Hvem holder jeg inn magen for??

Magen min stikker litt ut. Ifølge meg selv enkelte dager stikker den veldig ut. Tenk om alle glaner på magen min. Tenk om de tror jeg er gravid. Ville de syntes at jeg var abnorm, eller være sikker på at det er noe feil med meg? Ser det ut som jeg har en diger cyste i magen? Men stadig oftere har jeg lurt på: Stikker magen egentlig så veldig ut? Og hva skal jeg i så fall gjøre med det?
 


 

Dette blir et av de mest personlige blogginnleggene på ganske lenge. Nå nærmer det seg to år siden jeg ble frisk fra spiseforstyrrelsen, og jeg har lenge trodd jeg har vært nesten kvitt alt grums i den forbindelse. Jeg har oppriktig trodd jeg har nådd målet jeg lagde meg på dag 1 i recovery: "Jeg skal bli glad i kroppen min, uavhengig av vekt/fasong".
Joda, på de aller fleste områder har jeg nok nådd det målet. Jeg liker ansiktet mitt uten sminke, og jeg har aldri vært så avslappet rundt kropp som jeg har vært det siste året, og det er skikkelig deilig! Samtidig har det innimellom kommet noen ubehagelige stikk, noen slags "vedtatte sannheter" som jeg "ikke kan gjøre noe med" - merk at dette dreier seg om irrasjonelle følelser, ikke logiske tanker! Det var først da jeg leste om fantastiske Carinas prosjekt 365 dager med kroppsmyter jeg forsto at jeg nok har enda et lite stykke å gå før jeg er helt der jeg ønsker å være. Jeg skjønte at jeg nok har blitt mer påvirket av disse kroppsmytene enn jeg var klar over, at jeg har internalisert mange slike beskjeder og tolket det til å bety "sannhet".

Det snakkes mye om mage i det hele tatt. Ikke tarmflora og sånt (det indre hører vi lite om), men utseendet. Overalt er det noen som mener at de kan gi oss alle flat mage. Det vil ikke si at de kan det, selvfølgelig (med mindre man vil betale for fettsuging), det betyr bare at de vil tjene penger på at vi tror det. Klesbutikker (for kvinner) selger som regel noe hold-in-undertøy og spandex. Det er opplest og vedtatt at man skal kle seg etter figuren, ikke fremheve de "negative" trekkene våre - da spesielt en utstikkende mage, slik jeg tolker det, for hva kan vel egentlig være verre?

Og om magen nå faktisk stikker veldig ut, har jeg lett for å føle at folk vil anta at jeg er lite intelligent dersom jeg ikke i hvert fall gjør et forsøk på å trekke den inn. Ja,for man må jo nesten være litt dum for å tro man duger og er attraktiv hvis man har antydning til hengemage (særlig hvis man er kvinne)? Det er jo bare harry kjerringer som ikke tenker over om de ser dumme ut?
 


Usikker på om denne meme'n egentlig har noe her å gjøre, men den var så morsom at jeg ikke kunne styre meg... I can't even!
 

En dag i forrige uke stakk magen ganske mye ut, mer enn vanlig. Jeg ble spurt om jeg var gravid. Tidligere ville kanskje det føltes som verdens undergang, men denne gangen kom ingen negative følelser. Det er flere grunner til det, men mest av alt logikk. For det første vet jeg jo at jeg ikke har flat mage, så nyheter var det ikke. For det andre pleier ikke magen å stikke ut så mye som den gjorde den dagen, så det måtte være snakk om luft og/eller mat i magen (dagen etter fant jeg ut at disse antagelsene stemte, for å si det sånn!). For det tredje (og dette er viktig) innså jeg plutselig at i forsamlingen jeg var i, var det ingen som hadde flat mage, og min mage var ikke noe større enn de andres. Igjen, som i recovery, reddet logikken meg fra kroppsangst. Det bekreftet også at jeg heller ikke i dette tilfellet er noen enhjørning, kroppen min er ikke noe sjeldent avvik fra normalen. Jeg bare lo (!) og svarte at nei, her er det dessverre ingen beibis, det er bare ren mage, dette her, mage med litt luft i! Og dessuten har du jo litt mage du og, det har de fleste!

Bloggeren og instagrambrukeren @Bodyposipanda deler bilder av egen kropp, inkludert det hun kaller "belly rolls", og fremhever naturlig kropp. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har støtt på noen dilemmaer når jeg har scrollet nedover profilen hennes. Disse dilemmaene har fortonet seg omtrent sånn i hodet mitt: Hvis hun kan vise fram magen og belly rollsa sine, kan jeg gjøre det samme? NEI! Herregud, nei! Folk ville syntes jeg var uattraktiv! Men hey vent, hva er egentlig galt med magen min? Har jeg noe svar på det? Ikke det, nei. Men den føles liksom... feil, på en måte. Magen min er ikke like ok å vise fram som @Bodiposipanda sin, magen hennes er jo fin. Er ikke min mage fin, da? Hjelp jeg skjønner ingenting av dette her!

(Som dere ser, driver ikke tankene mine med rettskriving, tvert imot liker de slang og manglende tegnsetting.)

Gravid-spørsmålet, Carinas kroppsmyteprosjekt og @Bodyposipanda har satt i gang noe i meg. Blant annet har jeg oppdaget at jeg automatisk trekker inn magen ekstremt mange ganger hver eneste dag, uten å merke det engang. Ja, til og med når jeg er alene! Likevel er og blir konklusjonen at det umulig kan være noe galt med magen min, uansett hva følelsene mine iblant forsøker å fortelle meg. Og jeg har bestemt meg for å slenge meg på Carinas kroppsmyteprosjekt. Jeg har sikkert gjort det ubevisst noen ganger, men denne gangen skal det foregå helt bevisst: I sommer skal jeg gå i de kjolene jeg aldri bruker "fordi de fremhever magen", jeg skal gå i den snekkershortsen jeg aldri har brukt fordi "lårene skvises sånn ut når jeg setter meg ned", jeg skal bruke croptopen min (som har teksten Aloha Beaches), jeg skal på stranda i bikini. Jeg skal øve meg på å drite i kroppsdeler og hvordan de eventuelt måtte oppføre seg, og heller leve i øyeblikket og ha det gøy. Hva så om lårene skvises utover plaststoler, hva så om magen henger og slenger litt? Ingen bryr seg! (Om noen mot formodning skulle finne på å bry seg, liker jeg dem ikke uansett.)
Ja, det hender jeg legger merke til at andres mage stikker ut, men det er jo bare et objektivt faktum - jeg tenker aldri at de det gjelder er mindre pene av den grunn, tvert imot lengter jeg ofte etter å bare kunne gi slipp på min egen mage sånn som de (tilsynelatende) gjør.
 


På et Google-bildesøk måtte jeg scrolle ned forbi åtte bilderader - før jeg fant et bilde av noen med ikke-flat (eller ikke-gravid) mage som ikke kløp seg i fettet. Og selv bildet jeg valgte er stjålet fra en sak med overskriften "23 Surprising Ways To Get Rid Of Belly Fat". (Jeg tenkte jeg kunne bruke bildet til noe mer positivt.) Dette sier noe om kroppshysteriet vi lever i, og det gjør meg skikkelig fortørna, men dette innlegget blir ikke noen lang rant. Jeg vet ikke hva dere føler/tenker når dere ser magen over, men det første jeg kjente var at wow, den så skikkelig myk og varm og søt ut, den vil jeg kose med!

Litt kroppsaksept - eller til og med kroppskjærlighet! - kan hjelpe mye når man kjenner et øyeblikks tvil. Man kan minne seg selv på en hel masse fakta, blant annet:
- Alle har disse kroppsdelene, og sjansen for at kroppen din er et sjeldent avvik fra normalen er mikroskoooooopisk!
- Ingen bryr seg. Vel, ingen du burde lytte til bryr seg, i hvert fall.
- Kroppen din fungerer så godt den bare kan, på alle måter. Har du egentlig noen grunn til å klage på den? Har du noen rett til å klage på den? Kan du heller være glad for at du har en mage, at fordøyelsen stort sett fungerer optimalt?
- Kroppen din har aldri lest moteblader eller BMI-skalaen. Ikke hat den for noe den ikke kan forventes å leve opp til.
- Kroppen er ikke en pyntegjenstand. It is an instrument, not an ornament.
- Husk at vinkelen du ser kroppen din fra, er helt annerledes enn vinkelen andre ser den fra. Jeg har aldri reagert på at magen min "er for stor" på bilder av meg selv. På dager hvor magen føles uhorvelig stor, har jeg lært meg at den alltid ser mindre ut i speilet enn jeg tror!
- Tenk på noen du er glad i. Hvorfor er du glad i dem? Fordi de har flat mage, sprettrumpe, thigh gap???
- Hvis du kunne velge (og det kan du, selvsagt): Ville du ha druknet deg i kroppsangst over litt lårskvis eller mageheng, eller ville du vært tilstede i øyeblikket og nytt opplevelsen med vennene dine?
- Har du litt hengemage, som meg, er det mest sannsynlig ikke noe du kan gjøre med det (bortsett fra fettsuging, som nevnt, men det håper jeg du kan få slippe). Og hvis man ikke kan gjøre noe med det, er det da noe poeng i å hele tiden minne seg selv på hvor stort problemet er? Er det ikke da bedre å bare leve videre og la det gå?
- Hva er det verste som kan skje, egentlig?
- Sist, og ikke minst: Hvem holder du inn magen for? HVEM HOLDER DU INN MAGEN FOR???
 


Dette ^ er @Bodiposipanda, og hennes bilde. Hun er en av mine rollemodeller, sjekk henne ut!

 

 

#mage #kropp #kroppspress #kroppsidealer #idealer #vekt #fasong #figur #bopo #bodypositive #kroppspositiv #kroppsangst #naturlig #normal #skjønnhet

Sukker er livsfarlig!

Visste du at sukker egentlig er en miljøgift? På grunn av sukker fødes det daglig deformerte barn, og det er verre enn følgene etter Tsjernobyl-ulykken. Én sukkerbit er faktisk nok til å ta livet av tjue voksne mennesker. Men vi bruker det som rusmiddel, og sukkerets popularitet har for lengst oversteget populariteten til alkohol, narkotika og tobakk. Vi tømmer gladelig både kontoene og kredittkortene våre bare for å kunne fylle opp kjøleskapet med sukkerholdige varer. På grunn av dette anslås vår levealder nå å være 23 år - innen den tid har vi fått hjerteinfarkt eller uhelbredelig kreft alle sammen.

Det er også vitenskapelig dokumentert at sukker har sterke fysiske og psykiske effekter: Forsøkspersonene,som inntok sukker daglig, har i høy grad fått både større tær og større glede av å synge.

Jepp. Visste du at dersom du jevnlig spiser én sukkerbit hver dag, ender du til slutt opp med så heftig avhengighet at abstinensene alene er nok til å ta livet av deg om du slutter på dagen? I tillegg blir du sløv, apatisk og paranoid av sukker, og mange ender opp med hjerneskade.
 




Spøk til side. Det vil si, fra min side i hvert fall. Et kjapt googlesøk på "how is sugar dangerous" viser at de fleste har hoppet på sukker-er-gift-toget. Legg merke til at jeg skrev how, jeg ville vite nøyaktig hva det er som visstnok skal gjøre sukker så farlig. La oss bare si det sånn at jeg er usikker på om jeg fant det jeg lette etter eller ikke. For på den ene siden fant jeg en del om hva som gjør sukker farlig, men på den annen side fant jeg ut at i samtlige tilfeller skal det mye mer sukker til enn de fleste faktisk spiser for å skape disse farlige effektene. La meg gjenta det én gang til: De mengdene sukker som skal til for at det blir giftig over tid, er monumentalt større mengder enn nesten noen her i verden spiser!

Vi kan godt snakke om at mange i verden får i seg for mye sukker. Det kan vel ingen benekte. Men der stopper også informasjonen vi egentlig har. Jeg er tydeligvis masochist, for jeg bestemte meg for å se en dokumentar om "det farlige sukkeret" på NRK2 her om dagen (Engelsk tittel er Sugar-Coated). Med et semi-åpent sinn. Og konklusjonen etter å ha sett ferdig, er at de kunne ha kortet filmen ned til ti sekunder: "Mange spiser altfor mye sukker, noe som kan være helseskadelig. Det ville forresten vært kjekt om matvareprodusenter sluttet å tilsette ekstra sukker i matvarer der det ikke hører hjemme. Takk."
I stedet for å formidle disse tingene i nevneverdig grad, selger de inn filmen med budskapet om at sukker er farlig. Men denne påstanden faller på sin egen urimelighet, for hva som helst er farlig i for store mengder. Blant annet (som så mange ganger nevnt før) er det mye enklere å få i seg farlige mengder vann enn farlige mengder sukker.
 



 

Som nevnt nylig i dette innlegget, er det mange forskere, professorer og leger og lignende som tjener penger på at folk kjøper løgner (eller som dette, halve sannheter). Mange av de samme personene går igjen innenfor dette med "giftig" sukker. Robert Lustig er blant de største av dem. Dokumentaren viste noen klipp fra foredrag med Lustig, og jeg fikk faktisk hakeslepp over de retoriske utsagnene hans (dessverre er han er sinnsykt retorisk talent). I dokumentaren, og i sin egen tale Sugar: The Bitter Truth, uttaler han ting som: "We're all getting sick" og "Juice causes obesity."
Altså, beklager å måtte skuffe deg, Lustig - men jeg er ikke "getting sick". Det er ingenting som tilsier at jeg er i nærheten av verken høyt blodtrykk, insulinresistens, prediabetes eller hjertesykdom, selv om jeg får i meg sukker på daglig basis. Og forresten drakk jeg juice nesten hver dag i hele 2014, men vekta mi økte ikke ytterligere av den grunn.

Det dokumentaren ikke fokuserte på, men som Lustig selv fokuserer på (og som kanskje burde bli mer kjent) er at det er forskjell på glukose og sukrose (også kalt fruktose): Sukrose belaster kun leveren, mens alle cellene kan nyttegjøre seg av glukose. Så det er altså forskjell på sukkertyper. Samtidig (hvis jeg forsto det riktig) får du aldri i deg bare én av sukkertypene, det er alltid en blanding i en eller annen grad. Og poenget er det samme; problemet er ikke at sukker er gift, men at mange får i seg for mye.

Dessuten er løsningen alltid den samme, uansett hvordan man vrir og vender på det: Kroppene våre er smarte, og vi har alle (med ekstremt få unntak!) en medfødt evne til å klare å spise det vi trenger (og unngå for mye av det vi ikke trenger) så lenge vi faktisk lytter til kroppens signaler. Slik jeg ser det, er hovedproblemet for de aller fleste i vår tid at vi har blitt vant til å overkjøre kroppens naturlige signaler. Det er litt som å være avhengig av lypsyl; klæsjer du et tjukt lag lypsyl på leppene hvert femte minutt, klarer ikke leppene å produsere et beskyttende fettlag særlig godt selv lenger. På samme måte virker det mot sin hensikt å telle kalorier og forby spesifikke matvarer; da blir kroppen vant til at du ikke lytter, og slutter å gi signaler.
Dette betyr ikke at alt håp er ute dersom du nå har overkjørt kroppens signaler halve livet ditt. Det er aldri for sent å snu, selv om det nok er vanskeligere etter lang tid. 
Jeg begynte å lese boka BrainwashED av Elisa Oras for noen dager siden, og hun forklarer dette med å overkjøre kroppens naturlige signaler veldig godt. (Dette forklarer også hvorfor dietter ikke virker.) Boka fås kjøpt på amazon.com, også som e-bok. Anbefales på det sterkeste!

Det var det. Et kort innlegg/rant fordi jeg følte for det. I kveld skal jeg helt sikkert spise litt sukker, eller kanskje til og med mye. Helt uten dårlig samvittighet!
 


 

Hva nå? (Del 8 av 8)

Dette innlegget er en del av bloggserien Sommerfugleffekten (start her og les i kronologisk rekkefølge).

Ja, hva nå? Nå som vi vet at vi har et temmelig lite avslappet forhold til mat og kropp, at skjønnhetsidealer skader oss, at overvekt ikke er farlig (men at slanking er det), at leger påvirkes av interessekonflikter og vekt-bias, og at overvektige stigmatiseres: Hvordan går vi frem videre?
Det finnes selvfølgelig ikke ett enkelt, konkret svar. Men det finnes mange små ting vi kan gjøre, og her er noen av dem (det jeg kom på, altså):
 




Vi kan gi slipp på matregler.
Vi kan slutte å snakke om mat på måter som forsterker kulturell forvirring, og vi kan klage (høylytt) når vi ser/hører andre gjøre det.
Vi kan slutte å kommentere andres matvaner ut fra vårt eget matmoralske, food-police-aktige perspektiv.
Vi kan slutte å kjøpe kognitivt disharmonisk mat som sukkerfri kake eller fettfri ost.
Vi kan aktivt prøve å lytte til signalene fra våre egne kropper, i stedet for å følge kaloritabeller, kostholdsråd og klokker.
Vi kan gi oss selv tillatelse til å spise, og til å være sultne og mette as we please




Vi kan fokusere på (faktisk) helse fremfor vekt og utseende.
Vi kan passe på hvordan vi påvirker våre barn når vi har et dårlig forhold til vår egen kropp.
Vi kan la være å gulpe vårt eget kroppshat over på andre.
Vi kan jobbe for å slutte å hate våre egne kropper, og deretter være et forbilde for andre.
​Vi må slutte å tro at vi ikke er attraktive eller kan ha et romantisk liv hvis vi er/blir overvektige.
Vi kan slutte å se til andre for anerkjennelse om at vi er gode nok, og slutte å sammenligne oss med andre.
Vi må slutte å automatisk rose noen som har gått mye ned i vekt (både fordi det gir inntrykk av at de ikke var vakre eller flinke før, fordi anerkjennelsen kan påvirke identitetsfølelsen, og ikke minst fordi vekttapet kan komme av alvorlige årsaker).
Hvis du er tynn kan du slutte å automatisk anta at det er fordi du er "flink" og "gjør de riktige tingene".
 




​Vi kan slutte med "fat talk".
Vi kan dele gode blogger og lignende i sosiale medier.
Vi kan sette spørsmålstegn ved, og være kritiske til, alt som blir sagt om kropp, vekt, mat og helse (da internaliseres det ikke like lett).
Vi kan være en støtte for andre i kommentarfelt (i avisartikler, blogger, osv), og dele virkelig informasjon.
Vi kan ta en ordentlig samtale med foreldre som setter sine barn på slankekur.
Vi kan være mer åpne for å se verden på flere måter. 
Vi må kunne ta disse samtalene over middagsbordet.
Vi kan slutte å lide uten grunn

 




Vi kan snu blader med slankeoverskrifter så baksiden vender ut.
Vi kan slutte å gi penger til slankeindustrien (blader med annonser, slankeprodukter, etc).
Vi kan slenge oss på, eller starte egne, kampanjer (selv om det krever nok en sterk psyke, jamfør Lindsey Averill).
 




Vi kan fokusere på hva vi egentlig ønsker å få ut av livet, og hva vi vil verdsette på dødsleiet når vi (forhåpentligvis) er 90.
Vi kan prøve å leve i nuet: du kan bli overkjørt av en buss i morgen, så hva er viktig for deg i dag?
Vi kan slutte å tenke at livet begynner når xx (livet er nå!).
Vi kan gjøre vårt beste for å ikke ha tynn/hypersunn som identitet, eller enda verre, ha selvhat som identitet.
 




Vi kan slutte å plage hverandre.
Vi kan påpeke det overfor andre når noen stigmatiseres.
Vi kan komme med motsvar til dem som stigmatiserer bevisst ("jeg er i hvert fall ikke en ondskapsfull idiot som deg", for eksempel), og påpeke det på en ålreit måte når noen stigmatiserer ubevisst (obs: de vil ikke alltid høre).

Det var det. For denne gang.

Jeg håper jeg har klart å sammenfatte i hvert fall noe av det jeg håpet da jeg begynte. Heldigvis kan blogginnlegg redigeres, så vær så snill å si fra om du sitter igjen med ubesvarte spørsmål eller føler at noe mangler. Og jeg spør enda en gang, ettersom jeg gjerne vil redde verden og sånn, er du med meg? Blir vi mange nok, er det nemlig mulig å gjøre en forskjell.

 

#sommerfugleffekten #harrietbrown #bloggserie #sjokoladeilomma #vekt #overvekt #undervekt #normalvekt #fedme #kropp #helse #mat #sunn #usunn #frisk #syk #skjønnhet #idealer stigma #stigmatisering #leger #helsepersonell #slanking #diett #slankekur #fedmeepidemi 

Stigmatiseres overvektige, da? (Del 7 av 8)

Dette innlegget er en del av bloggserien Sommerfugleffekten (start her og les i kronologisk rekkefølge).

Hallo, liksom. Problemet er jo det motsatte; fedme glorifiseres nå for tiden. Det er ikke det spor bedre enn pro-ana. Vi må kalle en spade for en spade! Body positive-bevegelsen er bare de late, grådige tjukkasene sin lettvinte unnskyldning for å slippe å ta ansvar for egen helse, og fortsette å sitte i sofaen foran tv'en og gumle potetgull og drikke cola.

Jeg holdt på å si yeah but no - men det er ikke noe yeah. Bare no. Alt dette over har du garantert hørt noen si, spesielt hvis du noen gang har lest positivt vinklede artikler/kronikker om body positive-bevegelsen på internett. Sett i lys av hva forskingen sier om vekt og helse, og hva forskningen sier om slanking, kunne vi allerede i forrige innlegg konkludere med at overvektige stigmatiseres - av leger. For ja, det er stigmatisering å kalle noen syke bare for å tjene penger på dem (enten de vet at de gjør det eller ei).
Det er langt fra bare leger som stigmatiserer overvektige. Nesten alle gjør det i løpet av livet, i stor eller liten grad. Jeg har garantert også gjort det. Vi skal se litt på hvilke typer stigmatisering som forekommer, før vi i neste innlegg ser på hva vi kan gjøre med det. La oss begynne med en ekstremt vanlig - stigmatiserende - setning som vi hører fra alle kanter (fra troll i kommentarfelt til våre egne familier):
 




Stigmatisering er (som kroppspress) ikke et problem på individnivå: Det foregår systematisk. Hvorfor kommer vi tilbake til.

De som forsker på og behandler vektrelaterte problemer deler et spesifikt perspektiv som forvrenger deres syn, og dermed vårt syn, på vekt og helse: De liker ikke fett, og i mange tilfeller liker de ikke tykke personer. Og de er ikke beskjedne når det kommer til å uttrykke det.
De viser skyhøyt nivå av vekt-bias, noe som påvirker både forskningen og deres kliniske bedømming. "Vekt-bias forblir veldig, veldig sosialt akseptert," sier Rebecca Puhl ved Rudd Center. Leger, sykepleiere og medisinstudenter hun har sett på i forskningsøyemed har ikke engang brydd seg om å skjule holdningene sine til vekt, slik de ville skjult holdninger til for eksempel rasisme eller sexisme. "[Rasisme og sexisme] er ikke så politisk korrekt lenger," sier Puhl.

Over halvparten av legene i en av Puhls studier beskriver sine tykke pasienter som "pinlige, uattraktive, stygge og lite føyelige". En tredjedel av legene gikk enda lenger, og kalte disse pasientene "viljeløse, slurvete og late". Leger generelt sier at tykke pasienter er mer "irriterende" enn slanke. Fedmeoperasjons-kirurger mener oppriktig at deres pasienter er "late, dumme og verdiløse". Sykepleiere sier av de de synes overvektige personer er "motbydelige", og mer enn halvparten av sykepleierne er enige i at overvektige ikke er like "bra", "vellykkede" eller "sunne" som tynnere personer. Psykologer viser også større forakt for overvektige pasienter. Overvektige pasienter blir ofte mistrodd når de sier at de er aktive og spiser sunt. Enkelte eksperter mener vi bør øke mengden stigma og shaming mot overvektige "for å bli kvitt fedme". Blant medisinstudenter er det ganske vanlig å spøke om å "finne Oreo-kjeks eller fjernkontroller" i foldene på tykke pasienters kropper i operasjonssalen. En medisinstudent fortalte forskere om en kirurg som sa til en (heldigvis bevisstløs) kvinne på operasjonsbordet: "Jesus Christ, why can't you lose some goddamn weight and make my job a little easier?"
Forestill deg at helsepersonell snakker slik til en pasient som har brukket beinet, eller som har astma! (De kunne ha valgt å gjøre det, basert på sin (ikke-)bruk av logikk: Mange helsetilstander kan sies å være mer eller mindre selvforskyldt, blant annet idrettsskader.) På samme måte som leger ikke burde la seg påvirke av interessekonflikter, burde kanskje heller ikke pasienter la seg påvirke av "en og annen" stygg kommentar - men det å vite at man ikke burde bli påvirket, beskytter ikke mot det. Konsekvensen i dette tilfellet er at mange med overvekt og fedme unngår legebesøk og andre rutinemessige oppfølginger (som mammografi). Og det er veldig alvorlig.
[Puhl og Heuer: "The Stigma of Obesity: A Review and Update," Obesity 17 no. 5 (2009): 941-964] [Hebl og Xu: "Weighing the Care: Physicians' Reactions to the Size of a Patient," International Journal of Obesity and Related Metabolic Disorders 25 (2001): 1246-1252] [Puhl og Brownell: "Bias, Discrimination, and Obesity," Obesity Research 9 (2001): 788-805] [Davis-Coelho, Waltz og Davis-Coelho: "Awareness and Prevention of Bias Against Fat Clients in Psychotherapy," Professional Psychology: Research and Practice 31 (2000): 682-684] [Wear et al.: "Making Fun of Patients: Medical Students' Perceptions and Use of Derogatory and Cynical Humor in Clinical Settings," Academic Medicine 81, no. 5 (2006): 454-462] [Schwartz et al.: "Weight Bias Among Health Professionals Specializing in Obesity," Obesity Research 11 (2003): 1033-1039]

Det er selvfølgelig ikke bare helsepersonell som utgjør problemet. Overvektige fornærmes, mobbes og/eller dømmes hver dag: Av ikke-levende objekter som for trange buss- og flyseter, og av andre mennesker (som for eksempel lager rautelyder eller kaller dem en hval). På offentlige bussholdeplasser i Moskva, for eksempel, vil vekta di dukke opp på et stort display hvis du setter deg ned på benken; sammen med kostholdsinformasjon og reklame for et treningsstudio (som selvsagt har sponset det hele).
Såkalte "headless fatty images", som vi såvidt snakket om i del 5 av 8, er en del av problemet fordi det dehumaniserer overvektige.
Overvektige har fått høre fra politisk hold at de bidrar til global oppvarming, og at de presser verdens matressurser like mye som fem hundre millioner ekstra mennesker på planeten ville gjort (!).
En kvinne fikk høre da hun var på et jobbintervju at vedkommende ikke ville ansette noen som "was going to eat more than their fair share of pizza, if you know what I mean". (Noe som inspirerte henne til å skrive dette essayet for the Chronicle of Higher Education.) 
Filmskaper Lindsey Averill som lagde dokumentaren Fattitude, opplevde ikke bare hatmail og latterliggjøring på YouTube: Plutselig begynte pizza (og andre ting hun ikke hadde bestilt) å dukke opp på døra hennes, et tydelig signal om sier "vi vet hvor du bor".
D. Ludwig, professor i pediatri ved Harvard Medical School, mener at tykke barn kanskje burde fjernes fra hjemmet og plasseres i fosterhjem (og der tvinges til å gå ned i vekt). (Men ingen har foreslått fosterhjem for barn som utsettes for mye passiv røyking.)
En kvinne som jobbet som dekan opplevde at kollegaer fortalte henne at hun ble oppfattet (alltid av andre mennesker, selvfølgelig) som mindre intelligent. En annen dag kom fire fakultetsmedlemmer inn på kontoret hennes for å meddele at hun var "an embarrassment to the school".
Og så har vi evolusjonspsykolog Geoffrey Miller ved University of New Mexico, som skrev følgende tweet: "Dear obese PhD applicants: if you didn't have the willpower to stop eating carbs, you won't have the willpower to do a dissertation #truth".
 




Så HVORFOR!? Hvorfor er vi så slemme mot hverandre? En faktor kan være en form for selvgodhet. Naturlig tynne mennesker har en tendens til å tenke: Jeg er tynn, hvorfor kan ikke du gjøre det samme som meg? Fedmeforskere og helsepersonell er generelt tynnere enn befolkningen for øvrig (og tror gjerne at det er takket være deres egen livsstil). En annen faktor kan være at vi tror det hjelper å være slem (spoiler: det gjør det ikke). En tredje faktor kan være det såkalte "queen bee syndrome" (og denne er ekstremt vanlig):

Da jeg la på meg 15 kilo, solgte jeg bilen min og kjøpte en sykkel. Siden har jeg aldri bekymret meg for aktivitetsnivået. Når jeg foreslår dette for andre som sliter med vekta, får jeg ofte svar som "Det er for vanskelig for meg". Vel, ta deg sammen. Jeg jobbet for det. Du får ikke klage bare fordi du synes det er litt utfordrende.

Disse "dronningbiene" føler seg som inkarnasjonen av dyd og rettmessighet, og synes at alle andre i samme situasjon "bare skal gjøre det samme". De er ofte nådeløse mot sine "undersåtter" og viser lite empati. Jeg tok meg sammen, og det burde du også gjøre. Jeg slet og strevde for å oppnå denne kroppen, og hvis du vil se ut som meg kan du faen meg få slite og streve litt, du også.
Kanskje er vekttapet det de er mest stolt av å ha fått til i livet, og i så fall vil de ikke bli nedvurdert. Og antakelig er det dette som fremprovoserer så mange sinte og provoserte reaksjoner når det skrives noe i media om at det kanskje ikke er så farlig å være overvektig: Personer som har slitt lenge, eller fremdeles sliter, med å gå ned i vekt har ofte investert veldig mye i den prosessen, og i ideen om at det er nødvendig.
Den fjerde faktoren, som jeg også vil tillegge størst tyngde (pun intended), er frykt. Alle fordommer stammer fra frykt på en eller annen måte. Det følger en hel del privilegier med det å være tynn: Tynne personer trenger ikke bekymre seg for at de vil bli gjort narr av offentlig, motta stygge blikk, eller at noen stjeler deres personlige bilder og gjenbruker dem til fat-shaming. Hvem vil vel gi slipp på privilegier? Spoiler: Ingen. Så fort vi har dem, føler vi at vi har gjort oss fortjent til dem. Er man tynn og har man bygd opp selvfølelsen på at man tror man har fortjent det ved å jobbe hardt og telle kalorier, klamrer man seg fast til det. Man vil ikke høre at det er (grøss) tilfeldig. Vil ikke høre at et halvt liv av selvplaging er bortkastet.
 


(Queen bee syndrome)
 

Den siste faktoren er det som kalles healthism. I 1994 skrev den tsjekkiske legen P. Skrabanek boka The Death of Humane Medicine and the Rise of Coercive Healthism. Healthism defineres som et verdenssyn som dømmer menneskers handlinger ut fra hvordan vi tror det påvirker helse (legg merke til tror). Handlinger vi tror gjør folk sunnere/friskere oppfattes som en moralsk dyd - og vice versa. Et strålende eksempel på healthism er dette:

"Jeg takler ikke å se på noe hun er med i," kommenterte naboen min om en overvektig skuespiller. "Jeg er redd hun skal få hjerteinfarkt når som helst. Hun er bare så usunn. Vet hun ikke at hun kan dø? Vet hun ikke hva hun gjør med seg selv?"

Stigmatisering er ikke uproblematisk. Tror du det, sitter du på din høye hest Massevisavprivilegier. Det gjør ikke "bare" at man blir lei seg av og til, det har også fysiske konsekvenser (!). Stigmatisering kan øke nivåene av stresshormonet kortisol, som igjen øker blodsukker og blodtrykk og kan føre til vektøkning. Og ikke minst: På grunn av stigmatisering (og internalisering) tror selv overvektige at vekta er deres egen skyld. Det er et problem, for hvis flerfoldige overvektige går omkring og sier at overvekt er selvforskyldt, forsterker det stigmaet ytterligere. I tillegg til at løgner og misforståelser opprettholdes, selvfølgelig.
[Muennig: "The Body Politic: The Relationship Between Stigma and Obesity-Associated Disease," BMC Public Health 8 (2008)]

Så, noen (samme hvem det er) må begynne å bryte denne sirkelen. Jeg har offisielt begynt. Er du med meg?

Neste innlegg: Hva nå? (Del 8 av 8)

 

#sommerfugleffekten #harrietbrown #bloggserie #sjokoladeilomma #vekt #overvekt #undervekt #normalvekt #fedme #kropp #helse #mat #sunn #usunn #frisk #syk #skjønnhet #idealer stigma #stigmatisering #leger #helsepersonell #slanking #diett #slankekur #fedmeepidemi 

Interessekonflikter? LEGER? Særlig! (Del 6 av 8)

Dette innlegget er en del av bloggserien Sommerfugleffekten (start her og les i kronologisk rekkefølge).

Det er vanskelig å få en mann til å forstå noe som inntekten hans avhenger av at han ikke forstår.

- Upton Sinclair

I forrige innlegg så vi på hvorvidt det egentlig eksisterer noen fedmeepidemi. Jeg avsluttet med å si at profitt, makt og interessekonflikter er tett knyttet til vårt syn på overvekt, og det skal vi gå inn på nå. Det er temmelig overveldende å lære noe om mengden av feilinformasjon som får leve videre bare fordi noen profiterer på det.
Først vil jeg understreke at dette innlegget baserer seg på amerikanske tilstander: USA er mye mer kapitalistisk orientert enn oss, og i Norge har vi enkelte regelverk som forhindrer en del av det som har skjedd i USA. Likevel er vi selvsagt ikke upåvirkelige; holdninger og forskningsresultater overføres også hit.
 


("The Big Bang")
 

La oss begynne med litt basics og historie: Fedmeoperasjoner en svært lukrativt, og stadig flere legges under kniven. I år 2000 ble 37000 fedmeoperasjoner foretatt i USA, i 2013 hadde tallet steget til 220000 - nesten en seksdobling (et søk på Google gir litt, men ikke veldig, varierende tall). Og det er ikke bare fedmeoperasjoner som er pengemaskiner, det er så godt som alle andre vektreduksjonsprogrammer eller -produkter også. Slankepiller ble vanlig allerede på 1920-tallet, når leger foreskrev stoffskiftemedisiner til friske personer for å gjøre dem slankere. Ti år senere dukket preparater som vanndrivende piller, avførende piller og amfetamin opp.
Det var i 1942 at besattheten av vekt virkelig begynte å ta form. Da lagde et forsikringsselskap tabeller over "ønsket" forhold mellom høyde og vekt, og dette ble den mest brukte standarden i USA. For første gang kunne man sammenligne seg med standardisert forestilling av hva man "burde" veie. Heretter økte også bruken av medisinsk-klingende ord som fettvev, overvekt og fedme. Konnotasjonene til disse ordene er ikke positive: "Overvekt" impliserer at noe er overflødig. Ordet "obese" kommer fra latin "obesus" ("å ha spist seg tykk"); som formidler ikke bare en klinisk atmosfære, men også en overhengende følelse av moralsk fordømming. Disse holdningene spredte seg som ild i tørt gress, og mange medisinske eksperter trodde at jo tynnere en person var, desto friskere var vedkommende. Dette igjen var inspirasjonen bak mange bestialske nye behandlingsmetoder, blant annet å låse kjeven (såkalt "jaw wiring").
Selv om fedmeoperasjoner er mye tryggere nå enn det var før 1990, medfører det fremdeles komplikasjoner for mange, inkludert forstyrret spising, langvarig underernæring, tarmblokkering og død. I dag har vi noen ulike varianter som justerer hvor mye mat pasienten kan spise (ved å putte en ballong i magesekken eller eller amputere den), og vi har noen ulike varianter som amputerer mesteparten av magesekken og endrer deler av tynntarmen, slik at maten dirigeres bort fra tykktarmen og næringsstoffer ikke kan absorberes (!!).
[R. Pool: Fat: Fighting the Obesity Epidemic (Oxford: Oxford University Press, 2001), 189] [Sobal: "The Medicalization and Demedicalization of Obesity," in Eating Agendas: Food and Nutrition as Social Problems, ed. D. Maurer and J. Sobal (New York: Aldine de Gruyter, 1955), 70] [From "Ideal Weight/Ideal Women: Society Constructs the Female," in Weighty Issues: Fatness and Thinness as Social Problems, ed. J. Sobal and D. Maurer (New York: Aldine de Gruyter, 1999): 97-116] [F. Quadde: "Stereotaxy for Obesity," The Lancet 303 (1974): 267] [Kilde]

Jo mer vektreduksjon kalles "fedmebehandling" som helst bør overlates til profesjonelle, desto mer har leger å tjene på det. Å kalle noe en sykdom fører til større grad av diagnostisering, og gjør at definisjonen av en sykdom utvides. Og flere diagnoser fører til økte inntekter og økt profitt. Profitt er drivkraften bak mye av forskningen og behandlingen av fedme, og ikke rart: Det er en gullgruve. Fedmekirurger og andre leger eier slankeklinikker, har aksjer i (eller får penger fra) produsenter av slankeprodukter og farmasøytiske produkter, eller er medeiere/partnere på sykehus som foretar fedmeoperasjoner. Og det er her vi kommer direkte inn på interessekonflikter. (Slike medeierskap og lignende fører forresten ikke til bedre kvalitet på behandlingene. Tvert imot.)
Husk mens du leser videre at slanking ikke virker: Leger og helsepersonell foreskriver slanking og dietter til tross for dette. Kanskje for å skape en masse av returnerende kunder.
[Mitchell og Sass: "Physician Ownership of Ancillary Services: Indirect Demand Inducement  or Quality Assurance?" Journal of Health Economics 14 (1995): 263-289] [Lo og Field, eds.: Conflict of Interest in Medical Research, Education, and Practice (Washington, DC: National Academies Press, 2009)]
 



 

Den mest fundamentale interessekonflikten fant sted i juni 2013, på årsmøtet til the American Medical Association (AMA). Hundrevis av leger fra hele landet hadde kommet hit for å stemme over en liste over organisatioriske retningslinjer, blant annet hvorvidt de var enige eller uenige i Resolution 420: "That our American Medical Association recognize obesity as a disease state with multiple pathophysiological aspects requiring a range of interventions to advance obesity treatment and prevention."
Spørsmålet hadde vært debattert i årevis: Skal vi klassifisere fedme som en sykdom i seg selv, eller skal vi fortsette å anse det som en risikofaktor for andre sykdommer? Noen måneder tidligere hadde AMA bedt sin egen Committee on Science and Public Health om å undersøke dette nærmere. Komiteen returnerte en femsiders rapport der de anbefalte å ikke offisielt klassifisere fedme som en sykdom - av flere grunner. For det første fordi fedme ikke passer inn i noen sykdomsdefinisjon: Det har ingen symptomer, og det er ikke alltid skadelig. For det andre involverer en sykdom, per definisjon, at kroppens normale mekanismer ikke fungerer som de skal: Men i tilfellet fedme fungerer mekanismene nøyaktig som de skal ved å tilpasse seg ytre omstendigheter (sulteperioder). Dette betyr at kropper som tenderer mot fedme ikke er syke, men tvert imot mer effektive i møte med ytre stimuli enn naturlig slanke kropper (bedre overlevelsesmekanismer ettersom de klarte å lagre fett, i stedet for å forbruke det og spise av seg selv). For det tredje påpekte komiteen at assosiasjonene mellom fedme og sykdom var basert på korrelasjon, og ikke kausalitet. For det fjerde var komiteen bekymret for at det å sykdomsbefeste fedme potensielt kunne skade pasienter ved å skape grobunn for enda mer stigma rundt vekt, og presse dem til å gjennomgå unødvendige og bortkastede "behandlinger".
AMA var ikke enige med sin egen komité. Resolution 420 ble vedtatt med et overveldende flertall.
[Kilde]

Jeg spurte AMAs leder, Ardis Hoven, MD, om å hjelpe meg å forstå hvorfor medlemmene stemte fullstendig på tross av komiteens anbefaling. Hun ville ikke snakke direkte med meg, i stedet skrev hun til meg via en talsperson: "AMA har lenge anerkjent fedme som et stort kollektivt helseproblem, men dette er første gang vi har anerkjent fedme som en sykdomstilstand på grunn av utbredelsen og alvorlighetsgraden av det."
Så med andre ord er fedme en sykdom fordi det er mye av det og fordi det er alvorlig (selv om Hoven ikke ville definere "alvorlig"). Og fordi det er mye av det burde vi anse det som en sykdom.

Det var neppe det A. Hoven skrev som var den egentlige årsaken til vedtaket om å kalle fedme en sykdom. James Hill ved Anschutz Health and Wellness Center, University of Colorado, fortalte ABC News: "Nå kan vi begynne å få standardisering for refusjoner og behandlinger."
Med andre ord, follow the money.
"Hvis en pasient kommer inn på grunn av en avrevet negl, spør man likevel om vedkommende opplever brystsmerter," forklarer lege Bradley Fox [til forfatteren av boka Body of Truth]. "Jo flere diagnoser som dekkes i løpet av en konsultasjon, desto mer penger tjener du." Dermed vil det å klassifisere fedme som en sykdom, generere mye mer penger til legestanden: Legen trenger bare å nevne vekta til pasienten for å kunne kreve større betaling (ja, fra pasienten) for besøket.
Det skal også nevnes at BMI-kategoriens nedre skjæringspunkt av "overvekt" ble redusert fra 27 til 25 i 1998: Dermed ble millioner av mennesker overvektige over natta. Argumentasjonen som ble brukt for å forsvare dette valget var at et "rundt tall" som 25 ville være lettere å huske. Joda, det er det helt sikkert. Men det presset en enorm andel mennesker inn i kategoriene "overvekt" og "fedme", som igjen plutselig "gjorde dem behandlingstrengende". Flere pasienter å behandle betyr større marked og mer penger å tjene.
[Kilde] [Kilde]
 


(Hvorfor klages det konstant over at "fedmeepidemien" koster oss så mye penger, tror du?)
 

Det panelet som vedtok å redusere BMI-kategoriene, National Institutes of Health, ble ledet av professor X. Pi-Sunyer; en forsker som lenge hadde mottatt penger fra slankeindustrien. Faktisk hadde åtte av ni i dette panelet finansielle interessekonflikter. Pi-Sunyer var kanskje den verste, med bånd til giganter i slankeindustrien som blant annet Eli Lilly, GlaxoSmithKline, Arena, Novartis, Novo Nordisk, AstraZeneca, Amylin Pharmaceuticals, Orexigen Therapeutics, Sanofi-Aventis og VIVUS. Han insisterte på at ingen av disse selskapene påvirket objektiviteten hans i det hele tatt. Selvfølgelig. Selvfølgelig vil ikke noen innrømme at de lar seg påvirke på en negativ måte. Men når de samme personene blir spurt om de tror dette påvirker kolleger, svarer de ja.
Tilsvarende problematikk med interessekonflikter finner vi hos Panel On Obesity.
Selskapene som leger har bånd til, har en genial businessmodell. De har oppdaget at det ikke skal mye til for å generere økte resepter på deres produkter - det å regelmessig sende helsepersonell bedriftsartikler som penner og kjøleskapmagneter kan være nok til å skape en følelse av forpliktelse til avsenderen. Følelsen av forpliktelse kan være vag, til og med usynlig, men likevel svært effektiv når det kommer til å påvirke hvilke resepter leger skriver ut til pasienter. Det er ikke uten grunn at legemiddelselskaper regnskapsfører slike gaver som markedsføringsutgifter.
Er leger da korrupte? Naive? Eller er det bare sånn at legemiddelselskaper er svært flinke til å manipulere leger? E. Campbell, professor i medisin ved Harvard Medical School, heller mot det siste. Og det å vite at du kan bli påvirket, beskytter oss ikke fra påvirkning. Leger er, som oss alle, bare mennesker som kan bli blindet av sine egne bias.
[Kilde] [Kilde] [Kilde] [Oldani: "Thick Prescriptions: Toward an Interpretation of Pharmaceutical Sales Practices," Medical Anthropology Quarterly 18, no. 3 (2004): 325-356] [Quiñones: "A Prescription for Change," Princeton Weekly Bulletin 92, no. 25 (2003)] [Friedberg et al.: "Evaluation of Conflict of Interest in Economic Analyses of New Drugs Used in Oncology," JAMA 282 (1999): 1453-1457] [Bekelman, Li og Gross: "Scope and Impact of Financial Conflicts of Interest in Biomedical Research: A Systematic Review," JAMA 289 (2003): 454-465] [Davidson: "Source of Funding and Outcome of Clinical Trials," Journal of General Internal Medicine 1 (1986): 155-158] [Katz, Caplan og Merz: "All Gifts Large and Small: Toward an Understanding of the Ethics of Pharmaceutical Industry Gift-Giving," American Journal of Bioethics 3 (2003): 39-46] [Dana og Loewenstein: "A Social Science Perspective on Gifts to Physicians from Industry," JAMA 290 (2003): 252-255]

Men selv dét over er en bagatell sammenlignet med enkelte andre i bransjen. For eksempel er det vanskelig å finne en fedmeforsker som ikke har fått penger fra slankeindustrien (farmasøytiske selskaper, slankeoperasjonsklinikker eller produsenter av slankeprodukter, for eksempel). Mange selskaper nekter å publisere studier som ikke stiller produktene deres i et positivt lys. Mange studier publiseres ikke i det hele tatt, andre studier gjemmes vekk etter beste evne. Noen ganger truer selskaper med rettssak overfor forskere som prøver å publisere studier som ikke gagner dem. Så, dersom du for eksempel vurderer en slankeoperasjon, og en tredjedel (et delvis hypotetisk tall) av studiene på området aldri ble publisert fordi de ga "feil" resultat, går du inn i avgjørelsen med et svært forvrengt syn på hvorvidt den operasjonen virker eller er skadelig.
Det finnes enda flere kreative måter å påvirke helsepersonells syn på vekt og helse. Én av disse er å skrive diettbøker, noe mange fremtredende fedmeleger og -forskere har gjort. For eksempel har Amanda Sainsbury-Salis, en forsker som i 2014 etterlyste en "hastende revurdering" av body positivity, skrevet boka The Don't Go Hungry Diet: The Scientifically Based Way to Lose Weight and Keep It Off Forever. Det har også andre forskere, leger og professorer gjort: Walter Willett, Robert Lustig, David Ludwig, Yoni Freedhoff, David Katz, James Hill, Nicole Avena, David Heber, og (tør jeg si det?) Berit Nordstrand. Alle disse store navnene innenfor fedmeforskning og legeverden; alle disse selger diettbøker.
Mange eksperter bygger sin akademiske og kliniske anseelse og karriere på fedmebehandling. De risikerer å tape mye mer enn penger dersom vektreduksjonsparadigmet noen gang snur. 
[Bodenheimer: "Uneasy Alliance," 2000]
 



 

Jeg kunne ha fortsatt i det vide og brede med å "avsløre" taktikker, men problemet er at jeg ikke har plass. Jeg håper jeg har fått poenget mitt fram, men i motsatt fall anbefaler jeg å lese kapittel 4 i boka Body of Truth.

Neste innlegg: Stigmatiseres overvektige, da? (Del 7 av 8.)

 

#sommerfugleffekten #harrietbrown #bloggserie #sjokoladeilomma #vekt #overvekt #undervekt #normalvekt #fedme #kropp #helse #mat #sunn #usunn #frisk #syk #skjønnhet #idealer stigma #stigmatisering #leger #helsepersonell #slanking #diett #slankekur #fedmeepidemi 

Men hva med fedmeepidemien? (Del 5 av 8)

Dette innlegget er en del av bloggserien Sommerfugleffekten (start her og les i kronologisk rekkefølge).

For å ta hovedpoenget først: Finnes egentlig noen fedmeepidemi? Joda, det skrikes ut om denne såkalte epidemien opp og i mente, vi blir fôret med at vi dør som fluer og at våre barn kommer til å dø før oss på grunn av fedme. Men det at noe sies veldig mange ganger, gjør det ikke automatisk sant. Som vi så i forrige innlegg gjør slanking mer skade enn nytte, og overvekt og fedme ikke spesielt farlig. Overvekt og fedme er faktisk så lite farlig at personer i kategorien overvekt (BMI 25-29,9) har 17 % lavere (!) mortalitetsrate enn normalvektige, personer i kategorien kraftig overvekt (BMI 30-34,9) har omtrent samme mortalitetsrate som normalvektige, og personer i kategorien fedme (BMI 35+) har 36 % høyere mortalitetsrate. (Så de som hevder at overvekt kan forkorte livet med ti år eller mer, kan ta seg en bolle.)
Undervektige, derimot, har en mortalitetsrate 73 % høyere enn normalvektige, til kontrast.
[Kilde, se også referanser]
 




Forekomsten av overvekt og fedme har ikke økt på mange år. Vi blir faktisk ikke tyngre og tyngre. Selvsagt har forekomsten økt på et tidspunkt, i USA er dette tidsrommet satt til omtrent år 1980-2000. Norge har som alltid et lite etterslep etter Storebror, så her begynte og sluttet det noen få år senere. Barnevekststudien fra 2008-2012 viser for eksempel ingen økning (!) i vekt hos barn, og konklusjonen er dermed at: "Vi ser dermed ingen tendens til at andelen med overvekt går opp, verken hos gutter eller jenter." Dessuten er vi ikke bare tyngre enn før, vi er også høyere.
Det må også nevnes at kategoriene, eller kriteriene, for BMI brått ble nedjustert i 1998. Dermed er det vanskelig å finne et nøyaktig sammenligningsgrunnlag. Før 1998 ble BMI 18,5-27,3 regnet som normalvekt.
Men hva med alle som dør av fedme, da? Ja, det er jo forskrekkelig. Forskere fra Center for Disease Control anslår at 28000 mennesker dør årlig på grunn av overvekt og fedme i USA. Dette tallet ligger langt under vanlige estimater over for eksempel årlige influensadødsfall og selvmord (nå dør man selvsagt ikke som direkte følge av mengden kroppsmasse, men tilleggssykdommer), men likevel snakker vi ikke om noen influensaepidemi (til vanlig, altså) eller selvmordsepidemi. Vi snakker heller ikke om noen spiseforstyrrelsesepidemi, til tross for at forekomsten av spiseforstyrrelser øker.
Hadde de som roper ut om "fedmeepidemien" virkelig brydd seg om helse, hadde de også snakket om en "epidemi" av spiseforstyrrelser. De hadde snakket om "influensaepidemi" og "selvmordsepidemi". De hadde bekymret seg for det totale helsebildet, som søvn, stress og velvære, for å nevne noe. De hadde ikke akseptert fat-shaming og dødstrusler og grusomme kommentarer. Hvis de virkelig hadde brydd seg om helse, hadde de snakket om hvordan vi best kan støtte hverandre og hjelpe hverandre. Fordommer og hetsing kommer ikke fra et ønske om å promotere helse.
[Kilde] [Kilde]

Det er ikke lett å være blant de forskerne som kommer med kontroversielle resultater. Forskeren K. Flegal, for eksempel, som utførte studien som ble nevnt øverst i innlegget, ble kritisert så det sang. Hun ble beskyldt for å utelate variabler, beskyldt for å gjøre slett arbeid, og hetset av andre forskere som selv tuklet med sine materialer.
Det å bevisst lete etter et spesifikt resultat, og dermed presentere resultatet deretter (koste hva det koste vil) skjer iblant i studier, spesielt i studier der penger og makt er involvert. Dermed skjer det spesielt ofte i studier om fedme. National Obesity Forum, for eksempel - en britisk lobbygruppe med stor påvirkningskraft - som jobber på vegne av en lang liste av farmasøytiske selskaper, innrømte i 2014 å ha løyet i sin siste rapport. I rapporten hadde de advart mot at forekomsten av fedme økte i Storbritannia og at halvparten av befolkningen ville være "obese" innen 2050, selv om de visste at forekomsten tvert imot hadde stagnert. Talsmann T. Fry uttalte at de hadde misrepresentert fakta bevisst "for å nå et bredere publikum".
Det er vanskelig å forstå hvor slike holdninger kommer fra. Burde vi ikke vært glade for at overvekt ikke er så farlig? Tydeligvis ikke. Talsmann for National Obesity Forum, T. Fry (igjen) valgte å kommentere Flegals metaanalyse på følgende måte: "Dette er en forferdelig beskjed å komme med. Vi burde ikke ta for gitt at vi kan avslutte treningsstudiomedlemskapet, at vi kan spise oss til døde på Black Forest Gateaux." (som overhodet ikke var det Flegals analyse sa). Som om det ikke fantes noen gråsone, noen mellomting mellom å presse i oss kake og å sulte oss?
En forsker kunne valgt å fokusere på sluttresultatet ved å konkludere med at overvekt forkorter livet, for eksempel. Det kan sies å finnes en viss sannhet i det, hvis du ser på det i videst mulig betydning. Men denne konklusjonen formidler ikke at det kun er ekstrem fedme som korrelerer med tidlig død, formidler ikke at overvekt korrelerer med et lengre liv, formidler ikke at dødsraten innenfor overvekt/fedme er lav, og, ikke minst, at alt dette bare dreier seg om korrelasjoner, ikke kausalitet. Det vi vet er at overvektige og moderat "obese" pasienter lever lenger og er friskere enn normalvektige pasienter med de samme helseproblemene - og mange av disse helseproblemene får som regel overvekt/fedme skylden for, sånn som hjertesykdom, slag og diabetes. Personer som var normalvektige idet diabetesen ble oppdaget, hadde dobbelt så høy mortalitetsrate som dem med overvekt/fedme.
Men fremdeles anbefaler leger og forskere vektreduksjon "for å bedre helsa" til personer med disse sykdommene.
[Kilde]
 



Overvekt/fedme blir i dag ansett som en risikofaktor for blant annet diabetes type 2. I seg selv er behandling på grunnlag av risikofaktor kontroversielt (prediabetes og prehypertensjon betyr slett ikke at man nødvendigvis kommer til å utvikle disse sykdommene), men det er spesielt kontroversielt i dette tilfellet. Risikoraten for å utvikle lungekreft av røyking er satt til 9-10. Risikoraten for å utvikle hjertesykdom blant overvektige, derimot, ligger på 1,1-2, bare så vidt høyere enn hos befolkningen for øvrig. Med et så lavt tall har vi en temmelig svak korrelasjon, og det kan ikke tas altfor seriøst: Kanskje kan det sammenlignes med å påstå at de med gule tenner har større risiko for å få lungekreft. 
Men hva angår diabetes og vekt, kan vi lure på hva som forårsaker hva: Er det vekta som forårsaker diabetesen, eller er vektøkning et tidlig symptom på diabetes (kausalitet)? Eller er det en tredje faktor vi ikke vet om som forårsaker begge (korrelasjon)? (mer om min egen forklaring på korrelasjon vs. kausalitet her.)
Som regel stopper fedmeforskningen der - på korrelasjon. Dette forteller oss ingenting om kausalitet, eller hva vi kan gjøre med denne informasjonen.

Ordet "fedme" (obesity) har gått fra å være en beskrivelse til å snarere bli en diagnose, et synonym for et lass av uønskede kvaliteter: Grådighet, latskap, viljeløshet og groteskhet. Måten vi ordlegger oss på former hvordan vi tenker: Tenk bare på dine egne assosiasjoner når du hører ordet "morbid obesity".
Hvis du ikke umiddelbart kjenner deg igjen i dette, prøv bare å tenke tilbake på forrige nyhetsartikkel eller tv-nyhet du så om fedme. Det var illustrert med bilder av ekstremt tykke personer uten hoder/ansikter, vraltende avgårde, som kanskje dytter innpå med hamburger eller iskrem, eller som står på et legekontor eller en badevekt, var det ikke? Dette fenomenet beskrives av psykoterapeut C. Cooper som "headless fatty images". Det er vanskelig å relatere seg til, og føle empati med, en ansiktsløs "blubbe"; og det er også poenget, selvfølgelig. Kanskje er det også et element av "Det er for flaut å vise fram noen som er så tykk, så vi må skjule vedkommendes identitet" (en forklaring som er like støtende).
 


(Som dette bildet, for eksempel: Det illustrerte artikkelen jeg skrev et sinnablogginnlegg om nylig. FOTO: Scanpix)


Hvorfor gikk vekta vår opp? Mange eksperter har teorier, og ikke bare teorier som "vi spiser for mye, vi spiser feil mat, vi trener for lite". Fattigdom, for eksempel, korrelerer kraftig med vekt og sannsynlighet for å utvikle visse sykdommer, og fattigdom har økt i USA. (Dette må på ingen måte forveksles med at fattige er dumme eller ikke kan nok om kosthold.) Alle vet at vi spiser for mye. Ja, vi spiser så altfor mye at det har blitt et globalt problem. Eller? Flere studier har konsekvent vist at vi ikke spiser mer nå enn vi gjorde på 70-tallet. Tvert imot spiser barn og unge, og spesielt jenter, i vestlige land færre kalorier nå enn før. Vi spiser også mye mer frukt og grønt nå enn tidligere, blant annet fordi vi nå har tilgang på det året rundt.
Transfett og McDonald's har fått skylda i stor grad, men disse dukket opp allerede i henholdsvis 1911 og 1940, altså omtrent 70 og 40 år før vi begynte å merke noe til vektøkning. Dessuten spiser 2 % av den franske populasjonen daglig på McDonald's, og McDonald's får mye større profitt i Frankrike enn noe annet sted i Europa. Den gjennomsnittlige BMI'en i Frankrike, spør du? 24.
Forskere finner stadig flere og tydeligere korrelasjoner mellom det å utsettes for forurensende stoffer, og fedme og diabetes. Flere av oss bruker medisiner for psyken; én av fem amerikanere. Noen forskere tror at en faktor kan ha vært at amerikanere (og etter hvert flere vestlige land) fra 1980-åra og frem til (omtrent) 2000 ble anbefalt å spise lite fett. Nyere forskning peker på at kunstig søtning som aspartam, sukralose og saccharin bidrar til vektøkning. L. Bacon, forsker, mistenker at den prosentandelen som har lagt på seg betydelig vekt er mer sårbar for kombinasjonen av faktorer som forårsaket kollektiv vektøkning i utgangspunktet. Men ingenting tilsier at vi alle kommer til å bli "obese". Det er ikke bare mennesker som har blitt tyngre. Dyr har også blitt det. Deres økte vekt kan ikke sies å skyldes overspising, inaktivitet, eller noen av de andre årsakene vi nevner når vi snakker om mennesker. Vi har å gjøre med faktorer vi ennå ikke klarer å forstå.
Selv når matinntak og energiforbruk blir nøye observert i feltstudier, er samsvaret lavt mellom energiinntak og kroppsvekt (!).
I tillegg ser det ut til at jo mer vi nyter maten vi spiser, desto mer effektivt klarer kropper å effektivt benytte næringsstoffene: fordi fordøyelsesprosessen kicker inn tidligere ved synet av noe vi vet vi har lyst på (spyttproduksjon, sterkere sultfølelse osv). Dette kan bety at ettersom så mange har unngått å spise sin favorittmat når de slanker seg, har de fordøyd den dårligere og dermed lagt på seg.
Foreløpig, dog, er alt dette sett i sammenheng med "fedmeepidemien" bare teorier. I mange tiår har vi lett etter en syndebukk; og det har jo gått så fantastisk bra at den skyldige er fett, nei, sukker, nei, karbohydrater, nei, aspartam, nei, for mye mat, nei, inaktivitet, nei, at færre røyker... And the list goes on. Og sånn fortsetter vi. Ad infinitum. Fremdeles har vi ingen konkret årsak å vise til. Vi vet rett og slett ikke.
[Rolland-Cachera, Bellisle og Deheeger: "Nutritional Status and Food Intake in Adolescents Living in Western Europe," European Journal of Clinical Nutrition 54 (2000): S41-S46] [Gard og Wright: The Obesity Epidemic: Science, Morality, and Ideology (Oxon: Routledge, 2005), 114.115] [Chaix et al.: "Food Environment and Socioeconomic Status Influence Obesity Rates in Seattle and Paris," International Journal of Obesity 38 (2014): 306-314] [Everson et al.: "Epidemiological Evidence for the Relation Between Socioeconomic Status and Depression, Obesity, and Diabetes," Journal of Psychosomatic Research 53 (2002): 891-895] [Lee et al.: "A Strong Dose-Response Relation Between Serum Concentrations of Persistent Organic Pollutants and Diabetes," Cardiovascular and Metabolic Risk 29 (2006): 1638-1644] [Lim et al.: "Inverse Association Between Long-Term Weight Change and Serum Concentrations of Persistent Organic Pollutants," International Journal of Obesity 35 (2011): 744-747] [Shrivastava og Johnston: "Weight Gain in Psychiatric Treatment: Risks, Implications, and Strategies for Prevention and Management," Mens Sana Monographs 8 (2010): 53-68] [Nestle: "Diet Wars," Frontline (2004)] [Suez et al.: "Artificial Sweeteners Induce Glucose Intolerance by Altering the Gut Microbiota," Nature 514 (2014): 181-186] [Sobal og Stunkard: "Socioeconomic Status and Obesity: A Review of the Literature," Psychological Bulletin 105 (1989): 260-275]

Og i tilfelle det er noen tvil: Den enkleste måten å få et studie finansiert på i disse dager, er å inkludere ordet "obesity" i forslaget. Eller enda bedre, "childhood obesity".

Så, når alt kommer til alt har vi hittil kommet fram til at 1) overvekt er ikke farlig og 2) forekomsten av overvekt øker ikke. Så hvorfor er vi da fremdeles så oppsatt på å "kvitte oss med problemet"? Som vi skal se i neste del: Profitt, makt og interessekonflikter er tett knyttet til overvekt.

Neste innlegg: Interessekonflikter? LEGER? Særlig! (Del 6 av 8)

 

#sommerfugleffekten #harrietbrown #bloggserie #sjokoladeilomma #vekt #overvekt #undervekt #normalvekt #fedme #kropp #helse #mat #sunn #usunn #frisk #syk #skjønnhet #idealer stigma #stigmatisering #leger #helsepersonell #slanking #diett #slankekur #fedmeepidemi 

Men slanking gir jo bedre helse? (Del 4 av 8)

Dette innlegget er en del av bloggserien Sommerfugleffekten (start her og les i kronologisk rekkefølge).

I forrige innlegg snakket vi om skjønnhetsidealer og hvordan de påvirker oss. Nå går vi videre til temaet slanking.

Uten at jeg har noen teorier om hvorfor, er det påfallende hvordan ingen slanker seg for noen andre, de gjør det alltid for "sin egen del", og det har selvfølgelig ingenting med påvirkning å gjøre. Jeg har hørt de villeste unnskyldninger for å forklare ønsket om vektnedgang: Jeg vil ikke slite ut knærne. Jeg vil ha mer energi. Jeg risikerer å få en livsstilssykdom - nei, jeg har ingen risikofaktorer nå, men plutselig, vet du! For eksempel leste jeg i en bloggpost nettopp (som jeg vil holde anonym): Det er helt greit å være fyldig også, for de som ønsker å være det. Ikke noe vondt om de. Men jeg trives best med 65-75 kg, og det skal jeg klare! Eller med andre ord: Jeg har ingen negative holdninger til kroppsvekt, bortsett fra når det er snakk om min egen kroppsvekt. Jeg vil jo ikke oppfattes som feit, som en av dem. Derfor har jeg bestemt meg for å kvitte meg med over en tredjedel av kroppsvekta mi, helst i går. (For øvrig til sammenligning med alle andre setninger som lyder "Jeg er ikke xx, men...": Har du behov for å slenge inn et "men" der, så er du mest sannsynlig xx.)
Disse argumentene høres kanskje ikke ut som noe å stusse over. Alle vet jo at overvekt går hardt utover knær, gjør oss trøtte og dorske, og at det bare er snakk om tid før man får diabetes, høyt blodtrykk eller slag. Og det er på grunn av dette det er viktig å slanke seg. Ikke sant? 

Forholdet mellom vekt og helse er langt fra så enkelt som vi tror. Vi forveksler automatisk det å være tykk med å være usunn, og roser tynnhet som et eksempel på god helse. Vi tror slanking gjør oss tynnere og friskere. Og vi anser slanking for å være helsefremmende og ufarlig. Men ingenting av dette er sant.
 




I januar hvert år går 50 millioner amerikanere på slankekur (altså omtrent én av seks). Mange gir opp etter et par uker, men prøver på nytt og på nytt resten av året. Det vil si at den gjennomsnittlige amerikanske kvinnen har gått på 50 slankekurer i sitt voksne liv.
Du skal jobbe hardt for å finne en kvinne som aldri har gått på diett, med andre ord.
Vi slanker oss av to grunner: Utseende og helse. Dersom vi vil bli ansett som attraktive i dagens samfunn er vi nødt til å være relativt slanke (men heldigvis er ikke alle helt enige i det). Og hvis vi ikke er slanke, har vi garantert hørt mange ganger at helsa står i fare dersom vi ikke går ned i vekt. Så vi slanker oss. Vi anser det i verste fall for å være harmløst, og hvis det ikke virker er det vår egen skyld fordi vi ikke prøvde hardt nok eller gjorde det riktig. Løsningen blir da enda mer diett, en ny diett, en strengere diett.
["100 Million Dieters, $20 Billion: The Weight-Loss Industry by the Numbers," ABC News, May 8, 2012]

I virkeligheten er sjansen for å holde vekttapet nede i 5 år eller mer, omtrent like stor som sjansen for å overleve metastatisk lungekreft: 5 prosent.

Nesten alle som slanker seg ender opp med å bli tyngre i lengden. Mange får snarere dårligere enn bedre helse. Spesielt gjentatt slanking forårsaker et steinras av negative fysiske og psykiske konsekvenser. Slanking er faktisk en stor risikofaktor for både overspising og fedme. 
Slanking kan gjøre oss tynnere for en periode. Opptil omtrent 4-5 år. Det er neppe tilfeldig at de fleste studier følger slankere i opptil 3 år (men helst mindre), og på grunnlag av det hevder at det virker. 
[Corwin, Avena og Boggiano: "Feeding and Reward: Perspectives from Three Rat Models of Binge Eating," Psychology & Behaviour 104 (2011): 87-97] [Mann et al.: "Medicare's Search for Effective Obesity Treatments: Diets Are Not The Answer," American Psychologist 62 (2007): 220-233] [Neumark-Sztainer et al: "Obesity, Disordered Eating, and Eating Disorders in a Longitudinal Study of Adolescents: How Do Dieters Fare 5 Years Later?" Journal of the American Dietetic Associasion 106 (2006): 559-568] [Pietiläinen et al.: "Does Dieting Make You Fat? A Twin Study," International Journal of Obesity 36 (2012): 456-464]

Jeg spurte David Allison ved University of Alabama om forskning på slanking. Han insisterte på at forskning viser at slanking virker langt utover fem år. Jeg forklarte at jeg bare visste om ett slikt studie (som mer spesifikt var rettet mot oppfølging av personer med diabetes type 2), og spurte om han kunne gi meg noen flere studier som fulgte deltakerne i fem år eller mer, uansett resultat. Han kunne ikke finne noen.





Vektreduksjonsbehandling er en pengemaskin. For på grunn av at diettene ikke virker, finnes det alltid en enorm mengde returnerende kunder (tenk bare på estimatet om at den gjennomsnittlige amerikanske kvinnen går på 50 slankekurer i løpet av livet!). Det er en genial businessmodell: Du vil jo helst tjene mest mulig på produktet ditt, og da er returnerende kunder en av de enkleste måtene å få det til på. (Les gjerne: An Open Apology to All of My Weight Loss Clients.)
Det verste av alt er at vi har visst lenge at dietter ikke virker. I 1958 skrev A. Stunkard, en velkjent fedmeforsker ved University of Pennsylvania: "Of [obese] people who lose weight, most will regain it". Allerede for 30 år siden (!) utga P. Ernsberger en detaljert review (=gjennomgang av tidligere studier) om sammenhengene mellom fedme og helse. Han fant ut at overvekt og fedme ikke var store risikofaktorer for død eller hjertesykdom. Han kom med en hypotese om at tilstander som assosieres med fedme (som høyt blodtrykk og hjertesykdom) faktisk var et resultat av feilbehandling - altså jojo-slanking - samt at mange legers skepsis mot fedme handlet mer om "moralsk og estetisk bias" enn medisinske fakta. Flere konkluderte med det samme på 90-tallet.
[Kilde] [Ernsberger og Haskew: "Health Implications of Obesity: An Alternative View," Journal of Obesity and Weight Regulation 6, no. 2 (1987): 55-137] [Garner og Wooley: "Obesity Treatment: The High Cost of False Hope," Journal of the American Dietetic Associasion 91 (1991): 1248-1251]

Jeg tror én av grunnene til at vi fremdeles tror at slankekurer virker, er skammen over å ikke få det til. Jeg vet i alle fall med meg selv at hvis jeg først hadde gått ned mange kilo og fått positive kommentarer fra alle kanter, ville jeg ikke akkurat følt for å kringkaste nyheten om at jeg, fire år senere, var enda tyngre enn før jeg slanket meg. Antakelig ville jeg isolert meg mer, og unngått samtaleemnet vekt etter beste evne.

Det er som om vi ikke har lyst til å vite sannheten, eller tro på den. For på tross av hva vi vet, er det slik at hvem som helst som stiller spørsmålstegn ved vektreduksjonsparadigmet like gjerne kunne ha anbefalt crack til småunger: Folk reagerer med skrekk, fordømming og frykt. Eller verre.





Alt dette betyr at en av de mest gjentatte frasene de siste ti årene ikke er sann: At våre barn vil bli den første moderne generasjon som kommer til å dø før sine foreldre. Dette dommedagsprofetiet lever videre fordi det har blitt allemannseie, og fordi det er skremmende.

Når vi snakker om barn - alt dette snakket om barnefedme (childhood obesity) er samme smørje. Jo tidligere barn slanker seg, desto tyngre har de tendens til å bli. Barn og unge som slanker seg er betydelig tyngre ti år senere enn dem som aldri har slanket seg, selv om de ikke var tykke til å begynne med. De har et verre forhold til kroppen sin enn ikke-slankere, og har mindre sannsynlighet for å ta sunne, fornuftige valg. Barn og unge som slanker seg opplever langvarig vektøkning og får ofte forstyrrede spisevaner som kan vare livet ut.
Likevel fortsetter slanking av barn å forsvares med nebb og klør. Den kjente barnelegen W. Sears uttalte i 2012: "For hver spiseforstyrrelse vi kanskje skaper, tror jeg det er hundrevis av helsemessige konsekvenser av fedme som er mye verre." Sears overser selvfølgelig glatt både at spiseforstyrrelser er den mest dødelige psykiatriske sykdommen som finnes, og haugene av forskning som viser at fedme ikke er spesielt farlig. Er dette er symptom på samfunnet og kulturen vi lever i? At spiseforstyrrelser ikke egentlig er så ille, spesielt sammenlignet med det å være (gisp) FEIT? At det er ok å forstyrre barns spising og selvbilde med den hensikt å gjøre tykke barn tynne (som uansett ikke virker)?
[Neumark-Sztainer et al.: "Dieting and Disordered Eating Behaviors from Adolescence to Young Adulthood: Findings from a 10-year Longitudinal Study," Journal of the American Dietetic Associasion 111 (2011): 1004-1011] [Enriquez, Duncan og Schur: "Age at Dieting Onset, Body Mass Index, and Dieting Practices: A Twin Study," Appetite 71 (2013): 301-306] [Neumark-Sztainer: "Dieting and Unhealthy Weight Control Behaviors During Adolescence," Journal of Adolescent Health (2012): 80-86]

Pasienter med diabetes type 2 blir heller ikke mindre utsatt for hjerteinfarkt, slag og tidlig død som følge av vektreduksjon. Likevel fortsetter leger å klamre seg til ideen om at personer med diabetes type 2 må slanke seg.
Slanking reduserer muskelmasse, beintetthet og indre organer, og reduserer forbrenningen. Samtidig øker det andelen kroppsfett, og ofte også blodtrykk og kolesterol. Vi snakker dessuten lite om skadevirkningene av jojo-slanking. Jojo-slanking korreleler med høyere grad av hjertesykdom, nedsatt immunforsvar, insulinresistens, triglycerider, høyt blodtrykk og "det farlige magefettet". 
[Kilde] [Blair et al.: Body Weight Change, All-Cause Mortality, and Cause-Specific Mortality in the Multiple Risk Factor Intervention Trial," Annals of Internal Medicine 119 (1993): 749-757] [Lissner et al.: "Variability of Body Weight and Health Outcomes in the Framingham Population," New England Journal of Medicine 324 (1991): 1839-1844] [Anderson et al.: "Weight Cycling Increases T-cell Accumulation in Adipose Tissue and Impairs Systemic Glucose Tolerance," Diabetes 62, no. 9 (2013): 3180-3188] [Nebeling et al.: "Weight Cycling and Immunocompetence," Journal of the American Dietetic Association 104 (2004): 892-894] [Yatsuya et al.: "Association Between Weight Fluctuation and Fasting Insulin Concentration in Japanese Men," International Journal of Obesity and Related Metabolic Disorders 27 (2003): 478-483] [Olson et al.: "Weight Cycling and High-Density Lipoprotein Cholesterol in Women: Evidence of an Adverse Effect: A Report from the NHLBI-Sponsored WISE Study," Journal of the American College of Cardiology 36 (2000): 1565-1571] [Montani et al.: "Weight Cycling During Growth and Beyond as a Risk Factor for Later Cardiovascular Diseases: The 'Repeated Overshoot' Theory," International Journal of Obesity 30 (2006): S58-S66] [Cereda et al.: "Weight Cycling is Associated with Body Weight Excess and Abdominal Fat Accumulation: A Cross-Sectional Study," Clinical Nutrition 30 (2011): 718-723] [Kajioka et al.: "Effects of Intentional Weight Cycling on Non-Obese Young Women," Metabolism 51, no. 2 (2002): 149-154]

Dere ser den enorme haugen med studier som bekrefter farene med slanking, og som bekrefter at slanking ikke gjør oss verken tynnere eller friskere. Når da høyt respekterte leger, professorer og ledere ved helseklinikker hevder at de ikke er kjent med noen negative effekter av slanking, kan man lure på hvorfor. Her vil jeg igjen trekke fram min (og ikke bare min) teori om at dette stammer fra legers vekt-bias og bånd til slankeindustrien (mer om dette i del 6 av 8).
 



Alt dette er ikke for å si at vekttap aldri er positivt for noen: Noen opplever bedring av blodtrykk, kolesterol eller leddsmerter. Men problemet er at vektreduksjon nærmest har blitt en resept som deles ut i øst og vest på refleks. Når helsepersonell anbefaler vektreduksjon for nesten ethvert helseproblem (mer om dette i del 6 av 8) ikke bare baserer de seg på uriktige antakelser; de går potensielt glipp av andre helseproblemer.
Det skal også nevnes at skremmende mange som bestemmer seg for å begynne på diett og samtidig begynner å trene og spise sunnere, automatisk mener de har vekttapet å takke for forbedret helse. Slår det dem ikke at treningen og det sunnere kostholdet alene kan være årsaken?

La meg understreke det først som sist: Kroppen er et mirakel (i overført betydning, selvsagt). Det er egentlig ganske fantastisk at den får til alt den får til, helt uten vår innblanding. Tusenvis av mekanismer og systemer fungerer perfekt dag etter dag, år etter år, og vi tenker ikke over det engang. En av disse mekanismene går ut på at kroppen vet hva den trenger, bare vi prøver å lytte. Cravings er ikke tilfeldig, de sier noe om hvilke næringsstoffer kroppen har behov for der og da. Vi kan tenke logisk på hva vi "burde" trenge til vi blir blå i ansiktet, men logikken funker bare på papiret og "bor" ikke inni kroppen: Den har faktisk ikke peiling.
Etter at slanking ble mainstream har vi tilpasset oss et nytt tankesett som handler om å jobbe imot kroppen. Vi har, sakte men sikkert, lært at kroppen ikke får til noe særlig på egenhånd, at vi må kontrollere den. Og de fleste av oss hever ikke engang et øyebryn; vi går i stedet ukritisk etter kaloritabeller, klokka og kostholdsråd. Når vi gjør en matvare "forbudt" til tross for cravings, går kroppen i alarmberedskap (og nei, vi kan ikke tenke oss ut av det). Den merker at den ikke får det den trenger og tror dermed den utsettes for en sulteperiode. La oss si at det er kake du har demonisert. Plutselig sitter du der, da, og nekter deg selv så mye som en kakesmule på mandag, for deretter å sprekke og spise hele kaken på torsdag (jeg spiste et stykke, så jeg kan like gjerne spise hele). Her er en enda bedre forklaring på fenomenet. Denne mekanismen er ikke sjelden, eller noe som skjer en liten andel av slankere: Så godt som ingen unnslipper den, men vi har blitt så vant til å kontrollere kroppene våre at vi tror det handler om manglende viljestyrke. Noen kaller dette sukkeravhengighet, og foreskriver "disiplin og riktig fokus" - uten å tenke videre over mekanismene bak sult og feilernæring og om det kanskje har noe med saken å gjøre. Det tror jeg både er skadelig for den det gjelder, og dessuten bidrar det til å demonisere sukker, som ikke er farlig.
Det hadde dessuten ikke hjulpet stort å være foruten denne mekanismen heller: De som har tatt slankeoperasjon og klart å holde vekta nede, kan ikke spise mer enn omtrent 1300 (kvinner) eller 1700 (menn) kalorier per dag, og selv blant denne gruppen ender omtrent 1 av 3 opp like tunge som de var før operasjonen.
Det er dessuten ikke bare fysisk slanking går utover oss. Hvis vi ser bort fra trøtthet og slapphet, blir mange i en eller annen grad besatt av mat: De veier maten, teller kaloriene, noterer innholdet i hver bit de spiser. Teller minuttene til neste måltid, drømmer og dagdrømmer om mat. En helt naturlig biologisk reaksjon, selvfølgelig: Skal vi overleve perioder med lite mat, er det helt avgjørende at vi ikke legger oss ned og gir opp, men at vi aktivt leter etter det vi trenger for å overleve. 
[Kruseman et al.: "Dietary, Weight, and Psychological Changes Among Patients with Obesity, 8 Years After Gastric Bypass," Journal of the American Dietetic Association 110 (2010): 527-534]

Husk at det fremdeles er mye vi ikke vet. Noen ganger viser studier helt motsatt resultat, noen av disse motsetningene kan kanskje gi et bilde av vår manglende kunnskap om kroppens svært komplekse mekanismer. Men kompleksitet er vanskelig å gjengi i overskrifter og avisartikler med maks xxxx tegn. Et studies nyanser går ofte tapt på bekostning av retorikk.

Dette med slanking er langt fra et isolert problem. Det henger nøye sammen med skjønnhetsidealer, helseangst, hvordan vi ser på overvekt, og industrien. Stay tuned. 

Neste innlegg: Men hva med fedmeepidemien? (Del 5 av 8)

 

#sommerfugleffekten #harrietbrown #bloggserie #sjokoladeilomma #vekt #overvekt #undervekt #normalvekt #fedme #kropp #helse #mat #sunn #usunn #frisk #syk #skjønnhet #idealer stigma #stigmatisering #leger #helsepersonell #slanking #diett #slankekur #fedmeepidemi 

Er skjønnhetsidealer et problem? (Del 3 av 8)

Dette innlegget er en del av bloggserien Sommerfugleffekten (start her og les i kronologisk rekkefølge).

En av mine favorittoppgaver er den jeg deler ut til studentene når jeg har forelesninger om kroppslig mangfold tidlig i semesteret. Jeg ber studentene om å finne bilder fra media av kropper de mener er tynne, tykke og normale. Vanligvis ber de meg om å definere de tre kategoriene, hvorpå jeg ber dem bruke sin egen dømmekraft.
I kategorien "tynn" tar de med bilder av kjendiser vi ikke bare anser som tynne, men som vakre. I kategorien "tykk" tar de ofte med uflatterende bilder som brukes til å illustrere nyhetssaker om kraftig overvekt*.
Det er kategorien "normal" som er vanskelig for dem, og det er selvfølgelig poenget med oppgaven. De tar med bilder av kropper som varierer fra slanke til kraftige. Men det mest oppsiktsvekkende er hva studentene sier om disse "normale" kroppene. De føler seg nesten alltid forpliktet til å forklare svært detaljert hvorfor en spesifikk kropp passer inn i "normal"-kategorien. De blir defensive, som om resten av klassen bare venter på sjansen til å kritisere bildevalget deres. Når jeg poengterer til dem at nettopp dette skjer med reelle kropper, at trusselen for å bli kritisert, hetset eller sett ned på fordi man ikke møter en konkret standard er noe vi alle frykter og opplever, kunne man hørt en knappenål falle i gulvet.
Og dette er vanligvis begynnelsen på en livlig og fruktbar diskusjon.

(*såkalte "headless fatties")


I dette innlegget går vi videre fra hvordan vi har det til hvordan skjønnhetsidealer påvirker oss.
Vi er vel alle mer eller mindre overbevist om at vi ikke lar oss påvirke i nevneverdig grad. At bilder og beskjeder fra media og markedsføring, for eksempel, ikke gjør noe med oss. Vi vet jo hvordan bilder photoshoppes og manipuleres, vi vet at mye av det vi ser ikke reflekterer virkeligheten (eller engang er fysisk mulig i virkeligheten). Vi er jo ikke dumme, herregud. Vi har vokst opp i dette og lært å navigere. Nei, det vi personlig og individuelt (for det er det) tenker på som vakkert, har med våre egne meninger og preferanser å gjøre.
Men stemmer egentlig det?
Joda, vi vet godt at bilder photoshoppes, men når vi tror at den kunnskapen gjør oss immune tar vi feil. Det reduserer faktisk ikke reaksjonen vår i møte med disse bildene; vi reagerer med like høyt nivå av negativt kroppsimage på photoshop-merkede bilder som på umerkede. Og merkelig nok, men i tråd med sitatet øverst, er det faktisk spesielt normalvektige som er misfornøyde med egen kropp.
[Tiggemann, Slater og Smyth, "'Retouch Free': The Effect of Labeling Media Images as Not Digitally Altered on Women's Body Dissatisfaction," Body Image 11 (2013): 85-88] [Tremblay et al., "Perceptions of Self in 3-5-Year-Old Children: A Preliminary Investigation into the Early Emergence of Body Dissatisfaction," Body Image 8 (2011): 287-292]
 


 

Det sies at skjønnhet har med evolusjon å gjøre, at vi fra naturens side er skapt slik at vi (ubevisst) går etter ytre tegn på god helse og gode gener, i øyemed å føre slekta videre i best mulig forfatning. Survival of the fittest. Det er derfor vi synes slanke mennesker er vakrest: Fordi det vitner om god helse. 
Men stemmer egentlig det?

Forskningen er med på denne teorien. Opp til et visst punkt. Ansiktssymmetri, for eksempel, er en ganske anerkjent faktor. Andre anerkjente faktorer er blant annet sterke kinnbein, vide hofter, høyde og muskelmasse. Men når vi snakker om faktorer utover det, som vekt for eksempel, har vi ikke forskning til å backe oss opp. Hvordan skulle vi ellers forklare at skjønnhetsidealets kroppsfasong har endret seg så dramatisk opp gjennom historien? For litt over 100 år siden ble kvinnene i Renoirs malerier sett på som vakre, og deres BMI var på omtrent 29. Det vi nå ville kalt overvekt, eller på grensa til kraftig overvekt, ble da ansett som ønskelig og attraktivt. I tider der mat var vanskelig å finne nok av, ble ingenting ansett som sunnere eller mer fertilt enn en kraftig kropp. I vår tid, der mat de fleste steder er i overflod, er det lett å legge på seg, og fertiliteten er ikke truet. Som de fleste samfunn før oss opphøyer vi det som er sjeldent og unikt, og forkaster det som er  vanlig. Og det som er sjeldent i den vestlige verden, er supermodellkropper som høyst kan sies å være oppnåelig for 5 % av oss.
Dette vet vi selvfølgelig veldig godt. Vi vet også at jorda er rund og går i bane rundt sola; likevel opplever vi det som at jorda er flat og at sola står opp i øst og går ned i vest. På samme måte klamrer vi oss fast til den fjerne ideen om at vi kan, og burde, forme kroppen vår så den ser ut som en supermodellkropp. Og vi tror vi har disse idealene fordi det er sånn det er meningen at vi skal se ut. Vi tror preferansene våre rundt skjønnhet og kropp er noe medfødt og uunngåelig, at vi er immune mot påvirkning utenfra. Vi liker bare tilfeldigvis hvordan kroppene til supermodeller ser ut, det er alt.


Hvor kommer skjønnhetsidealene fra, da? Jeg tror vi med relativt høy grad av sikkerhet kan si at de ikke kommer fra enkeltindividet selv. Hadde 7 % av unge kvinner/jenter rapportert at de misliker sin egen kropp, kunne det kanskje ha stemt til en viss grad. Men når det er snakk om 97 % kan vi ikke egentlig konkludere med annet enn at det er en del av noe større, kan vi vel? Men hva er dette "noe større"? Er det en komité som bestemmer at dette skal vi trakte etter i år? Er det moteskapere? Er det kosmetikkprodusenter?
Jeg tviler på at én spesifikk gruppe mennesker (f. eks. L'Oréal) "bestemmer" noe alene. Summen av alle utseendefokuserte bransjer, derimot, har svært mye av makten til å sette en standard. Disse bransjene lever (selvfølgelig) av profitt, og det lønner seg for dem å "hjelpe" hverandre: Jo mer samstemt bransjen er om et ideal, desto mer forsterket blir dette idealet hos enkeltindividet. Og det skjer ubevisst. Som nevnt mange ganger tidligere, fungerer hjernen vår slik at bare vi hører noe ofte nok, fremstår det til slutt som en ufravikelig sannhet. I dette tilfellet, sannheten om hvordan vi "burde" se ut.
Og det er ikke slik at det bare er utseendefokuserte bransjer som bidrar til å forsterke skjønnhetsidealer: Også leger/helsepersonell (!), skole (!) og mange flere (mer om dette i del 6 av 8), for ikke å snakke om reklame- og markedsføringsbransjen som selvfølgelig har som mål å få produkter til å selge. Vi eksponeres for over tusen salgsannonser/reklamer per dag (i 1964 ble vi i gjennomsnitt eksponert for 26 per dag). Studier viser at jo mer vi utsettes for dette, desto mer misfornøyde er vi med kroppene våre. Og vi får større (bevisst eller ubevisst) trang til å tilpasse oss normen når den kulturelle normen vises og forsterkes hvor vi enn fester blikket.
Vi er raske til å internalisere kulturelle normer. Ikke bare kjøper vi disse normene, vi forsvarer dem også med sterk lidenskap. Vi har investert så mye i dem, kanskje har vi brukt årevis på å prøve å oppnå disse idealene: Hvis vi da oppdager at idealene ikke reflekterer noe positivt som vi trodde, smuldrer fundamentet vi har bygd opp tanker og identitet på, opp. Og det ønsker vi jo ikke.
[Kilde] [Hummel et al.: Visual Adaptation to Thin and Fat Bodies Tranfers Across Identity, PLOS One 7, no. 8 (2012)] [Vartanian og Hopkinson: "Social Connectedness, Conformity, and Internalization of Societal Standards of Attractiveness," Body Image 7 (2010): 86-89]

Nå er vi ikke i et fengsel: Vi har alltid muligheten til å slå av tv'en, legge fra oss motebladet. Men å gjøre det blir jo på en måte det samme som å isolere seg fra verden, og det samme som å la fienden vinne. Det gir meg også en ekstra vond smak i munnen fordi det minner om den typiske håndteringen av mobbing: I stedet for å forsøke å gjøre selv små endringer for å rette opp problemet, må mobbeofferet forlate gruppen (og kanskje til og med flytte) og begynne på nytt et annet sted.
Og det er ikke lett å gå i ring rundt negativt forsterkende beskjeder om kroppsideal. Bare tenk hvor mye krefter det tar å holde seg unna alt fra dokker, tv, internett, sminke, aviser til internaliserte normer fra venner og bekjente. Skal vi klare å skjerme oss selv fullstendig, må vi nesten bo alene på en fjelltopp uten kontakt med andre enn vår egen familie. Og jeg tror nok ikke engang Amishfolket klarer å unngå det helt.
 


(Et eksempel til etterfølgelse?)
 

Markedsføring baserer seg på å få oss til å føle oss utilstrekkelige, dårligere, ikke perfekt nok; og deretter tilby produkter som kan "fikse" det som er "feil" med oss. Selvsagt: De vil jo selge produktene. Det er ikke lenger bare skjønnhetsprodukter som bruker slik markedsføring heller, helse har i stadig større grad oppnådd samme idealstatus. Markedsføring av helseprodukter (som fremmer et uoppnåelig mål om perfekt helse) gir markedsføringsbransjen enda en måte å utnytte angsten vår på. Butikkjeden Life, for eksempel, har de siste månedene hatt en radioreklame om å lytte til kroppen (denne delen var veldig fin), og med denne reklamen ville de selge proteinpulver. Proteinpulver! Life og deres artsfrender har gjennom årevis med tilpasset markedsføring klart å brande seg selv som en aktør som bryr seg, som vil ivareta helsa vår, men reklamer som dette beviser (i alle fall delvis) at de ikke utelukkende jobber for vårt beste. I tillegg gir de indirekte et inntrykk av at "hvem som helst" kan oppnå "perfekt helse". Men perfekt helse er like uoppnåelig og utenfor vår kontroll som den perfekte kroppen er. Helse har også, som kropp, blitt et moralsk imperativ, noe vi må bry oss om og passe på for å ikke bli sett ned på.
Problemer som dette har ikke bedret seg de siste tiårene, tvert imot har det blitt mye verre. Markedsføringsbransjen har mye større kontroll nå enn tidligere over hva som får mediedekning, og hvordan.

I 2013 spurte London-byrået PHD mer enn 600 amerikanske kvinner om når de pleide å føle seg verst utseendemessig. Resultatene ga et bilde av at de fleste kvinnene følte seg minst attraktive i begynnelsen av uka, derfor konkluderte de med at mandager var en god dag for å markedsføre skjønnhetsprodukter. De la til: "Styrk markedsføringen under de mest sårbare øyeblikkene".

Smart markedsføring, absolutt, særlig for den ($250 milliarder) globale skjønnhetsbransjen. Men ikke så bra for resten av oss.

[Kilde]


Skjønnhetsidealer kan virke harmløst. Det har jo tross alt alltid eksistert et eller annet ideal som folk strekker seg etter, og ingen ble jo tidligere syke av skjønnhetsidealer. Eller, ble de det? Hva med skjønnhetsidealer som for eksempel fotbinding i Kina for nesten 1000 år siden, som medførte blant annet dårlig blodsirkulasjon, infeksjoner og koldbrann? Ja, og la oss nå ikke glemme at de som fikk føttene krympet, for alltid mistet evnen til å kunne gå, da.

Uansett hvor mange ganger folk (særlig middelaldrende menn) skriver i kommentarfelt at kroppspress ikke finnes, er det ikke vanskelig å se at vi betaler prisen for et usunt skjønnhetsideal. På flerfoldige ulike måter. Under finner du et utvalg av dem:

I en studie fikk barn i barnehagealder utdelt en liste med seks positive og seks negative egenskaper, og ble bedt om å fordele disse egenskapene på tre dokker: En tynn, en normal, og en tykk dokke. Den tykke dokka ble minst tildelt egenskaper som "smart", "glad", "har en bestevenn" og "vakker". I stedet fikk den tykke dokka konsekvent tildelt egenskaper som "trist", "venneløs", "blir ertet" og "spiser mest".
I en annen lignende studie sa et overveldende flertall av jentene at den tykke karakteren i en bok hadde mindre sannsynlighet for å gjøre det bra på skolen, like hvordan h*n så ut, eller bli invitert på fester. Når de skulle velge en karakter fra boka de ville blitt venn med, valgte bare tre (av 73!) av jentene den tykke karakteren. Og jo eldre jentene var, desto mer negativt så de på den tykke karakteren.
[Worobey og Worobey, "Body Size Stigmatization by Preschool Girls: In a Doll's World, It Is Good to be 'Barbie'," Body Image 11, no 2 (2014): 171-174]  [Harrison et al.: "No Fat Friend of Mine: Very Young Children's Responses to Overweight and Disability," European Congress on Obesity (2013)]
 




Personer som liker seg selv og er fornøyd med egen kropp - uavhengig av størrelse/vekt - har mye større sjanser for å ta sunne, fornuftige valg. Når vi derimot fôres med beskjeder om at vi ikke er gode nok, eller til og med "feil", er det mer sannsynlig at vi gir opp helsefremmende aktiviteter før vi engang har prøvd. Så ikke bare dytter skjønnhetsidealer og kroppspress oss inn i slankeatferd og forstyrret spising, det forhindrer oss også fra å gjøre ting som er bra for oss.
[Blake et al.: "Adults with Greater Weight Satisfaction Report More Positive Health Behaviors and Have Better Health Status Regardless of BMI," Journal of Obesity (2013)]

Man kan vanskelig påstå at et spesifikt skjønnhetsideal er det som skaper spiseforstyrrelser. Men vi vet at vår tids skjønnhetsideal, i alle fall, bidrar til å skape negativt kroppsbilde og forstyrret spising - som igjen kan bidra til å utløse spiseforstyrrelser. Og det å gå langt i å strekke seg mot et ideal, er ikke sunt eller fornuftig selv om man ikke får en spiseforstyrrelse av det.
Det er ikke bare kvinner som tar skade av skadlige idealer, stadig flere menn tar skade av det. Og i mange tilfeller hever ingen et øyebryn når det kommer til mannlige skjønnhetsidealer (de er jo bare sexy, de er jo bare mancandy!). Jeg har for eksempel aldri hørt noe annet i vennegjengen min enn at Channing Tatum er "dritheit", men kroppen hans ser jo ikke naturlig sånn ut. Man får ikke en sånn kropp med sunne mengder og typer trening. Men vi har blitt så vant til å se svært muskuløse og definerte "sexy" menn i populærfilmer at vi tydeligvis begynner å tro at det er meningen at menn skal se ut sånn. Den totale mangelen på variasjon av kvinnekropper er gammelt nytt, men det ser ikke ut til å bli noen stor bedring på film- og tv-fronten.

For omtrent 20 år siden ble en (nå velkjent) studie gjort på Fiji. Forskerne undersøkte tenåringsjenters holdninger til mat og kroppsimage like etter at tv'en kom til landet, og tre år senere ble de undersøkt på nytt. Det var ikke tilfeldig at det foregikk på Fiji: Der var store kropper ansett som estetisk vakre, og slanking og forstyrret spising var relativt ukjente fenomener (det hadde bare vært ett dokumentert tilfelle av anoreksi noensinne).
Forskerne så store endringer hos tenåringsjentene før og etter. Før tv'ens inntog hadde ingen av dem kastet opp for å kontrollere vekta, og få av dem rapporterte slanking eller negativt kroppsimage. Bare tre år senere sa 11 % av jentene at de kastet opp for å gå ned i vekt, 69 % bekreftet å ha slanket seg på et eller annet tidspunkt, og 75 % sa at de følte seg for store eller tykke. En av jentene fortalte forskerne: "Skuespillerne, spesielt de europeiske jentene, jeg beundrer dem og vil være som dem. Jeg vil ha deres kroppsstørrelse. [...] Vi vil ha disse tynne, slanke kroppene [på tv]."
[Becker et al.: "Eating Behaviours and Attitudes Following Prolonged Exposure to Television Among Ethnic Fijian Adolescent Girls," British Journal of Psychiatry 180 (2002): 509-514]

Når vi fokuserer på størrelsen til statsministeren vår i stedet for på politikken hennes, går vi glipp av sjansen til å ta et veloverveid og meningsfylt politisk valg (og dette mener jeg helt oppriktig, uansett hvor himmelstormende uenig jeg er med politikken hun står for). Jo mer vi fokuserer på at vi ikke er bra nok, jo mer tid vi bruker på å "korrigere" utseendet, desto mindre tid bruker vi på å "leve utover" og faktisk ha kapasitet til å gjøre en forskjell i verden.

Byrden blir tyngre å bære jo mer du avviker fra idealet, uansett ideal. I dette tilfellet, når idealet er en tynn kropp, er det ikke lett å være tykk. Holdningene til alle kroppsfasonger tar skade av idealet; tykke kropper demoniseres. Anonym netthets av tykke mennesker har blitt daglig kost, og "feit" har blitt det verste man kan kalle hverandre (mer om dette i del 7 av 8). Uansett om vi er unge, vakre og tynne, eller om vi er middelaldrende og overvektige, er kroppene våre lysende målskiver for hvem som helst som har en (negativ eller "positiv") kommentar på lur.
 



 

I forrige innlegg sa jeg at jeg (heldigvis) kjenner mange som har et avslappet forhold til kropp og mat. Men jeg kjenner også mange som sliter med disse tingene, og i svært mange tilfeller har det kommet som lyn fra klar himmel: Personer jeg gjennom hele barndommen har trodd at hadde god selvtillit og var fornøyd med seg selv, har etter at jeg ble voksen kommet med små (eller store) stikk av kroppshat. Og ikke bare unge mennesker, nei: Til og med kvinner over 60! Når slikt kroppshat har fått lov til å vokse i flere tiår, er det vanskelig å bli kvitt; jo eldre disse menneskene er, desto mer inngrodd er kroppshatet. Det blir rett og slett stadig vanskeligere å prøve å overbevise dem om at de har et problem som sitter i hodet, og ikke rundt midjen. Og det blir stadig vanskeligere å prøve å imøtekomme kroppshatet deres med logikk eller fakta.
Dette gjør meg skikkelig trist. Disse menneskene kunne hatt det så mye bedre, men de er fanget. Det gjør meg også skikkelig sint. Ikke sint på dem som sliter, men sint på alle samfunnmekanismene som har skapt alt dette kroppshatet i utgangspunktet. Sint nok til at jeg kjenner på en enorm trang til å prøve å redde verden ved å luke ut alt ugress jeg ser.

Når jeg snakker med folk om det som denne bloggserien inneholder, og da spesielt når jeg sier at overvekt ikke er helsefarlig, reagerer de som regel ganske kraftig. De tror ikke på det jeg sier. Jeg klandrer dem ikke, for perspektivene våre rundt vekt og størrelse har blitt bygd opp over flere tiår, og konstant blitt forsterket av å ha blitt gjentatt i det uendelige. Da er det er klart det tar tid å tenke annerledes på ting og være åpen for å endre standpunkt. Det kan også være skummelt for mange å skulle tenke nytt, spesielt for den (store) gruppen som har investert veldig mye i å ha den sannheten de har (mer om dette i del 7 av 8).
Ofte gir jeg opp nesten før jeg har begynt i muntlige samtaler. Jeg vil gjerne bli mer bastant og tørre å fortsette inn i en (potensielt heftig) diskusjon, men det krever mye av meg. Skriftlig er det mye lettere, da slipper jeg å se ansiktsuttrykk og høre tonefall, i tillegg til at jeg har mulighet til å plotte inn så mange kilder jeg bare orker. Samtidig plager det meg at jeg ikke snakker muntlig om slikt oftere, eller i hvert fall ikke bare med personer jeg vet fra før at er enige. For hvordan kan jeg tro at noen blir overbevist dersom jeg ikke engang prøver å implementere slike temaer over middagsbordet? For å skape en diskusjon om dette, er folk nødt til å snakke om det. Jeg ønsker ikke at slikt skal begrenses til meningsutveksling i sosiale medier, der det bare leses av dem som aktivt oppsøker det.
 

If tomorrow, women woke up and decided they really liked their bodies, just think how many industries would go out of business.

- Gail Dines, professor i sosiologi og kvinnestudier ved Wheelock College, Boston


Neste innlegg: Men slanking gir jo bedre helse? (Del 4 av 8)


#sommerfugleffekten #harrietbrown #bloggserie #sjokoladeilomma #vekt #overvekt #undervekt #normalvekt #fedme #kropp #helse #mat #sunn #usunn #frisk #syk #skjønnhet #idealer stigma #stigmatisering #leger #helsepersonell #slanking #diett #slankekur #fedmeepidemi  

Hvordan står det til med oss? (Del 2 av 8)

Dette innlegget er en del av bloggserien Sommerfugleffekten (start her og les i kronologisk rekkefølge).
 

Kroppen min, sier jeg til terapeuten, er for kjøttfull, for sulten, for ukontrollerbar. Den ser ikke ut sånn som det er meningen at den skal se ut, sånn som jeg vil at den skal se ut. Den er tyngre enn jeg vil at den skal være. Enn den burde være.
Jeg håper hun vil lære meg hvordan jeg kan kontrollere appetitten min.
[...]
"Hva hvis du syntes kroppen din var ok slik den er akkurat nå?" spør hun.
Jeg stirrer på henne. Jeg har lyst til å si "Er du fucking nuts?"
Selvfølgelig har jeg ikke vurdert muligheten for å synes kroppen min er ok. Denne uakseptable kroppen. Og jeg kommer ikke til å vurdere det. Det ville være det samme som å la meg selv forgå.
Og de som lar seg selv forgå, fortjener det ubehagelige som måtte komme.
Denne terapeuten, som ikke akkurat er tynn selv, må ha kjent på den samme skammen over å ha en kropp som nekter å oppføre seg, ikke vil kontrolleres, og som ikke ser ut slik den burde. Hvordan kan hun i det hele tatt stille meg et sånt spørsmål?
[...]
Jeg vil ikke høre at jeg ikke kan "fikses".

 




Mange vil kanskje si at kroppspress ikke egentlig er et problem. At det er konstruert av noen få, skjøre unge kvinner. I mange, mange kommentarfelt har jeg sett ulike varianter av følgende utsagn (som forresten hver eneste gang er skrevet av middelaldrende menn, just sayin'): ''Kroppspress er bare i deres egne hoder, det er ingen her ute som påfører dere kroppspress. Dere må bare slutte med det!''
Yeah, but no. I utgangspunktet fint tenkt, og de har sikkert gode intensjoner (eller så vil de bare trolle). Men det hjelper ikke når forskning viser oss det motsatte. Det disse mannfolka ikke skjønner, er at de selv har sluppet billig unna kroppspresset vi (særlig unge kvinner) bombarderes med hundrevis av ganger hver eneste dag (mer om det i innlegg 3 av 8: Er skjønnhetsidealer et problem?).
Litt statistikk er på sin plass her (selvsagt, statistikk er feilbarlig og kan tukles med for å oppnå ønsket resultat, men det gjelder jo i alle retninger). Så, hvordan står det egentlig til med oss?

97 % av unge kvinner spurt av magasinet Glamour i 2011 svarte at de følte hat mot kroppene sine minst én gang om dagen, og ofte mye mer. 97 PROSENT. [Kilde]

75 % av amerikanske kvinner rapporterer at de har forstyrrede spisevaner. [Kilde]

18 % av menn sier at de føler seg tykke på daglig basis.

Kryssilden av normative beskjeder begynner tidlig. Flere studier har vist at tre- og fireåringer (!!) er redde for å bli tykke. Selv om de ikke mottar slike beskjeder hjemme. Slike beskjeder kommer fra flere og flere steder: Fra media, fra leger og eksperter, fra skoleadministrasjoner, fra politikere.

På 1970-tallet var gjennomsnittsalderen for jenter som begynte å slanke seg fjorten år. Nå, til sammenligning, er gjennomsnittsalderen åtte år. [Kilde]

Vektrelaterte holdninger topper listen over ting barn og ungdom mobber hverandre for - nesten uavhengig av størrelse - og det forekommer i mye høyere grad enn mobbing for ting som handikap, rase, sosial klasse eller seksuell orientering.
[Puel, Luedicke og Depierre: "Parental Concerns About Weight-Based Victimization in Youth," Childhood Obesity 9 (2013): 540-548]

Et Google-søk på ordet "obesity" for bare ti år siden returnerte omtrent 217 000 treff. I det første halvåret av 2014 ga et lignende søk nærmere 27 millioner treff*. Vi friker mye mer ut nå enn noensinne over hva vi veier og hvordan kroppene våre ser ut.

I gjennomsnitt sier kvinner i USA at deres ideelle kroppsvekt er 13 til 19 % under deres medisinske ideelle vekt.
[Owen og Laurel-Seller: "Weight and Shape Ideals: Thin Is Dangerously In," Journal of Applied Social Psychology 30, no. 5 (2000): 979-990]

Høsten 2013 spøkte tidligere talkshowvert fra Good Morning America, Joan Lunden, på the Today Show om at en av fordelene med å ha brystkreft og gjennomgå flere runder aggressiv kjempterapi, var vekttapet. Jeg vet at dette var galgenhumor, og at dette brukes til å takle forferdelige situasjoner. Men ingen ville ha ledd dersom det ikke var en sannhet i det faktumet at tynnhet verdsettes. Selv om tynnheten kommer fra å kjempe mot en potensielt dødelig sykdom.

Mange kvinner på hospitser (altså i terminal fase med kreft) opprettholder slankeatferd og dietter. Til tross for at de snart skal dø.

Det har vært snakk om å sette spedbarn på dietter.

Halvparten av oss vil heller dø enn å være tykk.
[Maurer og Sobal: "Eating Agendas: Food and Nutrition as Social Problems (New York: Aldine de Gruyter, 1995)]

(*Jeg Googlet ordet "obesity" selv 5. mars i år, og jeg fikk et annet tall. Ikke 27 millioner treff, neida: "About 68,200,000 results". Altså over det dobbelte.)
 




Dette er nitrist lesing. Selvfølgelig vet vi, heldigvis, at ikke alle har det sånn. At ikke alle på denne kloden regelrett lider bare fordi de har en kropp. Men problemet har fått lov til å vokse seg så stort at vi plutselig står ansikt til ansikt med en overflod av konsekvenser. Konsekvensene varierer i alle retninger, og inkluderer blant annet:
- Stadig flere utvikler spiseforstyrrelser.
- Stadig flere blir så opphengt i mat, kropp og vekt at de ikke lenger klarer å bry seg om viktige ting og gjøre en forskjell i verden.
- Stigmaet knyttet til overvekt blir større og større - når det burde ha gått motsatt vei - fordi tynnhetsidealet blir stadig viktigere (mer om dette i del 7 av 8).
- Vi bryr oss stadig mindre om helse, og eksponentielt mer om utseendet (uansett hva vi tror).
Selvfølgelig har ikke 97 prosent av unge kvinner anoreksi, og "vanlig" kroppsangst er selvfølgelig ikke like alvorlig som anoreksi. Men vår kulturelle holdning til mat, kropp og vekt minner skremmende mye om alvorlige spiseforstyrrelser.

En mor kom til [E. Satters] ernærings- og terapiklinikk med sin 7 måneder gamle datter. Barnet spiste godt og hadde stabil vekt. Problemet, sa moren, var at babyen likte mat altfor godt. Hun pleide bokstavelig talt å jamre av nytelse og bevege beina når hun spiste. Moren var vettskremt over dette, vettskremt over datterens appetitt, redd for at barnet ville spise så mye at hun ble tykk.

Vi blir stadig mer opptatt av kosthold og trening. Vi snakker om kalorier inn versus kalorier ut som om mennesker var kalkulatorer som ikke kan påvirkes av ytre faktorer. Mange av oss tror tilsynelatende oppriktig at det å kutte ut hele matvaregrupper, eller spise en viss mengde av en spesifikk matvare per dag, kan beskytte oss mot å noensinne bli alvorlig syke. Det florerer av matblogger, treningsblogger, fitnessblogger, slankeblogger. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest "Jeg er lidenskapelig opptatt av kosthold og trening" i en bloggbeskrivelse - og samtidig fått et kraftig inntrykk av at hver eneste én av disse bloggerne føler seg unike, spesielle. Vi snakker om kosthold og trening som om det ikke fantes flere faktorer som påvirker helse. Det dukker opp flere og flere aktører som vil "hjelpe deg til å bli en bedre/sunnere/friskere utgave av deg selv" - så godt som ingen av disse aktørene tar ordene søvn eller stress i sin munn, men tar seg godt betalt for å "hjelpe" noen med ekstreme kostholds- og treningsregimer. Selv de profesjonelle aktørene som driver Fitnessbloggen sier at bransjen er overfylt av "coacher" som ikke vet hva de driver med, og som til og med anbefaler prestasjonsfremmende (ulovlige) stoffer. Vi bruker ordet "samvittighet" om mat (og der mener jeg det ikke hører hjemme). Ernæringsfysiolog i BAMA, Gunn Arsky, uttalte følgende i en nettsak: "Men hvis det faktisk bunner i en viss sult, bør frukt, bær og grønnsaker være førstevalget. En skål med blåbær kan man fint mumse uten å få skyldfølelse." (Javel, så hvis jeg spiser lasagne burde jeg føle meg skyldig?) Markedet for diettbøker er nesten ikke til å tro. Uansett hvor latterlig, ineffektiv eller til og med farlig en diett er (da alt fra å kvitte seg med vannet i kroppen til å spise 50 bananer om dagen), fyller de som regel opp metervis på metervis i enhver bokhandel.
 


(Jepp, folk lot seg frivillig bli fylt med bendelorm bare for å bli tynne...)
 

Hvis all denne kroppsangsten gjorde oss friskere og gladere, kunne vi kanskje argumentere med at målet helliger middelet. Og antakelig er det nok derfor så mange av oss nærmest drukner oss selv i kroppshat; fordi vi (oppriktig eller ei) tror vi vil føle oss bedre "når det får oss til å gjøre noe med det". Men det gjør oss ikke friskere og gladere. I stedet tilbringer mange av oss våre våkne timer på et hamsterhjul av selvhat.
Er det ikke rart? Man skulle tro at med så klare skillelinjer mellom normalvekt og overvekt som vi har i dag, ville alle som tilhørte normalvekt-kategorien automatisk ha et avslappet forhold til egen kropp. I realiteten ser det snarere ut til at stigmaet knyttet til overvekt ødelegger for oss alle: Vi må passe på hva vi spiser, så vi ikke blir oooovervektigeeee!

Det er kanskje ikke så rart, egentlig, at vi sliter. I utgangspunktet snakker vi alle om kategoriene sunt og usunt som om de var helt gjensidig utelukkende, og som om vi alle visste nøyaktig hvor skillelinjen mellom sunt og usunt går. Som en kontrast kan vi se på summen av beskjeder vi får fra media, leger, lærebøker, venner, familie, etc.:

Nyt maten din, men ikke nyt for mye. Spis det du liker, men ikke bli tykk. Spis sunt, men ikke nekt deg selv mat. Spis dette, men ikke spis det - aldri spis det. Du dør hvis du ikke spiser, men du spiser deg selv til døde. Kjøtt dreper deg, men det legger noen ekstra år til livet ditt. Fett gjør deg syk og overvektig; nei, det er karbohydrater som forårsaker diabetes. Nei, forresten, det er sukker. Egg forhøyer kolesterolet. Eller gjør de? For mye salt kan føre til slag - men vent, det ser ut til at for lite salt kan være enda verre.


Vi blir også, om enn indirekte, lært opp til at det er vår egen feil når kroppen vår ikke ser ut som vi vil. Eller når kroppen vår ikke "oppfører seg" som vi vil at den skal. Det kommer tydelig frem når vi hører beskjeder med ordlyd som: "Ikke fornøyd? Gjør noe med det!", "Drømmekroppen", "Trivselsvekta", "For deg som ønsker å gå ned i vekt", "Ta kontroll over vekta!", osv osv. Denne verbale innpakningen forsterker ideen om at vi har et valg, at vi kan velge hvordan vi skal se ut like lett som vi velger hva vi skal ha til middag. Den forsterker ideen om at kroppen vår er noe vi skal banke til den underkaster seg våre ønsker; kroppen er bare mindreverdig og dum, den skal føye seg etter oss. Forsterker ideen om at vi i en eller annen grad har plikt til å endre, stramme opp, "fikse" kroppene våre. Da er det virkelig ikke rart at så mange av oss ender opp med å hate kroppene våre for alt de ikke er. Og her kommer det store spørsmålet: Hvordan kan du ha det bra med deg selv, når du hater alt det som rommer den du er?

Igjen vil jeg understreke at langt fra alle har det så ille som dette innlegget kanskje gir et bilde av. Jeg kjenner mange som har et godt, avslappet forhold til kropp og mat. Det jeg vil med dette innlegget, eller egentlig hele serien, er å peke på det jeg mener er et stort og systematisk problem. Et problem som dypest sett skader oss (nesten) alle, og som ikke er enkeltindividets feil på noe som helst plan. Vi formes av miljøet vi vokser opp i, og noen sider ved dette miljøet kan være ganske grusomme: Blant annet skjønnshetsideal, interessekonflikter, politikk, stigmatisering og frykt (alt dette kommer jeg tilbake til, stay tuned!).

Vi står midt i en epidemi, en som ødelegger både kvaliteten og lengden på livene våre. Det går ikke bare utover oss selv, men våre barn, og sannsynligvis også deres barn. Denne epidemien har eksistert en stund, og den vokser i et skummelt tempo, ikke bare her, men over hele verden. Du ville vært nødt til å slite for å finne en kultur i dette århundret som ikke sliter med den.
Jeg snakker ikke om overvekt eller fedme. Jeg snakker om vår besatthet av vekt,vår evige søken etter tynnhet, vår nødeløse angst for våre egne kropper.

Neste innlegg: Er skjønnhetsidealer et problem? (Del 3 av 8)


#sommerfugleffekten #harrietbrown #bloggserie #sjokoladeilomma #vekt #overvekt #undervekt #normalvekt #fedme #kropp #helse #mat #sunn #usunn #frisk #syk #skjønnhet #idealer stigma #stigmatisering #leger #helsepersonell #slanking #diett #slankekur #fedmeepidemi 

Ny bloggserie: Sommerfugleffekten (Del 1 av 8)

Du har sikkert hørt om sommerfugleffekten (The Butterfly Effect). Jeg hadde også hørt om den fra før, men da den ble beskrevet i en Dexter-episode jeg så forleden, føltes det som nøyaktig det jeg trengte for å få til å skrive dette innlegget. Sommerfugleffekten går ut på at alle ting i verden henger sammen og påvirker hverandre: Det som endte som en tornado, var i sin spede begynnelse en liten sommerfugl som flagret med vingene på den andre siden av kloden flere uker tidligere.
Nå kan man jo velge å tro sitt om sannheten i den påstanden. Og det er jo ikke sånn at temaene i denne bloggserien er helt urelatert til hverandre. Likevel synes jeg sommerfugleffekten passer godt til å beskrive hvordan, i hvert fall i enkelte tilfeller, alt synes å henge sammen.

Et innlegg som prøver seg på å forklare hvordan alt tilsynelatende henger sammen når det gjelder vekt, kosthold og helse, og alt det innebærer, er en komplisert affære. Faktisk såpass komplisert at jeg vurderte å gi opp før jeg hadde begynt, aller mest fordi jeg vet det ikke får plass i ett skarve blogginnlegg. Men jeg har lyst til å prøve likevel, og dermed blir dette en ny bloggserie. Bloggserien deles opp i underkategorier som igjen blir egne innlegg (og jeg anbefaler å lese alle, gjerne i kronologisk rekkefølge, for å se sammenhengen): 

- Hvordan står det til med oss?
- Er skjønnhetsidealer et problem?
- Men slanking gir jo bedre helse?
- Men hva med fedmeepidemien?
- Interessekonflikter? LEGER? Særlig!
- Stigmatiseres overvektige, da?
- Hva nå?

Inspirasjonskilden min denne gangen er boka Body of Truth av Harriet Brown (men jeg bruker flere kilder også, altså), en utrolig sassy woman i femtiåra som jeg synes er mer reflektert enn de fleste. En anmelder mente at ''alle med en kropp har godt av å lese denne boka'', og det er jeg helt enig i. Den koster omtrent 150 kr på amazon.com. Alle sitater i denne serien er derfra, med mindre jeg skriver noe annet. Jeg har oversatt (og ofte forkortet der jeg fant det hensiktmessig, og der det var mulig uten å endre innholdet) det meste jeg har sitert. Noe er ikke oversatt til norsk, fordi det da var vanskelig å få det til å gi like mye mening/slagkraft.
 




For å oppklare eventuelle fremtidige misforståelser: Når jeg bruker ordene "slanking" eller "diett", mener jeg nettopp det; altså bevisst restriksjon. Hadde jeg snakket om livsstilsendringer, ville jeg ha spesifisert det. Dessuten bruker jeg (riktognok ufrivillig) kategoriene undervekt, normalvekt, overvekt og fedme, rett og slett fordi det blir (mildt sagt) litt komplisert ellers.

Etter at jeg ble student har jeg skjønt mer og mer av hvor viktig det er å henvise til kilder, samt å være tydelig når man siterer eller parafraserer. Jeg har som mål å bli mye flinkere til det her også, selv om dette er en personlig blogg og ikke en fagbok som strengt tatt krever det: Hovedsakelig av respekt for dem jeg har lånt materiale fra, men også for å bli tatt seriøst. Spesielt en bloggserie som dette tror jeg ikke overlever lenge i kryssilden uten kilder! I nær framtid har jeg tenkt å gjennomgå alle gamle innlegg fra januar 2014 til dags dato, og legge inn slike kilder og merknader i større grad. Jeg har også en plan om å flytte bloggen til et eget domene (eller la oss kalle det imperium, neida, jeg er ikke blodfan av Breaking Bad...), fremtiden får vise!

Mye av dette er temaer jeg har tatt opp fra før. Det kan likevel ikke gjentas ofte nok, synes jeg, særlig hvis jeg lykkes i å sette alt dette i en sammenheng. Kom gjerne med spørsmål og tanker underveis!
 

 

Neste innlegg: Hvordan står det til med oss? (Del 2 av 8)

#sommerfugleffekten #harrietbrown #bloggserie #sjokoladeilomma #vekt #overvekt #undervekt #normalvekt #fedme #kropp #helse #mat #sunn #usunn #frisk #syk #skjønnhet #idealer stigma #stigmatisering #leger #helsepersonell #slanking #diett #slankekur #fedmeepidemi 

Feige leger dreper pasienter

Dette blogginnlegget er et motsvar (med identisk tittel) til kronikken "Feige leger dreper pasienter" publisert på nrk.no 5. februar 2016.

Vi må si ifra om moralisering, healthism og etisk uforsvarlige holdninger hos leger. Jobben deres er tross alt å redde liv.

Det var allerede ille nok da jeg på butikken i forigårs oppdaget en utstilt stabel med Nugatti ZERO, og på toppen av det hele faktisk måtte konsentrere meg for å ikke kjøpe med meg sukkerfri yoghurt hjem. Det var en gang sukkerfrie produkter var i mindretall fordi det var tiltenkt diabetikere, og jeg savner den tiden. Joda, man kan argumentere for at for mye sukker ikke er sunt, selvfølgelig er jeg ikke uenig i det. Problemet er at vi alle på denne måten blir bombardert med matmoralisering og sunnhetspress fra alle kanter, hele tiden. Jeg blir stressa og skremt over denne trenden. Dessuten tviler jeg sterkt på at Nugatti og sukkerholdig yoghurt (eller alle de andre opprinnelig sukkerholdige produktene som nå finnes i et utall sukkerfrie varianter) er synderne som direkte har ''ledet folket inn på stien til fedme og feilernæring''. Slike overforenklinger er skumle. Og så er det heller ikke sånn at man blir noe særlig sunnere av å spise opprinnelig sukkerholdige produkter som nå også er sukkerfrie. Det eneste man da får i seg mindre av er jo (obviously) sukker. Jeg mener den største helseutfordringen i Norge og resten av den vestlige verden består i å få folk til å spise mer sunn mat, ikke nødvendigvis mindre usunn mat. (Skillet mellom sunt og usunt er en ekstrem gråsone, riktignok, for selv en cheeseburger fra McDonald's er ikke bare usunn.) Problemet er ikke at folk spiser for mye sjokolade, men heller at noen spiser for lite grønnsaker, for eksempel. 

Uansett, alt dette over var som nevnt ille nok. Det hele toppet seg da jeg leste en kronikk/ytring på nrk.no i går kveld. Wow, jeg får faktisk trang til å rive av meg håret bare av å tenke på det. Ytringen handler om overvekt og fedme, har tittelen ''Feige leger dreper pasienter'', og er (dessverre) skrevet av en allmennlege. Han heter Torkil Færø. Teksten hans er så moraliserende, stigmatiserende og dømmende at jeg oppriktig håper han får refs. Jeg tror han gjør mye større skade enn nytte, eller rettere sagt tror jeg faktisk ikke han hjelper en eneste person med dette. Hvorfor jeg tror han bare gjør ting verre? Jo, fordi det får personer i målgruppen til å føle seg mindreverdige og fordummet, og dette igjen øker sjansen for destruktiv atferd. Forskning viser helt klart at personer som er fornøyd med kroppen sin og glad i seg selv, har mye større sjanser for å gjøre sunne valg. Økt selvhat og dårligere selvtillit, derimot, er tidenes dårligste motivasjonsfaktorer.

Ingressen er som følger: ''Vi leger må slutte å være snille og hyggelige, og si ifra om farlig overvekt. Jobben vår er jo å redde liv.'' Javel, så det å opptre med folkeskikk og en åpen tilnærming er et problem? Jada, jeg skjønner retorikken i denne setningen, men misliker den sterkt. Den gir meg en vond smak i munnen og assosiasjoner til Nazi-Tyskland: Orden! Disiplin! Vi må utstøte og slakte de som ikke er som oss!
Senere hevder han at fedme og overvekt er ''elefanten i rommet'' (sikkert no pun intended...) og at ingen tør å snakke om disse tingene. Unnskyld meg, men hva behager? Hvilken verden lever Færø i, egentlig? Videre hevder han at ''det handler om liv og død'', og at det er hans klare inntrykk at ''pasientene ikke vet hvor helseskadelig dette er''. Nei, for de har sikkert aldri tatt i et ukeblad, abonnert på en avis eller surfet på Internett. De har sikkert heller aldri fått høre velmente bekymringer fra venner og familie.
En mann i kommentarfeltet skriver at han reagerer på Færøs ''krigsretorikk'', det gjorde jeg også. Ikke bare spyr Færø ut ord som ''fedmetsunami'', han ga meg i tillegg hakeslepp da jeg leste forslagene han har til tiltak:

''Kanskje en løsning er å veie alle som kommer innom kontoret. Pasienter med over 25 i KMI kan få med seg en brosjyre med informasjon om risikoen de løper, og oppskriften på å redusere den.''

''Helsemyndighetene bør absolutt kjøre kampanjer på samme måte som de gjorde mot røyking. Potetgullposen kan for eksempel merkes med: «Fedme dreper». På colaflasken kan det stå: «Hver slurk skader barnet ditt».''

''Rådene vi bør gi er ikke kompliserte: Beveg deg så mye du kan i hverdagen, gå en tur på minst en halvtime daglig, mosjoner såpass at du holder vekten innen normalområdet for din høyde,spis mer fisk, fiber, frukt,bær og grønnsaker, mindre søtsaker og bearbeidet kjøtt, bruk vann som tørstedrikk.''

Kjære Torkil Færø, selv om du sannsynligvis aldri leser dette (men en kan jo håpe). I seg selv er det flott at du vil opplyse om og gjøre noe med det du anser som et problem - men du trekker det langt forbi alle grenser. Jeg vil fortelle deg hvorfor. 
I tillegg til det jeg allerede har påpekt hittil, vil jeg trekke fram at en av helsevesenets viktigste oppgaver, som kjent, er å veie gevinst opp mot risiko, og kronikken din tror jeg medfører større risiko enn gevinst. Jeg vil gjerne etterlyse litt mer refleksjon og saklige argumenter hos deg, i stedet for den nevnte krigsretorikken. For å gi deg noe å bryne deg på (fra den virkelige verden), kan jeg trekke frem meg selv som eksempel. Jeg er en av disse pasientene du ville ha sendt hjem med en jævla brosjyre jeg ikke har behov for, jeg er en av disse pasientene du ville ha bedt om å ''spise mer grønnsaker, kutte ned på godteri og brus, og være mer i fysisk aktivitet''. For ja, min BMI er på 27, og der er jeg stabil. 
Vet du hva? Hadde fastlegen min sagt noe sånt til meg uten at jeg ba om råd, ville jeg hatt forferdelig lyst til å slå ut tennene hans (men heldigvis er ikke fastlegen min en sånn lege som du ønsker å være). Du vet faktisk ingenting om meg ut fra min BMI. Du ville nok anta at jeg ikke spiser sunt, eller at jeg ikke vet nok om kosthold til å gjøre vurderinger. (Men det skal nevnes at selv ikke allmennleger har spesialkompetanse på kosthold med mindre de har tilleggsutdanning.) Antakelig ville du trodd jeg løy hvis jeg fortalte deg hvor sjelden jeg spiser søtsaker. Potetgull og cola er noe jeg sjelden kjøper. Det er også flere ting du ikke vet om meg, som ville ha satt deg i et ytterst uprofesjonelt lys dersom du ga meg disse ''gode rådene'' dine: Nemlig at jeg for bare to år siden hadde diagnosen F50.0, altså Anorexia Nervosa. Du skulle bare visst hvor mye krefter det tok å omstrukturere tankene slik at jeg endelig, etter sju år, klarte å få et avslappet forhold til kropp og mat. Og enda mer enn det skulle jeg ønske du visste hvor mye slike ''velmente råd'' om slanking og kosthold påvirket meg negativt i ung alder: Det var slike beskjeder som dine som befestet seg i underbevisstheten min over lengre tid og til slutt hadde blitt internalisert som ''mat er farlig''.
 



Selvfølgelig kan man argumentere for at jeg burde skjønt at rådene ikke var laget for å misbrukes på denne måten, eller at jeg ikke var i målgruppa for disse rådene; men uavhengig av hva personer som får spiseforstyrrelser burde eller ikke burde ha latt seg påvirke av, blir de påvirket av det. Fra alle kanter, hver eneste dag. Også de personene du mener har bruk for slike ''velmente råd'' blir bombardert av de samme rådene fra alle kanter, hver eneste dag. Ideelt sett skulle jeg ønske at det ble mindre av denne typen råd, og ikke flere, rett og slett fordi de fungerer som fluepapir for den store gruppen mennesker som behøver å få slippe å forholde seg til dem. Jeg er nemlig langt fra alene: Det finnes knapt et klassetrinn fra 8. klasse og oppover uten minst én person som sliter med spiseforstyrrelser eller forstyrret spising.
Kanskje mener du likevel jeg burde ha gått ned i vekt. Men jeg kan love deg at jeg aldri kommer til å ta sjansen på å prøve det igjen. Og hvorfor skal jeg det, når suksessraten i alle mine tidligere forsøk var fullstendig fraværende og jeg nesten døde av det? Jeg har bedre helse og livskvalitet nå enn jeg har hatt på nesten ti år, og det synes jeg er mer enn godt nok.

Noe sier meg at du aldri ville ha tenkt på å kalle noe en ''spiseforstyrrelsestsunami'' eller ''war on anorexia''. Du bruker slike begrep rundt overvekt og fedme som det naturligste i verden, til tross for at undervekt og underernæring er i ferd med å bli et like stort folkehelseproblem på verdensbasis, og til tross for at undervekt og underernæring er mye, mye farligere (se denne artikkelen). For ja, Anorexia Nervosa er den mest dødelige psykiske lidelsen, og da snakker jeg ikke kun om de pasientene som har klinisk undervekt (> BMI 18,5): ''The average looking patient in front of you has the deadliest of psychiatric conditions, and it kills young adults at 12 times the rate of any other cause of mortality (including car accidents) COMBINED.'' (sitat herfra, min utheving.)

Det sier seg egentlig helt selv: Sender du med en brosjyre om vektreduksjon til en pasient som har eller har hatt en restriktiv spiseforstyrrelse, løper du en reell risiko for å gjøre pasienten alvorlig syk. Og spiseforstyrrelser er sammensatt. De fleste bruker årevis på å åpne seg for noen, inkludert fastlegen, og i majoriteten av tilfellene er faktisk ikke sykdommen synlig på utsiden. Du kan altså aldri vite helt sikkert hvem du skader, og det er en viktig etisk problemstilling. Å ta hensyn til slike etiske problemstillinger er faktisk ditt ansvar som lege.
Den samme problemstillingen er gjeldende når pasienten har en overspisingslidelse. Denne gruppen risikerer også alvorlige helsemessige utfall dersom de blir bedt om å bare ''ta seg sammen'' (som mellom linjene jo er det du formidler)
. Overspisingslidelser er, i likhet med restriktive spiseforstyrrelser, ikke et valg, men psykiske lidelser.
Her er et innlegg fra ei jente som tok alvorlig skade av en slik kommentar fra legen som det du ønsker å gi.

Du tror sikkert jeg tøver nå, men forekomsten av overvekt har faktisk ikke økt de siste 10-16 årene. Jeg savner også et mer helhetlig blikk på hva som påvirker helsa vår. Helse påvirkes ikke kun av kosthold og aktivitetsnivå; det påvirkes også av stressnivå, søvnmønster, sosioøkonomisk status (!), vennskap/relasjoner og graden av psykisk velvære. Jeg vil også minne om at helse ikke er et moralsk dilemma. Helse er et flytende begrep. Ingen har moralsk plikt til å være så friske som mulig. Hedmark FpU fremmet nylig et forslag om at statlig finansiering av slankeoperasjoner burde reduseres, med begrunnelsen at fedme er ''selvforskyldt''. På samme måte ser vi at det ikke finnes noen innsamlingskampanjer for lungekreft tilsvarende Rosa Sløyfe-aksjonen. Men hvordan kan vi være så raske til å bedømme hva som er selvforskyldt, når det i realiteten er ganske vanskelig? Vi er alle levende mennesker, og det å unngå enhver potensiell helsefare er umulig; ergo kan i teorien hva som helst være selvforskyldt bare vi leter etter slike forklaringer.
En realitetsorientering hva årsaker til overvekt angår, er også noe jeg ønsker meg større fokus på. Hadde det vært så enkelt som at vi trengte å høre ofte nok at vi må spise mindre og bevege oss mer, tviler jeg på at vi hadde sett en økning i forekomst av overvekt. En person som har kommentert på saken, forteller at han er overvektig til tross for at han i lang tid har slitt med matlysten. Det var først da han oppdaget at han har kraftig søvnapné og fikk hjelp for dette at vekten begynte å gå ned. Det er heller ikke slik at overvekt kun har to mulige årsaksforklaringer, nemlig det velkjente ''for mye mat og for lite aktivitet''. Jeg tror en av de viktigste årsakene til økt forekomst av overvekt, er samtidig økt forekomst av jojo-slanking: 95% av dem som slanker seg, legger på seg all vekten eller mer i løpet av 4-5 år (til tross for at de beholder nye vaner), deretter slanker de seg på nytt, og vi har det gående. Dette vil si at mange kunne ha veid mindre dersom de aldri hadde begynt på slankekur.

Jeg håper virkelig aldri vi kommer dit at colaflasker merkes med: «Hver slurk skader barnet ditt». Vi har forsøkt å kalorimerke restaurantmenyer de siste årene, men ifølge statistikken du presenterer har det tydeligvis ingen effekt - så hva er det som får deg til å tro at skremselspropaganda kommer til å fungere? Selv om det til en viss grad fungerte på tobakkemballasje, er det viktig å huske at tobakk er noe helt annet enn mat. Tobakk inneholder nikotin; og ifølge kjemiker A. Mostad er én dråpe ren nikotin nok til å drepe to voksne mennesker. Noe sammenligningsgrunnlag til dette finner vi ikke i matvarer.
I sakens kommentarfelt skrev opptil flere at sukker er farlig og burde klassifiseres som et rusmiddel. Slike påstander vitner om uvitenhet. Hvis noe kalles farlig, antar jeg de mener det er giftig. Men et enkelt stoff kan ikke kalles ''gift'': En viss mengde av et enkelt stoff, derimot, kan kalles en giftig dose. Nei, ikke engang nikotin kan kalles gift, men dosen vi tåler før vi forgiftes av nikotin er så totalt forskjellig fra doser vi tåler i matvarer at en sammenligning er uforsvarlig. Poenget er at det faktisk ikke er mulig å innta en dødelig mengde sukker ved å drikke brus. Hvorfor? Fordi du er nødt til å drikke omtrent 40-60 glass brus på rad før mengden sukker blir dødelig - men innen den tid har du for lengst dødd av hyponatremi som følge av det altfor høye vanninntaket. Men vi kaller ikke vann ''gift''?
Det andre problemet med å sammenligne matvarer med tobakk, er at salg av tobakksvarer (og alkohol) reguleres av aldersgrenser. Jeg ønsker ikke engang å prøve å se for meg et samfunn der man må være 18 år eller eldre for å kunne kjøpe potetgull på en lørdag, men det er en helt relevant forlengelse av forslaget ditt om å trykke skremselspropaganda på matvarer. Det hadde jo blitt litt rart å ''talk the talk, but not walk the walk''. En annen helt relevant forlengelse av dette forslaget er et samfunn der man må få ''resept'' eller legeerklæring for å få kjøpe ''usunne matvarer''.
(Dette er kanskje en idé til noen som vil skrive en dystopisk, futuristisk roman, når jeg tenker meg om...)

Som nevnt er underernæring og undervekt mye, mye farligere enn overvekt og fedme. To metaanalyser av Katherine Flegal viser at sammenlignet med normalvektige (KMI 18,5.24,9) har lett overvektige personer (KMI 25-29,9) 17 % lavere (!) mortalitetsrate, moderat overvektige (KMI 30-34,9) har omtrent samme mortalitetsrate, og kraftig overvektige (KMI 35 og oppover) har 36 % høyere mortalitetsrate. Til sammenligning har undervektige personer en økt mortalitetsrate på himmelstormende 73 %.
Med denne statistikken i bakhodet plager det meg ekstra mye at de som sliter med spiseforstyrrelser eller forstyrret spising blir fortalt at de bare må slutte å la seg påvirke, at de må tåle såpass. Hadde dere som uttaler dere så krast om overvekt og fedme virkelig hatt helseforebygging på agendaen, ville tiltak i motsatt ende av skalaen faktisk ha vært like aktuelle - dere ville ikke bare ha skrevet «Fedme dreper» på potetgullposen, dere ville også ha skrevet «Spiseforstyrrelser dreper» på sukettforpakningen.

Overforenklinger er skumle: Mennesker er ikke tall. Alle kommer ikke til å passe inn i et skjema. Dessuten bærer jeg faktisk ikke vekten av verden på mine skuldre, og det gjør ingen andre heller - så jeg har vondt for å svelge en slik pakkeløsning som du ønsker å prakke på oss som om verdens helsestatus og overvektsstatistikk var vårt individuelle ansvar.

Når jeg nå endelig har fått sagt alt jeg ville si, gjenstår bare følgende:



 

#helse #spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #kropp #vekt #overvekt #undervekt #BMI #KMI #anoreksi #bulimi #overspising #BED #lege #fastlege #sunn #sunt #usunn #usunt

Temakveld IKS: Frisk - er det mulig?

IKS Trondheim arrangerer temakveld tirsdag 2. februar fra kl 18.00-20.00, med temaet frisk. Foredragsholderne (deriblant jeg) deler av egne erfaringer og tips. Underveis blir det noen tenkeoppgaver, og tid til refleksjon. Alle er velkomne - syke, pårørende, helsepersonell, lærere... 

Se arrangementet på Facebook her (og kom!):

https://www.facebook.com/events/1660165037565244/

Maten er full av e-stoffer og kjemikalier!

Tidligere har jeg snakket om hvorvidt mat kan være giftig (for eksempel sukker). Nå skal jeg gå mer i dybden. Finnes det noen matvarer som kan kalles gift? Finnes det stoffer som kan kalles gift? Og hva med e-stoffer, kjemikalier, ord vi ikke kan uttale? Hvordan skal vi se på det? Er det noen grunn til å unngå matvarer på bakgrunn av gift, e-stoffer, kjemikalier eller ord vi ikke kan uttale?




Noe svært nyttig jeg lærte i fjor (herfra) er at ingen stoffer i seg selv kan kategoriseres som gift. Dette høres kanskje rart ut ved første øyekast, men forklaringen er at det handler om mengde. Klassifiseringen av noe som gift, krever at stoffet er tilstede i en gitt mengde. Det handler med andre ord om dose. Et stoff er ikke en gift før det kommer opp i en viss dose. Denne spesifikke mengden (dosen) kan være skadelig for noen arter, og uproblematiske for andre arter (hunder tåler ikke sjokolade, men det gjør mennesker).
Et eksempel på dette (selv om jeg tviler på at noen har kalt det direkte gift) er laktose: De fleste i verden (i hvert fall i Asia) tåler laktose dårlig og blir syke hvis de får i seg for mye. De fleste i Skandinavia har derimot enzymer som kan bryte ned laktose, derfor ikke bare tåler de laktose, de får også til å hente ut verdifull næring fra det (med andre ord er meieriprodukter ypperlig for de fleste skandinaver).

Lurer du på hvilke andre stoffer som er giftige over en viss mengde? Hold deg fast, for det gjelder absolutt alle stoffer på denne planeten (og sikkert alle andre planeter). Vi tåler ikke for høye doser av noe som helst. En kvinne døde for noen år siden etter å ha drukket seks liter vann på én time, altså en altfor høy dose.
Riktignok finnes det noen stoffer det skal svært lite til av for å skape en giftig effekt. Nikotin, blant annet; der én ren dråpe er nok til å ta livet av to voksne mennesker. (Men vi spiser ikke slike stoffer.)
Andre stoffer i denne kategorien som fortjener å nevnes, er kolesterol og formaldehyd. Vi er vant til å høre at begge disse er farlige, ikke sant? Vel, hvor overrasket blir du hvis jeg sier at menneskekroppen produserer begge disse stoffene på egenhånd? Får vi ikke i oss nok kolesterol i kosten, produserer kroppen mellomlegget selv (paradoksalt nok er det ofte på denne måten vi får det ''skumle'' kolesterolet!). Vaksinemotstandere har i lang tid vært hysteriske på grunn av vaksiner som inneholder formaldehyd. De vet tydeligvis ikke at deres egne kropper produserer mer formaldehyd enn det noen vaksine inneholder, rett foran nesen (eller bak nesen??) på dem. Dessuten får vi også i oss formaldehyd gjennom et helt vanlig kosthold, for eksempel når vi spiser pærer.

Jeg bare ta med følgende sitat fra denne artikkelen (som for øvrig anbefales på det varmeste!) om hvor ''forferdelig'' det er at Starbucks Pumpkin Spice Latte inneholder en ''farlig'' mengde sukker: Et gjennomsnittlig voksent menneske ville vært nødt til å drikke omtrent 50 kopper Pumpkin Spice Latte på rad for å i seg en dødelig mengde sukker. Innen den tid ville vedkommende allerede vært død av hyponatremi som følge av overdose av vann. (Oversatt av meg etter beste evne.)




Hva med kjemikalier, da, lurer du kanskje på? Vel, spørsmålet vi da må stille oss er hva kjemikalier  egentlig er. Så da gjør vi det:
Petra: Hva er egentlig kjemikalier?
Kjemiprofessor: Alt er kjemikalier! Kjemi er studiet av materie og dets interaksjon med andre materier. Alt som består av materie er dermed kjemikalier. Fast form, flytende form, gassform. Alle rene substanser, alle blandinger. Vann er et kjemikal. (oversatt etter beste evne herfra.)
Så hvis alt er kjemikalier, hvordan kan man påstå at kjemikalier er farlige?

Hva med e-stoffer, da? E-stoffer advarte tross alt foreldrene våre mot, jeg husker i alle fall at de fleste foreldre i min barndom frarådet oss å spise blått godteri; på grunn av at de inneholdt kreftfremkallende e-stoffer. Men, akkurat som med kjemikalier, må vi spørre oss hva e-stoffer egentlig er: E-stoffer er, på mer hvermannsen-norsk, bare tilsetningsstoffer. De vanligste tilsetningsstoffene er antioksidanter, konserveringsmidler, fargestoffer, emulgatorer, fortykningsmidler, smakstilsetninger og søtningsmidler.
Når det gjelder tilsetningsstoffer for eksempel i Norge, er de tilsatte mengdene i maten vår svært nøye kontrollert. Maksimal tilsatt mengde er langt under den grensen eksperter har beregnet at vi kan spise hver dag uten risiko. Med andre ord, vi kan uten problem spise ganske mye mer av tilsetningsstoffer enn det vi allerede spiser.
Utover det bruker du svært sannsynlig tilsetningsstoffer hjemme, blant annet bakepulver til vaflene, fortykningsmiddel til syltetøyet og sukkerkulør i brunsausen. Veldig mange av de vanligste tilsetningsstoffene finnes naturlig i grønnsaker og frukter, for eksempel rødbetfarge, klorofyll, pektin, bivoks og sitronsyre.
En flaske Urge inneholder, ifølge innholdsfortegnelsen, følgende e-stoffer: E330, E331, E202, E300, E160a og E410. Skummelt, ikke sant? Ja, det er forferdelig nifst at Urge inneholder sitronsyre, et salt av sitronsyre, kalium, sorbinsyre (finnes naturlig i mange bær), C-vitaminer, betakaroten og et naturlig sukker. Og det er ikke bare Urge som inneholder disse ''farlige stoffene'':



Selv om en del av de vanlige tilsetningsstoffene fremstilles syntetisk, betyr ikke det at de er farlige. Naturlig er dessuten langt fra ufarlig, selv om ''naturlig'' fremstilles som fantastisk og helsefremmende: Fluesopp er naturlig, men vi bør selvfølgelig ikke spise det! Direkte sitat fra Lommelegens artikkel om e-stoffer: Noen av de giftigste stoffene vi vet om dannes naturlig i planter, sopp eller bakterier. Mange matvarer hadde ikke blitt tillatt dersom de skulle vært bedømt så strengt som tilsetningsstoffer.
Mye av snakket om å spise ''rent'' og ''naturlig'' bunner i en slags idé om at menneskene har blitt så forferdelig usunne de siste tiårene, i takt med innføringen av tilsetningsstoffer, halvfabrikata og fastfood. Her er et bilde (herfra) som illustrerer problemet med det:




Men hva med stoffer som har navn vi ikke forstår eller kan uttale? Flere aktører (uprofesjonelle, selvfølgelig) ber oss om å ''ikke spise matvarer der innholdslisten har ord du ikke kan uttale''. Ergo bør vi ikke spise mat som inneholder phylloquinione, for eksempel. Sånn rent bortsett fra at phylloquinione er et fancy vitenskapelig navn på K-vitamin (finnes blant annet i kål og spinat, huff, så usunt!). Nuff said.

Før noen nevner det: Selvfølgelig hender det jo en sjelden gang at forskere finner ut noe nytt om slike ting, men vi kan bare ikke gå ut fra det verste og unngå alt som potensielt kan være helsefarlig. For det første, hvor skulle vi begynne? Hvordan skal vi kunne vite hva slags stoffer det er som kanskje er litt negativt innvirkende på helsa? Sannsynligheten er stor for at det gjelder helt andre ting enn det du har valgt å unngå.

Kort tilbake til de aktørene som sprer løgner om gift, kjemikalier, e-stoffer og navn vi ikke kan uttale og sånn. I de fleste tilfeller er oppspinnet deres ganske enkelt å avsløre. Et slikt eksempel er dette blogginnlegget som jeg under har oversatt til hva som egentlig blir sagt. Forfatteren er en høyt utdannet lege, men det hun skriver er oppgulp som vitner om hennes tydelige altoppslukende og svært alvorlige ortoreksi, og det ser ut som om hun aldri i sitt liv har skrevet en akademisk tekst (både på grunn av det popkulturelle språket og de manglende referansene). Jeg begynner å lure på om utdanningsbakgrunnen er noe hun har funnet på for å få kredibilitet. Eller at hun som eier bloggen (Vani Hari) har diktet opp forfatteren og egentlig skrevet det selv. Uansett, her er ''oversettelsen'' jeg lovte:

Jeg har nettopp sett lyset, og funnet ut at HELE MITT LIV HAR JEG BLITT RUNDLURT! Dette har jeg nå oppdaget fordi [nevning av diffust problem uten å forklare hva problemet går ut på], [påstand uten argumentasjon] og [konklusjon à la ''jeg sier at det er sant uten å argumentere'']. Ordet ''inflammatory'' bruker jeg i annenhver setning, men jeg forklarer aldri hva jeg legger i det, for det er jo nok at det høres farlig ut, ikke sant? Du må jo skjønne at jeg er et redelig menneske som aldri ville løyet om noen ting. Og du tror meg i hvert fall hvis jeg stiller et par retoriske spørsmål (som alle slutter med ''right?''), hvis jeg kaller mine tidligere, helt normale spisevaner ''CRAZY mistakes'' og hvis jeg kaller alle matvarer jeg ikke spiser ''FILLED with disgusting ingredients''. Og neida, jeg har selvsagt ingen agenda, jeg vil bare redde verden!

Bottom line(s):
1) Dersom stoffet vi får i oss er i lavere enn toksisk dose, er det ikke gift. Da tåler vi det helt fint, og stoffet har ingen konsekvenser for helsa. Sjansen for å få i seg toksiske doser via matvarer er dessuten forsvinnende liten; sannsynligheten er antakelig mange ganger større for å vinne i Lotto.
2) Kjemikalier er ikke farlig, kjemikalier er bare alt det fysiske vi omgir oss med i verden. Noen kjemikalier er farlige, for eksempel giften i fluesopp. I matvarer har vi ingenting å bekymre oss for på dette området.
3) E-stoffer og navn du ikke kan uttale, er bare vitenskapelige navn på helt normale ting vi spiser hele tiden.

Hvis noen lurer på hva jeg føler for de menneskene som sprer idiotiske løgner om dette temaet, kan det oppsummeres i dette bildet:





#kjemikalier #e-stoffer #estoffer #tilsetningsstoffer #tilsetning #mat #matvarer #farlig #naturlig #rent #helse #vitenskap

Spiseforstyrret? Begynn med yoga!

Før jeg begynner vil jeg bare si: Advarsel, dette er en rant.

Jeg er så ufattelig lei. Lei av alt snakket om å finne årsaken til at man fikk en spiseforstyrrelse. At man (riktignok implisitt) må finne årsaken hvis man skal kunne ha et håp om å noen gang bli frisk. Lei av alt snakket om å jobbe med selvfølelsen, depresjonen og what not. Neida, jeg mener ikke at noen av disse tingene er negative i seg selv; får man til slikt generelt er det jo bare flott. Poenget mitt er at jeg tror alt dette snakket går på bekostning av det som egentlig skal til for å bli frisk. Jeg tror rett og slett at det å skulle finne årsaken og det å skulle jobbe med selvfølelsen, blir en sovepute for mange, og noe de gjør for å slippe å begynne recovery helt på ordentlig ennå. Noe på grensen til en ansvarsfraskrivelse for å faktisk, vel, spise, om jeg skal forenkle det. I tillegg tror jeg mange gjør det fordi de genuint tror det er den eneste behandlingsmuligheten som vil kunne hjelpe dem. I de verste tilfellene tror jeg at en del personer med spiseforstyrrelser dør underveis i letingen etter årsak og selvfølelse.

Dette er ikke noe nytt jeg irriterer meg over. Ok, irritere er feil ord. Jeg mener: Frustrerer meg over, river meg i håret over. Jeg mister ikke direkte nattesøvnen på grunn av disse frustrasjonene, men av og til er det ikke så langt unna. Senest i går leste jeg en artikkel om spiseforstyrrelser på sengekanten (vil ikke referere til artikkelen) der pasienten, som hadde hatt anoreksi og senere utviklet bulimi, nærmest ikke fikk annet input enn det jeg tenker på som ''åndelig kvasihelbredelse''. Det virket som om denne pasienten ble fortalt at hun hadde et ''tomrom'' i seg (implisitt på grunn av ''årsaken'') og at hun brukte mat til å ''fylle dette tomrommet''. Men kan vi egentlig komplisere en tilstand så vanvittig? Strengt tatt kan man nok sjelden påstå at man gjør noe annet enn det rent konkrete man gjør, eller påstå at man vet så mye om hvorfor man gjør en konkret handling. Stort sett gjør vi mennesker ting fordi det føles riktig, på et eller annet plan, stort mer vet vi faktisk ikke i de fleste tilfeller.
Tenk hvis denne jenta i stedet hadde fått høre for eksempel: ''Ok, så du har i mange år nektet deg selv mat. Nå spiser du store mengder mat som du deretter kaster opp igjen. Hva tror du at du kan gjøre med det? Er dette noe du ønsker å fortsette med, eller ønsker du en forandring? Tror du det er nok å bare slutte å kaste opp? Hva skal til for at du skal få til det?''

 


Litt sånn. Dersom selvfølelse og årsak er lottokupongen, og frisk er gevinsten.

 

Dette med ''åndelig kvasihelbredelse'' hadde sannsynligvis ikke vært så vanskelig for meg å takle hvis jeg aldri hadde hørt om The Minnesota Starvation Experiment. (Det kommer jeg tilbake til.) For da hadde jeg antakelig ikke hørt noe alternativ, og bare fortsatt å godta at spiseforstyrrelser er vanskelig å helbrede, og at man bare må prøve ulike behandlingstyper til man finner noe som virker. Ja, for det finnes jo uendelig mange alternativer å velge mellom (Heldigvis, tenkte jeg før. Dessverre, tenker jeg nå).

Da jeg fikk bulimi, hadde jeg allerede tilbakelagt flere år med anoreksi. Jeg ville så inderlig slutte å ha bulimi, slutte å ''overspise''. Det var så skamfullt, og det var så forferdelig dyrt. Jeg tenkte på anoreksien og bulimien som to separate spiseforstyrrelser som jeg tilfeldigvis hadde samtidig, og bulimien ønsket jeg altså å bli kvitt. Og tro meg, jeg prøvde. Prøvde å la være å ''overspise''. Og jeg vurderte alle mulige årsaker til at jeg ikke klarte det. Den årsaken jeg mest av alt mente måtte stemme, var at jeg på en eller annen måte hadde blitt avhengig av usunn mat, noe både media og helsepersonell dessverre også hevdet var et svært vanlig fenomen. Konklusjonen min ble at dersom jeg var avhengig av mat, måtte jeg la være å spise; på samme grunnlag som at en alkoholiker på avrusning ikke kan drikke ''bare ett glass vin'' hver kveld.
Og det er her varsellampene deres bør kicke inn. For hvis dere tenker på det: Hva er det er underernært, undervektig kropp trenger minst av alt? Ja, nettopp: Enda mer matmangel. Streifer det dere forresten hvor absurd det egentlig høres ut at jeg, i denne situasjonen, liksom skulle være avhengig av mat? Jeg håper det.
(Behandlerne mine var selvfølgelig ikke enige i at jeg burde la være å spise, by the way. Men de mente, så vidt jeg forsto, at jeg måtte slutte med overspising og underspising samtidig. Et umulig prosjekt fordi det opprettholder vanvittige mengder matregler man må bli kvitt for å bli frisk, men det er en annen historie.)

Nøyaktig hvorfor jeg ikke greide å bare la være å ''overspise'', skulle jeg ikke forstå før jeg helt på tampen av 2013 bestemte meg for å bli frisk. Jeg kom over en artikkel om The Minnesota Starvation Experiment. Plutselig falt alle brikkene på plass. Det viste seg at uansett hvor bastant jeg trodde på at jeg kunne la være ved hjelp av viljestyrke, var viljestyrken fullstendig irrelevant: Kroppen hadde tatt over styringa som en ren og skjær overlevelsesteknikk. Som betyr at jeg antakelig ville ha dødd om jeg aldri hadde ''overspist''. Merk: Bulimi er en ekstremt farlig sykdom, og den ville også ha tatt livet av meg om den hadde vart litt lenger; den la tross alt mangedoblet belastning på hjertet og nervesystemet mitt, men det eneste positive med bulimien, nemlig økt matinntak, antar jeg holdt meg i live en stakket stund. Fordi noe mer beholdt mat pluss fare for hjertet er ørlite grann bedre enn svært lite mat i det hele tatt pluss fare for hjertet.

Men altså. The Minnesota Starvation Experiment. Her går personer med spiseforstyrrelser omkring og tror de er syke fordi de har matavhengighet, fordi de er deprimerte, fordi de ikke klarer å tenke på annet enn mat, fordi de er for udisiplinerte, fordi de trenger kontroll, fordi de ''trenger noe å fylle tomrommet med'', osv osv. Sorry mac, dette er faktisk ikke virkeligheten. Dere blir ikke friske av å jobbe med selvfølelse eller viljestyrke, dere blir ikke friske av å utøve yoga eller av å finne nye hobbyer for å ''fylle tomrommet dere hittil har fylt med mat''. Selv om alle disse tingene i seg selv er bra, som nevnt, kurerer de ikke spiseforstyrrelser. Hva jeg mener med det? Jo, jeg mener, eller rettere sagt har The Minnesota Starvation Experiment bevist, at mange, om ikke alle, symptomene på en spiseforstyrrelse er direkte resultater av spiseforstyrrelsen. Les det én gang til: Symptomene på en spiseforstyrrelse er direkte resultater av spiseforstyrrelsen. Det vil si at det du trenger for å bli kvitt ''matavhengigheten'', depresjonen, tomheten, tvangshandlingene, isolasjonen, besattheten av mat, angsten; er å bli frisk. Blir du kvitt spiseforstyrrelsen, blir du kvitt symptomene.

 


''Mange med spiseforstyrrelser bruker bare én skje!", ''Aha. Å velge bare én skje gjør at man får spiseforstyrrelser!'' 

 

Bulimien min var et direkte resultat av anoreksien, ikke avhengighet eller mangel på viljestyrke. Jeg spiste ikke tvangsmessig og desperat med nøyaktig samme skje hver eneste dag fordi jeg hadde en tvangslidelse jeg behøvde terapi for; det var et direkte resultat av underernæring. For ja, når du slanker bort ''fettet'', slanker du også bort like mye av alt det andre, som beinmasse, muskelmasse, hjernemasse, indre organer... Legg merke til at jeg sa hjernemasse. Vi blir rett og slett, vel, ikke direkte dumme som at vi ikke kan regne ut 2+2, men vi mister stadig mer kognitiv kapasitet jo mer hjernemasse vi mister. Ergo, alle de tvangsmessige, merkelige handlingene og reaksjonene dine, er resultater av en mindre hjerne. Noen eksempler på slike handlinger eller reaksjoner kan være: Plutselig voldsom interesse for baking/matlaging, følelsen av å måtte åpne og lukke en dør x antall ganger (eller noe tilsvarende), å begynne å gråte fordi noen har spist én av dine sju tomater, følelsen av å måtte ha nøyaktig x antall suketter i teen din, følelsen av å måtte skrape yoghurtbegeret helt rent, samling og lagring av mat på hemmelige steder... Jeg tør nesten garantere at alle med spiseforstyrrelser har opplevd noen av disse tingene.

Kort, enkel oppsummering av hele problemet:
Bulimi oppstår i de fleste tilfeller som følge av at man er forferdelig sulten (med god grunn!), og opprettholdes på grunn av at man er forferdelig sulten. Skal virkelig løsningen på å være forferdelig sulten, være å tenke over følelsene sine til man blir blå i ansiktet? Burde ikke løsningen heller være, logisk sett, å spise til man slutter å være så sulten?

Fremdeles ikke overbevist? Les denne artikkelen, da vel! Og når du har lest ferdig, håper jeg følgende:
1. At du som pasient ikke velger selvutvikling, yoga eller terapi mot f.eks. tvang eller depresjon, i stedet for å spise helt uten regler og ta det med ro.
2. At du som behandler eller pårørende ikke oppfordrer til selvutvikling, yoga eller terapi mot f.eks. tvang eller depresjon, i stedet for en konkret, fysisk tilfriskningsprosess med resept på mye mat og mye hvile.

For én gangs skyld skal jeg si at jeg blir glad om dere deler dette. Enten ved å dele selve innlegget, eller ved å snakke med andre om det. For det er viktig. Ganske mange her i landet mener at behandlingstilbudet til personer med spiseforstyrrelser er for dårlig (eller i alle fall at det ikke virker godt nok), og jeg tror dette problemet kan være en del av årsaken.

10 ting alle burde vite om dietter

1. Dietter virker ikke. 

2. Dietter er skadelige for kroppen vår.

3. Dietter reduserer forbrenningen.

4. Dietter er konstruert av løgner, svada og retorisk språk som manipulerer hjernen. 

5. Dietter promoteres ikke av eksperter... 

6. ... De promoteres av en industri som vil tjene penger.

7. Og det er det perfekte business-modellen, fordi 95% legger på seg like mye eller mer innen 5 år, og dermed begynner de på diett igjen.

8. Denne businessmodellen fungerer på samme måte som, og innvirker på, andre utseendefokuserte områder som blant annet kosmetikkindustrien og moteindustrien.

9. Diettkulturen bidrar til et mindre opplyst samfunn ved å være fordummende, og i de verste tilfellene blir personene på diett så utseendefokuserte og selvsentrerte at de ikke har kapasitet til å bidra med noe her i verden.

10. Diettkulturen bidrar til å øke sunnhetshysteri, kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser.

Hvordan kan jeg like kroppen min? 20 tips!

Svært mange i verden, og spesielt kvinner, har et anstrengt forhold til sin egen kropp. Hvis man i tillegg har hatt (eller fremdeles har) en spiseforstyrrelse, kan man kanskje multiplisere det gjennomsnittlige nivået av kroppshat med 100. Det er selvfølgelig ikke så rart å synes kroppen virker fremmed på vekt X hvis man over lang tid har vent seg til å ha vekt Y, og denne fremmedgjøringen kan fort bli et daglig fengsel. Man tør ikke gå ut og vise frem kroppen, det ''finnes'' ingen klær som ser bra ut på, man ''er mislykket'', etc.

Jeg har vært der, tro meg. I noen uker gikk jeg gjennom en ganske vond periode hvor jeg syntes kroppen min minte mest om helvete, og hadde vanskelig for å tro at det noen gang skulle gå over. Har skrevet om det HER, og skrev om da det begynte å gå over HER. Heldigvis fortsatte jeg recovery til tross for de vonde følelsene, og det er jeg sjeleglad for. 

Nå er det ikke sånn at kroppshat bare forsvinner av seg selv, til tross for at mesteparten nok forsvinner i takt med reernæring og vektøkning (i de tilfellene det gjelder). Dersom man ikke jobber aktivt for å utfordre kroppshatet, er det minimal sjanse for å unnslippe. Du må ta roret og styre livet dit du vil.
Det er selvfølgelig lettere sagt enn gjort, så nå skal jeg dele de tipsene som har hjulpet meg mest. Og sjekk ut linkene, de er kjempeviktige, no kidding!

MERK: Hvis noen punkter ser for vanskelige ut akkurat nå, hopp over dem og begynn med noen andre. Fokuser på det du tror du kan få til. Jeg anbefaler å prøve ut alle punktene før eller senere, men ingen tvang!

 


(Bildet er HERFRA, anbefaler å lese dette også!)

1) HOLD UT. Kanskje er kropphat bare en periode du må igjennom for å kunne komme videre. Jeg tror det var nødvendig for meg, for hvis jeg ikke hadde kjent på hvor grusomt kroppshat kan være, ville jeg nok aldri skjønt hvor viktig det var for meg å jobbe imot det. Jeg måtte skaffe meg konkrete eksempler på hva som var vanskelig for meg, for å kunne finne verktøy til disse situasjonene. Jeg trengte et tydelig utgangspunkt (bunnen) å gå bort fra. Denne fasen kan for eksempel sammenlignes med kjærlighetssorg. Du sørger, og du må igjennom det for å komme videre. Og det går over med tiden.

2) FORSTÅ ''THE BASICS'' om kropp, vekt, anatomi, energiomsetning osv. Finn sikre kilder (kjemi- og fysikkbøker, gjerne 'For Dummies' hvis du ikke kjenner fagspråket fra før) og les det du trenger å lære mer om. Lær om hvordan kroppen bruker de ulike makronæringsstoffene (fett, proteiner, karbohydrater og alkohol). Lær om set point weight. Lær om de ulike rollene de ulike organene i kroppen din har, og hvordan de samspiller med hverandre. Lær om nervesystemet (og myelin), lær om hvor viktig fettmassen er for nervesignaler og hormonbalanse, lær om leptin og ghrelin, lær om basic metabolic rate (hvileforbrenning), lær om hvor mye energi (kalorier) kroppen bruker på de minste ting (vi bruker energi bare på å sitte i godstolen og lese!). Lær om hva kalorier faktisk er (HER er en brilliant forklaring). Vær nysgjerrig, og prøv å finne ut om det du kan om kropp, vekt, anatomi, energiomsetning osv faktisk stemmer i virkeligheten.
Hvis det er noe du lurer på som det er vanskelig å forstå, er det lov å spørre andre. Du kan spørre meg (selv om jeg neppe vet alt du lurer på), en fysiker, en forsker, en ernæringsfysiolog, en lege, noen andre du stoler på.

3) BRUK VITENSKAPEN til å forstå at det ikke er noe galt med kroppen din, forstå at din kropp fungerer på nøyaktig samme måte som alle andre kropper, og til å forstå at kroppen til enhver tid bare gjør det den må for å overleve og ha god helse. (Kill it with science!)





4) FORSTÅ at den kunnskapen du nå har skaffet deg, er virkeligheten. Forstå at det innebærer at du ikke kan gå tilbake til å tro på løgnene media (og andre) sprer blant oss. Du kan ikke lenger tenke at vi kan slanke oss og forvente bedre helse. Du kan ikke lenger tenke at slanking, restriksjon, overtrening eller lignende er et valg for deg. Du vet bedre nå, og det må du bruke til din fordel. Nå som du vet hvordan ting faktisk henger sammen, hvorfor skal du bruke kapasiteten din på å fokusere noe du vil ha, men ikke kan få? Hvorfor ikke gjøre det beste ut av det i stedet?
DROPP HYSTERIET og fokuser i stedet på at det er DU som sitter med de beste kortene på hånda. Dersom du anvender den nye kunnskapen, kommer du til å få et lengre og lykkeligere liv enn dem som sitter fast i løgner og ønsketenkning. 

5) VIS MEDFØLELSE OG TAKKNEMLIGHET for kroppen din som vil deg så inderlig godt.

6) BEHANDLE DEG SELV SOM DU BEHANDLER DINE VENNER. (Jeg får ikke understreket viktigheten av dette ofte nok!) Ville du sagt eller tenkt noe av det følgende om dine venner?
Du er stygg. Du har for små pupper. Alt jeg ser er kvisene dine. Lårene dine disser når du går. Du må bli mindre, ta mindre plass. Du er ikke bra nok som du er. Ja, du må faktisk forandre ALT DU ER for at du skal kunne bli bra nok for meg.
Ikke? Hvorfor ikke? Dette høres ut som ting en psykopat ville ha sagt, sier du? Så hvorfor behandler du deg selv sånn da? Kan det ikke tenkes at du ER mer enn god nok som du er? Kan det ikke kanskje tenkes at vennene dine ser helt andre ting ved deg enn dette, for eksempel hvor vakker du er når du smiler, hvor herlig det er å snakke med deg, hvor mye de kan stole på deg, hvordan de gleder seg til å treffe deg?
Kan du prøve å gjøre disse tingene mot deg selv? Kan du sette av tid til en date med deg selv, og glede deg til det? (Prøv, det er herlig!)
Husk at vennene dine ikke aktivt leter etter feil ved deg. Det trenger ikke du å gjøre heller. Du kan bruke tiden din på å lete etter ting du liker ved deg selv. Nei, det gjør deg ikke egoistisk, det er faktisk helt ok å like den man er. Du liker best å være sammen med folk som utstråler selvtillit, ikke sant? 

 


HUG YOURSELF

7) SNU tankene dine. Nei, du trenger ikke gjøre negative tanker om til tanker som er så sukkerspinn-enhjørning-ballerinaskjørt-positive at du ikke tror på dem. Det du derimot trenger å gjøre er å snu automatiske negative tanker om til logiske tanker. Vær din egen advokat. Hvis en automatisk negativ tanke dukker opp, forsøk å tenke ut alle logiske argumenter som kan gjelde i situasjonen, og bruk disse argumentene til å finne ut om den automatiske negative tanken egentlig har noen rot i virkeligheten.
Dette er ikke enkelt i begynnelsen, men jo mer du øver, desto lettere blir det. Etter hvert legger du ganske raskt merke til det når en automatisk negativ tanke dukker opp.
(Et eksempel på dette er at en du kjenner går forbi deg uten å hilse. En automatisk negativ tanke vil da kunne være ''han hater meg'', som kan balle på seg og bli til ''ingen liker meg''. Når du krever en logisk forklaring vil du komme frem til noe ála ''han så meg ikke'', ''kanskje han hadde det veldig travelt'', ''jeg hilste jo ikke, jeg heller''.) 

8) JOBB med selvtillit og selvbilde, ikke kroppen. Lose hate, not weight.

9) KJÆRTEGN kroppen din. Kjærtegn magen, lårene, hva som helst. Gjør det i dagslys mens du ser på, og gjør det i mørket eller med øynene lukket. KJENN, ikke bedøm. Gi deg selv tillatelse til å kjenne at det er godt å ta i kroppen, det er varmt og mykt og behagelig og trygt, og det minner om å kjenne på mammas kropp da du var liten. Kjærtegn kroppen din som noe hellig, noe kongelig, eller et dyr du er glad i.

10) SE hvordan kropper faktisk ser ut. Følg diskrét med i svømmehallen, på treningsstudioet, på stranden, i byen på varme dager. Se bildene på The Nu Project. Skap rom for din kropp innenfor disse rammene.

11) HUSK at media stort sett kun viser frem en promille av kvinnekroppen: Den høye, tynne, hvite, europeiske, photoshoppede kvinnen under 30 år.

 


Typisk...

12) HUSK at du er i stand til mye mer enn å være attraktiv. Husk at kroppen din er et instrument, ikke et kunstprosjekt. Tenk på at verden over teller kvinner kalorier og sulter seg selv, i stedet for å faktisk være noen og jobbe for å gjøre en forskjell i verden. Det å være overopptatt av utseendet fratar oss engasjement og empati og gjør oss rett og slett selvopptatte.

13) LES bloggen FYOURED (Fuck Your Eating Disorder). Kate skriver blant annet følgende setning: My body has never read the BMI chart. Les artiklene hos A Second Bite, Amalie Likes Colours, Because Recovery Is Worth ItNourishing Everyday, The Fat Nutritionist, og sist, men ikke minst Your Eatopia. Hvis du ønsker anbefalinger på spesifikke artikler eller blogginnlegg er det bare å gi et lite pip!

14) LES artiklene til Beauty Redefined. Dette handler ikke primært om mat, vekt og spiseforstyrrelser, men rett og slett hvordan man kan elske kroppen sin som den er. Deres motto er: Recognize, reject, redefine.

15) FORSTÅ hvordan kropp, selvtillit, kosmetikk, slankeprodukter og lignende har blitt en industri. Forstå rekkevidden av hvor mange som tjener penger på kvinner med kroppshat, og forstå rekkevidden av hvor søkkrike de som regel blir. Tenk over alle problemene med fitspo-plakater. Forstå hvor mye penger Quest Nutrition, for å nevne én aktør, tjener på spiseforstyrrelser. Hva gjør det med deg? KJENN ETTER. Blir du sint? Bra! Vil du la være å støtte denne industrien? Bra! Vil du jobbe for å skape en bedre verden? Fantastisk! (Nei, jeg sier ikke at du aldri får lov til å kjøpe maskara igjen, det er selvfølgelig greit; men jeg sier at du bør slutte å bruke maskara for å våge å gå på butikken, og våge å vise frem ansiktet ditt offentlig uten sminke uten problemer.)

 


Sminkefri = stygg 

16) FOKUSER mindre på kroppen! Gjør andre ting! Her kan du også legge til gjøremål som å unngå speil (så ofte som mulig), ha en media-faste, kun fantasien setter grenser. Fokuser på hva kroppen din kan gjøre, og ikke hvordan den ser ut.

17) LEV utover, ikke innover. Svært mange med kroppsmisnøye ''lever innover'': De forsøker å se seg selv utenfra når de for eksempel går bortover gaten, og retter oppmerksomheten mot eget utseende, hår og klær, ganglag, ansiktsuttrykk, osv. På denne måten er det nesten umulig å få med seg hva man gjør eller hvordan det ser ut der man er. Man oppdager ikke sola i trærne, den søte hunden, og man får aldri deltatt skikkelig i en samtale. Beauty Redefined kaller dette Self-Objectification.

18) SAMMENLIGN kvinners situasjon med menns situasjon. Blir menn daglig bombardert med at det er utseendet som betyr noe? Med svært få unntak (sammenlignet med for kvinner), nei. Der kvinner får se reklameannonser for kosmetikk, Mystisk Slanke Frukt, klær, sko og vesker på Facebook; der får menn se reklameannonser for bil, forretning, kaffe og lignende. Hva gjør dette med deg? Hva mener du om at det er slik? Er det galt at kvinner skal få leve på samme måte? Har kvinner plikt til å være attraktiv, moteinteressert, veltrent og sexy? I så fall, plikt for hvem? Og hvorfor?
Ikke minst; hvorfor blir menn gjennom reklame oppmuntret til å leve utover, mens kvinner oppmuntres til å leve innover

19) SNAKK om det. Det høres kanskje cheesy og unødvendig ut hvis du ikke er vant til å snakke om det som er vanskelig; men seriøst, hvis du ikke har lært å snakke om det ennå er det på høy tid nå. For det er ikke bare en klisjé at det hjelper å dele vanskelige ting med noen, det gjør faktisk byrden lettere å bære. Dessuten: Hvem er det du har de aller nærmeste vennskapsforholdene med? Er det de som forteller deg hvordan de har det og som kommer til deg for å få støtte? Eller er det de som bare snakker med deg om overfladiske ting? Dette gjelder også motsatt vei. Dype samtaler gir som regel dype vennskap.

20) OG NÅR motet likevel svikter, husk punkt nummer 1. Husk at det er ok å ikke føle seg ok hele tiden. Ingen har fantastisk selvtillit absolutt hele tiden. Og ikke glem å minne deg selv på hvorfor du vil like kroppen din bedre. Keep your eyes on the prize!



Den gullfisken blir din før du aner det.

 


#kropp #selvtillit #aksept #kjærlighet #egenkjærlighet #love #selflove #body #bodylove #selvbilde #teknikker #råd #tips #media #idealkropp #spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #anoreksi #bulimi #ortoreksi #ednos #BED #psykisk #mental #helse #lykke #glede

Helse- og livsstilsblogger

Vi svømmer i helse- og livsstilsblogger. Det får jeg bekreftet hver gang jeg åpner blogg.no; for på forsiden lyser overskrifter som ''Sunne brownies'', ''Minus 12 kilo'', ''Uke 5 på Noka'' osv. mot meg. Det er selvsagt bloggernes eget valg hvordan de vil leve, men det gjør meg fortvilet. Og opprørt. Ikke bare fordi slike blogginnlegg blir tatt til følge av unge med dårlig selvtillit (det gjør vondt å se alle de 14-25 år gamle jentene som driver slike blogger), men også fordi de fleste som skriver slike blogginnlegg misforstår hva helse og kosthold har med hverandre å gjøre.
For ja, de fleste hevder at de lever slik for å få bedre helse.

... Men gjør de det egentlig for å få bedre helse? Mitt inntrykk er at det innerst inne nesten ikke handler om helse i det hele tatt, 90% av bildet handler om følgende:
- De vil forbedre utseendet. Rettere sagt, stramme opp, redusere centimeter, få vekk det overflødige fettet, eller med andre ord: De synes ikke kroppen deres er god nok som den er, og etterstreber en helt annen kropp. Gjerne ''idealkroppen'' presentert av media, du vet, den kroppen som er så retusjert at den ikke finnes.
- De ønsker å være ''A Special Snowflake''. Alle vil være unike, og en lett måte å oppfattes som unik på er å være spesiell i matveien. Har du regler ift. hva, hvor og hvor ofte du kan spise, og i hvilke mengder, føler du som regel selv at livet er litt mer spennende, du har et ''prosjekt'' du kan fortelle andre om, du har en livsstil som andre antakelig er nysgjerrige på og til og med ser opp til (av samme grunn som deg).
- De trenger å høre at de er flinke. Alle som har sett på slike blogginnlegg, vet godt at 99% av kommentarene inneholder setninger som ''så flink du er'', ''stå på'', ''skulle ønske jeg hadde sånn viljestyrke''. Hvis man mangler anerkjennelse på andre områder i livet, er dette en skummelt enkel måte å få det på.
- De er redde for å bli syke og dø. (Utdypet lenger ned.)

Og ja, det er helt sikkert mange der ute som faktisk velger (mer eller mindre ekstreme) tiltak i håp om å få bedre helse. Problemet er at de som oftest har misforstått ganske mange viktige sammenhenger mellom kropp og kosthold, og mangler kunnskap om mange av de andre tingene som er avgjørende for helsa vår. Det skal også nevnes at de fleste som velger ekstreme tiltak ''for å få bedre helse'', allerede har relativt god helse. (De fleste med relativt dårlig helse vil som regel gjøre enkle endringer i kosthold og/eller aktivitetsnivå, og er fornøyd med det.)

Nå gjelder ikke dette bare bloggere. Langt ifra. Det gjelder også media, kjendiser (bl.a. Gwyneth Paltrow), de som lar seg lure av reklamer for slankepreparater, og sannsynligvis kjenner vi alle noen som lever sånn uten å blogge om det.

Et viktig spørsmål i denne sammenheng er: Hva ER egentlig helse? Hvordan kan vi definere det? Er det slik at vi må være 100% sykdomsfrie, lykkelige og spreke for å kunne si at vi har god helse? Vel, i så fall finnes det ingen på denne planeten som har god helse. Ingen lever sykdomsfrie liv. Dessuten trenger faktisk immunforsvaret vårt øvelse for å kunne gjenkjenne og bekjempe trusler, så det er faktisk verre for oss å være 100% sykdomsfrie i ti år enn det er å få blant annet et par forkjølelser og influensaer: Ti år uten at kroppen får ''øvd seg'' på en influensa, betyr at influensaen blir mange, mange ganger verre når du først får den.
Så, når kommer vi egentlig til det punktet at vi trenger å gjøre store tiltak for å bedre helsen? Kanskje aldri, med mindre vi blir veldig plaget av en sykdomstilstand eller blir alvorlig syke.
Det finnes ganske mange ting vi kan gjøre for å forebygge dårlig(ere) helse generelt. Blant annet kan vi sørge for å få nok søvn, unngå for mye stress, gjøre aktiviteter vi blir glade av, ha gode venner og relasjoner, være utendørs, spise variert, bevege oss, holde eksisterende sykdommer i sjakk med medisiner... Og lista er uendelig.
Men det finnes ikke ting vi kan gjøre for å unngå å oppleve dårlig(ere) helse i løpet av livet. Det som ligger i kortene skjer, uavhengig av om du drukner deg i grønnkål-smoothies eller spiser biff med bernaise. Folk blir syke, folk får kreft, folk dør, og sånn er det bare, uansett hvor sunne og helsebringende liv de måtte ha. Det er klart vi har godt av næringsrik mat, men det beskytter oss ikke mot sykdom og død, det bare bidrar til å kunne forebygge livsstilssykdommer. Og alt med måte.

Helse- og livsstilsbloggere synes å tro at det å gjøre brownies sukkerfrie, glutenfrie og tilsatt fiberhusk er noe som er viktig. De synes å tro at helse kan måles i antall kilo. De synes å tro at slanking gir bedre helse. De synes å tro at sukker er gift*. Det jeg tror, er at de er redde. Redde for sykdommer, redde for døden. Og at de har funnet en måte å kontrollere denne redselen på.
Som nevnt i forrige innlegg er hjernen vår veldig flinke til å lure oss, og det gjelder også i høyeste grad i forhold til temaet i dette innlegget. Det er så lett å tro at dersom man spiser sunt, da er man utenfor fare. Det er klart hjernen vår helst velger å la oss tro på det! Den vil skape en mening av det vi gjør, og hvilken annen mening skulle det gi å leve hypersunt? Jeg tror ikke et øyeblikk på at folk velger å leve på spirulina, grønnkål-smooties og lignende fordi de elsker hvordan det smaker; jeg tror de gjør det fordi de er redde for å bli syke og dø. (Ja, det går an å synes spirulina og grønnkål smaker godt, men hvis man kun spiser slike ting benekter man jo for seg selv at man synes pasta og pizza smaker godt, hvis du ser hvor jeg vil hen.)

*Sukker er overhodet ikke gift. Sukker er bare et karbohydrat, og er i seg selv helt ufarlig. Ja, det kan være farlig i for store mengder, akkurat som alt annet. I 2007 døde for eksempel en kvinne av å drikke 6 liter vann på 3 timer. Ja, da er vel vann gift, da, eller hva?
Les gjerne også artikkelen 5 Lies My Friends With Eating Disorders Have Told Me. Det høres kanskje fornærmende ut, men forfatteren sier mye viktig om kostholdshysteriet i samfunnet vårt. Sitat: I'm so hungover. I'm craving a kale salad right now. (WTF?)

En svært vanlig måte å takle frykten for sykdom og død på, er å bruke Hypotesen om den rettferdige verden (The Just-World Hypothesis). Dette er en kognitiv ''feil'' som får oss til å skylde på andre mennesker for deres uhell. Vi (hjernen vår) ønsker at verden skal være et rettferdig sted, og at folk skal få som fortjent. Hvis folk gjør noe galt, kommer en negativ konsekvens. Men gjør folk det riktige, og følger alle regler, da vil ingenting galt eller negativt skje dem.
Dette er en mental ''snarvei'' vi bruker, en teori som virker som den har evne til å forutse framtiden. I seg selv er dette selvfølgelig en viktig mekanisme, dyr uten denne evnen overlever ikke lenge, det samme gjelder oss mennesker i møte med rovdyr eller trafikken, for eksempel. Men når vi bruker denne for å rettferdiggjøre at andre dør, er det ikke lenger viktig eller positivt. Det fører til at dersom noen dør, mener vi at de helt klart må ha gjort noe for å ''fortjene'' det. Når de ''fortjener'' det, er døden forventet, noe som gjør at døden virker mindre skummel. Det fører igjen til at vi får (absurd) høye tanker om oss selv: Jeg gjør ikke det samme som den personen, jeg er smart nok til å unngå å gjøre det som er feil, jeg dedikerer livet mitt til å gjøre alle de riktige tingene, jeg fortjener ikke å dø, og derfor kan jeg forutse at det ikke kommer til å skje med meg.
(HERFRA)

Mine råd til deg er derfor:
- Tenk deg om en ekstra gang før du leser, beundrer eller tror på det du leser i helse- og livsstilsblogger. Tenk deg godt om før du spør disse bloggerne om råd til hvordan du kan ''bli en bedre utgave av deg selv''. Tenk deg om før du automatisk kommenterer hvor ''flinke'' de er, og vurder om du kanskje heller bør få dem til å tenke over hvorfor de gjør det de gjør. Vurder om du bør kontakte foreldrene til mindreårige jenter som driver slike blogger, og be dem snakke med sine barn.
- Ta vare på deg selv. Trekk deg unna hvis du blir negativt påvirket. Ta en media-faste, ikke klikk deg inn på lenker du tror kan få deg til å føle deg ille. Rapporter teit reklame; jeg gjør det ofte selv med Google-reklame som opprører meg, ved å trykke på krysset i hjørnet og rapportere det som inappropriate/støtende. Hvis du rett og slett er lei av å høre slikt snakk, kan du følge tipset til vidunderlige @nourishingeveryday og avbryte slike samtaler med å si: Let's talk about something worth my time. Hardt og brutalt, kanskje, men det virker, og det er viktig.

 

 


#helse #livsstil #frisk #syk #blogg #blogger #bloggere #dø #død #døden

Når hjernen lurer oss

Du har kanskje hørt om at mennesker må skape mening av alt vi (eller andre) gjør. Og det høres litt merkelig ut, men det er sant. Hjernen vår fungerer slik at den lurer oss til å tro at vi har ''kontroll over livet'', og det gjør den antakelig for at vi ikke skal gi opp og legge oss ned og dø. For hadde vi skjønt hvor lite kontroll og oversikt vi egentlig har, ville vi nok mistet troen på det meste.
Jeg begynte å se på programmet Brain Games på National Geographic Channel i forrige uke, et program dedikert til nettopp dette temaet. (Det sendes forresten kl 20.05 alle hverdager, anbefales!) De viste tallrike eksempler, blant annet eksempelet under.

Vi fikk se bilder av Jennifer Lopez og Tom Cruise. Bildene var opp ned. Jeg finner ikke bilder av akkurat dem, men her er to tilsvarende. Ta en god titt på dem:




Så snur vi bildene. Ser du noe nytt?


Jepp, munn og øyne er snudd opp ned. Så du det på bildene over? Eller lurte hjernen deg?


For ikke å snakke om denne her:



Ingen av disse eksemplene over tilsier at hjernen er dum eller uintelligent. Vi har bruk for disse mekanismene av mange årsaker, blant annet er det nyttig for oss å gjenkjenne ansikter selv om de har noen ''feil'', og det er viktig at våre valg gir oss mening, ellers ville vi ikke vært i stand til å ta valg i det hele tatt. Men iblant kan hjernen lure oss til å skape mening der det ikke finnes mening, eller der vi utsetter oss selv eller andre for fare.

Ok, så til poenget. Når dette generelt skjer til en viss grad hele tiden, hva gjør dette med oss når det gjelder kosthold, trening eller spiseforstyrrelser? Det er nyttig å bare reflektere over spørsmålet, selvfølgelig, men jeg vil gå litt videre inn på det. (Og dette er bare eksempler, jeg sier ikke nødvendigvis at det følgende er fullstendig uten helseeffekt.)

 

KOSTHOLD

En person som har hørt mange ganger at en konkret handling gir helseeffekt, vil sannsynligvis bestemme seg for å prøve handlingen til slutt. La oss si at personen heter Alf, og at handlingen er Raw Food-diett.
Hjernen til Alf vil beholde følelsen av kontroll, og gjør alt den kan for å overbevise Alf om at han har tatt riktig valg. Ikke bare et godt nok valg, å nei, men det beste valget. (Hadde ikke hjernen gjort det, ville ikke Alf vært i stand til å gjennomføre noe som helst.) Dermed vil Alf sannsynligvis merke store helseeffekter fra dag én (eller to); han vil kjenne seg mer energisk, opplagt, glad, etc. etc., og konkluderer da med at dietten er årsaken. Alfs sannhet blir da at Raw Food-dietten gir fantastisk helse, ja; det føles nesten som om risikoen for sykdom og død blir helt borte! (Til tross for at risikoen for å dø er på, vel, 100%, og det samme gjelder risikoen for å bli syk i løpet av livet.)
Det som egentlig skjer, er ikke fantastiske helseeffekter på 1-2 dager; det er placeboeffekt. Vi kan si at Alf nok ble mer energisk, opplagt og glad enn før fordi livet hans nå hadde fått et ''prosjekt'', et mål og en mening, noe å stå opp for som gjorde dagene mer spennende. På grunn av hjernens intense ønske om å ha rett, kjenner Alf seg bedre fordi han aktivt leter etter disse følelsene, noe han ikke gjorde før dietten.
(Det skal også nevnes at dersom Alf ikke hadde tatt valget selv, men det i stedet var for eksempel kona som hadde presset ham til å begynne på dietten mot hans vilje, ville ikke Alf ha merket noen positive helseeffekter. I stedet ville Alf sannsynligvis ha kjent negative helseeffekter som var verre enn de i virkeligheten er, ettersom hjernen hans aktivt ville ha lett etter negative følelser.)

Faktum er at helseeffektene av Raw Food-dietten nok er helt motsatt av hva Alf ''kjenner''; etter all sannsynlighet gjør dietten helsen hans verre, ikke bedre. For det første er det et kjent faktum at over halvparten (!) av kvinnene som går på en 100% Raw Food-diett ikke har menstruasjon. For det andre er det totalt bakvendt å tro at kroppen skal få mer energi av å få mindre energi. Det går ikke an i den virkelige verden. For ja, et kosthold bestående av utelukkende rå, uprosessert mat gir i praksis mindre energi og mindre viktige næringsstoffer. Ikke fordi matvarene i seg selv inneholder færre kalorier eller næringsstoffer, men fordi kroppen må prosessere maten helt selv (og dermed må bruke mye energi på å prosessere den, helt opptil 30% av energien i maten). I noen tilfeller klarer ikke kroppen engang å hente ut de viktigste næringsstoffene før maten har passert fordøyelseskanalen.
Mennesket har etter titusenvis av år blitt designet for å overleve bedre på prosessert, varmebehandlet mat. Vi får faktisk mer energi og næring av det. Når vi koker poteter, for eksempel, blir stivelsen bløtgjort, noe som igjen lar næringsstoffene ''slippe ut'' av poteten og komme oss til gode. Det er en grunn til at det ikke er vanlig å spise poteten rå.

 




Det samme gjelder for øvrig både fitness og dietter generelt. Fitness er noe mange av oss tenker på som sunt og helsefremmende, mens virkeligheten er at utøvere i konkurransetid er i sitt livs dårligste form; de er underernærte, dehydrerte og strippet for underhudsfett (sitat @amalielee). Det er ''poweren'' fitness signaliserer som rett og slett lurer hjernen vår til å tro at det er sunt.
Hva angår dietter, vil jeg trekke fram Paleo-dietten her. Vi tenker på Paleo som ''tilbake til røttene'', det som egentlig er riktig for mennesket, det å ''kvitte seg med alt det unaturlige''. For det første insinuerer Paleodietten at steinaldermannen hadde fantastisk helse. Det stemmer ikke. Steinaldermannen var ofte plaget av sykdom og perioder uten mat, og gjennomsnittlig levetid var omtrent 30 år. For det andre: Dersom du mener at alt det ''unaturlige'' er helsefarlig og noe man bør kvitte seg med, vel, da bør du oppriktig vurdere å forkaste brillene/linsene, de fabrikkproduserte klærne dine, handleturene på butikken, busskortet, bilen, plastdingsene dine, kort sagt bør du altså kvitte seg med omtrent alt du eier. I grunnen kan du nesten like gjerne slutte deg til Amish-folket...
 

TRENING

Det er ikke kontroversielt å si at trening er bra for helsa, eller at trening har mange positive helseeffekter. Jeg prøver ikke å si at mennesker ikke har godt av fysisk aktivitet. Men også på dette området kan hjernen lure oss. Dersom vi har hørt mange nok ganger at ''jo hardere/lengre, jo bedre'', for eksempel, trenger ikke det nødvendigvis å stemme. Helsa vår blir ikke bedre dersom vi pusher oss selv mer enn vi har kapasitet til. Helsa vår blir ikke bedre av at vi trener halvannen time hver eneste dag. Helsa til overvektige (eller noen andre) blir ikke bedre av økt fysisk aktivitet OG redusert kaloriinntak.

Det er fort gjort å oversette én sannhet til at denne ene faktoren skal gjelde i enhver sammenheng. Til utsagnet over (''jo hardere/lengre, jo bedre'') må følgende tas med i beregningen for at utsagnet skal kunne brukes:
- Dersom jeg får i meg nok energi, og får nok søvn
- Dersom jeg ikke er for stressa innenfor andre livsområder og egentlig trenger hvile mer enn trening
- Dersom jeg ikke har skader av noen art 
- Dersom jeg gir kroppen tid til å restitueres mellom treningsøktene
- Dersom jeg er toppidrettsutøver må jeg være klar over at jeg i praksis overtrener, at denne livsstilen ikke kan vare livet ut fordi det på sikt ikke gir god helse, og at jeg gjør dette for karrieren (ikke for helsa)
- Dersom jeg vil ha bedre utholdenhet og hjertehelse, trengs intervalltrening (ikke hardere/lengre)

Forskning viser også at søvn er viktigere for helsa enn trening. Ikke at det er oppsiktsvekkende, i og med at vi kan leve uten å trene, men vi kan ikke leve uten søvn. Det er også viktig å påpeke at det er mulig å ha helt fine liv med god helse selv om man hater å gå på treningsstudio eller jogge i skogen. Trening er ikke en plikt, det er et valg.
 

SPISEFORSTYRRELSER

Spiseforstyrrelsens våte drøm (sitat @amalielee) er å gå fra ''one extreme to another'', altså å bytte ut spiseforstyrrelsen med fitness, veganisme/vegetarianisme, Raw Food-diett eller andre dietter, eller lignende ting. Det betyr selvfølgelig ikke at alle som driver med disse tingene har spiseforstyrrelser, men det betyr at svært mange med spiseforstyrrelser velger å drive med disse tingene. En person som tidligere har hatt spiseforstyrrelser kan i noen tilfeller velge å drive med noe av dette uten at det har noe med spiseforstyrrelser å gjøre. Men en person som ennå ikke er frisk (fysisk og mentalt) fra sin spiseforstyrrelse kan sjelden eller aldri velge å drive med slike ting uten at det har med spiseforstyrrelsen å gjøre.

Som tidligere nevnt: Hører vi mange nok ganger at fitness, veganisme/vegetarianisme/Raw Food-diett eller andre dietter er sunt og helsefremmende (og det hører vi ganske ofte), er det fort gjort at hjernen tolker det som ''sannheten''. Ergo er det mange som oppfatter disse tingene som helt ufarlige og utelukkende positive, det gjelder spesielt personer med forstyrrede spisevaner. Jeg regner med det er ganske selvforklarende nå (etter all utbroderingen over) hvordan hjernen lurer oss til å tro at dette er sunt. Konsekvensene er, stikk i strid med hva vi kanskje tror, tilstede. Typiske konsekvenser er blant annet underernæring/feilernæring, for lav fettprosent, benskjørhet, kognitiv svikt, food obsession, OCD-aktige symptomer, isolasjon, menstruasjonsforstyrrelser, infertilitet, muskelsvinn, elektrolyttforstyrrelser, hjerterytmeforstyrrelser, treningsavhengighet... Og dette er bare et utvalg.

(Misforstå meg rett: Jeg synes det er kjempebra at noen velger å være vegetarianere/veganere av etiske årsaker. Men bare når det er snakk om etiske årsaker, og man er helt sikker på at det er det det handler om.)

Jeg regner med å få en del pepper for å skrive dette innlegget. Kommentarer om at jeg kritiserer andres personlige valg, påprakker dem egenskaper de ikke har, kaller dem mindre intelligente, you name it. Før du eventuelt bombarderer kommentarfeltet mitt, vil jeg be deg huske at jeg ikke ser på meg selv som noe overmenneske; dette gjelder selvfølgelig like mye for meg som for alle andre. Når jeg skriver at hjernen vår lurer oss, så mener jeg at den lurer oss alle sammen, hvert eneste menneske på denne planeten.

 


Kunne ikke dy meg.

 


#hjernen #hjerne #helse #trening #kosthold #spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #anoreksi #bulimi #ortoreksi #ednos #helse #kropp #mental #psykisk #fysisk #fitness #raw #rawfood #paleo #paleoitt #paleoittisk #steinalder #placebo

USA, tykkest i verden?

Min venninne Susanne fortalte meg i helga at hun nylig hadde sett på gjennomsnittlig kaloriinntak versus gjennomsnittlig vekt i ulike land i verden. Det hun fortalte var mildt sagt overraskende, og bygget godt opp under det jeg hittil har lest av forskning. I en artikkel på Your Eatopia sies det at vekt ikke engang korrelerer med matinntak, noe jeg syntes var både logisk og ulogisk. I dag har jeg selv tatt en grundig kikk på det Susanne snakket om, og nå har jeg funnet nok et argument som peker mot at Your Eatopias påstand faktisk er riktig, hvor merkelig det enn måtte høres ut.

Før jeg dypdykker ned i detaljene, må jeg skrive de innlysende setningene som ''alle vet''. Først og fremst det ''faktumet'' at USA er tykkest i verden fordi de spiser flest kalorier per dag i verden. Deretter det ''faktumet'' at 2000 kalorier er det som trengs for å opprettholde liv og god helse. Sist, men ikke minst, det ''faktumet'' at slanking er det som skal til for å gå ned i vekt. Sånn, da kan vi fortsette...

- USA er tykkest i verden.
Niks, feil. De er riktignok på femteplass i verden, men både Tonga, Mikronesia, Samoa og Kuwait (!) har høyere gjennomsnittlig BMI enn USA. I tillegg spiser de mindre enn amerikanerne (!). Samoa, for eksempel, har gjennomsnitts-BMI på 28,34. Samoas daglige kaloriinntak ligger på 2880. Altså spiser befolkningen i Samoa nesten 1000 kalorier mindre enn amerikanerne per dag, likevel veier de mer. 



Man skulle tro at USAs gjennomsnitts-BMI kan ha sammenheng med hvor mye fastfood enkeltindivider inntar, men selv det er en komplisert faktor. Vi ser nemlig at det ikke er den rikeste delen av befolkningen i USA som tilhører kategorien ''obese''; det er i hovedsak de fattigste. Enkelte synes å automatisk anta at årsaken er at de fattige er dummere enn andre, at de ikke kan økonomiplanlegging, at de lettere lar seg friste av McDonald's, at det er deres egen skyld, at de ble fattige fordi de er late fråtsere... Nei. Dersom fastfood er en del av bildet i det hele tatt, er det ikke fastfood som har ''skylden'', men feilernæring. Anbefaler sterkt DENNE artikkelen, her er et sitat fra kommentarfeltet:

You can also count on the fact that any time the economy is bad, people are getting less to eat. The middle class starts scrimping; the lower middle class starts panicking; the poor become even more malnourished; and the poorest die. The degree this happens is directly related to the scope and severity of the economic collapse, and to social safety nets the government provides. Better social safety nets = fewer dead people, fewer riots, fewer rebellions. (Speaking of which, it is not possible to get enough to eat on U.S. government food stamps unless you eat ramen all the time. The idea that poor people eat unbalanced diets because they're stupid about nutrition is untrue and offensive. They're not stupid; fruit and vegetables are expensive and they provide few calories per dollar. I'm sure you know this already, just felt like ranting.)
 

- USA har høyest kaloriinntak i verden.
Hvis vi skal være flisespikkere er det korrekt at USA har det høyeste kaloriinntaket i verden med sine daglige 3770 kalorier. Land nummer to på samme liste er Østerrike med sine daglige 3760 kalorier. Denne forskjellen på 10 kalorier per dag (som ikke engang tilsvarer mer enn en fjerdedel av et eple) er så marginal at vi blir nødt til å se på disse to kaloriinntakene som like høye.
Men ER de egentlig så høye? Og avgjør kaloriene egentlig noe som helst? For der USAs gjennomsnitts-BMI er 27, er Østerrikes gjennomsnitts-BMI 25.
Hvis du synes to BMI-poeng ikke er en nevneverdig forskjell, kan jeg trekke frem Frankrike som eksempel. Frankrike spiser daglig 3550 kalorier i gjennomsnitt. Deres gjennomsnitts-BMI? 23,56. Og hva med Romania? Romanias daglige kaloriinntak er 3510. Gjennomsnittlig BMI er 22, 98. Jepp, virkelig.

Se gjerne DENNE artikkelen fra The Daily Mail også.

Hva angår Norge ligger vi ikke så verst an. Vår gjennomsnitts-BMI ligger tross alt midt mellom Kamerun og Azerbaijan, så vi er heldigvis ikke tyngre enn befolkningen i de fattige landene i den tredje verden. Dette var sarkasme, bare for å understreke at nei, Norge spiser ikke for mye kalorier i det hele tatt, og slanking og kaloriunderskudd er det siste myndighetene trenger å påprakke oss. Nei, Norge ligger midt i en klynge av land vi aldri pleier å sammenligne oss med statistisk, rett og slett fordi levekårene er så totalt forskjellige. Se bare her:




- 2000 kalorier er det som trengs for å opprettholde liv og god helse.
Hvis du tar en titt på denne lista, ser du at det kun er de nederste ni landene som spiser under 2000 kalorier, samt at de som spiser under 2500 kalorier er verdens fattigste land. Ja, de landene som lider av hungersnød og dårlige levekår. Visste du forresten at forskjellen på Nord-Korea og Sør-Korea er enorm på dette området? De er naboland, obviously. Likevel:
Sør-Koreas daglige kaloriinntak er 3070, deres BMI er 24,06.
Nord-Koreas daglige kaloriinntak er 2150, deres BMI er 20,78. Som om ikke det er nok er Nord-Koreanerne et hode kortere enn sine naboer. De spiser rett og slett så lite at de er for underernærte til å vokse normalt. 

- Slanking er det som skal til for å gå ned i vekt.
USA er det landet i verden som slanker seg mest. Slankeindustrien i USA tjener 61 milliarder dollar per år i hjemlandet, og 180 milliarder dollar per år i verden til sammen. Prosentandelen i USA som slanker seg er til enhver tid mellom 34%-50% (mer om det HER). Til tross for all denne slankingen er de nummer fem på lista over verdens tykkeste. Hvorfor er det slik? Det gir jo ingen mening... Eller gjør det? Kan det hende at all slankingen er selve problemet? Det er det jeg tror. Vi vet at slanking reduserer forbrenning og stoffskifte dramatisk, noe som igjen fører til at man legger på seg av mindre og mindre mat. Dette er ikke en personlig teori jeg har, dette blir uttalt av verdens fremste forskere på området, til og med av stipendiatforskere ved NTNU og St. Olavs hospital. Forskjellen mellom (de fleste av) disse forskerne og meg, er at de likevel mener at folk bør slanke seg, trene mer og spise mindre (gjerne alt på én gang).
Men til hvilket formål? Hvorfor vil forskere og helsepersonell verden over se tykke mennesker slanke seg med pulverkurer på 600 kalorier per dag (!) når de VET (og sier selv) at 95% av dem som slanker seg legger på seg mer enn de gikk ned innen 5 år? Hvorfor ønsker de å forsøke å bekjempe kroppens egne forsvarsmekanismer og tvinge vekten til å holde seg nede når det som regel betyr et kortere liv med dårligere helse? Og hvorfor er det aldri slik at helsepersonell forsøker å finne ut av hvorfor vekten har gått opp i utgangspunktet, for så å forsøke å få vekten ned ved å reversere det samme forløpet (terapi for depresjon, stressmestring, bedre søvnhygiene eller hjelp for andre psykiske problemer, lære å spise jevnt og variert nok, kurere feilernæring, etc etc)? Alt dette er mer enn jeg klarer å forstå. Og jeg håper å se en helomvending på området i løpet av min levetid.


 


#usa #slanking #kalorier #bmi #vekt #helse #fattigdom

Kostholdet som gjør deg overvektig, syk, og død!

Hvis jeg skulle oppsummere dette innlegget i én setning, ville det bli: Spis hva du vil, så mye du vil, så ofte du vil. Oi, så kontroversielt. Oi, jeg oppfordrer vel folk til å bli sykelig overvektige? Nei. Det virker som enkelte tror at setningen ''Spis hva du vil, så mye du vil, så ofte du vil'' kan oversettes direkte til: STAPP I DEG FASTFOOD OG ISKREM I EKSTREME DOSER, HELE TIDEN! FOR RESTEN AV LIVET!
Lo and behold. Slik ønsker cirka ingen å spise, og det er faktisk vanskelig å spise på den måten. Det er ikke på noen som helst måte et uansvarlig råd å gi. Les først, kritiser eventuelt etterpå.

(Beklager forresten mangelen på bilder.)

Overalt, hele tiden bombarderes vi av kostholdsråd. Norsk Ukeblad forteller om den fantastiske og helsefremmende LCHF-dietten, VG skriver med krigstyper om det livsfarlige sukkeret, hos Sunkost har de hyller med raw food, fiberhusk, kinesisk urtete og Questbars. Ekspertene advarer mot det farlige magefettet.
Og vi tror på det vi leser. Det er jo tross alt eksperter som uttaler disse tingene, ikke sant? Dessuten kan personer i din omgangskrets til stadighet fortelle deg om alle helsegevinstene og alt vekttapet de har fått av å følge de fantastiske rådene fra ekspertene. Men er det egentlig sånn at ekspertene har rett? Er det egentlig sånn at de som sier ''Det virket SÅ bra for meg!'' har rett? Er du egentlig kritisk nok?
Jeg mener, hvis det ekspertene sier stemmer, hvorfor er ikke ekspertene da enige om hva som er rett? Hvorfor sier én at lavkarbo er bra, når andre sier at sukkerfritt eller fettredusert er bra? Hvorfor er ikke engang leger enige?
Det samme gjelder de du kjenner som sier at det virket for dem. Hvorfor er ikke de enige i hva det riktige er? Og hvordan måler de egentlig om det de gjør, faktisk virker? Hvordan vet de at det er Fedon-kuren som har utrettet miraklene, og at det ikke kan være andre årsaker? Det er ikke nødvendigvis slik at hendelse A (Fedon-kur) fører til hendelse B (vekttap), selv om både hendelse A og hendelse B skjer. Det kan være to hendelser som ikke har noe med hverandre å gjøre.

Personlig har jeg begynt å boikotte alt dette. Jeg orker rett og slett ikke mer. Alle disse kostholdsrådene har aldri hjulpet meg eller gitt meg et bedre liv, tvert imot har jeg hver eneste gang bare endt med å ikke lenger klare å lytte til kroppen min. Det å spise etter kaloritabeller, kostholdsråd eller klokka (KKK) har faktisk ikke bidratt til å gi meg god helse. Og jeg vet at jeg ikke er alene.
Det at jeg har sluttet å lytte til kostholdsråd, høres sikkert veldig skremmende og uansvarlig ut. Kanskje tror noen nå at jeg ''har gitt opp min egen helse''. Men nei. Tvert imot! Jeg har oppnådd mange helsegevinster ved å slutte å bry meg om kostholdsråd:
- Jeg opplever ikke lenger stress i forbindelse med mat
- Kroppen min får det den trenger, både i mengde og næringsstoffer
- Jeg har ikke den minste trang til bulimiske spisemønstre
- Jeg er fri til å bruke hjernen min på det jeg engasjerer meg for
- Jeg opplever mat som nettopp det; bare mat.
Og jeg opplever alle disse helsegevinstene som utelukkende bra. Med mindre jeg tar feil om at hendelse A (lytte til kroppen) er det som førte til hendelse B (god helse), selvfølgelig. Men om jeg tar feil, gjør det noe? Forandrer det noe? Uansett årsak er jeg i hvert fall ustressa, engasjert, lykkelig og har god helse, og det er bra nok for meg.

De fleste uttalelser om kosthold i media er basert på ''Everybody knows''- mentaliteten. Altså er det basert på hva folk tror er riktig, ikke på kunnskap. Vi mennesker har en lei tendens til å automatisk tro at noe er riktig bare vi hører det mange nok ganger. Men det sier seg selv; det er ikke mulig at ''alt det vi vet'' er riktig. I så fall hadde det vært én oppskrift på hva det ''riktige'' kostholdet er. Når det i stedet er slik at media kaller både LCHF, sukkerfritt og fettfritt riktig, sier det seg selv at minimum to av disse må være feil. Skulle vi unngått både karbohydrater, sukker og fett, ville det blitt temmelig vanskelig å finne noe å spise. Da kunne vi verken spist frukt, rotgrønnsaker, yoghurt, avocado, nøtter, eller andre fantastisk næringsrike matvarer. På Facebook har jeg startet en kampanje som heter: Boikott kroppspress, snu et magasin. Bli gjerne med på kampanjen!

Det er også et stort problem med språket som finnes rundt mat. Også dette er påprakket oss av media. Slenger inn et sitat av Marya Hornbacher for å poengtere språkproblemet:
Consider the advertisements for food, the religious lexicon of eating: ''sinfully rich,'' intones the silky voice announcer, ''indulge yourself,'' she says, ''guilt free''.
Hvis du skulle gjette, hvem tror du står bak oppfinnelsen av dette språket rundt mat? Kan det være dem som ønsker å tjene penger på folks dårlige selvtillit, nemlig slankeindustrien? 

Vi lever i et samfunn der ''alle vet'' at kosthold er avgjørende for hvorvidt vi har god eller dårlig helse. Brokkoli = god helse, slank kropp, lykke og høy IQ. McDonald's = dårlig helse, diabetes, sykelig overvekt, hjerte- og karsykdom. Yadda yadda yadda.
Til en viss grad er det jo sant. Samtidig kan vi ikke tenke sånn. Det er ikke så enkelt.
Spiser vi bare brokkoli, eller bare grønnsaker, har vi oppskriften på mangelsykdom. Spiser vi bare McDonald's-mat, eller bare fastfood, har vi også oppskriften på mangelsykdom. Ensidig kosthold er usunt for oss, uansett om de matvarene vi spiser er ''sunne'' eller ''usunne''. Vi trenger litt av alt.

... Og her, når jeg sier at vi trenger litt av alt, regner jeg med at noen er klare til å fortelle meg at vi ikke trenger sukker, gluten, hvete eller karbohydrater. 
Neida, vi dør ikke uten disse tingene. Men vi dør heller ikke av å spise dem. Dersom vi spiser sukker, gluten, hvete eller karbohydrater skjer det ingenting. Vi kan til og med spise disse tingene hver dag. (Nei, jeg sier ikke at vi kan spise BARE disse tingene hver dag hele livet.)
Det må også nevnes at nesten ingen mat- eller drikkevarer inneholder kun ett næringsstoff. Skal du finne noe som består kun av karbohydrater, kun av fett, kun av proteiner, kun av vitaminer? Da kommer du til å bruke resten av livet på å lete, og sulter i hjel i prosessen. Så vidt jeg vet finnes det bare én slik vare som kun inneholder ett næringsstoff: Vodka (eller annen ren sprit). Alkohol er et av de fire næringsstoffene våre, og vodka inneholder ikke verken proteiner, karbohydrater eller fett; det er kun alkohol.
Bananer inneholder fruktsukker (gisp!), og massevis av viktige vitaminer og mineraler. Frukt og grønnsaker generelt inneholder som regel mye karbohydrater (gisp!), og massevis av viktige vitaminer og mineraler. Rødt kjøtt og fisk inneholder fett (gisp!), og massevis av proteiner, kreatinin, og omega 3. Til og med en cheeseburger inneholder mer enn transfett (sjokk!), blant annet kalsium fra osten, protein og kreatinin fra kjøttet, karbohydrater fra brødet, vitaminer fra salatbladene.
(Les DETTE for å se hvor ''farlig'' en flaske Urge er, med sine nifse e-stoffer...)

Mat er ikke ''bra'' eller ''dårlig''. En pakke nudler med litt MSG gir deg ikke matforgiftning. En Grandiosa (uten nøkkelhullsmerking, vræl!) vil ikke plutselig tette igjen blodårene dine og gi deg brodpropp. Å spise så ''sunt'' at du ikke får i deg nok kolesterol kan gjøre at kolesterolverdiene dine stiger, ofte opp til et skummelt nivå, paradoksalt nok.
Å velge å spise en burger er ikke ''skamfullt'', og du gjør ikke noe ''feil'' ved å bestille ekstra ost. Å velge å spise en salat gjør deg ikke ''flink''. Å spise sjokolade er ikke å ''overgi seg til sjokolade'', og å spise salat er ikke å ''ha kontroll''. Alt dette er bare spising. Det er bare mat. (Les mer HER.)
Vi er nødt til å se bort fra den ene, spesifikke matvaren, og i stedet forsøke å se hele bildet. Mat er ikke et moralsk valg, det er ikke et moralsk dilemma. Én spesifikk matvare kan verken gi oss evig liv eller få oss til å dø. Dessuten kan ikke matinntak avgjøre om vi som mennesker er ''gode'' eller ''dårlige''. Vi må slutte å identifisere oss med maten vi spiser (''Du er det du spiser''). Om jeg spiser frossenpizza iblant, er jeg likevel ikke en feit, lat gris. Om jeg spiser epler iblant er jeg ikke en sunnhetsguru. Om jeg spiser en brokkoli er jeg ikke en brokkoli. 

All mat inneholder næringsstoffer. Næringsstoffer er bra for oss.  End of story. Jepp, til og med Coca Cola inneholder næringsstoffer. Det betyr ikke at vi trenger Cola Cola på daglig basis, men det betyr heller ikke at vi trenger å kjenne på ''dårlig samvittighet'' når vi drikker det, ''for å holde oss disiplinerte nok til å ikke drikke det hver dag''. Beklager, det er ikke sånn man får et sunt forhold til mat.
Dessverre vokser mange av oss opp med en slik holdning. Som barn lærer vi at godteri og brus er forbeholdt lørdager. I seg selv er det selvfølgelig en bra ting, som jeg er enig i at er riktig fremgangsmåte. Men dette lærer oss opp til å tenke på mat som ''riktig'' eller ''feil''; for det må jo være noe ''feil'' med brus og godteri når vi ikke får det oftere? Det lærer oss, til en viss grad, opp til å bruke hele uka på å glede oss til lørdag, da vi endelig kan spise det vi vil. Da vi endelig kan ''velte oss i deilig, syndig usunnhet'', da kan vi endelig ''være litt grådige og egoistiske''. (Grådig og egoistisk? HVA har det med mat å gjøre?!) Tar vi med oss dette til voksenlivet, har vi plutselig basert matvanene våre på ''riktig'' og ''feil''. I en alder av 40 sitter vi der, da, og bruker så mye hjernekapasitet (''disiplin'') på å unngå sjokoladeplata i kjøkkenskapet så lenge som mulig, at vi til slutt ''sprekker''. Vi forsøker så hardt å unngå sjokoladeplata at vi til slutt ikke klarer å tenke på annet. Hvorfor ha det sånn, når du kan spise sjokolade og dermed slutte å tenke på det, og så gå videre i livet og gjøre andre ting?
Og nei, matvarer er ikke avhengighetsskapende. Jeg har sagt det før, og jeg fortsetter å si det til jeg blir blå i ansiktet om nødvendig. Hver eneste gang jeg har sett eller hørt om noen som sier de er avhengig av sukker, viser det seg at de enten har et ekstremt ensidig kosthold, eller et ekstremt restriktivt kosthold. Det er en kjent sak at underernæring gir oss et sterkt sug etter sukker, fett og karbohydrater. Dette suget går alltid over når personene slutter å være underernærte og/eller feilernærte.
Årsaken til at Øystein fra ''Hellstrøm rydder opp hjemme'' sluttet helt å spise Nugatti (som var det eneste han spiste før tv-programmet) var ikke at han avsto fra ''avhengigheten sin'' (sukker), men fordi den ekstreme feilernæringen forsvant ved hjelp av et skikkelig kosthold. (Mer om temaet ''matavhengighet'' HER.) 

Og bare for å slenge med noe jeg har tenkt mye på: Mat er ikke alt her i livet. Kosthold er ikke den eneste faktoren som påvirker helsa vår. Minst like viktig er søvn, lavt stressnivå, hygiene, mellommenneskelige relasjoner, alt som gir oss glede, og god psykisk helse. Mat og kosthold er bare ''one in a million'' blant alt som påvirker helsa vår. Likevel finnes det millionvis av kostholdsblogger, ukeblad-overskrifter, avisforsider, klinikker, slankekurs, dietter, etc.; men om vi leter etter tilsvarende informasjonsflyt om søvn, stress, hygiene, og de andre tingene, hva finner vi? Ikke i nærheten av like mye. Hvem gidder å skrive søvnblogger, hvor de daglig oppdaterer om søvnen sin, hva de gjør for å opprettholde søvnmønsteret, hvordan de skal sove framover, og hvordan de mener at andre bør sove? Tygg litt på den (pun intended).

Kort konklusjon:
- Ingen matvare er direkte helseskadelig eller farlig. Det er farlig å drikke et glass kloroform, farlig å spise sprøytemidler som suppe, men ingen matvaretyper kan sammenlignes med giftstoffer. Ingen matvarer, altså blant noe av det vi regner som mat, er giftig. Niks, ikke engang sukker er gift. Sukker er bare et (raskt) karbohydrat. Matvarer fra det området i Italia hvor mafiaen i flere tiår har gravd ned svært giftig biokjemisk avfall, er selvfølgelig veldig helsefarlige (det har de som bor i området fått erfare), men det er jo ikke matvarene det er noe i veien med, det er giftstoffene som har sivet inn i matvarene.
- Ensidig kosthold kan være helseskadelig eller farlig. Noen ganger kan det være fordi vi får i oss for mye av ett næringsstoff (for eksempel protein), men som regel er det fordi vi har fått mangler av å unngå andre næringsstoffer.
- Vi kan spise sukker hver dag, for eksempel, så lenge vi også får i oss nok variert kost i løpet av dagen. Shit, vi kan til og med spise bare godteri en hel dag noen ganger i løpet av året, uten å bli syke av det.
- Ingen av oss trenger disse ''kostholdsrådene'', og ingen av oss trenger dietter. Vi klarer oss ikke bare like bra, men faktisk bedre uten.
- Det vi i stedet trenger, alle som én, er å lytte til kroppen. Følge cravings, kjenne etter hva vi har lyst på og behov for. Så enkelt, og så vanskelig (?). 

Helt på tampen: Er du så opptatt av å spise ''riktig'' at du unngår pizzakvelder med venner eller godteri på kino? I så fall er det ganske trist og livsbegrensende. Ja, vi trenger vitaminer og mineraler for god fysisk helse. Ja, vi trenger også kos for god mental helse. Å kun spise ''riktig'' og ''sunn'' mat for å bevare fysisk helse, og unngå ''feil'' og ''usunn'' mat uansett hva den sosiale settingen er, gjør at du aldri opplever å virkelig kose deg med mat. Alle er forskjellige, men jeg våger å tippe at du blir ganske ulykkelig av en slik livsstil.
Jeg skal på Halloween-fest i kveld. Og jeg har i hvert fall tenkt å ivareta den mentale helsen min og kose meg med det som står på bordet. Jeg har tenkt å la mat bidra til å gjøre meg lykkelig.

Hilsen ''Feit, ustyrlig, grådig gris som stapper i seg fastfood og iskrem hver dag, hele tiden, og er vågal nok til å påstå at det er SUNT?!?!?!?!''

... eventuelt, hilsen Øygunn, som har et vidunderlig avslappet forhold til mat og håper flere kan oppleve det samme.

Jeg føler meg feit!

(Det er ikke så viktig hvorvidt du har en spiseforstyrrelse eller ikke. Kjenner du deg igjen i noe i dette innlegget, tror jeg du kan få nytte av det uansett.)

Vanlige ting man får høre fra personer med spiseforstyrrelser (og en god del andre personer):

Jeg føler meg feit! Jeg føler meg ikke syk! Jeg er større enn noensinne! Jeg føler at jeg bare spiser fordi jeg kjeder meg! Jeg føler at jeg overspiser! Jeg kommer til å bli fullstendig mislykket hvis jeg legger på meg!

(Til dere jeg har snakket med, ansikt til ansikt eller på e-post, jeg siterer ingen personlig her. Disse utsagnene er blant de ti vanligste tingene personer med spiseforstyrrelser sier.)

Dette blogginnlegget handler om hvordan angst fungerer. De fleste av oss vet godt hvordan angst kjennes ut, men vi har kanskje ikke så stor oversikt over hva angsten faktisk gjør med oss. (Jeg hadde i hvert fall ikke det.) Angst er for eksempel det som gjør at vi kan finne på å uttale setninger som de over. Først skal jeg forsøke å forklare hva som er logisk feil med tre av setningene over, deretter kommer litt mer om hva som skjer i hjernen ved angst.

 




- Jeg er større enn noensinne! (''I am bigger than ever'')

Hva så om du er større enn før? Det er helt ufarlig, og det eneste det kan føre til er en periode med vonde følelser. Følelsene går over.
Jeg er definitivt større enn ''noensinne'', hva så? Tross alt er jeg jo også eldre enn noensinne, og kroppen min er rett og slett skapt for å være sånn som den er nå. Det er helt greit. Det er ikke kroppen det er noe feil med, det er tankene det var noe feil med.
Ordet ''noensinne'' er ren krisemaksimering. Det finnes ingen logikk i at dette ordet skal være relevant i sammenhengen. (Selvfølgelig er jeg større enn noensinne; jeg er større enn da jeg var nyfødt, større enn da jeg gikk på barneskolen, og større enn da jeg gikk på videregående.)
Jeg er rett og slett på et stadie i livet der det er vanlig å begynne å være ferdig med å vokse. Kanskje ville jeg ha nådd det punktet litt tidligere, hvis det ikke hadde vært for spiseforstyrrelsen. At jeg er større nå enn før, betyr på ingen som helst måte at jeg kommer til å bli større og større; det betyr bare at jeg er større nå enn før. (Vi kan ikke legge mer i det enn det som eksisterer.)
Jeg har også vært der at jeg ikke tålte synet av kroppen min; jeg har grått mange ganger fordi jeg syntes jeg så så fæl ut. Én måte å sloss mot denne følelsen på, er å spørre seg: Er virkelig kroppsstørrelsen min så viktig at den skal ha makt til å ødelegge livet mitt? I så fall, hvorfor det?
Jeg vet ikke med dere, men jeg er i hvert fall ikke villig til å dø tidlig bare for å veie litt mindre, for å si det sånn. 

- Jeg føler meg feit!

Det å FØLE seg feit, betyr ikke at man ER feit. Fat is not a feeling.
En tynn/slank person som FØLER seg feit, kommer aldri til å ha problemer med å få plass i et bussete, og vil aldri behøve å oppsøke spesialbutikker bare for å finne klær som passer, for å nevne noe.
Det spiller rett og slett ingen rolle hva du føler, det eneste som spiller noen rolle er virkeligheten. For ''jeg føler meg feit'' er ikke et argument for noe som helst.
Når personer med spiseforstyrrelser bruker dette som ''argument'' i et spørsmål om hva de skal gjøre, tror jeg ikke de har tenkt over hva de egentlig spør om. Jeg tror ikke de forventer at andre skal svare: ''Du må slanke deg, sånn at du føler deg tynn''. Og jeg tror heller ikke de egentlig forventer at andre svarer: ''Du skjønner at jeg ikke kan si at det er greit at du slanker deg fordi du FØLER deg feit?''. (Dette er ingen moralsk pekefinger mot noen, jeg har vært der selv!)
Altså; å si ''jeg føler meg feit'' i et spørsmål er fullstendig meningsløst. Det ''riktige svaret'' eksisterer ikke, ettersom spørsmålet er helt absurd. Hvorfor dette absurde ''spørsmålet'' dukker opp? Fordi angsten på magisk vis klarer å overbevise deg om at følelsene dine gjenspeiler virkeligheten.
I tillegg er det å føle seg feit et direkte resultat av å være underernært. Jo bedre ernært du blir, og jo nærmere du kommer din optimale vekt (set point), desto mindre feit vil du føle deg. Jepp, det går rett og slett over. 

- Jeg kommer til å bli fullstendig mislykket hvis jeg legger på meg!

Spør deg selv: Hva er det verste som kan skje? Å påstå at du blir mislykket med høyere vekt, er en logisk tankebrist. Disse to faktorene har ingen årsakssammenheng. Fettvev/muskelmasse fører ikke til mislykkethet. Egentlig er det også bare en (ubevisst) unnskyldning for å slippe å jobbe med selvtilliten; på en måte har du ''lagt ut selvtilliten din for salg'', du fraskriver deg ansvar og evne til å skape god selvtillit. 
Tenk på en person som har større kropp enn deg, som du synes ser skikkelig bra ut. Hva tenker du om vedkommende? Burde hun/han hatt dårlig selvtillit basert på kroppsstørrelsen? Hvorfor/hvorfor ikke? Tenker du at du burde ha dårlig selvtillit basert på kroppsstørrelsen? Hvorfor/hvorfor ikke? Er det feil av deg å tenke det samme om deg selv? Den måten du behandler deg selv på, innebærer den at du respekterer deg selv? Hvordan vil du at andre skal behandle deg, hvordan behandler du andre? Kan du behandle deg selv på samme måte? Hvorfor må akkurat du være liten/tynn, og ikke de andre? Nøyaktig HVA er det som gjør at du blir mislykket?
Og nei, her holder ikke humbug-svar som ''Det bare ER sånn'', ''Det føles riktig'', eller lignende. Svar konkret. Krev logiske svar. 

 




De andre setningene er samme ulla. ''Jeg føler at jeg overspiser'', ''Jeg føler at jeg spiser bare fordi jeg kjeder meg'', ''Jeg føler meg ikke syk'', ''Men tenk om akkurat jeg er annerledes?'': Alle disse inneholder de samme logiske bristene som ''Jeg er større enn noensinne'', ''Jeg føler meg feit'', og ''Jeg kommer til å bli fullstendig mislykket hvis jeg legger på meg''. Jeg bruker ikke tid på å forklare alle, rett og slett fordi det er nøyaktig det samme som skjer i topplokket, og selvfølgelig fordi det finnes millioner av andre lignende utsagn.

Konklusjon: IKKE godta, under noen omstendighet, at disse argumentene kan brukes til å bevise noe som helst. For de beviser... trommevirvel... ingenting.

 




Og nå til hva angst er, og hva som faktisk skjer i knollen:

Angst er en ekstremt viktig overlevelsesmekanisme. Skulle vi møte på et farlig rovdyr, ville vi sannsynligvis ha dødd hvis vi ikke hadde følt angst. Skulle vi møte på en truende person i en bakgate, er det angsten som gjør at vi kan slå ned personen eller løpe for livet. Angst fyrer opp adrenalin, og resulterer i ''flykt eller kjemp''-reaksjonen (''fight or flight'').
Men angst kan slutte å være til hjelp. Den kan dukke opp i situasjoner der den ikke trengs. I slike situasjoner er frontallappene (en del av hjernen) overaktive. Angsten i oss overbeviser oss om at noe er galt, og sender dermed frontallappene ut for å finne ut hva det er. Men før frontallappene rekker å ''komme tilbake med svaret'', har angsten funnet nye bekymringer, og sender dermed frontallappene ut igjen med én gang. Og sånn fortsetter det, i en uendelig sirkel. Angsten får rett og slett aldri ''det riktige svaret'' på noe som helst.

Dette skjer ofte hos personer med spiseforstyrrelser. Det kan beskrives som at man ''skanner'' miljøet rundt seg for å forsøke å finne svar på at det angsten sier er riktig. Altså, hvis jeg nå hadde en BMI 19 og var redd for vektøkning generelt, ville jeg kanskje tenkt at ettersom jeg spiste mye mindre i fjor enn jeg gjør nå, må det bety at jeg er frisk nå (selv om det ene ikke utelukker det andre). Jeg ville kanskje ha ''rettferdiggjort'' at jeg trente fem timer i uka med at ''sunne mennesker trener jo regelmessig'', og valgt å ignorere at det ikke gjaldt meg på BMI 19. Eller hvis jeg for eksempel var redd for at karbohydrater skulle gjøre meg feit, ville jeg aktivt ha lett etter alt som kunne duge til å bevise at karbohydrater gjør oss feite.
I en slik situasjon vil nesten alle med spiseforstyrrelser ''kreve'' bevis på alt, hele tiden. Hvis jeg, som nevnt over, hadde funnet 1 (ETT) ''bevis'' på at man faktisk blir feit av karbohydrater, ville det kanskje vært det avgjørende argumentet. De 99 bevisene jeg fant på at karbohydrater ikke gjør oss feite, ville da ha blitt forkastet, fordi angsten hadde funnet det den lette etter.

Angst kan ikke forstå logikk.

Den gode nyheten er at også logikken kommer tilbake ved reernæring. Gradvis begynner man å stole mer på 99 argumenter enn på ett. Det man gjør kommer ikke til å føles riktig med én gang, man må i grunnen bare lene seg tilbake og vente.
''Don't let the guilt stop you from eating. Eating will in time stop the guilt.'' (A.S.)
''We just have to do what feels wrong until it feels right, and trust it to start feeling right as long as we keep trying.'' (L.M.) 

 




Og så et eksempel (HERFRA, med en god porsjon kunstnerisk frihet, selvfølgelig):

Petra og Frank går på kafé. Petra har en restriktiv spiseforstyrrelse, Frank har ingen spiseforstyrrelse.
Frank ser på menyen og bruker litt tid på å vurdere om han har mest lyst på pai eller kake, og velger til slutt kake. Når Petra spør Frank hvorfor han valgte kake, kommer Frank (faktisk!) til å gjette. For vi vet ikke alltid så fryktelig mye om hvorfor vi velger det vi velger: Hjernen vår finner på en forklaring som virker rimelig, og vi holder oss til forklaringen vi velger.
Ettersom Frank ikke har en historie med spiseforstyrrelser, finnes det sannsynligvis ingen underliggende angst som påvirker valget hans. Etterpå er kanskje Frank fornøyd eller misfornøyd med valget av kake, men han kommer ikke til å dvele noe særlig ved om han var fornøyd eller misfornøyd; etter svært kort tid vies oppmerksomheten hans til noe helt annet.

For Petra er det annerledes. For henne er valget mellom pai og kake et høyintensivt tankemessig maraton. Hun føler seg tvunget til å vurdere alle aspektene valget kan medføre, hva som frister mest for øyeblikket er lite viktig. Når hun til slutt har bestemt seg for hva hun skal ha, føler hun ingen lettelse, og tankene hennes fortsetter å debattere hvorvidt hun valgte ''riktig''. Hun sliter også med følelsen av anger og skyld.
Følelsene vil ikke la Petra være i fred. Følelsene gir henne ingen fakta som får valget til å oppleves logisk. Ergo, det å ha foretatt et ekstremt nøye beregnet valg får ikke angsten til å forsvinne.
Angsten har klart å overbevise Petra om at mer (ENDA MER) informasjon ville gjort valget hennes ''riktig''. Petra tenker kanskje at dersom hun skulle ha klart å velge ''riktig'', måtte hun ha visst den nøyaktige størrelsen på paistykket og kakestykket, det nøyaktige kaloriinnholdet, nøyaktig hva ingrediensene er, eller kanskje om kakestykket var laget av rå kakao eller av melkesjokolade.

Petra opplever å bruke uendelig mye tankekapasitet på å overbevise følelsene med logikk. Men det er umulig, hun kan ikke vinne. Angsten er for sterk, og den blir aldri fornøyd. Angsten gir seg ikke uansett hva du serverer den på sølvfat. Men angst er bare en følelse. Det er ikke virkelighet.

Til slutt, forslag til tiltak.

Jeg tror alfa og omega er å finne ut HVA man er redd for at skal skje, og deretter slakte alle disse ideene med vitenskap og logikk; altså motbevise angsten. Det er relativt enkelt å motbevise angst, ettersom angst ikke forstår logikk. I kombinasjon med recovery, selvfølgelig, ellers er du like langt. Tiltakene:

- Prøv å legge merke til hva du tenker og føler. For skal du kunne snu tanker, må du vite at de er der.
- Jeg sa at Petra ikke kunne overbevise følelsene med logikk. Men hun kan gradvis klare å overbevise tankene med logikk. Når du tror du kanskje har tenkt en slik angst-tanke, prøv å stille logiske spørsmål til det du tenker. Er dette sant, eller er det bare en følelse? Finnes det noe logisk svar på det jeg tenker? Gjenspeiler tankene mine virkeligheten? Hvorfor?
- Prøv å snu nektende og fastlåste tanker om til åpne spørsmål. Erstatt ''jeg kommer til å hate kroppen min'' med ''er det mulig at jeg ikke kommer til å hate kroppen min?''. 

 




 


#angst #spiseforstyrrelser #spiseforstyrrelse #anoreksi #bulimi #ortoreksi #ednos #kropp #vekt #tanker #følelser #logikk #feit #overspising #selvtillit #kognitiv

Trening del 2: Det fysiske.

Dette er fortsettelsen på Trening del 1: Det mentale.
Jeg avsluttet del 1 med en cliffhanger om hvordan trening i recovery er farlig og potensielt livstruende. En liten recap:

Hjertets evne til å fungere normalt blir hardt rammet på tre (tre!) fronter: Fysisk ødeleggelse på hjertemuskelen, elektrolyttforstyrrelser, og skadede nerver.

Og her er altså forklaringen. For nei, jeg nøyer meg ikke med å si ''Det er farlig'', og deretter holde kjeft. Skal skremselspropaganda (les: vitenskapelig baserte råd og regler) fungere i det hele tatt, må det forklares så godt som mulig, slik at det blir troverdig og ikke bare en masefrase.



HJERTET:

Når du får i deg mindre energi enn kroppen din trenger, skjer katabolisme. Det betyr at kroppen ''stjeler'' så mye energi som mulig fra seg selv. Og den stjeler ikke energi bare fra fettvevet, men også fra muskler, skjelett, og indre organer. (Dette fører til muskelsvinn, lavere bentetthet, krympede og skadede indre organer, og hvis man ikke snur i tide; organsvikt.)
I vårt samfunn tror vi slanking er bra og helsefremmende, og at slanking bare handler om å trimme bort ''overflødig'' fett. Virkeligheten er at fett ikke er en energilagringsenhet, men et svært viktig hormonproduserende organ. Og vi kan heller ikke bestemme hvor kroppen skal slankes: Selv om vi ønsker at magen skal slankes, kan kroppen like gjerne krympe mer av hjertet og skjelettet enn av fettvevet.
I tillegg til at hjertemuskelen ødelegges i prosessen når kroppen spiser opp seg selv,  er det også en mulighet for at volumet av blod i kroppen blir redusert, slik at hjertemuskelen blir nødt til å jobbe ekstra hardt for å pumpe blodet gjennom kroppen. Med andre ord, hjertet overbelastes i mange tilfeller dobbelt opp: Muskelsvinn får hjertet til å krympe i størrelse, og det må jobbe ekstra hardt i tillegg.
Ortostatisk hypotensjon (svimmelhet eller besvimelsestendenser når du reiser deg opp) er også et sirkulasjonsproblem som dukker opp ved restriktive spiseforstyrrelser. Det kan være normalt, men det kan også være et tegn på at hjertet er krympet og/eller jobber for hardt.
Fysiske skader på hjertet vil vanligvis være identifiserbare ved at en erfaren tekniker foretar EKG.

Restriksjon, og da spesielt kompenserende atferd som oppkast eller avførende/vanndrivende midler, roter til elektrolyttbalansen i kroppen. Elektrolyttene har ansvaret for å skape de elektriske signalene som får hjertet til å pumpe (trekke seg sammen og vide seg ut) sterkt og rytmisk. Elektrolytter på avveie, uansett om de skaper for mange eller for få elektriske signaler, kan være svært farlig.
Elektrolyttforstyrrelser er ikke alltid synlige/merkbare selv ved EKG, det kan hende svingningene ikke er tilstede idet du gjennomgår undersøkelsen. (Det samme gjelder blodprøver for å sjekke elektrolyttbalanse.) Det er mer pålitelig å feste på seg en monitor og leve som vanlig, da vil monitoren kunne fange opp flyktige svingninger.

Arytmier (= hjerterytmeforstyrrelser) kan oppstå både på grunn av at hjertemuskelen er svekket, og på grunn av elektrolyttforstyrrelser. De vanligste arytmiene hos personer med restriktive spiseforstyrrelser er takykardi og bradykardi. Arytmiene er de hjertesymptomene du vil kjenne/oppdage, og som vil få deg til å gå til legen.
Bradykardi er for lav hvilepuls, altså hvilepuls på under 60 slag per minutt. Det er klare forskjeller mellom vanlig (primær) bradykardi og bradykardi forårsaket av spiseforstyrrelser (sekundær). Dessverre mangler enkelte leger kunnskap om dette, og avfeier lav hvilepuls med den antakelsen at du bare er en idrettsutøver med god helse.
Men du har selv et ansvar for å være ærlig: Dersom du ikke gir legen mulighet til å vite at du spiser for lite, kan ikke legen automatisk forventes å undersøke hjertet nærmere, spesielt ikke dersom du bekrefter at du bare er en veldig aktiv person.
Takykardi er følelsen av at hjertet slår raskere selv når du hviler. Du har størst sannsynlighet for å oppdage takykardi når du sitter eller ligger i ro. Det kan også føles som om hjertet hopper over et slag, eller det føles uregelmessig på en eller annen måte.

Alle disse symptomene må tas veldig alvorlig. Ta det med ro, slutt å trene, gå til legen.
 


(Myelin. Se under.)

NERVER:

I motsetning til arytmier og elektrolyttforstyrrelser, som går over relativt raskt i recoveryprosessen, krever nervene mer tid og energitilførsel. Blant alle hjerterelaterte symptomer som setter livet ditt i fare, er det nervene som krever av deg at du ikke løper tilbake til treningsenteret det sekundet legen gir deg klarsignal.
Kroppen er opptatt med å katabolisere (spise opp energi fra) alle cellene i hele kroppen når du skaper daglige energiunderskudd. Katabolisme ''kler av'' nervene myelin. Forsker Janice Russell sammenligner katabolisme med å ''kaste antikke møbler i peisen for å holde huset varmt''.
Myelin er en ''slire av fett'' som beskytter de fleste nervene i kroppen. Det er myelinet som har ansvar for hastigheten og presisjonen på elektriske signaler og kommunikasjonen mellom nervene. Og det er nervene som sender signaler til hjertet om å pumpe (trekke seg sammen og vide seg ut) regelmessig og pålitelig. (Dette kan sammenlignes med en strømkabel; den har et gummilag ytterst for å beskytte kobbertrådene som leder elektrisiteten.)
Så selv om hjertemuskelen kanskje ikke viser noen tegn på skade, selv om elektrolyttbalansen ser fin ut på blodprøver, selv om EKG-resultatet var normalt; så trenger re-myelinifiseringen (altså å ''kle'' myelinet på igjen) av nervene dine tid, høyt energiinntak (spesielt av melkefett) og hvile.
 


(''Triage''. Se under.)

KAN MAN IKKE BARE SPISE MER?

Mange spør om de ikke bare kan øke matinntaket for å erstatte energien de forbrenner når de trener. Svaret er nei. For kroppen vår bruker gode metoder for å avgjøre hva som er viktig for å overleve.

På engelsk brukes ordet ''triage'' i medisinsk sammenheng for å bestemme hvilken behandling som er viktigst for at pasienten skal overleve. Kroppen forsøker også å maksimere sin sjanse til å overleve ved å prioritere de viktigste biologiske funksjonene i en tid med hungersnød. (Husk at kroppen ikke har forutsetning for å vite om den blir sultet frivillig eller ufrivillig, den tolker det uansett som ufrivillig og iverksetter tiltak deretter.)
Ved hungersnød må kroppen skru av enkelte funksjoner for å kunne prioritere viktigere funksjoner. Forbrenning, kroppstemperatur og hormonproduksjon reduseres kraftig, og kroppen prioriterer å holde hjerte, hjerne og pust i gang. Hadde ikke kroppen gjort disse tiltakene, ville du ha vært død for lenge siden. Uten disse tiltakene ville følgende scenario skjedd:
Kroppen opprettholder forbrenning, kroppstemperatur og hormonproduksjon som normalt, i tillegg til at den bruker energi på hjerteslag, hjerne, pust, cellefornying, og bygging av fett- og muskelmasse; selv om den ikke har energi til nesten noe av dette. Etter hvert som kroppen går mer og mer i minus på energi (og det går fort!) vil alle disse tingene begynne å fungere dårligere og dårligere. Ettersom kroppen fokuserer like mye på forbrenning og kroppstemperatur som på hjerteslag, vil det etter svært kort tid oppstå hjertesvikt (eller multiorgansvikt). Ha det bra, livet...

Hvis et energiunderskudd finnes i kroppen på grunn av at man forbruker mer energi enn man spiser, da vil overforbruket av energi prioriteres høyere enn reparasjon av skader, eller med andre ord: Kroppen har ikke råd til å reparere skader, den er altfor opptatt med å spise opp seg selv for å overleve. For det er tross alt viktigere å overleve her og nå enn det er å få reparert skader.
Stress gjør at kroppen foretrekker å reservelagre energi samtidig som den nedprioriterer/undertrykker biologiske funksjoner. Anstrengelser og trening er en enorm stressfaktor for en kropp i energiunderskudd.

Så. Selv om du mot formodning skulle klare å spise nok til å ''erstatte'' energien du forbruker ved å trene, vil kroppen bli så stresset av anstrengelsene at du ender med å stå i stampe og aldri kommer deg framover. 




TRYGGHET:

Fordi av-myelinifiseringen (at myelinet ''kles av'') oppstår i hele kroppen, blir du mer utsatt for skader: Du beveger deg ikke så lett og koordinert som du kommer til å gjøre når du er frisk og nervesystemet er ferdig reparert. Enn så lenge sliter nervene med å kommunisere signaler raskt og presist nok. Dette kan føre til alt fra forstuede tær (fordi du snubler og kræsjer oftere) til hjerteinfarkt.
Dersom du ikke har menstruasjon vil dessuten anstrengelser og trening øke risikoen for beinbrudd.

Undervekt er relativt, og det finnes ikke noen klare skillelinjer på når man er undervektig. Du kan ha BMI 23 og utvikle fatalt hjerteflimmer fordi du er undervektig (og fysisk skadet) i forhold til hvor kroppen din behøver å være for å ha god helse.

Det bør også nevnes at trening i recovery ikke gjør at man blir mer muskuløs. Stikk i strid med hva man skulle tro, er det reernæring og hvile som skal til for å gjenoppbygge muskelmasse. Trener man i recovery, vil kroppen ikke ''ha råd'' til å bygge muskler, den har ikke råd til mer enn å overleve (som nevnt over).

En kort oppsummering av hvorfor trening skal unngås i recovery:
- Treningsavhengighet (se Trening del 1) vil holde kvelertak på deg og hindre tilfriskning dersom du fortsetter å trene i recovery.
- Jo mer du trener, desto mer tvang vil du føle til å forbrenne energi ved å trene, og desto verre vil du føle deg når du ikke trener.
- Trening er farlig for liv og helse når kroppen er skadet.
- Det hjelper ikke å spise mer, og det finnes ingen smutthull. 

Jeg avrunder med å sitere Amalie fra et innlegg på Letsrecover:
Exercising in recovery is not a good idea, and sadly enough nutritionists often does not know that. They are taught that exercise is good, which it is; but NOT for people in recovery. Just like peanuts are awesome, but not for people with peanut allergy. 

 

 


#trening #spiseforstyrrelser #spiseforstyrrelse #anoreksi #bulimi #ortoreksi #ednos #helse #kropp#vekt #mentalt #farlig #sykdom

Trening del 1: Det mentale.

(Dette innlegget er inspirert av, og litt direkte oversatt, HERFRA.)

Friske personer får jo lov til å trene. Friske personer trener regelmessig. Friske personer er muskuløse, sterke og sunne.

... Vel. Alt dette er en sannhet med modifikasjoner. Blant personer uten spiseforstyrrelser finnes det mange som ikke får lov til å trene, som ikke trener regelmessig, og som ikke er muskuløse, sterke og sunne. Du ser kanskje at alle friske trener hele tiden (og oversetter det til at det bør dermed du også gjøre); men mennesker er lagd slik at vi i mange tilfeller ser det vi forventer å se. Jeg, som ønsker meg barn, ser gravide og småbarnsforeldre overalt. En stressa person som hater forsinkede busser, vil legge merke til forsinkelser overalt og hele tiden, og ikke legge merke til alle bussene som ikke er forsinket. På samme måte vil en person med spiseforstyrrelser se at alle slanker seg og går på diett, og en person med treningsavhengighet vil se at alle trener hele tiden.

 


(Liker ikke generaliseringen, men litt sånn her. Man ser det man forventer å se.)

Dersom du er en av dem som ser at alle trener hele tiden, har du kanskje ikke lagt særlig merke til at friske mennesker som trener regelmessig (enten de er amatører eller trener profesjonelt) alltid inkluderer disse to faktorene:
- Tilstrekkelig hvile. Ekstra hvile ved skader, for å kunne restitueres.
- Inntak av nok energi. Nok til å forbli sterk og kunne yte maksimalt. En tilfeldig underspising rettes opp så raskt som mulig. 
En person med treningsavhengighet, derimot, vil i mange tilfeller fortsette å trene til tross for skader, og til tross for at skaden kan forverres ved trening.
Personer med restriktive spiseforstyrrelser trener hovedsakelig for å forbrenne kalorier. Dette fører til avslapning. Alle restriktive handlinger (som trening i dette tilfellet er) er en unngåelsesmekanisme som er utviklet for å lette angst; altså angst i forbindelse med vektøkning, matinntak og kroppsimage.

Ut fra min egen erfaring med blogging, Letsrecover og Your Eatopia, og det som finnes av forskning, er et av de vanligste spørsmålene personer med spiseforstyrrelser stiller: Hvorfor er det så viktig å ikke trene?
Trening blir sett på som en helsefremmende, livsforlengende og stressreduserende handling som ikke har noen negative sider. Vi bombarderes med beskjeder om nødvendigheten av å trene mer og spise mindre. Disse to faktorene er ofte medvirkende til at personer utvikler spiseforstyrrelser: Ofte begynner personene på den første dietten samtidig som de fokuserer på å trene hardt i tillegg.
Dessuten: Blant bevisbaserte behandlingssteder for restriktive spiseforstyrrelser, er det ingen som støtter trening i recoveryprosessen.

Økningen av matinntak i recovery pleier som regel å fyre opp angst. Da er det veldig fort gjort å begynne med trening som angstregulerende tiltak. For personer uten spiseforstyrrelser som sliter med angst, er det selvfølgelig bra at trening kan fungere som angstregulering; trening har vist dokumentert effekt på utskillelse av (lykke-)endorfiner. Men for en person som opplever angst i forhold til mat, blir saken en helt annen: Unngår vi mat, blir vi ikke friske. Den onde sirkelen av trening som angstregulerende tiltak forsterkes raskt, og snart vil matmengden spiseforstyrrelsen ''tillater'' deg å spise, være tett sammenvevd med hvor mye du beveger deg for å ''brenne vekk'' kaloriene.
 


(Brenner du vekk kaloriene, risikerer du at alt det andre også tar fyr.)

Kanskje tenker du: Hvis jeg beveger meg mer fordi jeg spiser mer, er det helt normalt. Hvorfor skulle jeg tvinge meg selv til å ligge hjemme og late meg i recovery? Det er ikke normalt når jeg spiser så mye!
Slapp av, ikke så fort. Les videre før du trekker denne konklusjonen.

Hos personer med restriktive spiseforstyrrelser, ser rastløshet og NEAT (= all aktivitet som ikke er trening, for eksempel tannpuss skriving) ut til å øke når personene aktivt begrenser matinntaket. Altså: Jo mer du lar være å gi kroppen nok energi til å fungere, desto mer tvunget føler du deg til å bevege deg; noe som skaper stadig større energiunderskudd, noe som igjen gjør trangen til å bevege seg enda større... (Dal Capo ad Infinitum; gjenta til all evighet.)

Sitat herfra:
Jeg hadde en kollega som var fryktelig lei av kostnadskutt-mantraet fra jobbledelsen: ''Vi får bare gjøre mer med mindre''.
Hans respons var alltid: "Og det fører til slutt til at man må gjøre alt med ingenting''. Hans sarkastiske kommentar er ganske sammenlignbar med den nedadgående spiralen som trening er ved en restriktiv spiseforstyrrelse.

Mange, mange ganger har jeg hørt personer med spiseforstyrrelser si at de ikke trener for å forsøke å hindre vektoppgang. Nei, det har faktisk ingenting med restriksjon, matinntak eller kroppsimage å gjøre i det hele tatt. De trener bare fordi de elsker det, trening får dem til å føle seg sterke og sunne, og det forbedrer humøret deres.
Dessverre viser studier noe helt annet. De viser at det du gjør, er å desperat forsøke å tro på at du kun trener av positive årsaker.
Både gjennom selvrapportering og observasjon, viser det seg at personer med spiseforstyrrelser har større sannsynlighet for å drive med trening for å regulere negative følelser. Fysisk form og helse er mindre viktig for personer med spiseforstyrrelser enn det er for personer uten spiseforstyrrelser.

Selvfølgelig er det, som sagt, sant at trening ofte har humørregulerende effekt for ikke-spiseforstyrrede personer. Personer med spiseforstyrrelser oppgir (nesten) alltid at trening har samme humørregulerende effekt for dem også, men ironisk nok viser forskningen også her det stikk motsatte: For dem har trening en tendens til å forverre negative følelser.
Ikke umiddelbart, så klart, og ikke under treningsøktene heller. Men over tid. De negative følelsene blir verre og verre hver gang man ikke trener, noe som øker trangen til å trene mer og mer, noe som gjør de negative følelsene verre og verre, og... Dal Capo ad Infinitum; gjenta til all evighet.




Jeg kunne ha fortsatt i det uendelige (ad Infinitum), men takeawayen her er uansett at en person med spiseforstyrrelser som roper ut om fordelene ved trening, ikke opplever noen av disse fordelene.

Mange bruker som motargument at de hadde en aktiv livsstil før spiseforstyrrelsen, og at treningsvanene dermed ikke kan ha noe med spiseforstyrrelsen å gjøre. Ikke hos dem. Naturligvis er det ikke en løgn at de var aktive før de ble syke, men det betyr ikke at treningen ikke også har blitt en del av spiseforstyrrelsen. 

Men hypotetisk sett, da: Hvis det nå faktisk viste seg at for nettopp deg har ikke treningen noe med spiseforstyrrelsen å gjøre, spiller ikke det noen rolle uansett. For trening i recovery er ikke frarådet bare av mentale årsaker.

De med restriktive spiseforstyrrelser har nemlig størst sannsynlighet for å dø av hjertekomplikasjoner.

Anstrengelser, aktivitet og trening er farlig og potensielt livstruende. Både for dem som aktivt opprettholder restriksjon, og dem som er i recovery. (Husk at aktiv restriksjon inkluderer bulimisk atferd, ortoreksi og ''binge''-restrict-sykluser; ikke bare anoreksi.)
Hjertets evne til å fungere normalt blir hardt rammet på tre (tre!) fronter: Fysisk ødeleggelse på hjertemuskelen, elektrolyttforstyrrelser, og skadede nerver.
Det er klokt å være veldig forsiktig. Det er også klokt å ikke ta for gitt at legen har fanget opp at du står i fare for hjertesvikt under trening. Harriet Browns artikkel She's Not That Skinny, Is She? er et tragisk, men viktig eksempel på hvordan risiko kan bli oversett selv av eksperter på området. At man er normalvektig betyr ikke automatisk at risikoen for hjertekomplikasjoner har forsvunnet.

To be continued. Dersom du ikke synes at Del 1 gjelder for deg, håper jeg du tar deg tid til Trening del 2: Det fysiske. Den er nemlig enda viktigere.

 

 


#trening #spiseforstyrrelser #spiseforstyrrelse #anoreksi #bulimi #ortoreksi #ednos #helse #kropp #vekt #mentalt #farlig #sykdom

Kan vi stole på kroppen?

Mange, mange ganger har jeg sagt: Stol på kroppen. Kroppen vet hva den gjør. Denne måten å si det på er både kort og forenklet, selvfølgelig. Nå tenker jeg å prøve å utdype det litt mer. Forhåpentligvis sier dette innlegget noe om hvordan man får det til. Jeg er ingen verdensmester selv, men jeg har gjort meg opp noen tanker og forsøker etter beste evne å følge mine egne råd.

Å kunne stole på kroppen handler (i grove trekk) om to ting: Signalene kroppen gir oss, og de oppgavene kroppen klarer helt på egenhånd uten at den behøver å sende signaler.
Eksempler på det kroppen klarer å gjennomføre, helt uten at vi bruker hodet, er vedlikehold av muskel- og fettmasse, cellefornyelse, hjerteslag, pusting og blunking. Uansett hva som skjer med kroppen vår, vil kroppen gjøre alt som står i dens makt for å overleve. Sulter du deg, skrur kroppen av flere funksjoner for å kunne gjennomføre det aller viktigste (hjerteslag og pusting). Blir du gravid, krever kroppen nok mat til både deg og fosteret, og i tillegg passer den på at immunforsvaret ditt er så sterkt som mulig (mange blir ikke syke under graviditet). Forstuer du ankelen, sørger kroppen for at ankelen omringes av vann (væskeansamling) slik at skadede celler kan transporteres raskere ut og friske celler kan transporteres raskere inn, og signaliserer smerter slik at du ikke skal gå på ankelen og dermed gjøre skaden vanskelig å reparere.
Jeg antar at jeg ikke trenger å gi flere eksempler.
Uansett, dette innlegget handler om det å lytte til signalene kroppen gir. Hva vil det si, og hvordan gjør man det?
 


(Ignorere kroppens signaler? Talk to the hand?)

I vår tid tror jeg mange ikke vet hvordan de skal lytte til kroppen. Flere av oss har kanskje ikke lyttet aktivt til kroppen siden vi var barn, og har på en måte mistet noe av kontakten. En av de største årsakene er at vi prøver (for hardt) å bruke hodet. Vi tror ikke kroppen klarer å formidle det vi trenger, og stoler blindt på alt det ytre. I stedet for å kjenne etter, spiser vi måltidene våre etter klokka og kaloritabeller, etter ukebladoppskrifter og myndighetenes kostholdsanbefalinger. I tillegg til dette legger vi opp dagene våre etter timeplaner, avtaler, vekkerklokker og plikter. At timeplanene våre iblant er for store for oss, forsøker vi å ignorere, og flyter i stedet av gårde på en nummen stressbølge: Det er tross alt viktigere å få gjort det man skal enn det er å lade batteriene (''sove kan man gjøre når man er død'').

Jeg har innsett med tiden at ''lytt til kroppen din'' er et lite konkret råd som det rett og slett kan være vanskelig å følge med mindre man allerede lytter til kroppen. For å kunne lytte til kroppen, må man først være bevisst på det man gjør som overkjører kroppens signaler. Man må sette fingeren på problemet.
Så hva vil det si å lytte til kroppen? Det første og viktigste er å skille mellom kropp og hode, altså å oppdage hva som er signaler og hva som bare er tanker. Det er ikke nødvendigvis enkelt, og det kan kreve øvelse, men det er fullt mulig. Det fine er at når man blir mer vant til å kjenne etter, kommer resten ofte av seg selv.

Under følger en liste med tre hovedpunkter. Spørsmålene er det viktigste, teksten bak er bare en veiledning.
 


(En veldig god start!)

Første punkt på lista er SPISEVANER:

- Hvordan kjenner jeg at jeg er sulten?
Det er mange måter å kjenne sult på: Rumling/sug i magen, økt spyttproduksjon, hodepine, trøtthet, svimmelhet, irritabilitet, tanker som kretser rundt mat, rastløshet, slapphet, lavt blodsukker.
Som regel begynner sult som rumling/sug i magen. Denne mage-sultfølelsen bør lyttes til, fordi den kan ''forsvinne'' dersom den ignoreres. Det vil si, den forsvinner ikke, den tar bare en annen form: ''Psykisk'' sult. Denne formen for sult føles som at noe mangler. Denne ''psykiske'' sulten er også ofte et resultat av å ha unngått å lytte til cravings, av å ha spist for ensidig over tid, eller av å ha spist for lite.

- Hva om jeg bare har en ''drive to eat''? Hva om jeg spiser selv om jeg ikke egentlig trenger mat?
Denne bekymringen er som regel meningsløs. En ''drive to eat'' er et vanlig tegn på sult, som betyr at kroppen trenger mat. Som nevnt over er dette også en (helt naturlig) form for sultfølelse. ''Driven'' går over når kroppen er tilfredsstilt.
Det er i tillegg feil at emosjonell spising er negativt. Selvfølgelig kan det være negativt, men det gjelder kun dersom det skjer (tilnærmet) hele tiden. Om man til ethvert måltid trøstespiser, for eksempel, er det et problem. Men da er det ikke maten som er problemet, det er følelsesreguleringen. Her anbefales terapi, ikke matrestriksjon.
Mennesket har bedrevet emosjonell spising til alle tider. Vi spiser kake for å feire, vi møtes over matbord i begravelser, vi trøstespiser is (i hvert fall på film) når det er slutt med kjæresten, og iblant spiser vi på grunn av kjedsomhet. Det er normalt, og helt ufarlig. 

- Hvordan velger jeg hva jeg skal spise?
Klarer du å legge bort ''bør''-tankene? Det handler ikke om hva du bør spise. Spising er ikke et moralsk dilemma! Kjenn etter. Har du lyst på noe? Ordentlige cravings? Følg dem. Cravings er ikke alltid så sterke, noen ganger fraværende, men når de dukker opp betyr det at kroppen har et behov for noe konkret. Det er likegyldig hvilken matvare man craver, om man craver softis kan man like gjerne spise softis.
Et viktig moment er at cravings skal variere. Varierer de, betyr det at kroppen klarer å kommunisere sine behov godt. For eksempel skal cravings relativt lett kunne variere mellom softis, knekkebrød, gryterett, salat og sjokolade. Har man svært ensidige cravings er det noe galt. Enten er kroppen underernært på ett eller flere næringsstoffer (for ensidig kost over lang tid), eller så har man fremdeles ikke opprettet optimal kontakt med kroppen. Den tredje muligheten er at cravings av og til ''kler seg ut''. For eksempel kan sjokoladecravings bety at kroppen trenger magnesium. Det vil ikke automatisk si at man skal ignorere draget mot sjokolade, men det vil si at det kan være et sjakktrekk å prøve å variere kosten mest mulig mellom ulike matvarer. (Spis gjerne sjokoladen i tillegg!)
Dersom du ikke klarer å kjenne cravings, kan du for eksempel lese oppskrifter (hva kan friste?), tenke over om det er en spesifikk konsistens du har lyst til å ha i munnen (mykt, sprøtt, hardt, flytende, seigt?), prøve å huske hva du likte best å spise som barn, eller rett og slett prøve deg frem: Prøv noe nytt hver dag, og kjenn etter hvordan det oppleves å tygge maten, og hvordan det oppleves å være mett etterpå. 

- Hvordan vet jeg når jeg skal slutte å spise?
Dette spørsmålet har flere mulige svar. Det kan være lurt å bruke flere av disse som ''veiledning'': Når du kjenner at magen er ''full nok'', når du ikke lenger har lyst på mer, når du får lyst til å gjøre noe annet enn å spise, når du kjenner en ''ro'' og tilfredsstillelse, når du er fornøyd, når du ikke har cravings lenger, når energinivået kjennes optimalt, når blodsukkeret kjennes optimalt, når du ikke lenger tenker på mat.
Igjen, kjenn etter! Hvordan liker du at det kjennes ut i kroppen etter et måltid? 

- Hva om jeg ikke er sulten selv etter seks timer? Skal jeg spise før jeg blir sulten?
Dersom du ikke blir sulten i løpet av 2-5 timer, er sjansen høy for at du over lang tid har ignorert sultfølelsen. Kroppen ''lærer'' relativt raskt når og hvor ofte den får mat (energi). Spiser du én gang om dagen, vil kroppen etter hvert forvente mat på dette ene tidspunktet. Konsekvensen er at kroppen ikke får jevnt energipåfyll, og dermed blir nødt til å reservelagre mye av energien, i stedet for å kunne bruke den. Dette kan føre til overvekt.
Kroppen har en rekke oppgaver i løpet av en dag. Den skal stå og gå, vedlikeholde celler og muskler, holde seg i live ved hjelp av pust og hjerteslag. Og den trenger energi gjennom hele dagen. Det å spise ofte nok er ikke forbeholdt folk som skal ned i vekt, det er viktig for alle sammen: For det sier seg selv, kroppen har ikke godt av å gå på tomgang i timevis.
Som sagt, kroppen ''lærer'' når og hvor ofte den får mat. Dersom du går fra å spise sjelden til å spise oftere, vil kroppen etter hvert bli vant til rutinen, og signalisere sult til de tidspunktene du faktisk spiser. 

- Hvordan får denne mattypen meg til å FØLE meg? I kroppen? Føles det godt?
Å forbinde mat med kos er ikke negativt. Det er viktig. Dersom vi blir ute av stand til å kose oss med det vi spiser, begynner vi i stedet å forbinde spising med skam og skyld. Der har du oppskriften på helsefare. Ikke bare fordi det kan føre til forstyrrede spisevaner, men rett og slett fordi vi ikke har godt av skam og skyld.
Dersom vi klarer å spise ut fra behov, og ut fra følelse av kos, velbehag og glede, da er det et godt og tydelig tegn på at kroppen klarer å kommunisere til deg hva den trenger.
 


(Haha, kunne ikke dy meg, denne var altfor søt!)

Andre punkt på lista er STRESS:

Her lister jeg bare opp spørsmålene, det skal være nok. Stress er viktig å legge merke til og ta tak i av mange (alle) grunner. For mye stress fører til altomfattende helseproblemer, blant annet slag, hjertesykdom, utbrenthet, depresjon, og angst. For høy produksjon av stresshormoner (adrenalin, kortisol) gjør at kroppen fokuserer på fight/flight-reaksjonen, og nedprioriterer fordøyelse og sult- og metthetssignaler. Som om ikke det var nok, forkorter stress levetiden. Faktisk. Ettersom stress øker hastigheten på mange fysiske reaksjoner, går aldringsprosessen raskere. Vi blir rett og slett raskere gamle.
Alle disse faktorene bidrar til å overkjøre kroppens egne signaler. (Det er selvfølgelig derfor jeg nevner dem.) 

- Hvordan er dagene mine lagt opp?
- Er jeg ofte sliten?
- Føler jeg meg maktesløs? Ytrestyrt?
- Har jeg høy puls, vondt i magen/mellomgulvet, anspent nakke, hodepine?
- Hvordan er søvnvanene mine?
- Klarer jeg å legge fra meg bekymringer?
- Har jeg flere gjøremål enn jeg skulle ønske?
- Kan en uforutsett hendelse vippe meg av pinnen? 

 


(Hvis du kjenner deg igjen i dette, er det på høy tid å stresse ned!)


Tredje punkt på lista er EGENKJÆRLIGHET:

- Kjenner jeg etter hvordan jeg har det?
- Føyer jeg meg etter andres timeplaner, rutiner og ønsker? Føyer andre seg etter mine?
- Får jeg gjort de tingene jeg har lyst til å gjøre?
- Gir jeg pusterom til meg selv?
- Behandler jeg meg selv bra?
- Hvordan ''snakker'' jeg til meg selv? ''Snakker'' jeg til meg selv på samme måte som jeg ville snakket til en god venn? Hvis ikke, hvorfor? Skal det være sånn? Skjer det noe galt om jeg snakker til meg selv på samme måte?
- I hvilke situasjoner behandler jeg meg selv dårlig? Hvorfor?
- Når jeg rakker ned på meg selv, hvorfor gjør jeg det? Er det fordi jeg egentlig trenger noe? Trenger jeg trøst? Kan jeg gi trøst til meg selv, i stedet for å rakke ned på meg selv? Hva skjer da?
- Har jeg like stor respekt for meg selv som for andre?
- Skammer jeg meg over noe hos meg selv, som jeg ikke hadde syntes en god venn burde skamme seg over?
- Hva synes jeg det er greit at vennene mine gjør/sier, som det ikke er greit at jeg selv gjør/sier? Hvorfor gjelder andre regler for meg? Skal det være sånn? 

 




Så hvorfor skriver jeg dette innlegget? Hva koker alt ned til? Ja, nettopp: Stol på at kroppen din vil ditt beste. Stol på at den ikke svikter deg. 

For deg i recovery fra en restriktiv spiseforstyrrelse, innebærer dette for eksempel:
- Stol på at du ikke kommer til å legge på deg i det uendelige.
- Stol på at kroppen kommer til å ende opp på din set point weight.
- Stol på at du kommer til å bygge muskler ved å ligge hjemme på sofaen i stedet for å løfte vekter på gymmen.
- Stol på at du ikke har blitt en overspiser.
- Stol på at ekstremsulten går over.
- Stol på at mange av symptomene på spiseforstyrrelsen din er et direkte resultat av at du er underernært, og at disse går over ved reernæring.
- Stol på at du trenger mer enn 2000 kalorier.
- Stol på at det ikke finnes noen øvre kalorigrense.
- Stol på at det å spise mye og ikke trene, vil hjelpe deg å unngå overvekt.
- Stol på at kroppen kommer til å fortelle deg hva den trenger, og hva den ikke trenger.

For deg som tror du trenger slanking eller diett, innebærer dette for eksempel:
- Stol på at kroppen vil hjelpe deg dersom du lytter til den og kjenner etter.
- Stol på at kroppen din ikke forsøker å jobbe mot deg. (Kanskje er det heller du som forsøker å jobbe mot kroppen?)
- Stol på at kroppen din har mye større evolusjonsmessig erfaring enn klokka og kaloritabellene.
- Stol på at egenkjærlighet og stressreduksjon kan være det viktigste du gjør for deg selv.
- Stol på at god helse er helt uavhengig av vekt.
- Stol på at du trenger mer enn 2000 kalorier.
- Stol på at du har en set point weight, og at den ikke nødvendigvis er under BMI 25.
- Stol på at det å unngå kaloriunderskudd og/eller jojoslanking, også bidrar til å unngå overvekt. 

For å avrunde med et bilde:
 

 

 


#vekt #spise #spising #mat #cravings #kropp #helse #signaler #tips #råd #sult #metthet #stress #selv #egenkjærlighet #spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #recovery #syk #sykdom #kosthold 

Drømmer om fedmelov

I USA er det i noen stater innført såkalt ''fat tax''. Det vil si at tykke mennesker må betale mer skatt enn andre. Ved første øyekast kan det kanskje høres rettferdig ut, ettersom ''de tykke tross alt kan skylde på seg selv'', og ettersom ''JEG skal vel ikke trenge å betale for helseutgiftene til folk som bare er late og grådige?''.
Men det spiller ingen rolle hvem sin skyld det er. At tykke mennesker, som i stor grad allerede har flere bekymringer og utfordringer enn slanke,i tillegg skal betale mer i skatt: Det øker sosiale og økonomiske forskjeller. Slike forskjeller er allerede et enormt problem for USA, rett og slett fordi dette igjen får sosiale problemer til å øke. Eksempler er økt kriminalitet, økt sykdomsforekomst, økt rusproblematikk, og økt overvekt.
USA er verdens rikeste land, men er blant de landene som sliter mest med disse tingene. Til sammenligning er for eksempel Spania mye fattigere, men ettersom de har lave økonomiske forskjeller mellom folk, har de mye mindre kriminalitet, sykdomsforekomst, rusproblematikk, og overvekt. Og Norge? Vi ligger nesten helt på toppen av lista (bare danket ut av 2 andre land, Finland og Japan). Vi har svært lave økonomiske forskjeller, og dermed svært lav forekomst av kriminalitet, sykdom, rusproblematikk og overvekt sammenlignet med resten av verden.
Hvorfor jeg nevner fat tax? Det kommer jeg tilbake til.
 


(Sosiale og økonomiske forskjeller ser ofte slik ut i praksis. Bilde fra dn.no. Underteksten er: STORT GAP. Den amerikanske økonomien preges av store forskjeller mellom de rikeste og resten av befolkningen.)

 

Det bringer oss videre til det jeg egentlig skal snakke om: Jøran Hjelmesæth (leder for Senter for sykelig overvekt) og personer fra bl.a. Folkehelseinstituttet, NTNU og Norges Idrettshøgskole, ønsker å innføre en såkalt fedmelov (les mer om det HER). Fedmeloven innebærer billigere sunn mat, og dyrere usunn mat. Dette mener de skal redusere forekomsten av overvekt (!).
Dette kommer kanskje til å høres jævlig cocky og arrogant ut, men jeg synes det er regelrett urovekkende at så store navn (Folkehelseinstituttet, Norges Idrettshøyskole, NTNU, etc) er med på å fremme dette forslaget. Sitater fra Hjelmesæth selv og artikkelen: 
- Men, nå sitter vi dessverre stille og spiser oss i hjel. Fedme er i ferd med å bli verdens største ikke-smittbare helseproblem.
- Nå trengs en fedmelov på linje med røykeloven, mener han.
- Jeg tror det (fedme) flater ut, noen tall tyder på det. Men vi skal ikke ta de gode nyhetene for god fisk for tidlig. Hvis vi iverksetter disse tiltakene, så tror jeg det kan flate ut og kanskje til og med synke sånn som vi så med røykingen. Det tok ikke lang tid før vi så en god effekt av røykeloven, sier Hjelmesæth. 
- Regulering av reklame for usunn mat. Billigere sunn mat. Usunn mat må være vanskeligere tilgjengelig; som med røyking, er han ute etter en lov som først og fremst rammer tilgjengelighet, og ikke så mye brukeren.
- De kom fram til at folk flest ikke klarer å styre seg. De rike og velutdannede trener og spiser sunt. De med minst penger og minst utdannelse blir tykkere og tykkere. De må hjelpes på andre måter enn via ørene. Det må lover til, mener ekspertene.
- Det som først og fremst bør stå i en slik lov, er at det må bli lettere å gjøre de sunne valgene.
- I dag er det minst like dyrt med sukkerfri cola, som cola med sukker. Det er helt ulogisk.
 




Diskusjonstemaet er med andre ord hvordan fedme kan stoppes. Det er flere problemer tilknyttet dette forslaget:

- Det vil øke diskrimineringen av tykke mennesker, da det forsterker ideen om at de er tykke fordi de bare sitter i sofaen og spiser fastfood hele dagen. ''Men de fortjener det jo,'' tenker du kanskje. Vel, om det er fortjent eller ei er helt irrelevant. Faktum er at diskriminering er verdens dårligste motivasjonsfaktor. Det bidrar ikke til motivasjon og endring; det bidrar til økt selvhat, økte psykiske problemer, og sannsynligvis økt selvmordsstatistikk. Og ikke bare for de veldig få som ''bare sitter i sofaen og spiser fastfood hele dagen'', men for alle.

- Det ligner på fat tax-ordningen i USA. ''Det er de tykke menneskene som har skylden for alle de store samfunnskostnadene,'' tenker alle sammen, og nekter å ''betale for noe som ikke er de flinke, sunne menneskenes skyld''. Så hva er konsekvensene av fat tax? Jo: De ikke-tykke menneskene straffer de tykke menneskene ved å bidra til at de blir syke (fysisk og psykisk). Det igjen bidrar selvfølgelig til at de da koster samfunnet penger. Kort oppsummert: Det er diskrimineringens skyld at tykke mennesker er en samfunnskostnad, det er ikke de tykke menneskenes skyld.

- Forslaget hevder indirekte at det bare er tykke mennesker som spiser usunn mat. Hva med de slanke menneskene som spiser usunn mat, hvorfor er ikke de tykke? Og enda viktigere, hvorfor er ikke alle enige i at slanke, usunne mennesker er en samfunnskostnad de ikke vil ''betale for''?

- Dersom du er en av dem som ''ikke vil at dine skattepenger skal gå til tykke folk som har påført seg selv livsstilssykdommer'', beklager, men hva faen? Har det virkelig aldri streifet deg at disse menneskene DU ikke ønsker å betale for, faktisk betaler for DEG? Ja, disse menneskene du (indirekte) hater, de betaler skatt slik at du har råd til å gå til legen, slik at du har råd til en ryggoperasjon, slik at du har råd til å kjøpe reseptbelagte medisiner. I tillegg virker det som du tror at tykke mennesker aldri bidrar til verdiskaping. Hvis du virkelig mener at du ikke vil betale for dem, når de betaler for deg (og seg selv også, for den saks skyld), da mener jeg at du er en egoist.

- Forslaget kommer ikke til å gjøre noen reell endring. Ja, jeg er tilhenger av at alkohol og tobakk skal være litt dyrt, og at tilgjengeligheten skal reduseres i form av monopol, salg over disk, og åpningstider. Man skulle tro jeg mente det samme gjaldt mat, men jeg mener tvert imot at mat bare er mat. Vi trenger ikke alkohol og tobakk for å leve, men vi trenger mat for å leve. I motsetning til mat, har ikke alkohol og tobakk noen positive helseeffekter. Og selv om rusproblematikk kan reduseres ved hjelp av høy pris og lav tilgjengelighet, mener jeg ikke at overvekt kan løses av høy pris og lav tilgjengelighet. Høyere priser på usunn mat hjelper ikke folk med usunt kosthold til å få bedre kostholdsvaner. Dette punktet gjelder uavhengig av vekt: En person som har levd på fastfood-middag i flere år, har ikke automatisk noen idé om hvordan han skal få til å lage et måltid sammensatt av enkeltråvarer. Det som i stedet vil skje, er enten at personene spiser for sjelden som følge av dårligere tilgang, at de begynner å spise for lite eller feil (bare grønnsaker til middag, for eksempel), eller at de får store økonomiske problemer.

- Personer med overspisingslidelse trenger ikke en moralsk pekefinger eller en diett. De trenger terapi for å jobbe med følelsene som fører til overspisingen.

- Forslagsstillerne sier indirekte at for mye usunn mat er den eneste mulige årsaken til overvekt. Dette er så overforenklet at det blir helt latterlig.
 




Hva angår at sukkerfri cola ''er minst like dyrt'' som cola med sukker, synes jeg ikke det er verken ulogisk eller galt. Det blir litt som å si at vanlig cola ''forherliger'' fedme, og det blir jo unektelig ganske rart å si.
Jeg står i fare for å motsi meg selv her, men jeg mener helt og holdent at sukkerfri cola bidrar til økende kroppshysteri, for å sette det på spissen.
Poenget mitt her er: Hvorfor snakkes det opp og i mente om ''fedmeepidemi'', når det ikke er noen som snakker om ''slankeepidemi''? Personlig kan jeg si med hånda på hjertet at jeg hele mitt liv har sett flere som driver med slanking, dietter, overtrening, eller har generell spiseproblematikk, enn jeg har sett noe til en fedmeepidemi.
Dersom vi hadde mer seriøse aktører i samfunnet vårt, ville de ha påpekt begge deler som en ''epidemi''. I tillegg ville de nok ha påpekt at undervekt og restriktiv spising har skyhøy dødelighetsrate sammenlignet med overvekt og overspising.
Og når jeg nå har påpekt at ''slankeepidemien'' ødelegger helsa mer og tar flere liv enn ''fedmeepidemien'', hvorfor er det ingen som klager over at de ''nekter å betale skatt'' for undervektige og syke mennesker? Jeg er sikker på at dette faktisk koster samfunnet minst like mye penger som overvekt og sykdom gjør, kanskje til og med mye mer.

Det er ikke sånn at undervektige personer dør av undervekten; de dør av helseproblemene energimangelen påfører dem. Når jeg sier at undervektige ikke dør av undervekten, kan jeg ikke si at overvektige dør av overvekten.
Likevel tror jeg at overvektige i ganske mange tilfeller dør av samme årsak som undervektige; nemlig energimangel. Murray, en amerikansk professor, mener folk dør av fedme. WHAT? Nei, folk dør ikke av fedme, de dør av sykdommer. Ofte sykdommer de ikke fikk skikkelig medisinsk behandling for, ettersom legen i stedet ga dem beskjed om å slanke seg.
Flere studier har pekt på at: Det ser ut til at fettvev som er i stand til å øke i størrelse som reaksjon på helserelatert stress, beskytter helse og liv bedre enn et fettvev som ikke klarer like godt å øke i størrelse. Dette betyr at syke, overvektige mennesker ville vært sykere, eventuelt døde, hvis de ikke hadde blitt overvektige som følge av sykdom. Så hva bør vi ta tak i? Vekta eller sykdommen? (Dette sier jeg selvfølgelig retorisk, og mener at sykdommen er riktig svar.)

''De rike og velutdannede trener og spiser sunt. De med minst penger og minst utdannelse blir tykkere og tykkere,'' sier forslagsstillerne. Vel, hvis risikogruppen for sykdom og overvekt er de med minst penger og utdannelse, hvordan skal da slanking hjelpe? Vil ikke det riktige her være å hjelpe risikogruppen til å få høyere utdanning og bedre økonomi? Det er jo tydeligvis disse to faktorene som er årsaken?

Jeg har skrevet (sinte) blogginnlegg med utgangspunkt i Jøran Hjelmesæth før også (HER). Nå har jeg aldri møtt fyren, og kanskje har han mange gode ideer til tiltak. Men ut fra det jeg har sett av ham i media, blir jeg opprørt og fortvilt. Jeg opplever ham kun som en kvasiforsker og kvakksalver. Og det mener jeg oppriktig.

Med utgangspunkt i de tiltakene WHO definerer som virkningsfulle og kostnadseffektive, er det utarbeidet forslag til tiltak rettet mot de fire risikofaktorene bruk av tobakk, usunt kosthold, fysisk inaktivitet og skadelig bruk av alkohol. Selvfølgelig er tiltak mot disse tingene bra. Kanskje spesielt tobakk og alkohol; ettersom det ikke finnes tvil om at økt tilgjengelighet (priser og åpningstider) fører til økt forbruk og større helseproblematikk i et samfunn.
MEN. Jeg tror ikke det hjelper mot fedme.
På én måte mener jeg det er en knallidé å senke prisen på sunn mat og øke prisen på usunn mat. Rett og slett fordi mange jeg kjenner har sagt at de opplever det som dyrt å spise sunt.
Samtidig er det faktisk ikke så dyrt å spise sunt som vi skal ha det til. Forskjellen ligger i å planlegge måltider og innkjøp, og hvorvidt man lager store porsjoner av gangen (som for eksempel kan fryses ned i porsjonspakker). Billigere metoder enn denne skal man nok lete lenge etter. Men det er uansett irrelevant i forhold til innlegget. For som sagt er jeg gjerne for billigere sunn mat! Det jeg er imot her, er at forslagsstillerne ønsker å redusere overvekt ved hjelp av matvarepriser. Det gjør meg sint. Både fordi det opprettholder (og øker) diskriminering, og fordi det er en grov ansvarsfraskrivelse: Dersom de vil hjelpe folk, bør de tilby oppfølging og helsehjelp, ikke økonomisk straff!
Selv om jeg på én måte synes det er et godt forslag, synes jeg på flere måter det er et dårlig forslag. 
Utfordring nummer én: Hva ER sunn mat, og hva ER usunn mat? Dersom saltinnhold lavere enn XX gram er et kriterium, og dersom fettinnhold lavere enn XX gram er et kriterium, er da store mengder av norsk husmannskost usunn? Utfordring nummer to: Dette rammer kun dem som ikke har mye penger. De rike kan fortsette å kjøpe hva enn de vil, mens fattige/mindre velstående får enda mindre mulighet til dette enn de allerede har. Det er urettferdig.
 




Så er det dette med den såkalte fedmeepidemien, da. Er det egentlig en epidemi? Er det egentlig så farlig som vi skal ha det til?
Ja, det finnes selvfølgelig overvektige med (såkalte) følgesykdommer. Det er klart disse menneskene har et helseproblem, og det er klart de trenger medisinsk behandling. Men i forslaget sitt er det jo ikke sykdom de snakker om. De snakker om vekt, BMI, alene. De påstår indirekte at alle mennesker med BMI over 25 er syke, og det stemmer ikke. Jeg har selv BMI over 25 akkurat nå. Og det er ingenting som tyder på at jeg nærmer meg diabetes, høyt kolesterol, høyt blodtrykk, astma, hjerteinfarkt og tette blodårer. Jeg hadde diverse helseproblemer for et par år siden, fordi jeg veide mindre enn jeg gjør i dag (ved å underspise). Jo lenger jeg har vært på denne vekten (og dette matinntaket), jo bedre helse har jeg fått.
Det er en ekstrem logisk tankebrist når disse (høyt utdannede!) menneskene mener at litt mindre kroppsmasse vil redusere sykdomsrisiko. Risikoen for hjerteinfarkt, for eksempel, reduseres som kjent ved hjelp av kosthold, trening, nok søvn og stressmestring; ikke på grunn av mindre vekt. Det er bare det at vektnedgang ofte skjer samtidig, som følge av de samme livsstilsendringene.
I tillegg overser disse (høyt utdannede!) menneskene totalt at overvekt ikke handler bare om mat. De nevner ikke i en eneste setning at dårlig søvnkvalitet, stress og psykiske problemer kan være en risikofaktor. Og enda verre: De nevner ikke skadeeffektene av jojo-slanking. Jojo-slanking, som får kroppen til å gå i overlevelsesmodus og ''glemme'' flere av sine biologiske funksjoner. Er det noe som fører til overvekt OG helseproblemer, så er det jojo-slanking.
Når det på toppen av det hele påstås at annenhver voksen er overvektig, hvordan kan de da mene at ansvaret ligger hos individet og ikke på samfunnsnivå? 

Jeg snakket om Pål Jåbekk i forrige innlegg, og siterte en god del fra hans bok Helt naturlig. Ja, boka handler om et paleolittisk kosthold (steinalderdietten), og ut fra forsiden skulle man tro det var hovedfokus. Helt ærlig åpnet jeg boka hans med skadefryd, fordi jeg gledet meg til å slakte alt han skrev. Men det klarte jeg ikke. I stedet leste jeg ut boka på to dager, med sammenhengende hakeslepp fordi han skrev så mye viktig og bra i forhold til overvekt. 
Misforstå meg rett, jeg synes boka har enkelte mangler. Forsiden, for eksempel, ser ut som nok en ukebladforside som promoterer enda en diett. Men heldigvis representerer ikke forsiden mesteparten av innholdet. Andre mangler mener jeg også at boka har. For eksempel skiller den ikke tydelig nok mellom mennesker med naturlig høy vekt og syke overvektige, og den gir ingen klare beskjeder til folk med naturlig høy vekt om at de ikke trenger vektreduksjon (den fokuserer litt for mye på ''dersom du ønsker å gå ned i vekt'', en formulering jeg mener ikke burde eksistere, for enten er du syk og overvektig og trenger en livsstilsendring, eller så skal du bare godta og elske kroppen din som den er). Den tar heller ikke i høy nok grad for seg konsekvensene ved å spise for mye proteiner (selv om det blir nevnt i hvert fall én gang), eller hvilke konsekvenser det kan få å spise for lite karbohydrater. 
Men i all hovedsak synes jeg boka er fabelaktig. Hvorfor?
- Den opprettholder ikke løgnen om at voksne mennesker spiser 2000 kalorier per dag.
- Den bruker BMI 30 som nedre grense for overvekt.
- Den slakter slankeindustrien. Hardt og brutalt.
- Den slakter ideen om at ''vi bare trenger å spise mindre og bevege oss mer''. Hardt og brutalt.
- Den forklarer (flere grunner til) hvorfor overvekt eksisterer.
- Den peker på forskjeller og likheter mellom ulike samfunn og ulike tidsaldre.
- Den fokuserer svært nøye på hvorvidt forskningsresultater er basert på korrelasjon eller kausalitet.
- Den henviser til forskning hele veien. 
Dersom du greier å ikke bli påvirket til å begynne på paleoittisk diett, håper jeg du tar deg tid til å lese boka hans. Vi trenger flere norske aktører som Jåbekk, som gir skikkelige refleksjoner rundt overvekt, i stedet for å fokusere på det som ikke virker tiår etter tiår.

I en ideell verden hadde Pål Jåbekk tatt over jobben til Jøran Hjelmesæth.

 


#vekt #bmi #overvekt #fedme #fedmeepidemi #kritikk #samfunn #sykdom #helse #forskning #norge #usa #slanking #kropp #matvarepriser #politikk #skatt

 

Kalorier inn minus kalorier ut?




Høna eller egget. Alle kjenner til denne filosofiske tankenøtta. I dette innlegget bruker jeg høna eller egget som modell, og overfører den til andre spørsmål.
Det jeg skal skrive om har selvfølgelig en fasit. Det er ikke sikkert forskerne har funnet fasiten ennå, eller blitt enige om hva fasiten er. Men fasiten eksisterer likevel. Spørsmålet jeg legger vekt på er: Hva kom først, x eller y?

Jeg vil utfordre ''sannheter'' i samfunnet ved å snu spørsmålene på hodet. Denne metoden tvinger oss til å spørre oss selv: Finnes denne ''sannheten'' fordi den er riktig? Hvis ikke, hvorfor finnes den? Må jeg innrette meg etter denne ''sannheten''? Forventer jeg at andre skal innrette seg etter den? Hvorfor/hvorfor ikke?
(Et eksempel på slik tankegang kan være: Går kvinner med bh fordi det er riktig? Hvis ikke, hvorfor finnes bh-en? Er jeg nødt til å bruke bh? Forventer jeg at andre skal bruke bh? Hvordan reagerer jeg hvis noen går uten bh? Skjer det noe med tankene mine hvis jeg går uten bh? Hvorfor/hvorfor ikke?)

Det handler om å sette spørsmålstegn ved etablerte oppfatninger man har. Jeg har selv vært så heldig å bli utfordret på dette mange ganger, og jeg kan love dere at det føles godt og befriende. Nå skal jeg sette spørsmålstegn ved vekt, mat, kropp og trening. Og spørsmålet blir hele tiden:
Har du denne oppfatningen fordi du vet helt sikkert at den er riktig?
Hva skjer med oppfatningen din hvis du snur problemstillingen på hodet?
Kan det hende oppfatningen endrer seg? Hva tenker du i så fall rundt det?
Husk, dette er helt åpent. Du må ikke velge å tro på opp-ned-versjonen. Alt jeg håper du vil gjøre er å lage din egen oppfatning. Og det er likegyldig for meg hvorvidt denne oppfatningen blir (eller forblir) svart, hvit eller gråspettet. Dersom du opplever noen spørsmål som ledende må du huske at dette er en uformell blogg, og at du selv fremdeles står fritt til å tro hva du vil.

Teksten under spørsmålene kan være litt tung. Den inneholder mange faguttrykk. Denne teksten er ment å være et ''ekstra dypdykk'' ned i temaet. Orker du ikke lese det, håper jeg likevel du tar deg tid til spørsmålene.

 



 

Nummer 1: Hva kom først, maten eller vekta?

Det er vanlig å hevde at folk går opp i vekt fordi de spiser mer enn de forbruker. At alt avhenger av kaloriinntak og kaloriforbruk. Inntaket og forbruket må ha omtrent samme størrelse, for et inntak som er høyere enn forbruket vil gjøre oss tykke.
Men hva om det fungerte motsatt vei?
Tenåringer vokser, det sier seg selv. Det er ingen som påstår at tenåringer vokser fordi de spiser for mye: De spiser selvfølgelig mer fordi de vokser.

Hvorfor er det slik at når vi vokser i høyden, fører voksingen til økt matinntak, mens når vi vokser i bredden er det matinntaket som fører til veksten?
Om kroppen vår begynner å lagre en større prosentandel av energien vi inntar som fett (det vil si at vi vokser), selv om vi spiser samme mengde mat, vil vi legge på oss. Energien vi bruker, kommer som sagt enten fra mat eller fra energilagre, og mindre energi fra det ene betyr at vi må få mer fra det andre. Om man begynner å lagre mer av energien fra mat som fett, er ikke denne energien tilgjengelig for oss, og siden kroppen har det samme energibehovet som før, må vi derfor spise mer. Slik sett kan årsaken til at vi spiser for mye, være at fettvevet vokser, og da er det voksingen vi må gjøre noe med.
(Fra boka Helt naturlig av Pål Jåbekk) 

Hypotesen om ''kalorier inn minus kalorier ut'' er et kjempeproblem. Ikke fordi den er direkte feil, men fordi den ikke sier noe nytt, og fordi den ikke kommer med et eneste forslag til årsak eller løsning. For nei, den gjør faktisk ikke det.
Før jeg går videre må jeg gjenta at overvekt er en tilstand der for mye energi blir lagret i fettvevet, og fettvevet ikke klarer å gi fra seg denne energien så den kan brukes. Altså: En stor del av energien som skulle vært tilgjengelig for kroppen, er ikke tilgjengelig, dermed må personen få mer energi utenfra (mat) i stedet.

Vitenskapsjournalisten Gary Taubes bruker denne analogien for å illustrere: Tenk deg at vi i stedet for å snakke om fettvev snakker om et rom som blir fullt av folk. Mennesker består av energi akkurat som fettvevet, så ti personer gir en viss mengde energi i rommet, elleve gir mer, osv. Vi vil vite hvorfor rommet er så fullt av energi, eller i dette tilfellet folk. Hvis vi så spør en person hvorfor det er så mange mennesker i dette rommet og får som svar at det er fordi flere gikk inn enn ut, ville vi tro at denne personen tullet med oss eller var direkte frekk. Selvfølgelig har flere gått inn enn ut, det er åpenbart, men hvorfor? Å si at rommet er fullt fordi flere gikk inn enn ut er bare å si det samme på to forskjellige måter: Det er meningsløst. Hvorfor skal vi da godta helsepersonell som sier at overvekt skyldes at mer energi går inn enn det som går ut, når denne forklaringen er tilsvarende meningsløs?
Problemet med å si at overvekt skyldes for høyt energiinntak eller for lavt energiforbruk, er at ordet overvekt i seg selv betyr at energiinntaket har vært for høyt. Ellers hadde det ikke vært noe overvekt. Overvekt er en tilstand der energiinntaket over tid har vært høyere enn energiforbruket, men spørsmålet vi ønsker å få svar på er hvorfor energiinntaket har blitt for høyt. [.. .]
Å si at overvekt er forårsaket av for høyt energiinntak, er det man kaller en tautologi eller en logisk tankefeil. Overvekt er for høyt energiinntak. Konsekvensen av dette språkrotet er at fagpersoner som definerer overvekt feil, kommer til gale konklusjoner, og ingen ser etter den egentlige årsaken som blir skjult bak en meningsløs retorikk.
(Fra boka Helt naturlig av Pål Jåbekk)  

.
.
(Korrelasjon eller kausalitet? Se avsnittet under)

Nummer 2: Hva kom først, treninga eller vekta?

Vi har klokkertro på at løpere er slanke fordi de løper. Men hva om det er motsatt? At de som løper, løper fordi de allerede er slanke? Dersom ''Per'', som løper 3-4 ganger hver uke, ikke hadde drevet med løping, ville han da vært overvektig?
Hvis du tenker ja på spørsmålet over, hva skal vi da tenke om ''Ola'', som stort sett sitter hele dagen, men er slank likevel?

Jeg har nevnt ordene korrelasjon og kausalitet flere ganger tidligere. Nå vil jeg trekke dem frem igjen. Kausalitet betyr årsaksforhold, korrelasjon betyr at to faktorer opptrer samtidig (og altså har tilsynelatende sammenheng). Et eksempel er at pizzaost smelter i ovnen. Vi vet at årsaken til at osten smelter, er varmen (kausalitet, vi har fått det bevist). I tillegg til varmen er det også lys i ovnen. Ettersom lyset og ostesmeltingen opptrer samtidig (korrelasjon) kunne vi ha trodd at osten smeltet på grunn av lyset. Men vi har nok informasjon til å vite bedre. (Vi har jo sett utallige ganger at lys ikke får andre ting til å smelte, for eksempel smelter ikke stuebordet selv om taklampa er på.)
Valget av lys og varme som metafor er ikke tilfeldig. De fleste av oss har jo kjent hvor varm en lyspære kan være etter bruk, og at pizzaosten ville ha blitt svett om den var to centimeter fra en sterk lampe. Likevel er det ikke lyset som smelter osten, det er varmen. Den varmen som oppstår samtidig, av samme årsak som lyset (elektrisitet).
Det at vi ser flest slanke mennesker som (for eksempel) løper, er ikke en kausalitet. Rett og slett fordi vi ikke har forutsetning for å vite at det er løpingen som gjør at de er slanke. Vi har ikke fått bevis. Inntil videre kan vi faktisk ikke si at dette er mer enn en korrelasjon, skal det bli en kausalitet må det bevises først. Men vi kan for eksempel velge å anta at løpeevnen og vekta (''lyset og varmen'') kommer av samme årsak (''elektrisiteten'').

 




Nummer 3: Hva kom først, matmengde eller aktivitetsmengde?

Samfunnet vårt forteller oss hele tiden at vi må passe oss. Ikke spis for mye. Vær aktiv nok. Som om disse to tingene ikke påvirket hverandre i det hele tatt. Vi får inntrykk av at dersom vi passer på den ene, vil den andre forholde seg stabil.
Men hvorfor blir vi ikke fortalt hvor avhengige disse to faktorene er av hverandre?
Økt matinntak fører til økt aktivitet. Da snakker jeg ikke (nødvendigvis) om flere timer tilbrakt på treningsstudio, men om aktivitetsmengde i hverdagen: NEAT (Non-exercise activity thermogenesis). NEAT er energi vi forbruker på alt som ikke er trening, spising eller soving. Eksempler på NEAT er å gå rundt i et rom, pusse tenner, skrive, åpne en dør, osv. Denne mekanismen gjør at vi holder stabil kroppsvekt.
Økt aktivitetsmengde fører til økt matinntak (legg merke til at denne er motsatt vei av forrige). Økt treningsmengde/-intensitet fører også til redusert NEAT-nivå. Med andre ord, trening gjør at vi blir mer sultne, går mindre rundt omkring, blir mindre rastløse, og sitter mer i ro når vi ikke trener. Denne mekanismen gjør at vi holder stabil kroppsvekt.
Så hva skjer når vi både reduserer matinntak og øker aktivitetsnivå? Stikkord: Veldig lite energi. Til tross for dette er både du og jeg klar over at helsemyndigheter anbefaler nettopp denne metoden til overvektige mennesker (mens slanke får anbefalt å spise mer når de trener). Hva tror du de overvektige menneskene får ut av den typen behandling? Virker det (på hvilke måter?), eller har det negative konsekvenser (på hvilke måter?)?

 




Til slutt slenger jeg med nok et sitat fra Jåbekk og boka hans:

En interessant observasjon jeg gjorde i studietiden, var at tynne, spreke mennesker kunne forandre tankesett etter hvert som de begynte å studere helse og ernæring. Flere av dem som aldri hadde vært bevisst på sitt eget matinntak eller energiforbruk, men som likevel alltid hadde vært tynne, ble etter hvert som de lærte om ernæring overbevist om at grunnen til at de var slanke, var at de klarte å tilpasse energiforbruket til energiinntaket. Man endret oppfatning om virkeligheten helt uten at man fikk nye erfaringer som tydet på at det gamle synet var feil. Dette er nok et eksempel på hvordan man stoler på hodet og teorien som sier at energiforbruk og energiinntak er noe vi må ha bevisst kontroll over for å holde oss slanke, fremfor å stole på kroppen som helt tydelig viser at det er den som har kontrollen. Det er dessverre vanlig blant dem som jobber med overvekt å tro at tynne mennesker er tynne fordi de bevisst klarer å tilpasse inntak til forbruk helt perfekt. Når de overvektige ikke klarer dette, til tross for at de selvfølgelig bare kan spise mindre og bevege seg mer, er eneste naturlige konklusjon at de gjør noe feil. [...]
Hvis man fortsetter med det ensidige fokuset på kalorier inn minus kalorier ut, så vil vi ikke komme noen vei, og løsningen på overvektsproblemet vil være like langt unna. I mine øyne er hele kalorihypotesen et av de største feilstegene i medisinens historie.


Få flat mage, lav fettprosent, store pupper og sprettrumpe!

Dette er spesielt til deg som er i ferd med å bli frisk fra en spiseforstyrrelse, eller som (tror du) nettopp har blitt det:

Jeg vet det, jeg vet det. Du ønsker å bestemme hvordan kroppen din skal se ut. Helt ned til minste detalj går ikke, det vet du, men du er likevel villig til å prøve. Du trener oftere, og hardere, enn gjennomsnittet fordi du ønsker å ha en stram kropp med definerte muskler. I kombinasjon med dette er du ekstremt nøye på hva du spiser; du spiser sunn, ren mat og unngår å ''overdrive'' inntaket av sukker, fett og karbohydrater. Kostholdet har du av flere grunner: Du vil ha fin, glødende hud, du vil ha en glad kropp, og du vil unngå at det du spiser ''legger seg på problemområdene''. Du følger med som en hauk på hvordan kroppen din utvikler seg, og er livredd for alt som ikke er sprettrumpe, flat mage, lav fettprosent og store pupper.
''Alle vet jo'' at fett blir til kviseutbrudd, at sukker blir til overflødig magefett, og at karbohydrater gjør at kroppen ikke forbrenner det nevnte overflødige fettet.

Eller?


(Ikke mitt bilde)

Kjenner du deg igjen i noe av det over, vil jeg fortelle deg at du jakter på noe som ikke eksisterer. Du forsøker å leve i en drømmeverden, og baserer livet på ønsketenking. Du jakter på regnbuen, men regnbuen er en luftspeiling. Nei, jeg sier ikke at du på noen måte er dum. Det å tenke slik er dessverre en naturlig del av å leve i samfunnet vårt, samfunnet som er besatt av tynnhet, slanking, fitness og helse. Problemet er ikke at vi er opptatt av helse, problemet er at vi prøver så hardt at vi går altfor, altfor langt.

Selvfølgelig kan du velge å være undervektig (i forhold til hva din optimale vekt er), selvfølgelig kan du velge å spise barneporsjoner eller gå på diett resten av livet: Men da må du være villig til å akseptere at helsa før eller senere blir dårlig, og at du sannsynligvis kommer til å dø en tidlig død.
Selvfølgelig er det til en viss grad mulig å leve i denne drømmeverdenen der du kan bestemme temmelig nøyaktig hvordan kroppen din skal se ut. Men konsekvensene står i bakgrunnen og gleder seg til å innhente deg.
 


(Konsekvensen som har kommet for å innhente deg. Han gjemte seg under en ost helt til du, dessverre for sent, sluttet å skyte spurv. Se under)
(Ikke mitt bilde)


Denne illusjonen/drømmeverdenen jeg snakker om er skremmende lik ''De fire plagers kampanje'' (1958-1962) i Kina. ''De fire plagers kampanje'', også kjent som ''Drep en spurv''-kampanjen, regnes som et av de største folkemordene i verdenshistorien. Det hele begynte med at spurvene åt kornfrø, og dermed ble ansett som en plage innen landbruket. Mao Zedong beordret dermed alle bønder i Kina om å drepe spurv. Spurvereder ble revet ned, egg ble knust, og spurvekyllinger drept.
Til å begynne med var kampanjen vellykket. Avlingene ble større. Men et svært viktig faktum ble oversett: Spurv livnærer seg hovedsakelig av insekter (ikke av såkorn). Så hva begynte å skje etter hvert? Jo, nemlig: Færre spurver førte til flere insekter. Mange flere insekter. Omtrent her erklærte Mao at kampanjen var over, men da var det allerede for sent. Et kjempeunderskudd på spurv resulterte i et kjempeoverskudd på insekter, deriblant gresshopper. Avlingene, som hittil hadde blitt noe bedre, ble nå tilnærmet ødelagte. Kina ble rammet av en hungersnød som var så stor at den kostet 30 millioner mennesker livet. Ja, 30 millioner.
Enkelt forklart skjedde dette fordi økosystemet ble rotet til. Det er ikke vitenskapelig feil å kalle menneskekroppen et økosystem. Hvorfor skal det være noe bedre å rote til økosystemet i kroppen vår?
 


(Propagandaplakat fra ''Skyt en spurv''-kampanjen)
(Ikke mitt bilde)

Ønsker du virkelig å gjøre det samme mot din kropp som Mao gjorde mot sivilbefolkningen i Kina? Neida, Mao mente ikke å (indirekte) drepe 30 millioner kinesere, men det skjedde. På samme måte ønsker nok ikke du heller å drepe tilsvarende andel biologiske funksjoner i kroppen din, men det skjer. Enn så lenge er du kanskje helt i begynnelsen, der avlingene går bedre (du beholder en stabil lav vekt) enn før og bøndene (cellene) er fornøyde. Jeg håper ikke du fortsetter å skyte spurv (kutte ut hele matvaregrupper, underspise, eller overtrene) til det er for sent.
Igjen, alt dette er selvfølgelig opp til deg. Det er jo din kropp. 

Camp Mindfulness 2014

Overskriften er kanskje rar og uforståelig, det beklager jeg. Men jeg har bare hatt en så fantastisk sommerferie at jeg føler meg omtrent sånn som dette:
 


(Ikke mitt bilde)

Altså har jeg vært på Camp Mindfulness 2014. Dette var navnet på årets sommerleir i regi av IKS. Dette var min fjerde leir, og jeg har aldri før fått SÅ mye ut av å være der. Kanskje fordi jeg var veldig mottakelig for påvirkning denne gangen, men likevel.

Jeg dro på leir med en viss peiling på hva jeg trengte å jobbe med. Det jeg ikke visste, var hvor mye jeg faktisk trengte det! Hovedkurset jeg gikk på den uka (hovedkurs er det alle deltakerne gjør fra 9.30-14.00 hver dag) het ''Tittei, der er du jo!'' og kurslederen var en av leirlederne som ellers jobber som gestaltterapeut. Vi hadde oppgaver, gruppesamarbeid, lærte mer om mindfulness, og delte personlige erfaringer. Jeg snakket bevisst om det jeg hadde bestemt meg for på forhånd.

Den viktigste av disse tingene handlet om det å være EKTE. I flere år (kanskje hele livet?) har jeg slitt med å ''vise ansiktet mitt'', og det har plaget meg at jeg har ''måttet'' smile til alle, hele tiden, uten å få til noe annet. Jeg følte meg falsk, fraværende og useriøs, og følte meg som en klovn. De første dagene på leir føltes dette problemet enda verre enn vanlig; jeg følte en slags plikt om å opprettholde god stemning på leiren, og dette innebar (i hodet mitt) å smile ustanselig for å passe på at alle hadde det bra.
Onsdag kveld deltok jeg på en lyttegruppe. Der skulle vi sitte to og to. Den ene skulle snakke (eller være stille) i tjue minutter, den andre skulle bare lytte helt nøytralt, uten å smile, nikke eller svare. Så byttet vi. Dette var et stort og viktig vendepunkt for meg, for det føltes så godt å bare lytte, og ikke smile og nikke hele tiden.
Dette tok jeg med meg videre. Før sengetid den kvelden leste jeg gjennom dagboknotater på laptopen fra den tiden alt begynte. Jeg leste om da jeg drev med selvskading, og da jeg gradvis viklet meg inn i spiseforstyrrelsen. Det var flere år siden sist jeg leste det, og dette var første gang jeg leste det med friske øyne. Det var forferdelig. Det føltes som å bli slått overende, og jeg kunne nesten ikke begripe at jeg hadde mishandlet meg selv så grovt. Først var det triggende å lese det, men deretter ble det veldig motiverende i stedet.
Dagen etter følte jeg meg ikke bra, jeg hadde sterk angstfølelse og var temmelig nedfor. For første gang noensinne, bestemte jeg meg for å virkelig prøve å være EKTE mens jeg sto i dette. Jeg smilte ikke så mye, selv om jeg oppførte meg pent. Jeg satte meg ikke alene på rommet. Jeg spiste ikke ved stillebordet. Jeg forholdt meg relativt taus, men var likevel sosial. Og jeg skrev. Min største frykt var (er?) at folk skulle spørre og grave om hvordan jeg hadde det og hva som var galt. Men det skjedde faktisk ikke! Ingen spurte direkte, men jeg følte meg likevel både sett og akseptert, og det var deilig. Det gjorde meg trygg på at jeg kunne ''ha på meg'' mitt virkelige ansikt uten at noe ble verre av den grunn.
Dagen etter det igjen følte jeg meg plutselig veldig harmonisk og i balanse, faktisk mer enn noen gang før. Noe hadde klikket på plass, antakelig fordi jeg hadde tatt en avgjørende mental ''reise'' gjennom det jeg hadde forsøkt å undertrykke så lenge. Samtidig kjente jeg sterk sorg over alt jeg har gjort mot meg selv (sikkert noe jamfør reaksjoner folk får etter en voldelig relasjon). Jeg skrev ferdig det diktet jeg hadde begynt på dagen før. Jeg fremførte det på avslutningsshowet den kvelden, og det ble sånn:

Jeg søkte eleganse,
men hadde ingen balanse.

Kroppen støtte langsomt indre
organer fra seg og ville hindre

fremtidsplaner, ambisjoner,
rolige smil og myke toner.

Et voldsomt dren sugde liv fra magen.
Kan noen bære meg gjennom dagen?

Kontrollen knaser kraftig, hør:
Pusten visner, faller, dør. 

Men

Med vinden havnet små frø i jorden,
og vannet var en medsammensvoren.

Frøene ble store, større, størst,
jeg falt i bakken med bakhodet først,

ut gjennom munnen strømmet grønne blader
og ugress og dødt løv og lange tirader

helt til alt som var igjen var det nye treet.
Det vil også dø en dag, men akkurat det

Skal jeg ikke tenke på før den tiden kommer,
for nå må treet vannes, og nå er det sommer. 
 


(Ikke mitt bilde)

Ellers var det veldig uvant å være på leir og være såpass mye friskere. Plutselig var det absurd å se alle rutiner/handlingsmønstre i matsalen, kanskje spesielt fordi jeg tidligere syntes det så normalt ut (!?). I tillegg var det fælt å se så mye sykdom. Det var ikke bare kroppsstørrelsen som sa noe om sykdom, det verste var at det var så lett å se hvor ekstremt dårlig helse mange hadde. Denne gangen forsto jeg endelig hvordan pårørende har det, og jeg hadde opptil flere ganger lyst til å riste noen og rope at de måtte spise, NÅ. (Jeg gjorde selvfølgelig ikke det, altså, jeg er klar over at det er fullstendig meningsløst.)

Jeg bøyer meg i støvet for det arbeidet IKS gjør. IKS (Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser) er en selvhjelpsorganisasjon. For meg har IKS vært helt avgjørende for at jeg er der jeg er i dag. Hadde jeg bare gått i behandling ville jeg garantert ikke fått like mye ut av det. Jeg anbefaler alle som sliter å bli medlem, og alle pårørende om å bli støttemedlem. Lik også gjerne siden deres på Facebook, hvor de deler mye bra og viktig.
Kjære, kjære IKS-damer (både ledere, frivillige og medlemmer). Jeg har så enormt mye å takke dere alle for. Takk for at jeg har fått lov til å bli kjent med dere. Takk for de dere er, og for det dere gjør. Takk for gode samtaler, for deling av erfaringer, for motivasjonsboost, for gode råd, for verdifull innsikt, for gode klemmer. Takk for at dere finnes.

 

 


#iks #mindfulness #spiseforstyrrelse #spiseforstyrrelser #syk #sykdom #recovery #frisk #tilbakeblikk #selvhjelp #helse #psykisk #fysisk #mat #kropp

Ikke gi slankeindustrien mer penger!

LIKER du din egen kropp, og har ingen tanker om at du må endre den for å bli fornøyd? Flott, da trenger du neppe å lese dette blogginnlegget.
Dersom du misliker din egen kropp, eller dersom du tenker noe ála ''når jeg bare får bort litt av magen, DA...'', håper jeg du kan tenke deg å lese videre.

 

Fra Magasinet (Dagbladet) i juli:

- Langt flere mener de har for høy kroppsvekt enn det faktisk er overvektige i Norge i dag.
- 33 prosent av befolkningen går på diett av ulike grunner.
- 6 prosent av nordmenn oppgir i 2014 at de er ''mindre opptatt'' av kroppen sin. I 2006 var den tilsvarende andelen 24 prosent.
- 1/4 bruker bloggere som kilde til kostholdsinformasjon.
- 24 prosent av unge kvinner sier de unngår visse matprodukter fordi de ikke tåler melk. I virkeligheten er bare 3-4 prosent av befolkningen laktoseintolerante eller allergiske.
- Når det gjelder ernæring er vanlig, sunn fornuft dessverre ganske uvanlig.
- På avisforsidene må krigskonflikter vike for kostholdsråd. Diettbøker er faste innslag på bestselger-listene, og glansede magasiner lokker med kjendisenes hemmelige slanketips.
- På Facebook reklameres det for ''Mystisk Slanke Frukt'' og Instagram er plastret med it-jenter på juicekur. Det er ingen tvil om at kostholdsfokuset, eller -hysteriet, om du vil, er massivt.
- Kostholdsfokuset handler sjelden om god helse alene. Det handler også om kropp og utseende.
 

La ordene over være en begynnelse på dette innlegget. Ta dem med deg videre, og dersom noen av punktene treffer deg: Spør deg selv om du virkelig er helt sikker, eller om du kanskje tilhører den prosentandelen som faktisk ikke eksisterer. Om du forstår hvor jeg vil hen.
Her følger flere tankevekkende fakta om vekt, kropp, og slankeindustri. Sitatene under er omtrent direkte oversatt HERFRA, bare satt i en annen rekkefølge. 
 

Løgner oppfunnet av slankeindustrien har fått oss til å ''vite'' at BMI 18,5-20 er optimalt. For alle.
Virkeligheten er at bare 4% av befolkningen vår har naturlig BMI 18,5-20. Og mindre enn 1% av befolkningen har naturlig BMI på 18,5.


(Bilde fra youreatopia.com)

Ser du hvor den røde linjen går forbi den grønne bakgrunnen? Den viser hva 70% av befolkningen naturlig veier. 70% av oss har altså en naturlig BMI på 23-31.

Vekt er arvelig, akkurat som høyde er. Å spørre ''Hvorfor blir folk tykkere hvis vekt er arvelig?'' blir som å spørre ''Ja, men hvis høyde er arvelig, hvorfor blir folk høyere?''.
Om du arver en BMI, enten den er 41 eller 18,5, er det ingenting som tilsier at du er syk og døende. Det er ingenting som tilsier at du er frisk og udødelig heller, for den saks skyld.

Tykke mennesker med hjertesvikt har lavere dødsrate enn normalvektige mennesker med hjertesvikt.
Vi tenker på søvnapné som noe tykke mennesker opplever. Men 50% av dem som har søvnapné er ikke tykke.
Kliniske studier har bevist om og om igjen at størrelse, eller økt størrelse, i fett-organet ikke engang korrelerer med (=har tilsynelatende sammenheng med) matinntak og aktivitetsnivå.
Overvekt, eller fedme, er ikke en sykdom. Det indikerer ikke dårlig helse eller lav levealder. De kroniske tilstandene vi forbinder med overvekt og fedme eksisterer i alle vektklasser, og de vil oftere føre til død hos personer med normalvekt enn hos personer med overvekt og fedme.

Likevel klamrer vi oss fast til ideen om at vi bare ''trenger å spise sunnere'' og ''bevege oss mer'', og sånn er det bare.

 


(Ikke mitt bilde)


Mange mennesker vil kanskje velge å leve kortere liv med mer sykdom, framfor å ''måtte godta'' å være ''feit'' for å leve et lengre og friskere liv. For det å være feit er tydeligvis en skjebne verre enn døden, i hvert fall ifølge spørreundersøkelser.
Dessverre er det litt for sent, folkens. Majoriteten av oss får rett og slett bare for mye optimal, tidlig og god ernæring, omsorg og trygghet til å forbli forkrøplet, tynn og kortlevd.
Er vi tyngre i gjennomsnitt nå enn vi var for 25 år siden? Ja, og vi er høyere og lever lenger i gjennomsnitt også. Stakkars oss. 

Og nå, over til the mindblowing, shocking news:
At størrelsen på fett-organet (jepp, det er et organ) øker i størrelse som reaksjon på kronisk metabolsk sykdom, er sannsynligvis en mekanisme som oppstår for å beskytte helsen og holde oss i live. 
At størrelsen på fett-organet
 øker i størrelse som reaksjon på kronisk metabolsk sykdom, er sannsynligvis en mekanisme som oppstår for å beskytte helsen og holde oss i live. 
Henger du med?
Et fett-organ som er i stand til å øke i størrelse som reaksjon på helserelatert stress, beskytter helse og liv bedre enn et fett-organ som ikke klarer like godt å øke i størrelse.
Flere stressfaktorer kan føre til at fett-organet øker i størrelse for å beskytte liv og helse: Vedvarende søvnløshet, stress man ikke kan kontrollere, ulike medisiner som påvirker puls/hormoner/enzymer, hormonforstyrrende stoffer i hygiene-, sminke- og husholdsprodukter, ulike sykdomstilstander, og ukjente genetiske disposisjoner. (Restriksjon av matinntak er en enorm stressfaktor for kroppen.)

Så hvorfor finnes det flere tykke mennesker med metabolsk sykdom enn normalvektige med metabolsk sykdom? Kanskje fordi tykke mennesker har en kropp som klarer å tilpasse seg tilstanden, og dermed har mye større sjanse for å overleve?

Jeg lar det spørsmålet henge i luften. Jeg vet ikke fasiten på det spørsmålet. Kanskje finnes det ikke engang flere tykke mennesker med metabolsk sykdom? Kanskje de med metabolsk sykdom som ikke er tykke, er sykere enn de som er tykke? Kanskje enkelte er feildiagnostisert? Det eneste du trenger å vite, er at dette temaet ikke er så enkelt som vi tror.

Nå over til slankeindustrien...
 


(Ikke mitt bilde)

Slankeindustrien i USA tjener 61 milliarder dollar per år i hjemlandet, og 180 milliarder dollar per år i verden til sammen.

Du lurer kanskje på hvordan ideen om at BMI 25+ er overvektig oppsto? Ideen om at BMI 25+ automatisk ''betyr sykdom og død''? Joda: 
Formannen i Panel On Obesity (i USA) mottok, og mottar, forskning og stipendstøtte fra: Novo Nordisk (slankepreparat) og Merck (slankepreparat). 
I tillegg opptrer han som betalt konsulent og rådgivende styremedlem for: Novo Nordisk (lager slankepreparat), AstraZeneca (lager slankepreparat), McNeil Nutritionals (lager kalorifrie søtningsmidler) og Weight Watchers (lager slankemat og holder slankekurs).
8 av 9 styremedlemmer hos Panel On Obesity har, eller hadde, bånd til slankeindustrien. Disse interessekonfliktene ble (selvfølgelig) ikke uttalt av POO selv, det ble avslørt av to journalister: Kitta MacPherson og Ed Silverman.
Firmaet som leverte BMI-forskning til POO har aldri bekreftet at fedme er en medvirkende årsak til tidlig død, og forfatterne bak forskningen har gjentatte ganger bedt POO om å slutte å misbruke forskningsresultatene deres. Uten hell.
Og POO er ikke de eneste. Bare prøv å finne en studie som ''beviser'' at fedme forårsaker sykdom og død, der forskerne ikke på noen som helst måte har økonomiske eller statusrelaterte bånd til slankeindustrien. (Og da snakker jeg om alt fra slankeoperasjoner og slankepreparater til Weight Watchers og Noka.)

Vil du virkelig gi penger til løgnere? Vil du bidra til å spre løgnene, slik at disse menneskene tjener enda mer penger?
Du og jeg kunne ha tjent penger på å hevde at vi hadde laget et produkt som gjorde at folk aldri følte seg triste. Og deretter hevde at folk som likevel ble triste, brukte produktet feil eller ikke prøvde hardt nok. Ville dette vært riktig? Hvis du synes det er feil eller uetisk, hvorfor er det da greit at slankeindustrien tjener penger på å lyve?
 


(Ikke mitt bilde)


The National Weight Control Registry (i USA) bruker følgende definisjon på langvarig/permanent vektreduksjon: Tilsiktet vekttap på 10% av total kroppsvekt som opprettholdes i 18 måneder.
Hvorfor de bruker akkurat 18 måneder? Fordi alle (95-97%) vil mislykkes fullstendig innen to år. De med mest vellykket utfall (!) legger på seg 77% av tapte kilo innen år 4 eller 5. Og under 50% av slankerne er så heldige, de fleste legger på seg mer enn 77% av tapte kilo.

The National Weight Control Registry (i USA) hadde i år 2000 en liste på 2500 individer som i gjennomsnitt hadde gått ned 33% av kroppsvekt og opprettholdt vekten i 5 år. Med tanke på at 90 millioner mennesker slanket seg i USA i 1995 (34% av befolkningen, fem år før år 2000), da var langvarig/permanent vekttap vellykket for 0,003% av befolkningen.
Og her brukes den minste mulige prosentandelen av mennesker som slanker seg. Prosentandelen som slanker seg i USA er til enhver tid mellom 34%-50%.

Finansdirektøren i Weight Watchers forklarte at det er ''den perfekte business-modellen'', fordi folk er dømt til å mislykkes. (The Men Who Made Us Thin, BBC2, August 2013)

Så. I en verden som virker så gjennomsyret av løgner og svindel, hva kan vi gjøre? Her er noen forslag:
- Ikke kjøp slankeprodukter (obviously), eller på annen måte gi penger direkte til slankeindustrien.
- Snakk med dem du kjenner som uttaler seg positivt om slanking, slankeprodukter, dietter, fitness, detox, juicekur. Etc etc.
- Unngå å kjøpe magasiner/blader som inneholder mye om slanking, og boikott det du kjenner til som er relatert til slanking.
- Bestem deg for å like din egen kropp, uansett vekt, fasong, matinntak og aktivitetsnivå. Jamfør ''Ta på din egen oksygenmaske før du hjelper andre'': Skal du kunne gi dine barn et godt forhold til egen kropp, er du nødt til å ha det selv.
- Hjelp andre å like sin egen kropp, uansett. Ikke la en eneste negativ kommentar de har til sin egen kropp, få fotfeste i virkeligheten.
- Send inn leserbrev eller klager til medier, bedrifter, eller andre som uttaler seg offentlig om ''positive sider ved slanking''.

Noen som har flere, eller bedre, tips?

Tar sommerferie!

Selv om jeg har lyst til å skrive millioner av innlegg til, så velger jeg heller å ta sommerferie. Det kan hende jeg ikke poster noe her før i august, og det kan hende det kommer noen smådrypp her og der.

Dere ser forresten kanskje at jeg har ny header (igjen)? Denne gangen er det Solvår som står bak mesterverket. Jeg er henne evig takknemlig, og strålende fornøyd! Dette må nok være den fineste headeren jeg har hatt.

Dersom du lurer på noe, eller trenger hjelp med noe, er det bare å sende meg en e-post (under bildet til høyre). Jeg kan ikke love at jeg svarer samme dag, men jeg lover at jeg svarer.

I mellomtiden finnes det mye godt lesestoff. Her er mine beste anbefalinger. God sommer!

 

YOUREATOPIA (link):

Phases of Recovery From A Restrictive Eating Disorder
I Need How Many Calories?!!
Bingeing is Not Bingeing
Extreme Hunger: What is it?
Extreme Hunger: Profoundly Disturbing
Edema: The Bane (and Blessing) of the Recovery Process
Tummy Troubles
Women Laughing Alone with Salad: Orthorexia Nervosa
Orthorexia: Doubt and Certainty
Intellorexia: Hyper Intellect Enslaved by Anxiety
Exercise as a Way to Restrict? You Bet
Insidious Activity
Bulimia? Yes, you too
Food, Family and Fear
Basic Weight and Obesity Facts
Obesity and Disease: More Basic Facts
Common Questions 

LETSRECOVER (link):

Recovery Guide
Frequently Asked Questions

FYOURED (link):

How I 'got' binge eating disorder (except I didn't)
Why you cannot just 'get BED', especially in recovery from a restrictive eating disorder (the short version)
Body dysmorphia... 

FATNUTRITIONIST (link):

Food isn't poison
Food and exercise are not matter and anti-matter
Getting good at eating
How does hunger feel?
Emotional eating
Food you like is food that feels good 

DANCESWITHFAT (link):

Inexplicably
Is Obesity a Disease?
Even if Weight Loss Would Solve it All
For Fat Patients and Their Doctors
They Want a War, Let's Give Them One 

THISISTHINPRIVILEGE (link):

A reminder about the BMI
The reality is that fat people...
Frequently Asked Questions 

SJOKOLADEILOMMA:

FAQ/Bloggoversikt
Tell til ti og hold tankene dine for deg selv
Hva skjer når man spiser for lite?
Hva skjer når man spiser nok?
Vær sint, og slutt å trekke inn magen
Spis HVA du vil, og så MYE du vil 

Les mer i arkivet » Juni 2016 » April 2016 » Mars 2016
sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

27, Trondheim

Dette er en body-positive blogg, et fristed for egenkjærlighet. Jeg er veldig engasjert, og jobber for et bedre samfunn der pasienter med spiseforstyrrelser ikke feilbehandles, der ingen diskriminerer andre på bakgrunn av vekt, og der pasientdeltakelse er mer tatt i bruk. Instagram: @coraline345 DISCLAIMER/ANSVARSFRASKRIVELSE: Jeg er ikke utdannet innen medisin! Selv om jeg gjør mitt beste for å presentere ekte fakta, er jeg bare et menneske. Alt jeg skriver er åpent for diskusjon. Jeg vil be deg om å bruke informasjonen her inne som mulige sannheter, og å kun omsette til handling det du vet vil gjøre deg godt. DU HAR ANSVAR FOR DEG SELV OG DIN EGEN HELSE. Jeg svarer på kommentarer. Alltid. E-post: croithe@gmail.com (Merk emnefeltet "Sjokoladeilomma")

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits