Jeg har hatt det vi kan kalle en fair share av dårlige dager. Det begynner å bli noen år siden perioden som var så dårlig at den skiller seg ut til gagns. Den varte lenge også, å jada: Nesten to år, fra jeg nylig hadde fylt 18 og til våren jeg fylte 20.
Selvfølgelig besto ikke disse to årene i kun dårlige dager og null hyggelige stunder. Men jeg tør påstå at jeg da hadde tilsvarende mengde gode dager som andre har av dårlige. Det ble liksom snudd på hodet.
Men dette innlegget skal ikke handle om min historie. Jeg hadde tenkt å vinkle det inn på selvutvikling.
Det som gjør at du kommer deg ut av psykiske problemer, er nemlig selvutvikling. Like it or not, har du det så dårlig at du ikke vil fortsette å ha det sånn, må noe endres. Og den endringen må du selv gjennomføre. Jeg sier ikke at du må fikse deg selv helt alene, absolutt ikke. Det pleier å være en heller dårlig idé. Men du kan altså ikke lene deg tilbake og vente på at andre skal fikse alt for deg. Jeg sier heller ikke at en liten endring skal fikse alle problemer for deg. Jeg sier at en liten endring kan gjøre en stor forskjell, eller en liten forskjell som du kanskje ikke kommer til å oppdage før etterpå. Det som er sikkert, er at du kommer i hvert fall ingen vei uten noen endring.
Endringen trenger ikke være så komplisert som du kanskje tror, men det lønner seg å forstå først som sist at det hjelper ikke i lengden med ytre forandringer (som f.eks å kjøpe en ny genser eller gå oftere på byen). Det er bare en såkalt symptomsvitsj, altså at du ikke dealer med problemet, men overfører det til en annen form. Du kan ikke kjøpe deg fri fra psykiske problemer: The only way out is through!
(http://usualerror.com/e-book/the-only-way-out-is-through/)
(Det som skulle til for min del, var en bok om meditasjon. Nå i ettertid skjønner jeg godt hvorfor den fungerte: Boka handlet en del om egenkjærlighet og å kommunisere med seg selv, og jeg skjønte plutselig at jeg hadde behandlet meg selv som dritt. Så lenge jeg kunne huske hadde jeg kjeftet på meg selv i flere situasjoner, om jeg var flau, om jeg hadde glemt noe, om jeg ikke følte meg bra nok, om noen var sint på meg... And the list goes on.
Jeg burde selvfølgelig alltid ha visst bedre. Men jeg gjorde visst aldri det. I en alder av 20 år gikk det plutselig opp for meg at jeg kunne si lille venn til meg selv når jeg hadde behov for det, jeg kunne si det samme til meg selv som jeg ville ha sagt til en venn, og ville jeg egentlig ha opprettholdt kontakten med såkalte venner som kalte meg en forbanna rævkjørt idiot bare fordi jeg mistet ei brødskive på gulvet med pålegget ned?! Nei!!)
Det er nå en gang sånn at forskjellige mennesker strever med forskjellige problemer. Dermed vil også forskjellige løsninger fungere for forskjellige folk. Om du prøver én metode som ikke fungerer, tør jeg faktisk å garantere at det finnes noe der ute som vil være til stor hjelp for akkurat deg. Du må bare tørre å prøve og feile. Men hvem vet? Kanskje du har flaks på første forsøk?
Her er noen myter om hvordan man kan få det bedre, samt løsningsforslag det faktisk er fornuft i!
1. Det er bare å ta seg sammen!
Dette er kanskje noe mange av dere har fått høre når noe er vanskelig? For din egen skyld håper jeg du har husket i slike tilfeller at dersom det bare hadde vært å ta seg sammen, hadde du mest sannsynlig gjort det for lenge siden. Det er svært sjelden det faktisk er så enkelt. Det hjelper ikke å si det til noen med depresjon; det vil virke mot sin hensikt fordi den deprimerte sannsynligvis vil bli enda mer innelukket, og vil neppe åpne seg for den som spurte noensinne igjen. Det hjelper ikke å si det til en anorektiker; hadde det bare vært å spise hadde vedkommende gjort det for lenge siden.
Basic rule er: Andre folk er ikke fire år gamle (med unntak av fireåringer). Derfor er det ønskelig å bli behandlet som et oppegående menneske som ikke har det vanskelig med vilje. Pluss et tankekors: Ville du ha bedt noen med et brukket bein om å bare ta seg sammen? Ville bruddet gro fortere av den grunn?
(http://mariasmetode.no/2012/02/ta-deg-sammen/ )
2. Jeg må skjerpe meg!
Dette er en tankefelle det er så altfor lett å falle i. Man opplever at problemet er i veien i dagliglivet, og ønsker det bort. Men ideen om å skjerpe seg sier ingenting om hvilke tiltak man bør iverksette, tvert imot sier det ingenting annet enn at man skal sette på seg jernmasken og bli ekspert på å late som om problemet ikke er der. Altså: Null funk.
I seg selv er ikke ønsket om å kjenne behov for å skjerpe seg noe negativt. I de fleste tilfellene betyr behov for å skjerpe seg, at man egentlig ønsker kontroll og rutiner. Det er viktig å huske hvor en tanke kommer fra. Kjenn etter i deg selv: Hvilke rutiner er det du har behov for? Hva slags kontroll føler du at du mangler? Hva trenger du egentlig å høre? Hva kan du si til deg selv i øyeblikket? Handler det egentlig om at du ønsker bedre døgnrytme, et mer sosialt liv, å bli flinkere til å være ærlig, å tørre å si nei?
Og samtidig som du identifiserer hva du har behov for, er det også viktig å legge merke til hvordan du legger frem tiltakene for deg selv. Hold deg langt unna selvhat og disiplin, i stedet gjør du ditt ytterste for å behandle deg selv som du ville ha behandlet dine beste venner. Dårlig samvittighet/skyldfølelse har ikke noen som helst funksjon, noe som er godt beskrevet i Eat Pray Love av Elizabeth Gilbert: Skyldfølelse er bare egoets måte til å lure deg til å tro at du moralsk sett beveger deg fremover. Ikke la deg lure, vennen min.
3. Det er bare så typisk!
Nok en vanlig tankefelle, dessverre. På dårlige dager er det så forbanna fort gjort å føle at man er jinxed, cursed, eller hva det nå heter på godt norsk; kjært barn har mange navn. Men vet du hva? Verden oppsto ikke for å ødelegge livet ditt. At du er jinxed er svært lite sannsynlig, derimot er det mye mer sannhet i at det kan skje mange helt tilfeldige dritkjipe ting på én og samme dag. Tilfeldigheter virker ikke alltid så tilfeldig, men de er det!
Når det skjer mange dritkjipe ting på én og samme dag, er det ekstra viktig at du prøver å lete etter positive hendelser. Dersom du bare åpner deg for det, er det ikke til å komme fra at det skjer mye fint og spennende til og med på en rævva dag. Greit, du mistet to busser og tryna i gjørma og glemte matpakke. Men la du virkelig ikke merke til at du rakk fire busser, at det var tilbud på jordbær på butikken og at du ble invitert på kino på fredag?
Og hvis du nå absolutt ønsker å tenke sånn at det er typisk at dette negative skjer akkurat deg, så synes jeg jammen ikke det er greit dersom du ikke også tenker at det er typisk deg å oppleve de positive tingene i tillegg!
4. Du må bare tenke positivt!
På én måte er dette helt sant. Samtidig er det forbanna komplisert å gjennomføre noen ganger! Haken ved dette velmente rådet er at det hjelper ingen verdens ting å tenke positive tanker hvis man ikke tror på dem selv. Om noen ber deg tenke at det ordner seg, mens du selv ikke engang ser for deg at det finnes en fremtid for deg der ute, så sier det seg selv at det ikke er til hjelp.
Utfordringen er å tørre å prøve og feile. Husk at selv om én positiv tanke ikke fungerte, betyr ikke det at ingen positive tanker fungerer for deg. Se opp for svart-hvittenkning. I stedet får du lov til å forkaste alle positive tanker som ikke fungerer, såfremt du tar opp en ny i samme håndvending.
Dersom det er vanskelig å finne en positiv tanke du klarer å tro på, bør du gjøre ditt beste for å stille deg selv noen av følgende spørsmål:
- Hva har jeg behov for?
- Hvilke følelser kjenner jeg egentlig på nå?
- Hva skulle jeg ønske at noen sa til meg nå?
- Hvilke opplevelser gjør meg glad?
- Hva pleide jeg å like aller best her i verden?
- Har noen sagt noe veldig fint til meg noen gang, som jeg kan ha nytte av å tenke på nå?
- Hva ønsker jeg egentlig av fremtiden min? Hvilke ambisjoner har/hadde jeg? Hvilke store drømmer har/hadde jeg? Hva er realistisk av disse? Hvorfor skulle de eventuelt ikke være realistiske? Er det sant at de eventuelt ikke er realistiske, eller er det bare mine egne tanker som begrenser troen min på meg selv?
- Behandler jeg meg selv som en venn for tiden, eller kjefter jeg på meg selv? Hva er resultatet av måten jeg behandler meg selv på? Gjør det at jeg føler meg bedre/dårligere?
5. Jeg vil ha det BRA! NÅ!
Jeg har vært på foredrag med ei dyktig dame som heter Kate Bornstein. Hun sa følgende: Fuck trying to feel GOOD all the time. Just try to feel BETTER!
Trenger jeg utdype den? Håper ikke det, for jeg synes den står seg så fint helt på egenhånd.
Det var dette jeg greide å vri ut av hjernen min i skrivende stund. Jeg er brennende interessert i temaet selvutvikling og har både lest, hørt og erfart mye. Så om det er noe du lurer på rundt temaet, eller noe som mangler i innlegget, er det bare å spørre, så lover jeg å svare så godt jeg kan.
Nå er jeg ikke utdannet innenfor feltet og vet ikke alt, men jeg er ydmyk nok til å ikke hevde sannheter jeg ikke kan noe om, og ville aldri gitt råd som kunne være til skade for noen.
NB: Jeg er av den oppfatning at terapi er noe som alle, eller i hvert fall de aller fleste, har behov for på et eller annet plan. Dersom du sliter med noe, anbefaler jeg på det sterkeste å søke profesjonell hjelp. Å gå i terapi er ikke å være svak, i samme grad som at det å få gips og krykker ved beinbrudd ikke er å være svak. Hvorfor ikke gi deg selv den gaven det er å ha det kjempebra med seg selv her i livet, fremfor å ha det sånn passelig? Hvordan ønsker du at din fremtid skal se ut? Det er du som bestemmer over den!
Så til slutt håper jeg bare at dere alle har en vidunderlig dag! Hvis ikke håper jeg dere klarer å få den til å bli litt bedre :-)
