Livstegn

I dag da jeg møtte på R på vei hjem, sa hun at hun savnet bloggingen min. Det er faktisk en del som har sagt det i det siste, og jeg har kjent mye på det selv også. Så nå. NÅ. Det har ikke blitt skrevet noe her siden 4. juli.

Idet jeg logget inn, ble jeg møtt av følgende syn:

 





Hva dette kan skyldes, er uvisst. Jeg kunne forstått det til vanlig, på en måte, men. Når jeg ikke har latt høre fra meg de siste to månedene er det vanskelig å ikke lure på hva disse 5-24 gjør innom på daglig basis? Uansett, jeg er smigret altså.

Hva jeg kommer til å blogge om fremover har jeg ikke peiling på. Det har litt sammenheng med årsaken til at jeg ikke har skrevet noe på to måneder. Jeg er litt i et bloggvakuum. Jeg har liksom sagt det jeg vil si. Det er så mye jeg kunne ha sagt, som jeg ikke ønsker å dele på verdensveven, så mye jeg føler blir for privat. Blogging må jo gjerne (les: helst) være personlig, men ikke privat.

Egentlig vil jeg gjerne gå tilbake til humorblogg slash samfunnsnyttig blogg. Det kunne ha vært noe.

Nå er i hvert fall terskelen tråkket over her, så jeg skal prøve å vri hjernen for fyll i tiden som kommer. I mellomtiden skal jeg på fylla. Nåja, fylla og fylla. Vors, ei halv flaske vin og stand-up med Lisa Tønne på Trondheim Pride i morgen. Og deretter skal jeg.. let the creative juices flow. Takket være D og I har jeg nemlig fått tilbake inspirasjonen til boka jeg har prøvd å skrive siden 2008 eller noe sånt. Og for første gang siden da har jeg peiling på HVILKEN av de 5000 mulige retningene den skal ta! D ga meg nemlig en fantastisk tilbakemelding. Han ga meg vel i grunnen den eneste nyttige og konstruktive tilbakemeldingen jeg har fått siden jeg gikk på ungdomsskolen. Awesome!

Jeg kjenner jeg er rusten etter to hvite måneder, så jeg avrunder her. Snakkes når jeg er over bakrusen. Haha, neida. 

Riktige tanker på feil side av døgnet

Jeg har et seriøst problem med brusflasker. Eller BonAquaflasker, Imsdalflasker, Farrisflasker, ok, generelt flasker. Jeg får ikke til å åpne dem! Greit, jeg har ikke verdens største biceps, men det er ikke derfor. Det er rett og slett fordi det føles som om huden i hånda mi skal slites av i forsøket. Det gjør oppriktig vondt!

 







 

Jeg skulle skru opp en sånn kork nå nettopp. Og trodde en lang stund at dette ble det ikke noe av. Kopphåndduk hjalp ikke, gummistrikk fant jeg ikke, og å bruke rå muskelkraft var som nevnt til ingen nytte. Men så! Så fant jeg plutselig noe i kjøkkenskuffa som jeg ikke husket at jeg hadde. Det aner meg at jeg fikk det i julekalenderen av min far i fjor?



Jeg torde ikke egentlig å tro det, men det gikk! Dette er altså fantastisk smarte greier. Takk, paps! <3

 



Så halleluja, da ble det vodkabrus på meg i dag og. Tanken på dette var helt tommel opp, ass.

 





 

Og for dere som måtte lure: Ja, jeg døgner. Jeg aner ikke engang hvorfor. Jeg gikk bare aldri og la meg. Vanligvis blir jeg trøtt i passelig tid og kryper til køys av egen fri vilje, men dette døgnet kjenner jeg bare uro. Ikke nødvendigvis negativ uro, bare en slags nøytral uro. Den er kompleks:
- Jeg vil sette på klesvasken, men det er for tidlig.
- Jeg har lyst på te, men det er for varmt. Sitter tross alt i fleecegenser.
- Jeg har lyst på røyk, men husker hver gang jeg tenker på det at jeg røyker jo ikke.
- Jeg har masse tanker om fashion, men akkurat nå føler jeg meg som en boms. Grilldress neste, liksom.
- Jeg vil blogge, men jeg klarer ikke identifisere meg med å være en blogger.
- Jeg vil ut og gå tur, men noe sier meg at det gjør man ikke på denne tiden av døgnet? 

Q: Synes om ørepynten min, a? :D 

Sliter du psykisk? Det går an å få det bedre!

Jeg har hatt det vi kan kalle en fair share av dårlige dager. Det begynner å bli noen år siden perioden som var så dårlig at den skiller seg ut til gagns. Den varte lenge også, å jada: Nesten to år, fra jeg nylig hadde fylt 18 og til våren jeg fylte 20.
Selvfølgelig besto ikke disse to årene i kun dårlige dager og null hyggelige stunder. Men jeg tør påstå at jeg da hadde tilsvarende mengde gode dager som andre har av dårlige. Det ble liksom snudd på hodet.

Men dette innlegget skal ikke handle om min historie. Jeg hadde tenkt å vinkle det inn på selvutvikling.

Det som gjør at du kommer deg ut av psykiske problemer, er nemlig selvutvikling. Like it or not, har du det så dårlig at du ikke vil fortsette å ha det sånn, må noe endres. Og den endringen må du selv gjennomføre. Jeg sier ikke at du må fikse deg selv helt alene, absolutt ikke. Det pleier å være en heller dårlig idé. Men du kan altså ikke lene deg tilbake og vente på at andre skal fikse alt for deg. Jeg sier heller ikke at en liten endring skal fikse alle problemer for deg. Jeg sier at en liten endring kan gjøre en stor forskjell, eller en liten forskjell som du kanskje ikke kommer til å oppdage før etterpå. Det som er sikkert, er at du kommer i hvert fall ingen vei uten noen endring.
Endringen trenger ikke være så komplisert som du kanskje tror, men det lønner seg å forstå først som sist at det hjelper ikke i lengden med ytre forandringer (som f.eks å kjøpe en ny genser eller gå oftere på byen). Det er bare en såkalt symptomsvitsj, altså at du ikke dealer med problemet, men overfører det til en annen form. Du kan ikke kjøpe deg fri fra psykiske problemer: The only way out is through!


(http://usualerror.com/e-book/the-only-way-out-is-through/)
 

(Det som skulle til for min del, var en bok om meditasjon. Nå i ettertid skjønner jeg godt hvorfor den fungerte: Boka handlet en del om egenkjærlighet og å kommunisere med seg selv, og jeg skjønte plutselig at jeg hadde behandlet meg selv som dritt. Så lenge jeg kunne huske hadde jeg kjeftet på meg selv i flere situasjoner, om jeg var flau, om jeg hadde glemt noe, om jeg ikke følte meg bra nok, om noen var sint på meg... And the list goes on.
Jeg burde selvfølgelig alltid ha visst bedre. Men jeg gjorde visst aldri det. I en alder av 20 år gikk det plutselig opp for meg at jeg kunne si lille venn til meg selv når jeg hadde behov for det, jeg kunne si det samme til meg selv som jeg ville ha sagt til en venn, og ville jeg egentlig ha opprettholdt kontakten med såkalte venner som kalte meg en forbanna rævkjørt idiot bare fordi jeg mistet ei brødskive på gulvet med pålegget ned?! Nei!!)

Det er nå en gang sånn at forskjellige mennesker strever med forskjellige problemer. Dermed vil også forskjellige løsninger fungere for forskjellige folk. Om du prøver én metode som ikke fungerer, tør jeg faktisk å garantere at det finnes noe der ute som vil være til stor hjelp for akkurat deg. Du må bare tørre å prøve og feile. Men hvem vet? Kanskje du har flaks på første forsøk? 

Her er noen myter om hvordan man kan få det bedre, samt løsningsforslag det faktisk er fornuft i!

1. Det er bare å ta seg sammen!
Dette er kanskje noe mange av dere har fått høre når noe er vanskelig? For din egen skyld håper jeg du har husket i slike tilfeller at dersom det bare hadde vært å ta seg sammen, hadde du mest sannsynlig gjort det for lenge siden. Det er svært sjelden det faktisk er så enkelt. Det hjelper ikke å si det til noen med depresjon; det vil virke mot sin hensikt fordi den deprimerte sannsynligvis vil bli enda mer innelukket, og vil neppe åpne seg for den som spurte noensinne igjen. Det hjelper ikke å si det til en anorektiker; hadde det bare vært å spise hadde vedkommende gjort det for lenge siden.
Basic rule er: Andre folk er ikke fire år gamle (med unntak av fireåringer). Derfor er det ønskelig å bli behandlet som et oppegående menneske som ikke har det vanskelig med vilje. Pluss et tankekors: Ville du ha bedt noen med et brukket bein om å bare ta seg sammen? Ville bruddet gro fortere av den grunn?



(http://mariasmetode.no/2012/02/ta-deg-sammen/ )

2. Jeg må skjerpe meg!
Dette er en tankefelle det er så altfor lett å falle i. Man opplever at problemet er i veien i dagliglivet, og ønsker det bort. Men ideen om å skjerpe seg sier ingenting om hvilke tiltak man bør iverksette, tvert imot sier det ingenting annet enn at man skal sette på seg jernmasken og bli ekspert på å late som om problemet ikke er der. Altså: Null funk.
I seg selv er ikke ønsket om å kjenne behov for å skjerpe seg noe negativt. I de fleste tilfellene betyr behov for å skjerpe seg, at man egentlig ønsker kontroll og rutiner. Det er viktig å huske hvor en tanke kommer fra. Kjenn etter i deg selv: Hvilke rutiner er det du har behov for? Hva slags kontroll føler du at du mangler? Hva trenger du egentlig å høre? Hva kan du si til deg selv i øyeblikket? Handler det egentlig om at du ønsker bedre døgnrytme, et mer sosialt liv, å bli flinkere til å være ærlig, å tørre å si nei?
Og samtidig som du identifiserer hva du har behov for, er det også viktig å legge merke til hvordan du legger frem tiltakene for deg selv. Hold deg langt unna selvhat og disiplin, i stedet gjør du ditt ytterste for å behandle deg selv som du ville ha behandlet dine beste venner. Dårlig samvittighet/skyldfølelse har ikke noen som helst funksjon, noe som er godt beskrevet i Eat Pray Love av Elizabeth Gilbert: Skyldfølelse er bare egoets måte til å lure deg til å tro at du moralsk sett beveger deg fremover. Ikke la deg lure, vennen min.

3. Det er bare så typisk!
Nok en vanlig tankefelle, dessverre. På dårlige dager er det så forbanna fort gjort å føle at man er jinxed, cursed, eller hva det nå heter på godt norsk; kjært barn har mange navn. Men vet du hva? Verden oppsto ikke for å ødelegge livet ditt. At du er jinxed er svært lite sannsynlig, derimot er det mye mer sannhet i at det kan skje mange helt tilfeldige dritkjipe ting på én og samme dag. Tilfeldigheter virker ikke alltid så tilfeldig, men de er det!
Når det skjer mange dritkjipe ting på én og samme dag, er det ekstra viktig at du prøver å lete etter positive hendelser. Dersom du bare åpner deg for det, er det ikke til å komme fra at det skjer mye fint og spennende til og med på en rævva dag. Greit, du mistet to busser og tryna i gjørma og glemte matpakke. Men la du virkelig ikke merke til  at du rakk fire busser, at det var tilbud på jordbær på butikken og at du ble invitert på kino på fredag?
Og hvis du nå absolutt ønsker å tenke sånn at det er typisk at dette negative skjer akkurat deg, så synes jeg jammen ikke det er greit dersom du ikke også tenker at det er typisk deg å oppleve de positive tingene i tillegg!

4. Du må bare tenke positivt!
På én måte er dette helt sant. Samtidig er det forbanna komplisert å gjennomføre noen ganger! Haken ved dette velmente rådet er at det hjelper ingen verdens ting å tenke positive tanker hvis man ikke tror på dem selv. Om noen ber deg tenke at det ordner seg, mens du selv ikke engang ser for deg at det finnes en fremtid for deg der ute, så sier det seg selv at det ikke er til hjelp.
Utfordringen er å tørre å prøve og feile. Husk at selv om én positiv tanke ikke fungerte, betyr ikke det at ingen positive tanker fungerer for deg. Se opp for svart-hvittenkning. I stedet får du lov til å forkaste alle positive tanker som ikke fungerer, såfremt du tar opp en ny i samme håndvending.
Dersom det er vanskelig å finne en positiv tanke du klarer å tro på, bør du gjøre ditt beste for å stille deg selv noen av følgende spørsmål:
- Hva har jeg behov for?
- Hvilke følelser kjenner jeg egentlig på nå?
- Hva skulle jeg ønske at noen sa til meg nå?
- Hvilke opplevelser gjør meg glad?
- Hva pleide jeg å like aller best her i verden?
- Har noen sagt noe veldig fint til meg noen gang, som jeg kan ha nytte av å tenke på nå?
- Hva ønsker jeg egentlig av fremtiden min? Hvilke ambisjoner har/hadde jeg? Hvilke store drømmer har/hadde jeg? Hva er realistisk av disse? Hvorfor skulle de eventuelt ikke være realistiske? Er det sant at de eventuelt ikke er realistiske, eller er det bare mine egne tanker som begrenser troen min på meg selv?
- Behandler jeg meg selv som en venn for tiden, eller kjefter jeg på meg selv? Hva er resultatet av måten jeg behandler meg selv på? Gjør det at jeg føler meg bedre/dårligere?

5. Jeg vil ha det BRA! NÅ!
Jeg har vært på foredrag med ei dyktig dame som heter Kate Bornstein. Hun sa følgende: Fuck trying to feel GOOD all the time. Just try to feel BETTER!
Trenger jeg utdype den? Håper ikke det, for jeg synes den står seg så fint helt på egenhånd.

Det var dette jeg greide å vri ut av hjernen min i skrivende stund. Jeg er brennende interessert i temaet selvutvikling og har både lest, hørt og erfart mye. Så om det er noe du lurer på rundt temaet, eller noe som mangler i innlegget, er det bare å spørre, så lover jeg å svare så godt jeg kan. 
Nå er jeg ikke utdannet innenfor feltet og vet ikke alt, men jeg er ydmyk nok til å ikke hevde sannheter jeg ikke kan noe om, og ville aldri gitt råd som kunne være til skade for noen. 

NB: Jeg er av den oppfatning at terapi er noe som alle, eller i hvert fall de aller fleste, har behov for på et eller annet plan. Dersom du sliter med noe, anbefaler jeg på det sterkeste å søke profesjonell hjelp. Å gå i terapi er ikke å være svak, i samme grad som at det å få gips og krykker ved beinbrudd ikke er å være svak. Hvorfor ikke gi deg selv den gaven det er å ha det kjempebra med seg selv her i livet, fremfor å ha det sånn passelig? Hvordan ønsker du at din fremtid skal se ut? Det er du som bestemmer over den! 

Så til slutt håper jeg bare at dere alle har en vidunderlig dag! Hvis ikke håper jeg dere klarer å få den til å bli litt bedre :-) 

Hvordan er det å være innlagt?

Ok. Spørsmålsrunden gikk ikke så bra, det kom... to spørsmål. Så jeg skal prøve å skrive innlegget på egenhånd, og selvfølgelig svare på de to spørsmålene.


Bilde fra kveld 1
 

Innleggelse, altså. For starters, den var lang. Ti uker. Egentlig elleve uker. 16. mars publiserte jeg innlegget På mandag reiser jeg til galgen. Der og da gruet jeg meg som en hest, og visste med sikkerhet at alt håp var ute. Det var jo ikke det, men jeg gråt og gråt mens vekten raste nedover. Jeg var sikker på at jeg ikke skulle klare å delta i opplegget, og at de kom til å hive meg ut derfra. I tillegg la jeg en hel masse tåpelige planer om hvordan jeg skulle greie å lure personalet.

En annen ting jeg gjorde på forhånd, som faktisk var en god idé, var å la være å forberede meg på å være frisk når jeg var ferdig med innleggelsen. Det høres sikkert rart ut. Men helt reelt er det likevel. Når man bruker årevis på å vikle seg inn i et fiskegarn, tar det ikke to minutter å få opp alle kjerringknutene. Jeg holder forresten på med et innlegg om hvordan spiseforstyrrelsen gradvis kom, forresten, det blir sikkert publisert i løpet av uka.

Det er rart å holde på med dette innlegget. Jeg føler jo at jeg allerede har fortalt hvordan det var. Men så har jeg jo begrenset meg en del, det å finne skillelinjen mellom personlig og privat er ikke alltid enkelt!

Spørsmål nummer én var om jeg husker hvordan det var å våkne der den første morgenen. Helt ærlig, jeg husker ingenting av det... Annet enn hvordan jeg var skikkelig sminkedukke den første uka! Haha. Sto opp en time før frokost og tok på meg spakkel (les: full sminking!). Den første uka er lettere å si noe om. Den første uka følte jeg meg veldig velkommen. Alle var snille. Og måltidene var forferdelige. Angst!
Men etter hvert gikk måltidsangsten over. Med enkelte unntak, selvfølgelig, som middager som besto av forbudt-mat. Men måltidene som alltid var det samme (frokost, lunsj, kaffe på stua, kveldsmat og seinkvelds) ble jeg vant til, sort of. Poteter også. Et klokt menneske jeg ikke vet hvem er, har sagt: Hvis du er redd for iskrem, skal du spise iskrem helt til du ikke er redd for det lenger. Det ligger en god porsjon sannhet i det. (Oh, føl ordspillet dere!)
Angsten for vektoppgang gikk derimot ikke noe særlig over. Men det er en annen historie. Og den trenger vel ikke å forklares mer, egentlig? Dere får heller spørre om dere lurer på noe.


Det første bildet jeg knipset der borte. Nettopp ankommet og så vidt utpakket. Ikke i et slående godt humør, og ikke egentlig klar for lunsj.


Tha room
 

Etter tre dager med heftig veggstudering begynte jeg å strikke. Nå har jeg snær tjue lapper. Det eneste som mangler er å sy dem sammen til et teppe.

Spørsmål nummer to var om jeg føler det hjalp å være innlagt. Her blir svaret tvetydig: Ja og nei. Sad to say, matmessig lurer jeg på om jeg egentlig er i ferd med å skli rett tilbake i armene til februar. (Ikke mars, i det minste, det er jo noe?!). Forskjellen er at nå føler jeg meg syk når jeg spiser lite. Ikke fysisk syk, men anorektisk. Fordi jeg vet mer om sykdommen, handlingene og det som ligger bak. For jeg har lært ekstremt mye om meg selv! Jeg ser meg selv som en flue på veggen. Og jeg bruker kognitiv atferdsterapi på meg selv konstant, it's as easy as breathing! Egenkjærlighet. Egenomsorg. Kjenne etter. Puste. Er denne tanken nyttig for meg? Hvilke resultater/konsekvenser forårsaker denne tanken/handlingen? Hvordan er veien videre? Hvorfor tenker jeg denne tanken? Hvilken følelse er det jeg føler nå? Jeg har søren meg blitt en kognitiv håndbok på to bein. Som om ikke det var nok, har jeg blitt en jævel på kommunikasjon og generelt det å snakke om ting. (Før var jeg så møkkdårlig til å snakke om vanskelige ting at jeg ikke fikset å gå til psykolog. Helt sant.) Jeg klarer grensesetting mye bedre, jeg velger ærlighet fremfor hvite løgner mye oftere, og jeg lar væren i meg sprette frem mye oftere. For ja, jeg har en indre vær, og er kanskje i større grad en lederperson (alphamale, om du vil) enn jeg noensinne har vært klar over.
Jeg har blitt smertelig klar over at anoreksien i bunn og grunn handler om at jeg har hatt et helt forstyrret kroppsbilde hele mitt liv. I stedet for å skrive en hel masse her, kan dere se et eget innlegg viet til det her.
Jeg har kjent små drypp av at visst faen har spiseforstyrrelsen vært i veien i livet mitt. Ikke på den måten at jeg ser flere ulemper enn fordeler ennå, men et sted må man jo begynne. En del ganger har jeg også kjent noe på motivasjon.
Jeg har også fått mye bedre peiling på kroppens signaler. Lavt kalium og natrium pluss arytmi og amenoré. (Jeg gidder ikke bruke masse tid på å forklare hva dette er, men om du lurer på det er Google din venn. Utrolig mye god info der ute!)
Jeg vet hva det betyr rent anatomisk når ting kjennes sånn eller sånn ut. Dehydrering, vannhull i hjernen (Hodet mitt er en idyllisk savanne, da eller?), blodtrykk, nerveimpulser, kramper, følelser, and the list goes on. Underveis i innleggelsen fikk jeg mange reale oppvekkere om hva jeg egentlig driver med, og jeg har også lært både da og etterpå hvor enkelt det er å bare skyve realiteten vekk. Lavtnatriumjavelhvaså, liksom. Jamfør tankegangen man er jo ikke for syk til å dra på jobb hvis man klarer å løpe til bussen!
Over til noe helt annet: En annen flott ting jeg har fått ut av innleggelsen, er at rutinene er så mye mer på plass. Generelle rutiner, altså. Spesielt rutiner som å pleie hud og føtter, og å holde det ryddig. (Greit, så gjelder ikke det rommet mitt atm, men herregud, jeg kom hjem med et forbanna flyttelass den 4. juni og har vært på reise med enda mer bagasje etter det, i tillegg til at jeg både har begynt å jobbe litt igjen og blitt syk, så ting tar visst tid).

Ellers er det noe småtteri som kan nevnes.
- Det var rart å plutselig ha to hjem. Det klarte jeg faktisk ikke å balansere. Ikke i det hele tatt. Når jeg var på DPS'en lurte jeg på hvor livet mitt hadde tatt veien, og fikk liksom ikke dreisen på verken å få folk på besøk (KLEINT MUCH! Men veldig hyggelig med besøk av dere som kom, altså, det er ikke sånn ment) eller å avtale sosiale greier på ukedagene. Og da jeg dro hjem til meg selv, føltes det som om jeg var på besøk hos meg selv.. Det der skjønner jeg fremdeles ikke en dritt av. Men gudskjelov, hjemme har blitt hjemme igjen nå. Var ganske bekymret for det der en stund.
- Det var rart hver gang jeg husket at jeg var innlagt. Jeg har jo vært en del på sommerleirer og konferanser og sånt, og det opplevdes som nettopp dét skummelt ofte. Litt sånn, hey wait, jeg er jo ikke på Camp Fun And Games, jeg er jo innlagt, ehehehe?
- Det var overraskende lett å bli venner med alle de andre på avdelingen, til tross for at spisegruppa ble en liten klikk bestående av fire.
- Jeg kræsjet i alt der borte. Daglig. Var det ikke hodet i glassveggen bak sofaen, så var det hofta i trappegelenderet eller skuldra i dørkarmen. Klæbb sjø!
- Jeg forsov meg til frokost én gang. På utskrivelsesdagen! Herregud.


Bilde fra kveld 76, altså den siste kvelden jeg sov der
 

Jeg håper jeg klarte å gi litt svar på det du lurte på, vakre R? Nå har jeg i hvert fall prøvd. Det var forresten artig med innspill! 

Morgenstund har gull i munn

Å velge denne overskriften var uimotståelig, for jeg liker å understreke et poeng ved hjelp av ironi. Dette har ikke vært en søt og hyggelig morgenstund. For tenk.

De som kjenner meg (på Facebook) (Og nei, jeg skrev ikke FB-venner!) vet at det var fest hjemme hos meg i går. Trønderfest. Grunnen til at jeg nevner dette, er at denne grusomme.. Ok, dølle.. morgenstunden, ikke er relatert til bakfylla på noen som helst måte. Jeg er ikke fyllsjuk. Da hadde jeg vært moden nok til å innrømme det. Det er bare alt mulig annet! Jeg ville heller ha vært fyllsjuk!

Til å begynne med kan dere få se et bilde fra i går! 



 

Og nå til det innlegget egentlig handler om. Vi tar det i kronologisk rekkefølge, dere?

Del 1: Øygunn Efrusine våkner mange, mange, mange ganger i løpet av natten.
- En tredjedel av gangene våknet jeg av at jeg var gjennomvåt av svette. No shit. Noen som visste at det skulle bli tropenatt? Det visste ikke jeg. Jeg hater å være svett.
- En tredjedel av gangene våknet jeg av at jeg var knusktørr (som sandpapir) helt fra leppene og ned til. Vet ikke, brystet?! Hadde heldigvis både et vannglass og en vannflaske innenfor en meters radius.
- En tredjedel av gangene våknet jeg av.. Greit, jeg vet dette er TMI, men det kommer til å bli mer av det, så stålsett dere.. Slim. Åhåhåhåhå æsjjjjj. Kvalmt!

Del 2: Øygunn Efrusine står opp.
- Det første synet som møter meg på badet er tennene mine. Knusktørr versus slim har gjort sitt med munnen. Det ser faen ikke ut. Det tok jeg ikke bilde av, heldigvis for dere. I stedet for å forevige noe sånt, pusset jeg tennene! Yay me! Pusset for så vidt hele munnen også, tannbørsten var i kontakt med hver millimeter av munnen min.
- Allerede nevnte slim. Det får meg til å høres ut som, i beste fall, en astmatiker. La oss nå ikke gå nærmere inn på det.
- Magen! OMG, magen! Greit, så overspiste jeg muligens bittelitt i går, men ikke SÅ mye?! Eller? Med unntak av litt for mye potetgull (som jeg egentlig tror jeg kan stå inne for å ha spist, altzå, det var jo tross alt fest), gikk det mest i sunne ting som yoghurt med kavring og mørk sjokolade. Jeg skjønner ikke hvorfor magen min ser sånn ut:



 



Sjekk den vaggende gåsa liksom?

Jada jada, jeg har pierca navlen og er fjorten år og sånn. Men what the..? Hvordan ble magen sånn? Er det luft? Det bør være luft! For dette trigger! Dette var en dårlig start på dagen hva mat angår. Jeg har i hvert fall ikke lyst til å trøkke i meg mat nå.

Del 3: Øygunn Efrusine er i ferd med å lage frokost.
- Det første jeg gjør er å åpne vinduet på stua. Frisk luft, vet dere. Men så går det ti sekunder og så flyr det inn en veps! What did I do to deserve this?! Jeg foretrekker å vente med adrenalinkick til jeg er litt våken thankyouverymuch. Med hjertet i halsen dukker jeg unna og styrer og åpner vinduet på vidt gap og henter et blad for å manøvrere den lille eklingen ut igjen, men den rakk heldigvis å finne veien ut selv. Puhhh. Det samme gjorde faktisk veps nummer to! (Ja, du leste riktig.) Nå har jeg lukket vinduet. 

Ellers er jeg rimelig sikker på at jeg har fått en hjerneskade. Det så i hvert fall sånn ut på de fantastisk vakre bildene jeg har tatt av meg selv i dag!





FEEL THE GLAMOUR

Om noen skulle lure: Nei, jeg er ikke en av dem som bryr meg om å sminke meg før jeg tar bilder til bloggen.
Om noen skulle lure: Ja, jeg ser egentlig ganske ålreit ut. Ikke la bloggen min lure deg til å tro at jeg er stygg.

Hvordan er det å være innlagt? Kjør spørsmålsrunde!

 

Syk og svak og dårlig bak sitter jeg her og sturer. Våknet med støggvondt i halsen og energinivå på minussiden. Jeg har ikke orket å forbarme meg over oppvasken engang, og det sier mye: Jeg pleier nemlig å vaske opp minst to ganger om dagen.

On the bright side #1. Oppvasken står fremdeles der i morgen, og den vil innen da likevel ikke ha vokst seg uoverkommelig. Den tar maks en halvtime, hvis jeg velger å være treig.
On the bright side #2. Stort sett blir jeg aldri skikkelig syk, faktisk. Jeg er sånn som dette i 1-2 dager og blir bra igjen før jeg blir verre. Bank i bordet.
On the bright side #3. Ettersom jeg ikke vasker opp eller pakker ut, fikk jeg tid til å huske et spørsmål jeg fikk av ei jeg kjenner. I innboksen min på Facebook spurte hun om jeg ikke kunne lage et innlegg om å være innlagt?

Jeg har tenkt mye på dette innlegget. Og kommet frem til stadig mindre, hvis det i det hele tatt er mulig. Altså, jeg vil veldig gjerne skrive dette innlegget, men. Innleggelse er så komplekst. Det er så mye som kan nevnes, og hvor skal man begynne, og hva er egentlig interessant for utenforstående?
Derfor tenkte jeg å prøve dette. Det fordrer selvfølgelig at det faktisk kommer noen spørsmål, så jeg setter veldig stor pris på om dere bare kunne notert ned et par saftige fraser i kommentarfeltet. Jeg lar det gå tre dager før jeg svarer her. På forhånd takk :-)

 





 

.. Ok da, jeg ser sånn ut:

 

New in

Det er lett å tenke negativt, bare man legger godviljen til!

Solnedgang fra rom 311.



Den var mye finere i virkeligheten. Ergo aner jeg ikke hvorfor jeg gidder å legge ut bildet..

 

Så var det en annen dag, og jeg var på bowling med fine folk. Innstilt på å vinne, selvsagt. I første runde så det BRA ut, for å si det pent: Jeg fikk nemlig strike på første kast!



Men da siste kast var overstått, så det ikke like rosenrødt ut lenger. Jeg tapte. Veldig.
Deretter tapte jeg med glans i runde to også.

 

Det viste seg plutselig at noe rart eksisterer: Chili-snus. Yes, jeg sa chili. Skjer med verden?



Men det er bare Narvesen i Nordre som selger den, og der er det dyrt.

 

Er det ikke koselig å ha tre egg?



Det ville i alle fall ha vært koselig dersom jeg ikke hadde blitt snytt for en eggeplomme. 

 

Jeg gikk tur med musikk på ørene og fant plutselig ut at jo, Royal Trippel eksisterer visst fortsatt!



Men jeg var miljøsvin. Skikkelig jitterbug. Jeg lot nemlig papiret ligge og gikk videre. Var jo ikke mitt papir.

 

Bueno vino tinto! (Les: Bra rødvin!) Den var god. Veldig god. Takk for tipset, Tine!



Men rødvinsflasker blir så fort tomme. 

 

Min mor lagde en fantastisk middag. Kikerter, rød ris, grønne linser og grønnsaksblanding.



Men det er jo mat. (Haha, neida, det var galgenhumor! Klarer ikke å komme på noe negativt.) 

 

På mandag hadde jeg rundet Bubbleshooter-spillet for tredje gang!



Men faen. SE på den engelsken da gitt! 

 

Det står et nydelig tre litt oppe i gata mi!



Men det går dårlig med økonomien i Russland, og Kaptein Sabeltann sender meg spam.

Kikertpannekake?

Yes, kikertpannekake.

Jeg og M snakket forleden om kikerter. No wait, vi snakker jo alltid om kikerter. Fordi kikerter er så awesome! Uansett, M kom inn på temaet kikertpannekaker, og minte meg plutselig på at jeg hadde kikertmel i kjøkkenskapet! Jeg kjøpte det på iHerb i fjor, og hadde høye ambisjoner om å leke superkokk. Likevel har det siden blitt stående i skapet.


Kan kjøpes her
 

I dag fikk jeg endelig fingeren ut av **** og bestemte meg for å prøve.
Det gikk ikke helt etter planen, da. Det ble liksom. Kikert-eggerøre? Men det gjorde egentlig ingenting, smaken var da like god for det! Beklager å måtte skuffe dere, det blir ikke bilde med oppskrift osv før det blir pannekake.

Etter å ha spist denne derre eggerøra, lurte jeg litt på næringsinnholdet i posen. Vi lever i 2012 og vel, hva kan jeg si? I stedet for å gå og lese på posen, googlet jeg det. Skammelig, ja, jeg vet. Poenget er at kikertmel sannsynligvis er veldig riktig mat for meg for tiden, ettersom det inneholder følgende:

 


Potassium = kalium, Phosphorus = fosfor
 

Roomie påpekte at det kunne jo hende at det ikke ble tatt opp i kroppen, jamfør kalsium som man ikke tar opp fra melk, og jern som man ikke tar opp fra spinat. Men jeg krysser fingrene og håper på det beste!

Bye bye binge eating

I dag hadde jeg en slags.. hva skal jeg kalle det? En pang-idé?
Og så visste jeg bare plutselig noe. Helt uten videre hadde en helt ny holdning tatt plass i hodet.

Senest i går tenkte jeg ustanselig på ting jeg ønsker å gjøre, ting som koster penger. Og jeg ble litt snurt i og med at det ikke er så mye penger å skryte av om dagen, i tillegg til at jeg ikke ønsker å bare ha økonomi fra måned til måned, men å ha en sparekonto. Og jeg ville virkelig ikke at denne sommeren bare skulle ende i å bli et pengesluk. Det er ikke noe gøy å sitte igjen med hundre kroner på konto i august, når det kom feriepenger og skattepenger inn på konto i juni.

Det er ikke sånn at jeg lenger bruker opp lønna mi på klær. Det har jeg ikke gjort på et par år. Nei, det er faktisk verre. De siste månedene har jeg brukt opp lønna mi på mat. På sett og vis har det føltes herlig, men samtidig så har det jo svidd så fælt i lommeboka. Og i dag tenkte jeg mange flere ting rundt det:

- Jeg VIL på sommerleiren til IKS og jeg VIL på Jafnadhr, og jeg KAN utsette rideferie på Hjerkinn til juni neste år. Det er kanskje lurt uansett.
- Jeg VIL ha en piercing til i juni.
- Jeg VIL ha råd til små sosiale ting som for eksempel kino uten å være blakk etterpå.
- Er det virkelig sånn at jeg har LYST til å overspise? Er det virkelig sånn at jeg har LYST på det jeg kjøper? Nei? Nei. Jeg har kanskje aldri hatt lyst på akkurat det jeg har kjøpt, jeg har bare hatt lyst på NOE. Og hva er vitsen da? Hvorfor skal jeg gjøre det da? 
- Jeg VIL slippe å oppleve et worst case scenario hos tannlegen. Ikke at det ikke kommer til å bli ubehagelig neste gang, men det kan nok bli en hel del verre!
- Jeg VIL ha penger igjen på matbudsjettet mitt til å pimpe grøt (jamfør gårsdagens innlegg) og sette frem et digert fruktfat hver eneste jævla dag om det skulle friste. Åh, seriøst, jeg sikler allerede.
- Og så hadde jeg en tanke til, men den er hemmelig. Dessuten trenger jeg ikke notere den ned, for jeg kommer til å huske den uansett.

Det er i grunnen nesten teit. Jeg har nå tre dager igjen av oppholdet her, og først i dag kom verdens største dose motivasjon for å kutte ut overspising. Kall meg naiv, kanskje stemmer det at det er naivt, men jeg har ikke følt meg dedikert til et prosjekt på eviglenge. Her og nå virker det så vanvittig enkelt å klare å gjennomføre målene mine at jeg nesten lurer på om det er nifst.

This is Øygunn, signing out. La oss nå håpe at ikke pipa har fått en annen lyd i morgen ;) 

Les mer i arkivet » September 2012 » Juli 2012 » Juni 2012
sjokoladeilomma

sjokoladeilomma

23, Trondheim

Denne bloggen handler om mye. Først og fremst er det egentlig en humorblogg, men utover dette handler den om blant annet spiseforstyrrelser, selvutvikling, hverdagsmagi og selvironi, og veldig lite om fashion.

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits