil ha mer energi. Jeg risikerer f en livsstilssykdom - nei, jeg har ingen risikofaktorer n, men plutselig, vet du! For eksempel leste jeg i en bloggpost nettopp (som jeg vil holde anonym): Det er helt greit vre fyldig ogs, for de som nsker vre det. Ikke noe vondt om de. Men jeg trives best med 65-75 kg, og det skal jeg klare! Eller med andre ord: Jeg har ingen negative holdninger til kroppsvekt, bortsett fra nr det er snakk om min egen kroppsvekt. Jeg vil jo ikke oppfattes som feit, som en av dem. Derfor har jeg bestemt meg for kvitte meg med over en tredjedel av kroppsvekta mi, helst i gr. (For vrig til sammenligning med alle andre setninger som lyder "Jeg er ikke xx, men...": Har du behov for slenge inn et "men" der, s er du mest sannsynlig xx.)
Disse argumentene hres kanskje ikke ut som noe stusse over. Alle vet jo at overvekt gr hardt utover knr, gjr oss trtte og dorske, og at det bare er snakk om tid fr man fr diabetes, hyt blodtrykk eller slag. Og det er p grunn av dette det er viktig slanke seg. Ikke sant? 

Forholdet mellom vekt og helse er langt fra s enkelt som vi tror. Vi forveksler automatisk det vre tykk med vre usunn, og roser tynnhet som et eksempel p god helse. Vi tror slanking gjr oss tynnere og friskere. Og vi anser slanking for vre helsefremmende og ufarlig. Men ingenting av dette er sant.
 




I januar hvert r gr 50 millioner amerikanere p slankekur (alts omtrent n av seks). Mange gir opp etter et par uker, men prver p nytt og p nytt resten av ret. Det vil si at den gjennomsnittlige amerikanske kvinnen har gtt p 50 slankekurer i sitt voksne liv.
Du skal jobbe hardt for finne en kvinne som aldri har gtt p diett, med andre ord.
Vi slanker oss av to grunner: Utseende og helse. Dersom vi vil bli ansett som attraktive i dagens samfunn er vi ndt til vre relativt slanke (men heldigvis er ikke alle helt enige i det). Og hvis vi ikke er slanke, har vi garantert hrt mange ganger at helsa str i fare dersom vi ikke gr ned i vekt. S vi slanker oss. Vi anser det i verste fall for vre harmlst, og hvis det ikke virker er det vr egen skyld fordi vi ikke prvde hardt nok eller gjorde det riktig. Lsningen blir da enda mer diett, en ny diett, en strengere diett.
["100 Million Dieters, $20 Billion: The Weight-Loss Industry by the Numbers," ABC News, May 8, 2012]

I virkeligheten er sjansen for holde vekttapet nede i 5 r eller mer, omtrent like stor som sjansen for overleve metastatisk lungekreft: 5 prosent.

Nesten alle som slanker seg ender opp med bli tyngre i lengden. Mange fr snarere drligere enn bedre helse. Spesielt gjentatt slanking forrsaker et steinras av negative fysiske og psykiske konsekvenser. Slanking er faktisk en stor risikofaktor for bde overspising og fedme. 
Slanking kan gjre oss tynnere for en periode. Opptil omtrent 4-5 r. Det er neppe tilfeldig at de fleste studier flger slankere i opptil 3 r (men helst mindre), og p grunnlag av det hevder at det virker. 
[Corwin, Avena og Boggiano: "Feeding and Reward: Perspectives from Three Rat Models of Binge Eating," Psychology & Behaviour 104 (2011): 87-97] [Mann et al.: "Medicare's Search for Effective Obesity Treatments: Diets Are Not The Answer," American Psychologist 62 (2007): 220-233] [Neumark-Sztainer et al: "Obesity, Disordered Eating, and Eating Disorders in a Longitudinal Study of Adolescents: How Do Dieters Fare 5 Years Later?" Journal of the American Dietetic Associasion 106 (2006): 559-568] [Pietilinen et al.: "Does Dieting Make You Fat? A Twin Study," International Journal of Obesity 36 (2012): 456-464]

Jeg spurte David Allison ved University of Alabama om forskning p slanking. Han insisterte p at forskning viser at slanking virker langt utover fem r. Jeg forklarte at jeg bare visste om ett slikt studie (som mer spesifikt var rettet mot oppflging av personer med diabetes type 2), og spurte om han kunne gi meg noen flere studier som fulgte deltakerne i fem r eller mer, uansett resultat. Han kunne ikke finne noen.





Vektreduksjonsbehandling er en pengemaskin. For p grunn av at diettene ikke virker, finnes det alltid en enorm mengde returnerende kunder (tenk bare p estimatet om at den gjennomsnittlige amerikanske kvinnen gr p 50 slankekurer i lpet av livet!). Det er en genial businessmodell: Du vil jo helst tjene mest mulig p produktet ditt, og da er returnerende kunder en av de enkleste mtene f det til p. (Les gjerne: An Open Apology to All of My Weight Loss Clients.)
Det verste av alt er at vi har visst lenge at dietter ikke virker. I 1958 skrev A. Stunkard, en velkjent fedmeforsker ved University of Pennsylvania: "Of [obese] people who lose weight, most will regain it". Allerede for 30 r siden (!) utga P. Ernsberger en detaljert review (=gjennomgang av tidligere studier) om sammenhengene mellom fedme og helse. Han fant ut at overvekt og fedme ikke var store risikofaktorer for dd eller hjertesykdom. Han kom med en hypotese om at tilstander som assosieres med fedme (som hyt blodtrykk og hjertesykdom) faktisk var et resultat av feilbehandling - alts jojo-slanking - samt at mange legers skepsis mot fedme handlet mer om "moralsk og estetisk bias" enn medisinske fakta. Flere konkluderte med det samme p 90-tallet.
[Kilde] [Ernsberger og Haskew: "Health Implications of Obesity: An Alternative View," Journal of Obesity and Weight Regulation 6, no. 2 (1987): 55-137] [Garner og Wooley: "Obesity Treatment: The High Cost of False Hope," Journal of the American Dietetic Associasion 91 (1991): 1248-1251]

Jeg tror n av grunnene til at vi fremdeles tror at slankekurer virker, er skammen over ikke f det til. Jeg vet i alle fall med meg selv at hvis jeg frst hadde gtt ned mange kilo og ftt positive kommentarer fra alle kanter, ville jeg ikke akkurat flt for kringkaste nyheten om at jeg, fire r senere, var enda tyngre enn fr jeg slanket meg. Antakelig ville jeg isolert meg mer, og unngtt samtaleemnet vekt etter beste evne.

Det er som om vi ikke har lyst til vite sannheten, eller tro p den. For p tross av hva vi vet, er det slik at hvem som helst som stiller sprsmlstegn ved vektreduksjonsparadigmet like gjerne kunne ha anbefalt crack til smunger: Folk reagerer med skrekk, fordmming og frykt. Eller verre.





Alt dette betyr at en av de mest gjentatte frasene de siste ti rene ikke er sann: At vre barn vil bli den frste moderne generasjon som kommer til d fr sine foreldre. Dette dommedagsprofetiet lever videre fordi det har blitt allemannseie, og fordi det er skremmende.

Nr vi snakker om barn - alt dette snakket om barnefedme (childhood obesity) er samme smrje. Jo tidligere barn slanker seg, desto tyngre har de tendens til bli. Barn og unge som slanker seg er betydelig tyngre ti r senere enn dem som aldri har slanket seg, selv om de ikke var tykke til begynne med. De har et verre forhold til kroppen sin enn ikke-slankere, og har mindre sannsynlighet for ta sunne, fornuftige valg. Barn og unge som slanker seg opplever langvarig vektkning og fr ofte forstyrrede spisevaner som kan vare livet ut.
Likevel fortsetter slanking av barn forsvares med nebb og klr. Den kjente barnelegen W. Sears uttalte i 2012: "For hver spiseforstyrrelse vi kanskje skaper, tror jeg det er hundrevis av helsemessige konsekvenser av fedme som er mye verre." Sears overser selvflgelig glatt bde at spiseforstyrrelser er den mest ddelige psykiatriske sykdommen som finnes, og haugene av forskning som viser at fedme ikke er spesielt farlig. Er dette er symptom p samfunnet og kulturen vi lever i? At spiseforstyrrelser ikke egentlig er s ille, spesielt sammenlignet med det vre (gisp) FEIT? At det er ok forstyrre barns spising og selvbilde med den hensikt gjre tykke barn tynne (som uansett ikke virker)?
[Neumark-Sztainer et al.: "Dieting and Disordered Eating Behaviors from Adolescence to Young Adulthood: Findings from a 10-year Longitudinal Study," Journal of the American Dietetic Associasion 111 (2011): 1004-1011] [Enriquez, Duncan og Schur: "Age at Dieting Onset, Body Mass Index, and Dieting Practices: A Twin Study," Appetite 71 (2013): 301-306] [Neumark-Sztainer: "Dieting and Unhealthy Weight Control Behaviors During Adolescence," Journal of Adolescent Health (2012): 80-86]

Pasienter med diabetes type 2 blir heller ikke mindre utsatt for hjerteinfarkt, slag og tidlig dd som flge av vektreduksjon. Likevel fortsetter leger klamre seg til ideen om at personer med diabetes type 2 m slanke seg.
Slanking reduserer muskelmasse, beintetthet og indre organer, og reduserer forbrenningen. Samtidig ker det andelen kroppsfett, og ofte ogs blodtrykk og kolesterol. Vi snakker dessuten lite om skadevirkningene av jojo-slanking. Jojo-slanking korreleler med hyere grad av hjertesykdom, nedsatt immunforsvar, insulinresistens, triglycerider, hyt blodtrykk og "det farlige magefettet". 
[Kilde] [Blair et al.: Body Weight Change, All-Cause Mortality, and Cause-Specific Mortality in the Multiple Risk Factor Intervention Trial," Annals of Internal Medicine 119 (1993): 749-757] [Lissner et al.: "Variability of Body Weight and Health Outcomes in the Framingham Population," New England Journal of Medicine 324 (1991): 1839-1844] [Anderson et al.: "Weight Cycling Increases T-cell Accumulation in Adipose Tissue and Impairs Systemic Glucose Tolerance," Diabetes 62, no. 9 (2013): 3180-3188] [Nebeling et al.: "Weight Cycling and Immunocompetence," Journal of the American Dietetic Association 104 (2004): 892-894] [Yatsuya et al.: "Association Between Weight Fluctuation and Fasting Insulin Concentration in Japanese Men," International Journal of Obesity and Related Metabolic Disorders 27 (2003): 478-483] [Olson et al.: "Weight Cycling and High-Density Lipoprotein Cholesterol in Women: Evidence of an Adverse Effect: A Report from the NHLBI-Sponsored WISE Study," Journal of the American College of Cardiology 36 (2000): 1565-1571] [Montani et al.: "Weight Cycling During Growth and Beyond as a Risk Factor for Later Cardiovascular Diseases: The 'Repeated Overshoot' Theory," International Journal of Obesity 30 (2006): S58-S66] [Cereda et al.: "Weight Cycling is Associated with Body Weight Excess and Abdominal Fat Accumulation: A Cross-Sectional Study," Clinical Nutrition 30 (2011): 718-723] [Kajioka et al.: "Effects of Intentional Weight Cycling on Non-Obese Young Women," Metabolism 51, no. 2 (2002): 149-154]

Dere ser den enorme haugen med studier som bekrefter farene med slanking, og som bekrefter at slanking ikke gjr oss verken tynnere eller friskere. Nr da hyt respekterte leger, professorer og ledere ved helseklinikker hevder at de ikke er kjent med noen negative effekter av slanking, kan man lure p hvorfor. Her vil jeg igjen trekke fram min (og ikke bare min) teori om at dette stammer fra legers vekt-bias og bnd til slankeindustrien (mer om dette i del 6 av 8).
 



Alt dette er ikke for si at vekttap aldri er positivt for noen: Noen opplever bedring av blodtrykk, kolesterol eller leddsmerter. Men problemet er at vektreduksjon nrmest har blitt en resept som deles ut i st og vest p refleks. Nr helsepersonell anbefaler vektreduksjon for nesten ethvert helseproblem (mer om dette i del 6 av 8) ikke bare baserer de seg p uriktige antakelser; de gr potensielt glipp av andre helseproblemer.
Det skal ogs nevnes at skremmende mange som bestemmer seg for begynne p diett og samtidig begynner trene og spise sunnere, automatisk mener de har vekttapet  takke for forbedret helse. Slr det dem ikke at treningen og det sunnere kostholdet alene kan vre rsaken?

La meg understreke det frst som sist: Kroppen er et mirakel (i overfrt betydning, selvsagt). Det er egentlig ganske fantastisk at den fr til alt den fr til, helt uten vr innblanding. Tusenvis av mekanismer og systemer fungerer perfekt dag etter dag, r etter r, og vi tenker ikke over det engang. En av disse mekanismene gr ut p at kroppen vet hva den trenger, bare vi prver lytte. Cravings er ikke tilfeldig, de sier noe om hvilke nringsstoffer kroppen har behov for der og da. Vi kan tenke logisk p hva vi "burde" trenge til vi blir bl i ansiktet, men logikken funker bare p papiret og "bor" ikke inni kroppen: Den har faktisk ikke peiling.
Etter at slanking ble mainstream har vi tilpasset oss et nytt tankesett som handler om jobbe imot kroppen. Vi har, sakte men sikkert, lrt at kroppen ikke fr til noe srlig p egenhnd, at vi m kontrollere den. Og de fleste av oss hever ikke engang et yebryn; vi gr i stedet ukritisk etter kaloritabeller, klokka og kostholdsrd. Nr vi gjr en matvare "forbudt" til tross for cravings, gr kroppen i alarmberedskap (og nei, vi kan ikke tenke oss ut av det). Den merker at den ikke fr det den trenger og tror dermed den utsettes for en sulteperiode. La oss si at det er kake du har demonisert. Plutselig sitter du der, da, og nekter deg selv s mye som en kakesmule p mandag, for deretter sprekke og spise hele kaken p torsdag (jeg spiste et stykke, s jeg kan like gjerne spise hele). Her er en enda bedre forklaring p fenomenet. Denne mekanismen er ikke sjelden, eller noe som skjer en liten andel av slankere: S godt som ingen unnslipper den, men vi har blitt s vant til kontrollere kroppene vre at vi tror det handler om manglende viljestyrke. Noen kaller dette sukkeravhengighet, og foreskriver "disiplin og riktig fokus" - uten tenke videre over mekanismene bak sult og feilernring og om det kanskje har noe med saken gjre. Det tror jeg bde er skadelig for den det gjelder, og dessuten bidrar det til demonisere sukker, som ikke er farlig.
Det hadde dessuten ikke hjulpet stort vre foruten denne mekanismen heller: De som har tatt slankeoperasjon og klart holde vekta nede, kan ikke spise mer enn omtrent 1300 (kvinner) eller 1700 (menn) kalorier per dag, og selv blant denne gruppen ender omtrent 1 av 3 opp like tunge som de var fr operasjonen.
Det er dessuten ikke bare fysisk slanking gr utover oss. Hvis vi ser bort fra trtthet og slapphet, blir mange i en eller annen grad besatt av mat: De veier maten, teller kaloriene, noterer innholdet i hver bit de spiser. Teller minuttene til neste mltid, drmmer og dagdrmmer om mat. En helt naturlig biologisk reaksjon, selvflgelig: Skal vi overleve perioder med lite mat, er det helt avgjrende at vi ikke legger oss ned og gir opp, men at vi aktivt leter etter det vi trenger for overleve. 
[Kruseman et al.: "Dietary, Weight, and Psychological Changes Among Patients with Obesity, 8 Years After Gastric Bypass," Journal of the American Dietetic Association 110 (2010): 527-534]

Husk at det fremdeles er mye vi ikke vet. Noen ganger viser studier helt motsatt resultat, noen av disse motsetningene kan kanskje gi et bilde av vr manglende kunnskap om kroppens svrt komplekse mekanismer. Men kompleksitet er vanskelig gjengi i overskrifter og avisartikler med maks xxxx tegn. Et studies nyanser gr ofte tapt p bekostning av retorikk.

Dette med slanking er langt fra et isolert problem. Det henger nye sammen med skjnnhetsidealer, helseangst, hvordan vi ser p overvekt, og industrien. Stay tuned. 

Neste innlegg: Men hva med fedmeepidemien? (Del 5 av 8)

 

#sommerfugleffekten #harrietbrown #bloggserie #sjokoladeilomma #vekt #overvekt #undervekt #normalvekt #fedme #kropp #helse #mat #sunn #usunn #frisk #syk #skjnnhet #idealer stigma #stigmatisering #leger #helsepersonell #slanking #diett #slankekur #fedmeepidemi 

Er skjnnhetsidealer et problem? (Del 3 av 8)

Dette innlegget er en del av bloggserien Sommerfugleffekten (start her og les i kronologisk rekkeflge).

En av mine favorittoppgaver er den jeg deler ut til studentene nr jeg har forelesninger om kroppslig mangfold tidlig i semesteret. Jeg ber studentene om finne bilder fra media av kropper de mener er tynne, tykke og normale. Vanligvis ber de meg om definere de tre kategoriene, hvorp jeg ber dem bruke sin egen dmmekraft.
I kategorien "tynn" tar de med bilder av kjendiser vi ikke bare anser som tynne, men som vakre. I kategorien "tykk" tar de ofte med uflatterende bilder som brukes til illustrere nyhetssaker om kraftig overvekt*.
Det er kategorien "normal" som er vanskelig for dem, og det er selvflgelig poenget med oppgaven. De tar med bilder av kropper som varierer fra slanke til kraftige. Men det mest oppsiktsvekkende er hva studentene sier om disse "normale" kroppene. De fler seg nesten alltid forpliktet til forklare svrt detaljert hvorfor en spesifikk kropp passer inn i "normal"-kategorien. De blir defensive, som om resten av klassen bare venter p sjansen til kritisere bildevalget deres. Nr jeg poengterer til dem at nettopp dette skjer med reelle kropper, at trusselen for bli kritisert, hetset eller sett ned p fordi man ikke mter en konkret standard er noe vi alle frykter og opplever, kunne man hrt en knappenl falle i gulvet.
Og dette er vanligvis begynnelsen p en livlig og fruktbar diskusjon.

(*skalte "headless fatties")


I dette innlegget gr vi videre fra hvordan vi har det til hvordan skjnnhetsidealer pvirker oss.
Vi er vel alle mer eller mindre overbevist om at vi ikke lar oss pvirke i nevneverdig grad. At bilder og beskjeder fra media og markedsfring, for eksempel, ikke gjr noe med oss. Vi vet jo hvordan bilder photoshoppes og manipuleres, vi vet at mye av det vi ser ikke reflekterer virkeligheten (eller engang er fysisk mulig i virkeligheten). Vi er jo ikke dumme, herregud. Vi har vokst opp i dette og lrt navigere. Nei, det vi personlig og individuelt (for det er det) tenker p som vakkert, har med vre egne meninger og preferanser gjre.
Men stemmer egentlig det?
Joda, vi vet godt at bilder photoshoppes, men nr vi tror at den kunnskapen gjr oss immune tar vi feil. Det reduserer faktisk ikke reaksjonen vr i mte med disse bildene; vi reagerer med like hyt niv av negativt kroppsimage p photoshop-merkede bilder som p umerkede. Og merkelig nok, men i trd med sitatet verst, er det faktisk spesielt normalvektige som er misfornyde med egen kropp.
[Tiggemann, Slater og Smyth, "'Retouch Free': The Effect of Labeling Media Images as Not Digitally Altered on Women's Body Dissatisfaction," Body Image 11 (2013): 85-88] [Tremblay et al., "Perceptions of Self in 3-5-Year-Old Children: A Preliminary Investigation into the Early Emergence of Body Dissatisfaction," Body Image 8 (2011): 287-292]
 


 

Det sies at skjnnhet har med evolusjon gjre, at vi fra naturens side er skapt slik at vi (ubevisst) gr etter ytre tegn p god helse og gode gener, i yemed fre slekta videre i best mulig forfatning. Survival of the fittest. Det er derfor vi synes slanke mennesker er vakrest: Fordi det vitner om god helse. 
Men stemmer egentlig det?

Forskningen er med p denne teorien. Opp til et visst punkt. Ansiktssymmetri, for eksempel, er en ganske anerkjent faktor. Andre anerkjente faktorer er blant annet sterke kinnbein, vide hofter, hyde og muskelmasse. Men nr vi snakker om faktorer utover det, som vekt for eksempel, har vi ikke forskning til backe oss opp. Hvordan skulle vi ellers forklare at skjnnhetsidealets kroppsfasong har endret seg s dramatisk opp gjennom historien? For litt over 100 r siden ble kvinnene i Renoirs malerier sett p som vakre, og deres BMI var p omtrent 29. Det vi n ville kalt overvekt, eller p grensa til kraftig overvekt, ble da ansett som nskelig og attraktivt. I tider der mat var vanskelig finne nok av, ble ingenting ansett som sunnere eller mer fertilt enn en kraftig kropp. I vr tid, der mat de fleste steder er i overflod, er det lett legge p seg, og fertiliteten er ikke truet. Som de fleste samfunn fr oss opphyer vi det som er sjeldent og unikt, og forkaster det som er  vanlig. Og det som er sjeldent i den vestlige verden, er supermodellkropper som hyst kan sies vre oppnelig for 5 % av oss.
Dette vet vi selvflgelig veldig godt. Vi vet ogs at jorda er rund og gr i bane rundt sola; likevel opplever vi det som at jorda er flat og at sola str opp i st og gr ned i vest. P samme mte klamrer vi oss fast til den fjerne ideen om at vi kan, og burde, forme kroppen vr s den ser ut som en supermodellkropp. Og vi tror vi har disse idealene fordi det er snn det er meningen at vi skal se ut. Vi tror preferansene vre rundt skjnnhet og kropp er noe medfdt og uunngelig, at vi er immune mot pvirkning utenfra. Vi liker bare tilfeldigvis hvordan kroppene til supermodeller ser ut, det er alt.


Hvor kommer skjnnhetsidealene fra, da? Jeg tror vi med relativt hy grad av sikkerhet kan si at de ikke kommer fra enkeltindividet selv. Hadde 7 % av unge kvinner/jenter rapportert at de misliker sin egen kropp, kunne det kanskje ha stemt til en viss grad. Men nr det er snakk om 97 % kan vi ikke egentlig konkludere med annet enn at det er en del av noe strre, kan vi vel? Men hva er dette "noe strre"? Er det en komit som bestemmer at dette skal vi trakte etter i r? Er det moteskapere? Er det kosmetikkprodusenter?
Jeg tviler p at n spesifikk gruppe mennesker (f. eks. L'Oral) "bestemmer" noe alene. Summen av alle utseendefokuserte bransjer, derimot, har svrt mye av makten til sette en standard. Disse bransjene lever (selvflgelig) av profitt, og det lnner seg for dem "hjelpe" hverandre: Jo mer samstemt bransjen er om et ideal, desto mer forsterket blir dette idealet hos enkeltindividet. Og det skjer ubevisst. Som nevnt mange ganger tidligere, fungerer hjernen vr slik at bare vi hrer noe ofte nok, fremstr det til slutt som en ufravikelig sannhet. I dette tilfellet, sannheten om hvordan vi "burde" se ut.
Og det er ikke slik at det bare er utseendefokuserte bransjer som bidrar til forsterke skjnnhetsidealer: Ogs leger/helsepersonell (!), skole (!) og mange flere (mer om dette i del 6 av 8), for ikke snakke om reklame- og markedsfringsbransjen som selvflgelig har som ml f produkter til selge. Vi eksponeres for over tusen salgsannonser/reklamer per dag (i 1964 ble vi i gjennomsnitt eksponert for 26 per dag). Studier viser at jo mer vi utsettes for dette, desto mer misfornyde er vi med kroppene vre. Og vi fr strre (bevisst eller ubevisst) trang til tilpasse oss normen nr den kulturelle normen vises og forsterkes hvor vi enn fester blikket.
Vi er raske til internalisere kulturelle normer. Ikke bare kjper vi disse normene, vi forsvarer dem ogs med sterk lidenskap. Vi har investert s mye i dem, kanskje har vi brukt revis p prve oppn disse idealene: Hvis vi da oppdager at idealene ikke reflekterer noe positivt som vi trodde, smuldrer fundamentet vi har bygd opp tanker og identitet p, opp. Og det nsker vi jo ikke.
[Kilde] [Hummel et al.: Visual Adaptation to Thin and Fat Bodies Tranfers Across Identity, PLOS One 7, no. 8 (2012)] [Vartanian og Hopkinson: "Social Connectedness, Conformity, and Internalization of Societal Standards of Attractiveness," Body Image 7 (2010): 86-89]

N er vi ikke i et fengsel: Vi har alltid muligheten til sl av tv'en, legge fra oss motebladet. Men gjre det blir jo p en mte det samme som isolere seg fra verden, og det samme som la fienden vinne. Det gir meg ogs en ekstra vond smak i munnen fordi det minner om den typiske hndteringen av mobbing: I stedet for forske gjre selv sm endringer for rette opp problemet, m mobbeofferet forlate gruppen (og kanskje til og med flytte) og begynne p nytt et annet sted.
Og det er ikke lett g i ring rundt negativt forsterkende beskjeder om kroppsideal. Bare tenk hvor mye krefter det tar holde seg unna alt fra dokker, tv, internett, sminke, aviser til internaliserte normer fra venner og bekjente. Skal vi klare skjerme oss selv fullstendig, m vi nesten bo alene p en fjelltopp uten kontakt med andre enn vr egen familie. Og jeg tror nok ikke engang Amishfolket klarer unng det helt.
 


(Et eksempel til etterflgelse?)
 

Markedsfring baserer seg p f oss til fle oss utilstrekkelige, drligere, ikke perfekt nok; og deretter tilby produkter som kan "fikse" det som er "feil" med oss. Selvsagt: De vil jo selge produktene. Det er ikke lenger bare skjnnhetsprodukter som bruker slik markedsfring heller, helse har i stadig strre grad oppndd samme idealstatus. Markedsfring av helseprodukter (som fremmer et uoppnelig ml om perfekt helse) gir markedsfringsbransjen enda en mte utnytte angsten vr p. Butikkjeden Life, for eksempel, har de siste mnedene hatt en radioreklame om lytte til kroppen (denne delen var veldig fin), og med denne reklamen ville de selge proteinpulver. Proteinpulver! Life og deres artsfrender har gjennom revis med tilpasset markedsfring klart brande seg selv som en aktr som bryr seg, som vil ivareta helsa vr, men reklamer som dette beviser (i alle fall delvis) at de ikke utelukkende jobber for vrt beste. I tillegg gir de indirekte et inntrykk av at "hvem som helst" kan oppn "perfekt helse". Men perfekt helse er like uoppnelig og utenfor vr kontroll som den perfekte kroppen er. Helse har ogs, som kropp, blitt et moralsk imperativ, noe vi m bry oss om og passe p for ikke bli sett ned p.
Problemer som dette har ikke bedret seg de siste tirene, tvert imot har det blitt mye verre. Markedsfringsbransjen har mye strre kontroll n enn tidligere over hva som fr mediedekning, og hvordan.

I 2013 spurte London-byret PHD mer enn 600 amerikanske kvinner om nr de pleide fle seg verst utseendemessig. Resultatene ga et bilde av at de fleste kvinnene flte seg minst attraktive i begynnelsen av uka, derfor konkluderte de med at mandager var en god dag for markedsfre skjnnhetsprodukter. De la til: "Styrk markedsfringen under de mest srbare yeblikkene".

Smart markedsfring, absolutt, srlig for den ($250 milliarder) globale skjnnhetsbransjen. Men ikke s bra for resten av oss.

[Kilde]


Skjnnhetsidealer kan virke harmlst. Det har jo tross alt alltid eksistert et eller annet ideal som folk strekker seg etter, og ingen ble jo tidligere syke av skjnnhetsidealer. Eller, ble de det? Hva med skjnnhetsidealer som for eksempel fotbinding i Kina for nesten 1000 r siden, som medfrte blant annet drlig blodsirkulasjon, infeksjoner og koldbrann? Ja, og la oss n ikke glemme at de som fikk fttene krympet, for alltid mistet evnen til kunne g, da.

Uansett hvor mange ganger folk (srlig middelaldrende menn) skriver i kommentarfelt at kroppspress ikke finnes, er det ikke vanskelig se at vi betaler prisen for et usunt skjnnhetsideal. P flerfoldige ulike mter. Under finner du et utvalg av dem:

I en studie fikk barn i barnehagealder utdelt en liste med seks positive og seks negative egenskaper, og ble bedt om fordele disse egenskapene p tre dokker: En tynn, en normal, og en tykk dokke. Den tykke dokka ble minst tildelt egenskaper som "smart", "glad", "har en bestevenn" og "vakker". I stedet fikk den tykke dokka konsekvent tildelt egenskaper som "trist", "vennels", "blir ertet" og "spiser mest".
I en annen lignende studie sa et overveldende flertall av jentene at den tykke karakteren i en bok hadde mindre sannsynlighet for gjre det bra p skolen, like hvordan h*n s ut, eller bli invitert p fester. Nr de skulle velge en karakter fra boka de ville blitt venn med, valgte bare tre (av 73!) av jentene den tykke karakteren. Og jo eldre jentene var, desto mer negativt s de p den tykke karakteren.
[Worobey og Worobey, "Body Size Stigmatization by Preschool Girls: In a Doll's World, It Is Good to be 'Barbie'," Body Image 11, no 2 (2014): 171-174]  [Harrison et al.: "No Fat Friend of Mine: Very Young Children's Responses to Overweight and Disability," European Congress on Obesity (2013)]
 




Personer som liker seg selv og er fornyd med egen kropp - uavhengig av strrelse/vekt - har mye strre sjanser for ta sunne, fornuftige valg. Nr vi derimot fres med beskjeder om at vi ikke er gode nok, eller til og med "feil", er det mer sannsynlig at vi gir opp helsefremmende aktiviteter fr vi engang har prvd. S ikke bare dytter skjnnhetsidealer og kroppspress oss inn i slankeatferd og forstyrret spising, det forhindrer oss ogs fra gjre ting som er bra for oss.
[Blake et al.: "Adults with Greater Weight Satisfaction Report More Positive Health Behaviors and Have Better Health Status Regardless of BMI," Journal of Obesity (2013)]

Man kan vanskelig pst at et spesifikt skjnnhetsideal er det som skaper spiseforstyrrelser. Men vi vet at vr tids skjnnhetsideal, i alle fall, bidrar til skape negativt kroppsbilde og forstyrret spising - som igjen kan bidra til utlse spiseforstyrrelser. Og det g langt i strekke seg mot et ideal, er ikke sunt eller fornuftig selv om man ikke fr en spiseforstyrrelse av det.
Det er ikke bare kvinner som tar skade av skadlige idealer, stadig flere menn tar skade av det. Og i mange tilfeller hever ingen et yebryn nr det kommer til mannlige skjnnhetsidealer (de er jo bare sexy, de er jo bare mancandy!). Jeg har for eksempel aldri hrt noe annet i vennegjengen min enn at Channing Tatum er "dritheit", men kroppen hans ser jo ikke naturlig snn ut. Man fr ikke en snn kropp med sunne mengder og typer trening. Men vi har blitt s vant til se svrt muskulse og definerte "sexy" menn i populrfilmer at vi tydeligvis begynner tro at det er meningen at menn skal se ut snn. Den totale mangelen p variasjon av kvinnekropper er gammelt nytt, men det ser ikke ut til bli noen stor bedring p film- og tv-fronten.

For omtrent 20 r siden ble en (n velkjent) studie gjort p Fiji. Forskerne underskte tenringsjenters holdninger til mat og kroppsimage like etter at tv'en kom til landet, og tre r senere ble de underskt p nytt. Det var ikke tilfeldig at det foregikk p Fiji: Der var store kropper ansett som estetisk vakre, og slanking og forstyrret spising var relativt ukjente fenomener (det hadde bare vrt ett dokumentert tilfelle av anoreksi noensinne).
Forskerne s store endringer hos tenringsjentene fr og etter. Fr tv'ens inntog hadde ingen av dem kastet opp for kontrollere vekta, og f av dem rapporterte slanking eller negativt kroppsimage. Bare tre r senere sa 11 % av jentene at de kastet opp for g ned i vekt, 69 % bekreftet ha slanket seg p et eller annet tidspunkt, og 75 % sa at de flte seg for store eller tykke. En av jentene fortalte forskerne: "Skuespillerne, spesielt de europeiske jentene, jeg beundrer dem og vil vre som dem. Jeg vil ha deres kroppsstrrelse. [...] Vi vil ha disse tynne, slanke kroppene [p tv]."
[Becker et al.: "Eating Behaviours and Attitudes Following Prolonged Exposure to Television Among Ethnic Fijian Adolescent Girls," British Journal of Psychiatry 180 (2002): 509-514]

Nr vi fokuserer p strrelsen til statsministeren vr i stedet for p politikken hennes, gr vi glipp av sjansen til  ta et veloverveid og meningsfylt politisk valg (og dette mener jeg helt oppriktig, uansett hvor himmelstormende uenig jeg er med politikken hun str for). Jo mer vi fokuserer p at vi ikke er bra nok, jo mer tid vi bruker p "korrigere" utseendet, desto mindre tid bruker vi p "leve utover" og faktisk ha kapasitet til gjre en forskjell i verden.

Byrden blir tyngre bre jo mer du avviker fra idealet, uansett ideal. I dette tilfellet, nr idealet er en tynn kropp, er det ikke lett vre tykk. Holdningene til alle kroppsfasonger tar skade av idealet; tykke kropper demoniseres. Anonym netthets av tykke mennesker har blitt daglig kost, og "feit" har blitt det verste man kan kalle hverandre (mer om dette i del 7 av 8). Uansett om vi er unge, vakre og tynne, eller om vi er middelaldrende og overvektige, er kroppene vre lysende mlskiver for hvem som helst som har en (negativ eller "positiv") kommentar p lur.
 



 

I forrige innlegg sa jeg at jeg (heldigvis) kjenner mange som har et avslappet forhold til kropp og mat. Men jeg kjenner ogs mange som sliter med disse tingene, og i svrt mange tilfeller har det kommet som lyn fra klar himmel: Personer jeg gjennom hele barndommen har trodd at hadde god selvtillit og var fornyd med seg selv, har etter at jeg ble voksen kommet med sm (eller store) stikk av kroppshat. Og ikke bare unge mennesker, nei: Til og med kvinner over 60! Nr slikt kroppshat har ftt lov til vokse i flere tir, er det vanskelig bli kvitt; jo eldre disse menneskene er, desto mer inngrodd er kroppshatet. Det blir rett og slett stadig vanskeligere prve overbevise dem om at de har et problem som sitter i hodet, og ikke rundt midjen. Og det blir stadig vanskeligere prve imtekomme kroppshatet deres med logikk eller fakta.
Dette gjr meg skikkelig trist. Disse menneskene kunne hatt det s mye bedre, men de er fanget. Det gjr meg ogs skikkelig sint. Ikke sint p dem som sliter, men sint p alle samfunnmekanismene som har skapt alt dette kroppshatet i utgangspunktet. Sint nok til at jeg kjenner p en enorm trang til prve redde verden ved luke ut alt ugress jeg ser.

Nr jeg snakker med folk om det som denne bloggserien inneholder, og da spesielt nr jeg sier at overvekt ikke er helsefarlig, reagerer de som regel ganske kraftig. De tror ikke p det jeg sier. Jeg klandrer dem ikke, for perspektivene vre rundt vekt og strrelse har blitt bygd opp over flere tir, og konstant blitt forsterket av ha blitt gjentatt i det uendelige. Da er det er klart det tar tid tenke annerledes p ting og vre pen for endre standpunkt. Det kan ogs vre skummelt for mange skulle tenke nytt, spesielt for den (store) gruppen som har investert veldig mye i ha den sannheten de har (mer om dette i del 7 av 8).
Ofte gir jeg opp nesten fr jeg har begynt i muntlige samtaler. Jeg vil gjerne bli mer bastant og trre fortsette inn i en (potensielt heftig) diskusjon, men det krever mye av meg. Skriftlig er det mye lettere, da slipper jeg se ansiktsuttrykk og hre tonefall, i tillegg til at jeg har mulighet til plotte inn s mange kilder jeg bare orker. Samtidig plager det meg at jeg ikke snakker muntlig om slikt oftere, eller i hvert fall ikke bare med personer jeg vet fra fr at er enige. For hvordan kan jeg tro at noen blir overbevist dersom jeg ikke engang prver implementere slike temaer over middagsbordet? For skape en diskusjon om dette, er folk ndt til snakke om det. Jeg nsker ikke at slikt skal begrenses til meningsutveksling i sosiale medier, der det bare leses av dem som aktivt oppsker det.
 

If tomorrow, women woke up and decided they really liked their bodies, just think how many industries would go out of business.

- Gail Dines, professor i sosiologi og kvinnestudier ved Wheelock College, Boston


Neste innlegg: Men slanking gir jo bedre helse? (Del 4 av 8)


#sommerfugleffekten #harrietbrown #bloggserie #sjokoladeilomma #vekt #overvekt #undervekt #normalvekt #fedme #kropp #helse #mat #sunn #usunn #frisk #syk #skjnnhet #idealer stigma #stigmatisering #leger #helsepersonell #slanking #diett #slankekur #fedmeepidemi  

Hvordan str det til med oss? (Del 2 av 8)

Dette innlegget er en del av bloggserien Sommerfugleffekten (start her og les i kronologisk rekkeflge).
 

Kroppen min, sier jeg til terapeuten, er for kjttfull, for sulten, for ukontrollerbar. Den ser ikke ut snn som det er meningen at den skal se ut, snn som jeg vil at den skal se ut. Den er tyngre enn jeg vil at den skal vre. Enn den burde vre.
Jeg hper hun vil lre meg hvordan jeg kan kontrollere appetitten min.
[...]
"Hva hvis du syntes kroppen din var ok slik den er akkurat n?" spr hun.
Jeg stirrer p henne. Jeg har lyst til si "Er du fucking nuts?"
Selvflgelig har jeg ikke vurdert muligheten for synes kroppen min er ok. Denne uakseptable kroppen. Og jeg kommer ikke til vurdere det. Det ville vre det samme som la meg selv forg.
Og de som lar seg selv forg, fortjener det ubehagelige som mtte komme.
Denne terapeuten, som ikke akkurat er tynn selv, m ha kjent p den samme skammen over ha en kropp som nekter oppfre seg, ikke vil kontrolleres, og som ikke ser ut slik den burde. Hvordan kan hun i det hele tatt stille meg et snt sprsml?
[...]
Jeg vil ikke hre at jeg ikke kan "fikses".

 




Mange vil kanskje si at kroppspress ikke egentlig er et problem. At det er konstruert av noen f, skjre unge kvinner. I mange, mange kommentarfelt har jeg sett ulike varianter av flgende utsagn (som forresten hver eneste gang er skrevet av middelaldrende menn, just sayin'): ''Kroppspress er bare i deres egne hoder, det er ingen her ute som pfrer dere kroppspress. Dere m bare slutte med det!''
Yeah, but no. I utgangspunktet fint tenkt, og de har sikkert gode intensjoner (eller s vil de bare trolle). Men det hjelper ikke nr forskning viser oss det motsatte. Det disse mannfolka ikke skjnner, er at de selv har sluppet billig unna kroppspresset vi (srlig unge kvinner) bombarderes med hundrevis av ganger hver eneste dag (mer om det i innlegg 3 av 8: Er skjnnhetsidealer et problem?).
Litt statistikk er p sin plass her (selvsagt, statistikk er feilbarlig og kan tukles med for oppn nsket resultat, men det gjelder jo i alle retninger). S, hvordan str det egentlig til med oss?

97 % av unge kvinner spurt av magasinet Glamour i 2011 svarte at de flte hat mot kroppene sine minst n gang om dagen, og ofte mye mer. 97 PROSENT. [Kilde]

75 % av amerikanske kvinner rapporterer at de har forstyrrede spisevaner. [Kilde]

18 % av menn sier at de fler seg tykke p daglig basis.

Kryssilden av normative beskjeder begynner tidlig. Flere studier har vist at tre- og fireringer (!!) er redde for bli tykke. Selv om de ikke mottar slike beskjeder hjemme. Slike beskjeder kommer fra flere og flere steder: Fra media, fra leger og eksperter, fra skoleadministrasjoner, fra politikere.

P 1970-tallet var gjennomsnittsalderen for jenter som begynte slanke seg fjorten r. N, til sammenligning, er gjennomsnittsalderen tte r. [Kilde]

Vektrelaterte holdninger topper listen over ting barn og ungdom mobber hverandre for - nesten uavhengig av strrelse - og det forekommer i mye hyere grad enn mobbing for ting som handikap, rase, sosial klasse eller seksuell orientering.
[Puel, Luedicke og Depierre: "Parental Concerns About Weight-Based Victimization in Youth," Childhood Obesity 9 (2013): 540-548]

Et Google-sk p ordet "obesity" for bare ti r siden returnerte omtrent 217 000 treff. I det frste halvret av 2014 ga et lignende sk nrmere 27 millioner treff*. Vi friker mye mer ut n enn noensinne over hva vi veier og hvordan kroppene vre ser ut.

I gjennomsnitt sier kvinner i USA at deres ideelle kroppsvekt er 13 til 19 % under deres medisinske ideelle vekt.
[Owen og Laurel-Seller: "Weight and Shape Ideals: Thin Is Dangerously In," Journal of Applied Social Psychology 30, no. 5 (2000): 979-990]

Hsten 2013 spkte tidligere talkshowvert fra Good Morning America, Joan Lunden, p the Today Show om at en av fordelene med ha brystkreft og gjennomg flere runder aggressiv kjempterapi, var vekttapet. Jeg vet at dette var galgenhumor, og at dette brukes til takle forferdelige situasjoner. Men ingen ville ha ledd dersom det ikke var en sannhet i det faktumet at tynnhet verdsettes. Selv om tynnheten kommer fra kjempe mot en potensielt ddelig sykdom.

Mange kvinner p hospitser (alts i terminal fase med kreft) opprettholder slankeatferd og dietter. Til tross for at de snart skal d.

Det har vrt snakk om sette spedbarn p dietter.

Halvparten av oss vil heller d enn vre tykk.
[Maurer og Sobal: "Eating Agendas: Food and Nutrition as Social Problems (New York: Aldine de Gruyter, 1995)]

(*Jeg Googlet ordet "obesity" selv 5. mars i r, og jeg fikk et annet tall. Ikke 27 millioner treff, neida: "About 68,200,000 results". Alts over det dobbelte.)
 




Dette er nitrist lesing. Selvflgelig vet vi, heldigvis, at ikke alle har det snn. At ikke alle p denne kloden regelrett lider bare fordi de har en kropp. Men problemet har ftt lov til vokse seg s stort at vi plutselig str ansikt til ansikt med en overflod av konsekvenser. Konsekvensene varierer i alle retninger, og inkluderer blant annet:
- Stadig flere utvikler spiseforstyrrelser.
- Stadig flere blir s opphengt i mat, kropp og vekt at de ikke lenger klarer bry seg om viktige ting og gjre en forskjell i verden.
- Stigmaet knyttet til overvekt blir strre og strre - nr det burde ha gtt motsatt vei - fordi tynnhetsidealet blir stadig viktigere (mer om dette i del 7 av 8).
- Vi bryr oss stadig mindre om helse, og eksponentielt mer om utseendet (uansett hva vi tror).
Selvflgelig har ikke 97 prosent av unge kvinner anoreksi, og "vanlig" kroppsangst er selvflgelig ikke like alvorlig som anoreksi. Men vr kulturelle holdning til mat, kropp og vekt minner skremmende mye om alvorlige spiseforstyrrelser.

En mor kom til [E. Satters] ernrings- og terapiklinikk med sin 7 mneder gamle datter. Barnet spiste godt og hadde stabil vekt. Problemet, sa moren, var at babyen likte mat altfor godt. Hun pleide bokstavelig talt jamre av nytelse og bevege beina nr hun spiste. Moren var vettskremt over dette, vettskremt over datterens appetitt, redd for at barnet ville spise s mye at hun ble tykk.

Vi blir stadig mer opptatt av kosthold og trening. Vi snakker om kalorier inn versus kalorier ut som om mennesker var kalkulatorer som ikke kan pvirkes av ytre faktorer. Mange av oss tror tilsynelatende oppriktig at det kutte ut hele matvaregrupper, eller spise en viss mengde av en spesifikk matvare per dag, kan beskytte oss mot noensinne bli alvorlig syke. Det florerer av matblogger, treningsblogger, fitnessblogger, slankeblogger. Jeg har ikke tall p hvor mange ganger jeg har lest "Jeg er lidenskapelig opptatt av kosthold og trening" i en bloggbeskrivelse - og samtidig ftt et kraftig inntrykk av at hver eneste n av disse bloggerne fler seg unike, spesielle. Vi snakker om kosthold og trening som om det ikke fantes flere faktorer som pvirker helse. Det dukker opp flere og flere aktrer som vil "hjelpe deg til bli en bedre/sunnere/friskere utgave av deg selv" - s godt som ingen av disse aktrene tar ordene svn eller stress i sin munn, men tar seg godt betalt for "hjelpe" noen med ekstreme kostholds- og treningsregimer. Selv de profesjonelle aktrene som driver Fitnessbloggen sier at bransjen er overfylt av "coacher" som ikke vet hva de driver med, og som til og med anbefaler prestasjonsfremmende (ulovlige) stoffer. Vi bruker ordet "samvittighet" om mat (og der mener jeg det ikke hrer hjemme). Ernringsfysiolog i BAMA, Gunn Arsky, uttalte flgende i en nettsak: "Men hvis det faktisk bunner i en viss sult, br frukt, br og grnnsaker vre frstevalget. En skl med blbr kan man fint mumse uten f skyldflelse." (Javel, s hvis jeg spiser lasagne burde jeg fle meg skyldig?) Markedet for diettbker er nesten ikke til tro. Uansett hvor latterlig, ineffektiv eller til og med farlig en diett er (da alt fra kvitte seg med vannet i kroppen til spise 50 bananer om dagen), fyller de som regel opp metervis p metervis i enhver bokhandel.
 


(Jepp, folk lot seg frivillig bli fylt med bendelorm bare for bli tynne...)
 

Hvis all denne kroppsangsten gjorde oss friskere og gladere, kunne vi kanskje argumentere med at mlet helliger middelet. Og antakelig er det nok derfor s mange av oss nrmest drukner oss selv i kroppshat; fordi vi (oppriktig eller ei) tror vi vil fle oss bedre "nr det fr oss til gjre noe med det". Men det gjr oss ikke friskere og gladere. I stedet tilbringer mange av oss vre vkne timer p et hamsterhjul av selvhat.
Er det ikke rart? Man skulle tro at med s klare skillelinjer mellom normalvekt og overvekt som vi har i dag, ville alle som tilhrte normalvekt-kategorien automatisk ha et avslappet forhold til egen kropp. I realiteten ser det snarere ut til at stigmaet knyttet til overvekt delegger for oss alle: Vi m passe p hva vi spiser, s vi ikke blir oooovervektigeeee!

Det er kanskje ikke s rart, egentlig, at vi sliter. I utgangspunktet snakker vi alle om kategoriene sunt og usunt som om de var helt gjensidig utelukkende, og som om vi alle visste nyaktig hvor skillelinjen mellom sunt og usunt gr. Som en kontrast kan vi se p summen av beskjeder vi fr fra media, leger, lrebker, venner, familie, etc.:

Nyt maten din, men ikke nyt for mye. Spis det du liker, men ikke bli tykk. Spis sunt, men ikke nekt deg selv mat. Spis dette, men ikke spis det - aldri spis det. Du dr hvis du ikke spiser, men du spiser deg selv til dde. Kjtt dreper deg, men det legger noen ekstra r til livet ditt. Fett gjr deg syk og overvektig; nei, det er karbohydrater som forrsaker diabetes. Nei, forresten, det er sukker. Egg forhyer kolesterolet. Eller gjr de? For mye salt kan fre til slag - men vent, det ser ut til at for lite salt kan vre enda verre.


Vi blir ogs, om enn indirekte, lrt opp til at det er vr egen feil nr kroppen vr ikke ser ut som vi vil. Eller nr kroppen vr ikke "oppfrer seg" som vi vil at den skal. Det kommer tydelig frem nr vi hrer beskjeder med ordlyd som: "Ikke fornyd? Gjr noe med det!", "Drmmekroppen", "Trivselsvekta", "For deg som nsker g ned i vekt", "Ta kontroll over vekta!", osv osv. Denne verbale innpakningen forsterker ideen om at vi har et valg, at vi kan velge hvordan vi skal se ut like lett som vi velger hva vi skal ha til middag. Den forsterker ideen om at kroppen vr er noe vi skal banke til den underkaster seg vre nsker; kroppen er bare mindreverdig og dum, den skal fye seg etter oss. Forsterker ideen om at vi i en eller annen grad har plikt til endre, stramme opp, "fikse" kroppene vre. Da er det virkelig ikke rart at s mange av oss ender opp med hate kroppene vre for alt de ikke er. Og her kommer det store sprsmlet: Hvordan kan du ha det bra med deg selv, nr du hater alt det som rommer den du er?

Igjen vil jeg understreke at langt fra alle har det s ille som dette innlegget kanskje gir et bilde av. Jeg kjenner mange som har et godt, avslappet forhold til kropp og mat. Det jeg vil med dette innlegget, eller egentlig hele serien, er peke p det jeg mener er et stort og systematisk problem. Et problem som dypest sett skader oss (nesten) alle, og som ikke er enkeltindividets feil p noe som helst plan. Vi formes av miljet vi vokser opp i, og noen sider ved dette miljet kan vre ganske grusomme: Blant annet skjnnshetsideal, interessekonflikter, politikk, stigmatisering og frykt (alt dette kommer jeg tilbake til, stay tuned!).

Vi str midt i en epidemi, en som delegger bde kvaliteten og lengden p livene vre. Det gr ikke bare utover oss selv, men vre barn, og sannsynligvis ogs deres barn. Denne epidemien har eksistert en stund, og den vokser i et skummelt tempo, ikke bare her, men over hele verden. Du ville vrt ndt til slite for finne en kultur i dette rhundret som ikke sliter med den.
Jeg snakker ikke om overvekt eller fedme. Jeg snakker om vr besatthet av vekt,vr evige sken etter tynnhet, vr ndelse angst for vre egne kropper.

Neste innlegg: Er skjnnhetsidealer et problem? (Del 3 av 8)


#sommerfugleffekten #harrietbrown #bloggserie #sjokoladeilomma #vekt #overvekt #undervekt #normalvekt #fedme #kropp #helse #mat #sunn #usunn #frisk #syk #skjnnhet #idealer stigma #stigmatisering #leger #helsepersonell #slanking #diett #slankekur #fedmeepidemi 

Ny bloggserie: Sommerfugleffekten (Del 1 av 8)

Du har sikkert hrt om sommerfugleffekten (The Butterfly Effect). Jeg hadde ogs hrt om den fra fr, men da den ble beskrevet i en Dexter-episode jeg s forleden, fltes det som nyaktig det jeg trengte for f til skrive dette innlegget. Sommerfugleffekten gr ut p at alle ting i verden henger sammen og pvirker hverandre: Det som endte som en tornado, var i sin spede begynnelse en liten sommerfugl som flagret med vingene p den andre siden av kloden flere uker tidligere.
N kan man jo velge tro sitt om sannheten i den pstanden. Og det er jo ikke snn at temaene i denne bloggserien er helt urelatert til hverandre. Likevel synes jeg sommerfugleffekten passer godt til beskrive hvordan, i hvert fall i enkelte tilfeller, alt synes henge sammen.

Et innlegg som prver seg p forklare hvordan alt tilsynelatende henger sammen nr det gjelder vekt, kosthold og helse, og alt det innebrer, er en komplisert affre. Faktisk spass komplisert at jeg vurderte  gi opp fr jeg hadde begynt, aller mest fordi jeg vet det ikke fr plass i ett skarve blogginnlegg. Men jeg har lyst til prve likevel, og dermed blir dette en ny bloggserie. Bloggserien deles opp i underkategorier som igjen blir egne innlegg (og jeg anbefaler lese alle, gjerne i kronologisk rekkeflge, for se sammenhengen): 

- Hvordan str det til med oss?
- Er skjnnhetsidealer et problem?
- Men slanking gir jo bedre helse?
- Men hva med fedmeepidemien?
- Interessekonflikter? LEGER? Srlig!
- Stigmatiseres overvektige, da?
- Hva n?

Inspirasjonskilden min denne gangen er boka Body of Truth av Harriet Brown (men jeg bruker flere kilder ogs, alts), en utrolig sassy woman i femtira som jeg synes er mer reflektert enn de fleste. En anmelder mente at ''alle med en kropp har godt av lese denne boka'', og det er jeg helt enig i. Den koster omtrent 150 kr p amazon.com. Alle sitater i denne serien er derfra, med mindre jeg skriver noe annet. Jeg har oversatt (og ofte forkortet der jeg fant det hensiktmessig, og der det var mulig uten endre innholdet) det meste jeg har sitert. Noe er ikke oversatt til norsk, fordi det da var vanskelig f det til gi like mye mening/slagkraft.
 




For oppklare eventuelle fremtidige misforstelser: Nr jeg bruker ordene "slanking" eller "diett", mener jeg nettopp det; alts bevisst restriksjon. Hadde jeg snakket om livsstilsendringer, ville jeg ha spesifisert det. Dessuten bruker jeg (riktognok ufrivillig) kategoriene undervekt, normalvekt, overvekt og fedme, rett og slett fordi det blir (mildt sagt) litt komplisert ellers.

Etter at jeg ble student har jeg skjnt mer og mer av hvor viktig det er henvise til kilder, samt vre tydelig nr man siterer eller parafraserer. Jeg har som ml bli mye flinkere til det her ogs, selv om dette er en personlig blogg og ikke en fagbok som strengt tatt krever det: Hovedsakelig av respekt for dem jeg har lnt materiale fra, men ogs for bli tatt serist. Spesielt en bloggserie som dette tror jeg ikke overlever lenge i kryssilden uten kilder! I nr framtid har jeg tenkt gjennomg alle gamle innlegg fra januar 2014 til dags dato, og legge inn slike kilder og merknader i strre grad. Jeg har ogs en plan om flytte bloggen til et eget domene (eller la oss kalle det imperium, neida, jeg er ikke blodfan av Breaking Bad...), fremtiden fr vise!

Mye av dette er temaer jeg har tatt opp fra fr. Det kan likevel ikke gjentas ofte nok, synes jeg, srlig hvis jeg lykkes i sette alt dette i en sammenheng. Kom gjerne med sprsml og tanker underveis!
 

 

Neste innlegg: Hvordan str det til med oss? (Del 2 av 8)

#sommerfugleffekten #harrietbrown #bloggserie #sjokoladeilomma #vekt #overvekt #undervekt #normalvekt #fedme #kropp #helse #mat #sunn #usunn #frisk #syk #skjnnhet #idealer stigma #stigmatisering #leger #helsepersonell #slanking #diett #slankekur #fedmeepidemi 

Feige leger dreper pasienter

Dette blogginnlegget er et motsvar (med identisk tittel) til kronikken "Feige leger dreper pasienter" publisert p nrk.no 5. februar 2016.

Vi m si ifra om moralisering, healthism og etisk uforsvarlige holdninger hos leger. Jobben deres er tross alt redde liv.

Det var allerede ille nok da jeg p butikken i forigrs oppdaget en utstilt stabel med Nugatti ZERO, og p toppen av det hele faktisk mtte konsentrere meg for ikke kjpe med meg sukkerfri yoghurt hjem. Det var en gang sukkerfrie produkter var i mindretall fordi det var tiltenkt diabetikere, og jeg savner den tiden. Joda, man kan argumentere for at for mye sukker ikke er sunt, selvflgelig er jeg ikke uenig i det. Problemet er at vi alle p denne mten blir bombardert med matmoralisering og sunnhetspress fra alle kanter, hele tiden. Jeg blir stressa og skremt over denne trenden. Dessuten tviler jeg sterkt p at Nugatti og sukkerholdig yoghurt (eller alle de andre opprinnelig sukkerholdige produktene som n finnes i et utall sukkerfrie varianter) er synderne som direkte har ''ledet folket inn p stien til fedme og feilernring''. Slike overforenklinger er skumle. Og s er det heller ikke snn at man blir noe srlig sunnere av spise opprinnelig sukkerholdige produkter som n ogs er sukkerfrie. Det eneste man da fr i seg mindre av er jo (obviously) sukker. Jeg mener den strste helseutfordringen i Norge og resten av den vestlige verden bestr i f folk til spise mer sunn mat, ikke ndvendigvis mindre usunn mat. (Skillet mellom sunt og usunt er en ekstrem grsone, riktignok, for selv en cheeseburger fra McDonald's er ikke bare usunn.) Problemet er ikke at folk spiser for mye sjokolade, men heller at noen spiser for lite grnnsaker, for eksempel. 

Uansett, alt dette over var som nevnt ille nok. Det hele toppet seg da jeg leste en kronikk/ytring p nrk.no i gr kveld. Wow, jeg fr faktisk trang til rive av meg hret bare av tenke p det. Ytringen handler om overvekt og fedme, har tittelen ''Feige leger dreper pasienter'', og er (dessverre) skrevet av en allmennlege. Han heter Torkil Fr. Teksten hans er s moraliserende, stigmatiserende og dmmende at jeg oppriktig hper han fr refs. Jeg tror han gjr mye strre skade enn nytte, eller rettere sagt tror jeg faktisk ikke han hjelper en eneste person med dette. Hvorfor jeg tror han bare gjr ting verre? Jo, fordi det fr personer i mlgruppen til fle seg mindreverdige og fordummet, og dette igjen ker sjansen for destruktiv atferd. Forskning viser helt klart at personer som er fornyd med kroppen sin og glad i seg selv, har mye strre sjanser for gjre sunne valg. kt selvhat og drligere selvtillit, derimot, er tidenes drligste motivasjonsfaktorer.

Ingressen er som flger: ''Vi leger m slutte vre snille og hyggelige, og si ifra om farlig overvekt. Jobben vr er jo redde liv.'' Javel, s det opptre med folkeskikk og en pen tilnrming er et problem? Jada, jeg skjnner retorikken i denne setningen, men misliker den sterkt. Den gir meg en vond smak i munnen og assosiasjoner til Nazi-Tyskland: Orden! Disiplin! Vi m utstte og slakte de som ikke er som oss!
Senere hevder han at fedme og overvekt er ''elefanten i rommet'' (sikkert no pun intended...) og at ingen tr snakke om disse tingene. Unnskyld meg, men hva behager? Hvilken verden lever Fr i, egentlig? Videre hevder han at ''det handler om liv og dd'', og at det er hans klare inntrykk at ''pasientene ikke vet hvor helseskadelig dette er''. Nei, for de har sikkert aldri tatt i et ukeblad, abonnert p en avis eller surfet p Internett. De har sikkert heller aldri ftt hre velmente bekymringer fra venner og familie.
En mann i kommentarfeltet skriver at han reagerer p Frs ''krigsretorikk'', det gjorde jeg ogs. Ikke bare spyr Fr ut ord som ''fedmetsunami'', han ga meg i tillegg hakeslepp da jeg leste forslagene han har til tiltak:

''Kanskje en lsning er veie alle som kommer innom kontoret. Pasienter med over 25 i KMI kan f med seg en brosjyre med informasjon om risikoen de lper, og oppskriften p redusere den.''

''Helsemyndighetene br absolutt kjre kampanjer p samme mte som de gjorde mot ryking. Potetgullposen kan for eksempel merkes med: Fedme dreper. P colaflasken kan det st: Hver slurk skader barnet ditt.''

''Rdene vi br gi er ikke kompliserte: Beveg deg s mye du kan i hverdagen, g en tur p minst en halvtime daglig, mosjoner spass at du holder vekten innen normalomrdet for din hyde,spis mer fisk, fiber, frukt,br og grnnsaker, mindre stsaker og bearbeidet kjtt, bruk vann som trstedrikk.''

Kjre Torkil Fr, selv om du sannsynligvis aldri leser dette (men en kan jo hpe). I seg selv er det flott at du vil opplyse om og gjre noe med det du anser som et problem - men du trekker det langt forbi alle grenser. Jeg vil fortelle deg hvorfor. 
I tillegg til det jeg allerede har ppekt hittil, vil jeg trekke fram at en av helsevesenets viktigste oppgaver, som kjent, er veie gevinst opp mot risiko, og kronikken din tror jeg medfrer strre risiko enn gevinst. Jeg vil gjerne etterlyse litt mer refleksjon og saklige argumenter hos deg, i stedet for den nevnte krigsretorikken. For gi deg noe bryne deg p (fra den virkelige verden), kan jeg trekke frem meg selv som eksempel. Jeg er en av disse pasientene du ville ha sendt hjem med en jvla brosjyre jeg ikke har behov for, jeg er en av disse pasientene du ville ha bedt om ''spise mer grnnsaker, kutte ned p godteri og brus, og vre mer i fysisk aktivitet''. For ja, min BMI er p 27, og der er jeg stabil. 
Vet du hva? Hadde fastlegen min sagt noe snt til meg uten at jeg ba om rd, ville jeg hatt forferdelig lyst til sl ut tennene hans (men heldigvis er ikke fastlegen min en snn lege som du nsker vre). Du vet faktisk ingenting om meg ut fra min BMI. Du ville nok anta at jeg ikke spiser sunt, eller at jeg ikke vet nok om kosthold til gjre vurderinger. (Men det skal nevnes at selv ikke allmennleger har spesialkompetanse p kosthold med mindre de har tilleggsutdanning.) Antakelig ville du trodd jeg ly hvis jeg fortalte deg hvor sjelden jeg spiser stsaker. Potetgull og cola er noe jeg sjelden kjper. Det er ogs flere ting du ikke vet om meg, som ville ha satt deg i et ytterst uprofesjonelt lys dersom du ga meg disse ''gode rdene'' dine: Nemlig at jeg for bare to r siden hadde diagnosen F50.0, alts Anorexia Nervosa. Du skulle bare visst hvor mye krefter det tok omstrukturere tankene slik at jeg endelig, etter sju r, klarte f et avslappet forhold til kropp og mat. Og enda mer enn det skulle jeg nske du visste hvor mye slike ''velmente rd'' om slanking og kosthold pvirket meg negativt i ung alder: Det var slike beskjeder som dine som befestet seg i underbevisstheten min over lengre tid og til slutt hadde blitt internalisert som ''mat er farlig''.
 



Selvflgelig kan man argumentere for at jeg burde skjnt at rdene ikke var laget for misbrukes p denne mten, eller at jeg ikke var i mlgruppa for disse rdene; men uavhengig av hva personer som fr spiseforstyrrelser burde eller ikke burde ha latt seg pvirke av, blir de pvirket av det. Fra alle kanter, hver eneste dag. Ogs de personene du mener har bruk for slike ''velmente rd'' blir bombardert av de samme rdene fra alle kanter, hver eneste dag. Ideelt sett skulle jeg nske at det ble mindre av denne typen rd, og ikke flere, rett og slett fordi de fungerer som fluepapir for den store gruppen mennesker som behver f slippe forholde seg til dem. Jeg er nemlig langt fra alene: Det finnes knapt et klassetrinn fra 8. klasse og oppover uten minst n person som sliter med spiseforstyrrelser eller forstyrret spising.
Kanskje mener du likevel jeg burde ha gtt ned i vekt. Men jeg kan love deg at jeg aldri kommer til ta sjansen p prve det igjen. Og hvorfor skal jeg det, nr suksessraten i alle mine tidligere forsk var fullstendig fravrende og jeg nesten dde av det? Jeg har bedre helse og livskvalitet n enn jeg har hatt p nesten ti r, og det synes jeg er mer enn godt nok.

Noe sier meg at du aldri ville ha tenkt p kalle noe en ''spiseforstyrrelsestsunami'' eller ''war on anorexia''. Du bruker slike begrep rundt overvekt og fedme som det naturligste i verden, til tross for at undervekt og underernring er i ferd med bli et like stort folkehelseproblem p verdensbasis, og til tross for at undervekt og underernring er mye, mye farligere (se denne artikkelen). For ja, Anorexia Nervosa er den mest ddelige psykiske lidelsen, og da snakker jeg ikke kun om de pasientene som har klinisk undervekt (> BMI 18,5): ''The average looking patient in front of you has the deadliest of psychiatric conditions, and it kills young adults at 12 times the rate of any other cause of mortality (including car accidents) COMBINED.'' (sitat herfra, min utheving.)

Det sier seg egentlig helt selv: Sender du med en brosjyre om vektreduksjon til en pasient som har eller har hatt en restriktiv spiseforstyrrelse, lper du en reell risiko for gjre pasienten alvorlig syk. Og spiseforstyrrelser er sammensatt. De fleste bruker revis p pne seg for noen, inkludert fastlegen, og i majoriteten av tilfellene er faktisk ikke sykdommen synlig p utsiden. Du kan alts aldri vite helt sikkert hvem du skader, og det er en viktig etisk problemstilling. ta hensyn til slike etiske problemstillinger er faktisk ditt ansvar som lege.
Den samme problemstillingen er gjeldende nr pasienten har en overspisingslidelse. Denne gruppen risikerer ogs alvorlige helsemessige utfall dersom de blir bedt om bare ''ta seg sammen'' (som mellom linjene jo er det du formidler)
. Overspisingslidelser er, i likhet med restriktive spiseforstyrrelser, ikke et valg, men psykiske lidelser.
Her er et innlegg fra ei jente som tok alvorlig skade av en slik kommentar fra legen som det du nsker gi.

Du tror sikkert jeg tver n, men forekomsten av overvekt har faktisk ikke kt de siste 10-16 rene. Jeg savner ogs et mer helhetlig blikk p hva som pvirker helsa vr. Helse pvirkes ikke kun av kosthold og aktivitetsniv; det pvirkes ogs av stressniv, svnmnster, sosiokonomisk status (!), vennskap/relasjoner og graden av psykisk velvre. Jeg vil ogs minne om at helse ikke er et moralsk dilemma. Helse er et flytende begrep. Ingen har moralsk plikt til vre s friske som mulig. Hedmark FpU fremmet nylig et forslag om at statlig finansiering av slankeoperasjoner burde reduseres, med begrunnelsen at fedme er ''selvforskyldt''. P samme mte ser vi at det ikke finnes noen innsamlingskampanjer for lungekreft tilsvarende Rosa Slyfe-aksjonen. Men hvordan kan vi vre s raske til bedmme hva som er selvforskyldt, nr det i realiteten er ganske vanskelig? Vi er alle levende mennesker, og det unng enhver potensiell helsefare er umulig; ergo kan i teorien hva som helst vre selvforskyldt bare vi leter etter slike forklaringer.
En realitetsorientering hva rsaker til overvekt angr, er ogs noe jeg nsker meg strre fokus p. Hadde det vrt s enkelt som at vi trengte hre ofte nok at vi m spise mindre og bevege oss mer, tviler jeg p at vi hadde sett en kning i forekomst av overvekt. En person som har kommentert p saken, forteller at han er overvektig til tross for at han i lang tid har slitt med matlysten. Det var frst da han oppdaget at han har kraftig svnapn og fikk hjelp for dette at vekten begynte g ned. Det er heller ikke slik at overvekt kun har to mulige rsaksforklaringer, nemlig det velkjente ''for mye mat og for lite aktivitet''. Jeg tror en av de viktigste rsakene til kt forekomst av overvekt, er samtidig kt forekomst av jojo-slanking: 95% av dem som slanker seg, legger p seg all vekten eller mer i lpet av 4-5 r (til tross for at de beholder nye vaner), deretter slanker de seg p nytt, og vi har det gende. Dette vil si at mange kunne ha veid mindre dersom de aldri hadde begynt p slankekur.

Jeg hper virkelig aldri vi kommer dit at colaflasker merkes med: Hver slurk skader barnet ditt. Vi har forskt kalorimerke restaurantmenyer de siste rene, men iflge statistikken du presenterer har det tydeligvis ingen effekt - s hva er det som fr deg til tro at skremselspropaganda kommer til fungere? Selv om det til en viss grad fungerte p tobakkemballasje, er det viktig huske at tobakk er noe helt annet enn mat. Tobakk inneholder nikotin; og iflge kjemiker A. Mostad er n drpe ren nikotin nok til drepe to voksne mennesker. Noe sammenligningsgrunnlag til dette finner vi ikke i matvarer.
I sakens kommentarfelt skrev opptil flere at sukker er farlig og burde klassifiseres som et rusmiddel. Slike pstander vitner om uvitenhet. Hvis noe kalles farlig, antar jeg de mener det er giftig. Men et enkelt stoff kan ikke kalles ''gift'': En viss mengde av et enkelt stoff, derimot, kan kalles en giftig dose. Nei, ikke engang nikotin kan kalles gift, men dosen vi tler fr vi forgiftes av nikotin er s totalt forskjellig fra doser vi tler i matvarer at en sammenligning er uforsvarlig. Poenget er at det faktisk ikke er mulig innta en ddelig mengde sukker ved drikke brus. Hvorfor? Fordi du er ndt til drikke omtrent 40-60 glass brus p rad fr mengden sukker blir ddelig - men innen den tid har du for lengst ddd av hyponatremi som flge av det altfor hye vanninntaket. Men vi kaller ikke vann ''gift''?
Det andre problemet med sammenligne matvarer med tobakk, er at salg av tobakksvarer (og alkohol) reguleres av aldersgrenser. Jeg nsker ikke engang prve se for meg et samfunn der man m vre 18 r eller eldre for kunne kjpe potetgull p en lrdag, men det er en helt relevant forlengelse av forslaget ditt om trykke skremselspropaganda p matvarer. Det hadde jo blitt litt rart ''talk the talk, but not walk the walk''. En annen helt relevant forlengelse av dette forslaget er et samfunn der man m f ''resept'' eller legeerklring for f kjpe ''usunne matvarer''.
(Dette er kanskje en id til noen som vil skrive en dystopisk, futuristisk roman, nr jeg tenker meg om...)

Som nevnt er underernring og undervekt mye, mye farligere enn overvekt og fedme. To metaanalyser av Katherine Flegal viser at sammenlignet med normalvektige (KMI 18,5.24,9) har lett overvektige personer (KMI 25-29,9) 17 % lavere (!) mortalitetsrate, moderat overvektige (KMI 30-34,9) har omtrent samme mortalitetsrate, og kraftig overvektige (KMI 35 og oppover) har 36 % hyere mortalitetsrate. Til sammenligning har undervektige personer en kt mortalitetsrate p himmelstormende 73 %.
Med denne statistikken i bakhodet plager det meg ekstra mye at de som sliter med spiseforstyrrelser eller forstyrret spising blir fortalt at de bare m slutte la seg pvirke, at de m tle spass. Hadde dere som uttaler dere s krast om overvekt og fedme virkelig hatt helseforebygging p agendaen, ville tiltak i motsatt ende av skalaen faktisk ha vrt like aktuelle - dere ville ikke bare ha skrevet Fedme dreper p potetgullposen, dere ville ogs ha skrevet Spiseforstyrrelser dreper p sukettforpakningen.

Overforenklinger er skumle: Mennesker er ikke tall. Alle kommer ikke til passe inn i et skjema. Dessuten brer jeg faktisk ikke vekten av verden p mine skuldre, og det gjr ingen andre heller - s jeg har vondt for svelge en slik pakkelsning som du nsker prakke p oss som om verdens helsestatus og overvektsstatistikk var vrt individuelle ansvar.

Nr jeg n endelig har ftt sagt alt jeg ville si, gjenstr bare flgende:



 

#helse #spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #kropp #vekt #overvekt #undervekt #BMI #KMI #anoreksi #bulimi #overspising #BED #lege #fastlege #sunn #sunt #usunn #usunt

Temakveld IKS: Frisk - er det mulig?

IKS Trondheim arrangerer temakveld tirsdag 2. februar fra kl 18.00-20.00, med temaet frisk. Foredragsholderne (deriblant jeg) deler av egne erfaringer og tips. Underveis blir det noen tenkeoppgaver, og tid til refleksjon. Alle er velkomne - syke, prrende, helsepersonell, lrere...

Se arrangementet p Facebook her (og kom!):

https://www.facebook.com/events/1660165037565244/

Maten er full av e-stoffer og kjemikalier!

Tidligere har jeg snakket om hvorvidt mat kan vre giftig (for eksempel sukker). N skal jeg g mer i dybden. Finnes det noen matvarer som kan kalles gift? Finnes det stoffersom kan kalles gift? Og hva med e-stoffer, kjemikalier, ord vi ikke kan uttale? Hvordan skal vi se p det? Er det noen grunn til unng matvarer p bakgrunn av gift, e-stoffer, kjemikalier eller ord vi ikke kan uttale?




Noe svrt nyttig jeg lrte i fjor (herfra) er at ingen stoffer i seg selv kan kategoriseres som gift. Dette hres kanskje rart ut ved frste yekast, men forklaringen er at det handler om mengde. Klassifiseringen av noe som gift, krever at stoffet er tilstede i en gitt mengde. Det handler med andre ord om dose. Et stoff er ikke en gift fr det kommer opp i en viss dose.Denne spesifikke mengden (dosen) kan vre skadelig for noen arter, og uproblematiske for andre arter (hunder tler ikke sjokolade, men det gjr mennesker).
Et eksempel p dette (selv om jeg tviler p at noen har kalt det direkte gift) er laktose: De fleste i verden (i hvert fall i Asia) tler laktosedrlig og blir syke hvis de fr i seg for mye. De fleste i Skandinavia har derimot enzymer som kan bryte ned laktose, derfor ikke bare tler de laktose, de fr ogs til hente ut verdifull nring fra det(med andre ord er meieriprodukter ypperlig for de fleste skandinaver).

Lurer du p hvilke andre stoffer som er giftige over en viss mengde? Hold deg fast, for det gjelder absolutt alle stoffer p denne planeten (og sikkert alle andre planeter). Vi tler ikke for hye doser av noe som helst. En kvinne dde for noen r siden etter ha drukket seks liter vann p n time, alts en altfor hy dose.
Riktignok finnes det noen stoffer det skal svrt lite til av for skape en giftig effekt. Nikotin, blant annet; der n ren drpe er nok til ta livet av to voksne mennesker. (Men vi spiser ikke slike stoffer.)
Andre stoffer i denne kategorien som fortjener nevnes, er kolesterol og formaldehyd. Vi er vant til hre at begge disse er farlige, ikke sant? Vel, hvor overrasket blir du hvis jeg sier at menneskekroppen produserer begge disse stoffene p egenhnd?Fr vi ikke i oss nok kolesterol i kosten, produserer kroppen mellomlegget selv (paradoksalt nok er det ofte p denne mten vi fr det ''skumle'' kolesterolet!). Vaksinemotstandere har i lang tid vrt hysteriske p grunn av vaksiner som inneholder formaldehyd. De vet tydeligvis ikke at deres egne kropper produserer mer formaldehyd enn det noen vaksine inneholder, rett foran nesen (eller bak nesen??) p dem. Dessuten fr vi ogs i oss formaldehyd gjennom et helt vanlig kosthold, for eksempel nr vi spiser prer.

Jeg bare m ta med flgende sitat fra denne artikkelen (som for vrig anbefales p det varmeste!) om hvor ''forferdelig'' det er at Starbucks Pumpkin Spice Latte inneholder en ''farlig'' mengde sukker: Et gjennomsnittlig voksent menneske ville vrt ndt til drikke omtrent 50 kopper Pumpkin Spice Latte p rad for i seg en ddelig mengde sukker. Innen den tid ville vedkommende allerede vrt dd av hyponatremi som flge av overdose av vann. (Oversatt av meg etter beste evne.)




Hva med kjemikalier, da, lurer du kanskje p? Vel, sprsmlet vi da m stille oss er hva kjemikalier egentlig er. S da gjr vi det:
Petra: Hva er egentlig kjemikalier?
Kjemiprofessor: Alt er kjemikalier! Kjemi er studiet av materie og dets interaksjon med andre materier. Alt som bestr av materie er dermed kjemikalier. Fast form, flytende form, gassform. Alle rene substanser, alle blandinger. Vann er et kjemikal. (oversatt etter beste evne herfra.)
S hvis alt er kjemikalier, hvordan kan man pst at kjemikalier er farlige?

Hva med e-stoffer, da? E-stoffer advarte tross alt foreldrene vre mot, jeg husker i alle fall at de fleste foreldre i min barndom frardet oss spise bltt godteri; p grunn av at de inneholdt kreftfremkallende e-stoffer. Men, akkurat som med kjemikalier, m vi sprre oss hva e-stoffer egentlig er: E-stoffer er, p mer hvermannsen-norsk, bare tilsetningsstoffer. De vanligste tilsetningsstoffene er antioksidanter, konserveringsmidler, fargestoffer, emulgatorer, fortykningsmidler, smakstilsetninger og stningsmidler.
Nr det gjelder tilsetningsstoffer for eksempel i Norge, er de tilsatte mengdene i maten vr svrt nye kontrollert. Maksimal tilsatt mengde er langt under den grensen eksperter har beregnet at vi kan spise hver dag uten risiko. Med andre ord, vi kan uten problem spise ganske mye mer av tilsetningsstoffer enn det vi allerede spiser.
Utover det bruker du svrt sannsynlig tilsetningsstoffer hjemme, blant annet bakepulver til vaflene, fortykningsmiddel til syltetyet og sukkerkulr i brunsausen. Veldig mange av de vanligste tilsetningsstoffene finnes naturlig i grnnsaker og frukter, for eksempel rdbetfarge, klorofyll, pektin, bivoks og sitronsyre.
En flaske Urge inneholder, iflge innholdsfortegnelsen, flgende e-stoffer: E330, E331, E202, E300, E160a og E410. Skummelt, ikke sant? Ja, det er forferdelig nifst at Urge inneholder sitronsyre, et salt av sitronsyre, kalium, sorbinsyre (finnes naturlig i mange br), C-vitaminer, betakaroten og et naturlig sukker. Og det er ikke bare Urge som inneholder disse ''farlige stoffene'':



Selv om en del av de vanlige tilsetningsstoffene fremstilles syntetisk, betyr ikke det at de er farlige. Naturlig er dessuten langt fra ufarlig, selv om ''naturlig'' fremstilles som fantastisk og helsefremmende: Fluesopp er naturlig, men vi br selvflgelig ikke spise det! Direkte sitat fra Lommelegens artikkel om e-stoffer: Noen av de giftigste stoffene vi vet om dannes naturlig i planter, sopp eller bakterier. Mange matvarer hadde ikke blitt tillatt dersom de skulle vrt bedmt s strengt som tilsetningsstoffer.
Mye av snakket om spise ''rent'' og ''naturlig'' bunner i en slags id om at menneskene har blitt s forferdelig usunne de siste tirene, i takt med innfringen av tilsetningsstoffer, halvfabrikata og fastfood. Her er et bilde (herfra) som illustrerer problemet med det:




Men hva med stoffer som har navn vi ikke forstr eller kan uttale? Flere aktrer (uprofesjonelle, selvflgelig) ber oss om ''ikke spise matvarer der innholdslisten har ord du ikke kan uttale''. Ergo br vi ikke spise mat som inneholder phylloquinione, for eksempel. Snn rent bortsett fra atphylloquinione er et fancy vitenskapelig navn p K-vitamin (finnes blant annet i kl og spinat, huff, s usunt!). Nuff said.

Fr noen nevner det: Selvflgelig hender det jo en sjelden gang at forskere finner ut noe nytt om slike ting, men vi kan bare ikke g ut fra det verste og unng alt som potensielt kan vre helsefarlig. For det frste, hvor skulle vi begynne? Hvordan skal vi kunne vite hva slags stoffer det er som kanskje er litt negativt innvirkende p helsa? Sannsynligheten er stor for at det gjelder helt andre ting enn det du har valgt unng.

Kort tilbake til de aktrene som sprer lgner om gift, kjemikalier, e-stoffer og navn vi ikke kan uttale og snn. I de fleste tilfeller er oppspinnet deres ganske enkelt avslre. Et slikt eksempel er dette blogginnlegget som jeg under har oversatt til hva som egentlig blir sagt. Forfatteren er en hyt utdannet lege, men det hun skriver er oppgulp som vitner om hennes tydelige altoppslukende og svrt alvorlige ortoreksi, og det ser ut som om hun aldri i sitt liv har skrevet en akademisk tekst (bde p grunn av det popkulturelle sprket og de manglende referansene). Jeg begynner lure p om utdanningsbakgrunnen er noe hun har funnet p for f kredibilitet. Eller at hun som eier bloggen (Vani Hari) har diktet opp forfatteren og egentlig skrevet det selv. Uansett, her er ''oversettelsen'' jeg lovte:

Jeg har nettopp sett lyset, og funnet ut at HELE MITT LIV HAR JEG BLITT RUNDLURT! Dette har jeg n oppdaget fordi [nevningav diffust problem uten forklare hva problemet gr ut p], [pstand uten argumentasjon] og [konklusjon la ''jeg sier at det er sant uten argumentere'']. Ordet ''inflammatory'' bruker jeg i annenhver setning, men jeg forklarer aldri hva jeg legger i det, for det er jo nok at det hres farlig ut, ikke sant? Du m jo skjnne at jeg er et redelig menneske som aldri ville lyet om noen ting. Og du tror meg i hvert fall hvis jeg stiller et par retoriske sprsml (som alle slutter med ''right?''), hvis jeg kaller mine tidligere, helt normale spisevaner ''CRAZYmistakes'' og hvis jeg kaller alle matvarer jeg ikke spiser ''FILLED with disgusting ingredients''. Og neida, jeg har selvsagt ingen agenda, jeg vil bare redde verden!

Bottom line(s):
1) Dersom stoffet vi fr i oss er i lavere enn toksisk dose, er det ikke gift. Da tler vi det helt fint, og stoffet har ingen konsekvenser for helsa. Sjansen for f i seg toksiske doser via matvarer er dessuten forsvinnende liten; sannsynligheten er antakelig mange ganger strre for vinne i Lotto.
2) Kjemikalier er ikke farlig, kjemikalier er bare alt det fysiske vi omgir oss med i verden. Noen kjemikalier er farlige, for eksempel giften i fluesopp. I matvarer har vi ingenting bekymre oss for p dette omrdet.
3) E-stoffer og navn du ikke kan uttale, er bare vitenskapelige navn p helt normale ting vi spiser hele tiden.

Hvis noen lurer p hva jeg fler for de menneskene som sprer idiotiske lgner om dette temaet, kan det oppsummeres i dette bildet:





#kjemikalier #e-stoffer #estoffer #tilsetningsstoffer #tilsetning #mat #matvarer #farlig #naturlig #rent #helse #vitenskap

Spiseforstyrret? Begynn med yoga!

Fr jeg begynner vil jeg bare si: Advarsel, dette er en rant.

Jeg er s ufattelig lei. Lei av alt snakket om finne rsaken til at man fikk en spiseforstyrrelse. At man (riktignok implisitt) m finne rsaken hvis man skal kunne ha et hp om noen gang bli frisk. Lei av alt snakket om jobbe med selvflelsen, depresjonen og what not. Neida, jeg mener ikke at noen av disse tingene er negative i seg selv; fr man til slikt generelt er det jo bare flott. Poenget mitt er at jeg tror alt dette snakket gr p bekostning av det som egentlig skal til for bli frisk. Jeg tror rett og slett at det skulle finne rsaken og det skulle jobbe med selvflelsen, blir en sovepute for mange, og noe de gjr for slippe begynne recovery helt p ordentlig enn. Noe p grensen til en ansvarsfraskrivelse for faktisk, vel, spise, om jeg skal forenkle det. I tilleggtror jeg mange gjr det fordi de genuint tror det er den eneste behandlingsmuligheten som vil kunne hjelpe dem. I de verste tilfellene tror jeg at en del personer med spiseforstyrrelser dr underveis i letingen etter rsak og selvflelse.

Dette er ikke noe nytt jeg irriterer meg over. Ok, irritere er feil ord. Jeg mener: Frustrerer meg over, river meg i hret over. Jeg mister ikke direkte nattesvnen p grunn av disse frustrasjonene, men av og til er det ikke s langt unna. Senest i gr leste jeg en artikkel om spiseforstyrrelser p sengekanten (vil ikke referere til artikkelen) der pasienten, som hadde hatt anoreksi og senere utviklet bulimi, nrmest ikke fikk annet input enn det jeg tenker p som ''ndelig kvasihelbredelse''. Det virket som om denne pasienten ble fortalt at hun hadde et ''tomrom'' i seg (implisitt p grunn av ''rsaken'') og at hun brukte mat til ''fylle dette tomrommet''. Men kan vi egentlig komplisere en tilstand s vanvittig? Strengt tatt kan man nok sjelden pst at man gjr noe annet enn det rent konkrete man gjr, eller pst at man vet s mye om hvorfor man gjr en konkret handling. Stort sett gjr vi mennesker ting fordi det fles riktig, p et eller annet plan, stort mer vet vi faktisk ikke i de fleste tilfeller.
Tenk hvis denne jenta i stedet hadde ftt hre for eksempel: ''Ok, s du har i mange r nektet deg selv mat. N spiser du store mengder mat som du deretter kaster opp igjen. Hva tror du at du kan gjre med det? Er dette noe du nsker fortsette med, eller nsker du en forandring? Tror du det er nok bare slutte kaste opp? Hva skal til for at du skal f til det?''


Litt snn. Dersom selvflelse og rsak er lottokupongen, og frisk er gevinsten.

Dette med ''ndelig kvasihelbredelse'' hadde sannsynligvis ikke vrt s vanskelig for meg takle hvis jeg aldri hadde hrt om The Minnesota Starvation Experiment. (Det kommer jeg tilbake til.) For da hadde jeg antakelig ikke hrt noe alternativ, og bare fortsatt godta at spiseforstyrrelser er vanskelig helbrede, og at man bare m prve ulike behandlingstyper til man finner noe som virker. Ja, for det finnes jo uendelig mange alternativer velge mellom (Heldigvis, tenkte jeg fr. Dessverre, tenker jeg n).

Da jeg fikk bulimi, hadde jeg allerede tilbakelagt flere r med anoreksi. Jeg ville s inderlig slutte ha bulimi, slutte ''overspise''. Det var s skamfullt, og det var s forferdelig dyrt. Jeg tenkte p anoreksien og bulimien som to separate spiseforstyrrelser som jeg tilfeldigvis hadde samtidig, og bulimien nsket jeg alts bli kvitt. Og tro meg, jeg prvde. Prvde la vre ''overspise''. Og jeg vurderte alle mulige rsaker til at jeg ikke klarte det. Den rsaken jeg mest av alt mente mtte stemme, var at jeg p en eller annen mte hadde blitt avhengig av usunn mat, noe bde media og helsepersonell dessverre ogs hevdet var et svrt vanlig fenomen. Konklusjonen min ble at dersom jeg var avhengig av mat, mtte jeg la vre spise; p samme grunnlag som at en alkoholiker p avrusning ikke kan drikke ''bare ett glass vin'' hver kveld.
Og det er her varsellampene deres br kicke inn. For hvis dere tenker p det: Hva er det er underernrt, undervektig kropp trenger minst av alt? Ja, nettopp: Enda mer matmangel. Streifer det dere forresten hvor absurd det egentlig hres ut at jeg, i denne situasjonen, liksom skulle vre avhengig av mat? Jeg hper det.
(Behandlerne mine var selvflgelig ikke enige i at jeg burde la vre spise, by the way. Men de mente, s vidt jeg forsto, at jeg mtte slutte med overspising og underspising samtidig. Et umulig prosjekt fordi det opprettholder vanvittige mengder matregler man m bli kvitt for bli frisk, men det er en annen historie.)

Nyaktig hvorfor jeg ikke greide bare la vre ''overspise'', skulle jeg ikke forst fr jeg helt p tampen av 2013 bestemte meg for bli frisk. Jeg kom over en artikkel om The Minnesota Starvation Experiment. Plutselig falt alle brikkene p plass. Det viste seg at uansett hvor bastant jeg trodde p at jeg kunne la vre ved hjelp av viljestyrke, var viljestyrken fullstendig irrelevant: Kroppen hadde tatt over styringa som en ren og skjr overlevelsesteknikk. Som betyr at jeg antakelig ville ha ddd om jeg aldri hadde ''overspist''. Merk: Bulimi er en ekstremt farlig sykdom, og den ville ogs ha tatt livet av meg om den hadde vart litt lenger; den la tross alt mangedoblet belastning p hjertet og nervesystemet mitt, men det eneste positive med bulimien, nemlig kt matinntak, antar jeg holdt meg i live en stakket stund. Fordi noe mer beholdt mat pluss fare for hjertet er rlite grann bedre enn svrt lite mat i det hele tatt pluss fare for hjertet.

Men alts. TheMinnesota Starvation Experiment. Hergr personer med spiseforstyrrelser omkring og tror de er syke fordi de har matavhengighet, fordi de er deprimerte, fordi de ikke klarer tenke p annet enn mat, fordi de er for udisiplinerte, fordi de trenger kontroll, fordi de ''trenger noe fylle tomrommet med'', osv osv. Sorry mac, dette er faktisk ikke virkeligheten. Dere blir ikke friske av jobbe med selvflelse eller viljestyrke, dere blir ikke friske av utve yoga eller av finne nye hobbyer for ''fylle tomrommet dere hittil har fylt med mat''. Selv om alle disse tingene i seg selv er bra, som nevnt, kurerer de ikke spiseforstyrrelser. Hva jeg mener med det? Jo, jeg mener, eller rettere sagt harTheMinnesota Starvation Experiment bevist, at mange, om ikke alle, symptomene p en spiseforstyrrelse er direkte resultater av spiseforstyrrelsen. Les det n gang til: Symptomene p en spiseforstyrrelse er direkte resultater av spiseforstyrrelsen. Det vil si at det du trenger for bli kvitt ''matavhengigheten'', depresjonen, tomheten, tvangshandlingene, isolasjonen, besattheten av mat, angsten; er bli frisk. Blir du kvitt spiseforstyrrelsen, blir du kvitt symptomene.


''Mange med spiseforstyrrelser bruker bare n skje!", ''Aha. velge bare n skjegjr at man fr spiseforstyrrelser!''

Bulimien min var et direkte resultat av anoreksien, ikke avhengighet eller mangel p viljestyrke. Jeg spiste ikke tvangsmessig og desperat med nyaktig samme skje hver eneste dag fordi jeg hadde en tvangslidelse jeg behvde terapi for; det var et direkte resultat av underernring. For ja, nr du slanker bort ''fettet'', slanker du ogs bort like mye av alt det andre, som beinmasse, muskelmasse, hjernemasse, indre organer... Legg merke til at jeg sa hjernemasse. Vi blir rett og slett, vel, ikke direkte dumme som at vi ikke kan regne ut 2+2, men vi mister stadig mer kognitiv kapasitet jo merhjernemasse vi mister. Ergo, alle de tvangsmessige, merkelige handlingene og reaksjonene dine, er resultater av en mindre hjerne. Noen eksempler p slike handlinger eller reaksjoner kan vre: Plutselig voldsom interesse for baking/matlaging, flelsen av mtte pne og lukke en dr x antall ganger (eller noe tilsvarende), begynne grte fordi noen har spist n av dine sju tomater, flelsen av mtte ha nyaktig x antall suketter i teen din, flelsen av mtte skrape yoghurtbegeret helt rent, samling og lagring av mat p hemmelige steder... Jeg tr nesten garantere at alle med spiseforstyrrelser har opplevd noen av disse tingene.

Kort, enkel oppsummering av hele problemet:
Bulimi oppstr i de fleste tilfeller som flge av at man er forferdelig sulten (med god grunn!), og opprettholdes p grunn av at man er forferdelig sulten. Skal virkelig lsningen p vre forferdelig sulten, vre tenke over flelsene sine til man blir bl i ansiktet? Burde ikke lsningen heller vre, logisk sett, spise til man slutter vre s sulten?

Fremdeles ikke overbevist? Les denne artikkelen, da vel! Og nr du har lest ferdig, hper jeg flgende:
1. At du som pasient ikke velger selvutvikling, yoga eller terapi mot f.eks. tvang eller depresjon, i stedet for spise helt uten regler og ta det med ro.
2. At du som behandler eller prrende ikke oppfordrer til selvutvikling, yoga eller terapi mot f.eks. tvang eller depresjon, i stedet for en konkret, fysisk tilfriskningsprosess med resept p mye mat og mye hvile.

For n gangs skyld skal jeg si at jeg blir glad om dere deler dette. Enten ved dele selve innlegget, eller ved snakke med andre om det. For det er viktig. Ganske mange her i landet mener at behandlingstilbudet til personer med spiseforstyrrelser er for drlig (eller i alle fall at det ikke virker godt nok), og jeg tror dette problemet kan vre en del av rsaken.

10 ting alle burde vite om dietter

1. Dietter virker ikke.

2. Dietter er skadelige for kroppen vr.

3. Dietter reduserer forbrenningen.

4. Dietter er konstruert av lgner, svada og retorisk sprk som manipulerer hjernen.

5. Dietter promoteres ikke av eksperter...

6. ... De promoteres av en industri som vil tjene penger.

7. Og det er det perfekte business-modellen, fordi 95% legger p seg like mye eller mer innen 5 r, og dermed begynner de p diett igjen.

8. Denne businessmodellen fungerer p samme mte som, oginnvirker p, andre utseendefokuserte omrder som blant annet kosmetikkindustrien og moteindustrien.

9. Diettkulturen bidrar til et mindre opplystsamfunn ved vre fordummende, og i de verste tilfellene blir personene p diett s utseendefokuserte og selvsentrerte at de ikke har kapasitet til bidra med noe her i verden.

10. Diettkulturen bidrar til ke sunnhetshysteri, kroppsmisnye og spiseforstyrrelser.

Hvordan kan jeg like kroppen min? 20 tips!

Svrt mange i verden, og spesielt kvinner, har et anstrengt forhold til sin egen kropp. Hvis man i tillegg har hatt (eller fremdeles har) en spiseforstyrrelse, kan man kanskje multiplisere det gjennomsnittlige nivet av kroppshat med 100. Det er selvflgelig ikke s rart synes kroppen virker fremmed p vekt X hvis man over lang tid har vent seg til ha vekt Y, og denne fremmedgjringen kan fort bli et daglig fengsel. Man tr ikke g ut og vise frem kroppen, det ''finnes'' ingen klr som ser bra ut p, man ''er mislykket'', etc.

Jeg har vrt der, tro meg. I noen uker gikk jeg gjennom en ganske vond periode hvor jeg syntes kroppen min minte mest om helvete, og hadde vanskelig for tro at det noen gang skulle g over. Har skrevet om det HER, og skrev om da det begynte g over HER. Heldigvis fortsatte jeg recovery til tross for de vonde flelsene, og det er jeg sjeleglad for.

N er det ikke snn at kroppshat bare forsvinner av seg selv, til tross for at mesteparten nok forsvinner i takt med reernring og vektkning (i de tilfellene det gjelder). Dersom man ikke jobber aktivt for utfordre kroppshatet, er det minimal sjanse for unnslippe. Du m ta roret og styre livet dit du vil.
Det er selvflgelig lettere sagt enn gjort, s n skal jeg dele de tipsene som har hjulpet meg mest. Og sjekk ut linkene, de er kjempeviktige, no kidding!

MERK: Hvis noen punkter ser for vanskelige ut akkurat n, hopp over dem og begynn med noen andre. Fokuser p det du tror du kan f til. Jeg anbefaler prve ut alle punktene fr eller senere, men ingen tvang!


(Bildet er HERFRA, anbefaler lese dette ogs!)

1) HOLD UT. Kanskje er kropphat bare en periode du m igjennom for kunne komme videre. Jeg tror det var ndvendig for meg, for hvis jeg ikke hadde kjent p hvor grusomt kroppshat kan vre, ville jeg nok aldri skjnt hvor viktig det var for meg jobbe imot det. Jeg mtte skaffe meg konkrete eksempler p hva som var vanskelig for meg, for kunne finne verkty til disse situasjonene. Jeg trengte et tydelig utgangspunkt (bunnen) g bort fra. Denne fasen kan for eksempel sammenlignes med kjrlighetssorg. Du srger, og du m igjennom det for komme videre. Og det gr over med tiden.

2) FORST ''THE BASICS''om kropp, vekt, anatomi, energiomsetning osv. Finn sikre kilder (kjemi- og fysikkbker, gjerne 'For Dummies' hvis du ikke kjenner fagsprket fra fr) og les det du trenger lre mer om. Lr om hvordan kroppen bruker de ulike makronringsstoffene (fett, proteiner, karbohydrater og alkohol). Lr om set point weight. Lr om de ulike rollene de ulike organene i kroppen din har, og hvordan de samspiller med hverandre. Lr om nervesystemet (og myelin), lr om hvor viktig fettmassen er for nervesignaler og hormonbalanse, lr om leptin og ghrelin, lr om basic metabolic rate (hvileforbrenning), lr om hvor mye energi (kalorier) kroppen bruker p de minste ting (vi bruker energi bare p sitte i godstolen og lese!). Lr om hva kalorier faktisk er (HER er en brilliant forklaring). Vr nysgjerrig, og prv finne ut om det du kan om kropp, vekt, anatomi, energiomsetning osv faktisk stemmer i virkeligheten.
Hvis det er noe du lurer p som det er vanskelig forst, er det lov sprre andre. Du kan sprre meg (selv om jeg neppe vet alt du lurer p), en fysiker, en forsker, en ernringsfysiolog, en lege, noen andre du stoler p.

3) BRUK VITENSKAPENtil forst at det ikke er noe galt med kroppen din, forst at din kropp fungerer p nyaktig samme mte som alle andre kropper, og til forst at kroppen til enhver tid bare gjr det den m for overleve og ha god helse. (Kill it with science!)





4) FORST at den kunnskapen du n har skaffet deg, er virkeligheten. Forst at det innebrer at du ikke kan g tilbake til tro p lgnene media (og andre) sprer blant oss. Du kan ikke lenger tenke at vi kan slanke oss og forvente bedre helse. Du kan ikke lenger tenke at slanking, restriksjon, overtrening eller lignende er et valg for deg. Du vet bedre n, og det m du bruke til din fordel. N som du vet hvordan ting faktisk henger sammen, hvorfor skal du bruke kapasiteten din p fokusere noe du vil ha, men ikke kan f? Hvorfor ikke gjre det beste ut av det i stedet?
DROPP HYSTERIET og fokuser i stedet p at det er DU som sitter med de beste kortene p hnda. Dersom du anvender den nye kunnskapen, kommer du til f et lengre og lykkeligere liv enn dem som sitter fast i lgner og nsketenkning.

5) VIS MEDFLELSE OG TAKKNEMLIGHET for kroppen din som vil deg s inderlig godt.

6) BEHANDLE DEG SELV SOM DU BEHANDLER DINE VENNER.(Jeg fr ikke understreket viktigheten av dette ofte nok!) Ville du sagt eller tenkt noe av det flgende om dine venner?
Du er stygg. Du har for sm pupper. Alt jeg ser er kvisene dine. Lrene dine disser nr du gr. Du m bli mindre, ta mindre plass. Du er ikke bra nok som du er. Ja, du m faktisk forandre ALT DU ER for at du skal kunne bli bra nok for meg.
Ikke? Hvorfor ikke? Dette hres ut som ting en psykopat ville ha sagt, sier du? S hvorfor behandler du deg selv snn da? Kan det ikke tenkes at du ER mer enn god nok som du er? Kan det ikke kanskje tenkes at vennene dine ser helt andre ting ved deg enn dette, for eksempel hvor vakker du er nr du smiler, hvor herlig det er snakke med deg, hvor mye de kan stole p deg, hvordan de gleder seg til treffe deg?
Kan du prve gjre disse tingene mot deg selv? Kan du sette av tid til en date med deg selv, og glede deg til det? (Prv, det er herlig!)
Husk at vennene dine ikke aktivt leter etter feil ved deg. Det trenger ikke du gjre heller. Du kan bruke tiden din p lete etter ting du liker ved deg selv. Nei, det gjr deg ikke egoistisk, det er faktisk helt ok like den man er. Du liker best vre sammen med folk som utstrler selvtillit, ikke sant?


HUG YOURSELF

7) SNU tankene dine.Nei, du trenger ikke gjre negative tanker om til tanker som er s sukkerspinn-enhjrning-ballerinaskjrt-positive at du ikke tror p dem. Det du derimot trenger gjre er snu automatiske negative tanker om til logiske tanker. Vr din egen advokat. Hvis en automatisk negativ tanke dukker opp, forsk tenke ut alle logiske argumenter som kan gjelde i situasjonen, og bruk disse argumentene til finne ut om den automatiske negative tanken egentlig har noen rot i virkeligheten.
Dette er ikke enkelt i begynnelsen, men jo mer du ver, desto lettere blir det. Etter hvert legger du ganske raskt merke til det nr en automatisk negativ tanke dukker opp.
(Et eksempel p dette er at en du kjenner gr forbi deg uten hilse. En automatisk negativ tanke vil da kunne vre ''han hater meg'', som kan balle p seg og bli til ''ingen liker meg''. Nr du krever en logisk forklaring vil du komme frem til noe la ''han s meg ikke'', ''kanskje han hadde det veldig travelt'', ''jeg hilste jo ikke, jeg heller''.)

8) JOBB med selvtillit og selvbilde, ikke kroppen. Lose hate, not weight.

9) KJRTEGN kroppen din. Kjrtegn magen, lrene, hva som helst. Gjr det i dagslys mens du ser p, og gjr det i mrket eller med ynene lukket. KJENN, ikke bedm. Gi deg selv tillatelse til kjenne at det er godt ta i kroppen, det er varmt og mykt og behagelig og trygt, og det minner om kjenne p mammas kropp da du var liten. Kjrtegn kroppen din som noe hellig, noe kongelig, eller et dyr du er glad i.

10) SE hvordan kropper faktisk ser ut. Flg diskrt med i svmmehallen, p treningsstudioet, p stranden, i byen p varme dager. Se bildene p The Nu Project. Skap rom for din kropp innenfor disse rammene.

11) HUSK at media stort sett kun viser frem en promille av kvinnekroppen: Den hye, tynne, hvite, europeiske, photoshoppede kvinnen under 30 r.


Typisk...

12) HUSK at du er i stand til mye mer enn vre attraktiv. Husk at kroppen din er et instrument, ikke et kunstprosjekt. Tenk p at verden over teller kvinner kalorier og sulter seg selv, i stedet for faktisk vre noen og jobbe for gjre en forskjell i verden. Det vre overopptatt av utseendet fratar oss engasjement og empati og gjr oss rett og slett selvopptatte.

13) LESbloggen FYOURED (Fuck Your Eating Disorder). Kate skriver blant annet flgende setning: My body has never read the BMI chart. Les artiklene hos A Second Bite, Amalie Likes Colours, Because Recovery Is Worth It,Nourishing Everyday, The Fat Nutritionist, og sist, men ikke minst Your Eatopia. Hvis du nsker anbefalinger p spesifikke artikler eller blogginnlegg er det bare gi et lite pip!

14) LESartiklene til Beauty Redefined. Dette handler ikke primrt om mat, vekt og spiseforstyrrelser, men rett og slett hvordan man kan elske kroppen sin som den er. Deres motto er: Recognize, reject, redefine.

15) FORST hvordan kropp, selvtillit, kosmetikk, slankeprodukter og lignende har blitt en industri. Forst rekkevidden av hvor mange som tjener penger p kvinner med kroppshat, og forst rekkevidden av hvor skkrike de som regel blir. Tenk over alle problemene med fitspo-plakater. Forst hvor mye penger Quest Nutrition, for nevne n aktr, tjener p spiseforstyrrelser. Hva gjr det med deg? KJENN ETTER. Blir du sint? Bra! Vil du la vre sttte denne industrien? Bra! Vil du jobbe for skape en bedre verden? Fantastisk! (Nei, jeg sier ikke at du aldri fr lov til kjpe maskara igjen, det er selvflgelig greit; men jeg sier at du br slutte bruke maskara for vge g p butikken, og vge vise frem ansiktet ditt offentlig uten sminke uten problemer.)


Sminkefri = stygg

16) FOKUSER mindre p kroppen! Gjr andre ting! Her kan du ogs legge til gjreml som unng speil (s ofte som mulig), ha en media-faste, kun fantasien setter grenser. Fokuser p hva kroppen din kan gjre, og ikke hvordan den ser ut.

17) LEV utover, ikke innover. Svrt mange med kroppsmisnye ''lever innover'': De forsker se seg selv utenfra nr de for eksempel gr bortover gaten, og retter oppmerksomheten mot eget utseende, hr og klr, ganglag, ansiktsuttrykk, osv. P denne mten er det nesten umulig f med seg hva man gjr eller hvordan det ser ut der man er. Man oppdager ikke sola i trrne, den ste hunden, og man fr aldri deltatt skikkelig i en samtale. Beauty Redefined kaller dette Self-Objectification.

18) SAMMENLIGN kvinners situasjon med menns situasjon. Blir menn daglig bombardert med at det er utseendet som betyr noe? Med svrt f unntak (sammenlignet med for kvinner), nei. Der kvinner fr se reklameannonser for kosmetikk, Mystisk Slanke Frukt, klr, sko og vesker p Facebook; der fr menn se reklameannonser for bil, forretning, kaffe og lignende. Hva gjr dette med deg? Hva mener du om at det er slik? Er det galt at kvinner skal f leve p samme mte? Har kvinner plikt til vre attraktiv, moteinteressert, veltrent og sexy? I s fall, plikt for hvem? Og hvorfor?
Ikke minst; hvorfor blir menn gjennom reklame oppmuntret til leve utover, mens kvinner oppmuntres til leve innover?

19) SNAKK om det. Det hres kanskje cheesy og undvendig ut hvis du ikke er vant til snakke om det som er vanskelig; men serist, hvis du ikke har lrt snakke om det enn er det p hy tid n. For det er ikke bare en klisj at det hjelper dele vanskelige ting med noen, det gjr faktisk byrden lettere bre. Dessuten: Hvem er det du har de aller nrmeste vennskapsforholdene med? Er det de som forteller deg hvordan de har det og som kommer til deg for f sttte? Eller er det de som bare snakker med deg om overfladiske ting? Dette gjelder ogs motsatt vei. Dype samtaler gir som regel dype vennskap.

20) OG NR motet likevel svikter, husk punkt nummer 1. Husk at det er ok ikke fle seg ok hele tiden. Ingen har fantastisk selvtillit absolutt hele tiden. Og ikke glem minne deg selv p hvorfor du vil like kroppen din bedre. Keep your eyes on the prize!



Den gullfisken blir din fr du aner det.


#kropp #selvtillit #aksept #kjrlighet #egenkjrlighet #love #selflove #body #bodylove #selvbilde #teknikker #rd #tips #media #idealkropp #spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #anoreksi #bulimi #ortoreksi #ednos #BED #psykisk #mental #helse #lykke #glede

Helse- og livsstilsblogger

Vi svmmer i helse- og livsstilsblogger. Det fr jeg bekreftet hver gang jeg pner blogg.no; for p forsiden lyser overskrifter som ''Sunne brownies'', ''Minus 12 kilo'', ''Uke 5 p Noka'' osv. mot meg. Det er selvsagt bloggernes eget valg hvordan de vil leve, men det gjr meg fortvilet. Og opprrt. Ikke bare fordi slike blogginnlegg blir tatt til flge av unge med drlig selvtillit (det gjr vondt se alle de 14-25 r gamle jentene som driver slike blogger), men ogs fordi de fleste som skriver slike blogginnlegg misforstr hva helse og kosthold har med hverandre gjre.
For ja, de fleste hevder at de lever slik for f bedre helse.

... Men gjr de det egentlig for f bedre helse? Mitt inntrykk er at det innerst inne nesten ikke handler om helse i det hele tatt, 90% av bildet handler om flgende:
- De vil forbedre utseendet. Rettere sagt, stramme opp, redusere centimeter, f vekk det overfldige fettet, eller med andre ord: De synes ikke kroppen deres er god nok som den er, og etterstreber en helt annen kropp. Gjerne ''idealkroppen'' presentert av media, du vet, den kroppen som er s retusjert at den ikke finnes.
- De nsker vre ''A Special Snowflake''. Alle vil vre unike, og en lett mte oppfattes som unik p er vre spesiell i matveien. Har du regler ift. hva, hvor og hvor ofte du kan spise, og i hvilke mengder, fler du som regel selv at livet er litt mer spennende, du har et ''prosjekt'' du kan fortelle andre om, du har en livsstil som andre antakelig er nysgjerrige p og til og med ser opp til (av samme grunn som deg).
- De trenger hre at de er flinke. Alle som har sett p slike blogginnlegg, vet godt at 99% av kommentarene inneholder setninger som ''s flink du er'', ''st p'', ''skulle nske jeg hadde snn viljestyrke''. Hvis man mangler anerkjennelse p andre omrder i livet, er dette en skummelt enkel mte f det p.
- De er redde for bli syke og d. (Utdypet lenger ned.)

Og ja, det er helt sikkert mange der ute som faktisk velger (mer eller mindre ekstreme) tiltak i hp om f bedre helse. Problemet er at de som oftest har misforsttt ganske mange viktige sammenhenger mellom kropp og kosthold, og mangler kunnskap om mange av de andre tingene som er avgjrende for helsa vr. Det skal ogs nevnes at de fleste som velger ekstreme tiltak ''for f bedre helse'', allerede har relativt god helse. (De fleste med relativt drlig helse vil som regel gjre enkle endringer i kosthold og/eller aktivitetsniv, og er fornyd med det.)

N gjelder ikke dette bare bloggere. Langt ifra. Det gjelder ogs media, kjendiser (bl.a. Gwyneth Paltrow), de som lar seg lure av reklamer for slankepreparater, og sannsynligvis kjenner vi alle noen som lever snn uten blogge om det.

Et viktig sprsml i denne sammenheng er: Hva ER egentlig helse? Hvordan kan vi definere det? Er det slik at vi m vre 100% sykdomsfrie, lykkelige og spreke for kunne si at vi har god helse? Vel, i s fall finnes det ingen p denne planeten som har god helse. Ingen lever sykdomsfrie liv. Dessuten trenger faktisk immunforsvaret vrt velse for kunne gjenkjenne og bekjempe trusler, s det er faktisk verre for oss vre 100% sykdomsfrie i ti r enn det er f blant annet et par forkjlelser og influensaer: Ti r uten at kroppen fr ''vd seg'' p en influensa, betyr at influensaen blir mange, mange ganger verre nr du frst fr den.
S, nr kommer vi egentlig til det punktet at vi trenger gjre store tiltak for bedre helsen? Kanskje aldri, med mindre vi blir veldig plaget av en sykdomstilstand eller blir alvorlig syke.
Det finnes ganske mange ting vi kan gjre for forebygge drlig(ere) helse generelt. Blant annet kan vi srge for f nok svn, unng for mye stress, gjre aktiviteter vi blir glade av, ha gode venner og relasjoner, vre utendrs, spise variert, bevege oss, holde eksisterende sykdommer i sjakk med medisiner... Og lista er uendelig.
Men det finnes ikke ting vi kan gjre for unng oppleve drlig(ere) helse i lpet av livet. Det som ligger i kortene skjer, uavhengig av om du drukner deg i grnnkl-smoothies eller spiser biff med bernaise. Folk blir syke, folk fr kreft, folk dr, og snn er det bare, uansett hvor sunne og helsebringende liv de mtte ha. Det er klart vi har godt av nringsrik mat, men det beskytter oss ikke mot sykdom og dd, det bare bidrar til kunne forebygge livsstilssykdommer. Og alt med mte.

Helse- og livsstilsbloggere synes tro at det gjre brownies sukkerfrie, glutenfrie og tilsatt fiberhusk er noe som er viktig. De synes tro at helse kan mles i antall kilo. De synes tro at slanking gir bedre helse. De synes tro at sukker er gift*. Det jeg tror, er at de er redde. Redde for sykdommer, redde for dden. Og at de har funnet en mte kontrollere denne redselen p.
Som nevnt i forrige innlegg er hjernen vr veldig flinke til lure oss, og det gjelder ogs i hyeste grad i forhold til temaet i dette innlegget. Det er s lett tro at dersom man spiser sunt, da er man utenfor fare. Det er klart hjernen vr helst velger la oss tro p det! Den vil skape en mening av det vi gjr, og hvilken annen mening skulle det gi leve hypersunt? Jeg tror ikke et yeblikk p at folk velger leve p spirulina, grnnkl-smooties og lignende fordi de elsker hvordan det smaker; jeg tror de gjr det fordi de er redde for bli syke og d. (Ja, det gr an synes spirulina og grnnkl smaker godt, men hvis man kun spiser slike ting benekter man jo for seg selv at man synes pasta og pizza smaker godt, hvis du ser hvor jeg vil hen.)

*Sukker er overhodet ikke gift. Sukker er bare et karbohydrat, og er i seg selv helt ufarlig. Ja, det kan vre farlig i for store mengder, akkurat som alt annet. I 2007 dde for eksempel en kvinne av drikke 6 liter vann p 3 timer. Ja, da er vel vann gift, da, eller hva?
Les gjerne ogs artikkelen 5 Lies My Friends With Eating Disorders Have Told Me. Det hres kanskje fornrmende ut, men forfatteren sier mye viktig om kostholdshysteriet i samfunnet vrt. Sitat: I'm so hungover. I'm craving a kale salad right now. (WTF?)

En svrt vanlig mte takle frykten for sykdom og dd p, er bruke Hypotesen om den rettferdige verden (The Just-World Hypothesis). Dette er en kognitiv ''feil'' som fr oss til skylde p andre mennesker for deres uhell. Vi (hjernen vr) nsker at verden skal vre et rettferdig sted, og at folk skal f som fortjent. Hvis folk gjr noe galt, kommer en negativ konsekvens. Men gjr folk det riktige, og flger alle regler, da vil ingenting galt eller negativt skje dem.
Dette er en mental ''snarvei'' vi bruker, en teori som virker som den har evne til forutse framtiden. I seg selv er dette selvflgelig en viktig mekanisme, dyr uten denne evnen overlever ikke lenge, det samme gjelder oss mennesker i mte med rovdyr eller trafikken, for eksempel. Men nr vi bruker denne for rettferdiggjre at andre dr, er det ikke lenger viktig eller positivt. Det frer til at dersom noen dr, mener vi at de helt klart m ha gjort noe for ''fortjene'' det. Nr de ''fortjener'' det, er dden forventet, noe som gjr at dden virker mindre skummel. Det frer igjen til at vi fr (absurd) hye tanker om oss selv: Jeg gjr ikke det samme som den personen, jeg er smart nok til unng gjre det som er feil, jeg dedikerer livet mitt til gjre alle de riktige tingene, jeg fortjener ikke d, og derfor kan jeg forutse at det ikke kommer til skje med meg.
(HERFRA)

Mine rd til deg er derfor:
- Tenk deg om en ekstra gang fr du leser, beundrer eller tror p det du leser i helse- og livsstilsblogger. Tenk deg godt om fr du spr disse bloggerne om rd til hvordan du kan ''bli en bedre utgave av deg selv''. Tenk deg om fr du automatisk kommenterer hvor ''flinke'' de er, og vurder om du kanskje heller br f dem til tenke over hvorfor de gjr det de gjr. Vurder om du br kontakte foreldrene til mindrerige jenter som driver slike blogger, og be dem snakke med sine barn.
- Ta vare p deg selv. Trekk deg unna hvis du blir negativt pvirket. Ta en media-faste, ikke klikk deg inn p lenker du tror kan f deg til fle deg ille. Rapporter teit reklame; jeg gjr det ofte selv med Google-reklame som opprrer meg, ved trykke p krysset i hjrnet og rapportere det som inappropriate/sttende. Hvis du rett og slett er lei av hre slikt snakk, kan du flge tipset til vidunderlige @nourishingeveryday og avbryte slike samtaler med si: Let's talk about something worth my time. Hardt og brutalt, kanskje, men det virker, og det er viktig.


#helse #livsstil #frisk #syk #blogg #blogger #bloggere #d #dd #dden

Nr hjernen lurer oss

Du har kanskje hrt om at mennesker m skape mening av alt vi (eller andre) gjr. Og det hres litt merkelig ut, men det er sant. Hjernen vr fungerer slik at den lurer oss til tro at vi har ''kontroll over livet'', og det gjr den antakelig for at vi ikke skal gi opp og legge oss ned og d. For hadde vi skjnt hvor lite kontroll og oversikt vi egentlig har, ville vi nok mistet troen p det meste.
Jeg begynte se p programmet Brain Games p National Geographic Channel i forrige uke, et program dedikert til nettopp dette temaet. (Det sendes forresten kl 20.05 alle hverdager, anbefales!) De viste tallrike eksempler, blant annet eksempelet under.

Vi fikk se bilder av Jennifer Lopez og Tom Cruise. Bildene var opp ned. Jeg finner ikke bilder av akkurat dem, men her er to tilsvarende. Ta en god titt p dem:




S snur vi bildene. Ser du noe nytt?


Jepp, munn og yne er snudd opp ned. S du det p bildene over? Eller lurte hjernen deg?


For ikke snakke om denne her:



Ingen av disse eksemplene over tilsier at hjernen er dum eller uintelligent. Vi har bruk for disse mekanismene av mange rsaker, blant annet er det nyttig for oss gjenkjenne ansikter selv om de har noen ''feil'', og det er viktig at vre valg gir oss mening, ellers ville vi ikke vrt i stand til ta valg i det hele tatt. Men iblant kan hjernen lure oss til skape mening der det ikke finnes mening, eller der vi utsetter oss selv eller andre for fare.

Ok, s til poenget. Nr dette generelt skjer til en viss grad hele tiden, hva gjr dette med oss nr det gjelder kosthold, trening eller spiseforstyrrelser? Det er nyttig bare reflektere over sprsmlet, selvflgelig, men jeg vil g litt videre inn p det. (Og dette er bare eksempler, jeg sier ikke ndvendigvis at det flgende er fullstendig uten helseeffekt.)

KOSTHOLD

En person som har hrt mange ganger at en konkret handling gir helseeffekt, vil sannsynligvis bestemme seg for prve handlingen til slutt. La oss si at personen heter Alf, og at handlingen er Raw Food-diett.
Hjernen til Alf vil beholde flelsen av kontroll, og gjr alt den kan for overbevise Alf om at han har tatt riktig valg. Ikke bare et godt nok valg, nei, men det beste valget. (Hadde ikke hjernen gjort det, ville ikke Alf vrt i stand til gjennomfre noe som helst.) Dermed vil Alf sannsynligvis merke store helseeffekter fra dag n (eller to); han vil kjenne seg mer energisk, opplagt, glad, etc. etc., og konkluderer da med at dietten er rsaken. Alfs sannhet blir da at Raw Food-dietten gir fantastisk helse, ja; det fles nesten som om risikoen for sykdom og dd blir helt borte! (Til tross for at risikoen for d er p, vel, 100%, og det samme gjelder risikoen for bli syk i lpet av livet.)
Det som egentlig skjer, er ikke fantastiske helseeffekter p 1-2 dager; det er placeboeffekt. Vi kan si at Alf nok ble mer energisk, opplagt og glad enn fr fordi livet hans n hadde ftt et ''prosjekt'', et ml og en mening, noe st opp for som gjorde dagene mer spennende. P grunn av hjernens intense nske om ha rett, kjenner Alf seg bedre fordi han aktivt leter etter disse flelsene, noe han ikke gjorde fr dietten.
(Det skal ogs nevnes at dersom Alf ikke hadde tatt valget selv, men det i stedet var for eksempel kona som hadde presset ham til begynne p dietten mot hans vilje, ville ikke Alf ha merket noen positive helseeffekter. I stedet ville Alf sannsynligvis ha kjent negative helseeffekter som var verre enn de i virkeligheten er, ettersom hjernen hans aktivt ville ha lett etter negative flelser.)

Faktum er at helseeffektene av Raw Food-dietten nok er helt motsatt av hva Alf ''kjenner''; etter all sannsynlighet gjr dietten helsen hans verre, ikke bedre. For det frste er det et kjent faktum at over halvparten (!) av kvinnene som gr p en 100% Raw Food-diett ikke har menstruasjon. For det andre er det totalt bakvendt tro at kroppen skal f mer energi av f mindre energi. Det gr ikke an i den virkelige verden. For ja, et kosthold bestende av utelukkende r, uprosessert mat gir i praksis mindre energi og mindre viktige nringsstoffer. Ikke fordi matvarene i seg selv inneholder frre kalorier eller nringsstoffer, men fordi kroppen m prosessere maten helt selv (og dermed m bruke mye energi p prosessere den, helt opptil 30% av energien i maten). I noen tilfeller klarer ikke kroppen engang hente ut de viktigste nringsstoffene fr maten har passert fordyelseskanalen.
Mennesket har etter titusenvis av r blitt designet for overleve bedre p prosessert, varmebehandlet mat. Vi fr faktisk mer energi og nring av det. Nr vi koker poteter, for eksempel, blir stivelsen bltgjort, noe som igjen lar nringsstoffene ''slippe ut'' av poteten og komme oss til gode. Det er en grunn til at det ikke er vanlig spise poteten r.




Det samme gjelder for vrig bde fitness og dietter generelt. Fitness er noe mange av oss tenker p som sunt og helsefremmende, mens virkeligheten er at utvere i konkurransetid er i sitt livs drligste form; de er underernrte, dehydrerte og strippet for underhudsfett (sitat @amalielee). Det er ''poweren'' fitness signaliserer som rett og slett lurer hjernen vr til tro at det er sunt.
Hva angr dietter, vil jeg trekke fram Paleo-dietten her. Vi tenker p Paleo som ''tilbake til rttene'', det som egentlig er riktig for mennesket, det ''kvitte seg med alt det unaturlige''. For det frste insinuerer Paleodietten at steinaldermannen hadde fantastisk helse. Det stemmer ikke. Steinaldermannen var ofte plaget av sykdom og perioder uten mat, og gjennomsnittlig levetid var omtrent 30 r. For det andre: Dersom du mener at alt det ''unaturlige'' er helsefarlig og noe man br kvitte seg med, vel, da br du oppriktig vurdere forkaste brillene/linsene, de fabrikkproduserte klrne dine, handleturene p butikken, busskortet, bilen, plastdingsene dine, kort sagt br du alts kvitte seg med omtrent alt du eier. I grunnen kan du nesten like gjerne slutte deg til Amish-folket...

TRENING

Det er ikke kontroversielt si at trening er bra for helsa, eller at trening har mange positive helseeffekter. Jeg prver ikke si at mennesker ikke har godt av fysisk aktivitet. Men ogs p dette omrdet kan hjernen lure oss. Dersom vi har hrt mange nok ganger at ''jo hardere/lengre, jo bedre'', for eksempel, trenger ikke det ndvendigvis stemme. Helsa vr blir ikke bedre dersom vi pusher oss selv mer enn vi har kapasitet til. Helsa vr blir ikke bedre av at vi trener halvannen time hver eneste dag. Helsa til overvektige (eller noen andre) blir ikke bedre av kt fysisk aktivitet OG redusert kaloriinntak.

Det er fort gjort oversette n sannhet til at denne ene faktoren skal gjelde i enhver sammenheng. Til utsagnet over (''jo hardere/lengre, jo bedre'') m flgende tas med i beregningen for at utsagnet skal kunne brukes:
- Dersom jeg fr i meg nok energi, og fr nok svn
- Dersom jeg ikke er for stressa innenfor andre livsomrder og egentlig trenger hvile mer enn trening
- Dersom jeg ikke har skader av noen art
- Dersom jeg gir kroppen tid til restitueres mellom treningsktene
- Dersom jeg er toppidrettsutver m jeg vre klar over at jeg i praksis overtrener, at denne livsstilen ikke kan vare livet ut fordi det p sikt ikke gir god helse, og at jeg gjr dette for karrieren (ikke for helsa)
- Dersom jeg vil ha bedre utholdenhet og hjertehelse, trengs intervalltrening (ikke hardere/lengre)

Forskning viser ogs at svn er viktigere for helsa enn trening. Ikke at det er oppsiktsvekkende, i og med at vi kan leve uten trene, men vi kan ikke leve uten svn. Det er ogs viktig ppeke at det er mulig ha helt fine liv med god helse selv om man hater g p treningsstudio eller jogge i skogen. Trening er ikke en plikt, det er et valg.

SPISEFORSTYRRELSER

Spiseforstyrrelsens vte drm (sitat @amalielee) er g fra ''one extreme to another'', alts bytte ut spiseforstyrrelsen med fitness, veganisme/vegetarianisme, Raw Food-diett eller andre dietter, eller lignende ting. Det betyr selvflgelig ikke at alle som driver med disse tingene har spiseforstyrrelser, men det betyr at svrt mange med spiseforstyrrelser velger drive med disse tingene. En person som tidligere har hatt spiseforstyrrelser kan i noen tilfeller velge drive med noe av dette uten at det har noe med spiseforstyrrelser gjre. Men en person som enn ikke er frisk (fysisk og mentalt) fra sin spiseforstyrrelse kan sjelden eller aldri velge drive med slike ting uten at det har med spiseforstyrrelsen gjre.

Som tidligere nevnt: Hrer vi mange nok ganger at fitness, veganisme/vegetarianisme/Raw Food-diett eller andre dietter er sunt og helsefremmende (og det hrer vi ganske ofte), er det fort gjort at hjernen tolker det som ''sannheten''. Ergo er det mange som oppfatter disse tingene som helt ufarlige og utelukkende positive, det gjelder spesielt personer med forstyrrede spisevaner. Jeg regner med det er ganske selvforklarende n (etter all utbroderingen over) hvordan hjernen lurer oss til tro at dette er sunt. Konsekvensene er, stikk i strid med hva vi kanskje tror, tilstede. Typiske konsekvenser er blant annet underernring/feilernring, for lav fettprosent, benskjrhet, kognitiv svikt, food obsession, OCD-aktige symptomer, isolasjon, menstruasjonsforstyrrelser, infertilitet, muskelsvinn, elektrolyttforstyrrelser, hjerterytmeforstyrrelser, treningsavhengighet... Og dette er bare et utvalg.

(Misforst meg rett: Jeg synes det er kjempebra at noen velger vre vegetarianere/veganere av etiske rsaker. Men bare nr det er snakk om etiske rsaker, og man er helt sikker p at det er det det handler om.)

Jeg regner med f en del pepper for skrive dette innlegget. Kommentarer om at jeg kritiserer andres personlige valg, pprakker dem egenskaper de ikke har, kaller dem mindre intelligente, you name it. Fr du eventuelt bombarderer kommentarfeltet mitt, vil jeg be deg huske at jeg ikke ser p meg selv som noe overmenneske; dette gjelder selvflgelig like mye for meg som for alle andre. Nr jeg skriver at hjernen vr lurer oss, s mener jeg at den lurer oss alle sammen, hvert eneste menneske p denne planeten.


Kunne ikke dy meg.


#hjernen #hjerne #helse #trening #kosthold #spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #anoreksi #bulimi #ortoreksi #ednos #helse #kropp #mental #psykisk #fysisk #fitness #raw #rawfood #paleo #paleoitt #paleoittisk #steinalder #placebo

USA, tykkest i verden?

Min venninne Susanne fortalte meg i helga at hun nylig hadde sett p gjennomsnittlig kaloriinntak versus gjennomsnittlig vekt i ulike land i verden. Det hun fortalte var mildt sagt overraskende, og bygget godt opp under det jeg hittil har lest av forskning. I en artikkel p Your Eatopia sies det at vekt ikke engang korrelerer med matinntak, noe jeg syntes var bde logisk og ulogisk. I dag har jeg selv tatt en grundig kikk p det Susanne snakket om, og n har jeg funnet nok et argument som peker mot at Your Eatopias pstand faktisk er riktig, hvor merkelig det enn mtte hres ut.

Fr jeg dypdykker ned i detaljene, m jeg skrive de innlysende setningene som ''alle vet''. Frst og fremst det ''faktumet'' at USA er tykkest i verden fordi de spiser flest kalorier per dag i verden. Deretter det ''faktumet'' at 2000 kalorier er det som trengs for opprettholde liv og god helse. Sist, men ikke minst, det ''faktumet'' at slanking er det som skal til for g ned i vekt. Snn, da kan vi fortsette...

- USA er tykkest i verden.
Niks, feil. De er riktignok p femteplass i verden, men bde Tonga, Mikronesia, Samoa og Kuwait (!) har hyere gjennomsnittlig BMI enn USA. I tillegg spiser de mindre enn amerikanerne (!). Samoa, for eksempel, har gjennomsnitts-BMI p 28,34. Samoas daglige kaloriinntak ligger p 2880. Alts spiser befolkningen i Samoa nesten 1000 kalorier mindre enn amerikanerne per dag, likevel veier de mer.



Man skulle tro at USAs gjennomsnitts-BMI kan ha sammenheng med hvor mye fastfood enkeltindivider inntar, men selv det er en komplisert faktor. Vi ser nemlig at det ikke er den rikeste delen av befolkningen i USA som tilhrer kategorien ''obese''; det er i hovedsak de fattigste. Enkelte synes automatisk anta at rsaken er at de fattige er dummere enn andre, at de ikke kan konomiplanlegging, at de lettere lar seg friste av McDonald's, at det er deres egen skyld, at de ble fattige fordi de er late frtsere... Nei. Dersom fastfood er en del av bildet i det hele tatt, er det ikke fastfood som har ''skylden'', men feilernring. Anbefaler sterkt DENNE artikkelen, her er et sitat fra kommentarfeltet:

You can also count on the fact that any time the economy is bad, people are getting less to eat. The middle class starts scrimping; the lower middle class starts panicking; the poor become even more malnourished; and the poorest die. The degree this happens is directly related to the scope and severity of the economic collapse, and to social safety nets the government provides. Better social safety nets = fewer dead people, fewer riots, fewer rebellions. (Speaking of which, it is not possible to get enough to eat on U.S. government food stamps unless you eat ramen all the time. The idea that poor people eat unbalanced diets because they're stupid about nutrition is untrue and offensive. They're not stupid; fruit and vegetables are expensive and they provide few calories per dollar. I'm sure you know this already, just felt like ranting.)

- USA har hyest kaloriinntak i verden.
Hvis vi skal vre flisespikkere er det korrekt at USA har det hyeste kaloriinntaket i verden med sine daglige 3770 kalorier. Land nummer to p samme liste er sterrike med sine daglige 3760 kalorier. Denne forskjellen p 10 kalorier per dag (som ikke engang tilsvarer mer enn en fjerdedel av et eple) er s marginal at vi blir ndt til se p disse to kaloriinntakene som like hye.
Men ER de egentlig s hye? Og avgjr kaloriene egentlig noe som helst?For der USAs gjennomsnitts-BMI er 27, er sterrikes gjennomsnitts-BMI 25.
Hvis du synes to BMI-poeng ikke er en nevneverdig forskjell, kan jeg trekke frem Frankrike som eksempel. Frankrike spiser daglig 3550 kalorier i gjennomsnitt. Deres gjennomsnitts-BMI? 23,56. Og hva med Romania? Romanias daglige kaloriinntak er 3510. Gjennomsnittlig BMI er 22, 98. Jepp, virkelig.

Se gjerne DENNE artikkelen fra The Daily Mail ogs.

Hva angr Norge ligger vi ikke s verst an. Vr gjennomsnitts-BMI ligger tross alt midt mellom Kamerun og Azerbaijan, s vi er heldigvis ikke tyngre enn befolkningen i de fattige landene i den tredje verden. Dette var sarkasme, bare for understreke at nei, Norge spiser ikke for mye kalorier i det hele tatt, og slanking og kaloriunderskudd er det siste myndighetene trenger pprakke oss. Nei, Norge ligger midt i en klynge av land vi aldri pleier sammenligne oss med statistisk, rett og slett fordi levekrene er s totalt forskjellige. Se bare her:




- 2000 kalorier er det som trengs for opprettholde liv og god helse.
Hvis du tar en titt p denne lista, ser du at det kun er de nederste ni landene som spiser under 2000 kalorier, samt at de som spiser under 2500 kalorier er verdens fattigste land. Ja, de landene som lider av hungersnd og drlige levekr. Visste du forresten at forskjellen p Nord-Korea og Sr-Korea er enorm p dette omrdet? De er naboland, obviously. Likevel:
Sr-Koreas daglige kaloriinntak er 3070, deres BMI er 24,06.
Nord-Koreas daglige kaloriinntak er 2150, deres BMI er 20,78. Som om ikke det er nok er Nord-Koreanerne et hode kortere enn sine naboer. De spiser rett og slett s lite at de er for underernrte til vokse normalt.

- Slanking er det som skal til for g ned i vekt.
USA er det landet i verden som slanker seg mest.Slankeindustrien i USA tjener 61 milliarder dollar per r i hjemlandet, og 180 milliarder dollar per r i verden til sammen. Prosentandelen i USA som slanker seg er til enhver tid mellom 34%-50% (mer om det HER). Til tross for all denne slankingen er de nummer fem p lista over verdens tykkeste. Hvorfor er det slik? Det gir jo ingen mening... Eller gjr det? Kan det hende at all slankingen er selve problemet? Det er det jeg tror. Vi vet at slanking reduserer forbrenning og stoffskifte dramatisk, noe som igjen frer til at man legger p seg av mindre og mindre mat. Dette er ikke en personlig teori jeg har, dette blir uttalt av verdens fremste forskere p omrdet, til og med av stipendiatforskere ved NTNU og St. Olavs hospital. Forskjellen mellom (de fleste av) disse forskerne og meg, er at de likevel mener at folk br slanke seg, trene mer og spise mindre (gjerne alt p n gang).
Men til hvilket forml? Hvorfor vil forskere og helsepersonell verden over se tykke mennesker slanke seg med pulverkurer p 600 kalorier per dag (!) nr de VET (og sier selv) at 95% av dem som slanker seg legger p seg mer enn de gikk ned innen 5 r? Hvorfor nsker de forske bekjempe kroppens egne forsvarsmekanismer og tvinge vekten til holde seg nede nr det som regel betyr et kortere liv med drligere helse? Og hvorfor er det aldri slik at helsepersonell forsker finne ut av hvorfor vekten har gtt opp i utgangspunktet, for s forske f vekten ned ved reversere det samme forlpet (terapi for depresjon, stressmestring, bedre svnhygiene eller hjelp for andre psykiske problemer, lre spise jevnt og variert nok, kurere feilernring, etc etc)? Alt dette er mer enn jeg klarer forst. Og jeg hper se en helomvending p omrdet i lpet av min levetid.



#usa #slanking #kalorier #bmi #vekt #helse #fattigdom

Kostholdet som gjr deg overvektig, syk, og dd!

Hvis jeg skulle oppsummere dette innlegget i n setning, ville det bli: Spis hva du vil, s mye du vil, s ofte du vil. Oi, s kontroversielt. Oi, jeg oppfordrer vel folk til bli sykelig overvektige? Nei. Det virker som enkelte tror at setningen ''Spis hva du vil, s mye du vil, s ofte du vil'' kan oversettes direkte til: STAPP I DEG FASTFOOD OG ISKREM I EKSTREME DOSER, HELE TIDEN! FOR RESTEN AV LIVET!
Lo and behold. Slik nsker cirka ingen spise, og det er faktisk vanskelig spise p den mten. Det er ikke p noen som helst mte et uansvarlig rd gi. Les frst, kritiser eventuelt etterp.

(Beklager forresten mangelen p bilder.)

Overalt, hele tiden bombarderes vi av kostholdsrd. Norsk Ukeblad forteller om den fantastiske og helsefremmende LCHF-dietten, VG skriver med krigstyper om det livsfarlige sukkeret, hos Sunkost har de hyller med raw food, fiberhusk, kinesisk urtete og Questbars. Ekspertene advarer mot det farlige magefettet.
Og vi tror p det vi leser. Det er jo tross alt eksperter som uttaler disse tingene, ikke sant? Dessuten kan personer i din omgangskrets til stadighet fortelle deg om alle helsegevinstene og alt vekttapet de har ftt av flge de fantastiske rdene fra ekspertene. Men er det egentlig snn at ekspertene har rett? Er det egentlig snn at de som sier ''Det virket S bra for meg!'' har rett? Er du egentlig kritisk nok?
Jeg mener, hvis det ekspertene sier stemmer, hvorfor er ikke ekspertene da enige om hva som er rett? Hvorfor sier n at lavkarbo er bra, nr andre sier at sukkerfritt eller fettredusert er bra? Hvorfor er ikke engang leger enige?
Det samme gjelder de du kjenner som sier at det virket for dem. Hvorfor er ikke de enige i hva det riktige er? Og hvordan mler de egentlig om det de gjr, faktisk virker? Hvordan vet de at det er Fedon-kuren som har utrettet miraklene, og at det ikke kan vre andre rsaker? Det er ikke ndvendigvis slik at hendelse A (Fedon-kur) frer til hendelse B (vekttap), selv om bde hendelse A og hendelse B skjer. Det kan vre to hendelser som ikke har noe med hverandre gjre.

Personlig har jeg begynt boikotte alt dette. Jeg orker rett og slett ikke mer. Alle disse kostholdsrdene har aldri hjulpet meg eller gitt meg et bedre liv, tvert imot har jeg hver eneste gang bare endt med ikke lenger klare lytte til kroppen min. Det spise etter kaloritabeller, kostholdsrd eller klokka (KKK) har faktisk ikke bidratt til gi meg god helse. Og jeg vet at jeg ikke er alene.
Det at jeg har sluttet lytte til kostholdsrd, hres sikkert veldig skremmende og uansvarlig ut. Kanskje tror noen n at jeg ''har gitt opp min egen helse''. Men nei. Tvert imot! Jeg har oppndd mange helsegevinster ved slutte bry meg om kostholdsrd:
- Jeg opplever ikke lenger stress i forbindelse med mat
- Kroppen min fr det den trenger, bde i mengde og nringsstoffer
- Jeg har ikke den minste trang til bulimiske spisemnstre
- Jeg er fri til bruke hjernen min p det jeg engasjerer meg for
- Jeg opplever mat som nettopp det; bare mat.
Og jeg opplever alle disse helsegevinstene som utelukkende bra. Med mindre jeg tar feil om at hendelse A (lytte til kroppen) er det som frte til hendelse B (god helse), selvflgelig. Men om jeg tar feil, gjr det noe? Forandrer det noe? Uansett rsak er jeg i hvert fall ustressa, engasjert, lykkelig og har god helse, og det er bra nok for meg.

De fleste uttalelser om kosthold i media er basert p ''Everybody knows''- mentaliteten. Alts er det basert p hva folk tror er riktig, ikke p kunnskap. Vi mennesker har en lei tendens til automatisk tro at noe er riktig bare vi hrer det mange nok ganger. Men det sier seg selv; det er ikke mulig at ''alt det vi vet'' er riktig. I s fall hadde det vrt n oppskrift p hva det ''riktige'' kostholdet er. Nr det i stedet er slik at media kaller bde LCHF, sukkerfritt og fettfritt riktig, sier det seg selv at minimum to av disse m vre feil. Skulle vi unngtt bde karbohydrater, sukker og fett, ville det blitt temmelig vanskelig finne noe spise. Da kunne vi verken spist frukt, rotgrnnsaker, yoghurt, avocado, ntter, eller andre fantastisk nringsrike matvarer. P Facebook har jeg startet en kampanje som heter: Boikott kroppspress, snu et magasin. Bli gjerne med p kampanjen!

Det er ogs et stort problem med sprket som finnes rundt mat. Ogs dette er pprakket oss av media. Slenger inn et sitat av Marya Hornbacher for poengtere sprkproblemet:
Consider the advertisements for food, the religious lexicon of eating: ''sinfully rich,'' intones the silky voice announcer, ''indulge yourself,'' she says, ''guilt free''.
Hvis du skulle gjette, hvem tror du str bak oppfinnelsen av dette sprket rundt mat? Kan det vre dem som nsker tjene penger p folks drlige selvtillit, nemlig slankeindustrien?

Vi lever i et samfunn der ''alle vet'' at kosthold er avgjrende for hvorvidt vi har god eller drlig helse. Brokkoli = god helse, slank kropp, lykke og hy IQ. McDonald's = drlig helse, diabetes, sykelig overvekt, hjerte- og karsykdom. Yadda yadda yadda.
Til en viss grad er det jo sant. Samtidig kan vi ikke tenke snn. Det er ikke s enkelt.
Spiser vi bare brokkoli, eller bare grnnsaker, har vi oppskriften p mangelsykdom. Spiser vi bare McDonald's-mat, eller bare fastfood, har vi ogs oppskriften p mangelsykdom. Ensidig kosthold er usunt for oss, uansett om de matvarene vi spiser er ''sunne'' eller ''usunne''. Vi trenger litt av alt.

... Og her, nr jeg sier at vi trenger litt av alt, regner jeg med at noen er klare til fortelle meg at vi ikke trenger sukker, gluten, hvete eller karbohydrater.
Neida, vi dr ikke uten disse tingene. Men vi dr heller ikke av spise dem. Dersom vi spiser sukker, gluten, hvete eller karbohydrater skjer det ingenting. Vi kan til og med spise disse tingene hver dag. (Nei, jeg sier ikke at vi kan spise BARE disse tingene hver dag hele livet.)
Det m ogs nevnes at nesten ingen mat- eller drikkevarer inneholder kun ett nringsstoff. Skal du finne noe som bestr kun av karbohydrater, kun av fett, kun av proteiner, kun av vitaminer? Da kommer du til bruke resten av livet p lete, og sulter i hjel i prosessen. S vidt jeg vet finnes det bare n slik vare som kun inneholder ett nringsstoff: Vodka (eller annen ren sprit). Alkohol er et av de fire nringsstoffene vre, og vodka inneholder ikke verken proteiner, karbohydrater eller fett; det er kun alkohol.
Bananer inneholder fruktsukker (gisp!), og massevis av viktige vitaminer og mineraler. Frukt og grnnsaker generelt inneholder som regel mye karbohydrater (gisp!), og massevis av viktige vitaminer og mineraler. Rdt kjtt og fisk inneholder fett (gisp!), og massevis av proteiner, kreatinin, og omega 3. Til og med en cheeseburger inneholder mer enn transfett (sjokk!), blant annet kalsium fra osten, protein og kreatinin fra kjttet, karbohydrater fra brdet, vitaminer fra salatbladene.
(Les DETTE for se hvor ''farlig'' en flaske Urge er, med sine nifse e-stoffer...)

Mat er ikke ''bra'' eller ''drlig''. En pakke nudler med litt MSG gir deg ikke matforgiftning. En Grandiosa (uten nkkelhullsmerking, vrl!) vil ikke plutselig tette igjen blodrene dine og gi deg brodpropp. spise s ''sunt'' at du ikke fr i deg nok kolesterol kan gjre at kolesterolverdiene dine stiger, ofte opp til et skummelt niv, paradoksalt nok.
velge spise en burger er ikke ''skamfullt'', og du gjr ikke noe ''feil'' ved bestille ekstra ost. velge spise en salat gjr deg ikke ''flink''. spise sjokolade er ikke ''overgi seg til sjokolade'', og spise salat er ikke ''ha kontroll''. Alt dette er bare spising. Det er bare mat. (Les mer HER.)
Vi er ndt til se bort fra den ene, spesifikke matvaren, og i stedet forske se hele bildet. Mat er ikke et moralsk valg, det er ikke et moralsk dilemma. n spesifikk matvare kan verken gi oss evig liv eller f oss til d. Dessuten kan ikke matinntak avgjre om vi som mennesker er ''gode'' eller ''drlige''. Vi m slutte identifisere oss med maten vi spiser (''Du er det du spiser''). Om jeg spiser frossenpizza iblant, er jeg likevel ikke en feit, lat gris. Om jeg spiser epler iblant er jeg ikke en sunnhetsguru. Om jeg spiser en brokkoli er jeg ikke en brokkoli.

All mat inneholder nringsstoffer. Nringsstoffer er bra for oss. End of story. Jepp, til og med Coca Cola inneholder nringsstoffer. Det betyr ikke at vi trenger Cola Cola p daglig basis, men det betyr heller ikke at vi trenger kjenne p ''drlig samvittighet'' nr vi drikker det, ''for holde oss disiplinerte nok til ikke drikke det hver dag''. Beklager, det er ikke snn man fr et sunt forhold til mat.
Dessverre vokser mange av oss opp med en slik holdning. Som barn lrer vi at godteri og brus er forbeholdt lrdager. I seg selv er det selvflgelig en bra ting, som jeg er enig i at er riktig fremgangsmte. Men dette lrer oss opp til tenke p mat som ''riktig'' eller ''feil''; for det m jo vre noe ''feil'' med brus og godteri nr vi ikke fr det oftere? Det lrer oss, til en viss grad, opp til bruke hele uka p glede oss til lrdag, da vi endelig kan spise det vi vil. Da vi endelig kan ''velte oss i deilig, syndig usunnhet'', da kan vi endelig ''vre litt grdige og egoistiske''. (Grdig og egoistisk? HVA har det med mat gjre?!) Tar vi med oss dette til voksenlivet, har vi plutselig basert matvanene vre p ''riktig'' og ''feil''. I en alder av 40 sitter vi der, da, og bruker s mye hjernekapasitet (''disiplin'') p unng sjokoladeplata i kjkkenskapet s lenge som mulig, at vi til slutt ''sprekker''. Vi forsker s hardt unng sjokoladeplata at vi til slutt ikke klarer tenke p annet. Hvorfor ha det snn, nr du kan spise sjokolade og dermed slutte tenke p det, og s g videre i livet og gjre andre ting?
Og nei, matvarer er ikke avhengighetsskapende. Jeg har sagt det fr, og jeg fortsetter si det til jeg blir bl i ansiktet om ndvendig. Hver eneste gang jeg har sett eller hrt om noen som sier de er avhengig av sukker, viser det seg at de enten har et ekstremt ensidig kosthold, eller et ekstremt restriktivt kosthold. Det er en kjent sak at underernring gir oss et sterkt sug etter sukker, fett og karbohydrater. Dette suget gr alltid over nr personene slutter vre underernrte og/eller feilernrte.
rsaken til at ystein fra ''Hellstrm rydder opp hjemme'' sluttet helt spise Nugatti (som var det eneste han spiste fr tv-programmet) var ikke at han avsto fra ''avhengigheten sin'' (sukker), men fordi den ekstreme feilernringen forsvant ved hjelp av et skikkelig kosthold. (Mer om temaet ''matavhengighet'' HER.)

Og bare for slenge med noe jeg har tenkt mye p: Mat er ikke alt her i livet. Kosthold er ikke den eneste faktoren som pvirker helsa vr. Minst like viktig er svn, lavt stressniv, hygiene, mellommenneskelige relasjoner, alt som gir oss glede, og god psykisk helse. Mat og kosthold er bare ''one in a million'' blant alt som pvirker helsa vr. Likevel finnes det millionvis av kostholdsblogger, ukeblad-overskrifter, avisforsider, klinikker, slankekurs, dietter, etc.; men om vi leter etter tilsvarende informasjonsflyt om svn, stress, hygiene, og de andre tingene, hva finner vi? Ikke i nrheten av like mye. Hvem gidder skrive svnblogger, hvor de daglig oppdaterer om svnen sin, hva de gjr for opprettholde svnmnsteret, hvordan de skal sove framover, og hvordan de mener at andre br sove? Tygg litt p den (pun intended).

Kort konklusjon:
- Ingen matvare er direkte helseskadelig eller farlig. Det er farlig drikke et glass kloroform, farlig spise sprytemidler som suppe, men ingen matvaretyper kan sammenlignes med giftstoffer. Ingen matvarer, alts blant noe av det vi regner som mat, er giftig. Niks, ikke engang sukker er gift. Sukker er bare et (raskt) karbohydrat. Matvarer fra det omrdet i Italia hvor mafiaen i flere tir har gravd ned svrt giftig biokjemisk avfall, er selvflgelig veldig helsefarlige (det har de som bor i omrdet ftt erfare), men det er jo ikke matvarene det er noe i veien med, det er giftstoffene som har sivet inn i matvarene.
- Ensidig kosthold kan vre helseskadelig eller farlig. Noen ganger kan det vre fordi vi fr i oss for mye av ett nringsstoff (for eksempel protein), men som regel er det fordi vi har ftt mangler av unng andre nringsstoffer.
- Vi kan spise sukker hver dag, for eksempel, s lenge vi ogs fr i oss nok variert kost i lpet av dagen. Shit, vi kan til og med spise bare godteri en hel dag noen ganger i lpet av ret, uten bli syke av det.
- Ingen av oss trenger disse ''kostholdsrdene'', og ingen av oss trenger dietter. Vi klarer oss ikke bare like bra, men faktisk bedre uten.
- Det vi i stedet trenger, alle som n, er lytte til kroppen. Flge cravings, kjenne etter hva vi har lyst p og behov for. S enkelt, og s vanskelig (?).

Helt p tampen: Er du s opptatt av spise ''riktig'' at du unngr pizzakvelder med venner eller godteri p kino? I s fall er det ganske trist og livsbegrensende. Ja, vi trenger vitaminer og mineraler for god fysisk helse. Ja, vi trenger ogs kos for god mental helse. kun spise ''riktig'' og ''sunn'' mat for bevare fysisk helse, og unng ''feil'' og ''usunn'' mat uansett hva den sosiale settingen er, gjr at du aldri opplever virkelig kose deg med mat. Alle er forskjellige, men jeg vger tippe at du blir ganske ulykkelig av en slik livsstil.
Jeg skal p Halloween-fest i kveld. Og jeg har i hvert fall tenkt ivareta den mentale helsen min og kose meg med det som str p bordet. Jeg har tenkt la mat bidra til gjre meg lykkelig.

Hilsen ''Feit, ustyrlig, grdig gris som stapper i seg fastfood og iskrem hver dag, hele tiden, og er vgal nok til pst at det er SUNT?!?!?!?!''

... eventuelt, hilsen ygunn, som har et vidunderlig avslappet forhold til mat og hper flere kan oppleve det samme.

Jeg fler meg feit!

(Det er ikke s viktig hvorvidt du har en spiseforstyrrelse eller ikke. Kjenner du deg igjen i noe i dette innlegget, tror jeg du kan f nytte av det uansett.)

Vanlige ting man fr hre fra personer med spiseforstyrrelser (og en god del andre personer):

Jeg fler meg feit! Jeg fler meg ikke syk! Jeg er strre enn noensinne! Jeg fler at jeg bare spiser fordi jeg kjeder meg! Jeg fler at jeg overspiser! Jeg kommer til bli fullstendig mislykket hvis jeg legger p meg!

(Til dere jeg har snakket med, ansikt til ansikt eller p e-post, jeg siterer ingen personlig her. Disse utsagnene er blant de ti vanligste tingene personer med spiseforstyrrelser sier.)

Dette blogginnlegget handler om hvordan angst fungerer. De fleste av oss vet godt hvordan angst kjennes ut, men vi har kanskje ikke s stor oversikt over hva angsten faktisk gjr med oss. (Jeg hadde i hvert fall ikke det.) Angst er for eksempel det som gjr at vi kan finne p uttale setninger som de over. Frst skal jeg forske forklare hva som er logisk feil med tre av setningene over, deretter kommer litt mer om hva som skjer i hjernen ved angst.




- Jeg er strre enn noensinne! (''I am bigger than ever'')

Hva s om du er strre enn fr? Det er helt ufarlig, og det eneste det kan fre til er en periode med vonde flelser. Flelsene gr over.
Jeg er definitivt strre enn ''noensinne'', hva s? Tross alt er jeg jo ogs eldre enn noensinne, og kroppen min er rett og slett skapt for vre snn som den er n. Det er helt greit. Det er ikke kroppen det er noe feil med, det er tankene det var noe feil med.
Ordet ''noensinne'' er ren krisemaksimering. Det finnes ingen logikk i at dette ordet skal vre relevant i sammenhengen. (Selvflgelig er jeg strre enn noensinne; jeg er strre enn da jeg var nyfdt, strre enn da jeg gikk p barneskolen, og strre enn da jeg gikk p videregende.)
Jeg er rett og slett p et stadie i livet der det er vanlig begynne vre ferdig med vokse. Kanskje ville jeg ha ndd det punktet litt tidligere, hvis det ikke hadde vrt for spiseforstyrrelsen. At jeg er strre n enn fr, betyr p ingen som helst mte at jeg kommer til bli strre og strre; det betyr bare at jeg er strre n enn fr. (Vi kan ikke legge mer i det enn det som eksisterer.)
Jeg har ogs vrt der at jeg ikke tlte synet av kroppen min; jeg har grtt mange ganger fordi jeg syntes jeg s s fl ut. n mte sloss mot denne flelsen p, er sprre seg: Er virkelig kroppsstrrelsen min s viktig at den skal ha makt til delegge livet mitt? I s fall, hvorfor det?
Jeg vet ikke med dere, men jeg er i hvert fall ikke villig til d tidlig bare for veie litt mindre, for si det snn.

- Jeg fler meg feit!

Det FLE seg feit, betyr ikke at man ER feit. Fat is not a feeling.
En tynn/slank person som FLER seg feit, kommer aldri til ha problemer med f plass i et bussete, og vil aldri behve oppske spesialbutikker bare for finne klr som passer, for nevne noe.
Det spiller rett og slett ingen rolle hva du fler, det eneste som spiller noen rolle er virkeligheten. For ''jeg fler meg feit'' er ikke et argument for noe som helst.
Nr personer med spiseforstyrrelser bruker dette som ''argument'' i et sprsml om hva de skal gjre, tror jeg ikke de har tenkt over hva de egentlig spr om. Jeg tror ikke de forventer at andre skal svare: ''Du m slanke deg, snn at du fler deg tynn''. Og jeg tror heller ikke de egentlig forventer at andre svarer: ''Du skjnner at jeg ikke kan si at det er greit at du slanker deg fordi du FLER deg feit?''. (Dette er ingen moralsk pekefinger mot noen, jeg har vrt der selv!)
Alts; si ''jeg fler meg feit'' i et sprsml er fullstendig meningslst. Det ''riktige svaret'' eksisterer ikke, ettersom sprsmlet er helt absurd. Hvorfor dette absurde ''sprsmlet'' dukker opp? Fordi angsten p magisk vis klarer overbevise deg om at flelsene dine gjenspeiler virkeligheten.
I tillegg er det fle seg feit et direkte resultat av vre underernrt. Jo bedre ernrt du blir, og jo nrmere du kommer din optimale vekt (set point), desto mindre feit vil du fle deg. Jepp, det gr rett og slett over.

- Jeg kommer til bli fullstendig mislykket hvis jeg legger p meg!

Spr deg selv: Hva er det verste som kan skje? pst at du blir mislykket med hyere vekt, er en logisk tankebrist. Disse to faktorene har ingen rsakssammenheng. Fettvev/muskelmasse frer ikke til mislykkethet. Egentlig er det ogs bare en (ubevisst) unnskyldning for slippe jobbe med selvtilliten; p en mte har du ''lagt ut selvtilliten din for salg'', du fraskriver deg ansvar og evne til skape god selvtillit.
Tenk p en person som har strre kropp enn deg, som du synes ser skikkelig bra ut. Hva tenker du om vedkommende? Burde hun/han hatt drlig selvtillit basert p kroppsstrrelsen? Hvorfor/hvorfor ikke? Tenker du at du burde ha drlig selvtillit basert p kroppsstrrelsen? Hvorfor/hvorfor ikke? Er det feil av deg tenke det samme om deg selv? Den mten du behandler deg selv p, innebrer den at du respekterer deg selv? Hvordan vil du at andre skal behandle deg, hvordan behandler du andre? Kan du behandle deg selv p samme mte? Hvorfor m akkurat du vre liten/tynn, og ikke de andre? Nyaktig HVA er det som gjr at du blir mislykket?
Og nei, her holder ikke humbug-svar som ''Det bare ER snn'', ''Det fles riktig'', eller lignende. Svar konkret. Krev logiske svar.




De andre setningene er samme ulla. ''Jeg fler at jeg overspiser'', ''Jeg fler at jeg spiser bare fordi jeg kjeder meg'', ''Jeg fler meg ikke syk'', ''Men tenk om akkurat jeg er annerledes?'': Alle disse inneholder de samme logiske bristene som ''Jeg er strre enn noensinne'', ''Jeg fler meg feit'', og ''Jeg kommer til bli fullstendig mislykket hvis jeg legger p meg''. Jeg bruker ikke tid p forklare alle, rett og slett fordi det er nyaktig det samme som skjer i topplokket, og selvflgelig fordi det finnes millioner av andre lignende utsagn.

Konklusjon: IKKE godta, under noen omstendighet, at disse argumentene kan brukes til bevise noe som helst. For de beviser... trommevirvel... ingenting.




Og n til hva angst er, og hva som faktisk skjer i knollen:

Angst er en ekstremt viktig overlevelsesmekanisme. Skulle vi mte p et farlig rovdyr, ville vi sannsynligvis ha ddd hvis vi ikke hadde flt angst. Skulle vi mte p en truende person i en bakgate, er det angsten som gjr at vi kan sl ned personen eller lpe for livet. Angst fyrer opp adrenalin, og resulterer i ''flykt eller kjemp''-reaksjonen (''fight or flight'').
Men angst kan slutte vre til hjelp. Den kan dukke opp i situasjoner der den ikke trengs. I slike situasjoner er frontallappene (en del av hjernen) overaktive. Angsten i oss overbeviser oss om at noe er galt, og sender dermed frontallappene ut for finne ut hva det er. Men fr frontallappene rekker ''komme tilbake med svaret'', har angsten funnet nye bekymringer, og sender dermed frontallappene ut igjen med n gang. Og snn fortsetter det, i en uendelig sirkel. Angsten fr rett og slett aldri ''det riktige svaret'' p noe som helst.

Dette skjer ofte hos personer med spiseforstyrrelser. Det kan beskrives som at man ''skanner'' miljet rundt seg for forske finne svar p at det angsten sier er riktig. Alts, hvis jeg n hadde en BMI 19 og var redd for vektkning generelt, ville jeg kanskje tenkt at ettersom jeg spiste mye mindre i fjor enn jeg gjr n, m det bety at jeg er frisk n (selv om det ene ikke utelukker det andre). Jeg ville kanskje ha ''rettferdiggjort'' at jeg trente fem timer i uka med at ''sunne mennesker trener jo regelmessig'', og valgt ignorere at det ikke gjaldt meg p BMI 19. Eller hvis jeg for eksempel var redd for at karbohydrater skulle gjre meg feit, ville jeg aktivt ha lett etter alt som kunne duge til bevise at karbohydrater gjr oss feite.
I en slik situasjon vil nesten alle med spiseforstyrrelser ''kreve'' bevis p alt, hele tiden. Hvis jeg, som nevnt over, hadde funnet 1 (ETT) ''bevis'' p at man faktisk blir feit av karbohydrater, ville det kanskje vrt det avgjrende argumentet. De 99 bevisene jeg fant p at karbohydrater ikke gjr oss feite, ville da ha blitt forkastet, fordi angsten hadde funnet det den lette etter.

Angst kan ikke forst logikk.

Den gode nyheten er at ogs logikken kommer tilbake ved reernring. Gradvis begynner man stole mer p 99 argumenter enn p ett. Det man gjr kommer ikke til fles riktig med n gang, man m i grunnen bare lene seg tilbake og vente.
''Don't let the guilt stop you from eating. Eating will in time stop the guilt.'' (A.S.)
''We just have to do what feels wrong until it feels right, and trust it to start feeling right as long as we keep trying.'' (L.M.)




Og s et eksempel (HERFRA, med en god porsjon kunstnerisk frihet, selvflgelig):

Petra og Frank gr p kaf. Petra har en restriktiv spiseforstyrrelse, Frank har ingen spiseforstyrrelse.
Frank ser p menyen og bruker litt tid p vurdere om han har mest lyst p pai eller kake, og velger til slutt kake. Nr Petra spr Frank hvorfor han valgte kake, kommer Frank (faktisk!) til gjette. For vi vet ikke alltid s fryktelig mye om hvorfor vi velger det vi velger: Hjernen vr finner p en forklaring som virker rimelig, og vi holder oss til forklaringen vi velger.
Ettersom Frank ikke har en historie med spiseforstyrrelser, finnes det sannsynligvis ingen underliggende angst som pvirker valget hans. Etterp er kanskje Frank fornyd eller misfornyd med valget av kake, men han kommer ikke til dvele noe srlig ved om han var fornyd eller misfornyd; etter svrt kort tid vies oppmerksomheten hans til noe helt annet.

For Petra er det annerledes. For henne er valget mellom pai og kake et hyintensivt tankemessig maraton. Hun fler seg tvunget til vurdere alle aspektene valget kan medfre, hva som frister mest for yeblikket er lite viktig. Nr hun til slutt har bestemt seg for hva hun skal ha, fler hun ingen lettelse, og tankene hennes fortsetter debattere hvorvidt hun valgte ''riktig''. Hun sliter ogs med flelsen av anger og skyld.
Flelsene vil ikke la Petra vre i fred. Flelsene gir henne ingen fakta som fr valget til oppleves logisk. Ergo, det ha foretatt et ekstremt nye beregnet valg fr ikke angsten til forsvinne.
Angsten har klart overbevise Petra om at mer (ENDA MER) informasjon ville gjort valget hennes ''riktig''. Petra tenker kanskje at dersom hun skulle ha klart velge ''riktig'', mtte hun ha visst den nyaktige strrelsen p paistykket og kakestykket, det nyaktige kaloriinnholdet, nyaktig hva ingrediensene er, eller kanskje om kakestykket var laget av r kakao eller av melkesjokolade.

Petra opplever bruke uendelig mye tankekapasitet p overbevise flelsene med logikk. Men det er umulig, hun kan ikke vinne. Angsten er for sterk, og den blir aldri fornyd. Angsten gir seg ikke uansett hva du serverer den p slvfat. Men angst er bare en flelse. Det er ikke virkelighet.

Til slutt, forslag til tiltak.

Jeg tror alfa og omega er finne ut HVA man er redd for at skal skje, og deretter slakte alle disse ideene med vitenskap og logikk; alts motbevise angsten. Det er relativt enkelt motbevise angst, ettersom angst ikke forstr logikk. I kombinasjon med recovery, selvflgelig, ellers er du like langt. Tiltakene:

- Prv legge merke til hva du tenker og fler. For skal du kunne snu tanker, m du vite at de er der.
- Jeg sa at Petra ikke kunne overbevise flelsene med logikk. Men hun kan gradvis klare overbevise tankene med logikk.Nr du tror du kanskje har tenkt en slik angst-tanke, prv stille logiske sprsml til det du tenker. Er dette sant, eller er det bare en flelse? Finnes det noe logisk svar p det jeg tenker? Gjenspeiler tankene mine virkeligheten? Hvorfor?
- Prv snu nektende og fastlste tanker om til pne sprsml. Erstatt ''jeg kommer til hate kroppen min'' med ''er det mulig at jeg ikke kommer til hate kroppen min?''.





#angst #spiseforstyrrelser #spiseforstyrrelse #anoreksi #bulimi #ortoreksi #ednos #kropp #vekt #tanker #flelser #logikk #feit #overspising #selvtillit #kognitiv

Trening del 2: Det fysiske.

Dette er fortsettelsen p Trening del 1: Det mentale.
Jeg avsluttet del 1 med en cliffhanger om hvordan trening i recovery er farlig og potensielt livstruende.En liten recap:

Hjertets evne til fungere normalt blir hardt rammet p tre (tre!) fronter: Fysisk deleggelse p hjertemuskelen, elektrolyttforstyrrelser, og skadede nerver.

Og her er alts forklaringen. For nei, jeg nyer meg ikke med si ''Det er farlig'', og deretter holde kjeft. Skal skremselspropaganda (les: vitenskapelig baserte rd og regler) fungere i det hele tatt, m det forklares s godt som mulig, slik at det blir troverdig og ikke bare en masefrase.



HJERTET:

Nr du fr i deg mindre energi enn kroppen din trenger, skjer katabolisme. Det betyr at kroppen ''stjeler'' s mye energi som mulig fra seg selv. Og den stjeler ikke energi bare fra fettvevet, men ogs fra muskler, skjelett, og indre organer. (Dette frer til muskelsvinn, lavere bentetthet, krympede og skadede indre organer, og hvis man ikke snur i tide; organsvikt.)
I vrt samfunn tror vi slanking er bra og helsefremmende, og at slanking bare handler om trimme bort ''overfldig'' fett. Virkeligheten er at fett ikke er en energilagringsenhet, men et svrt viktig hormonproduserende organ. Og vi kan heller ikke bestemme hvor kroppen skal slankes: Selv om vi nsker at magen skal slankes, kan kroppen like gjerne krympe mer av hjertet og skjelettet enn av fettvevet.
I tillegg til at hjertemuskelen delegges i prosessen nr kroppen spiser opp seg selv, er det ogs en mulighet for at volumet av blod i kroppen blir redusert, slik at hjertemuskelen blir ndt til jobbe ekstra hardt for pumpe blodet gjennom kroppen. Med andre ord, hjertet overbelastes i mange tilfeller dobbelt opp: Muskelsvinn fr hjertet til krympe i strrelse, og det m jobbe ekstra hardt i tillegg.
Ortostatisk hypotensjon (svimmelhet eller besvimelsestendenser nr du reiser deg opp) er ogs et sirkulasjonsproblem som dukker opp ved restriktive spiseforstyrrelser. Det kan vre normalt, men det kan ogs vre et tegn p at hjertet er krympet og/eller jobber for hardt.
Fysiske skader p hjertet vil vanligvis vre identifiserbare ved at en erfaren tekniker foretar EKG.

Restriksjon, og da spesielt kompenserende atferd som oppkast eller avfrende/vanndrivende midler, roter til elektrolyttbalansen i kroppen. Elektrolyttene har ansvaret for skape de elektriske signalene som fr hjertet til pumpe (trekke seg sammen og vide seg ut) sterkt og rytmisk. Elektrolytter p avveie, uansett om de skaper for mange eller for f elektriske signaler, kan vre svrt farlig.
Elektrolyttforstyrrelser er ikke alltid synlige/merkbare selv ved EKG, det kan hende svingningene ikke er tilstede idet du gjennomgr underskelsen. (Det samme gjelder blodprver for sjekke elektrolyttbalanse.) Det er mer plitelig feste p seg en monitor og leve som vanlig, da vil monitoren kunne fange opp flyktige svingninger.

Arytmier (= hjerterytmeforstyrrelser) kan oppst bde p grunn av at hjertemuskelen er svekket, og p grunn av elektrolyttforstyrrelser. De vanligste arytmiene hos personer med restriktive spiseforstyrrelser er takykardi og bradykardi. Arytmiene er de hjertesymptomene du vil kjenne/oppdage, og som vil f deg til g til legen.
Bradykardi er for lav hvilepuls, alts hvilepuls p under 60 slag per minutt. Det er klare forskjeller mellom vanlig (primr) bradykardi og bradykardi forrsaket av spiseforstyrrelser (sekundr). Dessverre mangler enkelte leger kunnskap om dette, og avfeier lav hvilepuls med den antakelsen at du bare er en idrettsutver med god helse.
Men du har selv et ansvar for vre rlig: Dersom du ikke gir legen mulighet til vite at du spiser for lite, kan ikke legen automatisk forventes underske hjertet nrmere, spesielt ikke dersom du bekrefter at du bare er en veldig aktiv person.
Takykardi er flelsen av at hjertet slr raskere selv nr du hviler. Du har strst sannsynlighet for oppdage takykardi nr du sitter eller ligger i ro. Det kan ogs fles som om hjertet hopper over et slag, eller det fles uregelmessig p en eller annen mte.

Alle disse symptomene m tas veldig alvorlig. Ta det med ro, slutt trene, g til legen.


(Myelin. Se under.)

NERVER:

I motsetning til arytmier og elektrolyttforstyrrelser, som gr over relativt raskt i recoveryprosessen, krever nervene mer tid og energitilfrsel. Blant alle hjerterelaterte symptomer som setter livet ditt i fare, er det nervene som krever av deg at du ikke lper tilbake til treningsenteret det sekundet legen gir deg klarsignal.
Kroppen er opptatt med katabolisere (spise opp energi fra) alle cellene i hele kroppen nr du skaper daglige energiunderskudd. Katabolisme ''kler av'' nervene myelin. Forsker Janice Russell sammenligner katabolisme med ''kaste antikke mbler i peisen for holde huset varmt''.
Myelin er en ''slire av fett'' som beskytter de fleste nervene i kroppen. Det er myelinet som har ansvar for hastigheten og presisjonen p elektriske signaler og kommunikasjonen mellom nervene. Og det er nervene som sender signaler til hjertet om pumpe (trekke seg sammen og vide seg ut) regelmessig og plitelig. (Dette kan sammenlignes med en strmkabel; den har et gummilag ytterst for beskytte kobbertrdene som leder elektrisiteten.)
S selv om hjertemuskelen kanskje ikke viser noen tegn p skade, selv om elektrolyttbalansen ser fin ut p blodprver, selv om EKG-resultatet var normalt; s trenger re-myelinifiseringen (alts ''kle'' myelinet p igjen) av nervene dine tid, hyt energiinntak (spesielt av melkefett) og hvile.


(''Triage''. Se under.)

KAN MAN IKKE BARE SPISE MER?

Mange spr om de ikke bare kan ke matinntaket for erstatte energien de forbrenner nr de trener. Svaret er nei. For kroppen vr bruker gode metoder for avgjre hva som er viktig for overleve.

P engelsk brukes ordet ''triage'' i medisinsk sammenheng for bestemme hvilken behandling som er viktigst for at pasienten skal overleve. Kroppen forsker ogs maksimere sin sjanse til overleve ved prioritere de viktigste biologiske funksjonene i en tid med hungersnd. (Husk at kroppen ikke har forutsetning for vite om den blir sultet frivillig eller ufrivillig, den tolker det uansett som ufrivillig og iverksetter tiltak deretter.)
Ved hungersnd m kroppen skru av enkelte funksjoner for kunne prioritere viktigere funksjoner. Forbrenning, kroppstemperatur og hormonproduksjon reduseres kraftig, og kroppen prioriterer holde hjerte, hjerne og pust i gang. Hadde ikke kroppen gjort disse tiltakene, ville du ha vrt dd for lenge siden. Uten disse tiltakene ville flgende scenario skjedd:
Kroppen opprettholder forbrenning, kroppstemperatur og hormonproduksjon som normalt, i tillegg til at den bruker energi p hjerteslag, hjerne, pust, cellefornying, og bygging av fett- og muskelmasse; selv om den ikke har energi til nesten noe av dette. Etter hvert som kroppen gr mer og mer i minus p energi (og det gr fort!) vil alle disse tingene begynne fungere drligere og drligere. Ettersom kroppen fokuserer like mye p forbrenning og kroppstemperatur som p hjerteslag, vil det etter svrt kort tid oppst hjertesvikt (eller multiorgansvikt). Ha det bra, livet...

Hvis et energiunderskudd finnes i kroppen p grunn av at man forbruker mer energi enn man spiser, da vil overforbruket av energi prioriteres hyere enn reparasjon av skader, eller med andre ord: Kroppen har ikke rd til reparere skader, den er altfor opptatt med spise opp seg selv for overleve. For det er tross alt viktigere overleve her og n enn det er f reparert skader.
Stress gjr at kroppen foretrekker reservelagre energi samtidig som den nedprioriterer/undertrykker biologiske funksjoner. Anstrengelser og trening er en enorm stressfaktor for en kropp i energiunderskudd.

S. Selv om du mot formodning skulle klare spise nok til ''erstatte'' energien du forbruker ved trene, vil kroppen bli s stresset av anstrengelsene at du ender med st i stampe og aldri kommer deg framover.




TRYGGHET:

Fordi av-myelinifiseringen (at myelinet ''kles av'') oppstr i hele kroppen, blir du mer utsatt for skader: Du beveger deg ikke s lett og koordinert som du kommer til gjre nr du er frisk og nervesystemet er ferdig reparert. Enn s lenge sliter nervene med kommunisere signaler raskt og presist nok. Dette kan fre til alt fra forstuede tr (fordi du snubler og krsjer oftere) til hjerteinfarkt.
Dersom du ikke har menstruasjon vil dessuten anstrengelser og trening ke risikoen for beinbrudd.

Undervekt er relativt, og det finnes ikke noen klare skillelinjer p nr man er undervektig. Du kan ha BMI 23 og utvikle fatalt hjerteflimmer fordi du er undervektig (og fysisk skadet) i forhold til hvor kroppen din behver vre for ha god helse.

Det br ogs nevnes at trening i recovery ikke gjr at man blir mer muskuls. Stikk i strid med hva man skulle tro, er det reernring og hvile som skal til for gjenoppbygge muskelmasse. Trener man i recovery, vil kroppen ikke ''ha rd'' til bygge muskler, den har ikke rd til mer enn overleve (som nevnt over).

En kort oppsummering av hvorfor trening skal unngs i recovery:
- Treningsavhengighet (se Trening del 1) vil holde kvelertak p deg og hindre tilfriskning dersom du fortsetter trene i recovery.
- Jo mer du trener, desto mer tvang vil du fle til forbrenne energi ved trene, og desto verre vil du fle deg nr du ikke trener.
- Trening er farlig for liv og helse nr kroppen er skadet.
- Det hjelper ikke spise mer, og det finnes ingen smutthull.

Jeg avrunder med sitere Amalie fra et innlegg p Letsrecover:
Exercising in recovery is not a good idea, and sadly enough nutritionists often does not know that. They are taught that exercise is good, which it is; but NOT for people in recovery. Just like peanuts are awesome, but not for people with peanut allergy.


#trening#spiseforstyrrelser#spiseforstyrrelse#anoreksi#bulimi#ortoreksi#ednos#helse#kropp#vekt#mentalt#farlig#sykdom

Trening del 1: Det mentale.

(Dette innlegget er inspirert av, og litt direkte oversatt, HERFRA.)

Friske personer fr jo lov til trene. Friske personer trener regelmessig. Friske personer er muskulse, sterke og sunne.

... Vel. Alt dette er en sannhet med modifikasjoner. Blant personer uten spiseforstyrrelser finnes det mange som ikke fr lov til trene, som ikke trener regelmessig, og som ikke er muskulse, sterke og sunne. Du ser kanskje at alle friske trener hele tiden (og oversetter det til at det br dermed du ogs gjre); men mennesker er lagd slik at vi i mange tilfeller ser det vi forventer se. Jeg, som nsker meg barn, ser gravide og smbarnsforeldre overalt. En stressa person som hater forsinkede busser, vil legge merke til forsinkelser overalt og hele tiden, og ikke legge merke til alle bussene som ikke er forsinket. P samme mte vil en person med spiseforstyrrelser se at alle slanker seg og gr p diett, og en person med treningsavhengighet vil se at alle trener hele tiden.


(Liker ikke generaliseringen, men litt snn her. Man ser det man forventer se.)

Dersom du er en av dem som ser at alle trener hele tiden, har du kanskje ikke lagt srlig merke til at friske mennesker som trener regelmessig (enten de er amatrer eller trener profesjonelt) alltid inkluderer disse to faktorene:
- Tilstrekkelig hvile. Ekstra hvile ved skader, for kunne restitueres.
- Inntak av nok energi. Nok til forbli sterk og kunne yte maksimalt. En tilfeldig underspising rettes opp s raskt som mulig.
En person med treningsavhengighet, derimot, vil i mange tilfeller fortsette trene til tross for skader, og til tross for at skaden kan forverres ved trening.
Personer med restriktive spiseforstyrrelser trener hovedsakelig for forbrenne kalorier. Dette frer til avslapning. Alle restriktive handlinger (som trening i dette tilfellet er) er en unngelsesmekanisme som er utviklet for lette angst; alts angst i forbindelse med vektkning, matinntak og kroppsimage.

Ut fra min egen erfaring med blogging, Letsrecover og Your Eatopia, og det som finnes av forskning, er et av de vanligste sprsmlene personer med spiseforstyrrelser stiller: Hvorfor er det s viktig ikke trene?
Trening blir sett p som en helsefremmende, livsforlengende og stressreduserende handling som ikke har noen negative sider. Vi bombarderes med beskjeder om ndvendigheten av trene mer og spise mindre. Disse to faktorene er ofte medvirkende til at personer utvikler spiseforstyrrelser: Ofte begynner personene p den frste dietten samtidig som de fokuserer p trene hardt i tillegg.
Dessuten: Blant bevisbaserte behandlingssteder for restriktive spiseforstyrrelser, er det ingen som sttter trening i recoveryprosessen.

kningen av matinntak i recovery pleier som regel fyre opp angst. Da er det veldig fort gjort begynne med trening som angstregulerende tiltak. For personer uten spiseforstyrrelser som sliter med angst, er det selvflgelig bra at trening kan fungere som angstregulering; trening har vist dokumentert effekt p utskillelse av (lykke-)endorfiner. Men for en person som opplever angst i forhold til mat, blir saken en helt annen: Unngr vi mat, blir vi ikke friske. Den onde sirkelen av trening som angstregulerende tiltak forsterkes raskt, og snart vil matmengden spiseforstyrrelsen ''tillater'' deg spise, vre tett sammenvevd med hvor mye du beveger deg for ''brenne vekk'' kaloriene.


(Brenner du vekk kaloriene, risikerer du at alt det andre ogs tar fyr.)

Kanskje tenker du: Hvis jeg beveger meg mer fordi jeg spiser mer, er det helt normalt. Hvorfor skulle jeg tvinge meg selv til ligge hjemme og late meg i recovery? Det er ikke normalt nr jeg spiser s mye!
Slapp av, ikke s fort. Les videre fr du trekker denne konklusjonen.

Hos personer med restriktive spiseforstyrrelser, ser rastlshet og NEAT (= all aktivitet som ikke er trening, for eksempel tannpuss skriving) ut til ke nr personene aktivt begrenser matinntaket. Alts: Jo mer du lar vre gi kroppen nok energi til fungere, desto mer tvunget fler du deg til bevege deg; noe som skaper stadig strre energiunderskudd, noe som igjen gjr trangen til bevege seg enda strre... (Dal Capo ad Infinitum; gjenta til all evighet.)

Sitat herfra:
Jeg hadde en kollega som var fryktelig lei av kostnadskutt-mantraet fra jobbledelsen: ''Vi fr bare gjre mer med mindre''.
Hans respons var alltid: "Og det frer til slutt til at man m gjre alt med ingenting''. Hans sarkastiske kommentar er ganske sammenlignbar med den nedadgende spiralen som trening er ved en restriktiv spiseforstyrrelse.

Mange, mange ganger har jeg hrt personer med spiseforstyrrelser si at de ikke trener for forske hindre vektoppgang. Nei, det har faktisk ingenting med restriksjon, matinntak eller kroppsimage gjre i det hele tatt. De trener bare fordi de elsker det, trening fr dem til fle seg sterke og sunne, og det forbedrer humret deres.
Dessverre viser studier noe helt annet. De viser at det du gjr, er desperat forske tro p at du kun trener av positive rsaker.
Bde gjennom selvrapportering og observasjon, viser det seg at personer med spiseforstyrrelser har strre sannsynlighet for drive med trening for regulere negative flelser. Fysisk form og helse er mindre viktig for personer med spiseforstyrrelser enn det er for personer uten spiseforstyrrelser.

Selvflgelig er det, som sagt, sant at trening ofte har humrregulerende effekt for ikke-spiseforstyrrede personer. Personer med spiseforstyrrelser oppgir (nesten) alltid at trening har samme humrregulerende effekt for dem ogs, men ironisk nok viser forskningen ogs her det stikk motsatte: For dem har trening en tendens til forverre negative flelser.
Ikke umiddelbart, s klart, og ikke under treningsktene heller. Men over tid. De negative flelsene blir verre og verre hver gang man ikke trener, noe som ker trangen til trene mer og mer, noe som gjr de negative flelsene verre og verre, og... Dal Capo ad Infinitum; gjenta til all evighet.




Jeg kunne ha fortsatt i det uendelige (ad Infinitum), men takeawayen her er uansett at en person med spiseforstyrrelser som roper ut om fordelene ved trening, ikke opplever noen av disse fordelene.

Mange bruker som motargument at de hadde en aktiv livsstil fr spiseforstyrrelsen, og at treningsvanene dermed ikke kan ha noe med spiseforstyrrelsen gjre. Ikke hos dem. Naturligvis er det ikke en lgn at de var aktive fr de ble syke, men det betyr ikke at treningen ikke ogs har blitt en del av spiseforstyrrelsen.

Men hypotetisk sett, da: Hvis det n faktisk viste seg at for nettopp deg har ikke treningen noe med spiseforstyrrelsen gjre, spiller ikke det noen rolle uansett. For trening i recovery er ikke frardet bare av mentale rsaker.

De med restriktive spiseforstyrrelser har nemlig strst sannsynlighet for d av hjertekomplikasjoner.

Anstrengelser, aktivitet og trening er farlig og potensielt livstruende. Bde for dem som aktivt opprettholder restriksjon, og dem som er i recovery. (Husk at aktiv restriksjon inkluderer bulimisk atferd, ortoreksi og ''binge''-restrict-sykluser; ikke bare anoreksi.)
Hjertets evne til fungere normalt blir hardt rammet p tre (tre!) fronter: Fysisk deleggelse p hjertemuskelen, elektrolyttforstyrrelser, og skadede nerver.
Det er klokt vre veldig forsiktig. Det er ogs klokt ikke ta for gitt at legen har fanget opp at du str i fare for hjertesvikt under trening. Harriet Browns artikkel She's Not That Skinny, Is She? er et tragisk, men viktig eksempel p hvordan risiko kan bli oversett selv av eksperter p omrdet. At man er normalvektig betyr ikke automatisk at risikoen for hjertekomplikasjoner har forsvunnet.

To be continued. Dersom du ikke synes at Del 1 gjelder for deg, hper jeg du tar deg tid til Trening del 2: Det fysiske. Den er nemlig enda viktigere.


#trening #spiseforstyrrelser #spiseforstyrrelse #anoreksi #bulimi #ortoreksi #ednos #helse #kropp #vekt #mentalt #farlig #sykdom

Kan vi stole p kroppen?

Mange, mange ganger har jeg sagt: Stol p kroppen. Kroppen vet hva den gjr. Denne mten si det p er bde kort og forenklet, selvflgelig. N tenker jeg prve utdype det litt mer. Forhpentligvis sier dette innlegget noe om hvordan man fr det til. Jeg er ingen verdensmester selv, men jeg har gjort meg opp noen tanker og forsker etter beste evne flge mine egne rd.

kunne stole p kroppen handler (i grove trekk) om to ting: Signalene kroppen gir oss, og de oppgavene kroppen klarer helt p egenhnd uten at den behver sende signaler.
Eksempler p det kroppen klarer gjennomfre, helt uten at vi bruker hodet, er vedlikehold av muskel- og fettmasse, cellefornyelse, hjerteslag, pusting og blunking. Uansett hva som skjer med kroppen vr, vil kroppen gjre alt som str i dens makt for overleve. Sulter du deg, skrur kroppen av flere funksjoner for kunne gjennomfre det aller viktigste (hjerteslag og pusting). Blir du gravid, krever kroppen nok mat til bde deg og fosteret, og i tillegg passer den p at immunforsvaret ditt er s sterkt som mulig (mange blir ikke syke under graviditet). Forstuer du ankelen, srger kroppen for at ankelen omringes av vann (vskeansamling) slik at skadede celler kan transporteres raskere ut og friske celler kan transporteres raskere inn, og signaliserer smerter slik at du ikke skal g p ankelen og dermed gjre skaden vanskelig reparere.
Jeg antar at jeg ikke trenger gi flere eksempler.
Uansett, dette innlegget handler om det lytte til signalene kroppen gir. Hva vil det si, og hvordan gjr man det?


(Ignorere kroppens signaler? Talk to the hand?)

I vr tid tror jeg mange ikke vet hvordan de skal lytte til kroppen. Flere av oss har kanskje ikke lyttet aktivt til kroppen siden vi var barn, og har p en mte mistet noe av kontakten. En av de strste rsakene er at vi prver (for hardt) bruke hodet. Vi tror ikke kroppen klarer formidle det vi trenger, og stoler blindt p alt det ytre. I stedet for kjenne etter, spiser vi mltidene vre etter klokka og kaloritabeller, etter ukebladoppskrifter og myndighetenes kostholdsanbefalinger. I tillegg til dette legger vi opp dagene vre etter timeplaner, avtaler, vekkerklokker og plikter. At timeplanene vre iblant er for store for oss, forsker vi ignorere, og flyter i stedet av grde p en nummen stressblge: Det er tross alt viktigere f gjort det man skal enn det er lade batteriene (''sove kan man gjre nr man er dd'').

Jeg har innsett med tiden at ''lytt til kroppen din'' er et lite konkret rd som det rett og slett kan vre vanskelig flge med mindre man allerede lytter til kroppen. For kunne lytte til kroppen, m man frst vre bevisst p det man gjr som overkjrer kroppens signaler. Man m sette fingeren p problemet.
S hva vil det si lytte til kroppen? Det frste og viktigste er skille mellom kropp og hode, alts oppdage hva som er signaler og hva som bare er tanker. Det er ikke ndvendigvis enkelt, og det kan kreve velse, men det er fullt mulig. Det fine er at nr man blir mer vant til kjenne etter, kommer resten ofte av seg selv.

Under flger en liste med tre hovedpunkter. Sprsmlene er det viktigste, teksten bak er bare en veiledning.


(En veldig god start!)

Frste punkt p lista er SPISEVANER:

- Hvordan kjenner jeg at jeg er sulten?
Det er mange mter kjenne sult p: Rumling/sug i magen, kt spyttproduksjon, hodepine, trtthet, svimmelhet, irritabilitet, tanker som kretser rundt mat, rastlshet, slapphet, lavt blodsukker.
Som regel begynner sult som rumling/sug i magen. Denne mage-sultflelsen br lyttes til, fordi den kan ''forsvinne'' dersom den ignoreres. Det vil si, den forsvinner ikke, den tar bare en annen form: ''Psykisk'' sult. Denne formen for sult fles som at noe mangler. Denne ''psykiske'' sulten er ogs ofte et resultat av ha unngtt lytte til cravings, av ha spist for ensidig over tid, eller av ha spist for lite.

- Hva om jeg bare har en ''drive to eat''? Hva om jeg spiser selv om jeg ikke egentlig trenger mat?
Denne bekymringen er som regel meningsls. En ''drive to eat'' er et vanlig tegn p sult, som betyr at kroppen trenger mat. Som nevnt over er dette ogs en (helt naturlig) form for sultflelse. ''Driven'' gr over nr kroppen er tilfredsstilt.
Det er i tillegg feil at emosjonell spising er negativt. Selvflgelig kan det vre negativt, men det gjelder kun dersom det skjer (tilnrmet) hele tiden. Om man til ethvert mltid trstespiser, for eksempel, er det et problem. Men da er det ikke maten som er problemet, det er flelsesreguleringen. Her anbefales terapi, ikke matrestriksjon.
Mennesket har bedrevet emosjonell spising til alle tider. Vi spiser kake for feire, vi mtes over matbord i begravelser, vi trstespiser is (i hvert fall p film) nr det er slutt med kjresten, og iblant spiser vi p grunn av kjedsomhet. Det er normalt, og helt ufarlig.

- Hvordan velger jeg hva jeg skal spise?
Klarer du legge bort ''br''-tankene? Det handler ikke om hva du br spise. Spising er ikke et moralsk dilemma! Kjenn etter. Har du lyst p noe? Ordentlige cravings? Flg dem. Cravings er ikke alltid s sterke, noen ganger fravrende, men nr de dukker opp betyr det at kroppen har et behov for noe konkret. Det er likegyldig hvilken matvare man craver, om man craver softis kan man like gjerne spise softis.
Et viktig moment er at cravings skal variere. Varierer de, betyr det at kroppen klarer kommunisere sine behov godt. For eksempel skal cravings relativt lett kunne variere mellom softis, knekkebrd, gryterett, salat og sjokolade. Har man svrt ensidige cravings er det noe galt. Enten er kroppen underernrt p ett eller flere nringsstoffer (for ensidig kost over lang tid), eller s har man fremdeles ikke opprettet optimal kontakt med kroppen.Den tredje muligheten er at cravings av og til ''kler seg ut''. For eksempel kan sjokoladecravings bety at kroppen trenger magnesium. Det vil ikke automatisk si at man skal ignorere draget mot sjokolade, men det vil si at det kan vre et sjakktrekk prve variere kosten mest mulig mellom ulike matvarer. (Spis gjerne sjokoladen i tillegg!)
Dersom du ikke klarer kjenne cravings, kan du for eksempel lese oppskrifter (hva kan friste?), tenke over om det er en spesifikk konsistens du har lyst til ha i munnen (mykt, sprtt, hardt, flytende, seigt?), prve huske hva du likte best spise som barn, eller rett og slett prve deg frem: Prv noe nytt hver dag, og kjenn etter hvordan det oppleves tygge maten, og hvordan det oppleves vre mett etterp.

- Hvordan vet jeg nr jeg skal slutte spise?
Dette sprsmlet har flere mulige svar. Det kan vre lurt bruke flere av disse som ''veiledning'': Nr du kjenner at magen er ''full nok'', nr du ikke lenger har lyst p mer, nr du fr lyst til gjre noe annet enn spise, nr du kjenner en ''ro'' og tilfredsstillelse, nr du er fornyd, nr du ikke har cravings lenger, nr energinivet kjennes optimalt, nr blodsukkeret kjennes optimalt, nr du ikke lenger tenker p mat.
Igjen, kjenn etter! Hvordan liker du at det kjennes ut i kroppen etter et mltid?

- Hva om jeg ikke er sulten selv etter seks timer?Skal jeg spise fr jeg blir sulten?
Dersom du ikke blir sulten i lpet av 2-5 timer, er sjansen hy for at du over lang tid har ignorert sultflelsen. Kroppen ''lrer'' relativt raskt nr og hvor ofte den fr mat (energi). Spiser du n gang om dagen, vil kroppen etter hvert forvente mat p dette ene tidspunktet. Konsekvensen er at kroppen ikke fr jevnt energipfyll, og dermed blir ndt til reservelagre mye av energien, i stedet for kunne bruke den. Dette kan fre til overvekt.
Kroppen har en rekke oppgaver i lpet av en dag. Den skal st og g, vedlikeholde celler og muskler, holde seg i live ved hjelp av pust og hjerteslag. Og den trenger energi gjennom hele dagen. Det spise ofte nok er ikke forbeholdt folk som skal ned i vekt, det er viktig for alle sammen: For det sier seg selv, kroppen har ikke godt av g p tomgang i timevis.
Som sagt, kroppen ''lrer'' nr og hvor ofte den fr mat. Dersom du gr fra spise sjelden til spise oftere, vil kroppen etter hvert bli vant til rutinen, og signalisere sult til de tidspunktene du faktisk spiser.

- Hvordan fr denne mattypen meg til FLE meg? I kroppen? Fles det godt?
forbinde mat med kos er ikke negativt. Det er viktig. Dersom vi blir ute av stand til kose oss med det vi spiser, begynner vi i stedet forbinde spising med skam og skyld. Der har du oppskriften p helsefare. Ikke bare fordi det kan fre til forstyrrede spisevaner, men rett og slett fordi vi ikke har godt av skam og skyld.
Dersom vi klarer spise ut fra behov, og ut fra flelse av kos, velbehag og glede, da er det et godt og tydelig tegn p at kroppen klarer kommunisere til deg hva den trenger.


(Haha, kunne ikke dy meg, denne var altfor st!)

Andre punkt p lista er STRESS:

Her lister jeg bare opp sprsmlene, det skal vre nok. Stress er viktig legge merke til og ta tak i av mange (alle) grunner. For mye stress frer til altomfattende helseproblemer, blant annet slag, hjertesykdom, utbrenthet, depresjon, og angst. For hy produksjon av stresshormoner (adrenalin, kortisol) gjr at kroppen fokuserer p fight/flight-reaksjonen, og nedprioriterer fordyelse og sult- og metthetssignaler. Som om ikke det var nok, forkorter stress levetiden. Faktisk. Ettersom stress ker hastigheten p mange fysiske reaksjoner, gr aldringsprosessen raskere. Vi blir rett og slett raskere gamle.
Alle disse faktorene bidrar til overkjre kroppens egne signaler. (Det er selvflgelig derfor jeg nevner dem.)

- Hvordan er dagene mine lagt opp?
- Er jeg ofte sliten?
- Fler jeg meg maktesls? Ytrestyrt?
- Har jeg hy puls, vondt i magen/mellomgulvet, anspent nakke, hodepine?
- Hvordan er svnvanene mine?
- Klarer jeg legge fra meg bekymringer?
- Har jeg flere gjreml enn jeg skulle nske?
- Kan en uforutsett hendelse vippe meg av pinnen?


(Hvis du kjenner deg igjen i dette, er det p hy tid stresse ned!)


Tredje punkt p lista er EGENKJRLIGHET:

- Kjenner jeg etter hvordan jeg har det?
- Fyer jeg meg etter andres timeplaner, rutiner og nsker? Fyer andre seg etter mine?
- Fr jeg gjort de tingene jeg har lyst til gjre?
- Gir jeg pusterom til meg selv?
- Behandler jeg meg selv bra?
- Hvordan ''snakker'' jeg til meg selv? ''Snakker'' jeg til meg selv p samme mte som jeg ville snakket til en god venn? Hvis ikke, hvorfor? Skal det vre snn? Skjer det noe galt om jeg snakker til meg selv p samme mte?
- I hvilke situasjoner behandler jeg meg selv drlig? Hvorfor?
- Nr jeg rakker ned p meg selv, hvorfor gjr jeg det? Er det fordi jeg egentlig trenger noe? Trenger jeg trst? Kan jeg gi trst til meg selv, i stedet for rakke ned p meg selv? Hva skjer da?
- Har jeg like stor respekt for meg selv som for andre?
- Skammer jeg meg over noe hos meg selv, som jeg ikke hadde syntes en god venn burde skamme seg over?
- Hva synes jeg det er greit at vennene mine gjr/sier, som det ikke er greit at jeg selv gjr/sier? Hvorfor gjelder andre regler for meg? Skal det vre snn?




S hvorfor skriver jeg dette innlegget? Hva koker alt ned til? Ja, nettopp: Stol p at kroppen din vil ditt beste. Stol p at den ikke svikter deg.

For deg i recovery fra en restriktiv spiseforstyrrelse, innebrer dette for eksempel:
- Stol p at du ikke kommer til legge p deg i det uendelige.
- Stol p at kroppen kommer til ende opp p din set point weight.
- Stol p at du kommer til bygge muskler ved ligge hjemme p sofaen i stedet for lfte vekter p gymmen.
- Stol p at du ikke har blitt en overspiser.
- Stol p at ekstremsulten gr over.
- Stol p at mange av symptomene p spiseforstyrrelsen din er et direkte resultat av at du er underernrt, og at disse gr over ved reernring.
- Stol p at du trenger mer enn 2000 kalorier.
- Stol p at det ikke finnes noen vre kalorigrense.
- Stol p at det spise mye og ikke trene, vil hjelpe deg unng overvekt.
- Stol p at kroppen kommer til fortelle deg hva den trenger, og hva den ikke trenger.

For deg som tror du trenger slanking eller diett, innebrer dette for eksempel:
- Stol p at kroppen vil hjelpe deg dersom du lytter til den og kjenner etter.
- Stol p at kroppen din ikke forsker jobbe mot deg. (Kanskje er det heller du som forsker jobbe mot kroppen?)
- Stol p at kroppen din har mye strre evolusjonsmessig erfaring enn klokka og kaloritabellene.
- Stol p at egenkjrlighet og stressreduksjon kan vre det viktigste du gjr for deg selv.
- Stol p at god helse er helt uavhengig av vekt.
- Stol p at du trenger mer enn 2000 kalorier.
- Stol p at du har en set point weight, og at den ikke ndvendigvis er under BMI 25.
- Stol p at det unng kaloriunderskudd og/eller jojoslanking, ogs bidrar til unng overvekt.

For avrunde med et bilde:


#vekt #spise #spising #mat #cravings #kropp #helse #signaler #tips #rd #sult #metthet #stress #selv #egenkjrlighet #spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #recovery #syk #sykdom #kosthold

Drmmer om fedmelov

I USA er det i noen stater innfrt skalt ''fat tax''. Det vil si at tykke mennesker m betale mer skatt enn andre. Ved frste yekast kan det kanskje hres rettferdig ut, ettersom ''de tykke tross alt kan skylde p seg selv'', og ettersom ''JEG skal vel ikke trenge betale for helseutgiftene til folk som bare er late og grdige?''.
Men det spiller ingen rolle hvem sin skyld det er. At tykke mennesker, som i stor grad allerede har flere bekymringer og utfordringer enn slanke,i tillegg skal betale mer i skatt: Det ker sosiale og konomiske forskjeller. Slike forskjeller er allerede et enormt problem for USA, rett og slett fordi dette igjen fr sosiale problemer til ke. Eksempler er kt kriminalitet, kt sykdomsforekomst, kt rusproblematikk, og kt overvekt.
USA er verdens rikeste land, men er blant de landene som sliter mest med disse tingene. Til sammenligning er for eksempel Spania mye fattigere, men ettersom de har lave konomiske forskjeller mellom folk, har de mye mindre kriminalitet, sykdomsforekomst, rusproblematikk, og overvekt. Og Norge? Vi ligger nesten helt p toppen av lista (bare danket ut av 2 andre land, Finland og Japan). Vi har svrt lave konomiske forskjeller, og dermed svrt lav forekomst av kriminalitet, sykdom, rusproblematikk og overvekt sammenlignet med resten av verden.
Hvorfor jeg nevner fat tax? Det kommer jeg tilbake til.


(Sosiale og konomiske forskjeller ser ofte slik ut i praksis. Bilde fra dn.no. Underteksten er:STORT GAP. Den amerikanske konomien preges av store forskjeller mellom de rikeste og resten av befolkningen.)

Det bringer oss videre til det jeg egentlig skal snakke om: Jran Hjelmesth (leder for Senter for sykelig overvekt) og personer fra bl.a. Folkehelseinstituttet, NTNU og Norges Idrettshgskole, nsker innfre en skalt fedmelov (les mer om det HER). Fedmeloven innebrer billigere sunn mat, og dyrere usunn mat. Dette mener de skal redusere forekomsten av overvekt (!).
Dette kommer kanskje til hres jvlig cocky og arrogant ut, men jeg synes det er regelrett urovekkende at s store navn (Folkehelseinstituttet, Norges Idrettshyskole, NTNU, etc) er med p fremme dette forslaget.Sitater fra Hjelmesth selv og artikkelen:
- Men, n sitter vi dessverre stille og spiser oss i hjel. Fedme er i ferd med bli verdens strste ikke-smittbare helseproblem.
- N trengs en fedmelov p linje med rykeloven, mener han.
-Jeg tror det (fedme) flater ut, noen tall tyder p det. Men vi skal ikke ta de gode nyhetene for god fisk for tidlig. Hvis vi iverksetter disse tiltakene, s tror jeg det kan flate ut og kanskje til og med synke snn som vi s med rykingen. Det tok ikke lang tid fr vi s en god effekt av rykeloven, sier Hjelmesth.
- Regulering av reklame for usunn mat. Billigere sunn mat. Usunn mat m vre vanskeligere tilgjengelig; som med ryking, er han ute etter en lov som frst og fremst rammer tilgjengelighet, og ikke s mye brukeren.
- De kom fram til at folk flest ikke klarer styre seg. De rike og velutdannede trener og spiser sunt. De med minst penger og minst utdannelse blir tykkere og tykkere. De m hjelpes p andre mter enn via rene. Det m lover til, mener ekspertene.
- Det som frst og fremst br st i en slik lov, er at det m bli lettere gjre de sunne valgene.
- I dag er det minst like dyrt med sukkerfri cola, som cola med sukker. Det er helt ulogisk.




Diskusjonstemaet er med andre ord hvordan fedme kan stoppes. Det er flere problemer tilknyttet dette forslaget:

- Det vil ke diskrimineringen av tykke mennesker, da det forsterker ideen om at de er tykke fordi de bare sitter i sofaen og spiser fastfood hele dagen. ''Men de fortjener det jo,'' tenker du kanskje. Vel, om det er fortjent eller ei er helt irrelevant. Faktum er at diskriminering er verdens drligste motivasjonsfaktor. Det bidrar ikke til motivasjon og endring; det bidrar til kt selvhat, kte psykiske problemer, og sannsynligvis kt selvmordsstatistikk. Og ikke bare for de veldig f som ''bare sitter i sofaen og spiser fastfood hele dagen'', men for alle.

- Det ligner p fat tax-ordningen i USA. ''Det er de tykke menneskene som har skylden for alle de store samfunnskostnadene,'' tenker alle sammen, og nekter ''betale for noe som ikke er de flinke, sunne menneskenes skyld''. S hva er konsekvensene av fat tax? Jo: De ikke-tykke menneskene straffer de tykke menneskene ved bidra til at de blir syke (fysisk og psykisk). Det igjen bidrar selvflgelig til at de da koster samfunnet penger. Kort oppsummert: Det er diskrimineringens skyld at tykke mennesker er en samfunnskostnad, det er ikke de tykke menneskenes skyld.

- Forslaget hevder indirekte at det bare er tykke mennesker som spiser usunn mat. Hva med de slanke menneskene som spiser usunn mat, hvorfor er ikke de tykke? Og enda viktigere, hvorfor er ikke alle enige i at slanke, usunne mennesker er en samfunnskostnad de ikke vil ''betale for''?

- Dersom du er en av dem som ''ikke vil at dine skattepenger skal g til tykke folk som har pfrt seg selv livsstilssykdommer'', beklager, men hva faen? Har det virkelig aldri streifet deg at disse menneskene DU ikke nsker betale for, faktisk betaler for DEG? Ja, disse menneskene du (indirekte) hater, de betaler skatt slik at du har rd til g til legen, slik at du har rd til en ryggoperasjon, slik at du har rd til kjpe reseptbelagte medisiner. I tillegg virker det som du tror at tykke mennesker aldri bidrar til verdiskaping. Hvis du virkelig mener at du ikke vil betale for dem, nr de betaler for deg (og seg selv ogs, for den saks skyld), da mener jeg at du er en egoist.

- Forslaget kommer ikke til gjre noen reell endring. Ja, jeg er tilhenger av at alkohol og tobakk skal vre litt dyrt, og at tilgjengeligheten skal reduseres i form av monopol, salg over disk, og pningstider. Man skulle tro jeg mente det samme gjaldt mat, men jeg mener tvert imot at mat bare er mat. Vi trenger ikke alkohol og tobakk for leve, men vi trenger mat for leve. I motsetning til mat, har ikke alkohol og tobakk noen positive helseeffekter. Og selv om rusproblematikk kan reduseres ved hjelp av hy pris og lav tilgjengelighet, mener jeg ikke at overvekt kan lses av hy pris og lav tilgjengelighet.Hyere priser p usunn mat hjelper ikke folk med usunt kosthold til f bedre kostholdsvaner. Dette punktet gjelder uavhengig av vekt: En person som har levd p fastfood-middag i flere r, har ikke automatisk noen id om hvordan han skal f til lage et mltid sammensatt av enkeltrvarer. Det som i stedet vil skje, er enten at personene spiser for sjelden som flge av drligere tilgang, at de begynner spise for lite eller feil (bare grnnsaker til middag, for eksempel), eller at de fr store konomiske problemer.

- Personer med overspisingslidelse trenger ikke en moralsk pekefinger eller en diett. De trenger terapi for jobbe med flelsene som frer til overspisingen.

- Forslagsstillerne sier indirekte at for mye usunn mat er den eneste mulige rsaken til overvekt. Dette er s overforenklet at det blir helt latterlig.




Hva angr at sukkerfri cola ''er minst like dyrt'' som cola med sukker, synes jeg ikke det er verken ulogisk eller galt. Det blir litt som si at vanlig cola ''forherliger'' fedme, og det blir jo unektelig ganske rart si.
Jeg str i fare for motsi meg selv her, men jeg mener helt og holdent at sukkerfri cola bidrar til kende kroppshysteri, for sette det p spissen.
Poenget mitt her er: Hvorfor snakkes det opp og i mente om ''fedmeepidemi'', nr det ikke er noen som snakker om ''slankeepidemi''? Personlig kan jeg si med hnda p hjertet at jeg hele mitt liv har sett flere som driver med slanking, dietter, overtrening, eller har generell spiseproblematikk, enn jeg har sett noe til en fedmeepidemi.
Dersom vi hadde mer serise aktrer i samfunnet vrt, ville de ha ppekt begge deler som en ''epidemi''. I tillegg ville de nok ha ppekt at undervekt og restriktiv spising har skyhy ddelighetsrate sammenlignet med overvekt og overspising.
Og nr jeg n har ppekt at ''slankeepidemien'' delegger helsa mer og tar flere liv enn ''fedmeepidemien'', hvorfor er det ingen som klager over at de ''nekter betale skatt'' for undervektige og syke mennesker? Jeg er sikker p at dette faktisk koster samfunnet minst like mye penger som overvekt og sykdom gjr, kanskje til og med mye mer.

Det er ikke snn at undervektige personer dr av undervekten; de dr av helseproblemene energimangelen pfrer dem. Nr jeg sier at undervektige ikke dr av undervekten, kan jeg ikke si at overvektige dr av overvekten.
Likevel tror jeg at overvektige i ganske mange tilfeller dr av samme rsak som undervektige; nemlig energimangel. Murray, en amerikansk professor, mener folk dr av fedme. WHAT? Nei, folk dr ikke av fedme, de dr av sykdommer. Ofte sykdommer de ikke fikk skikkelig medisinsk behandling for, ettersom legen i stedet ga dem beskjed om slanke seg.
Flere studier har pekt p at: Det ser ut til at fettvev som er i stand til ke i strrelse som reaksjon p helserelatert stress, beskytter helse og liv bedre enn et fettvev som ikke klarer like godt ke i strrelse. Dette betyr at syke, overvektige mennesker ville vrt sykere, eventuelt dde, hvis de ikke hadde blitt overvektige som flge av sykdom. S hva br vi ta tak i? Vekta eller sykdommen? (Dette sier jeg selvflgelig retorisk, og mener at sykdommen er riktig svar.)

''De rike og velutdannede trener og spiser sunt. De med minst penger og minst utdannelse blir tykkere og tykkere,'' sier forslagsstillerne. Vel, hvis risikogruppen for sykdom og overvekt er de med minst penger og utdannelse, hvordan skal da slanking hjelpe? Vil ikke det riktige her vre hjelpe risikogruppen til f hyere utdanning og bedre konomi? Det er jo tydeligvis disse to faktorene som er rsaken?

Jeg har skrevet (sinte) blogginnlegg med utgangspunkt i Jran Hjelmesth fr ogs (HER). N har jeg aldri mtt fyren, og kanskje har han mange gode ideer til tiltak. Men ut fra det jeg har sett av ham i media, blir jeg opprrt og fortvilt. Jeg opplever ham kun som en kvasiforsker og kvakksalver. Og det mener jeg oppriktig.

Med utgangspunkt i de tiltakene WHO definerer som virkningsfulle og kostnadseffektive, er det utarbeidet forslag til tiltak rettet mot de fire risikofaktorene bruk av tobakk, usunt kosthold, fysisk inaktivitet og skadelig bruk av alkohol.Selvflgelig er tiltak mot disse tingene bra. Kanskje spesielt tobakk og alkohol; ettersom det ikke finnes tvil om at kt tilgjengelighet (priser og pningstider) frer til kt forbruk og strre helseproblematikk i et samfunn.
MEN. Jeg tror ikke det hjelper mot fedme.
P n mte mener jeg det er en knallid senke prisen p sunn mat og ke prisen p usunn mat. Rett og slett fordi mange jeg kjenner har sagt at de opplever det som dyrt spise sunt.
Samtidig er det faktisk ikke s dyrt spise sunt som vi skal ha det til. Forskjellen ligger i planlegge mltider og innkjp, og hvorvidt man lager store porsjoner av gangen (som for eksempel kan fryses ned i porsjonspakker). Billigere metoder enn denne skal man nok lete lenge etter. Men det er uansett irrelevant i forhold til innlegget. For som sagt er jeg gjerne for billigere sunn mat! Det jeg er imot her, er at forslagsstillerne nsker redusere overvekt ved hjelp av matvarepriser. Det gjr meg sint. Bde fordi det opprettholder (og ker) diskriminering, og fordi det er en grov ansvarsfraskrivelse: Dersom de vil hjelpe folk, br de tilby oppflging og helsehjelp, ikke konomisk straff!
Selv om jeg p n mte synes det er et godt forslag, synes jeg p flere mter det er et drlig forslag.
Utfordring nummer n: Hva ER sunn mat, og hva ER usunn mat? Dersom saltinnhold lavere enn XX gram er et kriterium, og dersom fettinnhold lavere enn XX gram er et kriterium, er da store mengder av norsk husmannskost usunn? Utfordring nummer to: Dette rammer kun dem som ikke har mye penger. De rike kan fortsette kjpe hva enn de vil, mens fattige/mindre velstende fr enda mindre mulighet til dette enn de allerede har. Det er urettferdig.




S er det dette med den skalte fedmeepidemien, da. Er det egentlig en epidemi? Er det egentlig s farlig som vi skal ha det til?
Ja, det finnes selvflgelig overvektige med (skalte) flgesykdommer. Det er klart disse menneskene har et helseproblem, og det er klart de trenger medisinsk behandling. Men i forslaget sitt er det jo ikke sykdom de snakker om. De snakker om vekt, BMI, alene. De pstr indirekte at alle mennesker med BMI over 25 er syke, og det stemmer ikke. Jeg har selv BMI over 25 akkurat n. Og det er ingenting som tyder p at jeg nrmer meg diabetes, hyt kolesterol, hyt blodtrykk, astma, hjerteinfarkt og tette blodrer. Jeg hadde diverse helseproblemer for et par r siden, fordi jeg veide mindre enn jeg gjr i dag (ved underspise). Jo lenger jeg har vrt p denne vekten (og dette matinntaket), jo bedre helse har jeg ftt.
Det er en ekstrem logisk tankebrist nr disse (hyt utdannede!) menneskene mener at litt mindre kroppsmasse vil redusere sykdomsrisiko. Risikoen for hjerteinfarkt, for eksempel, reduseres som kjent ved hjelp av kosthold, trening, nok svn og stressmestring; ikke p grunn av mindre vekt. Det er bare det at vektnedgang ofte skjer samtidig, som flge av de samme livsstilsendringene.
I tillegg overser disse (hyt utdannede!) menneskene totalt at overvekt ikke handler bare om mat. De nevner ikke i en eneste setning at drlig svnkvalitet, stress og psykiske problemer kan vre en risikofaktor. Og enda verre: De nevner ikke skadeeffektene av jojo-slanking. Jojo-slanking, som fr kroppen til g i overlevelsesmodus og ''glemme'' flere av sine biologiske funksjoner. Er det noe som frer til overvekt OG helseproblemer, s er det jojo-slanking.
Nr det p toppen av det hele psts at annenhver voksen er overvektig, hvordan kan de da mene at ansvaret ligger hos individet og ikke p samfunnsniv?

Jeg snakket om Pl Jbekk i forrige innlegg, og siterte en god del fra hans bok Helt naturlig. Ja, boka handler om et paleolittisk kosthold (steinalderdietten), og ut fra forsiden skulle man tro det var hovedfokus. Helt rlig pnet jeg boka hans med skadefryd, fordi jeg gledet meg til slakte alt han skrev. Men det klarte jeg ikke. I stedet leste jeg ut boka p to dager, med sammenhengende hakeslepp fordi han skrev s mye viktig og bra i forhold til overvekt.
Misforst meg rett, jeg synes boka har enkelte mangler. Forsiden, for eksempel, ser ut som nok en ukebladforside som promoterer enda en diett. Men heldigvis representerer ikke forsiden mesteparten av innholdet. Andre mangler mener jeg ogs at boka har. For eksempel skiller den ikke tydelig nok mellom mennesker med naturlig hy vekt og syke overvektige, og den gir ingen klare beskjeder til folk med naturlig hy vekt om at de ikke trenger vektreduksjon (den fokuserer litt for mye p ''dersom du nsker g ned i vekt'', en formulering jeg mener ikke burde eksistere, for enten er du syk og overvektig og trenger en livsstilsendring, eller s skal du bare godta og elske kroppen din som den er). Den tar heller ikke i hy nok grad for seg konsekvensene ved spise for mye proteiner (selv om det blir nevnt i hvert fall n gang), eller hvilke konsekvenser det kan f spise for lite karbohydrater.
Men i all hovedsak synes jeg boka er fabelaktig. Hvorfor?
- Den opprettholder ikke lgnen om at voksne mennesker spiser 2000 kalorier per dag.
- Den bruker BMI 30 som nedre grense for overvekt.
- Den slakter slankeindustrien. Hardt og brutalt.
- Den slakter ideen om at ''vi bare trenger spise mindre og bevege oss mer''. Hardt og brutalt.
- Den forklarer (flere grunner til) hvorfor overvekt eksisterer.
- Den peker p forskjeller og likheter mellom ulike samfunn og ulike tidsaldre.
- Den fokuserer svrt nye p hvorvidt forskningsresultater er basert pkorrelasjon eller kausalitet.
- Den henviser til forskning hele veien.
Dersom du greier ikke bli pvirket til begynne p paleoittisk diett, hper jeg du tar deg tid til lese boka hans. Vi trenger flere norske aktrer som Jbekk, som gir skikkelige refleksjoner rundt overvekt, i stedet for fokusere p det som ikke virker tir etter tir.

I en ideell verden hadde Pl Jbekk tatt over jobben til Jran Hjelmesth.


#vekt #bmi #overvekt #fedme #fedmeepidemi #kritikk #samfunn #sykdom #helse #forskning #norge #usa #slanking #kropp #matvarepriser #politikk #skatt

Kalorier inn minus kalorier ut?




Hna eller egget.Alle kjenner til denne filosofiske tankentta. I dette innlegget bruker jeg hna eller egget som modell, og overfrer den til andre sprsml.
Det jeg skal skrive omhar selvflgelig en fasit. Det er ikke sikkert forskerne har funnet fasiten enn, eller blitt enige om hva fasiten er. Men fasiten eksisterer likevel. Sprsmlet jeg legger vekt p er: Hva kom frst, x eller y?

Jeg vil utfordre ''sannheter'' i samfunnet ved snu sprsmlene p hodet. Denne metoden tvinger oss til sprre oss selv: Finnes denne ''sannheten'' fordi den er riktig? Hvis ikke, hvorfor finnes den? M jeg innrette meg etter denne ''sannheten''? Forventer jeg at andre skal innrette seg etter den? Hvorfor/hvorfor ikke?
(Et eksempel p slik tankegang kan vre: Gr kvinner med bh fordi det er riktig? Hvis ikke, hvorfor finnes bh-en? Er jeg ndt til bruke bh? Forventer jeg at andre skal bruke bh? Hvordan reagerer jeg hvis noen gr uten bh? Skjer det noe med tankene mine hvis jeg gr uten bh? Hvorfor/hvorfor ikke?)

Det handler om sette sprsmlstegn ved etablerte oppfatninger man har. Jeg har selv vrt s heldig bli utfordret p dette mange ganger, og jeg kan love dere at det fles godt og befriende. N skal jeg sette sprsmlstegn ved vekt, mat, kropp og trening. Og sprsmlet blir hele tiden:
Har du denne oppfatningen fordi du vet helt sikkert at den er riktig?
Hva skjer med oppfatningen din hvis du snur problemstillingen p hodet?
Kan det hende oppfatningen endrer seg? Hva tenker du i s fall rundt det?
Husk, dette er helt pent. Du m ikke velge tro p opp-ned-versjonen. Alt jeg hper du vil gjre er lage din egen oppfatning. Og det er likegyldig for meg hvorvidt denne oppfatningen blir (eller forblir) svart, hvit eller grspettet. Dersom du opplever noen sprsml som ledende m du huske at dette er en uformell blogg, og at du selv fremdeles str fritt til tro hva du vil.

Teksten under sprsmlene kan vre litt tung. Den inneholder mange faguttrykk. Denne teksten er ment vre et ''ekstra dypdykk'' ned i temaet. Orker du ikke lese det, hper jeg likevel du tar deg tid til sprsmlene.



Nummer 1: Hva kom frst, maten eller vekta?

Det er vanlig hevde at folk gr opp i vekt fordi de spiser mer enn de forbruker. At alt avhenger av kaloriinntak og kaloriforbruk. Inntaket og forbruket m ha omtrent samme strrelse, for et inntak som er hyere enn forbruket vil gjre oss tykke.
Men hva om det fungerte motsatt vei?
Tenringer vokser, det sier seg selv. Det er ingen som pstr at tenringer vokser fordi de spiser for mye: De spiser selvflgelig mer fordi de vokser.

Hvorfor er det slik at nr vi vokser i hyden, frer voksingen til kt matinntak, mens nr vi vokser i bredden er det matinntaket som frer til veksten?
Om kroppen vr begynner lagre en strre prosentandel av energien vi inntar som fett (det vil si at vi vokser), selv om vi spiser samme mengde mat, vil vi legge p oss. Energien vi bruker, kommer som sagt enten fra mat eller fra energilagre, og mindre energi fra det ene betyr at vi m f mer fra det andre. Om man begynner lagre mer av energien fra mat som fett, er ikke denne energien tilgjengelig for oss, og siden kroppen har det samme energibehovet som fr, m vi derfor spise mer. Slik sett kan rsaken til at vi spiser for mye, vre at fettvevet vokser, og da er det voksingen vi m gjre noe med.
(Fra boka Helt naturlig av Pl Jbekk)

Hypotesen om ''kalorier inn minus kalorier ut'' er et kjempeproblem. Ikke fordi den er direkte feil, men fordi den ikke sier noe nytt, og fordi den ikke kommer med et eneste forslag til rsak eller lsning. For nei, den gjr faktisk ikke det.
Fr jeg gr videre m jeg gjenta at overvekt er en tilstand der for mye energi blir lagret i fettvevet, og fettvevet ikke klarer gi fra seg denne energien s den kan brukes. Alts: En stor del av energien som skulle vrt tilgjengelig for kroppen, er ikke tilgjengelig, dermed m personen f mer energi utenfra (mat) i stedet.

Vitenskapsjournalisten Gary Taubes bruker denne analogien for illustrere: Tenk deg at vi i stedet for snakke om fettvev snakker om et rom som blir fullt av folk. Mennesker bestr av energi akkurat som fettvevet, s ti personer gir en viss mengde energi i rommet, elleve gir mer, osv. Vi vil vite hvorfor rommet er s fullt av energi, eller i dette tilfellet folk. Hvis vi s spr en person hvorfor det er s mange mennesker i dette rommet og fr som svar at det er fordi flere gikk inn enn ut, ville vi tro at denne personen tullet med oss eller var direkte frekk. Selvflgelig har flere gtt inn enn ut, det er penbart, men hvorfor? si at rommet er fullt fordi flere gikk inn enn ut er bare si det samme p to forskjellige mter: Det er meningslst. Hvorfor skal vi da godta helsepersonell som sier at overvekt skyldes at mer energi gr inn enn det som gr ut, nr denne forklaringen er tilsvarende meningsls?
Problemet med si at overvekt skyldes for hyt energiinntak eller for lavt energiforbruk, er at ordet overvekt i seg selv betyr at energiinntaket har vrt for hyt. Ellers hadde det ikke vrt noe overvekt. Overvekt er en tilstand der energiinntaket over tid har vrt hyere enn energiforbruket, men sprsmlet vi nsker f svar p er hvorfor energiinntaket har blitt for hyt. [.. .]
si at overvekt er forrsaket av for hyt energiinntak, er det man kaller en tautologi eller en logisk tankefeil. Overvekt er for hyt energiinntak. Konsekvensen av dette sprkrotet er at fagpersoner som definerer overvekt feil, kommer til gale konklusjoner, og ingen ser etter den egentlige rsaken som blir skjult bak en meningsls retorikk.
(Fra bokaHelt naturligav Pl Jbekk)

.
.
(Korrelasjon eller kausalitet? Se avsnittet under)

Nummer 2: Hva kom frst, treninga eller vekta?

Vi har klokkertro p at lpere er slanke fordi de lper. Men hva om det er motsatt? At de som lper, lper fordi de allerede er slanke?Dersom ''Per'', som lper 3-4 ganger hver uke, ikke hadde drevet med lping, ville han da vrt overvektig?
Hvis du tenker ja p sprsmlet over, hva skal vi da tenke om ''Ola'', som stort sett sitter hele dagen, men er slank likevel?

Jeg har nevnt ordene korrelasjon og kausalitet flere ganger tidligere. N vil jeg trekke dem frem igjen. Kausalitet betyr rsaksforhold, korrelasjon betyr at to faktorer opptrer samtidig (og alts har tilsynelatende sammenheng). Et eksempel er at pizzaost smelter i ovnen. Vi vet at rsaken til at osten smelter, er varmen (kausalitet, vi har ftt det bevist). I tillegg til varmen er det ogs lys i ovnen. Ettersom lyset og ostesmeltingen opptrer samtidig (korrelasjon) kunne vi ha trodd at osten smeltet p grunn av lyset. Men vi har nok informasjon til vite bedre. (Vi har jo sett utallige ganger at lys ikke fr andre ting til smelte, for eksempel smelter ikke stuebordet selv om taklampa er p.)
Valget av lys og varme som metafor er ikke tilfeldig. De fleste av oss har jo kjent hvor varm en lyspre kan vre etter bruk, og at pizzaosten ville ha blitt svett om den var to centimeter fra en sterk lampe. Likevel er det ikke lyset som smelter osten, det er varmen. Den varmen som oppstr samtidig, av samme rsak som lyset (elektrisitet).
Det at vi ser flest slanke mennesker som (for eksempel) lper, er ikke en kausalitet. Rett og slett fordi vi ikke har forutsetning for vite at det er lpingen som gjr at de er slanke. Vi har ikke ftt bevis. Inntil videre kan vi faktisk ikke si at dette er mer enn en korrelasjon, skal det bli en kausalitet m det bevises frst. Men vi kan for eksempel velge anta at lpeevnen og vekta (''lyset og varmen'') kommer av samme rsak (''elektrisiteten'').




Nummer 3: Hva kom frst, matmengde eller aktivitetsmengde?

Samfunnet vrt forteller oss hele tiden at vi m passe oss. Ikke spis for mye. Vr aktiv nok. Som om disse to tingene ikke pvirket hverandre i det hele tatt. Vi fr inntrykk av at dersom vi passer p den ene, vil den andre forholde seg stabil.
Men hvorfor blir vi ikke fortalt hvor avhengige disse to faktorene er av hverandre?
kt matinntak frer til kt aktivitet. Da snakker jeg ikke (ndvendigvis) om flere timer tilbrakt p treningsstudio, men om aktivitetsmengde i hverdagen: NEAT (Non-exercise activity thermogenesis). NEAT er energi vi forbruker p alt som ikke er trening, spising eller soving. Eksempler p NEAT er g rundt i et rom, pusse tenner, skrive, pne en dr, osv. Denne mekanismen gjr at vi holder stabil kroppsvekt.
kt aktivitetsmengde frer til kt matinntak (legg merke til at denne er motsatt vei av forrige). kt treningsmengde/-intensitet frer ogs til redusert NEAT-niv. Med andre ord, trening gjr at vi blir mer sultne, gr mindre rundt omkring, blir mindre rastlse, og sitter mer i ro nr vi ikke trener. Denne mekanismen gjr at vi holder stabil kroppsvekt.
S hva skjer nr vi bde reduserer matinntak og ker aktivitetsniv? Stikkord: Veldig lite energi. Til tross for dette er bde du og jeg klar over at helsemyndigheter anbefaler nettopp denne metoden til overvektige mennesker (mens slanke fr anbefalt spise mer nr de trener). Hva tror du de overvektige menneskene fr ut av den typen behandling? Virker det (p hvilke mter?), eller har det negative konsekvenser (p hvilke mter?)?




Til slutt slenger jeg med nok et sitat fra Jbekk og boka hans:

En interessant observasjon jeg gjorde i studietiden, var at tynne, spreke mennesker kunne forandre tankesett etter hvert som de begynte studere helse og ernring. Flere av dem som aldri hadde vrt bevisst p sitt eget matinntak eller energiforbruk, men som likevel alltid hadde vrt tynne, ble etter hvert som de lrte om ernring overbevist om at grunnen til at de var slanke, var at de klarte tilpasse energiforbruket til energiinntaket. Man endret oppfatning om virkeligheten helt uten at man fikk nye erfaringer som tydet p at det gamle synet var feil. Dette er nok et eksempel p hvordan man stoler p hodet og teorien som sier at energiforbruk og energiinntak er noe vi m ha bevisst kontroll over for holde oss slanke, fremfor stole p kroppen som helt tydelig viser at det er den som har kontrollen. Det er dessverre vanlig blant dem som jobber med overvekt tro at tynne mennesker er tynne fordi de bevisst klarer tilpasse inntak til forbruk helt perfekt. Nr de overvektige ikke klarer dette, til tross for at de selvflgelig bare kan spise mindre og bevege seg mer, er eneste naturlige konklusjon at de gjr noe feil. [...]
Hvis man fortsetter med det ensidige fokuset p kalorier inn minus kalorier ut, s vil vi ikke komme noen vei, og lsningen p overvektsproblemet vil vre like langt unna. I mine yne er hele kalorihypotesen et av de strste feilstegene i medisinens historie.


F flat mage, lav fettprosent, store pupper og sprettrumpe!

Dette er spesielt til deg som er i ferd med bli frisk fra en spiseforstyrrelse, eller som (tror du) nettopp har blitt det:

Jeg vet det, jeg vet det. Du nsker bestemme hvordan kroppen din skal se ut. Helt ned til minste detalj gr ikke, det vet du, men du er likevel villig til prve. Du trener oftere, og hardere, enn gjennomsnittet fordi du nsker ha en stram kropp med definerte muskler. I kombinasjon med dette er du ekstremt nye p hva du spiser; du spiser sunn, ren mat og unngr ''overdrive'' inntaket av sukker, fett og karbohydrater. Kostholdet har du av flere grunner: Du vil ha fin, gldende hud, du vil ha en glad kropp, og du vil unng at det du spiser ''legger seg p problemomrdene''. Du flger med som en hauk p hvordan kroppen din utvikler seg, og er livredd for alt som ikke er sprettrumpe, flat mage, lav fettprosent og store pupper.
''Alle vet jo'' at fett blir til kviseutbrudd, at sukker blir til overfldig magefett, og at karbohydrater gjr at kroppen ikke forbrenner det nevnte overfldige fettet.

Eller?


(Ikke mitt bilde)

Kjenner du deg igjen i noe av det over, vil jeg fortelle deg at du jakter p noe som ikke eksisterer. Du forsker leve i en drmmeverden, og baserer livet p nsketenking. Du jakter p regnbuen, men regnbuen er en luftspeiling. Nei, jeg sier ikke at du p noen mte er dum. Det tenke slik er dessverre en naturlig del av leve i samfunnet vrt, samfunnet som er besatt av tynnhet, slanking, fitness og helse. Problemet er ikke at vi er opptatt av helse, problemet er at vi prver s hardt at vi gr altfor, altfor langt.

Selvflgelig kan du velge vre undervektig (i forhold til hva din optimale vekt er), selvflgelig kan du velge spise barneporsjoner eller g p diett resten av livet: Men da m du vre villig til akseptere at helsa fr eller senere blir drlig, og at du sannsynligvis kommer til d en tidlig dd.
Selvflgelig er det til en viss grad mulig leve i denne drmmeverdenen der du kan bestemme temmelig nyaktig hvordan kroppen din skal se ut. Men konsekvensene str i bakgrunnen og gleder seg til innhente deg.


(Konsekvensen som har kommet for innhente deg. Han gjemte seg under en ost helt til du, dessverre for sent, sluttet skyte spurv. Se under)
(Ikke mitt bilde)


Denne illusjonen/drmmeverdenen jeg snakker om er skremmende lik ''De fire plagers kampanje'' (1958-1962) i Kina. ''De fire plagers kampanje'', ogs kjent som ''Drep en spurv''-kampanjen, regnes som et av de strste folkemordene i verdenshistorien. Det hele begynte med at spurvene t kornfr, og dermed ble ansett som en plage innen landbruket. Mao Zedong beordret dermed alle bnder i Kina om drepe spurv. Spurvereder ble revet ned, egg ble knust, og spurvekyllinger drept.
Til begynne med var kampanjen vellykket. Avlingene ble strre. Men et svrt viktig faktum ble oversett: Spurv livnrer seg hovedsakelig av insekter (ikke av skorn). S hva begynte skje etter hvert? Jo, nemlig: Frre spurver frte til flere insekter. Mange flere insekter. Omtrent her erklrte Mao at kampanjen var over, men da var det allerede for sent. Et kjempeunderskudd p spurv resulterte i et kjempeoverskudd p insekter, deriblant gresshopper. Avlingene, som hittil hadde blitt noe bedre, ble n tilnrmet delagte. Kina ble rammet av en hungersnd som var s stor at den kostet 30 millioner mennesker livet. Ja, 30 millioner.
Enkelt forklart skjedde dette fordi kosystemet ble rotet til. Det er ikke vitenskapelig feil kalle menneskekroppen et kosystem. Hvorfor skal det vre noe bedre rote til kosystemet i kroppen vr?


(Propagandaplakat fra ''Skyt en spurv''-kampanjen)
(Ikke mitt bilde)

nsker du virkelig gjre det samme mot din kropp som Mao gjorde mot sivilbefolkningen i Kina? Neida, Mao mente ikke (indirekte) drepe 30 millioner kinesere, men det skjedde. P samme mte nsker nok ikke du heller drepe tilsvarende andel biologiske funksjoner i kroppen din, men det skjer. Enn s lenge er du kanskje helt i begynnelsen, der avlingene gr bedre (du beholder en stabil lav vekt) enn fr og bndene (cellene) er fornyde. Jeg hper ikke du fortsetter skyte spurv (kutte ut hele matvaregrupper, underspise, eller overtrene) til det er for sent.
Igjen, alt dette er selvflgelig opp til deg. Det er jo din kropp.

Camp Mindfulness 2014

Overskriften er kanskje rar og uforstelig, det beklager jeg. Men jeg har bare hatt en s fantastisk sommerferie at jeg fler meg omtrent snn som dette:


(Ikke mitt bilde)

Alts har jeg vrt p Camp Mindfulness 2014. Dette var navnet p rets sommerleir i regi av IKS. Dette var min fjerde leir, og jeg har aldri fr ftt S mye ut av vre der. Kanskje fordi jeg var veldig mottakelig for pvirkning denne gangen, men likevel.

Jeg dro p leir med en viss peiling p hva jeg trengte jobbe med. Det jeg ikke visste, var hvor mye jeg faktisk trengte det! Hovedkurset jeg gikk p den uka (hovedkurs er det alle deltakerne gjr fra 9.30-14.00 hver dag) het ''Tittei, der er du jo!'' og kurslederen var en av leirlederne som ellers jobber som gestaltterapeut. Vi hadde oppgaver, gruppesamarbeid, lrte mer om mindfulness, og delte personlige erfaringer. Jeg snakket bevisst om det jeg hadde bestemt meg for p forhnd.

Den viktigste av disse tingene handlet om det vre EKTE. I flere r (kanskje hele livet?) har jeg slitt med ''vise ansiktet mitt'', og det har plaget meg at jeg har ''mttet'' smile til alle, hele tiden, uten f til noe annet. Jeg flte meg falsk, fravrende og useris, og flte meg som en klovn. De frste dagene p leir fltes dette problemet enda verre enn vanlig; jeg flte en slags plikt om opprettholde god stemning p leiren, og dette innebar (i hodet mitt) smile ustanselig for passe p at alle hadde det bra.
Onsdag kveld deltok jeg p en lyttegruppe. Der skulle vi sitte to og to. Den ene skulle snakke (eller vre stille) i tjue minutter, den andre skulle bare lytte helt nytralt, uten smile, nikke eller svare. S byttet vi. Dette var et stort og viktig vendepunkt for meg, for det fltes s godt bare lytte, og ikke smile og nikke hele tiden.
Dette tok jeg med meg videre. Fr sengetid den kvelden leste jeg gjennom dagboknotater p laptopen fra den tiden alt begynte. Jeg leste om da jeg drev med selvskading, og da jeg gradvis viklet meg inn i spiseforstyrrelsen. Det var flere r siden sist jeg leste det, og dette var frste gang jeg leste det med friske yne. Det var forferdelig. Det fltes som bli sltt overende, og jeg kunne nesten ikke begripe at jeg hadde mishandlet meg selv s grovt. Frst var det triggende lese det, men deretter ble det veldig motiverende i stedet.
Dagen etter flte jeg meg ikke bra, jeg hadde sterk angstflelse og var temmelig nedfor. For frste gang noensinne, bestemte jeg meg for virkelig prve vre EKTE mens jeg sto i dette. Jeg smilte ikke s mye, selv om jeg oppfrte meg pent. Jeg satte meg ikke alene p rommet. Jeg spiste ikke ved stillebordet. Jeg forholdt meg relativt taus, men var likevel sosial. Og jeg skrev. Min strste frykt var (er?) at folk skulle sprre og grave om hvordan jeg hadde det og hva som var galt. Men det skjedde faktisk ikke! Ingen spurte direkte, men jeg flte meg likevel bde sett og akseptert, og det var deilig. Det gjorde meg trygg p at jeg kunne ''ha p meg'' mitt virkelige ansikt uten at noe ble verre av den grunn.
Dagen etter det igjen flte jeg meg plutselig veldig harmonisk og i balanse, faktisk mer enn noen gang fr. Noe hadde klikket p plass, antakelig fordi jeg hadde tatt en avgjrende mental ''reise'' gjennom det jeg hadde forskt undertrykke s lenge. Samtidig kjente jeg sterk sorg over alt jeg har gjort mot meg selv (sikkert noe jamfr reaksjoner folk fr etter en voldelig relasjon). Jeg skrev ferdig det diktet jeg hadde begynt p dagen fr. Jeg fremfrte det p avslutningsshowet den kvelden, og det ble snn:

Jeg skte eleganse,
men hadde ingen balanse.

Kroppen sttte langsomt indre
organer fra seg og ville hindre

fremtidsplaner, ambisjoner,
rolige smil og myke toner.

Et voldsomt dren sugde liv fra magen.
Kan noen bre meg gjennom dagen?

Kontrollen knaser kraftig, hr:
Pusten visner, faller, dr.

Men

Med vinden havnet sm fr i jorden,
og vannet var en medsammensvoren.

Frene ble store, strre, strst,
jeg falt i bakken med bakhodet frst,

ut gjennom munnen strmmet grnne blader
og ugress og ddt lv og lange tirader

helt til alt som var igjen var det nye treet.
Det vil ogs d en dag, men akkurat det

Skal jeg ikke tenke p fr den tiden kommer,
for n m treet vannes, og n er det sommer.


(Ikke mitt bilde)

Ellers var det veldig uvant vre p leir og vre spass mye friskere. Plutselig var det absurd se alle rutiner/handlingsmnstre i matsalen, kanskje spesielt fordi jeg tidligere syntes det s normalt ut (!?). I tillegg var det flt se s mye sykdom. Det var ikke bare kroppsstrrelsen som sa noe om sykdom, det verste var at det var s lett se hvor ekstremt drlig helse mange hadde. Denne gangen forsto jeg endelig hvordan prrende har det, og jeg hadde opptil flere ganger lyst til riste noen og rope at de mtte spise, N. (Jeg gjorde selvflgelig ikke det, alts, jeg er klar over at det er fullstendig meningslst.)

Jeg byer meg i stvet for det arbeidet IKS gjr. IKS (Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser) er en selvhjelpsorganisasjon. For meg har IKS vrt helt avgjrende for at jeg er der jeg er i dag. Hadde jeg bare gtt i behandling ville jeg garantert ikke ftt like mye ut av det. Jeg anbefaler alle som sliter bli medlem, og alle prrende om bli stttemedlem. Lik ogs gjerne siden deres p Facebook, hvor de deler mye bra og viktig.
Kjre, kjre IKS-damer (bde ledere, frivillige og medlemmer). Jeg har s enormt mye takke dere alle for. Takk for at jeg har ftt lov til bli kjent med dere. Takk for de dere er, og for det dere gjr. Takk for gode samtaler, for deling av erfaringer, for motivasjonsboost, for gode rd, for verdifull innsikt, for gode klemmer. Takk for at dere finnes.


#iks #mindfulness #spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #syk #sykdom #recovery #frisk #tilbakeblikk #selvhjelp #helse #psykisk #fysisk #mat #kropp

Ikke gi slankeindustrien mer penger!

LIKER du din egen kropp, og har ingen tanker om at du m endre den for bli fornyd? Flott, da trenger du neppe lese dette blogginnlegget.
Dersom du misliker din egen kropp, eller dersom du tenker noe la ''nr jeg bare fr bort litt av magen, DA...'', hper jeg du kan tenke deg lese videre.

Fra Magasinet (Dagbladet) i juli:

- Langt flere mener de har for hy kroppsvekt enn det faktisk er overvektige i Norge i dag.
- 33 prosent av befolkningen gr p diett av ulike grunner.
- 6 prosent av nordmenn oppgir i 2014 at de er ''mindre opptatt'' av kroppen sin. I 2006 var den tilsvarende andelen 24 prosent.
- 1/4 bruker bloggere som kilde til kostholdsinformasjon.
- 24 prosent av unge kvinner sier de unngr visse matprodukter fordi de ikke tler melk. I virkeligheten er bare 3-4 prosent av befolkningen laktoseintolerante eller allergiske.
- Nr det gjelder ernring er vanlig, sunn fornuft dessverre ganske uvanlig.
- P avisforsidene m krigskonflikter vike for kostholdsrd. Diettbker er faste innslag p bestselger-listene, og glansede magasiner lokker med kjendisenes hemmelige slanketips.
- P Facebook reklameres det for ''Mystisk Slanke Frukt'' og Instagram er plastret med it-jenter p juicekur. Det er ingen tvil om at kostholdsfokuset, eller -hysteriet, om du vil, er massivt.
- Kostholdsfokuset handler sjelden om god helse alene. Det handler ogs om kropp og utseende.

La ordene over vre en begynnelse p dette innlegget. Ta dem med deg videre, og dersom noen av punktene treffer deg: Spr deg selv om du virkelig er helt sikker, eller om du kanskje tilhrer den prosentandelen som faktisk ikke eksisterer. Om du forstr hvor jeg vil hen.
Her flger flere tankevekkende fakta om vekt, kropp, og slankeindustri. Sitatene under er omtrent direkte oversatt HERFRA, bare satt i en annen rekkeflge.

Lgner oppfunnet av slankeindustrien har ftt oss til ''vite'' at BMI 18,5-20 er optimalt. For alle.
Virkeligheten er at bare 4% av befolkningen vr har naturlig BMI 18,5-20. Og mindre enn 1% av befolkningen har naturlig BMI p 18,5.


(Bilde fra youreatopia.com)

Ser du hvor den rde linjen gr forbi den grnne bakgrunnen? Den viser hva 70% av befolkningen naturlig veier. 70% av oss har alts en naturlig BMI p 23-31.

Vekt er arvelig, akkurat som hyde er. sprre ''Hvorfor blir folk tykkere hvis vekt er arvelig?'' blir som sprre ''Ja, men hvis hyde er arvelig, hvorfor blir folk hyere?''.
Om du arver en BMI, enten den er 41 eller 18,5, er det ingenting som tilsier at du er syk og dende. Det er ingenting som tilsier at du er frisk og uddelig heller, for den saks skyld.

Tykke mennesker med hjertesvikt har lavere ddsrate enn normalvektige mennesker med hjertesvikt.
Vi tenker p svnapn som noe tykke mennesker opplever. Men 50% av dem som har svnapn er ikke tykke.
Kliniske studier har bevist om og om igjen at strrelse, eller kt strrelse, i fett-organet ikke engang korrelerer med (=har tilsynelatende sammenheng med) matinntak og aktivitetsniv.
Overvekt, eller fedme, er ikke en sykdom. Det indikerer ikke drlig helse eller lav levealder. De kroniske tilstandene vi forbinder med overvekt og fedme eksisterer i alle vektklasser, og de vil oftere fre til dd hos personer med normalvekt enn hos personer med overvekt og fedme.

Likevel klamrer vi oss fast til ideen om at vi bare ''trenger spise sunnere'' og ''bevege oss mer'', og snn er det bare.


(Ikke mitt bilde)


Mange mennesker vil kanskje velge leve kortere liv med mer sykdom, framfor ''mtte godta'' vre ''feit'' for leve et lengre og friskere liv. For det vre feit er tydeligvis en skjebne verre enn dden, i hvert fall iflge sprreunderskelser.
Dessverre er det litt for sent, folkens. Majoriteten av oss fr rett og slett bare for mye optimal, tidlig og god ernring, omsorg og trygghet til forbli forkrplet, tynn og kortlevd.
Er vi tyngre i gjennomsnitt n enn vi var for 25 r siden? Ja, og vi er hyere og lever lenger i gjennomsnitt ogs. Stakkars oss.

Og n, over til the mindblowing, shocking news:
At strrelsen p fett-organet (jepp, det er et organ) ker i strrelse som reaksjon p kronisk metabolsk sykdom, er sannsynligvis en mekanisme som oppstr for beskytte helsen og holde oss i live.
At strrelsen p fett-organet
ker i strrelse som reaksjon p kronisk metabolsk sykdom,er sannsynligvis en mekanisme som oppstr for beskytte helsen og holde oss i live.
Henger du med?
Et fett-organ som er i stand til ke i strrelse som reaksjon p helserelatert stress, beskytter helse og liv bedre enn et fett-organ som ikke klarer like godt ke i strrelse.
Flere stressfaktorer kan fre til at fett-organet ker i strrelse for beskytte liv og helse: Vedvarende svnlshet, stress man ikke kan kontrollere, ulike medisiner som pvirker puls/hormoner/enzymer, hormonforstyrrende stoffer i hygiene-, sminke- og husholdsprodukter, ulike sykdomstilstander, og ukjente genetiske disposisjoner. (Restriksjon av matinntak er en enorm stressfaktor for kroppen.)

S hvorfor finnes det flere tykke mennesker med metabolsk sykdom enn normalvektige med metabolsk sykdom? Kanskje fordi tykke mennesker har en kropp som klarer tilpasse seg tilstanden, og dermed har mye strre sjanse for overleve?

Jeg lar det sprsmlet henge i luften. Jeg vet ikke fasiten p det sprsmlet. Kanskje finnes det ikke engang flere tykke mennesker med metabolsk sykdom? Kanskje de med metabolsk sykdom som ikke er tykke, er sykere enn de som er tykke? Kanskje enkelte er feildiagnostisert? Det eneste du trenger vite, er at dette temaet ikke er s enkelt som vi tror.

N over til slankeindustrien...


(Ikke mitt bilde)

Slankeindustrien i USA tjener 61 milliarder dollar per r i hjemlandet, og 180 milliarder dollar per r i verden til sammen.

Du lurer kanskje p hvordan ideen om at BMI 25+ er overvektig oppsto? Ideen om at BMI 25+ automatisk ''betyr sykdom og dd''? Joda:
Formannen i Panel On Obesity (i USA) mottok, og mottar, forskning og stipendsttte fra:Novo Nordisk (slankepreparat) og Merck (slankepreparat).
I tillegg opptrer han som betalt konsulent og rdgivende styremedlem for:Novo Nordisk (lager slankepreparat), AstraZeneca (lager slankepreparat), McNeil Nutritionals (lager kalorifrie stningsmidler) og Weight Watchers (lager slankemat og holder slankekurs).
8 av 9 styremedlemmer hos Panel On Obesity har, eller hadde, bnd til slankeindustrien.Disse interessekonfliktene ble (selvflgelig) ikke uttalt av POO selv, det ble avslrt av to journalister: Kitta MacPherson og Ed Silverman.
Firmaet som leverte BMI-forskning til POO har aldri bekreftet at fedme er en medvirkende rsak til tidlig dd, og forfatterne bak forskningen har gjentatte gangerbedt POO om slutte misbruke forskningsresultatene deres.Uten hell.
Og POO er ikke de eneste. Bare prv finne en studie som ''beviser'' at fedme forrsaker sykdom og dd, der forskerne ikke p noen som helst mte har konomiske eller statusrelaterte bnd til slankeindustrien. (Og da snakker jeg om alt fra slankeoperasjoner og slankepreparater til Weight Watchers og Noka.)

Vil du virkelig gi penger til lgnere? Vil du bidra til spre lgnene, slik at disse menneskene tjener enda mer penger?
Du og jeg kunne ha tjent penger p hevde at vi hadde laget et produkt som gjorde at folk aldri flte seg triste. Og deretter hevde at folk som likevel ble triste, brukte produktet feil eller ikke prvde hardt nok. Ville dette vrt riktig? Hvis du synes det er feil eller uetisk, hvorfor er det da greit at slankeindustrien tjener penger p lyve?


(Ikke mitt bilde)


The National Weight Control Registry (i USA) bruker flgende definisjon p langvarig/permanent vektreduksjon: Tilsiktet vekttap p 10% av total kroppsvekt som opprettholdes i 18 mneder.
Hvorfor de bruker akkurat 18 mneder? Fordi alle (95-97%) vil mislykkes fullstendig innen to r. De med mest vellykket utfall (!) legger p seg 77% av tapte kilo innen r 4 eller 5. Og under 50% av slankerne er s heldige, de fleste legger p seg mer enn 77% av tapte kilo.

The National Weight Control Registry (i USA) hadde i r 2000 en liste p 2500 individer som i gjennomsnitt hadde gtt ned 33% av kroppsvekt og opprettholdt vekten i 5 r. Med tanke p at 90 millioner mennesker slanket seg i USA i 1995 (34% av befolkningen, fem r fr r 2000), da var langvarig/permanent vekttap vellykket for 0,003% av befolkningen.
Og her brukes den minste mulige prosentandelen av mennesker som slanker seg. Prosentandelen som slanker seg i USA er til enhver tid mellom 34%-50%.

Finansdirektren i Weight Watchers forklarte at det er ''den perfekte business-modellen'', fordi folk er dmt til mislykkes. (The Men Who Made Us Thin, BBC2, August 2013)

S. I en verden som virker s gjennomsyret av lgner og svindel, hva kan vi gjre? Her er noen forslag:
- Ikke kjp slankeprodukter (obviously), eller p annen mte gi penger direkte til slankeindustrien.
- Snakk med dem du kjenner som uttaler seg positivt om slanking, slankeprodukter, dietter, fitness, detox, juicekur. Etc etc.
- Unng kjpe magasiner/blader som inneholder mye om slanking, og boikott det du kjenner til som er relatert til slanking.
- Bestem deg for like din egen kropp, uansett vekt, fasong, matinntak og aktivitetsniv. Jamfr ''Ta p din egen oksygenmaske fr du hjelper andre'': Skal du kunne gi dine barn et godt forhold til egen kropp, er du ndt til ha det selv.
- Hjelp andre like sin egen kropp, uansett. Ikke la en eneste negativ kommentar de har til sin egen kropp, f fotfeste i virkeligheten.
- Send inn leserbrev eller klager til medier, bedrifter, eller andre som uttaler seg offentlig om ''positive sider ved slanking''.

Noen som har flere, eller bedre, tips?

Tar sommerferie!

Selv om jeg har lyst til skrive millioner av innlegg til, s velger jeg heller ta sommerferie. Det kan hende jeg ikke poster noe her fr i august, og det kan hende det kommer noen smdrypp her og der.

Dere ser forresten kanskje at jeg har ny header (igjen)? Denne gangen er det Solvr som str bak mesterverket. Jeg er henne evig takknemlig, og strlende fornyd! Dette m nok vre den fineste headeren jeg har hatt.

Dersom du lurer p noe, eller trenger hjelp med noe, er det bare sende meg en e-post (under bildet til hyre). Jeg kan ikke love at jeg svarer samme dag, men jeg lover at jeg svarer.

I mellomtiden finnes det mye godt lesestoff. Her er mine beste anbefalinger. God sommer!

YOUREATOPIA (link):

Phases of Recovery From A Restrictive Eating Disorder
I Need How Many Calories?!!
Bingeing is Not Bingeing
Extreme Hunger: What is it?
Extreme Hunger: Profoundly Disturbing
Edema: The Bane (and Blessing) of the Recovery Process
Tummy Troubles
Women Laughing Alone with Salad: Orthorexia Nervosa
Orthorexia: Doubt and Certainty
Intellorexia: Hyper Intellect Enslaved by Anxiety
Exercise as a Way to Restrict? You Bet
Insidious Activity
Bulimia? Yes, you too
Food, Family and Fear
Basic Weight and Obesity Facts
Obesity and Disease: More Basic Facts
Common Questions

LETSRECOVER (link):

Recovery Guide
Frequently Asked Questions

FYOURED (link):

How I 'got' binge eating disorder (except I didn't)
Why you cannot just 'get BED', especially in recovery from a restrictive eating disorder (the short version)
Body dysmorphia...

FATNUTRITIONIST (link):

Food isn't poison
Food and exercise are not matter and anti-matter
Getting good at eating
How does hunger feel?
Emotional eating
Food you like is food that feels good

DANCESWITHFAT (link):

Inexplicably
Is Obesity a Disease?
Even if Weight Loss Would Solve it All
For Fat Patients and Their Doctors
They Want a War, Let's Give Them One

THISISTHINPRIVILEGE (link):

A reminder about the BMI
The reality is that fat people...
Frequently Asked Questions

SJOKOLADEILOMMA:

FAQ/Bloggoversikt
Tell til ti og hold tankene dine for deg selv
Hva skjer nr man spiser for lite?
Hva skjer nr man spiser nok?
Vr sint, og slutt trekke inn magen
Spis HVA du vil, og s MYE du vil

Les mer i arkivet Juni 2016 April 2016 Mars 2016
sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

28, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjrlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre p bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjr mitt beste for presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er pent for diskusjon. Jeg vil be deg om bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og kun omsette til handling det du vet vil gjre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer p kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits